Jeg prøver å fikse livet mitt- del 2

[Gjest DeprimertMann]

2 hours ago, Anonymburker said:

Hadde det vondere før, nå er ting mer rasjonelt. Har skjønt at det å se positivt på ting ikke løser noe. De samme negative tingene skjer uansett hvordan jeg reagerer på dem.

Jeg har knapt grått en eneste tåre i 2022. Det er definitivt bedre å være likegyldig, som jeg som oftest er.

I går var en av få dager fordi noe veldig vanskelig skjedde på jobb, og jeg fikk migreneanfall.

Men takk, håper det ordner seg for deg også!

Bra du har det bedre nå enn tidligere selv om gårsdagen var tung.

Jeg har ingen tro på fremtiden min og for meg  også er det rasjonelt. Føler livet er en livstidsdom jeg sone og desto raskere jeg dør desto bedre. Jeg kjenner meg veldig godt igjen i innleggene dine og det er derfor jeg anbefaler deg psykolog. Ikke at jeg har tro på at psykologen kan hjelpe meg. Men tenker det er lurt å gi psykolog et ordentlig forsøk.

[Anonymburker]

DeprimertMann skrev (2 timer siden):

Bra du har det bedre nå enn tidligere selv om gårsdagen var tung.

Jeg har ingen tro på fremtiden min og for meg  også er det rasjonelt. Føler livet er en livstidsdom jeg sone og desto raskere jeg dør desto bedre. Jeg kjenner meg veldig godt igjen i innleggene dine og det er derfor jeg anbefaler deg psykolog. Ikke at jeg har tro på at psykologen kan hjelpe meg. Men tenker det er lurt å gi psykolog et ordentlig forsøk.

Det fins mange som ikke blir bedre av psykolog. De gangene jeg har prøvd har det føltes feil og psykologene har heller ikke virket interessert. Det som fungerer for noen, fungerer ikke nødvendigvis for alle.

[Gjest DeprimertMann]

54 minutter siden, Anonymburker said:

Det fins mange som ikke blir bedre av psykolog. De gangene jeg har prøvd har det føltes feil og psykologene har heller ikke virket interessert. Det som fungerer for noen, fungerer ikke nødvendigvis for alle.

Skjønner. 

[Anonymburker]

Bortsett fra med kolleger og nærmeste familie har jeg ikke sosialisert med noen på 7 måneder! Februar altså.

Merkelig nok plager det meg veldig lite. Men nok til at jeg skriver litt om det her. Den ene vennen jeg har hatt forsvinner mer og mer ut av bildet. Han tar ikke kontakt (trolig fordi han er opptatt) og jeg føler heller ikke behovet. Denne vennen har samboer, to barn og bygger hus. Et vanlig liv, kan man si, men likevel så totalt motsatt av meg som det er mulig.

Det er mulig at jeg enten underbevisst eller bevisst faser han litt ut fordi det er vanskelig for meg at han har "alt" mens jeg har ingenting. Det føles lettere å ikke ha innsyn i hans liv, rett og slett.

Det eneste scenariet jeg ser for meg selv er å akseptere at jeg ikke er typen til å finne seg kjæreste, stifte familie og leve a4-livet. Å bevisst trakte og jakte etter dette livet har kun gitt meg negative tanker og erfaringer. Det ville føltes lettere om jeg bare kunne akseptere fullt og helt at dette ikke er livet for meg.

Jeg spiser veldig usunt selv om jeg er tynn som en strek. Jeg har konstant hjertebank, kanskje streiker hjertet mitt om 5-10 år og da er det tull å ha brukt mesteparten av livet på å tenke på a4-livet.

[Gjest DeprimertMann]

1 hour ago, Anonymburker said:

Det er mulig at jeg enten underbevisst eller bevisst faser han litt ut fordi det er vanskelig for meg at han har "alt" mens jeg har ingenting. Det føles lettere å ikke ha innsyn i hans liv, rett og slett.

Kan forstå det. Selv ønsker jeg ikke å være med familiemedlemmer. Føler kun skam. Lettere å være alene.

Endret 20. september 2022 av DeprimertMann

[Anonymburker]

DeprimertMann skrev (23 timer siden):

Kan forstå det. Selv ønsker jeg ikke å være med familiemedlemmer. Føler kun skam. Lettere å være alene.

Da er vi ulike på det området. Føler ikke skam blant nærmeste familie, men blant jevnaldrende bekjente er det vanskeligere. Da blir det så tydelig at man ligger etter i livet.

Derfor er det tryggest i min egen boble og bare akseptere at det ikke gikk min vei. Det er lite vits i å kjempe for et liv man faktisk ikke har personligheten til å mestre.

[Gjest DeprimertMann]

54 minutter siden, Anonymburker said:

Da er vi ulike på det området. Føler ikke skam blant nærmeste familie, men blant jevnaldrende bekjente er det vanskeligere. Da blir det så tydelig at man ligger etter i livet.

Derfor er det tryggest i min egen boble og bare akseptere at det ikke gikk min vei. Det er lite vits i å kjempe for et liv man faktisk ikke har personligheten til å mestre.

Nå tror jeg ikke det er lurt at vi psyker hverandre ned ved å fortelle om hvor mye vi har gitt opp. Men ja jeg føler det helt likt som deg. 

[Anonymburker]

DeprimertMann skrev (4 minutter siden):

Nå tror jeg ikke det er lurt at vi psyker hverandre ned ved å fortelle om hvor mye vi har gitt opp. Men ja jeg føler det helt likt som deg. 

Det har du rett i!

[Anonymburker]

Tenker på at mulighetene for meg å få boliglån alene er svært små.

https://www.nettavisen.no/okonomi/renteokningene-kan-barbere-makslanet-med-millionbelop/s/12-95-3424318387

Syns egentlig bare alt i livet blir mørkere og mørkere, sett fra min synsvinkel. Jeg er alltid for sent ute. Fikk fast jobb akkurat for sent. Mens mine jevnaldrende kjøpte seg bolig for ti år siden og har alt på stell i dag.

Dessverre følger feilene man gjør deg videre i livet. Man kommer aldri à jour igjen.

[Gjest DeprimertMann]

10 hours ago, Anonymburker said:

Tenker på at mulighetene for meg å få boliglån alene er svært små.

https://www.nettavisen.no/okonomi/renteokningene-kan-barbere-makslanet-med-millionbelop/s/12-95-3424318387

Syns egentlig bare alt i livet blir mørkere og mørkere, sett fra min synsvinkel. Jeg er alltid for sent ute. Fikk fast jobb akkurat for sent. Mens mine jevnaldrende kjøpte seg bolig for ti år siden og har alt på stell i dag.

Dessverre følger feilene man gjør deg videre i livet. Man kommer aldri à jour igjen.

Føler det samme, men håper det ordner seg for oss. 

[Anonymburker]

DeprimertMann skrev (5 timer siden):

Føler det samme, men håper det ordner seg for oss. 

Ja.

[Anonymburker]

Er mye bekymringer rundt familiesituasjonen også. Det er liksom ingen normalitet å spore, og jeg syns det er vanskelig å være en del av en familie hvor ingenting er A4. Det er aldri noe nytt som skjer, ingen har barn eller et vanlig familieliv. Selv om jeg føler meg utenfor det normale livet selv, siden jeg er uten bolig og partner/barn, så er jeg utrolig nok på enkelte områder den mest normale av søsknene. Har bekymringer rundt alle mine søsken. Kan ikke gå i detaljer her.

Uansett er det vanskelig å se at de fleste andre familier har et normalt liv. De fleste søskenflokker har i alle fall èn som har barn. Jeg hadde ikke trengt barn selv om bare jeg var onkel til noen. Bare å vite at familien går videre. Dessverre er det mer sannsynlig at jeg blir far selv enn onkel. Det har sine logiske grunner.

Det er bittert at akkurat meg (og mine søsken) mistet pappa som ung, mens de fleste andre har sine foreldre enda og attpåtil fått egne barn. De har tre generasjoner i live. Det er ikke tilfeldig at de har mestret livet bedre enn meg. Derfor er det bittert at negative opplevelser avler flere negative opplevelser, og at det egentlig ikke er noen vei ut.

At man arver plassen på den sosialøkonomiske rangsstigen er kjipt. Det er liksom skrevet i stein, når noen i familien med høy utdannelse og inntekt likevel vikler seg inn i økonomisk rot. Jeg har blitt smart med penger de siste 7 årene, men har dårlig utdannelse og inntekt og kommer derfor heller aldri noe sted. Må trolig spare i mange år til får jeg kan kjøpe bolig, slik det ser ut til.

Mye vanskelige tanker denne søndagskvelden i oktober.

[Anonymburker]

Jeg må kanskje ut av nåværende bolig, og jeg kikker på boliger til salgs/til leie. Det er deprimerende og jeg føler meg utestengt og ekskludert fra å ha et normalt liv. Har lav inntekt og er alene, og alt er så dyrt. Kanskje jeg bare må leie igjen?

Stresset og bekymringene bygger seg opp, og det er ingen faste holdepunkter i livet mitt. Som 36-åring. Snart middelaldrende og "ferdig", og har et liv som en i tidlig 20-åra.

[Gjest DeprimertMann]

11 minutter siden, Anonymburker said:

Jeg må kanskje ut av nåværende bolig, og jeg kikker på boliger til salgs/til leie. Det er deprimerende og jeg føler meg utestengt og ekskludert fra å ha et normalt liv. Har lav inntekt og er alene, og alt er så dyrt. Kanskje jeg bare må leie igjen?

Stresset og bekymringene bygger seg opp, og det er ingen faste holdepunkter i livet mitt. Som 36-åring. Snart middelaldrende og "ferdig", og har et liv som en i tidlig 20-åra.

Så leit. Dette er for øvrig en av grunnene til at jeg ønsker å eie. For å slippe å leve på utleiers nåde. Håper du kommer inn på boligmarkedet. Men enig, det er knalldyrt å kjøpe. 

[Anonymburker]

DeprimertMann skrev (Akkurat nå):

Så leit. Dette er for øvrig en av grunnene til at jeg ønsker å eie. For å slippe å leve på utleiers nåde. Håper du kommer inn på boligmarkedet. Men enig, det er knalldyrt å kjøpe. 

Ironisk at jeg kan fint betale 10.000-12.000 i leie, men får kanskje ikke lån på 1.8 mill hvor jeg betaler 8.9-000 pr mnd.

Noen banker opererer med 1.4 til 1.7 mill som jeg kan få, men er ikke mye jeg kan få til den prisen. Min hovedbank kunne bare tilby 800 k, som jeg ikke får noenting til.

[Gjest DeprimertMann]

1 minutt siden, Anonymburker said:

Ironisk at jeg kan fint betale 10.000-12.000 i leie, men får kanskje ikke lån på 1.8 mill hvor jeg betaler 8.9-000 pr mnd.

Noen banker opererer med 1.4 til 1.7 mill som jeg kan få, men er ikke mye jeg kan få til den prisen. Min hovedbank kunne bare tilby 800 k, som jeg ikke får noenting til.

Jepp. Fattigdomsfellen dette her. Billigere å eie enn å leie, samtidig som de med lav inntekt/formue ikke får lov av bankene å eie. Helt urimelig etter min mening. 

Håper absolutt du får kommet inn på boligmarkedet. Uendelig lei meg for at jeg ikke kom inn på boligmarkedet for 10-15 år siden da ting var rimeligere. 

[Anonymburker]

DeprimertMann skrev (7 minutter siden):

Jepp. Fattigdomsfellen dette her. Billigere å eie enn å leie, samtidig som de med lav inntekt/formue ikke får lov av bankene å eie. Helt urimelig etter min mening. 

Håper absolutt du får kommet inn på boligmarkedet. Uendelig lei meg for at jeg ikke kom inn på boligmarkedet for 10-15 år siden da ting var rimeligere. 

Takk, jeg kan sikkert få en billig leilighet. Har jo tross alt egenkapital, fast inntekt og null gjeld. Krysser fingrene for deg også🙂

[Anonymburker]

Føler de fysiske utfordringene er større enn de psykiske om dagen. Er så lei av hodepine og hjertebank. Sikkert 2-3 dager i uken har jeg hodepine i varierende grad. Hjertbanken er der hele tiden, men merker den best om morgenen. Den har jeg hatt konstant i snart 8 år.

Jeg trener en del og håper at det skal hjelpe, men det gjør ikke det. Har også holdt meg unna alkohol i 40 dager nå. Det hjelper heller ikke på hjertebanken, men tør ikke gå til lege og er redd for at det skal være noe feil. Sliter dog en del med kostholdet og blir mye sukker, salt og fett. Jeg har så store "cravings" etter harde dager på jobb. Klarer ikke spise sunt.

Jobben skaper mye stress, men kan ikke få meg en annen jobb. Jeg må tviholde på en jobb som ikke er bra for meg. Jeg regeltrett forakter en del av arbeidsoppgavene og enkelte små ufyselige personer jeg må forholde meg til.

Noen dager med mye stress med påfølgende hodepine gjør at jeg myser mye med øynene. Føler meg veldig rar og unormal, og det ser sikkert rart ut for de som legger merke til det.

[Anonymburker]

Vet at det blir et helsike på jobb de neste dagene pga få folk. Gruer meg innmari, for jeg vet hvordan det blir.

[Anonymburker]

Gi meg en GOD grunn til å fortsette. Å bare holde ut for å nå en viss alder er ikke en god grunn.

Et godt liv kan ikke skapes med denne kroppen.