Samboer endrer seg når vi er med andre - redd for at dette ødelegger bryllupet

[AnonymBruker]

Entern skrev (51 minutter siden):

TS: hvorfor er du sammen med denne drittsekken? Han og vennene hans vil alltid være sånn mot deg, og sikkert mot eventuelle barn og. Stikk mens du kan!

Han er ikke en drittsekk, men oppfører seg ofte sånn når vi er sammen med andre. Vennene hans er ikke sånn. Men familien min kan være sånn. Han er ikke slik mot barna. Når vi er sammen alene eller med barna er han veldig snill, kjærlig, lyttende og god. Vi kommuniserer bra, samarbeider bra, ler, koser oss etc etc. Men sammen med andre så snur han. Så, noe i den situasjonen gjør noe med han. 

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Er det greit om han snakker slik til barna deres? 

Hvis ikke, hva tror du de lærer av å se han snakke slik til deg? Av å se at du syns det er greit? 

Anonymkode: 5fcc5...332

Jeg synes jo ikke det er greit, derfor jeg spør om råd. Barna har ikke vært tilstede heldigvis, og han snakker ikke sånn til dem. 

Anonymkode: 0d2cf...5ef

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Han er ikke en drittsekk, men oppfører seg ofte sånn når vi er sammen med andre. Vennene hans er ikke sånn. Men familien min kan være sånn. Han er ikke slik mot barna. Når vi er sammen alene eller med barna er han veldig snill, kjærlig, lyttende og god. Vi kommuniserer bra, samarbeider bra, ler, koser oss etc etc. Men sammen med andre så snur han. Så, noe i den situasjonen gjør noe med han. 

Jeg synes jo ikke det er greit, derfor jeg spør om råd. Barna har ikke vært tilstede heldigvis, og han snakker ikke sånn til dem. 

Anonymkode: 0d2cf...5ef

Og rådene kommer på rekke og rad: snakk med han sammen med en terapeut. Høres ut som om han tøffer seg, min kan bli litt sånn når min sønn på 16 er her. Først snakket jeg med han om det når sønnen var reist til far, men siden han gjorde det igjen så sa jeg det foran sønnen min😏

»Tøffer du deg for sønnen min, kjekken?»

Han har sluttet, dvs nesten. Det lille som er igjen ler jeg av og synes han er litt søt som føler at han må tøffe seg. Det er jo usikkerhet.

Anonymkode: ce78d...bf7

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker said:

Men sammen med andre så snur han. Så, noe i den situasjonen gjør noe med han.

Anonymkode: 0d2cf...5ef

Sammen med andre blir han med på mobbingen av deg, når han for lengst skulle ha tatt deg i forsvar og satt disse andre på plass. Men det er vel viktigere for ham å være "en av gjengen" enn å stille opp for dama si. Og noe sånt kaller seg mann.

Anonymkode: 314bb...b27

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Han er ikke en drittsekk, men oppfører seg ofte sånn når vi er sammen med andre. Vennene hans er ikke sånn. Men familien min kan være sånn. Han er ikke slik mot barna. Når vi er sammen alene eller med barna er han veldig snill, kjærlig, lyttende og god. Vi kommuniserer bra, samarbeider bra, ler, koser oss etc etc. Men sammen med andre så snur han. Så, noe i den situasjonen gjør noe med han. 

Jeg synes jo ikke det er greit, derfor jeg spør om råd. Barna har ikke vært tilstede heldigvis, og han snakker ikke sånn til dem. 

Anonymkode: 0d2cf...5ef

Er du sikker på det, at barna ikke har sett far i aksjon? Jeg kan love deg at de har det, for er det en ting barn kan, så er det å lese kroppsspråk og å få med seg det vi håper de ikke merker... 

Hva har du gjort hittil? 

Hva tror du kan hjelpe? 

Hvordan tror du han kan forandre seg?

Du har fått to råd som går igjen i ulike varianter - parveiledning og brudd. Hva tenker du om de? 

Anonymkode: 5fcc5...332

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Er du sikker på det, at barna ikke har sett far i aksjon? Jeg kan love deg at de har det, for er det en ting barn kan, så er det å lese kroppsspråk og å få med seg det vi håper de ikke merker... 

Hva har du gjort hittil? 

Hva tror du kan hjelpe? 

Hvordan tror du han kan forandre seg?

Du har fått to råd som går igjen i ulike varianter - parveiledning og brudd. Hva tenker du om de? 

Anonymkode: 5fcc5...332

Ja, de har ikke vært til stede. 

Jeg har pratet med han om det og da skjerpet han seg en stund før det skle ut igjen. 

I og med jeg har hatt en del utfordringer og gått hos psykolog en stund har vi også hatt god nytte av parterapi tidligere. Vi har ikke flere timer på fvk, men har tenkt å gå privat og ha en fast terapeut. 

Jeg hadde vært en idiot hvis jeg hadde avsluttet forholdet over noe som skjer noen ganger i året som i tillegg kan fikses på. 

Jeg tror at kommunikasjon, forståelse, respekt og bedre selvtillit - for begge,  hadde hjulpet. 

Han kan jobbe med å bli mer sikker på seg selv i situasjoner med andre og vite hvor grensa går. Jeg kan også jobbe med å trygge han og støtte han i sosiale situasjoner. 

Ts

Anonymkode: 0d2cf...5ef

[AnonymBruker]

9 hours ago, AnonymBruker said:

Han er ikke en drittsekk, men oppfører seg ofte sånn når vi er sammen med andre. Vennene hans er ikke sånn. Men familien min kan være sånn. Han er ikke slik mot barna. Når vi er sammen alene eller med barna er han veldig snill, kjærlig, lyttende og god. Vi kommuniserer bra, samarbeider bra, ler, koser oss etc etc. Men sammen med andre så snur han. Så, noe i den situasjonen gjør noe med han. 

Anonymkode: 0d2cf...5ef

Hvis det er familien din som får din stakkars, hjelpeløse samboer til å oppføre seg som en drittsekk helt uten at det er noe han kan gjøre for det, så kan problemet jo løses ved at du ikke inviterer idiotene eller ikke har bryllupsfest i det hele tatt. Fatter faktisk ikke noen gidder bruke penger på bryllup når folk ikke kan oppføre seg. Det blir som å kaster penger perler for svin. 

Anonymkode: 82b77...562

[AnonymBruker]

Det beste du kan gjøre er å snakke med mannen din om hva du føler og gjør deg ukonfortabel så han gir seg mdd det.

Anonymkode: 2d0fa...ea6

[lillevill]

Er han litt sånn.. harry? Jeg er fra bygda og der er noen menn sånn og det er sosialt okay, å henge ut folk fordi man er nærme. 

 

[AnonymBruker]

13 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg har hatt alvorlig spiseforstyrrelse som jeg holdt på å dø av, samt tidligere slitet en del med psykisk sykdom etter misbruk i barndommen. Han kommer ofte med kommentarer "så ekke du frisk eller go i hue heller da" på en nedlatende måte. Eller hvis noen kommenterer vekten min så bryter han ut i latter i stede for å roe det litt inn på en hyggelig måte, han vet det sårer. 

Forteller jeg en historie fra noe vi har gjort, noe morsomt, noe jeg har lært eller lignende, må han alltid rette på meg, eller si "sånn var det jo ikke". 

Derimot synes jeg det er morsomt når han påpeker ord jeg sier feil, hvis jeg kløner som jeg gjør ofte, eller andre morsomme hendelser. Jeg har masse selvironi og ler ofte av meg selv. 

Ts

 

Anonymkode: 0d2cf...5ef

Minner meg om noen i familien. Hun har historie med spisefortyrrelse og jeg vet han er en psykopat. De har to barn, og dessverre ser jeg tendenser til psykopati i sønnen. Psykopater kan som kjent fremstå som omsorgfulle om de går inn for det

Anonymkode: 9913a...3e0

[AnonymBruker]

Høres ut som broren min. Han har alltid vært en sleivkjeft. Ofte var det meg det gikk ut over, og alltid i sosiale sammenhenger, med "publikum" tilstede. Det endte med at jeg sa kraftig ifra til ham på en fest hvor han satt og var frekk mot meg, og det gikk på utseende/kropp. Jeg sa ifra når vi var uten tilhørere, på en måte som åpenbart gikk skikkelig inn på ham, for jeg har ikke opplevd ufinheter fra ham etter den kvelden. Jeg sa at jeg følte jeg ikke hadde et normalt/fint søskenforhold med ham, og at han for meg bare var han fyren som kommenterte ting ved meg som jeg ikke kan gjøre noe med (f.eks små pupper - vanvittig å som voksen måtte høre på sånt fra sin eldre bror), og som fikk meg til å føle meg dritt og bli lei meg. Han ble helt stille. Dette er noen år siden nå, og jeg ser jo i retrospektiv at dette er en fyr som har strevet veldig med selvbilde og selvtillit. Sånne føler seg gjerne - om enn kortvarig - bedre av å trykke andre ned. 

Jeg skjønner at brudd er uaktuelt for deg, og jeg kan forstå standpunktet ditt fordi han er annerledes i hverdagen, når han ikke har en "scene" og et publikum, men det er jo likevel et problem som kommer til å være der om han ikke tar tak i det. Han trenger jo terapi, han. Ikke bare parterapi, antagelig 

Anonymkode: 34105...246

[Nymerïa]

TS, hvis dere skal gifte dere snart så regner jeg med at dere skal ha samtaler med presten hvis det er kirkelig. Jeg hadde tatt opp dette da, slik du gjør det her. Jeg tror samboeren din kommer til å ta seg mer sammen hvis dere har en tredjeperson til stede under denne samtalen. Du kan jo si noe sånt som at "Det jeg gruer meg til med bryllupet er dette som vi har snakket om før at du endrer deg når vi er sammen med andre og snakker om og til meg på en ugrei måte. Det føles som om det er viktigere å gjøre andre til lags enn meg. Hva skal jeg forvente av deg i bryllupet?"

Og TS, dette med at du skal trygge han i sosiale situasjoner skal du vente med til han oppfører seg som folk. Hvis ditt mål er å trygge noen som behandler deg dårlig, så blir du bare selvutslettende.

[tangent]

Du sier han har skjerpet seg før etter dere snakket sammen, så du vet han kan oppføre seg. Dere må snakke om det mer nå, før bryllupet. Si det du sier her: "Jeg vil så gjerne gifte meg med deg og vi har bygd et så bra liv sammen, men jeg må innrømme at jeg noe jeg er redd for på bryllupsdagen."

Hvis han ikke klarer å ta innover seg det, så vet jeg ikke om jeg ville klart å gjennomføre bryllupet.

Også ville jeg prøvd å få til en greie med ham i fremtiden der du ved hjelp av et ord eller enkel setning eller handling kan formidle til ham videre at du synes han går over grensa. Så hvis han sier noe dritt om deg i fremtiden så kan du feks reise deg opp å si "dette vil jeg ikke høre på" og forlate rommet. Eller si "det synes jeg var sårende" eller noe annet. Så kan han velge om det er viktigere å score et billig poeng med andre og bli irettesatt offentlig, eller oppføre seg som en ok fyr som har kona si på sin side. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Jeg søker etter råd, ikke "lettvindte" råd om å gi opp en mann jeg elsker og gjør meg godt bortsett fra i slike situasjoner og er en god far til barna våres. Han har denne ene tingen - kanskje flere gjør dette med sin kone, men de legger ikke merke til det da de har en bedre selvtillit enn meg f.eks. 

Ts

Anonymkode: 0d2cf...5ef

Det er ikke det å gå, som er det ‘lettvindte’. Det er det å bare bli værende som er det ‘lettvindte’.

En med bedre selvfølelse og som var mer selvsikker enn deg, ville ha fanget dette opp fortere enn deg og gått for lengst. Det vil si, en så creepy mann ville aldri hatt sjanse på en dame med bedre selvtillit, i første omgang.

Anonymkode: c476c...c46

[AnonymBruker]

Hei TS. Mannen din hjemme og mannen din i sosiale sammenhenger er én og samme person.

Du sier at han blir lei seg for det han har gjort mot deg. Men likevel så fortsetter han. Han er ikke mentalt utilregnelig, så dette er faktisk noe han velger å gjøre mot deg. Dette er ord han bevisst sier til deg. Hvis han ikke ønsker å såre deg, så kan han velge å ikke si de ordene til deg.

Om det er vanskelig, så kan han gå til mer terapi om han ønsker å beholde deg. Men han får jo beholde deg. For du har hatt en grusom barndom hvor alle grenser for hva som er ok å godta en forskjøvet til noe helt uakseptabelt! Og det har du dessverre tatt med deg i dette forholdet.

Du godtar at han snakker slik til deg. Ja, du sier ifra at det ikke er greit, men det får ingen konsekvenser, så han får fortsette, og derfor gjør han det. Enten med vilje, eller fordi han ikke gidder å gå i terapi og snu uvanen sin, eller hva vi skal kalle det.

Den snille mannen han er hjemme. Det er den han er. Men den slemme mannen han er ute blant folk, det er også den han er. Og tydeligvis så ønsker han ikke nok å fikse den delen av seg. Og du bør sette et ultimatum. Vil du virkelig ha den halvdelen av han i ditt liv? Sett hardt mot hardt. Skjerper han ikke seg, så er det slutt! Han kan oppsøke hjelp om han ikke klarer det på egen hånd.

Mulig du har funnet deg en giftig mann fordi det er det du "kjenner" fra barndommen. Hvordan barndom har han? Er han kanskje bare en person som hermer etter stemningen rundt seg? Uansett skal du kreve respekt!

❤️

Anonymkode: 1287c...2ac

[Tanuki]

15 hours ago, AnonymBruker said:

Samboeren min endrer seg når vi er sammen med andre. Han skal si meg imot, henge meg ut, føles ut som han motarbeider meg og ønsker å være midtpunktet. Sånn ellers har vi et godt, trygt og kjærlig forhold med lite krangling. Men sammen med andre blir ikke dette gjenspeilt. 

Vi skal gifte oss snart og feire det med familie og venner. Kjenner at jeg gruer meg litt da jeg er redd det skjer i bryllupet. Jeg blir mentalt sliten, lei meg og bare lyst å være alene når han er slik. Jeg ønsker at vi klarer å fokusere på oss og kjærligheten vi har oss i mellom - da har vi mer overskudd til gjestene og skape en god stemning. Ikke bli hengt ut, driti ut og latterliggjort. 

Jeg er redd dette ødelegger dagen for min del. Har selvfølgelig snakket med han om det, men har ikke hjulpet så mye. 

Anonymkode: 0d2cf...5ef

Du lurer deg selv, eller er du blitt helt nedbrutt av ham?  

13 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg har hatt alvorlig spiseforstyrrelse som jeg holdt på å dø av, samt tidligere slitet en del med psykisk sykdom etter misbruk i barndommen. Han kommer ofte med kommentarer "så ekke du frisk eller go i hue heller da" på en nedlatende måte. Eller hvis noen kommenterer vekten min så bryter han ut i latter i stede for å roe det litt inn på en hyggelig måte, han vet det sårer. 

Det her er jo enda verre. Er kjæresten din 14 år??  

VÆR SÅ SNILL, for din egen del, kom deg vekk fra ham. For guds skyld ikke få barn med ham. En person som det du beskriver ville jeg ikke en gang latt passe gullfisken min.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Han er veldig utilpass og usikker i sosiale sammenhenger, men fremstår  selvsikker. Han er ingen ond person med onde hensikter, men tar ofte mer hensyn til de rundt enn meg/oss i slike settinger. 

-----

Men dere som kommenterer at jeg ikke burde være sammen med han, ingen er perfekt. Jeg har også bagasje og ikke alltid lett å leve med. Vi har vel alle noe? Jeg ønsker heller å jobbe med det enn å kaste ut alle jeg møter på veien som ikke gjør alt riktig. Da ville ingen hatt meg heller. 

Jeg søker etter råd, ikke "lettvindte" råd om å gi opp en mann jeg elsker og gjør meg godt bortsett fra i slike situasjoner og er en god far til barna våres. Han har denne ene tingen - kanskje flere gjør dette med sin kone, men de legger ikke merke til det da de har en bedre selvtillit enn meg f.eks. 

Jeg ønsker å gifte meg med han, men gruer meg til alt etter vielsen nettopp fordi det kan gå begge veier. 

Ts

Anonymkode: 0d2cf...5ef

DU ønsker at han skal jobbe med det ja, men ønsker han det? Alle hadde foretrukket at partneren endret seg selv foran å gå fra dem, men ingen kan tvinge andre til å endre seg.

Jeg hører du forteller din historie og tenker dessverre at jeg er redd for at du tolerer for mye pga. dine traumer. Jeg er selv offer for grensesprengende atferd og i de første tiårene av voksenlivet visste jeg ikke hvordan jeg skulle forholde meg til personlige grenser og hadde ikke respekt for meg selv. Jeg vet hvor mindfuck det er å plutselig skulle sette grenser for en selv, for da innser du hvem rundt deg som rett og slett er skadelige for deg. Alle mine tidligere kjærester var skadelige for meg.

Om du er fast bestemt på å gjennomføre dette tror jeg det beste du kan gjøre er å ansvarliggjøre han. Ikke si "please vær snill med meg", det gjør det valgfritt for han. Spør han hva du kan forvente på bryllupsdagen, hvordan har han tenkt å behandle deg. Han kan jo ikke svare "jeg skal være frekk", han vil nok love å være snill. Så ber du han om å fortelle hvordan han har tenkt å oppfylle sitt ansvar, rent konkret hvordan han skal holde det han lover. Da må han tenke over sin egen oppførsel på forhånd. Så spør du hva han mener du skal gjøre om han ikke holder det han lover. Da tvinger du han til å reflektere over hvordan det er å være mottakeren av denne hetsen, og hva han selv ville gjort i samme situasjon. Kanskje kommer det noe konstruktivt ut av det, slik at om han ikke holder det han lover, så gjør du det samme han sa han ville gjort, og han blir en hykler om han ikke respekterer det. De fleste vil ikke gå imot det de selv har sagt.

Anonymkode: 66893...549

[AnonymBruker]

Synes det går litt over stokk og stein her 😅 Litt mye antagelser om meg, mitt/vårt liv og han. 

Nei, han mishandler meg ikke og trykker meg ikke ned, men i slike settinger blir jeg lei meg. Jeg klarer å sette grenser og er ikke en som godtar alt fordi mine grenser ble overskredet som barn. Hvis familien min kommer med noe nedsettende er det deres usikkerhet som kommer frem. Ingen selvsikre mennesker har et slikt behov. 

Han har hatt mye utfordringer når det kommer til å være sammen med meg, men han har virkelig vært der, støttet meg og hjulpet meg igjennom mye. Han har stått ved min side i tykt og tynt der de fleste hadde dratt for lengst. Så fordi han har en dårlig ting så skal jeg stikke? Nei, da jobber vi oss igjennom det. 

Ja, jeg synes det er ille det han gjør og på ingen måte greit. Jeg søkte råd før jeg skulle ta en prat med han. Det ble en tårevåt samtale hvor vi fikk mer forståelse for hverandre, masse klemmer, kos og gode ord. Så får vi se hvordan neste sammenkomst med andre blir. 

Jeg forstår at folk snakker utfra sin egen erfaring, men det kan være lurt å spørre i stede for å komme med antagelser. Setter pris på de som har gjort det og som kommer med konkrete råd annet enn dump han 🙏

Det å mene at man skal dumpe en person man elsker, har det godt med (med ett unntak), som man har bygd opp et liv med og har barn med i stede for å jobbe med problemet - jeg vet ikke helt hva jeg skal si, men det er ihvertfall ingen god egenskap. Jeg er glad vi begge tenker litt anerledes der. Absolutt ingen forhold er perfekt og har noe å jobbe med. Det er når den andre ikke vil jobbe med forholdet at man må vurdere å gjøre det slutt. 

Anonymkode: 0d2cf...5ef

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Synes det går litt over stokk og stein her 😅 Litt mye antagelser om meg, mitt/vårt liv og han. 

Nei, han mishandler meg ikke og trykker meg ikke ned, men i slike settinger blir jeg lei meg. Jeg klarer å sette grenser og er ikke en som godtar alt fordi mine grenser ble overskredet som barn. Hvis familien min kommer med noe nedsettende er det deres usikkerhet som kommer frem. Ingen selvsikre mennesker har et slikt behov. 

Han har hatt mye utfordringer når det kommer til å være sammen med meg, men han har virkelig vært der, støttet meg og hjulpet meg igjennom mye. Han har stått ved min side i tykt og tynt der de fleste hadde dratt for lengst. Så fordi han har en dårlig ting så skal jeg stikke? Nei, da jobber vi oss igjennom det. 

Ja, jeg synes det er ille det han gjør og på ingen måte greit. Jeg søkte råd før jeg skulle ta en prat med han. Det ble en tårevåt samtale hvor vi fikk mer forståelse for hverandre, masse klemmer, kos og gode ord. Så får vi se hvordan neste sammenkomst med andre blir. 

Jeg forstår at folk snakker utfra sin egen erfaring, men det kan være lurt å spørre i stede for å komme med antagelser. Setter pris på de som har gjort det og som kommer med konkrete råd annet enn dump han 🙏

Det å mene at man skal dumpe en person man elsker, har det godt med (med ett unntak), som man har bygd opp et liv med og har barn med i stede for å jobbe med problemet - jeg vet ikke helt hva jeg skal si, men det er ihvertfall ingen god egenskap. Jeg er glad vi begge tenker litt anerledes der. Absolutt ingen forhold er perfekt og har noe å jobbe med. Det er når den andre ikke vil jobbe med forholdet at man må vurdere å gjøre det slutt. 

Anonymkode: 0d2cf...5ef

Ts forresten 😊

Anonymkode: 0d2cf...5ef

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

DU ønsker at han skal jobbe med det ja, men ønsker han det? Alle hadde foretrukket at partneren endret seg selv foran å gå fra dem, men ingen kan tvinge andre til å endre seg.

Jeg hører du forteller din historie og tenker dessverre at jeg er redd for at du tolerer for mye pga. dine traumer. Jeg er selv offer for grensesprengende atferd og i de første tiårene av voksenlivet visste jeg ikke hvordan jeg skulle forholde meg til personlige grenser og hadde ikke respekt for meg selv. Jeg vet hvor mindfuck det er å plutselig skulle sette grenser for en selv, for da innser du hvem rundt deg som rett og slett er skadelige for deg. Alle mine tidligere kjærester var skadelige for meg.

Om du er fast bestemt på å gjennomføre dette tror jeg det beste du kan gjøre er å ansvarliggjøre han. Ikke si "please vær snill med meg", det gjør det valgfritt for han. Spør han hva du kan forvente på bryllupsdagen, hvordan har han tenkt å behandle deg. Han kan jo ikke svare "jeg skal være frekk", han vil nok love å være snill. Så ber du han om å fortelle hvordan han har tenkt å oppfylle sitt ansvar, rent konkret hvordan han skal holde det han lover. Da må han tenke over sin egen oppførsel på forhånd. Så spør du hva han mener du skal gjøre om han ikke holder det han lover. Da tvinger du han til å reflektere over hvordan det er å være mottakeren av denne hetsen, og hva han selv ville gjort i samme situasjon. Kanskje kommer det noe konstruktivt ut av det, slik at om han ikke holder det han lover, så gjør du det samme han sa han ville gjort, og han blir en hykler om han ikke respekterer det. De fleste vil ikke gå imot det de selv har sagt.

Anonymkode: 66893...549

Ja, han ønsker å jobbe med det selv. Ellers hadde situasjonen vært et hakke verre. 

Jeg klarer å sette grenser for meg selv og han er ingen slem kjæreste. Jeg har alltid måtte stå opp for meg selv. 

Takk for konkrete råd 🙏

Ts

Anonymkode: 0d2cf...5ef

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Synes det går litt over stokk og stein her 😅 Litt mye antagelser om meg, mitt/vårt liv og han. 

Nei, han mishandler meg ikke og trykker meg ikke ned, men i slike settinger blir jeg lei meg. Jeg klarer å sette grenser og er ikke en som godtar alt fordi mine grenser ble overskredet som barn. Hvis familien min kommer med noe nedsettende er det deres usikkerhet som kommer frem. Ingen selvsikre mennesker har et slikt behov. 

Han har hatt mye utfordringer når det kommer til å være sammen med meg, men han har virkelig vært der, støttet meg og hjulpet meg igjennom mye. Han har stått ved min side i tykt og tynt der de fleste hadde dratt for lengst. Så fordi han har en dårlig ting så skal jeg stikke? Nei, da jobber vi oss igjennom det. 

Ja, jeg synes det er ille det han gjør og på ingen måte greit. Jeg søkte råd før jeg skulle ta en prat med han. Det ble en tårevåt samtale hvor vi fikk mer forståelse for hverandre, masse klemmer, kos og gode ord. Så får vi se hvordan neste sammenkomst med andre blir. 

Jeg forstår at folk snakker utfra sin egen erfaring, men det kan være lurt å spørre i stede for å komme med antagelser. Setter pris på de som har gjort det og som kommer med konkrete råd annet enn dump han 🙏

Det å mene at man skal dumpe en person man elsker, har det godt med (med ett unntak), som man har bygd opp et liv med og har barn med i stede for å jobbe med problemet - jeg vet ikke helt hva jeg skal si, men det er ihvertfall ingen god egenskap. Jeg er glad vi begge tenker litt anerledes der. Absolutt ingen forhold er perfekt og har noe å jobbe med. Det er når den andre ikke vil jobbe med forholdet at man må vurdere å gjøre det slutt. 

Anonymkode: 0d2cf...5ef

Så fint at dere har snakket om det og at det endte med kos og klem! Da ordner dette seg!

Jeg tenker det samme om min mann, skal beholde og elske han til evig tid, men jeg tar opp alt jeg ikke liker. Som er veldig lite. Bytter han ikke ut bare fordi han ikke er 100% perfekt, bare 99% ❤️ 

Jeg er jo ikke perfekt selv. Men alt løses med kommunikasjon, så lenge begge er oppegående.

Lykke til med bryllupet, håper du gleder deg!

Anonymkode: ce78d...bf7