Blitt usikker på samboer basert på hvordan han behandler barnet sitt.

[AnonymBruker]

5 hours ago, AnonymBruker said:

Det kan tenkes ja, jeg er litt i de tankene selv, de var kun 17 år da de fikk barnet og var aldri skikkelig sammen. Han ønsket abort, hun ville ikke.

Men; igjen de har en fin relasjon til hverandre i dag og er vennlige i dialog med hverandre.
 

Barnet er også trygg og glad rundt min samboer de få gangene de er sammen. Barnet trenger mye bekreftelse fra han daglig per tlf og sms, noe jeg har full forståelse for, og det er kjempesårt å se barnet ønske så sterkt å bli sett skikkelig av faren, mens han er så dust/ekskluderende som han er mot barnet.

Barnet hans og jeg prater også mye sammen og som sagt fra mitt persoektiv;  synes jeg at dette er en virkelig herlig ungdom som det bare hadde vært fint å få se oftere og bruke mer tid sammen med.💔

TS

Anonymkode: bfd45...844

Hvorfor er dette så viktig for deg? Hvorfor kaller du din samboer dust? Jeg har barn med en mann jeg datet i en kort periode, og han bestemmer sitt samvær selv. Det er ikke noe jeg maser om eller krever. Det har flere ganger gått en måned før han har kontaktet barnet sitt. Er det optimalt? Nei, men det verste menn vet er å bli presset i et hjørne og mast på. De verdsetter sin frihet. Ultimatum funker også dårlig på menn. Da setter de seg ofte på bakbeina. 
 

Det er kjempehyggelig du liker barnet hans. Fortsett å inkludere og være støttende, men ikke tving far til å ha mer samvær med eget barn om han ikke vil. 
 

Du kan si noe som: «Så hyggelig at X var på besøk i helgen. Jeg liker så godt barnet ditt. Vi skal ikke ta med hen på bowling neste helg?»

Anonymkode: a25ee...50b

[Kuleku]

Dette må være noe av det vondeste et barn kan oppleve. Bli valgt bort, sviktet og ikke være «verdig» sin egen far. Barnet må også oppleve at far velger å bo med andre barn, reise på ferie med de og bry seg. Fy faen sier jeg bare! 

[AnonymBruker]

Kanskje han ikke føler noe farsfølelse. Merkelig at han føler det med dine barn da.

Som barn så følte jeg selv at foreldrene mine ikke likte meg fordi vi var ulike, de mer konservative og falske, og fordi jeg var en taper  

Anonymkode: 2dfc3...76e

[Queen19]

Enten så er det en dypere grunn som ligger bak årsaken til at han ikke stiller opp som far til sitt eget barn, og så lar han det gå utover barnet, eller så er han bare en kjip person. Uansett så er jo konsekvensen at dette berører et uskyldig barn, som aldri har bedt om å bli satt til denne verden, og heller aldri har bedt om en far som ikke stiller opp. Kan bare tenke meg hvor vondt det er for barnet å se egen far stille opp som bonusfar, uten å stille opp som pappa. Jeg tror du risikerer negative konsekvenser dersom du stiller et ultimatum, og den konsekvensen vil ramme barnet. I denne situasjonen ville nok ikke jeg klart å bli værende i et forhold med en sånn mann. Jeg ville hatt problemer med å ha tillit til han, både som partner og som bonusfar. Jeg ville nok hatt en følelse og mistanke, om at det på et eller annet tidspunkt, vil svikte. Om det er nå eller om 5 år. Jeg ville heller ikke sett det som godt nok at han betaler 20K i barnebidrag, og er en fantastisk bonusfar, for sannheten er at et av de menneskene som trenger han mest, er den han svikter mest. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg kjenner en fyr som har 3 barn fra tidligere ekteskap. Han er kjent som en fantastisk fyr, alltid blid og grei som stiller opp for alle - bortsett fra familien sin. Han er leder i Velet, trener på barneidrett samtidig som skole og barnevern har vært involvert fordi det lille han har hatt barnas sine har vært preget av vanskjøtsel. Barna hans har vært skitne, sultne og slitne når de møtte på skolen osv. Andres barn derimot blir behandlet som de er laget av gull.

Det har vært helt forferdelig å se hvordan han behandler sine og jeg som kjenner ekskona vet veldig godt hva slags type mann han egentlig er. Har du snakket med ekskona til din kjæreste? På overflaten kan det se ut som de to jeg kjenner er venner og har god tone, men det er egentlig bare frykt som gjør at ekskona smiler når hun ser han. Hun vet hva han er i stand til hvis hun blir "vanskelig".

Det kan godt hende at din kjæreste ikke er en farlig mann slik som min bekjent. Men jeg vil på det sterkeste anbefale dere parterapi. Det at kjæresten din blir så sinna når du ber han ha omsorg for barnet sitt er et gedigent stort rødt flagg!

Anonymkode: 7c824...c13

Og det at HI blir så sinna når hun blir konfrontert med noen sannhetens ord er også et rødt flagg! At hun hisser seg opp betyr bare at hun skjønner at det er galskap å ha en relasjon til en som svikter eget kjøtt og blod. 

Anonymkode: e3797...007

[AnonymBruker]

HI kan fremstille seg som godheten selv til krampa tar henne. Men sannheten er at man ikke er et særlig godt menneske når man er samboer med en som ikke stiller opp for eget barn. 

Anonymkode: e3797...007

[got2go]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

HI kan fremstille seg som godheten selv til krampa tar henne. Men sannheten er at man ikke er et særlig godt menneske når man er samboer med en som ikke stiller opp for eget barn. 

Anonymkode: e3797...007

Slutt nå med den heksejakta di, du skriver jo bare det samme i alle innleggene dine. Gå en annen plass å spre dritt.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

HI kan fremstille seg som godheten selv til krampa tar henne. Men sannheten er at man ikke er et særlig godt menneske når man er samboer med en som ikke stiller opp for eget barn. 

Anonymkode: e3797...007

Det holder nå. 

Anonymkode: 02e24...187

[AnonymBruker]

Irak skrev (12 timer siden):

Dette er ikke lett å svare på for ingen er tankelesere....Jeg synes du heller skal spørre mannen din om hvorfor han gjør slik som han gjør....Jeg skjønner faktisk godt at han blir rasende på deg jeg. Du har egentlig ikke noe med det. Det er ikke ditt barn. Det må du respektere. 

Kan hende det er vondt for han av årsaker som du ikke kjenner til....

Har du tenkt på det?

Selvfølgelig har jeg spurt han om hvorfor han ikke engasjerer seg mer i sitt eget barn.

Det var det første jeg gjorde da vi først datet og etterhvert ble sammen. Har hele tiden sørget for å inkludere og invitere og å kjøre og hente eller stille opp for hans barn, han gidder ikke, men han gjør det for mine barn.

 Og da skylder han ofte på jobb eller på eksen eller på at barnet selv ikke ønsker kontakt med han.
Noe som ikke stemmer. Han har tid til meg og mine barn, men ikke sitt eget? Det rimer ikke. Og eksen hans og hennes mann er veldig hyggelige og empatiske mennesker de også, det er liksom ingen clinch der heller. Barnet prater daglig med meg og mine barn og med min samboer og barnet er hans fan #1. 

Jeg tar barnet/ungdommen mye med meg på kafé, shopping, fornøyelsesparker ol. og har også reist til utlandet på ferier med mine barn og hans barn uten min samboer 4 ggr.
Min mann fremstår desverre veldig tverr og meget egosentrisk når det kommer til å være pappa for sitt eget barn. Enkelt og greit. 

Og nei, jeg må på ingen måte respektere at han er en dårlig far for sitt barn, for en merkelig ting å skrive eller å si om du vil. 
Jeg respekterer det på ingen måte.

Jeg har aldri respektert det, og dersom det blir slutt over dette, så går det også utover mine egne barn som er tett knyttet til min samboer og som har han som sin største farsfigur da deres biologiske far aldri har vært en skikkelig far for dem. Og jeg ser hvor vondt dette er for dem, så kanskje det gjør at jeg kjenner ekstra mye på atferden min samboer utviser overfor sitt eget barn. Jeg vet hvor mye det skader et barn at far er likegyldig og fraværende.

Tygg på den. 
 

TS

Anonymkode: bfd45...844

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Selvfølgelig har jeg spurt han om hvorfor han ikke engasjerer seg mer i sitt eget barn.

Det var det første jeg gjorde da vi først datet og etterhvert ble sammen. Har hele tiden sørget for å inkludere og invitere og å kjøre og hente eller stille opp for hans barn, han gidder ikke, men han gjør det for mine barn.

 Og da skylder han ofte på jobb eller på eksen eller på at barnet selv ikke ønsker kontakt med han.
Noe som ikke stemmer. Han har tid til meg og mine barn, men ikke sitt eget? Det rimer ikke. Og eksen hans og hennes mann er veldig hyggelige og empatiske mennesker de også, det er liksom ingen clinch der heller. Barnet prater daglig med meg og mine barn og med min samboer og barnet er hans fan #1. 

Jeg tar barnet/ungdommen mye med meg på kafé, shopping, fornøyelsesparker ol. og har også reist til utlandet på ferier med mine barn og hans barn uten min samboer 4 ggr.
Min mann fremstår desverre veldig tverr og meget egosentrisk når det kommer til å være pappa for sitt eget barn. Enkelt og greit. 

Og nei, jeg må på ingen måte respektere at han er en dårlig far for sitt barn, for en merkelig ting å skrive eller å si om du vil. 
Jeg respekterer det på ingen måte.

Jeg har aldri respektert det, og dersom det blir slutt over dette, så går det også utover mine egne barn som er tett knyttet til min samboer og som har han som sin største farsfigur da deres biologiske far aldri har vært en skikkelig far for dem. Og jeg ser hvor vondt dette er for dem, så kanskje det gjør at jeg kjenner ekstra mye på atferden min samboer utviser overfor sitt eget barn. Jeg vet hvor mye det skader et barn at far er likegyldig og fraværende.

Tygg på den. 
 

TS

Anonymkode: bfd45...844

Jeg føler litt på hvordan du tenker nå og jeg forstår deg godt. For en foferdelig situasjon å være i! Er det slik at pga. dette så har du avsky mot din samboer, men sliter med å gå fra han nettopp pga. han nå er blitt dine bars farsfigur? Men egentlig elsker du han ikke lenger? Jeg vet ikke hvordan det skulle ha løst deg fordi dine barn har dette båndet, men det jeg tror at det som hadde gjort deg og barnet lykkeligst, var å gå fra samboeren din men inkludere barnet mye mer og videre sammen med deres familie ❤️ 
 

Anonymkode: abc94...4c4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Og det at HI blir så sinna når hun blir konfrontert med noen sannhetens ord er også et rødt flagg! At hun hisser seg opp betyr bare at hun skjønner at det er galskap å ha en relasjon til en som svikter eget kjøtt og blod. 

Anonymkode: e3797...007

Kjære vene - du må jobbe mer med din leseforståelse!

Det er jo nettopp fordi Ts nå har satt grense for denne faren som ikke stiller opp for eget barn at hun startet tråden. Han har fridd til henne, hun elsker ham, men har sagt at uten at han tar ansvar for eget barn kan hun ikke gifte seg med ham.

Du forsøker å sparke inn det som er vidåpne dører...

Hun hisser seg opp fordi du har kommet med en rekke falske påstander om henne fordi du åpenbart ikke har forstått det Ts faktisk har fortalt i tråden. Ts har formidlet det hun forteller på en klar og tydelig måte også, så det er ikke til å misforstå. Da blir det bare pinlig at du forsøker å "ta" henne, for det er virkelig ikke noe å ta henne for! Slutt nå, du dummer deg mer og mer ut for hvert svar du kommer med i tråden.

Anonymkode: 5acd1...dad

[Irak]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Selvfølgelig har jeg spurt han om hvorfor han ikke engasjerer seg mer i sitt eget barn.

Det var det første jeg gjorde da vi først datet og etterhvert ble sammen. Har hele tiden sørget for å inkludere og invitere og å kjøre og hente eller stille opp for hans barn, han gidder ikke, men han gjør det for mine barn.

 Og da skylder han ofte på jobb eller på eksen eller på at barnet selv ikke ønsker kontakt med han.
Noe som ikke stemmer. Han har tid til meg og mine barn, men ikke sitt eget? Det rimer ikke. Og eksen hans og hennes mann er veldig hyggelige og empatiske mennesker de også, det er liksom ingen clinch der heller. Barnet prater daglig med meg og mine barn og med min samboer og barnet er hans fan #1. 

Jeg tar barnet/ungdommen mye med meg på kafé, shopping, fornøyelsesparker ol. og har også reist til utlandet på ferier med mine barn og hans barn uten min samboer 4 ggr.
Min mann fremstår desverre veldig tverr og meget egosentrisk når det kommer til å være pappa for sitt eget barn. Enkelt og greit. 

Og nei, jeg må på ingen måte respektere at han er en dårlig far for sitt barn, for en merkelig ting å skrive eller å si om du vil. 
Jeg respekterer det på ingen måte.

Jeg har aldri respektert det, og dersom det blir slutt over dette, så går det også utover mine egne barn som er tett knyttet til min samboer og som har han som sin største farsfigur da deres biologiske far aldri har vært en skikkelig far for dem. Og jeg ser hvor vondt dette er for dem, så kanskje det gjør at jeg kjenner ekstra mye på atferden min samboer utviser overfor sitt eget barn. Jeg vet hvor mye det skader et barn at far er likegyldig og fraværende.

Tygg på den. 
 

TS

Anonymkode: bfd45...844

Så hvorfor vurderer du ekteskap med denne mannen i det hele tatt da?

Hvis han er så ille mener jeg....

Det forstår ikke jeg.....

Tygg på den?

Jeg prøver å forstå andre mennesker er det jeg gjør. 

Det er jo tydelig at han sliter med noe emosjonelt....

Det hjelper ihvertfall ikke og stille ultimatum.

Er dødt løp i mine øyne det da....

Det går faktisk an å respektere hverandre selv om man er uenig....

Er ikke alle mennesker som evner dette da....

Spesielt hvis det er følelser knyttet rundt temaet som barn....

Og det er forståelig...

Akseptere det....

Ikke i min bok ihvertfall....

Så nå forstår jeg hvorfor jeg stort sett foretrekker skriftlig kommunikasjon med andre mennesker.....

Tusen takk for bekreftelsen.

Endret 27. april av Irak

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Hvorfor er dette så viktig for deg? Hvorfor kaller du din samboer dust? Jeg har barn med en mann jeg datet i en kort periode, og han bestemmer sitt samvær selv. Det er ikke noe jeg maser om eller krever. Det har flere ganger gått en måned før han har kontaktet barnet sitt. Er det optimalt? Nei, men det verste menn vet er å bli presset i et hjørne og mast på. De verdsetter sin frihet. Ultimatum funker også dårlig på menn. Da setter de seg ofte på bakbeina. 
 

Det er kjempehyggelig du liker barnet hans. Fortsett å inkludere og være støttende, men ikke tving far til å ha mer samvær med eget barn om han ikke vil. 
 

Du kan si noe som: «Så hyggelig at X var på besøk i helgen. Jeg liker så godt barnet ditt. Vi skal ikke ta med hen på bowling neste helg?»

Anonymkode: a25ee...50b

Gud bedre. Snakk om forståelse for denne sviktende pappaen. 

Anonymkode: fb7da...2ce

[AnonymBruker]

Du er virkelig et skjønt menneske med et hjerte av purt gull. Vær stolt av deg selv! 

Anonymkode: 01939...8e6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Kjære vene - du må jobbe mer med din leseforståelse!

Det er jo nettopp fordi Ts nå har satt grense for denne faren som ikke stiller opp for eget barn at hun startet tråden. Han har fridd til henne, hun elsker ham, men har sagt at uten at han tar ansvar for eget barn kan hun ikke gifte seg med ham.

Du forsøker å sparke inn det som er vidåpne dører...

Hun hisser seg opp fordi du har kommet med en rekke falske påstander om henne fordi du åpenbart ikke har forstått det Ts faktisk har fortalt i tråden. Ts har formidlet det hun forteller på en klar og tydelig måte også, så det er ikke til å misforstå. Da blir det bare pinlig at du forsøker å "ta" henne, for det er virkelig ikke noe å ta henne for! Slutt nå, du dummer deg mer og mer ut for hvert svar du kommer med i tråden.

Anonymkode: 5acd1...dad

Takk., virkelig tusen takk.❤️

TS

Anonymkode: bfd45...844

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Du er virkelig et skjønt menneske med et hjerte av purt gull. Vær stolt av deg selv! 

Anonymkode: 01939...8e6

Setter veldig stor pris på dine fine ord, føles som å pisse i motvind her helt ærlig. Da både her i tråden, men åpenbart også på privaten.

Er ganske lei og sliten av hele «problemstillingen»  som i mine øyne burde vært en ikke-sak og med åpenbare løsninger. 

 

TS

Anonymkode: bfd45...844

[AnonymBruker]

Fore en fantastisk stemor du er, skulle ønske det fantes flere av deg.

Her så har far til mine barn, alltid hatt lite samvær med de. Men mest samvær da han er singel, da har han og tatt de med på en utenlandstur en gang. Men hver gang han er i forhold, så er det som om han glemmer barna sine. Er 3 damer han har vært samboer/gift med. Alle de har hatt barn, og han en helt fantastisk stefar. Noe som gjør ennå mer vondt for barna. Men her så har ingen av damen brydd seg, om at han ser barna sine lite. På det lengste har det gått 6 mnd, uten noe kontakt. Da han er singel har de han hver måned, og ringer de jevnlig.

Her er det nok bare det at han blir så oppslukt i det nye forholdet, og da sin nye familie. Mens barna kan han lett glemme. 

Her var barna 1 år og 8 år, da vi gikk fra hverandre. Og man ser og at han har et bedre forhold til eldste enn til yngste. Og det er nok fordi han ikke rakk og få et nært forhold til yngste. Han og meldte seg helt ut, i slutten av graviditeten, så han fikk jo ikke noe forhold til yngste, men hadde et godt forhold til eldste. 

Nå er barna unge voksne, og de har pratet med sin far om dette mange ganger, jeg og i løpet av årenes tid. Men det går ikke inn.

Anonymkode: 97413...75b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Det er ikke noen lov som sier at man må respektere dette. Hadde min sønn valgt å ha sex med en dame, gjort henne gravid, og valgt å betale seg ut av ansvaret, skulle han virkelig fått høre meningen min. Hadde følt vi hadde feilet som foreldre. 

Anonymkode: 781ff...fce

Han hadde fått høre meningen din, ja, men hadde han endret sin mening av den grunn? Jeg har selv en sønn som er 17 år, og jeg vet selvfølgelig hva jeg ville sagt til han hvis han gjorde kjæresten sin gravid og hun valgte beholde. Det betyr IKKE at min mening er det min sønn alltid lever etter, dessverre.. Evt heldigvis, sånn i det store og det hele er det positivt at de har egne meninger og tanker, selv om man som mor innimellom vet best. Som når 17åringen gjør kjæresten gravid, men nok en gang, DIN mening er ikke din sønns.

Anonymkode: 65d36...c08

[AnonymBruker]

Irak skrev (2 timer siden):

Det går faktisk an å respektere hverandre selv om man er uenig....

Takk! Du sa det jeg også har prøvd navne. Hvis ts ikke respekterer dette, hvis dette er hva samboer mener, så er forholdet over. Enkelt og greit. Hvis man ikke kan respektere at man har forskjellige synspunkter og meninger om ting i et forhold, så vil ikke et forhold vare.

Anonymkode: 65d36...c08

[Virrevirrevapp]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Selvfølgelig har jeg spurt han om hvorfor han ikke engasjerer seg mer i sitt eget barn.

Det var det første jeg gjorde da vi først datet og etterhvert ble sammen. Har hele tiden sørget for å inkludere og invitere og å kjøre og hente eller stille opp for hans barn, han gidder ikke, men han gjør det for mine barn.

 Og da skylder han ofte på jobb eller på eksen eller på at barnet selv ikke ønsker kontakt med han.
Noe som ikke stemmer. Han har tid til meg og mine barn, men ikke sitt eget? Det rimer ikke. Og eksen hans og hennes mann er veldig hyggelige og empatiske mennesker de også, det er liksom ingen clinch der heller. Barnet prater daglig med meg og mine barn og med min samboer og barnet er hans fan #1. 

Jeg tar barnet/ungdommen mye med meg på kafé, shopping, fornøyelsesparker ol. og har også reist til utlandet på ferier med mine barn og hans barn uten min samboer 4ggr.
Min mann fremstår desverre veldig tverr og meget egosentrisk når det kommer til å være pappa for sitt eget barn. Enkelt og greit. 

Og nei, jeg må på ingen måte respektere at han er en dårlig far for sitt barn, for en merkelig ting å skrive eller å si om du vil. 
Jeg respekterer det på ingen måte.

Jeg har aldri respektert det, og dersom det blir slutt over dette, så går det også utover mine egne barn som er tett knyttet til min samboer og som har han som sin største farsfigur da deres biologiske far aldri har vært en skikkelig far for dem. Og jeg ser hvor vondt dette er for dem, så kanskje det gjør at jeg kjenner ekstra mye på atferden min samboer utviser overfor sitt eget barn. Jeg vet hvor mye det skader et barn at far er likegyldig og fraværende.

Tygg på den. 

TS

Anonymkode: bfd45...844

Tenker det er mest realistisk at tingene fortsetter som før; at han har i et lunkent forhold til sitt barn, men at barnet får en varig tilknytning via deg. Og at ultimatumet heller blir at ungdommen/barnet hans får bli med på alle familie-ting, og at han følger opp barnet økonomisk som voksen. For han kan neppe endre kjærlighet om han så ville. Det eneste du kan be om, er handlinger.