Hvordan håndtere et ekstremt pysete og forsiktig barn

[AnonymBruker]

Jeg var en engstelig unge som ikke kunne svømme og ikke elsket å utforske nye aktiviteter. Nå som voksen ser jeg jo at mange av aktivitetene var preget av høye krav som at man MÅTTE gå så så langt på tur og at kosen var belønningen for å være på ski/sykkel/gåtur. Men hvorfor kan ikke kosen være turen? Svigermor fortalte at når guttene hennes var små og de skulle ha en utedag f.eks så gikk de kort og slo camp tidlig hvor mannen laga bål, og guttene gikk på ski, aka og laga hopp i området av campen, og de som ville kunne gå seg en runde på ski. Veldig lave forventninger av turen, men hvor aktivitetene kunne tilpasses litt ut fra hva de likte og hvor de kunne teste seg litt. Turte de hoppe med ski på? Kunne de hoppe lengre? Større hopp? Kanskje dere har prøvd noe slikt allerede. Evt. kanskje dere kan ta med konditorfarge ut og male i snøen? Lage en liten «hinderløype» med konditorfarge for å gå på ski? Som barn laga vi oss sykkelløype med kritt 😄

Anonymkode: b5532...7ad

[AnonymBruker]

Det viktigste her er vel det sosualemed andre. Å trygge ho til å etablere vennskap. Utfordre seg selv litt, så sjenertheten ikke blir en hemsko.

Vet AKKURAT hvordan du har det! Har en 4 åring selv som er så sjenert at ho sikkert ville vært et tre. Eller en stein. 

Har ikke annet råd enn å la ho få oppleve og erfare. I sitt tempo. Støtte ho, og pushe bittelitt der ho er klar, samtidig ikke la sjenertheten bli en hvilepute heller. Men dere kjenner deres barn best! Men ja, det blir folk av de aller fleste. Gi det tid. Viktig å bekrefte at ho er god nok som ho er ❤️

 

Anonymkode: 406b4...010

[AnonymBruker]

Takk for mange gode svar! Vi er god til å bygge henne opp, selv om jeg ser flere her får inntrykk av at vi trykker henne ned fordi hun ikke er like utforskende som det vi kanskje selv var eller opplever at andre er. Det er ikke tilfellet. Hun er også ikke spesielt forsiktig i feks sosiale settinger, så det er ikke gjennomgående. Vi konkluderer med at vi fortsetter å eksponere henne for ting, uten å pushe (noe vi bare ved enkelte anledninger har gjort tidligere fordi vi har vært redd for at alt bare skulle gå hennes vei hele tiden noe som vi heller ikke opplever som spesielt heldig i seg selv). 

Anonymkode: 21a29...a77

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg tror mange reagerer fordi det blir så tydelig hvor mye høyere krav som stilles til barn nå enn tidligere. Da jeg vokste opp lærte jeg å svømme når jeg var seks, og alle voksne skrøt av meg som hadde lært dette så tidlig. Nå er en fireårig for sent ute. Samme med sykling, før det bra nok om man lærte det før skolestart (som sjuåring). Ski begynte man på like tidlig som nå, men ikke alpint, og som jeg husker det forventet ingen lange turer og bratte bakker av fireåringer heller. Det hele gjør meg litt trist, tenk om de bare kunne være bra nok som de er til de blir litt større?

Anonymkode: 23e8d...b51

Akkurat dette tror jeg faktisk at jeg er litt uenig i. Jeg er enig i at "vår" generasjon kanskje har urealistiske forventninger ift hva vi ser på sosiale medier, hvor mye mer opptatt vi er av at barna skal lykkes (jf. Harald Eia-diskusjonen). Men jeg tror også at dagens barn har mye støtte medvirkning i feks aktiviteter, mange flere får nok feks bli sittende inne og se på tv fordi "de ikke vil". Før i tiden fikk barn mye mindre valg, skulle familien på 5 km skitur så dro hele familien på 5 km-skitur. Skulle foreldre ha fred inne, så ble barna sendt ut. Jeg har inntrykk (basert på mine egne foreldres og besteforeldres historier) at foreldre var mye mindre involvert i å lære, men at barn i større grad ble tvunget til det for å "henge med".

Anonymkode: 21a29...a77

[AnonymBruker]

De aller fleste lærer seg vel å sykle, svømme og klare seg ok på ski etter hvert. Hvorfor stresse sånn? Vi har også en fireåring som er skeptisk til nye fysiske ting som hun ikke kan. Vi tar det i rolig tempo, pusher lite og gir masse positiv tilbakemelding når hun prøver og etter hvert får til. Jeg var selv engstelig/usikker på fysiske ting som barn. Alpint kan ikke jeg selv, 35 år, og det går helt fint! Men vår fireåring (fem over sommeren) har plutselig lært seg å sykle litt og å «svømme» med armringer. Ingen negativ pushing eller masing, bare oppmuntring til å prøve seg, være i vannet med oss og ta det i sitt tempo. 

Anonymkode: 013ae...32e

[AnonymBruker]

Jeg var et sånt barn. Er fortsatt forsiktig som voksen, og lever veldig fint med det 😊 Ville ikke gjort så stor greie ut av det, noen er bare mer forsiktige enn andre, og det er helt greit. Det er tross alt ikke så viktig å kjøre fort på ski eller hoppe fra høyder. 

Anonymkode: c3413...db9

[AnonymBruker]

Kan dele egen erfaring. Jeg har selv et barn som var svært forsiktig av seg og syntes alt var skummelt i den alderen. Er enig i at det virker mot sin hensikt å presse, men samtidig mener jeg det er viktig å hjelpe forsiktige barn til å utvide komfortsonen. Barn vil jo velge vekk det som føles ukomfortabelt i øyeblikket, og da fratar man de mange mestringsopplevelser. Men ville droppet forventninger om hva dere mener barnet burde tørre/få til, altså resultatfokus. Gi henne utfordringer hun har forutsetninger for å mestre, og ha positive forventninger til at hun klarer det. Dropp å omtale henne som pysete/forsiktig, sånt fanget de opp. Vi prøvde å finne situasjoner barnet var litt på glid, altså viste initiativ og lyst til å prøve. Hadde aldri fokus på resultat eller det å være "flink", men ga masse skryt for å tørre å prøve, og fokus på fremskritt. Sammenlignet aldri med andre barn. Anerkjente også når barnet sa nei, sånn at hen alltid var trygg på at det var ok å prøve, selv hen ikke var klar for å gjennomføre. Å tenke seg om/ikke handle impulsivt er en stor styrke i mange sammenhenger.

10 år seinere er situasjonen en helt annen. Barnet søker selv utfordringer, har god selvfølelse, og tåler å stå i ubehagelige situasjoner. Lite som vitner om at hen en gang var et forsiktig barn. 

Anonymkode: 35d4a...789

[issoras]

Hun er fire år ts, det er veldig tidlig å begynne å stresse med sko, fiske og svømming!

Finn glede i fysisk aktivitet hun liker, fokuser på mestringsfølelse. Hun trenger ikke å lære å svømme de neste par årene, men fokuser på å ha det gøy i vann. Gå på familiebading i ny og ne, eller dra på sydentur et sted med barnevennlig basseng. Sønnen min lærte å svømme på sydenferie da han fylte 7 , han nektet alle forsøk på svømmekurs før det. Men kontinuitet, kos og null fokus på skjulte mål gjorde at han slapp seg løs. 

Jeg er fraflyttet nordlending på påskeferie nordpå og har nettopp innsett at min fireåring foreløpig er helt udugelig på ski. 😂 Så hun har vært ganske sur disse dagene stakkars der vi andre går på ski. Jeg stresser ikke med at hun skal lære, men plasserer henne på en rattkjelke og drar henne etter oss. Man kan fort innbille seg at "alle kan jo X" når man vokser opp et sted der alle kan X, men tro meg, ikke alle kan eller liker X. Det går fint! De som ikke liker ski kan gå på truger, og er man en familie som foretrekker å stå i bakken får den familien søren meg bare skjerpe seg og finne en løsning for den ene som hater å stå i bakken. 

Sylling? Det kan løsne det neste året eller to, la henne bruke noe hun trives med i mellomtiden, enten det er trehjuls sparkesykkel, sitte på med dere på sykkeltur, balansesykkel eller hva som helst. Fokuser på glede og mestring, ikke læringsmål. Hun er fire år, det er absolutt ingenting av det du nevner som hun "må" kunne de neste par årene. 

[AnonymBruker]

Jeg var et sånt barn og fikk hele tiden høre hvor feil det var. Ble tvunget til å delta på alle slags aktiviteter. Noe som ikke gjorde noe som helst positivt for meg og er grunnen til at jeg i dag hater ski, sykling og i en periode også fjellturer. Det var et voldsomt krav til å gå langt og at det måtte gå fort.

Jeg tenker at det er fint å utfordre seg, men tvang og pushing er ikke positivt når det blir veldig mye av det. Jeg er for eksempel en person som trenger tid og må gjøre ting i eget tempo. Dette passet ikke inn i prestasjonsjaget jeg opplevde.

Men jeg elsker å svømme fordi jeg opplevde noe positivt rundt det og det er ganske viktig for at man skal sette pris på ting.

Det tar kanskje litt ekstra tid med de som er forsiktige. Jeg måtte se at ting ikke var skummelt og prøve ut og bli trygg, men noen ting var jeg bare ikke interessert i. Noen liker jo bare rolige aktiviteter bedre og finner større glede av det.

Anonymkode: d3234...93e