Hva syns du om livet?

[AnonymBruker]

Jeg elsker livet. Trur det har med instilling å gjøre, for jeg har ikke de tingene folk flest ser ut til å jage etter. Penger, karriere, familie, status.

Jeg har alltid vært svært happy-go-lucky, uansett hva som skjer i livet. Jeg elsker alle nye erfaringer. Livet er herlig!

Anonymkode: 8a902...7a4

[Nowayback]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg elsker livet. Trur det har med instilling å gjøre, for jeg har ikke de tingene folk flest ser ut til å jage etter. Penger, karriere, familie, status.

Jeg har alltid vært svært happy-go-lucky, uansett hva som skjer i livet. Jeg elsker alle nye erfaringer. Livet er herlig!

Anonymkode: 8a902...7a4

Det er naivt å tro at det handler om innstilling.

Vi er formet av omgivelsene, flaks/flaks med gener, hvordan barndommen var etc. Veldig lett å si "bare tenk positivt" til noen som bare har opplevd motgang.

Hvis jeg spør deg om å snu om og være negativ hadde du neppe klart det, da det er slik du er. Hjernen vår er kompleks, og serotonin-nivået i hjernen har vist seg å være viktig for om man er positiv eller negativ.

Er enig i at å trakte etter penger, karriere, familie og status ikke nødvendigvis gjør en lykkelig. Men for de aller fleste er det vondt å ikke ha noen av disse tingene. I et samfunn som Norge føler man seg utenfor. De færreste har lyst til å skille seg ut fra mengden. Noen lever fint med det, men de er nok i mindretall.

De har det verre i fattige land i Afrika, men de virker lykkeligere. Selv om de må slite hardt for å finne vann og mat. At penger og statusjag er med på å gjøre oss ulykkeligere er det ingen tvil om. Dessverre får det ikke meg til å føle meg noe mindre utenfor i Norge.

[. Anonym.]

Jeg ble fratatt hele barndommen min på grunn av grov omsorgssvikt og overgrep, må slite med den psykiske helsen til dagen jeg dør, har diagnosen PTSD. Mistet hele ungdomstiden på grunn av feilmedisinering. Kjenner på en stor ensomhet i tillegg. 

Endret 5. januar 2024 av . Anonym.

[AnonymBruker]

Jeg elsker å leve. Det går opp og ned. Men ingen vet hva som venter rundt neste sving, det er ofte bra!

Anonymkode: 6dba9...343

[AnonymBruker]

Vokste opp med en i overkant sint og kontrollerende far som pådro meg angstlidelser jeg enda sliter med 30 år senere. Terapi funket sånn passe på forståelse og årsaksforklaringen, men tenker på det hver dag okke som. Mat er dessverre det jeg selvbehandler med, med de skader det påfører kropp og sinn. Overspising knytter med seg mye skam. Dette påvirker livet med samboeren også; sexlivet blir påvirket når man blir unødvendig feit. Når det er sagt så har vi et godt og varmt forhold og føler hun genuint elsker meg like høyt som jeg skatter henne.

Elsker ungene og livet med dem. Det er kanskje det største som har hendt meg, og har gitt utrolig mye mening nå seinere i livet. Jeg er en aktiv troende på å stoppe generasjonelle traumer og bruker mye tid på ungene. De skal ikke ha et like komplisert forhold til sin far som meg. Når det er sagt, alt som blir sagt om slitet med å ha småunger stemmer: Jeg er konstant utslitt.

Har lang utdanning og jobb på toppledernivå. Alt av det materielle er på stell, har null frykt for framtiden og rente- og kostnadsutfordringene folk kjenner på preller rett av. Jobben er utfordrende og gøy. Slike jobber demper dog ikke stress og angst, og jeg jobber sikkert 55-60t i uka i snitt uten noengang å ha virkelig fritt.

Alt i alt, livet er en berg-og-dalbane. Jeg har hatt enorme nedturer av tragisk karakter. Ting som andre opplever kanskje én gang i livet, har jeg tre av til nå. Samtidig er oppturene betydelig mye viktigere for meg enn nedturene. Har lært å fokusere på disse og vektlegge de tyngst. Jeg er godt fornøyd med livet slik som det har blitt.

Anonymkode: 40894...725

[AnonymBruker]

Jeg var igjennom en krisetid, mistet ungen, en veldig nær besteforelder døde og det ble slutt med samboeren samtidig som det var konflikter rundt meg på jobb og jeg måtte bytte til ett nytt arbeidssted og opplevde at jeg ble sett på som årsaken til alle ekte og innbilte problemer.

Jeg var stille, innesluttet og i sorg i noen år. Jeg er nok preget den dag i dag, men synes livet er verd å sprudle over.

Det er nydelig når min nærmeste venninne støtter meg i en personlig vekst jeg aldri trodde hun kunne ha kapasitet til å forholde seg til, eller når jeg greier å finne en løsning på noe som virker nesten helt umulig. Alle karene jeg ikke får det til med, gjør bare at jeg er ledig når han jeg skal dele livet mitt med dukker opp.

Livet mitt mangler mye av det som er standard, siden jeg er uten jobb, men er så uendelig rikt på bøker, folk, kunst og at jeg kan våkne og sove uten frykt. 

Anonymkode: e9d9a...fab