Aversjon mot det ene barnet mitt

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 20.4.2023 den 13.54):

Hun høres jo veldig skadet (og skadelig) ut. Hvordan var hun som mor for dine søsken? Var hun en god og sunn mor for dem? 

Anonymkode: c1ac6...5c3

Hun var god og snill mot de andre, jeg ble utsatt. Og den eldste og første. To av mine søsken sliter psykisk og blir behandlet som prinsesser og får alltid hjelp av mamma og hun prioriterte de, julen 2022. Mens mannen og eldste sønnen og jeg ble sittende alene julen, knappe tiden etter vi mistet jenta vår. Hun som vet hva å miste barn gjør. Sviktet på det groveste. Både i barndommen og nå som voksen. Utilgivelig. 

Anonymkode: b0cd4...c29

[AnonymBruker]

Hva en du gjør: sørg for at dette barnet ditt ikke tror det er noe galt med det.

 

Enten er det ikke noe galt med noen av dere, og du er litt streng med deg selv. Ellers er det du som må fikse noe hos deg. Det er uansett ikke barnet ditt det er noe galt med.

Anonymkode: 348e9...92e

[amptimpan]

Har du anledning til å gå til privatpraktiserende psykolog? I så fall, hvis du er i Oslo, kan du sende PM, så skal du få navnet til en veldig god en som garantert ikke vil bagatellisere bort bekymringene dine sånn som tidligere terapeuter ser ut til å ha gjort. Det er fint at du vil ha hjelp, og det finnes god hjelp for deg.

[AnonymBruker]

shakini skrev (På 21.4.2023 den 21.55):

Det er så bra med mennesker som tør å se, dele og drøfte sine egne utilstrekkeligheter. Det er jo ingen av oss som er perfekt, men den eneste måten å vokse på, er jo nettopp å tørre å ta tak i det som kan bli bedre. Det er så riktig det du gjør - du blottlegger din egen svakhet i håp om å få hjelp til å bli et litt bedre menneske. Jeg håper du klarer å ignorere alle poster som handler om at du er en dårlig mor (jeg tror ikke du er det). Jeg har dessuten en mistanke om at det er veldig vanlig at foreldre føler ulikt ovenfor barna sine, men at de færreste tør å innrømme det. Jeg tror heller ikke nødvendigvis det viktigste er at du gir barna dine akkurat like mange nuss og klemmer, men at begge to får oppmerksomhet og validering. Kanskje kan du klare du å gi dette til den eldste på andre måter enn ved kroppskontakt, om det blir vanskelig for deg?

Alle barn trenger kroppskontakt, så det her synes jeg var et dårlig råd. Da må man heller finne ut hva aversjonen bunner i og jobbe for å forandre det. 

Det er mange måter å gi kroppskontakt på, med min tenåringssønn ble det endel skulderklemmer, sånn fra siden av. Ts erkjenner jo problemet og ønsker å endre det, og det er et godt utgangspunkt, men for barnet selv spiller det ingen rolle hvorfor mor ikke orker særlig mye kos, det blir like vondt uansett, og det bør ikke bagatelliseres.

Anonymkode: 087a7...2f6

[AnonymBruker]

Jeg kan kjenne meg igjen i noe av det du beskriver. Har to tette, og opplevde også en fødselsdepresjon etter yngste ble født. Uten at jeg skjønte det før flere år senere. 

Det jeg har konkludert med er at eldstes måte å søke nærhet på er det som trigger det hos meg. Han er mye mer påtrengende enn yngste, og jeg er generelt ikke glad i kroppskontakt med andre enn barna mine. Yngste søker nærhet der det (for meg) føles naturlig. Mens eldstemann kan omtrent sette seg oppå meg, i stedet for ved siden av. En klem er ikke en vanlig klem, men en klengete henge rundt halsen og kvele meg-klem. Han er ellers en rolig og fin liten gutt, så han er ikke intens på andre måter enn dette kroppslige. Som åpenbart ikke er den måten jeg foretrekker nærhet på.

Dessverre har jeg ikke så gode råd. Gi ros og oppmuntring når han gir "rett type nærhet"? Og sett på alarm for å gi han klem eller lignende på jevnlig basis slik at ikke han alltid må initiere det selv. 

Anonymkode: 7ab98...3ff

[shakini]

8 hours ago, AnonymBruker said:

Alle barn trenger kroppskontakt, så det her synes jeg var et dårlig råd. Da må man heller finne ut hva aversjonen bunner i og jobbe for å forandre det. 

Det er mange måter å gi kroppskontakt på, med min tenåringssønn ble det endel skulderklemmer, sånn fra siden av. Ts erkjenner jo problemet og ønsker å endre det, og det er et godt utgangspunkt, men for barnet selv spiller det ingen rolle hvorfor mor ikke orker særlig mye kos, det blir like vondt uansett, og det bør ikke bagatelliseres.

Anonymkode: 087a7...2f6

Joda. Jeg mente heller ikke at hun skulle kutte det ut fullstendig. 

[Gjest Albbas]

Kunne det vært en idé å ta kontakt med Hedvig Montgomery? 

https://montgomery.no/psykologene/

https://www.aftenposten.no/av/hedvig-montgomery-2