Aversjon mot det ene barnet mitt

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Dette er ganske rått og sårt å skrive. Jeg håper jeg kan få konstruktive innspill fra dere med lignende erfaring, eller innsikt i temaet. Og ikke avsporinger og lite konstruktive beskjeder som at jeg ikke burde fått barn og slikt. Beklager langt innlegg, skal prøve å ikke lage det så rotete.

Jeg har to barn. Eldstebarnet og jeg hadde en nydelig og tett relasjon de første fire årene. Da kom yngstebarnet. Det gikk ganske fint for eldste, og det var lite sjalusi. Jeg merket at jeg ble veldig avvisende mot eldste, men tenkte at sånn må det jo nødvendigvis bli, med et spedbarn som trenger meg konstant. Jeg merket imidlertid at jeg ikke egentlig savnet nærheten med eldste så mye, gjorde ikke de helt store tiltakene for å få alenetid med det f.eks. Jeg var nok ganske "oppspist" av et litt krevende yngstebarn. Jeg savnet forholdet vi hadde, men klarte heller ikke å jobbe for å beholde det.

Etterhvert merket jeg at det bare fortsatte å være slik at jeg avviste eldste mest. Det kjennes rett og slett mer naturlig å ta på, nusse og stryke på minste, mens jeg må ta meg litt sammen og huske på å gi eldste nærhet. Kanskje naturlig i babyfasen og et par år frem. De henger jo mer på en, trenger en mer og ikke minst forguder en. Kanskje innbyr babyer og toddlere mer til kos også, rent biologisk? Med sine store øyne og bollekinn? Jeg vet ikke. Men det har ikke jevnet seg ut. Nå er begge "store barn" (rundt tidlig skolealder), og det er fortsatt påfallende.

Jeg kjenner på en slags aversjon når eldste vil opp i fanget, kose eller nusse på kinnet. Jeg kjenner at jeg vil avslutte nattaklemmen, og egentlig bare venter på at den er over. Jeg tar meg i å ofte avvise før jeg får tenkt meg om. Med kroppsspråket, om ikke med ord. Jeg tar meg sammen og gir kos, men jeg er overbevist om at det merkes at det ikke er så hjertelig. Hvis denne søken etter kos kommer når jeg er opptatt, skriver en sms, spiser e.l., blir jeg rett og slett sint. Er jeg sliten og overveldet, blir det gjerne en litt brysk avvisning. Har jeg mer overskudd, klarer jeg å ta meg sammen. Jeg gir aldri kos og nuss sånn helt automatisk uten å tenke meg om, slik som jeg gjør med yngste. Da går det på automatikk. Jeg må ta meg i det og stryke eldste også, når jeg uten å tenke meg om har gitt et kjærtegn til yngste. 

Alt dette merker eldstebarnet. Det resulterer gjerne i at det søker nærhet på en litt påtrengende måte, noe som igjen fører til mer aversjon hos meg. Det er jo helt hjerterått å tenke på, og det må jo skade barnet mitt. Det er jeg helt sikker på. Likevel klarer jeg ikke endre denne reaksjonen jeg får. Jeg ELSKER barnet mitt, er stolt, liker det, og føler ellers at jeg er like opptatt av begge to. Det henger mye sammen med overskudd, som med alt annet som trigger oss. Når jeg er overveldet og overstimulert, er jeg også hissigere og mer irritabel. Dette har nok også gått mer ut over eldste. Og så prøver jeg å kompensere når jeg har overskudd. Noe jeg mistenker bare ødelegger barnet mitt mer. Ser for meg at det vil bli skadet av å gå og håpe på kjærlighet fra sin mor, og aldri vite når det får det eller ikke. Høres jo litt dramatisk ut, og det er ikke SÅ ille. At det er enten sinne eller kjærlighet her. Vi har mye god stemning. Det er mer dette subtile at det faller meg mer naturlig å smile til og kose på yngste. 

Jeg går mer og mer i kjelleren på grunn av dette, og lurer på om det er noe helt galt med meg. Er jeg narsissist? Jeg leser at de ofte velger seg et favorittbarn og en syndebukk. Men jeg føler ikke jeg har valgt dette! Kan det være eldstebarnet ligner mer på meg i personlighet og derfor trigger meg mer? Det er veldig tydelig for meg at det ligger noe uoppklart i meg, siden jeg blir så trigget av mine barn. Lurer også på om jeg egentlig hadde en fødselsdepresjon etter yngste, og at dette problemet fikk feste da, og ikke går over. Det er litt som at eldste er en helt annen en det barnet jeg var så nær i fire år. Som at jeg ikke egentlig kjenner det.

Det mest åpenbare tipset er jo å oppsøke hjelp. Det har jeg gjort, og jeg går stadig i behandling. Men jeg opplever å ikke få noen forståelse for akkurat dette. Jeg blir avvist med at jeg er så bevisst meg selv som mor, at dette går nok bra. Du er så ressurssterk og reflektert, du er sikkert bare "alt for flink" og dømmer deg selv for hardt... og det er snakk om ganske mange ulike behandlere nå. De vil fokusere på andre problemer jeg har. Jeg har prøvd å være veldig ærlig når jeg legger det frem, og det koster veldig, men har aldri blitt tatt alvorlig. Noen som har tanker om dette?

 

Anonymkode: c1ac6...5c3

Dette er som å lese om meg selv!

Jeg trodde jeg var den eneste som følte det slik mot eldste barnet. 

Anonymkode: d3a1c...319

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg forstår at du blir opprørt over innlegget og trekker linjer til din egen barndom. Det høres ut som du har hatt det veldig vondt!

Men det er ikke sånn som dette hos oss. Det er ikke snakk om å forskjellsbehandle, ignorere eller overlate noen til seg selv. 

Det er snakk om at jeg har fått en slags aversjon mot nærhet til det ene barnet. Det føles litt som en sånn aversjon en kan få når en ammer og har lyst til å avvenne, om noen kjenner igjen det? Dette er åpenbart noe som er skadet i meg, og som jeg må finne ut av/reparere. Men det er ikke snakk om å avvise barnet totalt eller aldri være kjærlig mot det. Jeg jobber hardt for å behandle dem likt. Og jeg klarer å gi nærhet til barnet også. Men det er vondt at jeg må tenke over det, at det ikke kommer like naturlig med begge barna. 

Anonymkode: c1ac6...5c3

Men barnet merker det,samme hva du sier

Anonymkode: 94d8f...e91

[AnonymBruker]

Vil gi deg en klem ts.

Du skriver veldig sårt om noe som mange egentlig kan kjenne seg igjen i.

Jeg tror det er to ting her. eldste barnet ditt trigger noe i deg, og kanskje har du egne ting du kan bearbeide og jobbe med.

Og så er det noe med å få ny baby, noe biologisk. Eldste blir på en møte så stor, vi forventer mer av den store. Samtidig så får mange barn en helt naturlig reaksjon på å få et søsken og krever ekstra mye. mange får og litt uhensiktsmessige mønster, men det er helt naturlig.

Min eldste en gutt, var alenebarn i over fire år. Jeg kledde ham ofte i søte og "barnslige" klær, fargerike ting og hadde ikke noe behov for at hans skulle bli stor. I det øyeblikket jeg fikk ny baby, begynte jeg å handle mye kulere klær til gutten min, trange olabukser og kule t-skjorter. Dette var jo og en naturlig utvikling, gutten var blitt større og ikke så liten og søt lenger. men det var og fordi jeg hadde fått en baby i hus.

Anonymkode: 2b255...639

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg forstår at du blir opprørt over innlegget og trekker linjer til din egen barndom. Det høres ut som du har hatt det veldig vondt!

Men det er ikke sånn som dette hos oss. Det er ikke snakk om å forskjellsbehandle, ignorere eller overlate noen til seg selv. 

Det er snakk om at jeg har fått en slags aversjon mot nærhet til det ene barnet. Det føles litt som en sånn aversjon en kan få når en ammer og har lyst til å avvenne, om noen kjenner igjen det? Dette er åpenbart noe som er skadet i meg, og som jeg må finne ut av/reparere. Men det er ikke snakk om å avvise barnet totalt eller aldri være kjærlig mot det. Jeg jobber hardt for å behandle dem likt. Og jeg klarer å gi nærhet til barnet også. Men det er vondt at jeg må tenke over det, at det ikke kommer like naturlig med begge barna. 

Anonymkode: c1ac6...5c3

Det er jo snakk om å forskjellsbehandle: det ene barnet får automatisk kos, mens det andre ikke får det. Og det ene barnet blir aldri avvist, mens det andre barnet kan bli møtt med sinne dersom det vil ha kos når du skriver en sms.

Jeg synes det er kjempebra at du ser din egen rolle her, men det gjør ikke situasjonen noe bedre for barnet. Kanskje du skal prøve et cos-kurs som noen foreslår her? Hvis du ikke klarer å snu det selv, må du få hjelp utenifra, for dette er skadelig for barnet.

Anonymkode: 087a7...2f6

[Gjest Chicchi]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Dette er ganske rått og sårt å skrive. Jeg håper jeg kan få konstruktive innspill fra dere med lignende erfaring, eller innsikt i temaet. Og ikke avsporinger og lite konstruktive beskjeder som at jeg ikke burde fått barn og slikt. Beklager langt innlegg, skal prøve å ikke lage det så rotete.

Jeg har to barn. Eldstebarnet og jeg hadde en nydelig og tett relasjon de første fire årene. Da kom yngstebarnet. Det gikk ganske fint for eldste, og det var lite sjalusi. Jeg merket at jeg ble veldig avvisende mot eldste, men tenkte at sånn må det jo nødvendigvis bli, med et spedbarn som trenger meg konstant. Jeg merket imidlertid at jeg ikke egentlig savnet nærheten med eldste så mye, gjorde ikke de helt store tiltakene for å få alenetid med det f.eks. Jeg var nok ganske "oppspist" av et litt krevende yngstebarn. Jeg savnet forholdet vi hadde, men klarte heller ikke å jobbe for å beholde det.

Etterhvert merket jeg at det bare fortsatte å være slik at jeg avviste eldste mest. Det kjennes rett og slett mer naturlig å ta på, nusse og stryke på minste, mens jeg må ta meg litt sammen og huske på å gi eldste nærhet. Kanskje naturlig i babyfasen og et par år frem. De henger jo mer på en, trenger en mer og ikke minst forguder en. Kanskje innbyr babyer og toddlere mer til kos også, rent biologisk? Med sine store øyne og bollekinn? Jeg vet ikke. Men det har ikke jevnet seg ut. Nå er begge "store barn" (rundt tidlig skolealder), og det er fortsatt påfallende.

Jeg kjenner på en slags aversjon når eldste vil opp i fanget, kose eller nusse på kinnet. Jeg kjenner at jeg vil avslutte nattaklemmen, og egentlig bare venter på at den er over. Jeg tar meg i å ofte avvise før jeg får tenkt meg om. Med kroppsspråket, om ikke med ord. Jeg tar meg sammen og gir kos, men jeg er overbevist om at det merkes at det ikke er så hjertelig. Hvis denne søken etter kos kommer når jeg er opptatt, skriver en sms, spiser e.l., blir jeg rett og slett sint. Er jeg sliten og overveldet, blir det gjerne en litt brysk avvisning. Har jeg mer overskudd, klarer jeg å ta meg sammen. Jeg gir aldri kos og nuss sånn helt automatisk uten å tenke meg om, slik som jeg gjør med yngste. Da går det på automatikk. Jeg må ta meg i det og stryke eldste også, når jeg uten å tenke meg om har gitt et kjærtegn til yngste. 

Alt dette merker eldstebarnet. Det resulterer gjerne i at det søker nærhet på en litt påtrengende måte, noe som igjen fører til mer aversjon hos meg. Det er jo helt hjerterått å tenke på, og det må jo skade barnet mitt. Det er jeg helt sikker på. Likevel klarer jeg ikke endre denne reaksjonen jeg får. Jeg ELSKER barnet mitt, er stolt, liker det, og føler ellers at jeg er like opptatt av begge to. Det henger mye sammen med overskudd, som med alt annet som trigger oss. Når jeg er overveldet og overstimulert, er jeg også hissigere og mer irritabel. Dette har nok også gått mer ut over eldste. Og så prøver jeg å kompensere når jeg har overskudd. Noe jeg mistenker bare ødelegger barnet mitt mer. Ser for meg at det vil bli skadet av å gå og håpe på kjærlighet fra sin mor, og aldri vite når det får det eller ikke. Høres jo litt dramatisk ut, og det er ikke SÅ ille. At det er enten sinne eller kjærlighet her. Vi har mye god stemning. Det er mer dette subtile at det faller meg mer naturlig å smile til og kose på yngste. 

Jeg går mer og mer i kjelleren på grunn av dette, og lurer på om det er noe helt galt med meg. Er jeg narsissist? Jeg leser at de ofte velger seg et favorittbarn og en syndebukk. Men jeg føler ikke jeg har valgt dette! Kan det være eldstebarnet ligner mer på meg i personlighet og derfor trigger meg mer? Det er veldig tydelig for meg at det ligger noe uoppklart i meg, siden jeg blir så trigget av mine barn. Lurer også på om jeg egentlig hadde en fødselsdepresjon etter yngste, og at dette problemet fikk feste da, og ikke går over. Det er litt som at eldste er en helt annen en det barnet jeg var så nær i fire år. Som at jeg ikke egentlig kjenner det.

Det mest åpenbare tipset er jo å oppsøke hjelp. Det har jeg gjort, og jeg går stadig i behandling. Men jeg opplever å ikke få noen forståelse for akkurat dette. Jeg blir avvist med at jeg er så bevisst meg selv som mor, at dette går nok bra. Du er så ressurssterk og reflektert, du er sikkert bare "alt for flink" og dømmer deg selv for hardt... og det er snakk om ganske mange ulike behandlere nå. De vil fokusere på andre problemer jeg har. Jeg har prøvd å være veldig ærlig når jeg legger det frem, og det koster veldig, men har aldri blitt tatt alvorlig. Noen som har tanker om dette?

 

Anonymkode: c1ac6...5c3

Jeg har ikke lest alle svarene i tråden, så er ikke helt oppdatert, men vil bare berømme deg for at du er så ærlig med deg selv og tar tak i problemet. Sikkert ikke det du vil høre, men behandlerne du snakker med har et poeng: Du virker veldig bevisst som mor ❤️ Jeg ville ikke hengt meg opp i dette med narsissisme, for du synes jo synd på barnet og vil egentlig ikke ha det sånn. Narsissister tror jeg hadde gitt litt mer F.

Kanskje du fikk litt andre forventninger til eldstebarnet når yngste kom? At eldste ble så stor og du liksom ønsket at det var mer selvstendig? Hvordan er du mot eldste når yngste ikke er til stede? 

Hvis de er i skolealder, og faren er varm og tilstedeværende, kanskje du og eldste kan ta en weekend-reise bare dere to? Så får du ekstra tid med barnet uten at yngste tar noe av oppmerksomheten.

Kanskje du kan sette deg ned med barnet eller barna og lage et familiealbum sammen med bilder fra de første fire årene med eldste. Når jeg blir frustrert på min lille, klikker jeg meg inn på gamle bilder og ser hvor utrolig liten og skjønn hun var, og da dempes alle overveldende følelser.

Og du, lykke til. Det høres utrolig tøft ut, men du tar tak i det og søker hjelp, og det skal du være stolt av  

[AnonymBruker]

Jeg tror det er dette som skjedde med meg og moren min. 

Jeg kan ikke huske en god tone mellom meg og moren min, men det skiller kun 3 år mellom meg og et yngre søsken. Hele barndommen så jeg at alt søster gjorde var søtt og fint, men når jeg gjorde lignende var jeg bare irriterende. Når søster ønsket seg noe spesielt så gjorde mamma og pappa alt for å skaffe henne det. Noe var kjempe dyrt og spesialbestilt fra USA. Det gikk ikke til begge. 

Når vi ble eldre så fikk hun lov til å være hos venner så lenge hun ville, ha overnatting av gutter før meg, ha alt hun drømte om på rommet sitt, etc. Jeg hadde heldigvis besteforeldre som så forskjellsbehandlingen og hjalp meg litt mer. Det førte til sinne fra  mamma fordi hun følte yngste ble forskjellsbehandlet av de. 

Jo mer jeg fikk av besteforeldre, jo mer hat kom fra moren min til meg. Jo mer jeg lignet utseendemessig på besteforeldre/fars side, Jo mer hat ble det. Hos oss ble det så ekstremt at det ble vold. Ikke store ting, men hun var kjapp på å klappe til meg, irettesettelse meg hardere, latterliggjøre meg ofte. Ikke et måltid var fint og rolig. 

Som tenåring var jeg glemt. Hvis jeg var usynlig så fikk jeg ro. Om jeg satt på rommet i 10 timer så var det ingen som sjekket til meg. Om kveldene var de kun innom for å si at det var natta og da hadde jeg allerede sovnet alene. 

Jeg flyttet tidlig hjemmefra og jeg har siden det ikke hatt kontakt med min mor. Eller, jeg forsøkte en stund ved å prøve å rette opp i gamle ting. Jeg konfronterte henne for å få svar, men endte med større hat. 

 

Vær så utrolig snill å bare ta deg sammen. Det er hardt å vokse opp som det uelskede barnet. Jeg fikk faktisk beskjed om at hun elsket meg fordi hun måtte, men at hun egentlig ikke følte noe for meg. 

Så igjen, vær så snill å ikke la barnet ditt vokse opp som meg. Ta tak i dine utfordringer. Gå i behandling, gjør alt du kan! For den indre følelsen jeg sitter med, selv etter å ha fylt 30 er vond. Hvordan kan andre elske meg når ikke en gang min egen mor gjorde det? 

Anonymkode: 730a4...80c

[Gjest Chicchi]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg tror det er dette som skjedde med meg og moren min. 

Jeg kan ikke huske en god tone mellom meg og moren min, men det skiller kun 3 år mellom meg og et yngre søsken. Hele barndommen så jeg at alt søster gjorde var søtt og fint, men når jeg gjorde lignende var jeg bare irriterende. Når søster ønsket seg noe spesielt så gjorde mamma og pappa alt for å skaffe henne det. Noe var kjempe dyrt og spesialbestilt fra USA. Det gikk ikke til begge. 

Når vi ble eldre så fikk hun lov til å være hos venner så lenge hun ville, ha overnatting av gutter før meg, ha alt hun drømte om på rommet sitt, etc. Jeg hadde heldigvis besteforeldre som så forskjellsbehandlingen og hjalp meg litt mer. Det førte til sinne fra  mamma fordi hun følte yngste ble forskjellsbehandlet av de. 

Jo mer jeg fikk av besteforeldre, jo mer hat kom fra moren min til meg. Jo mer jeg lignet utseendemessig på besteforeldre/fars side, Jo mer hat ble det. Hos oss ble det så ekstremt at det ble vold. Ikke store ting, men hun var kjapp på å klappe til meg, irettesettelse meg hardere, latterliggjøre meg ofte. Ikke et måltid var fint og rolig. 

Som tenåring var jeg glemt. Hvis jeg var usynlig så fikk jeg ro. Om jeg satt på rommet i 10 timer så var det ingen som sjekket til meg. Om kveldene var de kun innom for å si at det var natta og da hadde jeg allerede sovnet alene. 

Jeg flyttet tidlig hjemmefra og jeg har siden det ikke hatt kontakt med min mor. Eller, jeg forsøkte en stund ved å prøve å rette opp i gamle ting. Jeg konfronterte henne for å få svar, men endte med større hat. 

 

Vær så utrolig snill å bare ta deg sammen. Det er hardt å vokse opp som det uelskede barnet. Jeg fikk faktisk beskjed om at hun elsket meg fordi hun måtte, men at hun egentlig ikke følte noe for meg. 

Så igjen, vær så snill å ikke la barnet ditt vokse opp som meg. Ta tak i dine utfordringer. Gå i behandling, gjør alt du kan! For den indre følelsen jeg sitter med, selv etter å ha fylt 30 er vond. Hvordan kan andre elske meg når ikke en gang min egen mor gjorde det? 

Anonymkode: 730a4...80c

Ville bare sende deg en klem ❤️ Fint at du deler, slik at man kan bli litt bevisst på hva forskjellsbehandling gjør med barn.

[Chantielle]

Ryddet for krenkende innhold,samt innlegg med kun lenke.

Chantielle mod.

[AnonymBruker]

Chicchi skrev (3 minutter siden):

Ville bare sende deg en klem ❤️ Fint at du deler, slik at man kan bli litt bevisst på hva forskjellsbehandling gjør med barn.

Det ble veldig ekstremt hos oss, det trenger ikke bli slik hos ts. Men selv litt forskjellsbehandling hele veien tar noe skade. Man føler seg aldri god nok for for seg selv eller for andre. 

Anonymkode: 730a4...80c

[AnonymBruker]

Du setter ord på noe jeg har kjent, men ikke klart å beskrive. Nå hadde jeg en gedigen aldersforskjell på 12 år på kr 1 og 2, men en tenåring trenger også omsorg og fysisk nærhet. Jeg nesten kvier meg for klemmer, det føles unaturlig. Trøst av gråtende tenåring føles rart, og vet ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til det. Jeg har fått to barn etter eldste, og foreløpig er de veldig «like» i at jeg gir de mye kos og nærhet. 
 

Jeg synes dette er trist og vondt, og er livredd for hvor mye det merkes. 

Anonymkode: f5687...9ed

[AnonymBruker]

Jeg tror også at skaden har ikke skjedd før barnet ditt slutter å oppsøke deg for kos. Så det er fremdeles håp for å snu dette, ts. 

Anonymkode: 730a4...80c

[AnonymBruker]

Det høres ut som du takler 'barnefakter' fra større barn dårlig. At barnet ber om ting som du egentlig assosierer med mindre barn. Barnet er ikke søtt eller yndig lenger, men skal ha omsorgen som et lite barn krever.

Noen foreldre har (ubevisst) høyere forventninger til førstefødte. De skal bli store litt fortere, og når det kommer et nytt barn, skal liksom dette akselerere, at de automatisk klarer seg mer selv siden det er en ny arvtaker for hovedomsorgen. Det er ikke rom lenger for at de skal ha "barnebehov", de blir liksom keitete og irriterende når gjør seg små og søte.

Jeg vokste opp med en eldre stefar uten egne, biologiske barn. Han hadde lite tålmodighet for barns behov. Jeg var veldig skoleflink og smart på mange områder, så jeg fikk mye 'cred' når jeg briljerte. Ellers hadde han ingen tålmodighet for at jeg også kunne være sensitiv, nervøs eller umoden. Jeg har minne om at jeg fikk så ørene flagret da jeg gjorde noe dumt. Jeg er ikke traumatisert av dette som voksen, annet enn at jeg er litt lite åpen, føler ofte for å legge skjul på feil og er dårlig til å snakke om følelser. Det rare er at jeg har tatt med meg hans tenkemåte inn i voksenlivet, og jeg blir lett irritert på andres barn når de er barnslige, og teite. 

Er det litt dette du føler, at du bare venter på at eldste skal bli mer stor og moden?

Anonymkode: 2f40d...42f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det høres ut som du takler 'barnefakter' fra større barn dårlig. At barnet ber om ting som du egentlig assosierer med mindre barn. Barnet er ikke søtt eller yndig lenger, men skal ha omsorgen som et lite barn krever.

Noen foreldre har (ubevisst) høyere forventninger til førstefødte. De skal bli store litt fortere, og når det kommer et nytt barn, skal liksom dette akselerere, at de automatisk klarer seg mer selv siden det er en ny arvtaker for hovedomsorgen. Det er ikke rom lenger for at de skal ha "barnebehov", de blir liksom keitete og irriterende når gjør seg små og søte.

Jeg vokste opp med en eldre stefar uten egne, biologiske barn. Han hadde lite tålmodighet for barns behov. Jeg var veldig skoleflink og smart på mange områder, så jeg fikk mye 'cred' når jeg briljerte. Ellers hadde han ingen tålmodighet for at jeg også kunne være sensitiv, nervøs eller umoden. Jeg har minne om at jeg fikk så ørene flagret da jeg gjorde noe dumt. Jeg er ikke traumatisert av dette som voksen, annet enn at jeg er litt lite åpen, føler ofte for å legge skjul på feil og er dårlig til å snakke om følelser. Det rare er at jeg har tatt med meg hans tenkemåte inn i voksenlivet, og jeg blir lett irritert på andres barn når de er barnslige, og teite. 

Er det litt dette du føler, at du bare venter på at eldste skal bli mer stor og moden?

Anonymkode: 2f40d...42f

Dette kan være en del av det ja!

Anonymkode: c1ac6...5c3

[LiljaMarie]

Du kan gjøre at barnet ditt får et usikkert tilknytningsmønster, noe barnet kan slite med resten av livet.

[AnonymBruker]

LiljaMarie skrev (2 timer siden):

Du kan gjøre at barnet ditt får et usikkert tilknytningsmønster, noe barnet kan slite med resten av livet.

Var det ditt gode råd til ts?

Anonymkode: 21f37...aad

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 20.4.2023 den 13.42):

Takk for at du deler. Gjaldt dette bare nærhet? Eller ble du forskjellsbehandlet på andre måter også? 

Anonymkode: c1ac6...5c3

Det gjaldt nærhet, oppmerksomhet og slikt. Hun gjorde de vanlige tingene, men merket etterhvert at det var ingenting bak. Som om hun var en robot mot meg.

Anonymkode: 00246...6eb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 20.4.2023 den 11.17):

Dette er ganske rått og sårt å skrive. Jeg håper jeg kan få konstruktive innspill fra dere med lignende erfaring, eller innsikt i temaet. Og ikke avsporinger og lite konstruktive beskjeder som at jeg ikke burde fått barn og slikt. Beklager langt innlegg, skal prøve å ikke lage det så rotete.

Jeg har to barn. Eldstebarnet og jeg hadde en nydelig og tett relasjon de første fire årene. Da kom yngstebarnet. Det gikk ganske fint for eldste, og det var lite sjalusi. Jeg merket at jeg ble veldig avvisende mot eldste, men tenkte at sånn må det jo nødvendigvis bli, med et spedbarn som trenger meg konstant. Jeg merket imidlertid at jeg ikke egentlig savnet nærheten med eldste så mye, gjorde ikke de helt store tiltakene for å få alenetid med det f.eks. Jeg var nok ganske "oppspist" av et litt krevende yngstebarn. Jeg savnet forholdet vi hadde, men klarte heller ikke å jobbe for å beholde det.

Etterhvert merket jeg at det bare fortsatte å være slik at jeg avviste eldste mest. Det kjennes rett og slett mer naturlig å ta på, nusse og stryke på minste, mens jeg må ta meg litt sammen og huske på å gi eldste nærhet. Kanskje naturlig i babyfasen og et par år frem. De henger jo mer på en, trenger en mer og ikke minst forguder en. Kanskje innbyr babyer og toddlere mer til kos også, rent biologisk? Med sine store øyne og bollekinn? Jeg vet ikke. Men det har ikke jevnet seg ut. Nå er begge "store barn" (rundt tidlig skolealder), og det er fortsatt påfallende.

Jeg kjenner på en slags aversjon når eldste vil opp i fanget, kose eller nusse på kinnet. Jeg kjenner at jeg vil avslutte nattaklemmen, og egentlig bare venter på at den er over. Jeg tar meg i å ofte avvise før jeg får tenkt meg om. Med kroppsspråket, om ikke med ord. Jeg tar meg sammen og gir kos, men jeg er overbevist om at det merkes at det ikke er så hjertelig. Hvis denne søken etter kos kommer når jeg er opptatt, skriver en sms, spiser e.l., blir jeg rett og slett sint. Er jeg sliten og overveldet, blir det gjerne en litt brysk avvisning. Har jeg mer overskudd, klarer jeg å ta meg sammen. Jeg gir aldri kos og nuss sånn helt automatisk uten å tenke meg om, slik som jeg gjør med yngste. Da går det på automatikk. Jeg må ta meg i det og stryke eldste også, når jeg uten å tenke meg om har gitt et kjærtegn til yngste. 

Alt dette merker eldstebarnet. Det resulterer gjerne i at det søker nærhet på en litt påtrengende måte, noe som igjen fører til mer aversjon hos meg. Det er jo helt hjerterått å tenke på, og det må jo skade barnet mitt. Det er jeg helt sikker på. Likevel klarer jeg ikke endre denne reaksjonen jeg får. Jeg ELSKER barnet mitt, er stolt, liker det, og føler ellers at jeg er like opptatt av begge to. Det henger mye sammen med overskudd, som med alt annet som trigger oss. Når jeg er overveldet og overstimulert, er jeg også hissigere og mer irritabel. Dette har nok også gått mer ut over eldste. Og så prøver jeg å kompensere når jeg har overskudd. Noe jeg mistenker bare ødelegger barnet mitt mer. Ser for meg at det vil bli skadet av å gå og håpe på kjærlighet fra sin mor, og aldri vite når det får det eller ikke. Høres jo litt dramatisk ut, og det er ikke SÅ ille. At det er enten sinne eller kjærlighet her. Vi har mye god stemning. Det er mer dette subtile at det faller meg mer naturlig å smile til og kose på yngste. 

Jeg går mer og mer i kjelleren på grunn av dette, og lurer på om det er noe helt galt med meg. Er jeg narsissist? Jeg leser at de ofte velger seg et favorittbarn og en syndebukk. Men jeg føler ikke jeg har valgt dette! Kan det være eldstebarnet ligner mer på meg i personlighet og derfor trigger meg mer? Det er veldig tydelig for meg at det ligger noe uoppklart i meg, siden jeg blir så trigget av mine barn. Lurer også på om jeg egentlig hadde en fødselsdepresjon etter yngste, og at dette problemet fikk feste da, og ikke går over. Det er litt som at eldste er en helt annen en det barnet jeg var så nær i fire år. Som at jeg ikke egentlig kjenner det.

Det mest åpenbare tipset er jo å oppsøke hjelp. Det har jeg gjort, og jeg går stadig i behandling. Men jeg opplever å ikke få noen forståelse for akkurat dette. Jeg blir avvist med at jeg er så bevisst meg selv som mor, at dette går nok bra. Du er så ressurssterk og reflektert, du er sikkert bare "alt for flink" og dømmer deg selv for hardt... og det er snakk om ganske mange ulike behandlere nå. De vil fokusere på andre problemer jeg har. Jeg har prøvd å være veldig ærlig når jeg legger det frem, og det koster veldig, men har aldri blitt tatt alvorlig. Noen som har tanker om dette?

 

Anonymkode: c1ac6...5c3

Psykoterapi. 

Anonymkode: 6555c...b52

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 20.4.2023 den 11.17):

Dette er ganske rått og sårt å skrive. Jeg håper jeg kan få konstruktive innspill fra dere med lignende erfaring, eller innsikt i temaet. Og ikke avsporinger og lite konstruktive beskjeder som at jeg ikke burde fått barn og slikt. Beklager langt innlegg, skal prøve å ikke lage det så rotete.

Jeg har to barn. Eldstebarnet og jeg hadde en nydelig og tett relasjon de første fire årene. Da kom yngstebarnet. Det gikk ganske fint for eldste, og det var lite sjalusi. Jeg merket at jeg ble veldig avvisende mot eldste, men tenkte at sånn må det jo nødvendigvis bli, med et spedbarn som trenger meg konstant. Jeg merket imidlertid at jeg ikke egentlig savnet nærheten med eldste så mye, gjorde ikke de helt store tiltakene for å få alenetid med det f.eks. Jeg var nok ganske "oppspist" av et litt krevende yngstebarn. Jeg savnet forholdet vi hadde, men klarte heller ikke å jobbe for å beholde det.

Etterhvert merket jeg at det bare fortsatte å være slik at jeg avviste eldste mest. Det kjennes rett og slett mer naturlig å ta på, nusse og stryke på minste, mens jeg må ta meg litt sammen og huske på å gi eldste nærhet. Kanskje naturlig i babyfasen og et par år frem. De henger jo mer på en, trenger en mer og ikke minst forguder en. Kanskje innbyr babyer og toddlere mer til kos også, rent biologisk? Med sine store øyne og bollekinn? Jeg vet ikke. Men det har ikke jevnet seg ut. Nå er begge "store barn" (rundt tidlig skolealder), og det er fortsatt påfallende.

Jeg kjenner på en slags aversjon når eldste vil opp i fanget, kose eller nusse på kinnet. Jeg kjenner at jeg vil avslutte nattaklemmen, og egentlig bare venter på at den er over. Jeg tar meg i å ofte avvise før jeg får tenkt meg om. Med kroppsspråket, om ikke med ord. Jeg tar meg sammen og gir kos, men jeg er overbevist om at det merkes at det ikke er så hjertelig. Hvis denne søken etter kos kommer når jeg er opptatt, skriver en sms, spiser e.l., blir jeg rett og slett sint. Er jeg sliten og overveldet, blir det gjerne en litt brysk avvisning. Har jeg mer overskudd, klarer jeg å ta meg sammen. Jeg gir aldri kos og nuss sånn helt automatisk uten å tenke meg om, slik som jeg gjør med yngste. Da går det på automatikk. Jeg må ta meg i det og stryke eldste også, når jeg uten å tenke meg om har gitt et kjærtegn til yngste. 

Alt dette merker eldstebarnet. Det resulterer gjerne i at det søker nærhet på en litt påtrengende måte, noe som igjen fører til mer aversjon hos meg. Det er jo helt hjerterått å tenke på, og det må jo skade barnet mitt. Det er jeg helt sikker på. Likevel klarer jeg ikke endre denne reaksjonen jeg får. Jeg ELSKER barnet mitt, er stolt, liker det, og føler ellers at jeg er like opptatt av begge to. Det henger mye sammen med overskudd, som med alt annet som trigger oss. Når jeg er overveldet og overstimulert, er jeg også hissigere og mer irritabel. Dette har nok også gått mer ut over eldste. Og så prøver jeg å kompensere når jeg har overskudd. Noe jeg mistenker bare ødelegger barnet mitt mer. Ser for meg at det vil bli skadet av å gå og håpe på kjærlighet fra sin mor, og aldri vite når det får det eller ikke. Høres jo litt dramatisk ut, og det er ikke SÅ ille. At det er enten sinne eller kjærlighet her. Vi har mye god stemning. Det er mer dette subtile at det faller meg mer naturlig å smile til og kose på yngste. 

Jeg går mer og mer i kjelleren på grunn av dette, og lurer på om det er noe helt galt med meg. Er jeg narsissist? Jeg leser at de ofte velger seg et favorittbarn og en syndebukk. Men jeg føler ikke jeg har valgt dette! Kan det være eldstebarnet ligner mer på meg i personlighet og derfor trigger meg mer? Det er veldig tydelig for meg at det ligger noe uoppklart i meg, siden jeg blir så trigget av mine barn. Lurer også på om jeg egentlig hadde en fødselsdepresjon etter yngste, og at dette problemet fikk feste da, og ikke går over. Det er litt som at eldste er en helt annen en det barnet jeg var så nær i fire år. Som at jeg ikke egentlig kjenner det.

Det mest åpenbare tipset er jo å oppsøke hjelp. Det har jeg gjort, og jeg går stadig i behandling. Men jeg opplever å ikke få noen forståelse for akkurat dette. Jeg blir avvist med at jeg er så bevisst meg selv som mor, at dette går nok bra. Du er så ressurssterk og reflektert, du er sikkert bare "alt for flink" og dømmer deg selv for hardt... og det er snakk om ganske mange ulike behandlere nå. De vil fokusere på andre problemer jeg har. Jeg har prøvd å være veldig ærlig når jeg legger det frem, og det koster veldig, men har aldri blitt tatt alvorlig. Noen som har tanker om dette?

 

Anonymkode: c1ac6...5c3

Jeg tenker at her er løsningen å gå til legen og be om en time med psykolog for å få ruska opp i dette fordi hvis ikke risikerer du at den dagen eldste flytter ut så er det du som blir avvist og fryst ut.

Anonymkode: a2724...e67

[shakini]

Det er så bra med mennesker som tør å se, dele og drøfte sine egne utilstrekkeligheter. Det er jo ingen av oss som er perfekt, men den eneste måten å vokse på, er jo nettopp å tørre å ta tak i det som kan bli bedre. Det er så riktig det du gjør - du blottlegger din egen svakhet i håp om å få hjelp til å bli et litt bedre menneske. Jeg håper du klarer å ignorere alle poster som handler om at du er en dårlig mor (jeg tror ikke du er det). Jeg har dessuten en mistanke om at det er veldig vanlig at foreldre føler ulikt ovenfor barna sine, men at de færreste tør å innrømme det. Jeg tror heller ikke nødvendigvis det viktigste er at du gir barna dine akkurat like mange nuss og klemmer, men at begge to får oppmerksomhet og validering. Kanskje kan du klare du å gi dette til den eldste på andre måter enn ved kroppskontakt, om det blir vanskelig for deg?

Endret 21. april 2023 av shakini

[AnonymBruker]

shakini skrev (1 time siden):

Det er så bra med mennesker som tør å se, dele og drøfte sine egne utilstrekkeligheter. Det er jo ingen av oss som er perfekt, men den eneste måten å vokse på, er jo nettopp å tørre å ta tak i det som kan bli bedre. Det er så riktig det du gjør - du blottlegger din egen svakhet i håp om å få hjelp til å bli et litt bedre menneske. Jeg håper du klarer å ignorere alle poster som handler om at du er en dårlig mor (jeg tror ikke du er det). Jeg har dessuten en mistanke om at det er veldig vanlig at foreldre føler ulikt ovenfor barna sine, men at de færreste tør å innrømme det. Jeg tror heller ikke nødvendigvis det viktigste er at du gir barna dine akkurat like mange nuss og klemmer, men at begge to får oppmerksomhet og validering. Kanskje kan du klare du å gi dette til den eldste på andre måter enn ved kroppskontakt, om det blir vanskelig for deg?

Tusen takk! ❤

Anonymkode: c1ac6...5c3