Aversjon mot det ene barnet mitt

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Dette er ganske rått og sårt å skrive. Jeg håper jeg kan få konstruktive innspill fra dere med lignende erfaring, eller innsikt i temaet. Og ikke avsporinger og lite konstruktive beskjeder som at jeg ikke burde fått barn og slikt. Beklager langt innlegg, skal prøve å ikke lage det så rotete.

Jeg har to barn. Eldstebarnet og jeg hadde en nydelig og tett relasjon de første fire årene. Da kom yngstebarnet. Det gikk ganske fint for eldste, og det var lite sjalusi. Jeg merket at jeg ble veldig avvisende mot eldste, men tenkte at sånn må det jo nødvendigvis bli, med et spedbarn som trenger meg konstant. Jeg merket imidlertid at jeg ikke egentlig savnet nærheten med eldste så mye, gjorde ikke de helt store tiltakene for å få alenetid med det f.eks. Jeg var nok ganske "oppspist" av et litt krevende yngstebarn. Jeg savnet forholdet vi hadde, men klarte heller ikke å jobbe for å beholde det.

Etterhvert merket jeg at det bare fortsatte å være slik at jeg avviste eldste mest. Det kjennes rett og slett mer naturlig å ta på, nusse og stryke på minste, mens jeg må ta meg litt sammen og huske på å gi eldste nærhet. Kanskje naturlig i babyfasen og et par år frem. De henger jo mer på en, trenger en mer og ikke minst forguder en. Kanskje innbyr babyer og toddlere mer til kos også, rent biologisk? Med sine store øyne og bollekinn? Jeg vet ikke. Men det har ikke jevnet seg ut. Nå er begge "store barn" (rundt tidlig skolealder), og det er fortsatt påfallende.

Jeg kjenner på en slags aversjon når eldste vil opp i fanget, kose eller nusse på kinnet. Jeg kjenner at jeg vil avslutte nattaklemmen, og egentlig bare venter på at den er over. Jeg tar meg i å ofte avvise før jeg får tenkt meg om. Med kroppsspråket, om ikke med ord. Jeg tar meg sammen og gir kos, men jeg er overbevist om at det merkes at det ikke er så hjertelig. Hvis denne søken etter kos kommer når jeg er opptatt, skriver en sms, spiser e.l., blir jeg rett og slett sint. Er jeg sliten og overveldet, blir det gjerne en litt brysk avvisning. Har jeg mer overskudd, klarer jeg å ta meg sammen. Jeg gir aldri kos og nuss sånn helt automatisk uten å tenke meg om, slik som jeg gjør med yngste. Da går det på automatikk. Jeg må ta meg i det og stryke eldste også, når jeg uten å tenke meg om har gitt et kjærtegn til yngste. 

Alt dette merker eldstebarnet. Det resulterer gjerne i at det søker nærhet på en litt påtrengende måte, noe som igjen fører til mer aversjon hos meg. Det er jo helt hjerterått å tenke på, og det må jo skade barnet mitt. Det er jeg helt sikker på. Likevel klarer jeg ikke endre denne reaksjonen jeg får. Jeg ELSKER barnet mitt, er stolt, liker det, og føler ellers at jeg er like opptatt av begge to. Det henger mye sammen med overskudd, som med alt annet som trigger oss. Når jeg er overveldet og overstimulert, er jeg også hissigere og mer irritabel. Dette har nok også gått mer ut over eldste. Og så prøver jeg å kompensere når jeg har overskudd. Noe jeg mistenker bare ødelegger barnet mitt mer. Ser for meg at det vil bli skadet av å gå og håpe på kjærlighet fra sin mor, og aldri vite når det får det eller ikke. Høres jo litt dramatisk ut, og det er ikke SÅ ille. At det er enten sinne eller kjærlighet her. Vi har mye god stemning. Det er mer dette subtile at det faller meg mer naturlig å smile til og kose på yngste. 

Jeg går mer og mer i kjelleren på grunn av dette, og lurer på om det er noe helt galt med meg. Er jeg narsissist? Jeg leser at de ofte velger seg et favorittbarn og en syndebukk. Men jeg føler ikke jeg har valgt dette! Kan det være eldstebarnet ligner mer på meg i personlighet og derfor trigger meg mer? Det er veldig tydelig for meg at det ligger noe uoppklart i meg, siden jeg blir så trigget av mine barn. Lurer også på om jeg egentlig hadde en fødselsdepresjon etter yngste, og at dette problemet fikk feste da, og ikke går over. Det er litt som at eldste er en helt annen en det barnet jeg var så nær i fire år. Som at jeg ikke egentlig kjenner det.

Det mest åpenbare tipset er jo å oppsøke hjelp. Det har jeg gjort, og jeg går stadig i behandling. Men jeg opplever å ikke få noen forståelse for akkurat dette. Jeg blir avvist med at jeg er så bevisst meg selv som mor, at dette går nok bra. Du er så ressurssterk og reflektert, du er sikkert bare "alt for flink" og dømmer deg selv for hardt... og det er snakk om ganske mange ulike behandlere nå. De vil fokusere på andre problemer jeg har. Jeg har prøvd å være veldig ærlig når jeg legger det frem, og det koster veldig, men har aldri blitt tatt alvorlig. Noen som har tanker om dette?

 

Anonymkode: c1ac6...5c3

Du må jo rett og slett bare skjerpe deg, dette kan få påfallende konsekvenser hos barnet ditt. Worst case scenario er jo at eldstemann begynner med rusmidler for å flykte fra vonde følelser o.l

Samboeren min har tre søsken og hjemme hos dem var det en ekstrem forskjellsbehandling, alt dra kjærlighet til materialistiske goder/gaver. Samboeren min sliter veldig med disse tingene selv i dag. 

Anonymkode: d7e32...e6c

[AnonymBruker]

Jeg har bare ett barn, men kan likevel kjenne igjen følelsen av å bli veldig trigget av eget avkom. Av og til kan jeg bare ikke forda hen. Jeg har en teori om at det er fordi vi er så like. Jeg møter rett og slett meg selv i døra med hen og det er mentalt krevende å krangle/kjempe "med seg selv" i helt hverdagslige settinger som å sette grenser og forventninger.. 

At du er ærlig og reflekterer over dette utelukker vel narsissisme. Håper det ordner seg ❤️

Anonymkode: f6919...fd3

[AnonymBruker]

Jeg ble behandlet slik som ditt eldste av min mor når nr 2 kom. Den dag idag har vi nesten ikke noe forhold, men en del av meg prøver hardt for å få hennes oppmerksomhet og bekreftelse. Jeg har selv i tenårene prøvd å snakke med min mor, men hun var og er blind på egen oppførsel. Derav har hun ca ingen kontakt med barnebarn nå. Fordelen barnet ditt har er at du er bevisst på egen oppførsel, og det kan kanskje endre forholdet deres til det positive. 

Ser tips om hotell overnatting og slikt. Ja, en slik tur hjelper der og da. Men det hjelper ikke i lengden..

Anonymkode: 00246...6eb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Man snakker ofte om "hvordan kan søsken med de samme foreldrene og samme oppdragelsen få så ulike barn". Men sannheten er jo at ingen barn har de samme foreldrene - som du veldig tydelig beskriver her. 

Mitt inntrykk er nok at du dømmer deg selv for hardt, og siden du ikke får gehør for det hos behandler kommer du hit som en slags selvpisking - få bekreftelse på at du gjør noe galt. 

Jeg har også to barn, med ca 18 måneders mellomrom og kan kjenne igjen noe av det du beskriver. Yngste har fått mer kos og nærhet - f.eks så var vi tidlig på å lære å legge det eldste barnet selv, mens med det yngste lå vi inne hos til det sovna veldig mye lenger. Yngste sitter mer på fanget når vi ser TV etc. 

Når det er sagt - så avviser jeg ikke at det du føler på er reelt - og kanskje barnet ditt også opplever at du har noe mer avstand til barnet - men jeg vil si at om du prøver å kompensere for det - er mye gjort. Det finnes mødre som hetser og kuer et barn, mens de forguder andre barn - på en veldig ond og opplagt måte. Jeg tror at du ved å være klar over dette, og å jobbe med dette ikke vil ødelegge barnet ditt for all fremtid (som helt sikkert er en frykt hos deg). 

Dette ble kanskje et rotete innlegg der det er vanskelig å si hva jeg egentlig vil ha frem, men kanskje noe slikt: 

1. ikke pisk deg selv for hardt
2. dette er gjennkjennbart til en viss grad for mange
3. ved å ha innsikt i situasjonen kan du gjøre det bedre

Anonymkode: aa810...c4d

Tusen takk. Dette var veldig godt å lese! ❤

Anonymkode: c1ac6...5c3

[AnonymBruker]

Hvordan var det emosjonelle båndet mellom deg, TS, og dine foreldre? Gjorde de forskjell på deg og søsken?

Anonymkode: da672...e0e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Kjære deg.. Dette var vondt å lese. Og jeg tipper at du ikke er alene om å ha det slik. 
Har en venninne der eldste har en diagnose. Hun erfarer nøyaktig det samme som deg, men der er det også en årsak til at eldste blir behandlet så annerledes… -ikke bare en følelse. 
Ja- dette merker barnet, og blir skadelidende. Men dette vet du allerede. 
hvor er far i dette bildet? Har han det på samme måte?

Er barnet krevende og vanskelig? 
Det ville i tilfelle ikke være unaturlig at du da skyver barnet mer unna.

Men husk også at man har ulik relasjon til ulike barn. Det er ikke noe galt i det  slik er det bare. Og det at du er så klar over det og bevisst på det vil jo hjelpe mye, men ikke helt. 
Er barnet så stort at du faktisk kan snakke med barnet om dette? 
 

Jeg ville startet med å gjøre ting alene med den eldste. Bygge relasjonen på nytt ved å bare være dere to. 
og ikke minst nå eller etterhvert begynne å snakke om det. 
Forklar at du elsker ham selv om du noen ganger ikke virker sånn. Og beklage når du tar deg i det. 

Anonymkode: 4b655...14a

Barnet er ikke krevende, så det ligger ingen forklaringer der. Sjarmerende, velfungerende, morsom, lett å like. En del store følelser, men veldig reflektert også. 

Far har det ikke sånn, han er varm og kjærlig og det virker som hans personlige problemer aldri kommer i veien for å vise kjærlighet til barna. Han blir aldri emosjonelt utilgjengelig for eksempel. 

Jeg har snakket med barnet om det en gang,  som jeg nevnte i et svar over her. Men så leste jeg senere at det var veldig skadelig å legge sine følelser og problemer over på barnet. At å innvie dem i sine egne vanskeligheter når de er unge, for å liksom forsvare og forklare sin egen oppførsel, er supertoxic og ikke noe barn skal måtte forholde seg til. Så jeg ble usikker på om jeg gjorde det for barnets eller min egen del egentlig...

Anonymkode: c1ac6...5c3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

For det første; dette er nok ikke riktig sted å søke støtte. Du får krasse svar her, og det er ikke fortjent.

Det er helt normalt å "avvise" det eldste barnet når det yngste kommer og krever din omsorg. Fra biologiens side må det være slik for at den nye babyen skal overleve (ikke forveksle hvordan ting er med hvordan det burde være - jeg beskriver her hvordan det er - jeg sier ikke at det er moralsk riktig). 

Jeg hadde det også sånn med mine to barn. Det har nå gått seg til, og jeg har kommet igjen svært nær min eldste datter. Hun er nå i tenårene, og er en fin og trygg jente. 

Jeg tror du er veldig streng mot deg selv, jeg tror ikke det er så ille som du beskriver. Videre tror jeg du er sliten, som de fleste småbarnsmødre naturlig nok er. Kanskje trenger du i virkeligheten litt mer avlastning? Jeg tviler ikke på din morskjærlighet til dine barn, jeg tviler ikke på dine omsorgsevner. Du virker reflektert og oppgående og er slett ingen narsissist. En narsissist ville aldri gått i seg selv på denne måten, en narsissist ville skydt på andre ("det er fars skyld" eller lignende). Dette går seg nok til etter en stund, i mellomtiden prøv å ikke bekymre deg, du strekker til akkurat som du er, du er bare veldig sliten akkurat nå. 

Anonymkode: e1d17...d81

Nei det er virkelig ikke helt normalt å avvise kår nytt barn kommer 

Anonymkode: 94d8f...e91

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hvordan var det emosjonelle båndet mellom deg, TS, og dine foreldre? Gjorde de forskjell på deg og søsken?

Anonymkode: da672...e0e

Det ligger noe greier der, det har jeg blitt mer og mer bevisst i voksen alder. Jeg har en del ting som tyder på traumereaksjoner. Men ikke akkurat når det gjelder dette. Jeg opplevde det som at jeg fikk nærhet som liten, og om det var noen forskjell på oss har jeg iallefall ikke fått minst.

Anonymkode: c1ac6...5c3

[AnonymBruker]

Daisy_B skrev (1 time siden):

Jeg synes du er modig som er ærlig med deg selv, og som deler dette vel vitende om at du vil få flere krasse kommentarer. 

Jeg ville spurt behandleren om dette: "Hva kan vi helt konkret gjøre for å jobbe med det faktum at mitt eldste barn ikke får den kjærligheten og bekreftelsen som trengs? Det er dette jeg vil fokusere på framover." Hvis du ikke får et svar du kan slå deg til ro med, må du bytte behandler eller konferere med fastlege og finne ut hvilke tilbud som kan hjelpe dere. 

Deretter ville jeg satt opp en oversikt over 2-3 ting du føler at du burde gjort for eldste, som du ikke gjør i dag. Og så ville jeg satt av tid hver dag til å få gjort disse tingene. Enten det er en lang klem, finne på noe bare dere to, snakke om dagen, eller ligge litt sammen på sengen før det er natta -- finn noe som du føler for å rette opp i. Når det ikke kommer naturlig for deg, kan du legge det inn i en "timeplan". At disse 2-3 tingene må være på plass før barnet legger seg og sover den dagen. 

Det kan hende det vil falle mer naturlig for deg når du har gjort det "på kommando" en stund. Uansett vil det være godt for barnet ditt å se denne siden av deg igjen. Så må du i tillegg få hjelp med alt rundt som har gjort at det har blitt sånn. 

Takk for gode råd! ❤

Anonymkode: c1ac6...5c3

[AnonymBruker]

Vera skrev (1 time siden):

Kan du overlate mer av ansvaret for det minste barnet til far? Og bruke tiden du får frigitt på det eldste barnet? Relasjoner tar tid å bygge, også med barna våre. 
 

Og du? Jeg tror det er et av de modigste og ærligste innleggene jeg noensinne har lest på forumet. Det krevet mot og styrke  å si høyt det du skriver her. 
Og, du virker veldig ressurssterk og oppegående (som fagpersonene sier). Det er dermed ikke sagt at man er perfekt i alle roller - men det er en god base for å utvikle seg videre..noe jeg er helt sikker på at du kommer til å gjøre i relasjonen med ditt eldste barn. 
At du er så selvbevisst, og at du ønsker en forandring er bare styrke i denne sammenhengen. 
Men, ikke bli for kritisk og ransakende til ditt forhold med barnet - det er fort gjort å tippe i negativ retning, og gjøre positive ting om til negative. Jeg tror det er det far og fagpersonell prøver å si deg. 
 

Sett en strek for ditt tidligere forhold med barnet, og start helt på nytt. Bli kjent!  
Det er 100% normalt at man føler forskjellig for barna sine, og har ulike forhold til dem. Men man er akkurat like glad i dem - så da gjelder det å finne hva som gjør relasjonen til det enkelte barn spesielt - og bygge under på det. 
Det som har skjedd, har skjedd, og det finnes ingen mennesker som kan forandre fortiden - men fremtiden kan du forme akkurat som du ønsker. 

All mulig lykke til deg og barnet ditt ❤️❤️

Tusen takk for svarer ditt ❤

Anonymkode: c1ac6...5c3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Nå har ikke jeg barn, men jeg får av og til sånne følelser/ aversjon. Det er knyttet sammen med at jeg har litt dårlig forhold til egne følelser og ikke tåler sterke følelser noe særlig. Er det noe du kan jobbe med hos din behandler? Det er ikke sikkert relasjonen med barnet er problemet, det kan hende problemet bare viser seg best der fordi barn har sterke følelser. 

Anonymkode: 38837...e4a

Ja, jeg tror det er noe i dette. Jeg trigges veldig av store følelser hos andre, selv om jeg har dem selv også. Å bli mor har vært utrolig tøft med tanke på nettopp dette, at de trigger så mye grums i meg. Men jeg forstår likevel ikke denne aversjonen mot nærhet til kun det ene barnet. 

Anonymkode: c1ac6...5c3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hva med "fake it till you make it"? Øv deg på å sitte inntil han i sofaen mens dere ser en kjekk film han liker? Så har du en arm rundt han ikke stryker litt nå og da. Snakker litt om filmen nå og da. Det som var kunstig mellom dere blir kanskje mer og mer avslappet og naturlig?

Kan det være alderen? At det er unaturlig for deg å ha nærhet til en stor gutt? At du vil kjenne det på den yngste også når han blir eldre?

Anonymkode: da672...e0e

Jeg gjør dette en del. I sånne situasjoner er jeg mer forberedt og får tenkt gjennom det. Men likevel kjennes det jo veldig sårt at jeg må ta meg i det, og bestemme meg for å holde rundt osv.

Jeg har også tenkt at det er noe med alderen. At vi er laget for mer kos og nærhet til de minste. Men så faller det meg naturlig å være veldig kosete med yngste også nå, når dette barnet er eldre enn eldste var da denne aversjonen oppsto. Men kanskje yngste alltid vil være "babyen" på en måte? At siden ingen kom og avløste den rollen, så blir det naturlig at dette barnet fortsatt er mer tett på?

Anonymkode: c1ac6...5c3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Er det nærheten til eldste som er vanskelig? Eller går alt det andre også på mer pliktfølelse?
 

Jeg føler du er glad i barnet, men ikke klarer å vise det og gi barnet kjærlighet. 

Anonymkode: 07b90...1d3

Ja, det er det som er mest påfallende. At det ikke føles naturlig å kose med eldste, mens jeg ikke klarer la være med yngste. 

Jeg merker at eldste også får mer kjeft enn yngste, men vet ikke om det kommer av en aversjon mot barnet eller bare er naturlig fordi det er eldst. At jeg forventer mer av det enn av yngste? 

Anonymkode: c1ac6...5c3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (52 minutter siden):

Jeg opplevde det samme som deg når jeg fikk barn nr to. Jeg har aldri turt å si det til noen, og du er den første jeg har lest om som har opplevd det samme som meg. 
Jeg har grublet mange ganger over hva var det som skjedde når nr to kom?

Jeg har lurt litt på om det kan ha vært en slags fødselsdepresjon mot det eldste barnet. Har jo hørt om de som har fått fødselsdepresjon og ikke taklet det nyfødte barnet. 
 

Heldigvis forsvant denne aversjon jeg hadde mot eldste barnet etter 4-5 år. Da ble jeg gravid med nr 3. 

Nå elsker jeg alle tre like høyt, og er så glad det ikke lenger er vemmelig å gi den eldste en klem og kos. 

Anonymkode: 205ad...c41

Takk for at du deler dette ❤

Har du noen teori om hvorfor det gikk over?

Anonymkode: c1ac6...5c3

[Topsi]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Kan du ha mer alenetid med eldste? Gjøre noe du vet barnet elsker for å unngå sutring og klaging. Gi barnet og deg selv positive opplevelser. 

 

Anonymkode: ae9a5...2bc

Dette! Det er hjerteskjærende å lese, men dette er noe du enkelt kan gjøre, bruke tid med barnet ditt på noe hun elsker, gjerne noe som innebærer kroppskontakt. Kroppskontakt er svært viktig for barnets utvikling. At du ser selv det er et problem er positivt, danharbdu alle forutsetninger for å løse det. ❤

[AnonymBruker]

AprilLudgate skrev (54 minutter siden):

Jeg tenker: hva med å snu fokuset?

Først mener jeg jo du bør få en utredning av om du har noe underliggende, du forteller jo delvis om litt komplekse ting som sterkt indre sinne osv.

Men - det er jo grep du kan ta uten å bringe inn overanalysering:

1. Legg bort mobilen hjemme

2. Oppsøk barnet selv - la oss si at hver dag GIR du en klem og sier noe hyggelig. Hva du føler er ikke poenget. Gi klemmen.

3. Bestem deg for å aktivt gi dette barnet alenetid med deg:

- Si når du henter/legger dette barnet:

«Du, det er så lenge siden vi to har kost oss bare oss to, og jeg har så lyst til å finne på noe. Vil du til byen/på cafe/bakeriet etc til lørdag? (Barnet velger mellom to foreslåtte aktiviteter), og du sier «så koselig, jeg gleder meg». 
 

Velg ut aktiviteter som ikke tar lang tid og krever mye av deg energimessig - slik at sjansen for konflikt oppstår er mindre. 
 

Om dere går på kino, så vær litt ekstra hyggelig før og etter. Spør barnet hvilket terningkast han/hun tror det blir, og se litt på hva filmen handler om. Spør etterpå hva h*n synes - terningkast hva da osv.

På vei hjem sier du (uansett!) «det var koselig, det må vi gjøre igjen en gang».

Du kan være ærlig om at «du vet, når største får småsøsken kan det fort bli sånn at den største må ta hensyn hele tiden fordi den lille er baby/liten. Du har jo vært veldig tålmodig hele veien. Men nå synes jeg at det er på tide at vi to får litt alenetid igjen innimellom - så det gleder jeg meg til». 
 

Ikke la tanker og analyser ta helt over, fokuser på hva du skal gjøre praktisk og verbalt. 
 

Etterhvert kan det være barnet roer litt på bekreftelsesbehovet når du faktisk møter det aktivt - og at du også får tid til å bli kjent med h*n. Da kan det være følelsene gradvis snur.

Eller i det minste rutinen på å behandle likeverdig. 

Tusen takk for veldig fine råd! ❤

Anonymkode: c1ac6...5c3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (55 minutter siden):

For det første; dette er nok ikke riktig sted å søke støtte. Du får krasse svar her, og det er ikke fortjent.

Det er helt normalt å "avvise" det eldste barnet når det yngste kommer og krever din omsorg. Fra biologiens side må det være slik for at den nye babyen skal overleve (ikke forveksle hvordan ting er med hvordan det burde være - jeg beskriver her hvordan det er - jeg sier ikke at det er moralsk riktig). 

Jeg hadde det også sånn med mine to barn. Det har nå gått seg til, og jeg har kommet igjen svært nær min eldste datter. Hun er nå i tenårene, og er en fin og trygg jente. 

Jeg tror du er veldig streng mot deg selv, jeg tror ikke det er så ille som du beskriver. Videre tror jeg du er sliten, som de fleste småbarnsmødre naturlig nok er. Kanskje trenger du i virkeligheten litt mer avlastning? Jeg tviler ikke på din morskjærlighet til dine barn, jeg tviler ikke på dine omsorgsevner. Du virker reflektert og oppgående og er slett ingen narsissist. En narsissist ville aldri gått i seg selv på denne måten, en narsissist ville skydt på andre ("det er fars skyld" eller lignende). Dette går seg nok til etter en stund, i mellomtiden prøv å ikke bekymre deg, du strekker til akkurat som du er, du er bare veldig sliten akkurat nå. 

Anonymkode: e1d17...d81

Takk for at du deler! ❤ Har du noen tanker om hvorfor/hvordan det gikk seg til?

Anonymkode: c1ac6...5c3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (56 minutter siden):

jeg kan relatere 100 % til deg. mine er først jente så gutt. det hadde vært interessant å visst hvilken kjønn du har TS!

Anonymkode: a0b4d...a1d

Mine er samme kjønn. Vil du fortelle mer om hvordan du opplever dette?

Anonymkode: c1ac6...5c3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (56 minutter siden):

For det første; dette er nok ikke riktig sted å søke støtte. Du får krasse svar her, og det er ikke fortjent.

Det er helt normalt å "avvise" det eldste barnet når det yngste kommer og krever din omsorg. Fra biologiens side må det være slik for at den nye babyen skal overleve (ikke forveksle hvordan ting er med hvordan det burde være - jeg beskriver her hvordan det er - jeg sier ikke at det er moralsk riktig). 

Jeg hadde det også sånn med mine to barn. Det har nå gått seg til, og jeg har kommet igjen svært nær min eldste datter. Hun er nå i tenårene, og er en fin og trygg jente. 

Jeg tror du er veldig streng mot deg selv, jeg tror ikke det er så ille som du beskriver. Videre tror jeg du er sliten, som de fleste småbarnsmødre naturlig nok er. Kanskje trenger du i virkeligheten litt mer avlastning? Jeg tviler ikke på din morskjærlighet til dine barn, jeg tviler ikke på dine omsorgsevner. Du virker reflektert og oppgående og er slett ingen narsissist. En narsissist ville aldri gått i seg selv på denne måten, en narsissist ville skydt på andre ("det er fars skyld" eller lignende). Dette går seg nok til etter en stund, i mellomtiden prøv å ikke bekymre deg, du strekker til akkurat som du er, du er bare veldig sliten akkurat nå. 

Anonymkode: e1d17...d81

Det er ikke normalt å avvise det eldste barnet som beskrevet i Hi, det er kanskje det sykeste jeg har hørt. Naturlige avvisninger skjer, men dette er systematisk avvisning fra mor. Og det er langt ifra normalt, nei. 

Anonymkode: d7e32...e6c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Kan du prøve å ha litt egentid sammen med eldste? Kanskje dere kan knytte bånd «på nytt» når resten av familie gjør noe annet. 

Anonymkode: 38837...e4a

Så ts har svart, men kan svare deg jeg og selv om jeg ikke er ts... Noenganger er det for sent å knytte bånd på nytt igjen. Var det for min del, min mor kom alene til begravelsen av vår datter da vi selv opplevde dødfødsel nå, og jeg kjente at det var mer slitsomt å ha henne her og se på henne, og være i nærheten av henne. Hun gjorde ingenting, hjalp ikke oss, hjalp ikke ungene. Og satt der i en krok. Selv om jeg enda snart 40 søker bekreftelse fra henne, og gjort i alle år, så er den tiden hun kunne brukt på oss to, waste. Hun ødela meg, men reddet mine søstre. Hun var ikke en gang mammaen min da jeg mistet min ene lillesøster, hvor jeg som barn selv var i sorg. Hun var like lat og jævlig og bedritent menneske da som nå. Hun valgte alkohol og å knulle på seg 5 barn til fremfor meg som liten og den egen tiden hun prøvde seg på, da hun var edru en sjeldent gang før det tok helt av, hadde ødelagt alt. Noenganger er det bare for sent. Ikke alltid egentid hjelper. Noen mennesker favoriserer barna sine, elsker noen av barna meg enn andre. Uforutsett selvfølgelig. 

Anonymkode: b0cd4...c29