Konfirmasjon til stebarn

[AnonymBruker]

Jeg har et stebarn som er konfirmant i år. Jeg bor med faren og vi har vært sammen i 5 år. Da vi møttes var jeg uten barn og jeg var ærlig på at jeg den gang aldri hadde sett for meg at jeg skulle bli sammen med en med barn fra før. Jeg sa til han at jeg aldri ville ha noe med barnets mor å gjøre og det måtte være avtalen. Det sa han var greit, og barnet har bodd fast hos mor og bare besøkt oss 4-5 ganger i året. Barnet har selv ønsket det sånn, og uansett hva jeg gjorde så ønsket hun ikke å komme mer. Hun og barnemor har vært sint på far i flere år fordi han dro fra dem. 
De to siste årene har hun blitt tenåring og er på en måte enda mer distansert til oss, de få gangene hun kommer. ( vi inviterer hele tiden, så dette er kun hennes valg. Og hun blir behandlet som ei prinsesse når hun er hos oss, da spesielt av meg) 

nå skal hun konfirmeres og det blir med far og mor sin familie. Og jeg har sagt at jeg ønsker ikke å komme, og dette sa jeg til min samboer for 5 år siden og han sa det var helt greit. Han forventet seff at jeg møtte datteren hans og var snill med henne, men mente at jeg trengte selvsagt ikke ha noe med eksen hans å gjøre. Det har gått helt fint. Barnet har selv reist med kollektivt når hun skal besøke oss. På forestillinger hun har går mor på en, og vi på en annen. Har inntrykk av at mor også er mest komfortabel med dette. 
igjen sier min samboer at jeg trenger ikke bli med i konfirmasjonen, men han nevnte at datteren hadde spurt om jeg kom og blitt veldig overrasket da han svarte at han ikke visste. Ja nærmest skuffet. 
For meg er det veldig merkelig og ubehagelig å sitte i selskap med min samboers eks, jeg ønsker rett og slett ikke det. Og jeg tenker også at for henne som ble forlatt, så er det nesten også bedre at jeg ikke er der. Jeg synes hele greia er så fake. Alle skal smile og late som. Min samboer og hun var i krig i flere år og misliker egentlig hverandre sterkt. Jeg ønsker på en måte ikke å delta. På den annen side har jeg tilbudt meg å arrangere vår konfirmasjon med samboers familie og min, hvor barnet faktisk hadde endt opp med enda flere gaver og penger. Fått to fester. Men jev respektere hennes ønske, men bare så det er klart at jeg vil gjerne feire henne. Men ikke sammen med min mann sin eksdame. Ønsker ikke noe hets, ønsker å høre om det er andre som rett og slett bare sto over? Personlig tror jeg det er det beste for alle. Min samboer gruer seg han også, synes det blir veldig rart da han har null kontakt med denne familien lenger og snakker minst mulig med barnemor. Og det er for konfirmanten sier folk, men det er jo bare et skuespill. Sånn føler jeg det, men virker som at man da er en egoist, drittsekk. Er det noen som meg der ute??! 

Anonymkode: cd0c0...505

[AnonymBruker]

Hva er problemet ditt egentlig ? 
Har du ikke evnen til å ta inn kunnskap og erfaring og vise empati til et barn som vokser opp? 
Jeg skjønner godt at de er skuffet over en far som bare stakk. 
Nå kan det være flere grunner til det, men du skjønner sikkert at de var to om å ødelegge kommunikasjonen dem i mellom? 
Hvorfor har du så stort behov for å være sjølopptatt ? 

Anonymkode: c6c8f...8eb

[AnonymBruker]

Når man tar valget om å bli sammen med en som har barn, så velger man samtidig å bli en del av barnets liv. Jeg syns det virker veldig umodent å ta avstand på den måten du gjør. Far oppfører seg også rart. Dere må da kunne omgås resten av barnets familie på en normal og voksen måte.

Anonymkode: 4aad7...115

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Når man tar valget om å bli sammen med en som har barn, så velger man samtidig å bli en del av barnets liv. Jeg syns det virker veldig umodent å ta avstand på den måten du gjør. Far oppfører seg også rart. Dere må da kunne omgås resten av barnets familie på en normal og voksen måte.

Anonymkode: 4aad7...115

Jeg orker ikke 

Anonymkode: cd0c0...505

[AnonymBruker]

Jeg synes ærlig talt det er skikkelig rart at du på eget vil delta på stedatters konfirmasjon. Dere har kjent hverandre  5 år.. Så her er konfirmanten den eneste fornuftige. Klart det er overraskende at du ikke kommer 

Anonymkode: 9218e...f60

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg synes ærlig talt det er skikkelig rart at du på eget vil delta på stedatters konfirmasjon. Dere har kjent hverandre  5 år.. Så her er konfirmanten den eneste fornuftige. Klart det er overraskende at du ikke kommer 

Anonymkode: 9218e...f60

Ja ingen forståelse . Ingen som ser min side altså 

Anonymkode: cd0c0...505

[Nymerïa]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Personlig tror jeg det er det beste for alle.

Jeg tror du har rett i dette, du har ikke noe å tilføre selskapet. Jeg skjønner ikke hvorfor samboeren din framstiller det som om barnet er skuffet, du har jo ikke noe forhold til barnet. Kanskje han ikke har lyst å dra alene og prøver å gi deg dårlig samvittighet for å lure deg med.

[AnonymBruker]

Det der løser seg sikkert veldig enkelt hvis du sier at du kommer. Straks barnets mor får vite det så blir du nok av-invitert.

Drit i det de bitre mødrene svarer her. Hadde du skrevet at du vil dra fordi barnet ønsker det men at mor ikke vil ha deg der så hadde de hisset seg opp over at du "ikke respekterer mors ønske" og at barnet ikke er ditt. Da driter de nemlig plutselig i hva barnet ønsker, da er mors følelser viktigere.

Anonymkode: dff45...3a4

[AnonymBruker]

Hvorfor vil du ikke ha noe med barnets noe å gjøre, egentlig? 
 

Veldig merkelig opplegg, og jeg må si du virker meget egoistisk og umoden. Mannen din er jo ikke et hakk bedre. 

Anonymkode: f88ce...556

[AnonymBruker]

For meg høres du ut som stemor fra helvete og da tenker jeg for alles del at det er greit du ikke kommer ! At noen vil være sammen en som viser liten vilje til samarbeid når man har barn er jo helt 💥. "Jeg ikke vil ha noe med barnemor å gjøre" voks opp!

 

Anonymkode: 744dd...04d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Ja ingen forståelse . Ingen som ser min side altså 

Anonymkode: cd0c0...505

Mener du seriøst at du som et voksent menneske skal få medfølelse for at du og barnefar har vært med om å gjøre oppveksten til et barn mere utfordrende enn nødvendig ? 
Du greier ikke å forstå at du har vært for kynisk og ekskluderende ovenfor barnet? 
Sliter du med å kunne sette deg i andres sted ? 

Anonymkode: c6c8f...8eb

[Gjest takinova]

Huff, du er en lite empatisk person altså. Forstår du ikke at du er viktig for barnet gjennom din relasjon til far. 

Tror det er greit at du forblir barnløs.

[AnonymBruker]

Veldig umodent! 

Voksne bør klare å sette barnet i fokus en dag. Du har valgt far, men vil velge bort pakken som følger med... 

Dette blir det bare komplikasjoner ut av. 

Anonymkode: 2fdd0...10a

[AnonymBruker]

Er i liknende (men ikke helt lik) situasjon.

Har hatt mer med stedatter å gjøre enn deg da hun er hos oss annenhver helg. Jeg har aldri truffet mor, da hun vil ha "minst mulig med ham og hans nye liv å gjøre". Det var forøvrig hun som dro, så hun er ikke blitt 'forlatt', som i deres scenario. Like fullt vet jeg at hun har sagt mye stygt om meg, og hun er fortsatt bitter etter bruddet.

Jeg har hatt lite å gjøre med hans datters skole, fritidsaktiviteter m.m. Hun var allerede såpass stor da vi ble introdusert at hun ikke har vært særlig åpen for en "stemor". Jeg vet også at vi er aktivt motarbeidet fra mors side, der de tross alt er mest, så jeg har egentlig sluttet å prøve å skape mer av en relasjon.

Konfirmasjon har etterhvert dukket opp, og i utgangspunktet tenkte jeg som deg - hvorfor skal jeg sitte der og spille skuespill overfor en kvinne som er svært temperamentsfull, impulsiv og til tider har vært direkte slem. 

Mannen og jeg er gift, så vi er blitt en familie. Det er derfor naturlig at vi gjør ting sammen, og ikke 'splitter' oss. Så jeg blir med fordi det er det rette.

Hvis hans datter ønsker deg med hadde jeg stilt, uansett.

Anonymkode: f9849...fbe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Ja ingen forståelse . Ingen som ser min side altså 

Anonymkode: cd0c0...505

Joda, jeg ser din side av saken, men noen forståelse klarer jeg ikke å gi deg! Årsaken er at du er voksen og burde klare å holde ut én dag dersom det er slik at konfirmanten ønsker å ha deg til stede på dagen hennes! 

Anonymkode: 9a8ab...598

[AnonymBruker]

Jeg har vært sammen med mannen i fem år, og gadd ikke gå i konfirmasjonen til hans eldste for to år siden. Har sagt klart ifra at jeg ikke vil gå i yngstes i år heller. Han synes det er trist fordi han gjerne vil at vi skal gå sammen, og det er hyggelig at han vil. Men jeg er ufrivillig barnløs, holder på med ivf som er en stor påkjenning, og føler meg hverken likt eller inkludert av hans barn og eks. Tenker at livet er for kort til å gjøre masse ting man ikke vil bare for å please andre, og tror det vil ordne seg for meg når jeg selv får barn. Kommer sikkert ikke til å føle meg så utenfor da heller! Og så tror jeg ingen merker at jeg ikke er i deres konfirmasjon, jeg er åpenbart ikke viktig for dem. 
 

 

Anonymkode: f1692...d41

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg har vært sammen med mannen i fem år, og gadd ikke gå i konfirmasjonen til hans eldste for to år siden. Har sagt klart ifra at jeg ikke vil gå i yngstes i år heller. Han synes det er trist fordi han gjerne vil at vi skal gå sammen, og det er hyggelig at han vil. Men jeg er ufrivillig barnløs, holder på med ivf som er en stor påkjenning, og føler meg hverken likt eller inkludert av hans barn og eks. Tenker at livet er for kort til å gjøre masse ting man ikke vil bare for å please andre, og tror det vil ordne seg for meg når jeg selv får barn. Kommer sikkert ikke til å føle meg så utenfor da heller! Og så tror jeg ingen merker at jeg ikke er i deres konfirmasjon, jeg er åpenbart ikke viktig for dem. 
 

 

Anonymkode: f1692...d41

Et egent barn vil ikke løse din problemstilling. Når du ikke har tatt initiativ til å løse dette i forkant, vil det bli en enda større grøft mellom deg og dem og din mann blir dratt i mellom. Ingen suksessoppskrift det.  

Anonymkode: 2fdd0...10a

[AnonymBruker]

Jeg synes du er urettferdig, egentlig. Når du blir sammen med en mann med barn, må du akseptere at de blir kjent med deg, og siden du er sammen med faren deres, bør du kunne være i samme rom som moren. For datterens skyld. Jeg skjønner at dere avtalte dette for 5 år siden, men tenkte du ikke at datteren kom til å forvente støtte av deg på sånne viktige dager ? Jeg synes det er normalt empati å tenke det.

Gjør det for datteren. Ingenting er hennes feil, og ikke la dine problemer med moren gå utover henne. Si du ikke vil være på bord med mor, så trenger du ikke å være falsk. Bare ikke bry deg om henne.

Sånn er det når man velger å bli sammen med noen med barn. Ikke la dette gå utover jenta, vær så snill.

Anonymkode: 5167f...ac0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg har vært sammen med mannen i fem år, og gadd ikke gå i konfirmasjonen til hans eldste for to år siden. Har sagt klart ifra at jeg ikke vil gå i yngstes i år heller. Han synes det er trist fordi han gjerne vil at vi skal gå sammen, og det er hyggelig at han vil. Men jeg er ufrivillig barnløs, holder på med ivf som er en stor påkjenning, og føler meg hverken likt eller inkludert av hans barn og eks. Tenker at livet er for kort til å gjøre masse ting man ikke vil bare for å please andre, og tror det vil ordne seg for meg når jeg selv får barn. Kommer sikkert ikke til å føle meg så utenfor da heller! Og så tror jeg ingen merker at jeg ikke er i deres konfirmasjon, jeg er åpenbart ikke viktig for dem. 
 

 

Anonymkode: f1692...d41

Du har noen store tanker om egen person. 
Om det er vanskelig pga du ikke har egne barn kan jeg forstå en liten del av det, men om du lukkes med å få barn så ønsker du bel at noen bryr seg om barnet ditt og gir det oppmerksomhet ? 

Anonymkode: c6c8f...8eb

[Gjest takinova]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg har vært sammen med mannen i fem år, og gadd ikke gå i konfirmasjonen til hans eldste for to år siden. 

 

Anonymkode: f1692...d41

Hvorfor ble du sammen med denne mannen da?

Eller, et bedre spm er jo hvorfor i all verden han ble/er sammen med deg. Usle foreldre.