Far i permisjon, datter i barnehage.

[AnonymBruker]

Hadde forlatt en sånn "mann" på flekken. 

Anonymkode: 33d2c...1a9

[AnonymBruker]

Er dere gift TS? Hvor mange uker har han igjen av fedrekvoten? Uavhengig av om du kanskje ville redde forholdet på sikt ville jeg om det var mange uker igjen av pappapermen vurdert seriøst å flytte umiddelbart slik at du kan ta over permen. Hør med NAV først hvor kjapt slikt går i orden om det må gjøres, ring dem og spør sånn at du har fakta om dette og vet hva du må forholde deg til.

Ville hvis du ikke går sluttet med felles økonomi om dere ikke er gift. Si at du ikke ønsker det lenger da du ser at han utnytter deg. Så får han betale barnehage og egen ulønnet perm og hobby og likevel bidra 50% til regninger. 

 

Lurer fremdeles så veldig på hvorfor dette er lov, vurderer å kontakte NAV selv og spørre hvorfor det ikke er noe krav om å faktisk være hjemme med barnet når man mottar foreldrepenger for å være hjemme med barnet.

Anonymkode: d20a0...d01

[fru Alving]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Er dere gift TS? Hvor mange uker har han igjen av fedrekvoten? Uavhengig av om du kanskje ville redde forholdet på sikt ville jeg om det var mange uker igjen av pappapermen vurdert seriøst å flytte umiddelbart slik at du kan ta over permen. Hør med NAV først hvor kjapt slikt går i orden om det må gjøres, ring dem og spør sånn at du har fakta om dette og vet hva du må forholde deg til.

Ville hvis du ikke går sluttet med felles økonomi om dere ikke er gift. Si at du ikke ønsker det lenger da du ser at han utnytter deg. Så får han betale barnehage og egen ulønnet perm og hobby og likevel bidra 50% til regninger. 

 

Lurer fremdeles så veldig på hvorfor dette er lov, vurderer å kontakte NAV selv og spørre hvorfor det ikke er noe krav om å faktisk være hjemme med barnet når man mottar foreldrepenger for å være hjemme med barnet.

Anonymkode: d20a0...d01

Det er lov, mange bruker siste del av permisjon på tilvenning og noen har til og med en ubrukt barnehageplass som de betaler for fordi de ikke tør si nei når de fikk plassen. Det siste var kanskje mer vanlig da det var vanskelig å få barnehageplass.

[AnonymBruker]

47 minutter siden, AnonymBruker said:

Men han oppfyller vel ikke lenger kravene til permisjon fra jobben, siden han ikke har omsorg for barn?

Anonymkode: 2b863...c2b

Arbeidsgiver kan gi ulønnet perm til hva som helst, det er opp til arbeidsgiver og det er ingen krav som er generelle her - det er eventuelt krav som arbeidsgiver har bestemt.

Som arbeidstaker har man lovfestet rett til 12 mnd ulønnet perm om den tas i direkte sammenheng med betalt foreldreperm da. Finner faktisk ikke noe i loven om krav til at man faktisk passer barnet i den permen  https://lovdata.no/nav/lov/2005-06-17-62/kap12

 

Anonymkode: d20a0...d01

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg har ikke noe problem med å tro på dette. Jobber selv ned de yngste i barnehagen og opplever hvert år at små babyer leveres i barnehagen mens pappa skal ha permisjon.  Vanlig at de snakker varmt om lang tilvenning og korte dager for så å levere barnet 8 til 16 hver dag etter tre dagers tilvenning. Hva disse fedrene bruker tiden på vet jeg ikke. Men kjenner jeg blir provosert når de står å klorer på døra 10 min før vi åpner og blidt sier at nå skal de hjem og ha "pappa-tid". Pappa-tid har du SAMMEN med ungene din!

Anonymkode: fea12...dd2

Jævla slasker!

Anonymkode: 9f73e...b90

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

TS kanskje du bør gå fra ham og få hele permen. Om du har et annet sted du kan flytte? Så får du se hva han sier og om han legger seg flat og forstår hva som har skjedd så kan du vurdere å ta ham tilbake. 

Du skal iallfall absolutt ikke la ham få ha ulønnet perm mens du betaler for alle utgifter, da får han hoste opp de pengene selv om han skal gå hjemme uten lønn. 

Anonymkode: d20a0...d01

Nå var ts med på å søke bhg plass, og hun tørr ikke snakke med han om det - så det blir jo veldig rart for han når hun bare flytter ut. 

Anonymkode: 7155b...d00

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Han stillte ikke opp da jeg fikk fødselsdepresjon. Han var mye på hyttetur med venner og holdt på med hobbyen sin, mens jeg satt alene hjemme. Han er veldig selvsentrert. Vi har felles økonomi, men jeg tjener 400 000,- mer enn han i året. Han har dyre hobbyer. Forholdet skrantet litt fra før, men så ble jeg uplanlagt gravid og vi bestemte oss for at det riktige ville være å beholde.

Uff, ja, det er mye 😔

Anonymkode: e8634...f95

Hvorfor betaler du for hobbyene hans? Felles økonomi når du tjener så mye mer? Så han lever på deg og får gjøre akkurat som han vil? Nei, du får skaffe deg ryggrad og stå opp for deg selv. Ærlig talt. Hva er du redd for? 

Anonymkode: 7155b...d00

[AnonymBruker]

Men hvorfor gikk du med på og sende henne i bhg? her skulle du satt foten ned, begge har dessverre skyld i det,men far mest

Anonymkode: bdea0...8a0

[Eryn]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Hvorfor betaler du for hobbyene hans? Felles økonomi når du tjener så mye mer? Så han lever på deg og får gjøre akkurat som han vil? Nei, du får skaffe deg ryggrad og stå opp for deg selv. Ærlig talt. Hva er du redd for? 

Anonymkode: 7155b...d00

Hva er poenget med å snakke sånn til en person som nettopp har fortalt at hun har hatt fødselsdepresjon? Eier du ikke litt empati eller medmenneskelighet?

Det er veldig lett å stå på utsiden og oppfordre til «på hue og rævva ut»- sjargong, det er noe helt annet å stå i det hvis man har (hatt) det tøft psykisk. Vi mennesker er ikke skrudd sammen på samme måte. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Uff, er det jeg er redd for. Er redd jeg ikke klarer å tilgi det.

Han har vist seg å være en ubrukelig far på mange områder.

Anonymkode: e8634...f95

Likevel ønsker du heller at hun skal være hjemme med han fremfor å gå i barnehage?

Anonymkode: 9133b...e13

[AnonymBruker]

Hadde aldri akseptert det. Hva faen. 

Anonymkode: 9592e...819

[AnonymBruker]

Etter å ha lest det du skriver videre tenker jeg det beste for barnet og deg er skilsmisse/samlivsbrudd. Svært få mennesker endrer seg. Kom deg unna nå mens barnet er lite. Det er sjelden bedring å se over tid. Du kan regne med at han kanskje tar et skippertak etter terapi hvis han møter opp og så er dere tilbake til samme gamle. Forholdet er ødelagt uansett på grunn av manglende respekt og omsorg fra hans side uansett.

Anonymkode: 0532e...fbd

[Eryn]

Jeg tenker som så at hvis en far ikke ønsker å være hjemme med barnet sitt i permisjon, så er det en god grunn til det. Da er han kanskje ikke i stand til det, han orker ikke, liker det ikke, og har ikke nok å gi av seg selv til barnet over så mange timer. Det er svært krevende å være 100 % tilstedet i 8- 9 timer (til du kommer hjem fra jobb) for en aktiv 1- åring. Da tenker jeg at det faktisk er bedre at barnet er i barnehagen. Der skal barnet få god omsorg. Ja hun blir sliten og sutrete. Men det er bedre det enn å være hjemme med en far som evt. ikke er tilstedet mentalt og evt ikke klarer å følge opp barnet, eller ikke evner å lese barnets signaler. 

Du skriver at han ikke var der for deg når du hadde fødselsdepresjon, jeg kan trøste deg med at svært få menn klarer det. Det beste er å oppsøke hjelp utenfra og slippe taket i forventningene man har til en partner på det området. Det blir ofte for vanskelig for den andre å håndtere. Man skal være ganske ressurssterk for å få det til. 

Snakk om forventninger med han. Og tenk igjennom hvilke 3 viktigste forventninger du har i forholdet. Hvilke har han?  Urealistiske forventninger er ofte kjernen til de fleste skuffelser i et forhold. Og skuffelser er roten til både sinne og sorg mot en partner, som igjen ofte kan føre til samlivsbrudd. Man må rydde opp i forventningene, og rett og slett ikke ha for mange av de. Og akseptere at «dette her klarer rett og slett ikke min mann, han får det ikke til».  Aksepter tingenes tilstand. Det er en lettelse! Og så går livet videre. Vi er ikke perfekt, og ingen forhold er perfekt.

🧡

[AnonymBruker]

Eryn skrev (3 timer siden):

Jeg tenker som så at hvis en far ikke ønsker å være hjemme med barnet sitt i permisjon, så er det en god grunn til det. Da er han kanskje ikke i stand til det, han orker ikke, liker det ikke, og har ikke nok å gi av seg selv til barnet over så mange timer. Det er svært krevende å være 100 % tilstedet i 8- 9 timer (til du kommer hjem fra jobb) for en aktiv 1- åring. Da tenker jeg at det faktisk er bedre at barnet er i barnehagen. Der skal barnet få god omsorg. Ja hun blir sliten og sutrete. Men det er bedre det enn å være hjemme med en far som evt. ikke er tilstedet mentalt og evt ikke klarer å følge opp barnet, eller ikke evner å lese barnets signaler. 

Du skriver at han ikke var der for deg når du hadde fødselsdepresjon, jeg kan trøste deg med at svært få menn klarer det. Det beste er å oppsøke hjelp utenfra og slippe taket i forventningene man har til en partner på det området. Det blir ofte for vanskelig for den andre å håndtere. Man skal være ganske ressurssterk for å få det til. 

Snakk om forventninger med han. Og tenk igjennom hvilke 3 viktigste forventninger du har i forholdet. Hvilke har han?  Urealistiske forventninger er ofte kjernen til de fleste skuffelser i et forhold. Og skuffelser er roten til både sinne og sorg mot en partner, som igjen ofte kan føre til samlivsbrudd. Man må rydde opp i forventningene, og rett og slett ikke ha for mange av de. Og akseptere at «dette her klarer rett og slett ikke min mann, han får det ikke til».  Aksepter tingenes tilstand. Det er en lettelse! Og så går livet videre. Vi er ikke perfekt, og ingen forhold er perfekt.

🧡

Wow... Ingen forhold er perfekte, så partner kan oppføre seg hvor dårlig som helst, sånn er det bare... 

Den var dagens. 

Anonymkode: 2b863...c2b

[AnonymBruker]

Du er jo ganske dott selv om du gikk med på å sende ungen i barnehage. Du kan jo ikke komme og sutre når du har gått med på det? Da skulle du sagt nei, da. 

Ulønnet perm går jo bare ut over ham. Da får han ikke lønn - og jeg regner med at du selvsagt ikke bidrar noe som helst utover 50% av utgiftene i den perioden.

Anonymkode: 82206...108

[AnonymBruker]

Eryn skrev (7 timer siden):

Jeg tenker som så at hvis en far ikke ønsker å være hjemme med barnet sitt i permisjon, så er det en god grunn til det. Da er han kanskje ikke i stand til det, han orker ikke, liker det ikke, og har ikke nok å gi av seg selv til barnet over så mange timer. Det er svært krevende å være 100 % tilstedet i 8- 9 timer (til du kommer hjem fra jobb) for en aktiv 1- åring. Da tenker jeg at det faktisk er bedre at barnet er i barnehagen. Der skal barnet få god omsorg. Ja hun blir sliten og sutrete. Men det er bedre det enn å være hjemme med en far som evt. ikke er tilstedet mentalt og evt ikke klarer å følge opp barnet, eller ikke evner å lese barnets signaler. 

Du skriver at han ikke var der for deg når du hadde fødselsdepresjon, jeg kan trøste deg med at svært få menn klarer det. Det beste er å oppsøke hjelp utenfra og slippe taket i forventningene man har til en partner på det området. Det blir ofte for vanskelig for den andre å håndtere. Man skal være ganske ressurssterk for å få det til. 

Snakk om forventninger med han. Og tenk igjennom hvilke 3 viktigste forventninger du har i forholdet. Hvilke har han?  Urealistiske forventninger er ofte kjernen til de fleste skuffelser i et forhold. Og skuffelser er roten til både sinne og sorg mot en partner, som igjen ofte kan føre til samlivsbrudd. Man må rydde opp i forventningene, og rett og slett ikke ha for mange av de. Og akseptere at «dette her klarer rett og slett ikke min mann, han får det ikke til».  Aksepter tingenes tilstand. Det er en lettelse! Og så går livet videre. Vi er ikke perfekt, og ingen forhold er perfekt.

🧡

Wow - kvinner er kvinner verst!

Hvem har sagt at MOR synes dette er en lett sak, eller trives så jævla godt utslitt i barsel- og foreldrepermisjon? INGEN! Men man TAR jo det ansvaret fordi man har VALGT å sette barn til verden. 

HVORFOR unnskylder du far og lar han gli unna ANSVARET han har som far og forelder?! Han SKAL sette egne behov til side, akkurat som alle mødre må gjøre.

Jeg blir MATT.

Anonymkode: f8b18...dab

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Dette er grunnen til at permisjonsordningen er urettferdig. Mannen min hadde glatt gjort det samme hadde han hatt mulighet. Han er ikke interessert i å vere hjemme med baby så jeg bruker sparepenger og tar ulønnet perm. Hadde vi ikke hatt et eldre barn hadde jeg gått fra han på flekken og Fått overført permisjonen til meg.  

Blir kvalm av hvordan fedre kan få seg til å oppføre seg

Anonymkode: f16d4...628

Problemet er jo ikke permisjonsordningen. Problemet er søppelmenn som ikke tar ansvar for sine egne barn. 

Anonymkode: 09787...f04

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Problemet er jo ikke permisjonsordningen. Problemet er søppelmenn som ikke tar ansvar for sine egne barn. 

Anonymkode: 09787...f04

Nettopp. Hvorfor får dere barn med menn som "ikke er interessert" i å ta vare på egne barn?! 

Anonymkode: 33d2c...1a9

[AnonymBruker]

Vanlig problemstilling det der. Menn syter til seg permisjon og vil ikke bruke den sammen med barnet. Fri, hobbier og gutteturer er viktigere

https://www.nrk.no/vestfoldogtelemark/_-flere-misbruker-pappapermen-1.11770452

https://www.aftenposten.no/norge/i/lEvp7/Fedre-utnytter-pappaperm

 

Anonymkode: 21bfc...349

[AnonymBruker]

Eryn skrev (9 timer siden):

Jeg tenker som så at hvis en far ikke ønsker å være hjemme med barnet sitt i permisjon, så er det en god grunn til det. Da er han kanskje ikke i stand til det, han orker ikke, liker det ikke, og har ikke nok å gi av seg selv til barnet over så mange timer. Det er svært krevende å være 100 % tilstedet i 8- 9 timer (til du kommer hjem fra jobb) for en aktiv 1- åring. Da tenker jeg at det faktisk er bedre at barnet er i barnehagen. Der skal barnet få god omsorg. Ja hun blir sliten og sutrete. Men det er bedre det enn å være hjemme med en far som evt. ikke er tilstedet mentalt og evt ikke klarer å følge opp barnet, eller ikke evner å lese barnets signaler. 

Du skriver at han ikke var der for deg når du hadde fødselsdepresjon, jeg kan trøste deg med at svært få menn klarer det. Det beste er å oppsøke hjelp utenfra og slippe taket i forventningene man har til en partner på det området. Det blir ofte for vanskelig for den andre å håndtere. Man skal være ganske ressurssterk for å få det til. 

Snakk om forventninger med han. Og tenk igjennom hvilke 3 viktigste forventninger du har i forholdet. Hvilke har han?  Urealistiske forventninger er ofte kjernen til de fleste skuffelser i et forhold. Og skuffelser er roten til både sinne og sorg mot en partner, som igjen ofte kan føre til samlivsbrudd. Man må rydde opp i forventningene, og rett og slett ikke ha for mange av de. Og akseptere at «dette her klarer rett og slett ikke min mann, han får det ikke til».  Aksepter tingenes tilstand. Det er en lettelse! Og så går livet videre. Vi er ikke perfekt, og ingen forhold er perfekt.

🧡

Dette er det dunmeste jeg noen gang har lest.

Anonymkode: 60e9a...982