Aversjon mot det ene barnet mitt

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det er ikke normalt å avvise det eldste barnet som beskrevet i Hi, det er kanskje det sykeste jeg har hørt. Naturlige avvisninger skjer, men dette er systematisk avvisning fra mor. Og det er langt ifra normalt, nei. 

Anonymkode: d7e32...e6c

Jeg tror ikke det her menes at det er naturlig å totalt avvise eldste barnet, som et dyr som jager bort forige kull liksom. Men at det er en helt konkret, biologisk og hormonell tilknytning som skjer med spedbarnet, som gjør at det blir et spesielt fokus på det. I tillegg til at en åpenbart ikke har ubegrenset med overskudd til alle barna. Jeg tror det ligger noe i dette.m men at det kan gå for langt og bli skadelig også. 

Anonymkode: c1ac6...5c3

[AnonymBruker]

Hei. Jeg kan kjenne med igjen i noe av sånn du har det og det gjør vondt. Det er naturlig at det føles mer naturlig å ikke avise et lite barn og gi det kyss og kos. Større barn kan kreve nærhet på en voldsom måte som kan være slitsomt for en voksen. Et lite barn sitter på fanget med hodet mot brystet og koser mens et større barn kanskje sitter på fanget og begynner å turne, det er deres måte og søke nærhet på.  
 

Jeg kan kjenne med veldig igjen og jeg sliter psykisk om dagen, vil helst ha kroppen min for meg selv, så det er lettere å avise det eldre barnet fordi det kan jeg snakke med. Men det trenger likevel nærhet noe jeg gir uten at jeg egentlig ønsker det. Det har ført til at jeg overtramper mine egne behov for å tilfredsstille barnet sitt. Det er slitsomt men jeg er glad jeg greier å stå i det, for å føle seg som en mislykket mor hadde vært en stor påkjenning. 
 

Har du det bra om dagen? Er du mye irritabel over ting? Eller ikke føler glede på samme måte som du gjorde før? Søk hjelp hvis dette er tilfelle. 

Anonymkode: b1934...267

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (56 minutter siden):

Jeg ble behandlet slik som ditt eldste av min mor når nr 2 kom. Den dag idag har vi nesten ikke noe forhold, men en del av meg prøver hardt for å få hennes oppmerksomhet og bekreftelse. Jeg har selv i tenårene prøvd å snakke med min mor, men hun var og er blind på egen oppførsel. Derav har hun ca ingen kontakt med barnebarn nå. Fordelen barnet ditt har er at du er bevisst på egen oppførsel, og det kan kanskje endre forholdet deres til det positive. 

Ser tips om hotell overnatting og slikt. Ja, en slik tur hjelper der og da. Men det hjelper ikke i lengden..

Anonymkode: 00246...6eb

Takk for at du deler. Gjaldt dette bare nærhet? Eller ble du forskjellsbehandlet på andre måter også? 

Anonymkode: c1ac6...5c3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hei. Jeg kan kjenne med igjen i noe av sånn du har det og det gjør vondt. Det er naturlig at det føles mer naturlig å ikke avise et lite barn og gi det kyss og kos. Større barn kan kreve nærhet på en voldsom måte som kan være slitsomt for en voksen. Et lite barn sitter på fanget med hodet mot brystet og koser mens et større barn kanskje sitter på fanget og begynner å turne, det er deres måte og søke nærhet på.  
 

Jeg kan kjenne med veldig igjen og jeg sliter psykisk om dagen, vil helst ha kroppen min for meg selv, så det er lettere å avise det eldre barnet fordi det kan jeg snakke med. Men det trenger likevel nærhet noe jeg gir uten at jeg egentlig ønsker det. Det har ført til at jeg overtramper mine egne behov for å tilfredsstille barnet sitt. Det er slitsomt men jeg er glad jeg greier å stå i det, for å føle seg som en mislykket mor hadde vært en stor påkjenning. 
 

Har du det bra om dagen? Er du mye irritabel over ting? Eller ikke føler glede på samme måte som du gjorde før? Søk hjelp hvis dette er tilfelle. 

Anonymkode: b1934...267

Takk for at du deler. Jeg har det nok ikke så bra for tiden, og dette påvirker helt klart hvor trigget jeg blir. Det som undrer meg er at det er sånn forskjell i følelsene mot de to barna. Hadde jeg bare blitt veldig trigget og overstimulert av fysisk kontakt, tror jeg at jeg hadde følt likt mot yngste også. Men det har i flere år nå vært så ulikt med de to. Å kose på yngste går på automatikk, setter barnet seg ved siden eller på fanget så må jeg bare nusse de myke kinnene. Og den følelsen har blitt borte med eldste.

Det er noe konstruert over nærheten, siden jeg må bestemme meg for å gjøre det. Og ofte helst vil avvise. Litt som man kanskje føler overfor andres barn? Jeg har i alle fall alltid synes at jeg må spille litt skuespill overfor familie og venners barn. Jeg liker dem, men jeg er kanskje ikke så glad i dem. Jeg har ikke noe behov for å kose med dem. Det blir mest fordi man "skal" liksom klemme niesene og nevøene når de kommer på besøk. Jeg er nok ikke en person som liker alle barn sånn helt automatisk.. men følelsene mine for eldste er IKKE sånn på andre områder. Jeg elsker virkelig barnet mitt. Det er derfor jeg synes det er rart at jeg føler det sånn når det kommer til kos. 

Anonymkode: c1ac6...5c3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Så ts har svart, men kan svare deg jeg og selv om jeg ikke er ts... Noenganger er det for sent å knytte bånd på nytt igjen. Var det for min del, min mor kom alene til begravelsen av vår datter da vi selv opplevde dødfødsel nå, og jeg kjente at det var mer slitsomt å ha henne her og se på henne, og være i nærheten av henne. Hun gjorde ingenting, hjalp ikke oss, hjalp ikke ungene. Og satt der i en krok. Selv om jeg enda snart 40 søker bekreftelse fra henne, og gjort i alle år, så er den tiden hun kunne brukt på oss to, waste. Hun ødela meg, men reddet mine søstre. Hun var ikke en gang mammaen min da jeg mistet min ene lillesøster, hvor jeg som barn selv var i sorg. Hun var like lat og jævlig og bedritent menneske da som nå. Hun valgte alkohol og å knulle på seg 5 barn til fremfor meg som liten og den egen tiden hun prøvde seg på, da hun var edru en sjeldent gang før det tok helt av, hadde ødelagt alt. Noenganger er det bare for sent. Ikke alltid egentid hjelper. Noen mennesker favoriserer barna sine, elsker noen av barna meg enn andre. Uforutsett selvfølgelig. 

Anonymkode: b0cd4...c29

Hun høres jo veldig skadet (og skadelig) ut. Hvordan var hun som mor for dine søsken? Var hun en god og sunn mor for dem? 

Anonymkode: c1ac6...5c3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Du må jo rett og slett bare skjerpe deg, dette kan få påfallende konsekvenser hos barnet ditt. Worst case scenario er jo at eldstemann begynner med rusmidler for å flykte fra vonde følelser o.l

Samboeren min har tre søsken og hjemme hos dem var det en ekstrem forskjellsbehandling, alt dra kjærlighet til materialistiske goder/gaver. Samboeren min sliter veldig med disse tingene selv i dag. 

Anonymkode: d7e32...e6c

Det er det jeg prøver på hele tiden. Å gjøre alt jeg kan for å vise kjærlighet til begge to. Og det er ingen forskjellsbehandling på andre ting, de får nok ganske likt med både oppmerksomhet, oppfølging og materielle goder. Eldste får kanskje til og med mer oppfølging, fordi det er eldst. Yngste henger ofte litt med på lasset, alt etter hva eldste skal. Et typisk eksempel er at eldste får mye oppfølging fordi alt er nytt. Vi lærte barnet å sykle, lese, melder på alt mulig av idrett, følger opp. Men yngste er vi mer avslappet med. Barnet lærer seg vel å lese på skolen, og det er jo egentlig litt greit at ikke begge har tusen aktiviteter på ettermiddagen. 

Jeg gjør nok mange riktige ting i løpet a dagen, ut av plikt og en veldig bevissthet rundt hva som er rett å gjøre. Det er alltid nattaklem til begge to, jeg møter begge med samme entusiasme og glede etter skole, osv. Men denne uforklarlige aversjonen mot nærhet er der uansett... selv om jeg ABSOLUTT ikke ønsker det. Og ikke ønsker å vise barnet at jeg ikke føler for å kose. Alt jeg ønsker er å føle likt som før, og likt som for yngste. 

Anonymkode: c1ac6...5c3

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ja, det er det som er mest påfallende. At det ikke føles naturlig å kose med eldste, mens jeg ikke klarer la være med yngste. 

Jeg merker at eldste også får mer kjeft enn yngste, men vet ikke om det kommer av en aversjon mot barnet eller bare er naturlig fordi det er eldst. At jeg forventer mer av det enn av yngste? 

Anonymkode: c1ac6...5c3

Jeg tror ikke kortere lunte ovenfor eldre barn bunner stort sett i aversjon, det handler nok aller mest om at man har lite energi til over generelt.

Da forventer man at den eldste forstår mer, og så har man ikke like sterkt primalt beskytterinstinkt ovenfor den som ikke er baby/minst. 
 

Jeg tror at dersom du plutselig for eksempel var i en faretruende situasjon, eller observerte på avstand at eldste barnet ditt ble mobbet/slått av noen så ville nok alarmklokkene inni deg og beskyttende emosjoner koplet seg automatisk på i fullt gir.

 

 

 

[AnonymBruker]

Har barna ulikt kjønn? Kan det ha noe med saken  å gjøre?

Anonymkode: d8ef8...eed

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Takk for at du deler dette ❤

Har du noen teori om hvorfor det gikk over?

Anonymkode: c1ac6...5c3

Jeg tror det var mest fordi det kom et tredje barn inn i bildet. Jeg var livredd da for at det samme skulle skje mot den mellomste, men heldigvis skjedde det ikke. All kjærlighet  jeg følte for dem bare «jevnet» seg ut over alle tre. 
 

Anonymkode: 205ad...c41

[AnonymBruker]

AprilLudgate skrev (26 minutter siden):

Jeg tror ikke kortere lunte ovenfor eldre barn bunner stort sett i aversjon, det handler nok aller mest om at man har lite energi til over generelt.

Da forventer man at den eldste forstår mer, og så har man ikke like sterkt primalt beskytterinstinkt ovenfor den som ikke er baby/minst. 
 

Jeg tror at dersom du plutselig for eksempel var i en faretruende situasjon, eller observerte på avstand at eldste barnet ditt ble mobbet/slått av noen så ville nok alarmklokkene inni deg og beskyttende emosjoner koplet seg automatisk på i fullt gir.

 

 

 

Ja, jeg tror selv at dette er en del av det. Men at det av en eller annen grunn har hengt seg opp i stedet for å jevne seg ut. 

Anonymkode: c1ac6...5c3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

For det første; dette er nok ikke riktig sted å søke støtte. Du får krasse svar her, og det er ikke fortjent.

Det er helt normalt å "avvise" det eldste barnet når det yngste kommer og krever din omsorg. Fra biologiens side må det være slik for at den nye babyen skal overleve (ikke forveksle hvordan ting er med hvordan det burde være - jeg beskriver her hvordan det er - jeg sier ikke at det er moralsk riktig). 

Jeg hadde det også sånn med mine to barn. Det har nå gått seg til, og jeg har kommet igjen svært nær min eldste datter. Hun er nå i tenårene, og er en fin og trygg jente. 

Jeg tror du er veldig streng mot deg selv, jeg tror ikke det er så ille som du beskriver. Videre tror jeg du er sliten, som de fleste småbarnsmødre naturlig nok er. Kanskje trenger du i virkeligheten litt mer avlastning? Jeg tviler ikke på din morskjærlighet til dine barn, jeg tviler ikke på dine omsorgsevner. Du virker reflektert og oppgående og er slett ingen narsissist. En narsissist ville aldri gått i seg selv på denne måten, en narsissist ville skydt på andre ("det er fars skyld" eller lignende). Dette går seg nok til etter en stund, i mellomtiden prøv å ikke bekymre deg, du strekker til akkurat som du er, du er bare veldig sliten akkurat nå. 

Anonymkode: e1d17...d81

Nei vet du hva, det er virkelig ikke normalt!!! 

Anonymkode: d9d7f...8a2

[AnonymBruker]

Jeg synes det høres alvorlig ut, siden du skriver at du kan bli sint, brysk og irritert dersom eldste vil ha kos når du sitter opptatt med noe. Ja, barnet kan bli alvorlig skadet av at humøret ditt skifter og at du avviser nærhet. Du må snakke ordentlig med terapeuten om det slik at alvoret går inn, for du trenger jo - og ønsker - hjelp til å kunne snu aversjonen til godhet. 

Det verste et barn kan oppleve, bortsett fra dødsfall, er å ikke føle seg elsket av far eller mor. Avvisning er noe av det vondeste vi mennesker opplever. 

Anonymkode: 087a7...2f6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg gjør dette en del. I sånne situasjoner er jeg mer forberedt og får tenkt gjennom det. Men likevel kjennes det jo veldig sårt at jeg må ta meg i det, og bestemme meg for å holde rundt osv.

Jeg har også tenkt at det er noe med alderen. At vi er laget for mer kos og nærhet til de minste. Men så faller det meg naturlig å være veldig kosete med yngste også nå, når dette barnet er eldre enn eldste var da denne aversjonen oppsto. Men kanskje yngste alltid vil være "babyen" på en måte? At siden ingen kom og avløste den rollen, så blir det naturlig at dette barnet fortsatt er mer tett på?

Anonymkode: c1ac6...5c3

Men forstår du ikke at du er den voksne her? Dine følelser rundt det å gi denne ungen basal omsorg kommer helt nederst. 

Anonymkode: 92a5d...e5f

[AnonymBruker]

Men kjære deg, så vindt å ba det sånn.  År du vil så gjerne gi alt barna trenger, og selv føler at du ikke klarer å møte eldste kjærlig, slik du egentlig vil. Du går i terapi og blir ikke møtt godt på dette, slik du oppfatter det. Jeg foreslår at fu prøver en Anne; terapeut, en som jobber emosjonsfokusert. Da tror jeg du får bedre hjelp. Jeg ønsker deg lykke til ❤️

Anonymkode: 3dacc...30d

[Nowayback]

Er eldste en gutt og yngste en jente?

[twitter]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Du må ta deg sammen og sette av tid til eldste barnet. Tid der dere kan komme nærmere hverandre igjen. Om eldste får fylt opp kvota si tåler den at du avviser en kos midt i en sms. Om du avviser, pass på å ta initiativ til å lese bok sammen/nærhet senere.

Anonymkode: 09851...519

Det er ikke så enkelt som du skriver her! Det ts åpner seg om i denne tråden kunne vært min mor.  Hun prøvde også dette med alenetid, vise at hun brydde seg etc.  Jeg husker så godt at dette ble lett gjennomskuet selv om jeg var barn.    Det ligger på et dypere plan (dessverre).  I dag har jeg ingen kontakt med henne, bare med min pappa.  Jeg er 47 år nå, men husker det som det skulle vært i går.   Var ikke før helt i slutten av tjueårene at jeg klarte å bare bryte med henne.  Ingen drama rundt det, fikk bare nok!                     Har heller ingen kontakt med min søster som er 22 måneder yngre enn meg.  Det jeg synes er litt trist er at mine 2 nå voksne barn ikke har noe kontakt med sin mormor.  Og før du sier at det er noe jeg har bestemt så er det feil.                                                                      Jeg gjorde slt jeg kunne for kontakt mellom dem, men (min såkalte) mor skjøv dem unna på samne vis.   

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg ELSKER barnet mitt, er stolt, liker det, og føler ellers at jeg er like opptatt av begge to

Åpenbart ikke!!

Anonymkode: 2c9c3...e55

[AnonymBruker]

Dette var som å lese min mor beskrive min barndom som det eldste barnet. Jeg skjønte virkelig ikke hva som skjedde da mitt y her søsken ble født, men jeg er 40+ år nå og min mor driver enda og later som hun liksom liker meg. Et skuespill hun forøvrig er forferdelig dårlig på og som nå har forplantet seg til barnebarn….

 

 

Anonymkode: a0a88...ca8

[AnonymBruker]

Jeg er skadet emosjonelt etter lik behandling i barndommen, jeg er avstumpet følelsesmessig nettopp fordi min mor ignorerte meg når hun fikk broren min. Kan aldri huske en klem, et stryk over håret eller at jeg satt på fanget hennes. All hennes fokus var rettet mot broren min . Jeg og min eldre søster ble overlatt til oss selv. Vi søkte trøst i hverandre. Mor kunne klemme og kose  med yngste men overså oss helt. Det har satt spor i at jeg ikke knytter meg til mennesker, blir ikke emosjonelt tilknyttet kjærester heller på samme måte som andre. Jeg er likegyldig til menn til et visst punkt. 

Jeg er veldig hjertegod og hjelper menneske, glad i folk, men er ødelagt innvendig, jeg utsletter meg selv i min søken etter å bli likt av andre også, selv om jeg ikke knytter bånd på den måten. Jeg ble kjeftet på om jeg viste følelser og latterliggjort av min far i barndommen så det har også noe å si for hvordan jeg e r i dag. Mor viste heller aldri følelser.

 

Du må , selv om du ikke vil det, vise ømhet og følelser, ellers ødelegger du barnet.

 

Anonymkode: e6970...f5e

[AnonymBruker]

Jeg opplevde det samme som eldste barnet her, og jadet er skadelig. Fint du har oppsøkt hjelp. 

Vil foreslå cos- kurs for deg. Dette hjalp meg mye da jeg slet såpass mye med mitt ene barn at jeg faktisk følte at barnet var blitt et stort problem. Jeg var så sliten og lei av alt barnet fant på at jeg begynte å utvikle dårlige følelser for det. (Adhd, pluss utviklingsforstyrrelser, så ikke barnets skyld. )

Uansett, cos kurset reddet vårt forhold, så det ikke ble en slags arvesynd i at jeg behandlet mitt ene barn på samme måte som min mor behandlet meg. For ja, det er inderlig sårt, og ganske så destruktivt for selvfølelsen til barnet. God selvfølelse er det viktigste vi har, så ikke bra overhodet. 

Håper du får hjelp til å komme ut av det! 

Anonymkode: 4e431...c28