Aversjon mot det ene barnet mitt

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Takk for at du deler. Jeg har det nok ikke så bra for tiden, og dette påvirker helt klart hvor trigget jeg blir. Det som undrer meg er at det er sånn forskjell i følelsene mot de to barna. Hadde jeg bare blitt veldig trigget og overstimulert av fysisk kontakt, tror jeg at jeg hadde følt likt mot yngste også. Men det har i flere år nå vært så ulikt med de to. Å kose på yngste går på automatikk, setter barnet seg ved siden eller på fanget så må jeg bare nusse de myke kinnene. Og den følelsen har blitt borte med eldste.

Det er noe konstruert over nærheten, siden jeg må bestemme meg for å gjøre det. Og ofte helst vil avvise. Litt som man kanskje føler overfor andres barn? Jeg har i alle fall alltid synes at jeg må spille litt skuespill overfor familie og venners barn. Jeg liker dem, men jeg er kanskje ikke så glad i dem. Jeg har ikke noe behov for å kose med dem. Det blir mest fordi man "skal" liksom klemme niesene og nevøene når de kommer på besøk. Jeg er nok ikke en person som liker alle barn sånn helt automatisk.. men følelsene mine for eldste er IKKE sånn på andre områder. Jeg elsker virkelig barnet mitt. Det er derfor jeg synes det er rart at jeg føler det sånn når det kommer til kos. 

Anonymkode: c1ac6...5c3

Jeg kjenner meg igjen i dette med å spille skuespill ovenfor andres barn. Jeg tror ikke jeg liker noen andre barn enn mine egne, og det faller meg overhodet ikke naturlig å gi noen andre barn en klem - selv ikke slektninger. 
Jeg sliter også litt med nærhet til egne barn, og jeg føler meg ofte emosjonelt utilgjengelig (samtidig som jeg jobber hardt for å kompensere så barna i minst mulig grad skal bli preget av dette). Jeg har et godt forhold til barna mine, men jeg har iblant kjent på noen av de følelsene du beskriver, samtidig kan jeg ikke si at jeg forskjellsbehandler barna da jeg kan bli trigget av påtvunget nærhet uavhengig av hvem.  Jeg har PTSD og en del utfordringer knyttet til egen oppvekst.

Anonymkode: 2ca3d...864

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Takk for at du deler. Jeg har det nok ikke så bra for tiden, og dette påvirker helt klart hvor trigget jeg blir. Det som undrer meg er at det er sånn forskjell i følelsene mot de to barna. Hadde jeg bare blitt veldig trigget og overstimulert av fysisk kontakt, tror jeg at jeg hadde følt likt mot yngste også. Men det har i flere år nå vært så ulikt med de to. Å kose på yngste går på automatikk, setter barnet seg ved siden eller på fanget så må jeg bare nusse de myke kinnene. Og den følelsen har blitt borte med eldste.

Det er noe konstruert over nærheten, siden jeg må bestemme meg for å gjøre det. Og ofte helst vil avvise. Litt som man kanskje føler overfor andres barn? Jeg har i alle fall alltid synes at jeg må spille litt skuespill overfor familie og venners barn. Jeg liker dem, men jeg er kanskje ikke så glad i dem. Jeg har ikke noe behov for å kose med dem. Det blir mest fordi man "skal" liksom klemme niesene og nevøene når de kommer på besøk. Jeg er nok ikke en person som liker alle barn sånn helt automatisk.. men følelsene mine for eldste er IKKE sånn på andre områder. Jeg elsker virkelig barnet mitt. Det er derfor jeg synes det er rart at jeg føler det sånn når det kommer til kos. 

Anonymkode: c1ac6...5c3

Jeg ser du har beskrevet utseendet til yngste barnet ditt flere ganger i denne tråden. Du beskriver den yngste som så søt, nusselig og søte små skinn. Det kan jo hende dette skjer med yngste etterhvert og, når hen blir eldre. Virker som at du har en forkjærlighet for babyer, men med en gang de blir mer selvstendige så er det ikke interessant lengre?? 

Anonymkode: d7e32...e6c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Dette er ganske rått og sårt å skrive. Jeg håper jeg kan få konstruktive innspill fra dere med lignende erfaring, eller innsikt i temaet. Og ikke avsporinger og lite konstruktive beskjeder som at jeg ikke burde fått barn og slikt. Beklager langt innlegg, skal prøve å ikke lage det så rotete.

Jeg har to barn. Eldstebarnet og jeg hadde en nydelig og tett relasjon de første fire årene. Da kom yngstebarnet. Det gikk ganske fint for eldste, og det var lite sjalusi. Jeg merket at jeg ble veldig avvisende mot eldste, men tenkte at sånn må det jo nødvendigvis bli, med et spedbarn som trenger meg konstant. Jeg merket imidlertid at jeg ikke egentlig savnet nærheten med eldste så mye, gjorde ikke de helt store tiltakene for å få alenetid med det f.eks. Jeg var nok ganske "oppspist" av et litt krevende yngstebarn. Jeg savnet forholdet vi hadde, men klarte heller ikke å jobbe for å beholde det.

Etterhvert merket jeg at det bare fortsatte å være slik at jeg avviste eldste mest. Det kjennes rett og slett mer naturlig å ta på, nusse og stryke på minste, mens jeg må ta meg litt sammen og huske på å gi eldste nærhet. Kanskje naturlig i babyfasen og et par år frem. De henger jo mer på en, trenger en mer og ikke minst forguder en. Kanskje innbyr babyer og toddlere mer til kos også, rent biologisk? Med sine store øyne og bollekinn? Jeg vet ikke. Men det har ikke jevnet seg ut. Nå er begge "store barn" (rundt tidlig skolealder), og det er fortsatt påfallende.

Jeg kjenner på en slags aversjon når eldste vil opp i fanget, kose eller nusse på kinnet. Jeg kjenner at jeg vil avslutte nattaklemmen, og egentlig bare venter på at den er over. Jeg tar meg i å ofte avvise før jeg får tenkt meg om. Med kroppsspråket, om ikke med ord. Jeg tar meg sammen og gir kos, men jeg er overbevist om at det merkes at det ikke er så hjertelig. Hvis denne søken etter kos kommer når jeg er opptatt, skriver en sms, spiser e.l., blir jeg rett og slett sint. Er jeg sliten og overveldet, blir det gjerne en litt brysk avvisning. Har jeg mer overskudd, klarer jeg å ta meg sammen. Jeg gir aldri kos og nuss sånn helt automatisk uten å tenke meg om, slik som jeg gjør med yngste. Da går det på automatikk. Jeg må ta meg i det og stryke eldste også, når jeg uten å tenke meg om har gitt et kjærtegn til yngste. 

Alt dette merker eldstebarnet. Det resulterer gjerne i at det søker nærhet på en litt påtrengende måte, noe som igjen fører til mer aversjon hos meg. Det er jo helt hjerterått å tenke på, og det må jo skade barnet mitt. Det er jeg helt sikker på. Likevel klarer jeg ikke endre denne reaksjonen jeg får. Jeg ELSKER barnet mitt, er stolt, liker det, og føler ellers at jeg er like opptatt av begge to. Det henger mye sammen med overskudd, som med alt annet som trigger oss. Når jeg er overveldet og overstimulert, er jeg også hissigere og mer irritabel. Dette har nok også gått mer ut over eldste. Og så prøver jeg å kompensere når jeg har overskudd. Noe jeg mistenker bare ødelegger barnet mitt mer. Ser for meg at det vil bli skadet av å gå og håpe på kjærlighet fra sin mor, og aldri vite når det får det eller ikke. Høres jo litt dramatisk ut, og det er ikke SÅ ille. At det er enten sinne eller kjærlighet her. Vi har mye god stemning. Det er mer dette subtile at det faller meg mer naturlig å smile til og kose på yngste. 

Jeg går mer og mer i kjelleren på grunn av dette, og lurer på om det er noe helt galt med meg. Er jeg narsissist? Jeg leser at de ofte velger seg et favorittbarn og en syndebukk. Men jeg føler ikke jeg har valgt dette! Kan det være eldstebarnet ligner mer på meg i personlighet og derfor trigger meg mer? Det er veldig tydelig for meg at det ligger noe uoppklart i meg, siden jeg blir så trigget av mine barn. Lurer også på om jeg egentlig hadde en fødselsdepresjon etter yngste, og at dette problemet fikk feste da, og ikke går over. Det er litt som at eldste er en helt annen en det barnet jeg var så nær i fire år. Som at jeg ikke egentlig kjenner det.

Det mest åpenbare tipset er jo å oppsøke hjelp. Det har jeg gjort, og jeg går stadig i behandling. Men jeg opplever å ikke få noen forståelse for akkurat dette. Jeg blir avvist med at jeg er så bevisst meg selv som mor, at dette går nok bra. Du er så ressurssterk og reflektert, du er sikkert bare "alt for flink" og dømmer deg selv for hardt... og det er snakk om ganske mange ulike behandlere nå. De vil fokusere på andre problemer jeg har. Jeg har prøvd å være veldig ærlig når jeg legger det frem, og det koster veldig, men har aldri blitt tatt alvorlig. Noen som har tanker om dette?

 

Anonymkode: c1ac6...5c3

Jeg kjenner meg igjen i det som er uthevet. Jeg var veldig nær eldste og så blei dette brutt opp når yngste kom. Jeg husker jeg hadde en reaksjon selv før yngste kom der jeg følte jeg sviktet eldste nå som jeg kom til å få yngste og bruke mye tid på hen. Jeg opplevde at båndet og nærheten allerede var blitt annerledes da eldste kom på sykehuset for å se sitt nye søsken. Til forskjell fra deg så har jeg opplevd en sterk forskjellsbehandling fra min ene forelder og som har gjort at jeg har tatt avstand fra hen og fortsatt kan gråte over det om det kommer opp. Jeg har også opplevd mye konflikt i egen familie og nåværende med barnas far som i grunn er ikke-eksisterende og bare negativt. Han har heller ikke slike positive trekk som du beskriver din mann som heller.
 

Jeg vet ikke hva som er årsak her. Jeg føler det kan beskrives som en slags «forelskelse» til første barn som ble flyttet til andre barn. Det er vondt og jeg prøver å ikke gjøre forskjell men det skinner sikkert gjennom når man ikke kan la være å kose med yngste men må få seg til å gjøre det med eldste, og dette oppfattes nok om enn kanskje ubevisst. barnas far påpeker det noen ganger på en hånlig måte.

 

jeg opplever ikke noe aversjon mot eldste slik du beskriver men det er en forskjell i følelse, og jeg har tenkt at dette er kanskje noe mange opplever. Jeg vet ikke om det har en syk årsak eller er naturlig. Men jeg har jo selv blitt ødelagt av min forelders måte å veldig åpenlyst forskjellsbehandle. Hen fortsetter å gjøre det selv om jeg sier tydelig hvor vondt det er. Så jeg er veldig bevisst på dette og prøver hardt å unngå. Men som sagt kan det sikkert skinne gjennom likevel.

Anonymkode: 10f05...4ea

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg kjenner meg igjen i det som er uthevet. Jeg var veldig nær eldste og så blei dette brutt opp når yngste kom. Jeg husker jeg hadde en reaksjon selv før yngste kom der jeg følte jeg sviktet eldste nå som jeg kom til å få yngste og bruke mye tid på hen. Jeg opplevde at båndet og nærheten allerede var blitt annerledes da eldste kom på sykehuset for å se sitt nye søsken. Til forskjell fra deg så har jeg opplevd en sterk forskjellsbehandling fra min ene forelder og som har gjort at jeg har tatt avstand fra hen og fortsatt kan gråte over det om det kommer opp. Jeg har også opplevd mye konflikt i egen familie og nåværende med barnas far som i grunn er ikke-eksisterende og bare negativt. Han har heller ikke slike positive trekk som du beskriver din mann som heller.
 

Jeg vet ikke hva som er årsak her. Jeg føler det kan beskrives som en slags «forelskelse» til første barn som ble flyttet til andre barn. Det er vondt og jeg prøver å ikke gjøre forskjell men det skinner sikkert gjennom når man ikke kan la være å kose med yngste men må få seg til å gjøre det med eldste, og dette oppfattes nok om enn kanskje ubevisst. barnas far påpeker det noen ganger på en hånlig måte.

 

jeg opplever ikke noe aversjon mot eldste slik du beskriver men det er en forskjell i følelse, og jeg har tenkt at dette er kanskje noe mange opplever. Jeg vet ikke om det har en syk årsak eller er naturlig. Men jeg har jo selv blitt ødelagt av min forelders måte å veldig åpenlyst forskjellsbehandle. Hen fortsetter å gjøre det selv om jeg sier tydelig hvor vondt det er. Så jeg er veldig bevisst på dette og prøver hardt å unngå. Men som sagt kan det sikkert skinne gjennom likevel.

Anonymkode: 10f05...4ea

Jeg glemte også å nevne her at eldste og yngste er ganske forskjellige. Eldste har en del trekk og gjør ting som kan være provoserende og som minner om barnets far, mens yngste er motsatt og veldig enkel og snill. Slik var det nok allerede før yngste koM men har blitt forsterket enda mer. Eldste sier alltid NEI til alt og er en kamp, er opprørsk og generelt vanskelig. Kan være tydelig sjalu, lyve og tar det beste til seg selv, vil ikke dele. yngste sier jada mamma og gjør mye søte ting, er veldig omtenksom og gir fra seg der beste til storesøsken eller meg feks, hen vil generelt «please» folk rundt seg og jeg er her nesten bekymret for «flink pike syndrom» vs eldste som kan oppføre seg direkte slem mot søsken eller foreldre. Og har mange avhengigheter. Generelt en del negative egenskaper som også hennes far har. Dette trigger nok meg ettersom jeg har en veldig dårlig relasjon til faren.

Anonymkode: 10f05...4ea

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg glemte også å nevne her at eldste og yngste er ganske forskjellige. Eldste har en del trekk og gjør ting som kan være provoserende og som minner om barnets far, mens yngste er motsatt og veldig enkel og snill. Slik var det nok allerede før yngste koM men har blitt forsterket enda mer. Eldste sier alltid NEI til alt og er en kamp, er opprørsk og generelt vanskelig. Kan være tydelig sjalu, lyve og tar det beste til seg selv, vil ikke dele. yngste sier jada mamma og gjør mye søte ting, er veldig omtenksom og gir fra seg der beste til storesøsken eller meg feks, hen vil generelt «please» folk rundt seg og jeg er her nesten bekymret for «flink pike syndrom» vs eldste som kan oppføre seg direkte slem mot søsken eller foreldre. Og har mange avhengigheter. Generelt en del negative egenskaper som også hennes far har. Dette trigger nok meg ettersom jeg har en veldig dårlig relasjon til faren.

Anonymkode: 10f05...4ea

Og noen av disse «dårlige trekkene» feks ta det beste til seg selv og være litt ego er noe som minner om mitt storesøsken vs meg i min barndom også. Så det er potensielt mange ting som kan innvirke. Jeg kan også være mye sliten, bli fort sint om de ikke hører etter når jeg er på felgen. Og tror mange kan kjenne seg igjen , uten at jeg vet sikkert hva som er årsak til alt her.

Anonymkode: 10f05...4ea

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg opplevde det samme som eldste barnet her, og jadet er skadelig. Fint du har oppsøkt hjelp. 

Vil foreslå cos- kurs for deg. Dette hjalp meg mye da jeg slet såpass mye med mitt ene barn at jeg faktisk følte at barnet var blitt et stort problem. Jeg var så sliten og lei av alt barnet fant på at jeg begynte å utvikle dårlige følelser for det. (Adhd, pluss utviklingsforstyrrelser, så ikke barnets skyld. )

Uansett, cos kurset reddet vårt forhold, så det ikke ble en slags arvesynd i at jeg behandlet mitt ene barn på samme måte som min mor behandlet meg. For ja, det er inderlig sårt, og ganske så destruktivt for selvfølelsen til barnet. God selvfølelse er det viktigste vi har, så ikke bra overhodet. 

Håper du får hjelp til å komme ut av det! 

Anonymkode: 4e431...c28

Tusen takk for tips!

Anonymkode: c1ac6...5c3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Har barna ulikt kjønn? Kan det ha noe med saken  å gjøre?

Anonymkode: d8ef8...eed

Nei, samme kjønn.

Anonymkode: c1ac6...5c3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg synes det høres alvorlig ut, siden du skriver at du kan bli sint, brysk og irritert dersom eldste vil ha kos når du sitter opptatt med noe. Ja, barnet kan bli alvorlig skadet av at humøret ditt skifter og at du avviser nærhet. Du må snakke ordentlig med terapeuten om det slik at alvoret går inn, for du trenger jo - og ønsker - hjelp til å kunne snu aversjonen til godhet. 

Det verste et barn kan oppleve, bortsett fra dødsfall, er å ikke føle seg elsket av far eller mor. Avvisning er noe av det vondeste vi mennesker opplever. 

Anonymkode: 087a7...2f6

Ja, jeg må nok prøve hardere å få frem til terapeuten hvordan jeg føler det.

 

Anonymkode: c1ac6...5c3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Åpenbart ikke!!

Anonymkode: 2c9c3...e55

Jeg tror kanskje ikke du har veldig greier på psykologi...?

Anonymkode: c1ac6...5c3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg er skadet emosjonelt etter lik behandling i barndommen, jeg er avstumpet følelsesmessig nettopp fordi min mor ignorerte meg når hun fikk broren min. Kan aldri huske en klem, et stryk over håret eller at jeg satt på fanget hennes. All hennes fokus var rettet mot broren min . Jeg og min eldre søster ble overlatt til oss selv. Vi søkte trøst i hverandre. Mor kunne klemme og kose  med yngste men overså oss helt. Det har satt spor i at jeg ikke knytter meg til mennesker, blir ikke emosjonelt tilknyttet kjærester heller på samme måte som andre. Jeg er likegyldig til menn til et visst punkt. 

Jeg er veldig hjertegod og hjelper menneske, glad i folk, men er ødelagt innvendig, jeg utsletter meg selv i min søken etter å bli likt av andre også, selv om jeg ikke knytter bånd på den måten. Jeg ble kjeftet på om jeg viste følelser og latterliggjort av min far i barndommen så det har også noe å si for hvordan jeg e r i dag. Mor viste heller aldri følelser.

 

Du må , selv om du ikke vil det, vise ømhet og følelser, ellers ødelegger du barnet.

 

Anonymkode: e6970...f5e

Jeg forstår at du blir opprørt over innlegget og trekker linjer til din egen barndom. Det høres ut som du har hatt det veldig vondt!

Men det er ikke sånn som dette hos oss. Det er ikke snakk om å forskjellsbehandle, ignorere eller overlate noen til seg selv. 

Det er snakk om at jeg har fått en slags aversjon mot nærhet til det ene barnet. Det føles litt som en sånn aversjon en kan få når en ammer og har lyst til å avvenne, om noen kjenner igjen det? Dette er åpenbart noe som er skadet i meg, og som jeg må finne ut av/reparere. Men det er ikke snakk om å avvise barnet totalt eller aldri være kjærlig mot det. Jeg jobber hardt for å behandle dem likt. Og jeg klarer å gi nærhet til barnet også. Men det er vondt at jeg må tenke over det, at det ikke kommer like naturlig med begge barna. 

Anonymkode: c1ac6...5c3

[AnonymBruker]

Har ikke lest hele teksten, bare overskriften. Hadde skikkelig aversjon mot eldst3mann da yngste ble født.  Ønska bar3 å være i fred i babybobla 24/7. Syntes plutselig at eldstemann var så stor, bråkete og  voldsom og ødela den myke, rolige fine babybobla. Og han skremte baby2n! Var livredd han skulle skade babyen. Som storesøsken  flest gjorde han flere ting som virka livsfarlige og jeg begynte å få irrasjonelle tanker om at han kom til å skade babyen. Jeg søkte hjelp på helsestasjon, jeg tagg barn3far om hjelp til avlasting.  Eldstemann ble mer og mer stressa og merket selvsagt 3ndringa i meg. Det var et forferdelig halvannet år før det letta. J3g vet ikke om det var fødselsdepresjon eller hva, men det løsna straks jeg begynte å sove normalt og babyen kunne være lenge med pappaen uten meg. Nå når yngste er blitt 2,5 år er det meste reparert og aversjonen er for lengst forsvunnet. 

Anonymkode: ae2ad...4f8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Ja, jeg tror det er noe i dette. Jeg trigges veldig av store følelser hos andre, selv om jeg har dem selv også. Å bli mor har vært utrolig tøft med tanke på nettopp dette, at de trigger så mye grums i meg. Men jeg forstår likevel ikke denne aversjonen mot nærhet til kun det ene barnet. 

Anonymkode: c1ac6...5c3

Du nevnte at barnet minner litt om deg. Kanskje det trigger ekstra? Jeg vet ikke hvorfor du trigges av store følelser, men jeg gjør det fordi mine foreldre var svært emosjonelle da jeg vokste opp og jeg lærte meg derfor å være dempet. I voksen alder tåler jeg dårlig situasjoner med mennesker som uttrykker store følelser, og jo mer lik mine foreldre de er jo verre. 

Du nevnte at din behandler ikke vil fokusere så mye på dette spesifikt (hvis jeg forsto riktig). Kanskje behandleren din mener at dette kan gå seg til hvis du jobber med ditt hovedproblem, og at relasjonen med eldste er et symptom av noe større og ikke trenger egen «behandling». 

Anonymkode: 38837...e4a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Så ts har svart, men kan svare deg jeg og selv om jeg ikke er ts... Noenganger er det for sent å knytte bånd på nytt igjen. Var det for min del, min mor kom alene til begravelsen av vår datter da vi selv opplevde dødfødsel nå, og jeg kjente at det var mer slitsomt å ha henne her og se på henne, og være i nærheten av henne. Hun gjorde ingenting, hjalp ikke oss, hjalp ikke ungene. Og satt der i en krok. Selv om jeg enda snart 40 søker bekreftelse fra henne, og gjort i alle år, så er den tiden hun kunne brukt på oss to, waste. Hun ødela meg, men reddet mine søstre. Hun var ikke en gang mammaen min da jeg mistet min ene lillesøster, hvor jeg som barn selv var i sorg. Hun var like lat og jævlig og bedritent menneske da som nå. Hun valgte alkohol og å knulle på seg 5 barn til fremfor meg som liten og den egen tiden hun prøvde seg på, da hun var edru en sjeldent gang før det tok helt av, hadde ødelagt alt. Noenganger er det bare for sent. Ikke alltid egentid hjelper. Noen mennesker favoriserer barna sine, elsker noen av barna meg enn andre. Uforutsett selvfølgelig. 

Anonymkode: b0cd4...c29

Selvfølgelig er det ofte for sent å knytte nye bånd, men barnet til ts er i barneskolealder slik jeg forsto det og det virker ikke som det har vært et stort relasjonsbrudd enda. Dette er en mor med selvinnsikt som prøver sitt beste, men sliter med følelser inni seg og hun prøver å skjerme barnet fra disse. Det er ikke sammenlignbart med din mor. 

Anonymkode: 38837...e4a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg ser du har beskrevet utseendet til yngste barnet ditt flere ganger i denne tråden. Du beskriver den yngste som så søt, nusselig og søte små skinn. Det kan jo hende dette skjer med yngste etterhvert og, når hen blir eldre. Virker som at du har en forkjærlighet for babyer, men med en gang de blir mer selvstendige så er det ikke interessant lengre?? 

Anonymkode: d7e32...e6c

Ja, det er noe i det du sier her! Jeg skriver om de nusselige kinnene for å beskrive den følelsen man får når man bare vil kysse og klemme små barn. Og denne følelsen gir yngste meg, men ikke eldste. Selv om eldste er like nydelig! Men ja, helt klart mindre baby-nusselig. Jeg tror det er noe i det, at små barn trigger mer dette kosebehovet i oss. Det er jo mye vi gjør med babyen som gradvis blir mer unaturlig senere. Susse på tærne, og blåse på magen liksom. Kanskje yngste har beholdt denne baby-statusen litt, siden den er yngst? Og jo er veldig mye mer barnlig også, siden det er 4 år mellom dem. 

Anonymkode: c1ac6...5c3

[Gjest Anonymus Notarius]

Det er til en viss grad normalt med noe forskjellsbehandling av søsken. De er forskjellige mennesker helt fra fødselen, og så kan det gjøre at man behandler dem ulikt, som igjen forsterker personlighetstrekk som igjen gjør at man behandler dem enda mer forskjellig, osv. Det går ikke an å behandle noen mennesker helt likt.

Dette blir jo selvfølgelig ikke det samme - og ikke så skadelig - men jeg har alltid hatt det lignende med mine søsken. Det skal så utrolig lite til før søsteren min irriterer meg, og jeg føler meg sjelden "vel" sammen med henne. Mens med broren min er det ikke slik i det hele tatt. Jeg er likevel like glad i dem, ville blitt like trist over å miste dem osv. Men relasjonene våre er helt forskjellige.

Jeg tror litt på "fake it 'til you make it" her. Å gruble for mye tror jeg bare vil forsterke problemet. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg kjenner meg igjen i det som er uthevet. Jeg var veldig nær eldste og så blei dette brutt opp når yngste kom. Jeg husker jeg hadde en reaksjon selv før yngste kom der jeg følte jeg sviktet eldste nå som jeg kom til å få yngste og bruke mye tid på hen. Jeg opplevde at båndet og nærheten allerede var blitt annerledes da eldste kom på sykehuset for å se sitt nye søsken. Til forskjell fra deg så har jeg opplevd en sterk forskjellsbehandling fra min ene forelder og som har gjort at jeg har tatt avstand fra hen og fortsatt kan gråte over det om det kommer opp. Jeg har også opplevd mye konflikt i egen familie og nåværende med barnas far som i grunn er ikke-eksisterende og bare negativt. Han har heller ikke slike positive trekk som du beskriver din mann som heller.
 

Jeg vet ikke hva som er årsak her. Jeg føler det kan beskrives som en slags «forelskelse» til første barn som ble flyttet til andre barn. Det er vondt og jeg prøver å ikke gjøre forskjell men det skinner sikkert gjennom når man ikke kan la være å kose med yngste men må få seg til å gjøre det med eldste, og dette oppfattes nok om enn kanskje ubevisst. barnas far påpeker det noen ganger på en hånlig måte.

 

jeg opplever ikke noe aversjon mot eldste slik du beskriver men det er en forskjell i følelse, og jeg har tenkt at dette er kanskje noe mange opplever. Jeg vet ikke om det har en syk årsak eller er naturlig. Men jeg har jo selv blitt ødelagt av min forelders måte å veldig åpenlyst forskjellsbehandle. Hen fortsetter å gjøre det selv om jeg sier tydelig hvor vondt det er. Så jeg er veldig bevisst på dette og prøver hardt å unngå. Men som sagt kan det sikkert skinne gjennom likevel.

Anonymkode: 10f05...4ea

Takk for svaret ditt! Det kan jo være at det ikke er SÅ uvanlig dette vi føler? Men at det bare har gått for langt/hengt seg litt opp for meg. Jeg har nok en del skader fra oppveksten jeg også, som gjør at mange ting trigger meg etter at jeg ble mor. 

Anonymkode: c1ac6...5c3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg glemte også å nevne her at eldste og yngste er ganske forskjellige. Eldste har en del trekk og gjør ting som kan være provoserende og som minner om barnets far, mens yngste er motsatt og veldig enkel og snill. Slik var det nok allerede før yngste koM men har blitt forsterket enda mer. Eldste sier alltid NEI til alt og er en kamp, er opprørsk og generelt vanskelig. Kan være tydelig sjalu, lyve og tar det beste til seg selv, vil ikke dele. yngste sier jada mamma og gjør mye søte ting, er veldig omtenksom og gir fra seg der beste til storesøsken eller meg feks, hen vil generelt «please» folk rundt seg og jeg er her nesten bekymret for «flink pike syndrom» vs eldste som kan oppføre seg direkte slem mot søsken eller foreldre. Og har mange avhengigheter. Generelt en del negative egenskaper som også hennes far har. Dette trigger nok meg ettersom jeg har en veldig dårlig relasjon til faren.

Anonymkode: 10f05...4ea

Litt likt her faktisk, selv om eldste ikke er vanskelig eller slem. Men utfordrer oss absolutt mer enn minste. Men jeg tror det er de egenskapene som tydelig kommer fra meg som trigger meg mest . Og her tror jeg gjerne min egen barndom kommer inn i bildet. Det er noe ved eldste som trigger noe i meg, selv om den ikke er et vanskelig barn å like.

Anonymkode: c1ac6...5c3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Du nevnte at barnet minner litt om deg. Kanskje det trigger ekstra? Jeg vet ikke hvorfor du trigges av store følelser, men jeg gjør det fordi mine foreldre var svært emosjonelle da jeg vokste opp og jeg lærte meg derfor å være dempet. I voksen alder tåler jeg dårlig situasjoner med mennesker som uttrykker store følelser, og jo mer lik mine foreldre de er jo verre. 

Du nevnte at din behandler ikke vil fokusere så mye på dette spesifikt (hvis jeg forsto riktig). Kanskje behandleren din mener at dette kan gå seg til hvis du jobber med ditt hovedproblem, og at relasjonen med eldste er et symptom av noe større og ikke trenger egen «behandling». 

Anonymkode: 38837...e4a

Ja, dette gir jo egentlig mening! Takk ❤

Anonymkode: c1ac6...5c3

[AnonymBruker]

Kan også føle litt på dette i blant, men jeg prøver å ikke henge meg så veldig opp i det. Lettere sagt enn gjort, men enkelte ting må man bare la være å bekymre seg for eller overtenke på. Bare si hei til tanken og så hadet.

Her får største alltid nattaklem og nattanuss på kinnet/pannen, og så prøver jeg å få inn en klem innimellom. Vi prøver også å gjøre *nye* ting sammen. Pga covid har ikke ungen lært å svømme, alt stengte jo ned, så å dra på badeland sammen er gøy og vi får bedre tilknytning.

MEN jo eldre ungene blir, jo større sjanse er det også for at det blir mindre kos og klemmer. Selv er jeg oppvokst med en familie som ikke klemmer/koser særlig, men det var noe jeg ville endre på når jeg fikk egne barn. Så da må det jobbes med.

Anonymkode: 916bc...cc8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg glemte også å nevne her at eldste og yngste er ganske forskjellige. Eldste har en del trekk og gjør ting som kan være provoserende og som minner om barnets far, mens yngste er motsatt og veldig enkel og snill. Slik var det nok allerede før yngste koM men har blitt forsterket enda mer. Eldste sier alltid NEI til alt og er en kamp, er opprørsk og generelt vanskelig. Kan være tydelig sjalu, lyve og tar det beste til seg selv, vil ikke dele. yngste sier jada mamma og gjør mye søte ting, er veldig omtenksom og gir fra seg der beste til storesøsken eller meg feks, hen vil generelt «please» folk rundt seg og jeg er her nesten bekymret for «flink pike syndrom» vs eldste som kan oppføre seg direkte slem mot søsken eller foreldre. Og har mange avhengigheter. Generelt en del negative egenskaper som også hennes far har. Dette trigger nok meg ettersom jeg har en veldig dårlig relasjon til faren.

Anonymkode: 10f05...4ea

Var jeg som tipset deg om cos kurs,og har opplevd det samme under oppvekst selv. 

Dette med at jeg var mye mer ulik min mor enn min søster, er det min mor bruker som forklaring når jeg har tatt det opp med henne som voksen. Hun kunne liksom kjenne seg igjen i min søster, forstå henne, mens jeg var så ulik henne, og nesten litt skremmende for henne i at jeg var så viljesterk og vilter. 

Beklager altså, men det er ingen god unnskyldning. På grunn av min bakgrunn, med sår oppvekst på grunn av dette, og ikke særlig godt forhold til min mor gjennom livet på grunn av dette (et sårt og vanskelig forhold for å være ærlig), så har jeg selv vært veldig bevisst på at mine tre barn ikke kan forventes å være kopier av meg, men egne personligheter som jeg som mor skal bli kjent med og respektere. Omfavne og elske som den de er, istedenfor å ønske at de skal være lik meg, eller dømme/behandle dem i forhold til om de passer inn i "mitt bilde". Som mamma skulle jeg være åpen for hvem de er, ikke vekte dem i forhold til meg. 

Bortsett fra perioden jeg slet på grunn av at jeg var utrolig sliten og mitt ene barn fant på tull konstant (for å få oppmerksomheten trolig, men på en svært krevende og negativ måte), noe jeg da søkte hjelp angående og tok svært seriøst, så har jeg klart å møte mine barn med respekt for hvem de er. Beundre og elske dem som de er. Hvilket er utrolig bra, for alle tre er særdeles ulike både hverandre og meg. 

Ved hjelp av cos kurset klarte jeg å snu den negative trenden med det ene barnet på få uker. Jeg tuller ikke. Ved å bruke forståelsen av at barnet var krevende fordi det søkte oppmerksomheten, men hadde kommet inn I en vond trend for oss begge med å søke det på negative måter, så klarte jeg ved å anstrenge meg veldig angående å gi mye positiv oppmerksomhet i 2-3 uker å snu denne trenden. Det var også kun 2- 3 uker jeg måtte jobbe veldig bevisst med det, for deretter gikk det stadig mer naturlig, og barnet likte den positive oppmerksomheten så godt at det sluttet med å søke oppmerksomhet på negative måter. Det er en viss sannhet i at det ikke finnes vanskelige barn, men barn som har det vanskelig. Min mor, som absolutt ikke tok tak i dette, men lot det fortsette gjennom oppveksten, fikk en eldste datter som var i konstant opposisjon til henne etterhvert. Jeg var et helvete for henne i tenårene, for jeg var sint, lei meg og følte på enorm urettferdighet i hvordan hun hadde behandlet meg i forhold til min søster. Vi har et vanskelig forhold nå når jeg er voksen også. Vi prøver liksom begge, men det ligger veldig mye gruff og distanse mellom oss. Hennes oppførsel ga utslag i at jeg har båret en slags indre usikkerhet på om jeg er verdt å elske gjennom livet, som medførte at jeg fant meg i for mye i mine første forhold. Når min egen mor ikke engang kunne elske meg, hvordan kunne jeg da tro at andre virkelig kunne elske meg? Den satt så dypt i meg at jeg ikke satte sunne grenser, og tok på meg skylden når mennene jeg var sammen med var urimelige mot meg. Jeg var jo vrang og vanskelig. Det var det jeg oppriktig trodde, siden det var inntrykket min mor alltid hadde gitt meg. Så vrang og vanskelig at jeg ikke var verdt å elske. Det har tatt noen runder hos psykolog og en god mann som virkelig elsker meg å rette opp i det selvbildet. Det har vært tøft! Og min mor... ja hun synes det er sårt at jeg holder en mental distanse fra henne, og at hun i liten grad får informasjon og delta i mitt liv, men det er fortjent. Det er for sent å slå strek over nå, men det er ikke for sent for deg og ditt barn. ❤️

Anonymkode: 4e431...c28