Aversjon mot det ene barnet mitt

[AnonymBruker]

Dette er ganske rått og sårt å skrive. Jeg håper jeg kan få konstruktive innspill fra dere med lignende erfaring, eller innsikt i temaet. Og ikke avsporinger og lite konstruktive beskjeder som at jeg ikke burde fått barn og slikt. Beklager langt innlegg, skal prøve å ikke lage det så rotete.

Jeg har to barn. Eldstebarnet og jeg hadde en nydelig og tett relasjon de første fire årene. Da kom yngstebarnet. Det gikk ganske fint for eldste, og det var lite sjalusi. Jeg merket at jeg ble veldig avvisende mot eldste, men tenkte at sånn må det jo nødvendigvis bli, med et spedbarn som trenger meg konstant. Jeg merket imidlertid at jeg ikke egentlig savnet nærheten med eldste så mye, gjorde ikke de helt store tiltakene for å få alenetid med det f.eks. Jeg var nok ganske "oppspist" av et litt krevende yngstebarn. Jeg savnet forholdet vi hadde, men klarte heller ikke å jobbe for å beholde det.

Etterhvert merket jeg at det bare fortsatte å være slik at jeg avviste eldste mest. Det kjennes rett og slett mer naturlig å ta på, nusse og stryke på minste, mens jeg må ta meg litt sammen og huske på å gi eldste nærhet. Kanskje naturlig i babyfasen og et par år frem. De henger jo mer på en, trenger en mer og ikke minst forguder en. Kanskje innbyr babyer og toddlere mer til kos også, rent biologisk? Med sine store øyne og bollekinn? Jeg vet ikke. Men det har ikke jevnet seg ut. Nå er begge "store barn" (rundt tidlig skolealder), og det er fortsatt påfallende.

Jeg kjenner på en slags aversjon når eldste vil opp i fanget, kose eller nusse på kinnet. Jeg kjenner at jeg vil avslutte nattaklemmen, og egentlig bare venter på at den er over. Jeg tar meg i å ofte avvise før jeg får tenkt meg om. Med kroppsspråket, om ikke med ord. Jeg tar meg sammen og gir kos, men jeg er overbevist om at det merkes at det ikke er så hjertelig. Hvis denne søken etter kos kommer når jeg er opptatt, skriver en sms, spiser e.l., blir jeg rett og slett sint. Er jeg sliten og overveldet, blir det gjerne en litt brysk avvisning. Har jeg mer overskudd, klarer jeg å ta meg sammen. Jeg gir aldri kos og nuss sånn helt automatisk uten å tenke meg om, slik som jeg gjør med yngste. Da går det på automatikk. Jeg må ta meg i det og stryke eldste også, når jeg uten å tenke meg om har gitt et kjærtegn til yngste. 

Alt dette merker eldstebarnet. Det resulterer gjerne i at det søker nærhet på en litt påtrengende måte, noe som igjen fører til mer aversjon hos meg. Det er jo helt hjerterått å tenke på, og det må jo skade barnet mitt. Det er jeg helt sikker på. Likevel klarer jeg ikke endre denne reaksjonen jeg får. Jeg ELSKER barnet mitt, er stolt, liker det, og føler ellers at jeg er like opptatt av begge to. Det henger mye sammen med overskudd, som med alt annet som trigger oss. Når jeg er overveldet og overstimulert, er jeg også hissigere og mer irritabel. Dette har nok også gått mer ut over eldste. Og så prøver jeg å kompensere når jeg har overskudd. Noe jeg mistenker bare ødelegger barnet mitt mer. Ser for meg at det vil bli skadet av å gå og håpe på kjærlighet fra sin mor, og aldri vite når det får det eller ikke. Høres jo litt dramatisk ut, og det er ikke SÅ ille. At det er enten sinne eller kjærlighet her. Vi har mye god stemning. Det er mer dette subtile at det faller meg mer naturlig å smile til og kose på yngste. 

Jeg går mer og mer i kjelleren på grunn av dette, og lurer på om det er noe helt galt med meg. Er jeg narsissist? Jeg leser at de ofte velger seg et favorittbarn og en syndebukk. Men jeg føler ikke jeg har valgt dette! Kan det være eldstebarnet ligner mer på meg i personlighet og derfor trigger meg mer? Det er veldig tydelig for meg at det ligger noe uoppklart i meg, siden jeg blir så trigget av mine barn. Lurer også på om jeg egentlig hadde en fødselsdepresjon etter yngste, og at dette problemet fikk feste da, og ikke går over. Det er litt som at eldste er en helt annen en det barnet jeg var så nær i fire år. Som at jeg ikke egentlig kjenner det.

Det mest åpenbare tipset er jo å oppsøke hjelp. Det har jeg gjort, og jeg går stadig i behandling. Men jeg opplever å ikke få noen forståelse for akkurat dette. Jeg blir avvist med at jeg er så bevisst meg selv som mor, at dette går nok bra. Du er så ressurssterk og reflektert, du er sikkert bare "alt for flink" og dømmer deg selv for hardt... og det er snakk om ganske mange ulike behandlere nå. De vil fokusere på andre problemer jeg har. Jeg har prøvd å være veldig ærlig når jeg legger det frem, og det koster veldig, men har aldri blitt tatt alvorlig. Noen som har tanker om dette?

 

Anonymkode: c1ac6...5c3

[Kaisada]

Au. 

Hva trigger det eldste barnet i deg? 

Hva fikk du/fikk du ikke da du var barn? Hvor mange søsken har du, og hvor er du i rekken?

Endret 20. april 2023 av Kaisada

[AnonymBruker]

Hvorfor må folk absolutt få flere barn enn de har økonomi, energi eller kjærlighet til? 

Ja, du ødelegger det eldste barnet ditt. Du byttet det ut med et yngre og «bedre». Det er grusomt og fælt, og det er veldig bra du går til behandling, men synd de ikke tar dette på alvor.

Er far inne i bildet? Kan han kanskje bli eldste sin primæromsorgsperson? 

Anonymkode: d9d7f...8a2

[AnonymBruker]

Kaisada skrev (3 minutter siden):

Au. 

Hva trigger det eldste barnet i deg? 

Hva fikk du/fikk du ikke da du var barn? Hvor mange søsken har du, og hvor er du i rekken?

Det er det jeg lurer på. For det er noe med eldste som trigger. Men det gir ikke mening heller. Barnet er helt herlig og er på ingen måte vanskelig å elske.

Kan nok godt ligge noe i barndommen min. Særlig dette med sinnet mitt. Jeg er yngst av tre søsken, og om det var noen forskjell så fikk jeg i alle fall ikke minst nærhet. Husker det som at jeg fikk mye.

Anonymkode: c1ac6...5c3

[AnonymBruker]

Auch. Men du, jeg er det barnet som ble elsket frem til forelder opplevde dødfødsel og resten av søsken ble født. Da mistet jeg mammaen min. Og fortsatt den dag idag, og nærmer meg 40. Jeg hater min mor, men søker likevel bekreftelse på noe all the time. Vane.... Vil ikke, men skjer automatisk. Du bør faktisk bytte fagkyndig. For du vil skade barnet ditt på sikt følelsesmessig.. vondt å lese det du skriver og føler.... 

Anonymkode: b0cd4...c29

[AnonymBruker]

Du må søke hjelp, barnet ditt blir skadelidende!

Anonymkode: 94d8f...e91

[AnonymBruker]

Kan du vise dette du skriver her til behandleren din ts? Kanskje det kommer bedre frem i innlegget her hvordan situasjonene er, enn hvordan du klarer å beskrive det muntlig. 

Anonymkode: 26ea7...675

[AnonymBruker]

Kan du prøve å ha litt egentid sammen med eldste? Kanskje dere kan knytte bånd «på nytt» når resten av familie gjør noe annet. 

Anonymkode: 38837...e4a

[AnonymBruker]

Dette var hjerteskjærende å lese.

Høres ut som om det har gått skikkelig i vranglås hos deg. Det er liten tvil om at dette har stort skadepotensiale hos barnet.

Har barnet noen andre som er glad i det og som uforbeholdent gir nærhet? Hvordan er far?

Anonymkode: a3e68...a47

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hvorfor må folk absolutt få flere barn enn de har økonomi, energi eller kjærlighet til? 

Ja, du ødelegger det eldste barnet ditt. Du byttet det ut med et yngre og «bedre». Det er grusomt og fælt, og det er veldig bra du går til behandling, men synd de ikke tar dette på alvor.

Er far inne i bildet? Kan han kanskje bli eldste sin primæromsorgsperson? 

Anonymkode: d9d7f...8a2

Hadde jeg visst det jeg vet nå, hadde det bare blitt ett barn. Men det er jo sånt man gjerne finner ut når man allerede har flere.. Dette med å ikke ha kjærlighet å gi til barn vil jo ofte henge sammen med egne traumer og gjerne ikke komme frem før man står der midt i morsrollen. Jeg hadde ingen idé om at jeg skulle slite sånn.

Det er akkurat dette jeg frykter eldste vil sitte igjen med. At jeg liker det andre barnet bedre. Og det er jo åpenbart veldig skadelig. Jeg prøvde en gang å snakke med eldste om det, da vi har ganske mange fine, åpne samtaler sammen. Jeg spurte direkte om det trodde at jeg var mer glad i søskenet, og det svarte ja. Jeg prøvde å få frem at det ikke stemmer, og at jeg elsker dem begge like høyt, men at jeg ikke alltid får til å vise det like godt. Jeg tenkte at det var bra for barnet å høre dette, men så leste jeg senere at det er et skikkelig toxic tegn å lesse egne vanskelige følelser over på barnet, og traume-dumpe på den måten 😣

Dette at barnet gjerne oppsøker meg og vil snakke med meg om ting, bruker både behandlere og mannen min som argument for at det jeg føler ikke er reelt. At det tyder på at barnet mitt stoler på meg osv. Men jeg klarer ikke å la være å tenke at alle disse forsøkene på å være nær meg kommer fra et desperat sted, en søken etter kjærlighet fra meg. Som burde være noe det ikke trengte å søke, men bare være selvsagt for et lite barn...

Far er i bildet ja, og demmer opp for mye av dette. Han viser kjærlighet veldig likt til dem begge. Han er veldig varm, og viser tydelig at han elsker dem, hver dag. Han blir veldig sjelden trigget av dem, og har nok ikke disse vanskelige følelsene rundt foreldrerollen sin. Det virker som at det alltid er det letteste i verden for ham å vise dem kjærlighet, at hans problemer aldri går ut over dem. Han kan ha det veldig vanskelig inni seg, f.eks når vi har det tøft mellom oss, uten at det påvirker hans oppførsel og tilgjengelighet overfor barna. Ganske ulik meg med andre ord, heldigvis. Jeg blir lett emosjonelt utilgjengelig når jeg sliter.

Anonymkode: c1ac6...5c3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Kan du vise dette du skriver her til behandleren din ts? Kanskje det kommer bedre frem i innlegget her hvordan situasjonene er, enn hvordan du klarer å beskrive det muntlig. 

Anonymkode: 26ea7...675

Takk for tips. Jeg kan prøve det. Men jeg føler at jeg, etter litt fomling og halvsannheter, har klart å forklare akkurat dette jeg skriver her. Uten at jeg opplever å bli tatt særlig alvorlig. 

Anonymkode: c1ac6...5c3

[AnonymBruker]

Dette MÅ du få hjelp til. Du nevner narsissisme. Du er sikkert ikke det, men barnet kan utvikle slike tendenser når han ikke får den emosjonelle nærheten av deg som alle barn trenger av sine foreldre uten nesten å tvinge deg til det i desperasjon. Han kan videre i livet bruke manipulasjon og usunne metoder for å få den kjærligheten han savner fra andre.

Anonymkode: da672...e0e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Dette var hjerteskjærende å lese.

Høres ut som om det har gått skikkelig i vranglås hos deg. Det er liten tvil om at dette har stort skadepotensiale hos barnet.

Har barnet noen andre som er glad i det og som uforbeholdent gir nærhet? Hvordan er far?

Anonymkode: a3e68...a47

Ja, det er hjerteskjærende å skrive også. Å ta det innover meg. 

Far er tilstede, og min rake motsetning når det gjelder forholdet til barna. Han er varm, tilgjengelig, og hans egne problemer kommer aldri i veien for å gi dem nærhet. Det virker ikke som farsrollen gir ham noen vanskelige følelser, eller trigger vanskelige ting fra barndommen hans. En veldig trygg og stabil forelder, sånn emosjonelt sett.

Anonymkode: c1ac6...5c3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Hadde jeg visst det jeg vet nå, hadde det bare blitt ett barn. Men det er jo sånt man gjerne finner ut når man allerede har flere.. Dette med å ikke ha kjærlighet å gi til barn vil jo ofte henge sammen med egne traumer og gjerne ikke komme frem før man står der midt i morsrollen. Jeg hadde ingen idé om at jeg skulle slite sånn.

Det er akkurat dette jeg frykter eldste vil sitte igjen med. At jeg liker det andre barnet bedre. Og det er jo åpenbart veldig skadelig. Jeg prøvde en gang å snakke med eldste om det, da vi har ganske mange fine, åpne samtaler sammen. Jeg spurte direkte om det trodde at jeg var mer glad i søskenet, og det svarte ja. Jeg prøvde å få frem at det ikke stemmer, og at jeg elsker dem begge like høyt, men at jeg ikke alltid får til å vise det like godt. Jeg tenkte at det var bra for barnet å høre dette, men så leste jeg senere at det er et skikkelig toxic tegn å lesse egne vanskelige følelser over på barnet, og traume-dumpe på den måten 😣

Dette at barnet gjerne oppsøker meg og vil snakke med meg om ting, bruker både behandlere og mannen min som argument for at det jeg føler ikke er reelt. At det tyder på at barnet mitt stoler på meg osv. Men jeg klarer ikke å la være å tenke at alle disse forsøkene på å være nær meg kommer fra et desperat sted, en søken etter kjærlighet fra meg. Som burde være noe det ikke trengte å søke, men bare være selvsagt for et lite barn...

Far er i bildet ja, og demmer opp for mye av dette. Han viser kjærlighet veldig likt til dem begge. Han er veldig varm, og viser tydelig at han elsker dem, hver dag. Han blir veldig sjelden trigget av dem, og har nok ikke disse vanskelige følelsene rundt foreldrerollen sin. Det virker som at det alltid er det letteste i verden for ham å vise dem kjærlighet, at hans problemer aldri går ut over dem. Han kan ha det veldig vanskelig inni seg, f.eks når vi har det tøft mellom oss, uten at det påvirker hans oppførsel og tilgjengelighet overfor barna. Ganske ulik meg med andre ord, heldigvis. Jeg blir lett emosjonelt utilgjengelig når jeg sliter.

Anonymkode: c1ac6...5c3

Bare ignorer det der. Det sier seg selv at man ikke kan forutse alt. Lett å være etterpåklok, men det er rett og slett mye som kan skje med kropp og psyke når man gjennomgår matrescence. Gamle ting kan dukke opp igjen som ikke var et problem før.

Veldig bra at far er så nær og deltagende. 

Anonymkode: a3e68...a47

[AnonymBruker]

Kan du ha mer alenetid med eldste? Gjøre noe du vet barnet elsker for å unngå sutring og klaging. Gi barnet og deg selv positive opplevelser. 

 

Anonymkode: ae9a5...2bc

[Carrot]

Så "forelskelsen" du hadde til barnet ditt ble flyttet fra det ene til det andre - ikke morsfølelsen... Så hva gjør du for å finne morsfølelsen overfor begge barna? Siden du tydeligvis VET at dette ikke er greit og sånn? 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Kan du prøve å ha litt egentid sammen med eldste? Kanskje dere kan knytte bånd «på nytt» når resten av familie gjør noe annet. 

Anonymkode: 38837...e4a

Ja, dette prøver jeg å få til. Vi har noen aktiviteter som er bare våre. Det føles godt etter at vi har gjort noe sammen og delt noe bare vi to, men det har ikke endret noe i forhold til dette problemet med aversjon mot nærhet. 

Barnet blir gjerne veldig glad om jeg foreslår at bare vi skal gjøre noe. Da kjenner jeg på denne følelsen av at det er litt desperat etter min gubst, heller enn at det har så lyst til å være med meg. Når alt kommer til alt, vil begge barna aller helst finne på ting med bare far, enn bare meg. Eller at alle sammen drar. 

Anonymkode: c1ac6...5c3

[AnonymBruker]

Du må ta deg sammen og sette av tid til eldste barnet. Tid der dere kan komme nærmere hverandre igjen. Om eldste får fylt opp kvota si tåler den at du avviser en kos midt i en sms. Om du avviser, pass på å ta initiativ til å lese bok sammen/nærhet senere.

Anonymkode: 09851...519

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Dette MÅ du få hjelp til. Du nevner narsissisme. Du er sikkert ikke det, men barnet kan utvikle slike tendenser når han ikke får den emosjonelle nærheten av deg som alle barn trenger av sine foreldre uten nesten å tvinge deg til det i desperasjon. Han kan videre i livet bruke manipulasjon og usunne metoder for å få den kjærligheten han savner fra andre.

Anonymkode: da672...e0e

Det er dette jeg frykter. Men er det hjelp å få? Kan dette endres i meg? Eller handler det om å skjule det bedre? Eller å være mer åpen om det med barnet når det blir eldre? Hva om jeg er ødelagt? 

Anonymkode: c1ac6...5c3

[AnonymBruker]

Man snakker ofte om "hvordan kan søsken med de samme foreldrene og samme oppdragelsen få så ulike barn". Men sannheten er jo at ingen barn har de samme foreldrene - som du veldig tydelig beskriver her. 

Mitt inntrykk er nok at du dømmer deg selv for hardt, og siden du ikke får gehør for det hos behandler kommer du hit som en slags selvpisking - få bekreftelse på at du gjør noe galt. 

Jeg har også to barn, med ca 18 måneders mellomrom og kan kjenne igjen noe av det du beskriver. Yngste har fått mer kos og nærhet - f.eks så var vi tidlig på å lære å legge det eldste barnet selv, mens med det yngste lå vi inne hos til det sovna veldig mye lenger. Yngste sitter mer på fanget når vi ser TV etc. 

Når det er sagt - så avviser jeg ikke at det du føler på er reelt - og kanskje barnet ditt også opplever at du har noe mer avstand til barnet - men jeg vil si at om du prøver å kompensere for det - er mye gjort. Det finnes mødre som hetser og kuer et barn, mens de forguder andre barn - på en veldig ond og opplagt måte. Jeg tror at du ved å være klar over dette, og å jobbe med dette ikke vil ødelegge barnet ditt for all fremtid (som helt sikkert er en frykt hos deg). 

Dette ble kanskje et rotete innlegg der det er vanskelig å si hva jeg egentlig vil ha frem, men kanskje noe slikt: 

1. ikke pisk deg selv for hardt
2. dette er gjennkjennbart til en viss grad for mange
3. ved å ha innsikt i situasjonen kan du gjøre det bedre

Anonymkode: aa810...c4d