Til dere som ikke vil ha barn:

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg føler mye av det samme som deg. Min grunn er egentlig veldig enkel - jeg har ikke lyst. Blir uvel av tanken på å få barn, rett og slett. Før jeg innså og aksepterte at jeg faktisk kunne velge noe annet, så tenkte jeg mye på hvor mye jeg gruet meg til å få barn. 

Og ja, det er en slags sorg som ingen snakker om. Jeg har brukt mange år på å tilgi meg selv for å ikke ønske barn. Det er så mange forventninger i samfunnet. Jeg følte at det var noe feil med meg. Det er så mange som skal fortelle en at man kommer til å angre, at man vil bli ensom senere i livet, at man er egoistisk, umoden osv. Det er heldigvis blitt mer akseptert å være frivillig barnløs, men det er fortsatt mange fordommer mot frivillig barnløshet. Min personlige favoritt er at folk som er frivillig barnløse bare vil leve i en slags evig studenttid der man går på bare går på fylla hele tiden og aldri blir voksen. Ingen av de barnløse jeg kjenner som har passert 30 lever slik altså, men fordommen lever like fullt. 

Men ja, det har tatt tid å akseptere at jeg ikke ønsker dette. Jeg hadde så lyst til å være en person som hadde lyst på barn, men det var jeg ikke - og det er jeg fortsatt ikke.

 

Anonymkode: a1547...537

Vil bare legge til at det selvsagt ikke er en sorg eller en ting som er vanskelig å akseptere for alle frivillige barnløse. Men for noen av oss er det det.

Og det snakkes lite om - noe jeg tror er fordi folk lett vil tolke det som at man «egentlig ønsker barn». Jeg tørr i alle fall ikke snakke med folk om det, fordi hvis jeg sier «skulle ønske jeg hadde lyst på barn» så er jeg redd folk vil prøve å overtale meg til å få barn, fortelle meg hvor mye jeg vil angre om ikke, hvor flott det er med barn osv. 

Jeg opplever at det ikke er rom for tvil eller vonde følelser i disse samtalene, for da blir man spist levende. 

Anonymkode: a1547...537

[AnonymBruker]

Svigermor maser om barnebarn selv om jeg og samboer er enige om at vi ikke ønsker oss barn og det vet hun. Jeg satte henne skikkelig  på plass en gang og sa jeg ikke ville ha mer mas om dette, da ble hun fornærmet og sa at hvis hun ikke maser så blir det jo aldri noe av, og at det var egoistisk av oss å ikke føre slekta videre. Vel, det blir ikke noe av uansett hva hun sier.

Anonymkode: 66b49...2ec

[skreppamedleppa]

Det er jo et manglende ønske først og fremt. Ikke i et lite nanosekund har jeg ønsket meg barn, ei heller ønsket at jeg ønsket meg barn. Jeg er bare sjeleglad for at jeg er barnfri. Joda innimellom hadde det sikker vært enklere å bare føye seg for disse konservative kreftene i samfunnet men ikke faen. Så vondt vil jeg ikke meg selv rett og slett.

Og i kjølvannet av det manglende ønske så er det jo mange posetive sider og ting jeg også er fornøyd med. Som andre i tråden har nevnt. Fordi jeg liker livet mitt barnfritt og har et veldig godt og meningsfylt liv som jeg liker og setter umåteligstor pris på. Jeg ønsker meg heller ikke en krokodille, lama farm eller flytte til Svalbard og har heldigvis aldri følt noe press, mas over verken å skaffe meg krokodille, barn eller lamafarm eller sorg over mangel på dette. Alle disse tingene har en fellesnevner og det er at jeg ikke ønsker det i mitt liv selv om jeg ikke vet hvordan det ville blitt om jeg hadde hatt det, men det bare føles og kjennes så uhorveligfril ut. Sikkert fint for andre men ikke for meg.

 

Tror absolutt ikke mitt liv er fasit for alle, men det er fasit for meg og jeg 

[17.11]

Det bare frister ikke. Jeg har egentlig nok med meg selv.