Er ikke all denne diagnostiseringen av seg selv, andre og ikke minst barn bare en metode for å takle livet?

[AnonymBruker]

Dessverre så tror jeg at mange foreldre håper og puster lettet ut når barnet får en diagnose - for da har de ikke "feilet" som foreldre, det er noe galt med barnet, må skjønne. 

Anonymkode: 33306...522

[AnonymBruker]

Helene1982 skrev (På 3.2.2023 den 19.12):

Jeg er mye mer bekymret for de som svarer en person som forteller at hen har blitt utsatt for overgrep som barn, blitt voldtatt som voksen og har hatt en traumatisk oppvekst med: ingen som sier at man ikke kan få slike diagnoser av å ha det jævlig hjemme, men …. Det må være mulig å ha et minimum av empati for andre mennesker – også på internett.

Man må tåle litt

Anonymkode: 6da55...f06

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Man må tåle litt

Anonymkode: 6da55...f06

?????? Litt ja. Dette er ikke litt. 

Anonymkode: 41c7b...20d

[AnonymBruker]

Mye uvitenhet her ser jeg. Må være flaut å være så skråsikker når en ikke har peiling.

Anonymkode: 1ef72...3f4

[AnonymBruker]

Jeg tilhører en gruppe der mange får diagnosen PTSD. Voldelig ekteskap, etterfulgt av ukentlige drapstrusler og terror i noen år. Jeg var bestemt fra første stund på at den mannen ikke skulle få ødelegge livet mitt. Var på jobb hver dag for å få andre ting å tenke på. Sier ikke at alle kan klare det, men litt bevisst tankegang hjelper. 

Den diagnosen jeg ser mange setter på seg selv er sosial angst. Mange av de tilfellene er vanskelig å forstå. Mange med den får to - tre barn som skal følges opp. Reiser til syden. Går på fest. Går på kafe. Med alvorlig sosial angst, klarer man vel ikke alt det? 

At så mange påberober seg psykiske diagnoser, ødelegger for den lille andelen som faktisk er syke. Er overbevist om at det går ut over den hjelpen og forståelsen de skulle ha fått.

Anonymkode: bc977...fec

[Purple_Pixiedust]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg tilhører en gruppe der mange får diagnosen PTSD. Voldelig ekteskap, etterfulgt av ukentlige drapstrusler og terror i noen år. Jeg var bestemt fra første stund på at den mannen ikke skulle få ødelegge livet mitt. Var på jobb hver dag for å få andre ting å tenke på. Sier ikke at alle kan klare det, men litt bevisst tankegang hjelper. 

Den diagnosen jeg ser mange setter på seg selv er sosial angst. Mange av de tilfellene er vanskelig å forstå. Mange med den får to - tre barn som skal følges opp. Reiser til syden. Går på fest. Går på kafe. Med alvorlig sosial angst, klarer man vel ikke alt det? 

At så mange påberober seg psykiske diagnoser, ødelegger for den lille andelen som faktisk er syke. Er overbevist om at det går ut over den hjelpen og forståelsen de skulle ha fått.

Anonymkode: bc977...fec

Ja, men man skulle da tro at de fleste har fått diagnosen av minst en fagperson. Da har de også krav på hjelp. De som egentlig bare har normale følelser i livets opp- og nedturer vil ikke få hjelp fra det offentlige. 

Da jeg knakk sammen etter å ha forlatt eksen etter ni år med psykisk vold (ble senere omtalt som et dramatisk og alvorlig funksjonsfall) gikk i samtaler hos familievernkontoret så fikk jeg først avslag på henvisning hvor det ble bedt om hjelp til å snu den skadelige retningen det tok. De begrunnet det med at det var normalt å reagere etter samlivsbrudd. Jeg reagerte med tung depresjon, selvskading og sulting med vektnedgang. Da jeg ble rehenvist en måned senere hadde jeg i tillegg selvmordstanker og slet med å fungere som forelder. Dette er snart 7 år siden og jeg har bipolar lidelse 2, emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, Asperger syndrom og rusavhengighet. Jeg oppfyller også kriteriene til kompleks PTSD, men min behandler bruker ikke den diagnosen siden den ikke er i diagnosesystemet enda og det er vanskelig å skille om jeg har EUPF eller kompleks PTSD. 

Så selv om jeg av familievernkontoret ble betegnet som svært syk så sa DPS først nei nettopp fordi de tenkte det var en akuttreaksjon på bruddet. Ikke lett å få hjelp og satt diagnoser med andre ord. Spesialisthelsetjenesten gir ikke noen som bare har litt hverdagstrøbbel en diagnose. 

Så det vil være naturlig å anta at de som har diagnosen sliter mer enn det man kan kalle naturlige svingninger og følelser i hverdagen. Det er vel noen som selvdiagnostiserer, men det beste er å bare ha en holdning om at folk flest snakker sant. 

Endret 7. februar 2023 av Purple_Pixiedust

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 3.2.2023 den 18.33):

Synes denne tilnærmingen og vinklingen på dette problemet var en fin måte å se det på. 

Av de jeg vet om som har "bokstavdiagnoser" så er det utelukkende de med lav eller ingen utdannelse, de som har gått livets harde skole, de som fostrer barn opp alene, de som alltid har en narsissist av en eksmann etc... 

Det mest naturligere da for slippe å stå til ansvar for barnets, egen oppførsel eller handlinger er at de skylder på en diagnose. 

Anonymkode: 81dd4...10d

Det er egentlig ikke så rart. Ettersom mange som burde hatt en diagnose blir avfeid med "du klarer deg for bra, så da kan det ikke være ADHD." 
Dette er jo en diagnose som ikke fantes før. Da var barn bare "urolige" eller "uoppmerksomme" og fikk kanskje pryl for å forsøke å lære dem "å oppføre seg". 

Det er jo slik at når barn får ADHD i dag, så utløser det gjerne at en forelder tester seg og får diagnosen også. 
For det var jo ikke en diagnose som ble gitt da foreldrene var barn... 

Det er nok også mange med ADHD som ikke forteller om det til alt og alle. Og kanskje særlig de som klarer seg ganske bra i livet. 

Dersom skolen og livet generelt var litt mer lagt opp til at folk er forskjellige, og at mange synes stillesittende læring er veldig vanskelig, så hadde det kanskje ikke vært så viktig med diagnosen og medisineringen for å få folk til å passe inn. 

Mange som er smarte, er gjerne også smarte nok til å "lure systemet" allerede fra de er små. De klarer å få til ting ved at de bevisst eller ubevisst finner "mestringsteknikker". Kanskje har de også voksne som ser dem og deres behov. 
Vi ba lærere om å se på vårt barn gjennom "ADD filter" da vi begynte å mistenke det. 
Det reduserte lærernes frustrasjon og endret deres forventninger til barnet. Og fikk dem til å komme med smarte løsninger og mestringsteknikker, som igjen hjalp barnet til å fungere bedre. 
Nå er barnet/ungdommen så godt fungerende at jeg ikke lengre tror en diagnose ville blitt satt dersom vi forsøkte å få en. 
Men det betyr egentlig ikke at det ikke er en diagnose der. Det betyr at jeg har en ungdom som har lært seg å tilpasse hverdagen til hvordan hjernen fungerer. 

Men det fungerer jo altså bare for de som enten har en diagnose, eller de som kanskje får litt tilpassing som om de har en diagnose. 
Mens verden i dag virker som om den forventer at alle er like, og at alle skal fungere likt. 

Anonymkode: 909c0...949

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 3.2.2023 den 18.37):

Jeg og syns at dette med PTSD og kPTSD har tatt litt vel mye av. Hvordan er det mulig, i trygge Norge? Joda, forstår det med mobbing (vært offer for det selv) og at mange tross alt vokser opp under dårlige kår… men PTSD? Syns halvparten som skriver her om psyken sin har diagnosen. Helt merkelig.

Jeg tenker at de som mobbet meg ikke skal vinne. Hvis jeg legger meg på ryggen og gir tapt pga dårlig psyke, skjer nettopp det! Og det er for godt for de svina…

Anonymkode: 47562...adf

Hvordan man klarer seg videre i livet har faktisk også stor sammenheng med om man hadde noen trygge personer i livet sitt. Èn trygg person som så deg og støttet deg kan gjøre stor forskjell. Du ble mobbet, men hadde kanskje et trygt hjem med en hel familie som var der for deg? For andre er hjemmet den utrygge arenaen og de som skulle beskyttet deg og vært der for deg, er dem som skader deg fysisk eller psykisk. Ingen heier deg frem, tror på deg, trøster deg osv. Så det kan forklare noe av forskjellen på hvordan livet utvikler seg videre. 

Anonymkode: 6376f...d94

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 6.2.2023 den 5.09):

Den "hjelpen" man får er gjerne å bli dopet med og/eller litt tatt ut av skolen. Så nei takk til den "hjelpen". 

Anonymkode: ead9a...b9d

Ok, så du mener barn blir dopet ned uten diagnose? Nytt for meg...

Anonymkode: b32f7...f6e

[Miraa]

AnonymBruker skrev (På 7.2.2023 den 4.52):

Dessverre så tror jeg at mange foreldre håper og puster lettet ut når barnet får en diagnose - for da har de ikke "feilet" som foreldre, det er noe galt med barnet, må skjønne. 

Anonymkode: 33306...522

Vær takknemlig for at du slipper månedsvis lange utredninger via BUP for å skaffe barnet ditt den hjelpen den trenger. Jeg så heldig at barna mine fikk diagnosene og riktig hjelp!