stebarn, sremor, mine, dine osv.

[Gjest Gjest]

Jeg lager rett og slett en tråd som omhandler det som har med stebarn å gjøre! Kom med gleder og frustrasjoner over å leve i en familie med stebarn! FInt å høre andres erfaringer om dette. Ikke bare enkelt. Min erfaring er at det blir enklere etterhvert. Man lærer stadig! Det som var viktig for meg i starten av forholdet er ikke like viktig nå osv. Stesønnen min var 4 da jeg flyttet inn. Nå er han 8 og vi har fått to jenter.

Er veldig redd for å forskjellsbehandle barna. Tenker mye på dette. Elsker jo mine egne på en helt annen måte en han. Men er oppriktig glad i han også. Han bor hos oss 50 %.

Ser nå på han med andre øyne enn i starten. Tenker at jeg er egentlig veldig heldig som i tillegg til å ha født to barn også har "fått" en. Men skal innrømme at det ikke alltid er like enkelt i hverdagen. Spesielt før vi fikk egne barn, følte jeg meg litt utafor...

Andre?

[La Guapa]

Min erfaring er at det går seg til etterhvert som vi voksne lærer av våre feil.

Alle er like viktige i en familie!

Stebarn, stemor, far, mor og stefar,helsøsken!ALLE!

Ingen skal forfordeles hverken av den ene aller andre grunnen.

[Gjest Gjest]

En ting jeg har lurt på, og det er dette med gaver. Det høres jo så flott ut at et stebarn skal bli behandlet likt av stemor/far og av nye stebesteforeldre, stetanter osv. Til jul, hva gjør man da? Gir besteforeldre for like mye til stebarnebarnet som til barnebarn?

[Gjest Grågåsa]

Endelig! Denne tråden har vært etterlengtet!

Barnebarnet får finest, dyrest osv, men siden stesønnen får gaver fra sine besteforeldre på morsiden, er det ingen som synes det er gjør så mye. Foreldrene mine gir ofte gaver når han ikke er der, slik at det ikke blir rett i ansiktet på ham. Han får veldig dyre gaver fra besteforeldrene hans på morsiden.

Det er 6 år forskjell på barna, og konkurransen går vel mest på oppmerksomhet fra far. Stesønnen på 9 og vår datter på 3 år henger like mye i "skjørtene" på faren og skriker etter oppmerksomhet, hvilket er en ganske stor utfordring. Og det er på dette med fars oppmerksomhet vi står og stamper. Mye faller på meg i forhold til den minste, fordi faren er ute og følger opp sønnen. Det er kanskje sånn det er å ha små og store barn, men når den ene er et stebarn, kan det kanskje forkvakle seg til i hodene på oss . Hadde det vært mitt barn han fulgte på trening, hadde jeg kanskje ikke brydd meg. Jeg hadde kanskje hatt lyst til å følge ham selv, men nå står jeg liksom på siden av alt. Moren til ungen er jo også innvolvert, og hun og jeg kommer ikke så godt ut av det med hverandre at vi bør være i samme rom. Hun hilser ikke på meg og slikt.

Skjønner på sett og vis gjest fra tråden om stebesteforeldre, der gjest irriterte seg over stesønnen. Vi har det til tider også slik, men det er vel far som er problemet. Stesønnen min fikk nemlig være "baby" til han var seks år, og det var flere i familien til mannen min som syntes gutten var en smule bortskjemt og dårlig oppdratt. Men dette visste jeg. Utfordringene har likevel vært så store at jeg ikke ville innledet et slikt forhold omigjen om jeg fikk gjøre mine valg på nytt.

[Gjest Gjest]

Ste-situasjonen er ikke bare enkel. Mest fordi man som stemor har en rolle som ikke kommer med et ferdig sett regler for hvordan den skal fylles. Man må bare gjøre så godt en kan. Det viktigste er likevel at barna ikke føler at de er et "problem" i sitt eget hjem. Voksne har mange arenaer: jobb, venner, trening, hjemme o.s.v Barn har få. Derfor er hjemmearenaen veldig viktig. Som voksen har man ansvar for at barnet vet at det alltid hører til og er en viktig del av hjemmet sitt. At det er et sted barnet kan slappe av, og slippe å gå i et emosjonelt minefelt med en stemor som er irritert og sur fordi stebarnet ikke gjør slik hun hadde tenkt/håpet.

Jeg er selv stemor og kan skrive under på at det ikke bare er lett. Man må svelge de berømte kamelflokkene. Og som kvinne er det lett for å irritere seg over ting som rot/regler/oppdragelse. Oppe i hodene våre hadde barnet vært annerledes om det var vi som satte grensene. Antageligvis stemmer det også. I allefall på den måten at barnet ville ha hatt "våre" verdier opg dermed opplevdes som en del av hjemmets harmoni størsteparten av tiden.

I mange tilfeller har far evig dårlig samvittighet fordi han føler han har sviktet ved å ikke lenger bo sammen med mor. Mange fedre har gått fra å bo sammen med barna til å flytte ut, og til en annenhver helg tilværelse. Dermed føler nok mange at de har sviktet gjennom å ikke være der hele tiden og prøver ubevisst å kompensere ved å være superpappa den tiden barnet er hos dem og når det skal kjøpes presanger. Problemet kommer når man får barn med sin nye også. For det er ikke nok av hverken tid eller penger til at alle skal nyte godt av en slik superpappa.

Så da er dilemmaet: skal man fortsette som superpappa for eldstemann og være mindre superpappa for de andre med den urettferdigheten det innebærer.

Eller skal man justere ned superpapparollen slik at fordelingen blir lik på alle barna. Med den risikoen at eldstemann (og ikke minst hans mor) opplever det som at pappa ikke har så mye tid/penger til meg mer når som han har fått flere barn.

[:-) anna]

Og det var meg over her ja.

[Gjest Grågåsa]

Takk, Anna

Du er en fornuftig kvinne.

Akkurat dette med rot/regler/oppdragelse har vært en utfordring. Særlig det med rot, for her var ikke faren av de flinkeste. Om sønnen fikk være baby til han var 6 år, så hadde faren fått være det enda lenger. Holdt på å rydde og vaske meg ihjel, og ble sintere og sintere. Jeg sto og skrek både til en voksen mann og en unge at de måtte trekke ned på do etter seg, i det minste sette skitne glass og tallerker på benken, ikke labbe inn med sko osv. Heldigvis har ungen tatt dette til seg. Faren begynner å komme seg Og på dette området skal selvsagt min egen dresseres fra starten av..

[Gjest Gjest]

Jeg kjenner meg heldigvis ikke igjen i at samværsforelderen skal overkompansere for den tapte tiden med sitt barn. Min mann er ikke slik. Han var det helt i begynnelsen av vårt forhold men innså at det ikke var bra, både for han og sønnen, å la sønnen få styre og få viljen sin i ett og alt.

Sønnen hans ser ut til å trives her, og han har ingen problemer med å godta de regler som gjelder her i huset kontra hjemme. Det er først nå at han impulsivt kommer til meg for å kose eller å få en klem. 4 år har det tatt

Det føles godt at han endelig blir litt "vår" også ikke ikke bare min mann sin.

[Dina]

Mine barn bor 50% av tiden hos meg, og den andre halvparten hos far, stemor, stebror og halvbror! Jeg opplever at stemor er oppriktig glad i mine barn, og følger dem fint opp. Hun og jeg kommer også godt overens.

Mine barns stebror (altså hennes sønn) er ofte på overnattingsbesøk hos oss de helgene barna er hos meg. Han var her også et par dager i julen. Dette syns både han og mine barn er kjempekoselig, og på denne måten får han også et forhold til det livet mine barn har når de er hos mamma, og ikke hos dem....

[Gjest Gjest]

Fint at noen får det til At mine barn skulle ha noe som helst med min manns eks.kone å gjøre, som overnattingsbesøk osv, er fullstendig uaktuelt for vår del. Ville aldri overlatt barna mine til et kvinnemenneske som er mer opptatt av å ta igjen alt det hun "tapte" på å få barn da hun var 20.

[Gjest Kane]

Jeg har en gutt som er min og en jente som er vår - det som skiller oss fra andre er at vi har like god kontakt (kanskje bedre av og til) med guttens farmor enn med min svigermor... Jenta får gaver fra guttens far og hans nye kone, fra onkler og tanter og fra hans farmor på samme måte som gutten får fra min manns familie.. Og det er ikke snakk om å gjøre forskjell, vi har en gammel oldemor som gjorde det en gang og da ble det sagt ifra at dette ville vi ikke oppleve igjen og at ungene skulle behandles likt fordi det var viktig for oss soden de vokser opp sammen. Guttens far har en fantastisk kone som behandler han som om han var hennes, og når jeg leser noen skrive at de ikke elsker stebarna sine som egne barn lurer jeg på hva i allverden de er gjort av? Hvordan kan man si det høyt?? Jeg håper ikke barna det gjelder må leve med slikt...

Dersom man velger en som har barn fra før velger man også barna - og dersom man ikke kan være glad i dem som om de var ens eget bør man tenke seg om både en og to ganger......

[Gjest Gjest]

Det er faktisk fint at det sies høyt. Tror du det blir noe bedre av å tabubelegge at stemorrollen er vanskelig og at noen av oss faktisk ikke takler den i det hele tatt? Stesønnen til sambo er helt ok, men jeg gruer meg til han kommer og gleder meg til han skal dra. Jeg synes rett og slett ikke det er noe stas med andres unge og jeg synes ALT dreier seg om dette barnet. Jeg har ikke barn selv, så det er kanskje morsinstinktet som mangler her. Uansett: Trådene om dette temaet har hjulpet meg til å se at det for det første ikke bare er meg som sliter, og folk har kommet med gode innlegg for hvordan situasjonen kan løses.

[Gjest gjesta]

Jeg føler meg alltid litt utenfor.

Syns det er vanskelig at han fikk sin første med ei annen dame..

Men prøver så godt jeg kan. Tror det blir bedre når vi får barn, når vi har noe sammen

[Gjest gjesta]

Spesielt før vi fikk egne barn, følte jeg meg litt utafor...

Andre?

←

Hva er forskjellen før og etter dere fikk barn sammen?

Jeg håper det hjelper endel når vi får barn.

[Gjest Gjest]

Følte vel en helt annen godhet ovenfor gutten etter at han ble storebror til mine barn. Det er nydelig for et morshjerte å se søskenkjærlighet selv om ikke alle søsknene er dine egne. Småjentene våre forguder storebroren sin og han er bare verdens beste storebror for dem! Det er klart det hjelper på hele situasjonen. Har heller ikke like mye tid lenger til å gruble over fortida!

Greier nå helt fint å se på gutten som et selvstendig individ og forbinder slettes ikke ham med det som hadde med hans mor og far å gjøre. (Leste et sted at du syntes det var vanskelig) Vi som stemødre har et ansvar for disse barna mener jeg. Det er deres virkelighet det er snakk om . Tenk på egen oppvekst. Hva som betydde mye for deg da du var liten. er redd for at min stesønn som voksen skal tenke tilbeke på barndommen sin som en som ble behandlet annerledes enn søsknene sine i sitt eget hjem! Tenk så grusomt. Derfor har jeg vært veldig bevisst på dette. Og tror i allfall jeg lykkes gansle bra.

Og det med at han fikk bli far før jeg ble mor var ikke så lett i starten nei. Men, det er jo ingenting å gjøre med. At han fikk oppleve det største på denne jord sammen med ei annen før vi i det hele tatt visste om hverandre, det kan man ikke bruke krefter på å tenke på.... Og hvis ikke det hadde skjedd hadde ikke mine småtuller fått denne verdens beste storebror. Og jeg hadde heller ikke fått mulighet til å bli glad i og få oppleve verden gjennom en liten gutts øyne.

For oss har det vært viktig at jeg har brydd meg fra første stund. Ikke gitt opp selv om det alltid var mest stas om pappa skulle legge han, pappa smøre på brødskiva, sitte ved siden av pappa osv. Han var bare 4 år da jeg flytta inn. Tror det er viktig å ikke sette seg selv på sidelinja. Her ble vi f.eks enige om at vi skulle legge ham, lese og synge annenhver kveld. Etterhvert ble han vant til dette og det førte til at også vi to fikk en stund for oss selv uten far tilstede. Nå er han 8 år. Jeg har permisjon og er hjemme om dagene. Nå kommer han hjem etter skolen og vi har noen timer før far kommer fra jobb. Også det er godt for vårt forhold. Når det er sagt tror jeg det er spesielt viktig for far og sønn at de får en del alenetid. Utfordringen er, som andre skriver her, at dette ikke går for mye utover andre barn i familien. Vi prøver så godt vi kan å fordele oppmerksomheten på alle tre. Men jeg bruker jo mer tid på mine egne enn på gutten alt i alt. Nå er jo disse små også da.

Heldigvis har vi et greit forhold til hans eks. Og hennes foreldre passer ofte våre jenter også. Heller ikke dette har vært bare lett, men etterhvert ser man verden også gjennom sine barns øyne. Det som er godt for de er også godt for en mor. Så får jeg heller "glemme" at dette har vært hans svigerforeldre og inviterer dem på bursdager til jentene også på lik linje med gutten. Tenk så flott for jentene å få to voksne som er glad i dem!

Oj dette ble langt. Skulle bare si litt jeg...

Iallfall godt å høre om andre i samme situasjon. KJenner meg godt igjen i mange av disse tankene.

Men til de som mener de virkelig elsker sine stebarn som sine egne...ja det kan jeg slettes ikke forstå at er mulig...

[Gjest Gjest]

de ikke elsker stebarna sine som egne barn lurer jeg på hva i allverden de er gjort av? Hvordan kan man si det høyt??

Men så er ikke du stemor heller. Og kan derfor umulig vite hvordan det er. Tror ingen kan elske andre sine barn så høyt som sine egne.

Bli glad i dem ja, leke med dem ja, være gode omsorgspersoner for dem ja osv. osv.

Men aldri elske som sine egne

[Gjest Gjest]

Flott innlegg!

Jeg håper vel også at livet blir lettere om vi får egne barn, men er også litt engstelig for at det blir verre. Vi får se... Unga må jo dele rom og greier. Med 10 år mellom dem, kan jo det bli trivelig

Ja, det er veldig sårt at han liksom har gjort ALT før. Jeg hater tanken, og folk er ganske flinke til å minne megpå det også.

[Gjest gjesta]

←

Tusen takk for langt svar.

Veldig enig i alt d skriver.

Føler alt går bedre nå, men alltid litt utenfor..

Tror det er bra at dere delte på å legge han osv..

Men vi har han bare på overnatting annenhver helg, onsdager er det kun ettermiddagen..

Så det blir ikke så ofte..

Jeg VET det blir annerledes når vi får barn, SELV om han har gjort det før.

Han fortalte her en dag, at han ikke gledet seg sist, hadde dårlig forhold til eksen osv...osv,.. Hjalp veldig. Og barna vil jo være hos oss 24/7, blir noe helt annet-

Til siste Gjest: Nå elsker dere hverandre, så det blir superspesielt å få barn sammen.

Har lest at mange fedre er mer klar & gleder seg mer når nr. 2, nr 3 kommer.

For med den første var alt nytt og skummelt

Og de visste lite va som skulle skje, hva det var å bli far;)

Endret 25. januar 2006 av Epica

[Gjest villa]

Dere som skriver at

- dere "hater" tanken på at han har vært gjennom graviditet og barnefødsel før

- dere føler dere utafor når ungen er der

- gruer seg til ungen kommer og gleder seg til den drar igjen

- og tilsvarende utsagn....

... hvorfor i allverden har dere innleda et forhold til en som HAR barn fra før?!?!?

Hallo - du gikk inn i et forhold med en mann med barn med åpne øyne. Og jada - man velger ikke hvem man forelser seg i, man vet ikke hvor "vanskelig" det blir og blablabla. Sorry - men du hadde et valg!

Som en skrev: velger du en mann med barn så velger du også BARNA! og bør kanskje tenke seg om en gang eller to ekstra.

[La Guapa]

Jeg har en gutt som er min og en jente som er vår - det som skiller oss fra andre er at vi har like god kontakt (kanskje bedre av og til) med guttens farmor enn med min svigermor... Jenta får gaver fra guttens far og hans nye kone, fra onkler og tanter og fra hans farmor på samme måte som gutten får fra min manns familie.. Og det er ikke snakk om å gjøre forskjell, vi har en gammel oldemor som gjorde det en gang og da ble det sagt ifra at dette ville vi ikke oppleve igjen og at ungene skulle behandles likt fordi det var viktig for oss soden de vokser opp sammen. Guttens far har en fantastisk kone som behandler han som om han var hennes, og når jeg leser noen skrive at de ikke elsker stebarna sine som egne barn lurer jeg på hva i allverden de er gjort av? Hvordan kan man si det høyt?? Jeg håper ikke barna det gjelder må leve med slikt...

Dersom man velger en som har barn fra før velger man også barna - og dersom man ikke kan være glad i dem som om de var ens eget bør man tenke seg om både en og to ganger......

←

Hei.

Forventer du at jenta di (om du hadde blitt skilt fra mannen din) skulle elske hans nye kvinne like mye som hun elsker deg?For det er faktisk akkurat det samme!!!

Jeg har vært i livet til stedatteren min siden hun ble født.Jeg er veldig glad i henne og tenker på henne hele tiden...men jeg elsker henne jo ikke som datteren min.

Jeg blir jo helt på gråten av stolthet og beundring når jeg tenker på jenta mi som jeg har båret under hjertet mitt i 9 mnd.De følelsene synes jeg mamma`n til stedatteren min skal få lov til å ha for henne og BARE mamma`n.

Kan du virkelig med hånden på hjertet si at du ville hatt samme følelsene for et evnt. barn din partner hadde som for piken din som du har født?

Eller er det veldig enkelt å si sånne ting fordi du er den som er mor til et stebarn???Jeg må bare spørre.

Jeg kjenner mange, mange stemødre som er fra seg av dårlig samvittighet fordi omgivelsene forteller dem at de skal elske stebarna som sine egne!

Jeg påstår at det er umulig!

Da må en forvente det samme av barna...og alle vet at ingen kan elske stemoren sin like høyt som de elsker mamma!!!

klem fra La Guapa