Gå til innhold

Sist sette film?


Anglofil

Anbefalte innlegg

Fortsetter under...

Karate Kid. Har selvsagt sett den før, men følte for å se den igjen etter jeg så Cobra Kai på Netflix. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

3 hours ago, Wednesday Addams said:

Har maraton og sett alle Lord of the Rings i utvidet utgave. Ble noen timer, det.. 😂

Da er det bare å fortsette med Hobbit trilogien 😊

Anonymkode: b98f9...d79

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Danser med ulver (4-timersversjonen) - En klassiker som lett kan sees igjen. De behandler alle med den respekten mange ikke gav "ikke-hvite" før nå, 32 år senere

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Μήλα / Apples (2020)
Regi av Christos Nikou
Sett på Mubi

Midt i en pandemi som rammer pasienter med akutt og kronisk hukommelsestap, melder en mann i 30-årene seg på et forsøksprosjekt som skal gi de rammede en ny identitet. Gjennom å utføre og dokumentere en rekke arbitrære oppgaver som en slags hurtigrute gjennom oppvekst og tenåringsliv, samler pasientene nye minner i et album.

Første fullengde spillefilm fra Nikou, som for mange er best kjent som Yorgos Lanthimos' regiassistent og samarbeidspartner på Dogtooth (2009), og en svært stødig debut som posisjonerer ham godt i "Greek Weird Wave". Historien formidles lavmælt og skjør, ofte lett absurd og humoristisk, tidvis varm og rørende, med et minimum av tekstlig eksposisjon. Istedet serveres vi tvetydige bilder som puslespillbrikker, slik at vi kan forme den navnløse hovedpersonens fortid i takt med at han former sin nye fremtid. At Apples også er bitende satirisk høres kanskje ut som en selvmotsigelse, men nettopp denne kombinasjonen fungerer drivende godt. Aris Servetalis imponerer stort i hovedrollen, han gir oss en varm og nyansert balanse mellom humor, sorg og forbløffelse. Det er lett å se innflytelsen fra Lanthimos, særlig i den mørke humoren og satiren, men der hans filmer ofte trekker mot det brutale og nådeløse, styrer Nikou mot en stille og introspektiv konklusjon, som jeg fant vel så fengende. Jeg er nå utrolig spent på Nikous kommende film Fingernails med Carey Mulligan, men i mellomtiden får jeg nøye meg med å varmt anbefale Apples :) 

4/5

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

Compliance (2012)
Regi av Craig Zobel
Sett på Mubi

En stresset og overarbeidet franchisetaker i en burgerkjede holder såvidt hodet over vannet en travel dag, når hun plutselig får en telefon fra politiet som hevder at en av hennes ansatte har stjålet fra en kunde.

Litt overrasket over at denne filmen snek seg under radaren min, fant den tilfeldig da jeg scrollet gjennom filmografien til Ann Dowd. Uansett, jeg satte den på uten å vite noe som helst om handlingen eller de virkelige hendelsene filmen er basert på, og det var absolutt en god ting. Filmen åpner med et tekstkort som sier "The following story is so shocking, it's hard to believe it's true. Nothing has been exaggerated." Jeg er generelt alltid litt ekstra på vakt når en film åpner med "based on true events" (o.l.), siden jeg ofte opplever det som en tvangstrøye for dramaturgi og regi, og ofte sliter med å tromme opp det helt store engasjementet både emosjonelt og kritisk. Zobels film balanserer hele veien på en knivsegg mellom å utnytte eller fetisjere hendelsene den viser, og det store spørsmålet om hvorvidt dette er en historie som bør fortelles som spillefilm (og om det virkelig er hans historie å fortelle). Gledelig for meg unngår han i det store og hele å falle i den første kategorien, mye hjulpet av en formidabel innsats fra Ann Dowd og Dreama Walker, og fornuftige regivalg i mange av de mer kritiske scenene. Felle nummer to er vanskeligere å navigere, særlig gitt at åpningsteksten så bastant fremstiller filmen som dokumentarisk, at det er vanskelig å se om det brukes som en rettferdiggjøring av det sjokkerende innholdet eller som et argument for å fortelle historien. Personlig heller jeg mot at den sentrale konflikten i filmen er såpass universell utover knytningen til virkelige hendelser at det rettferdiggjør formatet; den kroppslige effekten er sterkere enn den ville vært i en klinisk dokumentar. Koblingen til Milgram-eksperimentene føles for meg litt søkt, men det preger ikke filmen i noen grad utover åpningsteksten. I hovedsak vil jeg tro dette i stor grad blir et spørsmål om smak og (u)behag og for meg fungerte det langt bedre enn forventet.

3.5/5

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...