.

[Tussi48]

Jeg fikk en fantastisk partner for 1 år og 6 mnd siden. Det gikk veldig fort og jeg flyttet rett ut av det trasige ekteskap jeg var i, til denne nye mannen.

Han sa at hvis det ikke fungerte hadde han uansett hjulpet meg, og jeg kunne starte på nytt alene. Jeg er 48 år, har hatt et barn boende hos meg og eksen min, og han har hatt mange alvorlige utfordringer. Angst, isolasjon, depresjon, lærevansker osv. Jeg hjalp sønnen min å flytte for seg selv 4 mnd før denne nye partneren min kom inn i bildet. Han er nå 25 år, var 23 år da han flyttet for seg.

Den eneste utfordringen jeg så med ny partner, var at han har to barn. De var da 13 og 11. De bor i en annen by mange mil herfra. Han hadde samvær annenhver helg, og da oftest i leilighet han eier på stedet der barna bor med sin mor. De velger selv at samværet skal være der fordi de har mange aktiviteter der som foregår i helgene. 

Jeg har vært tydelig fra dag 1 om at jeg ikke kan klare å påta meg ansvaret for hans barn. Det sa jeg når vi begynte sammen. Og også når vi kjøpte et stort fint hus i vår, med rom til alle og mange flotte fasiliteter. 

Jeg opplevde at livet mitt var perfekt. 

Nå skulle jeg endelig få lage meg et nettverk (levde sosialt isolert med forrige partner), ta mere utdannelse og leve ut friluftslivet.

MEN 6 mnd inn i forholdet ble jeg syk. Det har vært utfordrende å bli riktig diagnostisert. Fra å ha svært høyt nivå på toppturer og fysisk aktivitet, kunne jeg nesten ikke gå. Det viser seg nå etter 1 år at jeg trenger en stor operasjon, men at det er gode forutsetninger til å bli bra. 

Nå tilbyr han seg å betale operasjonen for meg privat, slik at jeg slipper å stå i kø i det offentlige ...og samtidig presenterer ham for meg at eksen hans har tatt kontakt og sier at gutten hans på 11 år ønsker å flytte til ham. Dette blir 100% fordi moren bor mange mil unna. 

Jeg sa tvert nei, fordi han har en jobb som tilsier at mye vil falle på meg. Jeg er i utgangspunktet deprimert av å ikke kunne bære fysisk aktiv, og ikke på jobb. 

Og jeg har alltid sagt at jeg ikke ønsker å påta meg ansvar for andres barn.

Han vet at jeg snart ikke har mere krav på sykepenger, og at jeg ønsker meg/trenger denne operasjonen sårt. 

Samtidig føler jeg at han utnytter situasjonen for å få "sin vilje".

Han sier gutten vil bo her fordi moren er en dårlig mor som ikke "ser han" i hverdagen. At jeg gir gutten hans mere enn hans egen biologiske mor, og at det til tider grenser mot omsorgssvikt.  (Hun er leder i et privat barnevernsfirma) Men jeg vet at de helgene jeg har anstrengt meg og gjort ting med gutten for å få han til å føle seg vel, ikke er representativt for hvordan livet med meg ville vært i hverdagen. Moren har gitt tilbakemelding på at ungene ikke følte seg velkomne her. Og når jeg anstrenger meg litt ekstra, så mener begge foreldrene at gutten skal flytte hit, fordi det er det HAN vil, og faren hans (samboeren min), og moren.

Jeg har vært kvalm og uvel helt siden dette kom opp. Jeg forstår at jeg enten må trekke meg helt ut, eller gå "all inn".

Dette er også en gutt med spesielle behov, sosiale utfordringer, lærevansker osv. Og jeg av alle vet hvordan årene fremover kan bli....

Det er bare 2 år siden mitt eget barn med samme utfordringer flyttet hjemmefra. Han har bodd hos meg i 23 år. Jeg hadde gledet meg til å endelig få friheten tilbake, men isteden blir det årevis med barn som har behov for ekstra oppfølging.

Det store huset med utsikt skulle gi meg ro og stillhet. ...nå ser jeg bare på hele situasjonen som et fengsel. 

Samtidig forstår jeg at faren og sønnen har dyp lengsel etter å bo sammen. 

Men jeg vet ikke om jeg er rustet til å stå i dette.  Min voksne sønn på 25 har et svært godt forhold til min samboer, og sier han er det beste som har hendt meg. Han sier også at jeg jo aldri har levd i en familie, kanskje jeg skulle prøve?

En annen ting er at samboer ikke kan beholde huset om jeg drar. Han må isåfall selge 2 biler og selv da blir det vanskelig. Så mulig huset må selges. Og da må jeg bo her i et eventuelt brudd. 

Jeg fikk beskjed om å pelle meg ut innen 1 mnd dersom jeg ikke godtok at sønnen hans kommer. Fordi han ikke skal forstå at det blir slutt pga ham. Det kan jeg jo ikke pga at jeg også eier huset. Og fordi jeg er syk og lite mobil for tiden.

Jeg forstår at jeg har lite jeg skulle ha sagt i dette. Samboer sier han skal ta alt ansvaret for gutten med kjøring og henting . Og at jeg kan leve som før og komme å gå som jeg vil hjemme. 

Jeg elsker friheten til å jobbe overtid, dra på trening og etterpå eller turer utendørs og etterpå slappe av på sofaen i stillhet. 

Hva gjør jeg? Vil jeg klare å være 100% stemor til en 11 åring med spesielle behov, eller trenger jeg å flytte for meg selv siden jeg i utgangspunktet er utslitt og drømmer om å få det gamle livet mitt tilbake? Og endelig hadde friheten etter å ha fått eget barn ut av huset? 

Endret 8. november 2024 av Tussi48

[AnonymBruker]

Han deg vil bare utnytte deg. Utnytt ham først og få din operasjon, sørg for å ha det skriftlig at dette er en gave, så kjøper han deg ut/ selger huset når du er i jobb i igjen

Anonymkode: 8f8f0...881

[Ulla Ullsokk]

Hvis samboeren din tar alt det praktiske, så burde det ikke være så galt? Jeg skjønner jo han, og barna er alltid viktigst! Jeg skjønner deg minst like mye, men det er ikke sikkert at dette blir like hardt som det var med din sønn. Når man finner en med barn, så MÅ man regne med at dette kan skje. Det burde du tenkt på før du kjøpte hus med han!

Jeg tror jeg ville sagt ja til hjelp med operasjonen og tatt enda en prat med mannen. Så han virkelig forstår at du ikke kan bidra med så mye. Så hadde jeg ønsket sønnen velkommen, og også snakket med han om det. Sagt hvor sliten du er, men at du synes det er hyggelig at han bor hos dere. Dette må jo tilpasses gutten, mulig han er litt ung, men barn skal ikke undervurderes. Og bedre at han vet enn at han tar ditt svake engasjement på sin kappe.

Kanskje er det at han levde med en dårlig mor som gjorde han vanskelig. Kanskje blir det mye bedre hos dere, og kanskje han blir en uventet stor berikelse i ditt liv.

[Ulla Ullsokk]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Han deg vil bare utnytte deg. Utnytt ham først og få din operasjon, sørg for å ha det skriftlig at dette er en gave, så kjøper han deg ut/ selger huset når du er i jobb i igjen

Anonymkode: 8f8f0...881

Fy faen, dette er oppskriften på et elendig og trist liv.

[AnonymBruker]

Det hadde jeg dessverre ikke orket. Mine barn er store og begynne litt på nytt med en utfordrende 11-åring, hvis far jobber mye, hadde jeg ikke gidda. 
For min del hadde det vært et stort nei!

Hadde far vært mye hjemme, gutten vant til å være her og bo her (vant til 50/50) og jeg hadde blitt inkludert på redelig vis i avgjørelsen så kunne jeg vurdert det. 

Anonymkode: 1e9aa...bee

[Ulla Ullsokk]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Det hadde jeg dessverre ikke orket. Mine barn er store og begynne litt på nytt med en utfordrende 11-åring, hvis far jobber mye, hadde jeg ikke gidda. 
For min del hadde det vært et stort nei!

Hadde far vært mye hjemme, gutten vant til å være her og bo her (vant til 50/50) og jeg hadde blitt inkludert på redelig vis i avgjørelsen så kunne jeg vurdert det. 

Anonymkode: 1e9aa...bee

Ja, det at far jobber mye hoppet jeg visst over. Det gjør det jo vanskelig for han å gi deg den friheten han lover deg, ts.

Kan han bytte jobb? Det bør han faktisk være villig til, ellers skjønner jeg ikke hvordan han tenker at du skal beholde friheten de neste tre årene. 

[AnonymBruker]

7 år går jo faktisk veldig fort, og da er gutten voksen. Hvis jeg elsket mannen, og han er en som kommer til å ta seg av det meste av jobben, så hadde jeg blitt. Er ikke lenge til den 11-åringen ikke er så krevende vel? Oppfølging med lekser, mat og kjøring, men ellers er jo tenåringer mest opptatt av å være for seg selv på rommet eller kjellerstue. Kan jo også hende at gutten blir bedre av utfordringer når han flytter til nytt miljø?

Men hvordan vil mannen gjøre det med det barnet som blir igjen hos mor? Skal han fortsatt reise dit annenhver helg, og tar han med sønnen dit da?

Anonymkode: 9dfe1...04d

[Tussi48]

Ulla Ullsokk skrev (9 minutter siden):

Hvis samboeren din tar alt det praktiske, så burde det ikke være så galt? Jeg skjønner jo han, og barna er alltid viktigst! Jeg skjønner deg minst like mye, men det er ikke sikkert at dette blir like hardt som det var med din sønn. Når man finner en med barn, så MÅ man regne med at dette kan skje. Det burde du tenkt på før du kjøpte hus med han!

Jeg tror jeg ville sagt ja til hjelp med operasjonen og tatt enda en prat med mannen. Så han virkelig forstår at du ikke kan bidra med så mye. Så hadde jeg ønsket sønnen velkommen, og også snakket med han om det. Sagt hvor sliten du er, men at du synes det er hyggelig at han bor hos dere. Dette må jo tilpasses gutten, mulig han er litt ung, men barn skal ikke undervurderes. Og bedre at han vet enn at han tar ditt svake engasjement på sin kappe.

Kanskje er det at han levde med en dårlig mor som gjorde han vanskelig. Kanskje blir det mye bedre hos dere, og kanskje han blir en uventet stor berikelse i ditt liv.

Det stemmer ikke med det jeg hører barna forteller om moren...og det jeg observerer selv av deres relasjon. Moren skal flytte sammen med ny samboer, da hans voksne barn flytter ut nå. Gutten er "annerledes", og snakker en helt annen dialekt enn alle andre i denne landsdelen. Mangler filter osv. Han får ikke venner og sliter sosialt.  En berikelse i mitt liv? Tja han er helt utsultet på kontakt, og avbryter og skal delta i samtaler jeg har med voksne feks. 

[AnonymBruker]

Tussi48 skrev (25 minutter siden):

Hva gjør jeg? Vil jeg klare å være 100% stemor til en 11 åring med spesielle behov, eller trenger jeg å flytte for meg selv siden jeg i utgangspunktet er utslitt og drømmer om å få det gamle livet mitt tilbake?

Det er bare du som kan ta dette valget. 

Jeg var i en lignende situasjon som deg, bortsett fra økonomisk. Jeg står fint på egne bein økonomisk, det gjør jo ting noe enklere. 

Møtte en mann som hadde to små barn, dog "bare" annenhver uke, men begge var under sju år da vi møttes. Mitt barn hadde flyttet ut. Jeg var også i en dårlig situasjon helsemessig, men jeg har blitt frisk nå. 

Brukte to år på å bestemme meg, og jeg gikk all in. Har fått et fantastisk forhold til begge ungene, begge var noenlunde "normale", men vi har hatt våre runder. Jeg har behandlet de som om de er mine egne og nå, 15 år senere, er jeg svært glad for valget jeg tok. Har vært verdt det! Og ikke minst er det hyggelig å ha et så godt forhold til bonusbarna som jeg har, det er koselig at de ser på meg som en forelder og et forbilde. 

Kanskje du blir sterkere etter operasjonen og orker mer? Jeg for min del klarte ikke å gi slipp på kjærligheten til mannen min, noe jeg er svært glad for nå. Jeg klarte bare ikke å la ham gå, derfor gikk jeg inn i forholdet og ble en familie. 

Vær flink til å gi deg egentid når du kan, for meg har det vært viktig. Uansett lykke til ❤️ 

Anonymkode: d8c43...e41

[Tussi48]

Ulla Ullsokk skrev (4 minutter siden):

Ja, det at far jobber mye hoppet jeg visst over. Det gjør det jo vanskelig for han å gi deg den friheten han lover deg, ts.

Kan han bytte jobb? Det bør han faktisk være villig til, ellers skjønner jeg ikke hvordan han tenker at du skal beholde friheten de neste tre årene. 

De neste 3 årene? Gutten er 11 år.....

[AnonymBruker]

Den operasjonen blir jævlig dyr for deg hvis du skal betale med null frihet de neste 7-10 årene, være gratis barnevakt, kokk og hushjelp til dette barnet.

Jeg skjønner mannen også, klart han skal ta i mor sønnen sin, men han kan ikke forvente at du skal det.

Løp ts, løøøøp… For ja, forhold med mennesker med mindreårige barn ER egentlig all or nothing.

Anonymkode: 18049...523

[Ulla Ullsokk]

Tussi48 skrev (2 minutter siden):

De neste 3 årene? Gutten er 11 år.....

Ja, men når han er 14 vil han jo helst være hjemme alene.

Tussi48 skrev (3 minutter siden):

Det stemmer ikke med det jeg hører barna forteller om moren...og det jeg observerer selv av deres relasjon. Moren skal flytte sammen med ny samboer, da hans voksne barn flytter ut nå. Gutten er "annerledes", og snakker en helt annen dialekt enn alle andre i denne landsdelen. Mangler filter osv. Han får ikke venner og sliter sosialt.  En berikelse i mitt liv? Tja han er helt utsultet på kontakt, og avbryter og skal delta i samtaler jeg har med voksne feks. 

Hvis gutten er SÅ utsultet så har han det jo ikke noe bra med mor, det sier seg selv!

Men ingen tvinger deg. Du bestemmer selv, du har vel allerede bestemt deg, så da flytter du ut.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Han deg vil bare utnytte deg. Utnytt ham først og få din operasjon, …

Anonymkode: 8f8f0...881

Huff… jeg mister litt trua på ting her inne.

Anonymkode: 858ba...e57

[Ulla Ullsokk]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Huff… jeg mister litt trua på ting her inne.

Anonymkode: 858ba...e57

Ikke gjør det. De fleste tenker ikke sånn.❤️

[AnonymBruker]

For ts sin del burde du være snill med han og barnet og gå fra han og la han og barna få ett fint liv uten å ha deg og dine fysiske plager som en byrde. 

Anonymkode: 95a00...f8e

[AnonymBruker]

Kan man dele huset opp så du har en frisone? 
jeg tenker det er verdt et forsøk. 
Vær ærlig med gutten også. Falske voksne blir fort avslørt av barn og da blir problemet større. 
han er stor nok til å forstå hvis han får ting forklart på en god måte. 
 
Far gjør det eneste rette ved å prioritere sin sønn, så prøv å anerkjenne denne egenskapen hos ham.  
Det finnes nok av fedre som driter i barna sine. 
Kanskje det føles overveldende nå, men kanskje blir det også helt annerledes enn du hadde tenkt. 
 

Og om ett år eller to får du gjøre en ny vurdering. Da er du frisk og barnet har funnet sin plass i familien- noe som også tar tid. 
 

lykke til TS. Det trenger ikke å være helt svart/hvitt ☺️

Anonymkode: f7bba...d1f

[Tussi48]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

7 år går jo faktisk veldig fort, og da er gutten voksen. Hvis jeg elsket mannen, og han er en som kommer til å ta seg av det meste av jobben, så hadde jeg blitt. Er ikke lenge til den 11-åringen ikke er så krevende vel? Oppfølging med lekser, mat og kjøring, men ellers er jo tenåringer mest opptatt av å være for seg selv på rommet eller kjellerstue. Kan jo også hende at gutten blir bedre av utfordringer når han flytter til nytt miljø?

Men hvordan vil mannen gjøre det med det barnet som blir igjen hos mor? Skal han fortsatt reise dit annenhver helg, og tar han med sønnen dit da?

Anonymkode: 9dfe1...04d

Det vet jeg ikke, for det kommer ann på hva hun vil sier han. Uansett skal jo gutten opp på mammahelg. Og da er det han som kjører 6 timer tur retur fordi gutten har angst og ikke kan ta buss alene. Dessuten er det 1 time å kjøre til bussen. Alternativet er båt, men da må moren kjøre 1 time for å hente gutten. Det gidder hun sjelden. Det var derfor han i utgangspunktet kjøpte leilighet der mor bor. Da kjører han opp fredag, ned søndag. Datteren vil komme mer til oss nå når vi har det store huset. Hun ville feks komme midt i ferien min, og ha med ev venninne i 4 dager. Det passet ikke med våre planer da vi akkurat hadde tømt huset for folk, og "pappaferien" var over. Hun liker heller ikke at vi låner ut den store hybelen til min famile når de er på besøk her. Hun vil at det bare skal være hennes rom uten at noen andre bruker det når hun ikke er her. Jeg føler jeg betaler flesk på dette huset  men ikke engang har rett på å kunne bruke det rommet som gjesterom for min familie som kommer langveis fra. 

[Juliv]

Tussi48 skrev (41 minutter siden):

han har en jobb som tilsier at mye vil falle på meg.

Men hva skal han gjøre hvis dere går fra hverandre? da kan han ikke ha gutten boende hos seg. Han må eventuelt bytte jobb? Eller finne seg en ny samboer/barnevakt ? Det er uansett helt forkastelig at han pakker på deg et ansvar du ikke ønsker å ha. Hvis gutten trenger oppfølging så bør foreldrene og eventuelt profesjonelle ta seg av. 
Virker som om du gikk fra et dårlig forhold til et annet. 😔 Ønsker deg lykke til ❤️

[Tussi48]

Juliv skrev (2 minutter siden):

Men hva skal han gjøre hvis dere går fra hverandre? da kan han ikke ha gutten boende hos seg. Han må eventuelt bytte jobb? Eller finne seg en ny samboer/barnevakt ? Det er uansett helt forkastelig at han pakker på deg et ansvar du ikke ønsker å ha. Hvis gutten trenger oppfølging så bør foreldrene og eventuelt profesjonelle ta seg av. 
Virker som om du gikk fra et dårlig forhold til et annet. 😔 Ønsker deg lykke til ❤️

Han sier han skal bytte jobb eller bli fritatt for å jobbe så mye. Gutten tror jo at det er super idyllisk å bo hos oss, fordi han har fått så mye oppmerksomhet når han har vært her.  Hvis jeg drar får han jo ikke den store fine pakken han ser for seg nå...ikke huset og den idylliske atmosfæren han opplever fordi han mener jeg er det beste som har hendt faren.... men han får en far som følger ham opp. 

[GammelKaktus]

Du må nesten velge det som er rett for deg. Personlig så hadde jeg nok gått ut av dette forholdet for jeg hadde følt meg presset til dette og så skal belønningen være denne operasjonen? For en uggen følelse av det hele. Blir noe kjøpt og betalt over det.

Men som sagt du må jo se om du har kapasitet til å ta på deg en slik rolle og om du virkelig ønsker det.