Aversjon mot det ene barnet mitt

[AnonymBruker]

Kjære deg.. Dette var vondt å lese. Og jeg tipper at du ikke er alene om å ha det slik. 
Har en venninne der eldste har en diagnose. Hun erfarer nøyaktig det samme som deg, men der er det også en årsak til at eldste blir behandlet så annerledes… -ikke bare en følelse. 
Ja- dette merker barnet, og blir skadelidende. Men dette vet du allerede. 
hvor er far i dette bildet? Har han det på samme måte?

Er barnet krevende og vanskelig? 
Det ville i tilfelle ikke være unaturlig at du da skyver barnet mer unna.

Men husk også at man har ulik relasjon til ulike barn. Det er ikke noe galt i det  slik er det bare. Og det at du er så klar over det og bevisst på det vil jo hjelpe mye, men ikke helt. 
Er barnet så stort at du faktisk kan snakke med barnet om dette? 
 

Jeg ville startet med å gjøre ting alene med den eldste. Bygge relasjonen på nytt ved å bare være dere to. 
og ikke minst nå eller etterhvert begynne å snakke om det. 
Forklar at du elsker ham selv om du noen ganger ikke virker sånn. Og beklage når du tar deg i det. 

Anonymkode: 4b655...14a

[Gjest Refreng]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Barnet blir gjerne veldig glad om jeg foreslår at bare vi skal gjøre noe. Da kjenner jeg på denne følelsen av at det er litt desperat etter min gubst, heller enn at det har så lyst til å være med meg.

Anonymkode: c1ac6...5c3

Hvorfor føler du det? Kan det ikke være at barnet bare er normalt glad for at dere skal gjøre noe? Kanskje det eldste barnet bare viser mer og sterkere følelser enn det yngste?

Og selv om barnet er desperate etter din gunst; gjør det noe, da? Er det noe galt med å føle seg desperate etter annerkjennelse av og til? De er bare barn, selvsagt ønsker barn annerkjennelse og at foreldrene skal være glad i dem. Gjør det noe?

Endret 20. april 2023 av Refreng

[AnonymBruker]

Hvor gammel er yngste? 

Anonymkode: 4aba6...edf

[Avvisningsnavn]

Jeg fikk gåsehud av å lese det du skriver!

For en utrolig modig og ærlig tekst. Sårt og vondt å lese, og jeg får selvsagt vondt av eldstebarnet ditt, men jeg får også vondt av deg som ser situasjonen men pr nå ikke klarer å endre det. 
Selvinnsikt og reflektert beskrivelse av problemer kan nesten virke som at er til hinder for hjelp i helsevesenet. Hva om du virkelig tydeliggjør at det ikke ligger noen automatikk mellom det å VITE om problemet til at du klarer å GJØRE noe med det? 

At du virkelig trenger hjelp, for dette går sterkt utover barnet ditt OG deg selv, og at du trenger råd for å styrke relasjonen og nærheten, bryte ut av det mønsteret som har blitt etablert fra minstemann ble født. Du trenger kanskje hjelp til å bli «påkoblet» ham igjen - og at det skal føles ekte. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Auch. Men du, jeg er det barnet som ble elsket frem til forelder opplevde dødfødsel og resten av søsken ble født. Da mistet jeg mammaen min. Og fortsatt den dag idag, og nærmer meg 40. Jeg hater min mor, men søker likevel bekreftelse på noe all the time. Vane.... Vil ikke, men skjer automatisk. Du bør faktisk bytte fagkyndig. For du vil skade barnet ditt på sikt følelsesmessig.. vondt å lese det du skriver og føler.... 

Anonymkode: b0cd4...c29

Takk for at du delte dette! ❤ Kunne du tenke deg å fortelle mer?

Tenker du at det var sorgen over å miste et barn som "ødela" moren din sin omsorgsevne? Eller tenker du at hun "er" sånn? At det er traumer eller personlighetsforstyrrelse osv?

Hva skulle du ønske hun hadde sagt og gjort? Både da og nå når du er voksen? Hadde det hjulpet deg om hun "innrømmet" at hun sviktet og ikke klarte å gi deg kjærlighet?

Kan du fortelle mer om hvordan du "mistet" henne? Hva hun gjorde/ikke gjorde? Var det bare deg, eller evnet hun ikke å være mor for de yngste heller?

Hva har hjulpet deg å komme over dette,  i den grad du har det?

 

Anonymkode: c1ac6...5c3

[Softstatic]

Jeg synes du er modig som er ærlig med deg selv, og som deler dette vel vitende om at du vil få flere krasse kommentarer. 

Jeg ville spurt behandleren om dette: "Hva kan vi helt konkret gjøre for å jobbe med det faktum at mitt eldste barn ikke får den kjærligheten og bekreftelsen som trengs? Det er dette jeg vil fokusere på framover." Hvis du ikke får et svar du kan slå deg til ro med, må du bytte behandler eller konferere med fastlege og finne ut hvilke tilbud som kan hjelpe dere. 

Deretter ville jeg satt opp en oversikt over 2-3 ting du føler at du burde gjort for eldste, som du ikke gjør i dag. Og så ville jeg satt av tid hver dag til å få gjort disse tingene. Enten det er en lang klem, finne på noe bare dere to, snakke om dagen, eller ligge litt sammen på sengen før det er natta -- finn noe som du føler for å rette opp i. Når det ikke kommer naturlig for deg, kan du legge det inn i en "timeplan". At disse 2-3 tingene må være på plass før barnet legger seg og sover den dagen. 

Det kan hende det vil falle mer naturlig for deg når du har gjort det "på kommando" en stund. Uansett vil det være godt for barnet ditt å se denne siden av deg igjen. Så må du i tillegg få hjelp med alt rundt som har gjort at det har blitt sånn. 

[AnonymBruker]

Kanskje du og eldste skulle dratt på en fin tur bare dere to? Sovet på hotell og kost dere?

Anonymkode: 87840...02c

[Gjest Margo]

Kan du overlate mer av ansvaret for det minste barnet til far? Og bruke tiden du får frigitt på det eldste barnet? Relasjoner tar tid å bygge, også med barna våre. 
 

Og du? Jeg tror det er et av de modigste og ærligste innleggene jeg noensinne har lest på forumet. Det krevet mot og styrke  å si høyt det du skriver her. 
Og, du virker veldig ressurssterk og oppegående (som fagpersonene sier). Det er dermed ikke sagt at man er perfekt i alle roller - men det er en god base for å utvikle seg videre..noe jeg er helt sikker på at du kommer til å gjøre i relasjonen med ditt eldste barn. 
At du er så selvbevisst, og at du ønsker en forandring er bare styrke i denne sammenhengen. 
Men, ikke bli for kritisk og ransakende til ditt forhold med barnet - det er fort gjort å tippe i negativ retning, og gjøre positive ting om til negative. Jeg tror det er det far og fagpersonell prøver å si deg. 
 

Sett en strek for ditt tidligere forhold med barnet, og start helt på nytt. Bli kjent!  
Det er 100% normalt at man føler forskjellig for barna sine, og har ulike forhold til dem. Men man er akkurat like glad i dem - så da gjelder det å finne hva som gjør relasjonen til det enkelte barn spesielt - og bygge under på det. 
Det som har skjedd, har skjedd, og det finnes ingen mennesker som kan forandre fortiden - men fremtiden kan du forme akkurat som du ønsker. 

All mulig lykke til deg og barnet ditt ❤️❤️

Endret 20. april 2023 av Vera

[AnonymBruker]

Carrot skrev (11 minutter siden):

Så "forelskelsen" du hadde til barnet ditt ble flyttet fra det ene til det andre - ikke morsfølelsen... Så hva gjør du for å finne morsfølelsen overfor begge barna? Siden du tydeligvis VET at dette ikke er greit og sånn? 

Nei, si det. Jeg har jo både kjærlighet og morsfølelse for begge. Men et eller annet har gått galt i relasjonen min til eldste. Noe som ligger hos meg, og sikkert kommer av noe uforløst fra min barndom kanskje. Eller fra fødselsdepresjon etter yngste. 

Anonymkode: c1ac6...5c3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Ja, dette prøver jeg å få til. Vi har noen aktiviteter som er bare våre. Det føles godt etter at vi har gjort noe sammen og delt noe bare vi to, men det har ikke endret noe i forhold til dette problemet med aversjon mot nærhet. 

Barnet blir gjerne veldig glad om jeg foreslår at bare vi skal gjøre noe. Da kjenner jeg på denne følelsen av at det er litt desperat etter min gubst, heller enn at det har så lyst til å være med meg. Når alt kommer til alt, vil begge barna aller helst finne på ting med bare far, enn bare meg. Eller at alle sammen drar. 

Anonymkode: c1ac6...5c3

Nå har ikke jeg barn, men jeg får av og til sånne følelser/ aversjon. Det er knyttet sammen med at jeg har litt dårlig forhold til egne følelser og ikke tåler sterke følelser noe særlig. Er det noe du kan jobbe med hos din behandler? Det er ikke sikkert relasjonen med barnet er problemet, det kan hende problemet bare viser seg best der fordi barn har sterke følelser. 

Anonymkode: 38837...e4a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Du må ta deg sammen og sette av tid til eldste barnet. Tid der dere kan komme nærmere hverandre igjen. Om eldste får fylt opp kvota si tåler den at du avviser en kos midt i en sms. Om du avviser, pass på å ta initiativ til å lese bok sammen/nærhet senere.

Anonymkode: 09851...519

Det er dette jeg prøver å gjøre. Og vi har absolutt mange fine stunder. Men denne aversjonen mot fysisk kontakt forsvinner ikke. Den er ikke viljestyrt, jeg forstår ikke hvorfor det har blitt sånn. Jeg har ikke problemer med fysisk kontakt generelt, og det faller meg veldig naturlig med yngste.

Anonymkode: c1ac6...5c3

[AnonymBruker]

Hva med "fake it till you make it"? Øv deg på å sitte inntil han i sofaen mens dere ser en kjekk film han liker? Så har du en arm rundt han ikke stryker litt nå og da. Snakker litt om filmen nå og da. Det som var kunstig mellom dere blir kanskje mer og mer avslappet og naturlig?

Kan det være alderen? At det er unaturlig for deg å ha nærhet til en stor gutt? At du vil kjenne det på den yngste også når han blir eldre?

Anonymkode: da672...e0e

[AnonymBruker]

Er det nærheten til eldste som er vanskelig? Eller går alt det andre også på mer pliktfølelse?
 

Jeg føler du er glad i barnet, men ikke klarer å vise det og gi barnet kjærlighet. 

Anonymkode: 07b90...1d3

[AnonymBruker]

Mannen min ble behandlet av sin mor, som du behandler eldste barnet ditt. Han var ikke viktig, ble avvist og kjeftet på. De andre søskene var mye viktigere og fikk god oppmerksomhet. Som voksen så klarer ikke han å vise noe særlig følelser annet enn sinne, han forstår ikke hva jeg ønsker når jeg gir han nærhet. For han er det oppkonstruert og falskt. Han liker rett og slett ikke nærhet. Han forbinder ikke det med noe positivt. Han er egentlig ganske ødelagt følelsemessig, takket være sin mor. 

Ikke gjør det mot barnet ditt. Du skjønner tydeligvis at du skader barnet ditt, det er en god start. Jeg har ikke løsningen, men løsningen må du finne raskt. 

Anonymkode: 7c3e2...557

[AnonymBruker]

Du må prate med noen. 

 

OG JA dette ødelegger eldste. Prøv å tving deg til å alltid gi eldste ett stryk, nuss eller ett oppmuntrende ord osv når du gjør det med minste. Så merker iallefall det eldste barnet minst til det og det blir en vane for deg. 

Anonymkode: 92a5d...e5f

[Fionas]

Du sliter med dårlig samvittighet, du må legge det fra deg og lage rom for ditt eldste barn. Kanskje en fast dag i uken er det kun deg og eldste barnet. Gjør kjekke ting sammen.  Du bruker mye energi på å klandre deg selv. 
 

[AnonymBruker]

Jeg opplevde det samme som deg når jeg fikk barn nr to. Jeg har aldri turt å si det til noen, og du er den første jeg har lest om som har opplevd det samme som meg. 
Jeg har grublet mange ganger over hva var det som skjedde når nr to kom?

Jeg har lurt litt på om det kan ha vært en slags fødselsdepresjon mot det eldste barnet. Har jo hørt om de som har fått fødselsdepresjon og ikke taklet det nyfødte barnet. 
 

Heldigvis forsvant denne aversjon jeg hadde mot eldste barnet etter 4-5 år. Da ble jeg gravid med nr 3. 

Nå elsker jeg alle tre like høyt, og er så glad det ikke lenger er vemmelig å gi den eldste en klem og kos. 

Anonymkode: 205ad...c41

[AnonymBruker]

For det første; dette er nok ikke riktig sted å søke støtte. Du får krasse svar her, og det er ikke fortjent.

Det er helt normalt å "avvise" det eldste barnet når det yngste kommer og krever din omsorg. Fra biologiens side må det være slik for at den nye babyen skal overleve (ikke forveksle hvordan ting er med hvordan det burde være - jeg beskriver her hvordan det er - jeg sier ikke at det er moralsk riktig). 

Jeg hadde det også sånn med mine to barn. Det har nå gått seg til, og jeg har kommet igjen svært nær min eldste datter. Hun er nå i tenårene, og er en fin og trygg jente. 

Jeg tror du er veldig streng mot deg selv, jeg tror ikke det er så ille som du beskriver. Videre tror jeg du er sliten, som de fleste småbarnsmødre naturlig nok er. Kanskje trenger du i virkeligheten litt mer avlastning? Jeg tviler ikke på din morskjærlighet til dine barn, jeg tviler ikke på dine omsorgsevner. Du virker reflektert og oppgående og er slett ingen narsissist. En narsissist ville aldri gått i seg selv på denne måten, en narsissist ville skydt på andre ("det er fars skyld" eller lignende). Dette går seg nok til etter en stund, i mellomtiden prøv å ikke bekymre deg, du strekker til akkurat som du er, du er bare veldig sliten akkurat nå. 

Anonymkode: e1d17...d81

[AprilLudgate]

Jeg tenker: hva med å snu fokuset?

Først mener jeg jo du bør få en utredning av om du har noe underliggende, du forteller jo delvis om litt komplekse ting som sterkt indre sinne osv.

Men - det er jo grep du kan ta uten å bringe inn overanalysering:

1. Legg bort mobilen hjemme

2. Oppsøk barnet selv - la oss si at hver dag GIR du en klem og sier noe hyggelig. Hva du føler er ikke poenget. Gi klemmen.

3. Bestem deg for å aktivt gi dette barnet alenetid med deg:

- Si når du henter/legger dette barnet:

«Du, det er så lenge siden vi to har kost oss bare oss to, og jeg har så lyst til å finne på noe. Vil du til byen/på cafe/bakeriet etc til lørdag? (Barnet velger mellom to foreslåtte aktiviteter), og du sier «så koselig, jeg gleder meg». 
 

Velg ut aktiviteter som ikke tar lang tid og krever mye av deg energimessig - slik at sjansen for konflikt oppstår er mindre. 
 

Om dere går på kino, så vær litt ekstra hyggelig før og etter. Spør barnet hvilket terningkast han/hun tror det blir, og se litt på hva filmen handler om. Spør etterpå hva h*n synes - terningkast hva da osv.

På vei hjem sier du (uansett!) «det var koselig, det må vi gjøre igjen en gang».

Du kan være ærlig om at «du vet, når største får småsøsken kan det fort bli sånn at den største må ta hensyn hele tiden fordi den lille er baby/liten. Du har jo vært veldig tålmodig hele veien. Men nå synes jeg at det er på tide at vi to får litt alenetid igjen innimellom - så det gleder jeg meg til». 
 

Ikke la tanker og analyser ta helt over, fokuser på hva du skal gjøre praktisk og verbalt. 
 

Etterhvert kan det være barnet roer litt på bekreftelsesbehovet når du faktisk møter det aktivt - og at du også får tid til å bli kjent med h*n. Da kan det være følelsene gradvis snur.

Eller i det minste rutinen på å behandle likeverdig. 

[AnonymBruker]

jeg kan relatere 100 % til deg. mine er først jente så gutt. det hadde vært interessant å visst hvilken kjønn du har TS!

Anonymkode: a0b4d...a1d