Gå til innhold

Samboer endrer seg når vi er med andre - redd for at dette ødelegger bryllupet


Anbefalte innlegg

AnonymBruker
AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Vet du hva en psykopat er? Det er anslått å leve ca 10.000 psykopater i Norge. De fleste av dem menn. Kanskje så mye som 100.000 med psykopatiske trekk. 

De ALLER færreste av disse begår drap eller voldtekt. 

Jeg tror ikke mannen din er psykopat. Men hvor mye empati har han egentlig for deg, når han sier ting du blir lei deg av for å score billige poeng hos andre? 

Anonymkode: 8f9cd...fd8

Antall psykopater og at flertallet er menn er ingen definisjon på en psykopat. Nå skrev ikke jeg kun drap eller voldtekt. Men også fysisk vold, psykisk mishandling OSV. Psykopater er ikke snille og gode mennesker som behandler sine nærmeste bra, men skader de på en eller flere måter. Derfor, kommer man borti en psykopat, som heldigvis er liten sannsynlighet for, så LØP! 

Jeg vet at han ikke er psykopat 😆 Han er ikke i nærheten. 

Mennesker er nok litt mer komplekse enn som så. 

Ts

Anonymkode: 0d2cf...5ef

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

AnonymBruker
AnonymBruker skrev (4 timer siden):

🤣 altså nå må dere gi dere. Det er ikke greit det han gjør ang når vi er sammen, men makan til krisemaksimering og alt dere vet om forholdet vårt.

Når vi har besøk er dette på kvelden når barna har lagt seg. Barna har ikke kamera, de hører ikke hva vi sier og overvåker ikke telefonen våres. 

Når familien er her er barna på lekeplassen borti gata å leker. Når de er rundt oss så er all fokus på de. Det er snakk om noen setninger i løpet av tiden fra samboer, fortsatt ikke greit, men han gauler ikke ut i tide og utide. Et lite annet problem er når familiemedlemmer sier noe som sårer meg, og samboer ler med de. 

Nei, jeg er ikke i fornektelse og forstår alvoret i det, men når svarene jeg får er helt på vidda så korrigerer jeg selvfølgelig. Noe annet ville vært rart. 

Ts

Anonymkode: 0d2cf...5ef

Syns nok du er på vidda, du fornekter igjen og igjen. Hva ville du oppnå med denne tråden? Det er typiske tegn du viser, og du sier at barna aldri er til stede når det skjer. Det tror jeg ikke noe på. Virker som du er livredd for sannheten, og derfor pynter på den.Du takler ikke å høre sannheten da det blir for tøft for deg dessverre.

Anonymkode: 873a4...b16

  • Liker 9
  • Nyttig 1
Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
AnonymBruker skrev (1 time siden):

Syns nok du er på vidda, du fornekter igjen og igjen. Hva ville du oppnå med denne tråden? Det er typiske tegn du viser, og du sier at barna aldri er til stede når det skjer. Det tror jeg ikke noe på. Virker som du er livredd for sannheten, og derfor pynter på den.Du takler ikke å høre sannheten da det blir for tøft for deg dessverre.

Anonymkode: 873a4...b16

Sannheter er at enkelte folk her inne ikke leser hva jeg skriver og skaper noe som ikke eksisterer 🤔 Får å få da mest mulig riktig råd og tips så forklarer man at de tingene folk tror, ikke stemmer og hvordan det er. Hvorfor har folk et så himla stort behov for at de har rett ang andres liv de ikke lever? 

Jeg er godt kjent med fysisk vold, psykisk vold og mishandling, kanskje mer enn  mange. Og jeg kan love at ingen av disse tingene er i bildet her. 

Problemet er når vi er sammen med andre. Han er ikke en drittsekk, han er ikke en psykopat, han mishandler meg ikke, han er ikke slem, han mangler ikke respekt osv. Men i situasjoner med andre endrer han seg. Det er hele problemet, ingenting annet - hverken mer eller mindre. 

Jeg ville høre om noen hadde noen gode råd, og jeg fikk noen. Som eks presten, forståelse av han, kodeord, snakke det ihjel osv osv.  Også om andre hadde erfaring, men tror desverre de har blitt skremt bort i tråden med tanke på hvor drøyt noen av svarene her er. 

Ts 

Anonymkode: 0d2cf...5ef

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
AnonymBruker skrev (På 6.8.2022 den 20.35):

Problemet har jo vært at folk bryter ut i latter og setter jeg han på plass eller sier ifra så slår han til med enda mer så de ler enda høyere og jeg blir den "sure" dama. Hvis andre henger meg ut eller lignende, gjerne familien som er nokså dysfunksjonelle, så mater han på eller bre ler. Gjør noen det mot han som jeg vet sårer han, så forsvarer jeg han  

Jeg har fått kalde føtter nå skal jeg være ærlig. 

Jeg er helt elendig på eksempler, men kan prøve. 

Jeg har hatt alvorlig spiseforstyrrelse som jeg holdt på å dø av, samt tidligere slitet en del med psykisk sykdom etter misbruk i barndommen. Han kommer ofte med kommentarer "så ekke du frisk eller go i hue heller da" på en nedlatende måte. Eller hvis noen kommenterer vekten min så bryter han ut i latter i stede for å roe det litt inn på en hyggelig måte, han vet det sårer. 

Forteller jeg en historie fra noe vi har gjort, noe morsomt, noe jeg har lært eller lignende, må han alltid rette på meg, eller si "sånn var det jo ikke". 

Derimot synes jeg det er morsomt når han påpeker ord jeg sier feil, hvis jeg kløner som jeg gjør ofte, eller andre morsomme hendelser. Jeg har masse selvironi og ler ofte av meg selv. 

Ts

 

Anonymkode: 0d2cf...5ef

Nå har ikke jeg lest lenger enn til dette. Men som en som ble utsatt for misbruk som barn, og har hatt spiseforstyrrelse. Så hadde jeg gått første gang en mann hadde sagt noe sånt til meg. Det var skikkelig vondt å lese dette. Han tar det mest sårbare med deg, og bruker det mot deg. Det er så stygt gjort. 

Du er verdifull, og ingen skal få lov til å prate til deg på den måten. 

Anonymkode: 5ff94...2a3

  • Liker 5
  • Hjerte 3
  • Nyttig 4
Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Kjære ts,

Her må du faktisk sette foten ned og KREVE noe av ham hvis du skal gå med på noe så stort som å tilbringe hele resten av livet med ham.

Å bli litt "roasta" av kjæresten kan være ok eller tom gøy, men uansett om han mangler sosiale antenner eller er litt slem, er det drøyt om du har sagt tydelig fra til ham at du slett ikke ønsker spøk om vekt/spiseforstyrrelser og intelligens, og så får han ikke varig endring. Hvis parterapi ikke hjelper, bør han gå til individuell terapi eller andre steder som kan snu tankegangen hans. For det å ikke jevnlig såre kjæresten er ikke perfeksjon, det er et minimum - å gå og vente på å bli såra skaper utrygghet. Og så har du sikkert dine sider å jobbe med, men han må uansett jobbe med sine. Og det må komme et varig resultat ut av hans jobbing (fravær eller tydelig reduksjon av disse kommentarene). Det skylder du deg selv, ham, og barna. 

Anonymkode: 6d492...063

  • Liker 1
  • Nyttig 2
Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Bare minner om at den eneste som kan forandre hans adferd er han selv. Uavhengig av hvilke råd du får her eller fra andre er det til syvende og sist han som velger hva han gjør, hvordan han snakker til og om deg og hvordan han håndterer sine egne impulser i sosialt lag. Han velger aktivt å være respektløs og nedverdigende mot deg ts, og har valgt gjennom flere år å fortsette med det til tross for nevnte parterapi og beskjeder fra deg om å slutte. Ingen andre enn han selv kan forandre han, uavhengig av hva det er han sliter med. Du må slutte å ta på deg ansvaret for å forandre han, og stå opp for deg selv og din egenverd. Du fortjener ikke å bli behandlet slik av den som skal være din nærmeste. Du velger også hva du godtar her i livet, og er fri til å velge å bli behandlet annerledes. Du er også en av de viktigste rollemodellene for dine barn, og som andre her skriver så får barn med seg det meste som skjer mellom omsorgspersonene. Dette lærer de av, og bruker etterhvert som modeller for hvordan de skal være som voksen. Det er en grunn til at man sier at mobbing og vold setter spor og går i arv, ikke undervurder arvesynden.

 

Jeg gjentar meg selv fra et tidligere innlegg til slutt; ekte kjærlighet i et sunt forhold skal gjøre at du føler deg trygg, at du har en støtte i livet, og en nær deg som bygger deg opp i alle situasjoner. Nei, ingen forhold er perfekte eller feilfrie, men det er en vesentlig forskjell på par som krangler nå og da om praktiske ting (fordeling av husarbeid eller hvor man skal bo) og på dysfunksjonelle par der den ene bevisst overkjører den andre eller bevisst får den andre til å føle seg dårlig (mobbing, psykisk/fysisk vold, misbruk…). En partner skal aldri få deg til å føle deg dårlig, mindre verdt, såret med vilje gjentatte ganger over en lang periode. Hvis han ikke endrer seg, hvordan ser du for deg de neste 12 årene med han?

Anonymkode: 00a4a...5a8

  • Liker 4
  • Nyttig 4
Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker
AnonymBruker skrev (1 time siden):

Kjære ts,

Her må du faktisk sette foten ned og KREVE noe av ham hvis du skal gå med på noe så stort som å tilbringe hele resten av livet med ham.

Å bli litt "roasta" av kjæresten kan være ok eller tom gøy, men uansett om han mangler sosiale antenner eller er litt slem, er det drøyt om du har sagt tydelig fra til ham at du slett ikke ønsker spøk om vekt/spiseforstyrrelser og intelligens, og så får han ikke varig endring. Hvis parterapi ikke hjelper, bør han gå til individuell terapi eller andre steder som kan snu tankegangen hans. For det å ikke jevnlig såre kjæresten er ikke perfeksjon, det er et minimum - å gå og vente på å bli såra skaper utrygghet. Og så har du sikkert dine sider å jobbe med, men han må uansett jobbe med sine. Og det må komme et varig resultat ut av hans jobbing (fravær eller tydelig reduksjon av disse kommentarene). Det skylder du deg selv, ham, og barna. 

Anonymkode: 6d492...063

 

AnonymBruker skrev (47 minutter siden):

Bare minner om at den eneste som kan forandre hans adferd er han selv. Uavhengig av hvilke råd du får her eller fra andre er det til syvende og sist han som velger hva han gjør, hvordan han snakker til og om deg og hvordan han håndterer sine egne impulser i sosialt lag. Han velger aktivt å være respektløs og nedverdigende mot deg ts, og har valgt gjennom flere år å fortsette med det til tross for nevnte parterapi og beskjeder fra deg om å slutte. Ingen andre enn han selv kan forandre han, uavhengig av hva det er han sliter med. Du må slutte å ta på deg ansvaret for å forandre han, og stå opp for deg selv og din egenverd. Du fortjener ikke å bli behandlet slik av den som skal være din nærmeste. Du velger også hva du godtar her i livet, og er fri til å velge å bli behandlet annerledes. Du er også en av de viktigste rollemodellene for dine barn, og som andre her skriver så får barn med seg det meste som skjer mellom omsorgspersonene. Dette lærer de av, og bruker etterhvert som modeller for hvordan de skal være som voksen. Det er en grunn til at man sier at mobbing og vold setter spor og går i arv, ikke undervurder arvesynden.

 

Jeg gjentar meg selv fra et tidligere innlegg til slutt; ekte kjærlighet i et sunt forhold skal gjøre at du føler deg trygg, at du har en støtte i livet, og en nær deg som bygger deg opp i alle situasjoner. Nei, ingen forhold er perfekte eller feilfrie, men det er en vesentlig forskjell på par som krangler nå og da om praktiske ting (fordeling av husarbeid eller hvor man skal bo) og på dysfunksjonelle par der den ene bevisst overkjører den andre eller bevisst får den andre til å føle seg dårlig (mobbing, psykisk/fysisk vold, misbruk…). En partner skal aldri få deg til å føle deg dårlig, mindre verdt, såret med vilje gjentatte ganger over en lang periode. Hvis han ikke endrer seg, hvordan ser du for deg de neste 12 årene med han?

Anonymkode: 00a4a...5a8

Vi gikk i parterapi og etter dette sluttet han med det, men skjedde litt nå som gjorde at redselen kom. Det er ikke noe dysfunksjonelt i forholdet utenom. For min del hadde en partner som ikke bidrar like mye med f.eks husarbeid vært kroken på døra og viser lite respekt og kjærlighet. For andre ikke. Hendelser som skjer noen få ganger i året er mer overkommelig. Jeg vet at jeg slipper å leve med dette i de neste 12 årene, men bryllupet er om ikke så lenge. 

Jeg er helt enig at jeg ikke fortjener å bli behandlet sånn, og derfor tar jeg tak og i tillegg lufter min bekymring her for litt råd og erfaring. Men er jeg redd for at resten av livet mitt med han kommer til å bli sånn? Nei, det er jeg heldigvis ikke. Han er flink til å jobbe med seg selv, så jeg vet at han klarer å behandle meg anerledes. 😊

Ts

Anonymkode: 0d2cf...5ef

  • Liker 1
Lenke til innlegg
Del på andre sider
norw

Hvorfor i all verden gifter man seg med slike mennesker? 

  • Liker 2
Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

 

Vi gikk i parterapi og etter dette sluttet han med det, men skjedde litt nå som gjorde at redselen kom. Det er ikke noe dysfunksjonelt i forholdet utenom. For min del hadde en partner som ikke bidrar like mye med f.eks husarbeid vært kroken på døra og viser lite respekt og kjærlighet. For andre ikke. Hendelser som skjer noen få ganger i året er mer overkommelig. Jeg vet at jeg slipper å leve med dette i de neste 12 årene, men bryllupet er om ikke så lenge. 

Jeg er helt enig at jeg ikke fortjener å bli behandlet sånn, og derfor tar jeg tak og i tillegg lufter min bekymring her for litt råd og erfaring. Men er jeg redd for at resten av livet mitt med han kommer til å bli sånn? Nei, det er jeg heldigvis ikke. Han er flink til å jobbe med seg selv, så jeg vet at han klarer å behandle meg anerledes. 😊

Ts

Anonymkode: 0d2cf...5ef

Poenget er at hvis han virkelig forstår dybden av sine utfordringer (enten han blir trigget eller har sosial angst eller hva som helst) så må det jobbes med kontinuerlig, ikke bare når selve parterapien pågår. I terapi får man verktøy som det er meningen man skal hente frem og aktivt bruke ved behov, både under forløpet men også etterpå. Alle har sin bagasje, alle kan oppleve triggere og tilbakeslag, men vi har alle et ansvar for at våre utfordringer ikke skal være til skade for andre. Så nei, han er nok fortsatt ikke så flink til å jobbe med seg selv, og all verdens råd og tips du får fra folk kommer ikke til å hjelpe fordi han bærer ansvaret her helt alene. Ditt ansvar er å sette grenser, jo før jo bedre. 

 

En annen ting er jo at hverken du, han eller barna deres skal leve i et isolert vakuum fra andre mennesker. Dere må alle forholde dere til sosiale situasjoner i løpet av livet. Bryllupet er èn del av deres sosiale liv, som selvfølgelig betyr mye fordi det skal være en dag for glede og kjærlighet, ikke tunge, vanskelige følelser. Men hva med fremtidige bursdager, feiringer, høytider, samlinger med barnas skoleklasser, samlinger med venner? Du fokuserer veldig på at bryllupet er det vanskelige her, men det er jo pga tidligere hendelser i sosiale settinger at du gruer deg til ditt eget bryllup. Og flere sosiale settinger blir det iløpet av samlivet deres, med mindre du tenker å tilrettelegge slik at du slipper å delta med mindre du drar uten han? 

Anonymkode: 00a4a...5a8

  • Liker 4
  • Nyttig 3
Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Håper dette er tull, man gifter seg ikke med en sånn person…

Anonymkode: c6be0...bb2

  • Liker 5
Lenke til innlegg
Del på andre sider
Danseskjørt
AnonymBruker skrev (2 timer siden):

 

Vi gikk i parterapi og etter dette sluttet han med det, men skjedde litt nå som gjorde at redselen kom. Det er ikke noe dysfunksjonelt i forholdet utenom. For min del hadde en partner som ikke bidrar like mye med f.eks husarbeid vært kroken på døra og viser lite respekt og kjærlighet. For andre ikke. Hendelser som skjer noen få ganger i året er mer overkommelig. Jeg vet at jeg slipper å leve med dette i de neste 12 årene, men bryllupet er om ikke så lenge. 

Jeg er helt enig at jeg ikke fortjener å bli behandlet sånn, og derfor tar jeg tak og i tillegg lufter min bekymring her for litt råd og erfaring. Men er jeg redd for at resten av livet mitt med han kommer til å bli sånn? Nei, det er jeg heldigvis ikke. Han er flink til å jobbe med seg selv, så jeg vet at han klarer å behandle meg anerledes. 😊

Ts

Anonymkode: 0d2cf...5ef

Ingenting av det du skriver her henger på greip. 

  • Liker 4
  • Nyttig 1
Lenke til innlegg
Del på andre sider
Maleficenta
Danseskjørt skrev (16 minutter siden):

Ingenting av det du skriver her henger på greip. 

Enig. Henger ikke på greip med det ts har sagt tidligere

  • Liker 3
Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

hm, det er noe med skrivestilen til ts som minner om Mannen har skrevet .... på hobbytingene mine. 

Og historien er like ufattelig, nesten iallfall. 

 

Anonymkode: 4d1fb...8b1

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

NiceOrNothing
AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Sannheter er at enkelte folk her inne ikke leser hva jeg skriver og skaper noe som ikke eksisterer 🤔 Får å få da mest mulig riktig råd og tips så forklarer man at de tingene folk tror, ikke stemmer og hvordan det er. Hvorfor har folk et så himla stort behov for at de har rett ang andres liv de ikke lever? 

Jeg er godt kjent med fysisk vold, psykisk vold og mishandling, kanskje mer enn  mange. Og jeg kan love at ingen av disse tingene er i bildet her. 

Problemet er når vi er sammen med andre. Han er ikke en drittsekk, han er ikke en psykopat, han mishandler meg ikke, han er ikke slem, han mangler ikke respekt osv. Men i situasjoner med andre endrer han seg. Det er hele problemet, ingenting annet - hverken mer eller mindre. 

Jeg ville høre om noen hadde noen gode råd, og jeg fikk noen. Som eks presten, forståelse av han, kodeord, snakke det ihjel osv osv.  Også om andre hadde erfaring, men tror desverre de har blitt skremt bort i tråden med tanke på hvor drøyt noen av svarene her er. 

Ts 

Anonymkode: 0d2cf...5ef

Høres jo ut som han rett og slett er mindre begavet , hvis det er sånn at man må be presten om hjelp , parterapi , kodeord etc . Altså HVOR mange instanser / voksne folk må kobles inn for at han skal slutte å latterliggjøre deg? Det burde holde med en beskjed . EN .

  • Liker 6
  • Nyttig 1
Lenke til innlegg
Del på andre sider
Maleficenta
AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Sannheter er at enkelte folk her inne ikke leser hva jeg skriver og skaper noe som ikke eksisterer 🤔 Får å få da mest mulig riktig råd og tips så forklarer man at de tingene folk tror, ikke stemmer og hvordan det er. Hvorfor har folk et så himla stort behov for at de har rett ang andres liv de ikke lever? 

Jeg er godt kjent med fysisk vold, psykisk vold og mishandling, kanskje mer enn  mange. Og jeg kan love at ingen av disse tingene er i bildet her. 

Problemet er når vi er sammen med andre. Han er ikke en drittsekk, han er ikke en psykopat, han mishandler meg ikke, han er ikke slem, han mangler ikke respekt osv. Men i situasjoner med andre endrer han seg. Det er hele problemet, ingenting annet - hverken mer eller mindre. 

Jeg ville høre om noen hadde noen gode råd, og jeg fikk noen. Som eks presten, forståelse av han, kodeord, snakke det ihjel osv osv.  Også om andre hadde erfaring, men tror desverre de har blitt skremt bort i tråden med tanke på hvor drøyt noen av svarene her er. 

Ts 

Anonymkode: 0d2cf...5ef

hadde han respektert deg hadde han ikke blitt sånn sammen med andre. Sier ikke at han er psykopat men han mangler et eller annet. En eller annen skrue er løs et sted

Endret av Maleficenta
  • Liker 2
  • Nyttig 2
Lenke til innlegg
Del på andre sider
Maleficenta
NiceOrNothing skrev (2 minutter siden):

Høres jo ut som han rett og slett er mindre begavet , hvis det er sånn at man må be presten om hjelp , parterapi , kodeord etc . Altså HVOR mange instanser / voksne folk må kobles inn for at han skal slutte å latterliggjøre deg? Det burde holde med en beskjed . EN .

Helt enig. Hvor vanskelig kan det være liksom.

  • Liker 6
Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
Maleficenta skrev (11 minutter siden):

Helt enig. Hvor vanskelig kan det være liksom.

Det er nok ufattelig vanskelig siden han er så snill

Anonymkode: 4d1fb...8b1

  • Liker 5
Lenke til innlegg
Del på andre sider
Maleficenta
AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det er nok ufattelig vanskelig siden han er så snill

Anonymkode: 4d1fb...8b1

ja ikke sant.... supersnill

  • Liker 7
Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Jeg var gift i mange år med en mann som tilsynelatende var omsorgsfull, snill, glad i meg og alt det der, men i sosiale sammenhenger elsket han å være midtpunkt, han pratet hele tiden, og ofte kunne han si noe om meg som gjorde at jeg ble lei meg. Han kunne ofte si sånt i familieselskaper med min familie også, det var ekstra sårt. Jeg følte jo at han gjorde narr av meg for å fremstå som morsom selv. I mange år sa jeg fra etterpå at dette gjorde at jeg ble lei meg, og det tok han som kritikk, for det var ikke sånn ment, og dette var jo sånn han var.

I dag er vi skilt. Ikke på grunn av dette, men fordi det var et at symptomene for meg på at han hadde veldig lite empati, lite følelser, og jeg skjønte at forholdet til meg ikke var basert på at han hadde respekt for meg eller var veldig glad i meg. Det hadde han ikke evnen til. Han var likevel ikke en slem mann, ikke en psykopat, han bare manglet en innsikt i hva han gjorde.

Anonymkode: 86393...892

  • Hjerte 6
Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg var gift i mange år med en mann som tilsynelatende var omsorgsfull, snill, glad i meg og alt det der, men i sosiale sammenhenger elsket han å være midtpunkt, han pratet hele tiden, og ofte kunne han si noe om meg som gjorde at jeg ble lei meg. Han kunne ofte si sånt i familieselskaper med min familie også, det var ekstra sårt. Jeg følte jo at han gjorde narr av meg for å fremstå som morsom selv. I mange år sa jeg fra etterpå at dette gjorde at jeg ble lei meg, og det tok han som kritikk, for det var ikke sånn ment, og dette var jo sånn han var.

I dag er vi skilt. Ikke på grunn av dette, men fordi det var et at symptomene for meg på at han hadde veldig lite empati, lite følelser, og jeg skjønte at forholdet til meg ikke var basert på at han hadde respekt for meg eller var veldig glad i meg. Det hadde han ikke evnen til. Han var likevel ikke en slem mann, ikke en psykopat, han bare manglet en innsikt i hva han gjorde.

Anonymkode: 86393...892

Takk for at du deler, det setter jeg på, men leit det ikke fungerte. 

Sa han noe hvorfor han ble sånn i sosiale sammenhenger, annet enn at han bare er sånn? 

Når jeg har tatt det opp med samboer blir han lei seg for at han har gjort det, samt frustrert på seg selv over at han er sånn. Jeg er jo vokst opp med at dette er normalt og det tror jeg han er også, men jobbet mye med meg selv og grenser og ønsker ikke å ha det sånn. 

I mange sosiale sammenkomster så blokkerer jeg ut det meste da jeg blir fort sliten og tar på en maske, kommer litt an på hvem vi er sammen med selvsagt. Så tror jeg kan på en måte forstå det. Samtidig så er ikke samboer sånn ellers og veldig flink til å få meg til å føle meg bra og alt det der, så det er noe som skjer med han rundt andre. Hadde han vært sånn ellers hadde jeg gått for lengst. 

Det er også sånn at siden jeg har den bakgrunnen jeg har, så kan jeg være ekstra var for enkelte kommentarer. Så kan forstå at det kan være en vanskelig balansegang der, i tillegg har jeg jo masse selvironi og spøker ofte om meg selv. Men enkelte temaer jeg reagerer på som kanskje ikke andre hadde reagert på. Også er det jo temaer som er selvsagt som han burde skjønne at man ikke spøker med eller at man setter ned foten litt når andre som kjenner meg spøker med det. 

Ts

 

Anonymkode: 0d2cf...5ef

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...