Utagerende barn på skolen

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 27.1.2022 den 23.45):

Be om utredning for ADHD. ADHD er ikke bare en rettning, og kan komme frem på mange forskjellige måter.

Jeg har fått mange aha-opplevelser etter at mitt barn endelig ble utredet og jeg satt meg mer inn i det. Det du beskriver i HI kan absolutt komme av ADHD og frustrasjonen barnet føler i situasjon som føles presset.

Det var aldri misstanke om ADHD hos mitt barn blant skole og ppt, men jeg ba om henvisning til utredning og fikk det tilslutt. Bup trodde heller ikke at det var det med godtok å utrede og fikk en del aha-opplevelser selv. Diagnosen var tilslutt soleklar og barnet får nå uvurderlig hjelp og tilrettelegging.

Anonymkode: 49bfd...d83

Dette er en så stor misoppfatning! Det er ikle diagnosen som utløser rett til hjelp og tilrettelegging. Det er barnets behov og funksjonsnivå. 

Anonymkode: 49ef6...2e4

[AnonymBruker]

13 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg føler vel at ettersom situasjonen har eskalert så går vi mer på eggeskall hjemme enn før,  at vi kanskje ikke er like strenge som vi vanligvis ville vært fordi vi vil unngå de største konfliktene.  Jeg skjønner at det ikke er riktig , men det er en lillebror inne i bildet her som også skal ha det bra i huset, og hun kan ha forferdelige utbrudd hvis det går helt galt . 

Anonymkode: 44ade...7f1

Her svarer du jo bare på en liten del av det jeg spør om. Men at dere går på eggeskall hjemme, forverrer nok bare problemet. Det gjør forskjellen mellom skolen og hjemme større, og kan utløse mer frustrasjon hos barnet.

Anonymkode: 0f754...c70

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Dette er en så stor misoppfatning! Det er ikle diagnosen som utløser rett til hjelp og tilrettelegging. Det er barnets behov og funksjonsnivå. 

Anonymkode: 49ef6...2e4

Er det en misoppfatning at mitt barn for uvurderlig hjelp og tilrettelegging?

Jøss 🤔

Er jeg nødt til å poste bilde av vedtaket skolen selv har satt sammen på bagrunn av ADHD?

Mulig man ikke har krav, men min fikk etter diagnosen ADHD uvurderlig hjelp og tilrettelegging som har firandret skolehverdagen og fremtiden.

Anonymkode: 49bfd...d83

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Er det en misoppfatning at mitt barn for uvurderlig hjelp og tilrettelegging?

Jøss 🤔

Er jeg nødt til å poste bilde av vedtaket skolen selv har satt sammen på bagrunn av ADHD?

Mulig man ikke har krav, men min fikk etter diagnosen ADHD uvurderlig hjelp og tilrettelegging som har firandret skolehverdagen og fremtiden.

Anonymkode: 49bfd...d83

Så flott! Har du eksempler på hvilke tiltak dere opplever at ble satt inn, og som fungerer godt? 

Spør for inspirasjon. 

Anonymkode: fa17c...17b

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i en del av det du skriver ts, med min sønn på samme alder.

Med han så var ppt involvert de siste to årene han gikk i barnehagen, på grunn av at han hadde utfordringer i sosiale settinger. Helt siden han var veldig liten har han hatt et stort kontrollbehov, liker å bestemme og styre i lek, vanskeligheter med å regulere følelsene sine som resulterte i at når han ble sint så "svartnet" det for han, og han var overhodet ikke kontaktbar før han fikk roet seg ned. Dårlig impulskontroll også blant annet. Uheldigvis mistet han rett på den hjelpen når han gikk over til skole, da verken ppt eller barnehage så behov for å fortsette tiltak. 

Han har alltid slitt med de samme tingene hjemme inntil de siste par årene. Vi har alltid jobbet svært mye hjemme med å være konsekvent og tydelig, og møte hans behov på best mulig måte. Han går i 3.klasse nå, og fra han gikk i første klasse har vi merket stor framgang hjemme. Han får til å regulere følelsene sine i mye større grad og det er svært sjeldent han blir så sint at han mister kontroll. I motsetning til før så blir han da ikke utagerende i form av å ødelegge ting, slå, hyle og "klikke helt" (uten at jeg finner noe bedre måte å ordlegge meg), men nå kan han heller rope noen stygge gloser før han selv trekker seg tilbake på rommet sitt og gråter. Så tar det ikke mer enn et par minutter før han kommer ut og beklager seg for det dumme han sa og at han ikke mente det. Så klemmer vi, og snakker om det og vips så er alt i orden. Han klarer dermed å regulere seg. 

På skolen derimot går det ikke bra. Han har en fantastisk flott kontaktlærer som ser hans utfordringer og imøtekommer dem, og han føler seg utrolig trygg på henne. Men hun studerer, og er dermed en del borte fra jobb, og det merkes når han har andre voksne å forholde seg til. Kontaktlærer har siden første klasse imøtekommet hans utfordringer med f.eks det at han liker å bestemme, ved å ofte gi han valg slik at han føler han er med å bestemmer. Føler han det går dårlig ute i friminuttet får han være inne med henne og gjerne en annen elev. Synes han det er utfordrende å sitte foran, får han velge å flytte lenger bak i rommet. Vil han ta en luftepause fordi han er så sinna at han trenger å trekke seg litt tilbake, får han det. Osv. Dette fungerer tydeligvis flott for de, men de andre lærerne gjør ikke dette. 

Enkelte lærere har lenge påpekt at de også har sett mønster siden første klasse med at klassekamerater hans lett kan finne på å skylde på mitt sønn fordi han er et lett mål siden han har de utfordringene han har. Og at han ofte da blir sinna når han føler seg urettferdig behandlet. Og dette prøver de å følge med på, men ikke alltid lett å få med seg med mange barn i skolegården. 

Jeg måtte hente han fra skolen her om dagen fordi de ikke klarte å roe han ned, og det er veldig lenge siden det har vært en så stor episode. Da jeg ankom skolen var han inne på et rom med rektor og en mannlig lærer. Døren var helt åpen, og det passerte flere lærere og elever og fikk med seg hele spetakkelet når jeg var der. Han lå på bakken med rektor over seg når jeg ankom, rektor holdt han nede i bakken for å hindre han i stikke av eller kaste ting rundt seg. Han var gjennomvåt av svette, ildrød i ansiktet og gråt. Trengte bare 1 sekund øyekontakt for å se panikken i øynene hans (jeg vet fra han var liten at en trigger var å bli tatt på når han var i hetens øyeblikk), og med en gang han så meg, roet han seg. Han fortalte meg gråtkvalt at han skjemtes over at "alle" hadde sett på, og at han følte seg flau over å være der hvor andre kunne se han sånn der. Og det skjønner jeg innmari godt! 

Så vi sliter også på skolen, men jeg tror ene og alene at det største problemet der er at han får ikke en trygg og konsekvent tilværelse på skolen. At de imøtekommer han på forskjellige måter. 

Nå var vel ikke dette direkte til hjelp for din del, det eneste tipset jeg personlig har er å fortsette å være konsekvent hjemme. 

Anonymkode: 06b06...5d1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg kjenner meg igjen i en del av det du skriver ts, med min sønn på samme alder.

Med han så var ppt involvert de siste to årene han gikk i barnehagen, på grunn av at han hadde utfordringer i sosiale settinger. Helt siden han var veldig liten har han hatt et stort kontrollbehov, liker å bestemme og styre i lek, vanskeligheter med å regulere følelsene sine som resulterte i at når han ble sint så "svartnet" det for han, og han var overhodet ikke kontaktbar før han fikk roet seg ned. Dårlig impulskontroll også blant annet. Uheldigvis mistet han rett på den hjelpen når han gikk over til skole, da verken ppt eller barnehage så behov for å fortsette tiltak. 

Han har alltid slitt med de samme tingene hjemme inntil de siste par årene. Vi har alltid jobbet svært mye hjemme med å være konsekvent og tydelig, og møte hans behov på best mulig måte. Han går i 3.klasse nå, og fra han gikk i første klasse har vi merket stor framgang hjemme. Han får til å regulere følelsene sine i mye større grad og det er svært sjeldent han blir så sint at han mister kontroll. I motsetning til før så blir han da ikke utagerende i form av å ødelegge ting, slå, hyle og "klikke helt" (uten at jeg finner noe bedre måte å ordlegge meg), men nå kan han heller rope noen stygge gloser før han selv trekker seg tilbake på rommet sitt og gråter. Så tar det ikke mer enn et par minutter før han kommer ut og beklager seg for det dumme han sa og at han ikke mente det. Så klemmer vi, og snakker om det og vips så er alt i orden. Han klarer dermed å regulere seg. 

På skolen derimot går det ikke bra. Han har en fantastisk flott kontaktlærer som ser hans utfordringer og imøtekommer dem, og han føler seg utrolig trygg på henne. Men hun studerer, og er dermed en del borte fra jobb, og det merkes når han har andre voksne å forholde seg til. Kontaktlærer har siden første klasse imøtekommet hans utfordringer med f.eks det at han liker å bestemme, ved å ofte gi han valg slik at han føler han er med å bestemmer. Føler han det går dårlig ute i friminuttet får han være inne med henne og gjerne en annen elev. Synes han det er utfordrende å sitte foran, får han velge å flytte lenger bak i rommet. Vil han ta en luftepause fordi han er så sinna at han trenger å trekke seg litt tilbake, får han det. Osv. Dette fungerer tydeligvis flott for de, men de andre lærerne gjør ikke dette. 

Enkelte lærere har lenge påpekt at de også har sett mønster siden første klasse med at klassekamerater hans lett kan finne på å skylde på mitt sønn fordi han er et lett mål siden han har de utfordringene han har. Og at han ofte da blir sinna når han føler seg urettferdig behandlet. Og dette prøver de å følge med på, men ikke alltid lett å få med seg med mange barn i skolegården. 

Jeg måtte hente han fra skolen her om dagen fordi de ikke klarte å roe han ned, og det er veldig lenge siden det har vært en så stor episode. Da jeg ankom skolen var han inne på et rom med rektor og en mannlig lærer. Døren var helt åpen, og det passerte flere lærere og elever og fikk med seg hele spetakkelet når jeg var der. Han lå på bakken med rektor over seg når jeg ankom, rektor holdt han nede i bakken for å hindre han i stikke av eller kaste ting rundt seg. Han var gjennomvåt av svette, ildrød i ansiktet og gråt. Trengte bare 1 sekund øyekontakt for å se panikken i øynene hans (jeg vet fra han var liten at en trigger var å bli tatt på når han var i hetens øyeblikk), og med en gang han så meg, roet han seg. Han fortalte meg gråtkvalt at han skjemtes over at "alle" hadde sett på, og at han følte seg flau over å være der hvor andre kunne se han sånn der. Og det skjønner jeg innmari godt! 

Så vi sliter også på skolen, men jeg tror ene og alene at det største problemet der er at han får ikke en trygg og konsekvent tilværelse på skolen. At de imøtekommer han på forskjellige måter. 

Nå var vel ikke dette direkte til hjelp for din del, det eneste tipset jeg personlig har er å fortsette å være konsekvent hjemme. 

Anonymkode: 06b06...5d1

Huff, det høres ikke noe godt ut! Og jeg skjønner gutten godt, at han synes det var flaut at alle hadde sett han. 

Kan jeg spørre hvordan dere gikk frem for å få han til å slutte å kaste og ødelegge ting hjemme? Har en her som kan skifte stemning fort, fra å være glad og grei, til å bli sinna og tverr. Å prøve å møte han på følelsene virker ikke, når han raser. Ting kastes, slåing etc. Det ender noen ganger med at vi må holde han, for at ikke ting skal bli ødelagt, at noen skal bli skadet av noe som flyr gjennom lufta. 

Vet at det fungerer fint for han, at han får en time out og får være litt alene for seg selv. Men han ser ikke det selv, når han raser. Uansett om jeg prøver å minne han på det, så er det vanskelig å nå inn når han er sinna. 

Anonymkode: c92d8...03d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg kjenner meg igjen i en del av det du skriver ts, med min sønn på samme alder.

Med han så var ppt involvert de siste to årene han gikk i barnehagen, på grunn av at han hadde utfordringer i sosiale settinger. Helt siden han var veldig liten har han hatt et stort kontrollbehov, liker å bestemme og styre i lek, vanskeligheter med å regulere følelsene sine som resulterte i at når han ble sint så "svartnet" det for han, og han var overhodet ikke kontaktbar før han fikk roet seg ned. Dårlig impulskontroll også blant annet. Uheldigvis mistet han rett på den hjelpen når han gikk over til skole, da verken ppt eller barnehage så behov for å fortsette tiltak. 

Han har alltid slitt med de samme tingene hjemme inntil de siste par årene. Vi har alltid jobbet svært mye hjemme med å være konsekvent og tydelig, og møte hans behov på best mulig måte. Han går i 3.klasse nå, og fra han gikk i første klasse har vi merket stor framgang hjemme. Han får til å regulere følelsene sine i mye større grad og det er svært sjeldent han blir så sint at han mister kontroll. I motsetning til før så blir han da ikke utagerende i form av å ødelegge ting, slå, hyle og "klikke helt" (uten at jeg finner noe bedre måte å ordlegge meg), men nå kan han heller rope noen stygge gloser før han selv trekker seg tilbake på rommet sitt og gråter. Så tar det ikke mer enn et par minutter før han kommer ut og beklager seg for det dumme han sa og at han ikke mente det. Så klemmer vi, og snakker om det og vips så er alt i orden. Han klarer dermed å regulere seg. 

På skolen derimot går det ikke bra. Han har en fantastisk flott kontaktlærer som ser hans utfordringer og imøtekommer dem, og han føler seg utrolig trygg på henne. Men hun studerer, og er dermed en del borte fra jobb, og det merkes når han har andre voksne å forholde seg til. Kontaktlærer har siden første klasse imøtekommet hans utfordringer med f.eks det at han liker å bestemme, ved å ofte gi han valg slik at han føler han er med å bestemmer. Føler han det går dårlig ute i friminuttet får han være inne med henne og gjerne en annen elev. Synes han det er utfordrende å sitte foran, får han velge å flytte lenger bak i rommet. Vil han ta en luftepause fordi han er så sinna at han trenger å trekke seg litt tilbake, får han det. Osv. Dette fungerer tydeligvis flott for de, men de andre lærerne gjør ikke dette. 

Enkelte lærere har lenge påpekt at de også har sett mønster siden første klasse med at klassekamerater hans lett kan finne på å skylde på mitt sønn fordi han er et lett mål siden han har de utfordringene han har. Og at han ofte da blir sinna når han føler seg urettferdig behandlet. Og dette prøver de å følge med på, men ikke alltid lett å få med seg med mange barn i skolegården. 

Jeg måtte hente han fra skolen her om dagen fordi de ikke klarte å roe han ned, og det er veldig lenge siden det har vært en så stor episode. Da jeg ankom skolen var han inne på et rom med rektor og en mannlig lærer. Døren var helt åpen, og det passerte flere lærere og elever og fikk med seg hele spetakkelet når jeg var der. Han lå på bakken med rektor over seg når jeg ankom, rektor holdt han nede i bakken for å hindre han i stikke av eller kaste ting rundt seg. Han var gjennomvåt av svette, ildrød i ansiktet og gråt. Trengte bare 1 sekund øyekontakt for å se panikken i øynene hans (jeg vet fra han var liten at en trigger var å bli tatt på når han var i hetens øyeblikk), og med en gang han så meg, roet han seg. Han fortalte meg gråtkvalt at han skjemtes over at "alle" hadde sett på, og at han følte seg flau over å være der hvor andre kunne se han sånn der. Og det skjønner jeg innmari godt! 

Så vi sliter også på skolen, men jeg tror ene og alene at det største problemet der er at han får ikke en trygg og konsekvent tilværelse på skolen. At de imøtekommer han på forskjellige måter. 

Nå var vel ikke dette direkte til hjelp for din del, det eneste tipset jeg personlig har er å fortsette å være konsekvent hjemme. 

Anonymkode: 06b06...5d1

Dette tror jeg at jeg hadde meldt videre. Når til og med rektor har så dårlig kunnskap om hvordan håndtere vanskelige saker bør skolen få veiledning.

Stakkars gutt ❤️

Anonymkode: d9076...0f1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Dette tror jeg at jeg hadde meldt videre. Når til og med rektor har så dårlig kunnskap om hvordan håndtere vanskelige saker bør skolen få veiledning.

Stakkars gutt ❤️

Anonymkode: d9076...0f1

Høres foresten ut som dere håndterer det godt, var skolen jeg siktet til bare så det ikke skal misforstås.

Anonymkode: d9076...0f1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Huff, det høres ikke noe godt ut! Og jeg skjønner gutten godt, at han synes det var flaut at alle hadde sett han. 

Kan jeg spørre hvordan dere gikk frem for å få han til å slutte å kaste og ødelegge ting hjemme? Har en her som kan skifte stemning fort, fra å være glad og grei, til å bli sinna og tverr. Å prøve å møte han på følelsene virker ikke, når han raser. Ting kastes, slåing etc. Det ender noen ganger med at vi må holde han, for at ikke ting skal bli ødelagt, at noen skal bli skadet av noe som flyr gjennom lufta. 

Vet at det fungerer fint for han, at han får en time out og får være litt alene for seg selv. Men han ser ikke det selv, når han raser. Uansett om jeg prøver å minne han på det, så er det vanskelig å nå inn når han er sinna. 

Anonymkode: c92d8...03d

Nei, det var virkelig ikke noe greit det der, og jeg må innrømme at det krevde en hel del av meg selv å bevare roen!

Det som har hjulpet best for oss er rett og slett å la ham rase i fra seg alene. At jeg er rett utenfor rommet hans, og stod klar til å gå inn på rommet hans for å ta leke o.l ut av hendene hans som han var på tur til å ødelegge, og forklare rolig at det er greit å være sint men at han ikke får lov til å ødelegge ting eller skade andre. Som verst kunne det hende at jeg gikk inn og ut hvert 3 sekund for å snakke til han, helt til han skjønte at det ikke nyttet. Som sagt, så sint som han kunne bli så var han ikke mottakelig for informasjon, og det krevde dermed til tider mange turer inn og ut for min del for å avbryte at han ødelegger noe eller sparker døra (det var en favoritt) eller slo seg selv. Det hendte også at han var så sint at han ville stikke ut av vinduet og da var det inn og avverge på samme måte. Eller hvis han hylte og brølte for høyt så gikk jeg inn og forklarte at det er greit å føle seg sint, men når man har naboer rundt seg så er det ikke greit å bråke så mye. 

Som sagt, dette har krevdes flere år med konsekvent repetisjon. Mye mulig det ikke er pedagogisk riktig måte å løse det på, men jeg prøvde alle metoder jeg kom over på nett når han var liten, og dette var det som virket best. Det å holde han fast f.eks var absolutt verstingen. Bare det å være i samme rom og sitte på hans nivå, være rolig og fortelle at jeg skjønner og at jeg er her osv var skikkelig triggende for han. 

Ønsker deg masse lykke til, håper det løser seg! 

Anonymkode: 06b06...5d1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Høres foresten ut som dere håndterer det godt, var skolen jeg siktet til bare så det ikke skal misforstås.

Anonymkode: d9076...0f1

Takk, jeg har enda ikke helt landet på hvordan jeg skal takle akkurat denne saken. Om jeg "bare" skal ta det opp med rektor og kontaktlærer eller om jeg skal ta det videre. Det synet av å se guttungen på den måten, og hvor ydmykende hele situasjon var er så opprørende! Jeg har mange ganger i løpet av hans 3 år på skolen etterspurt om de ser behov for at han trenger tettere oppfølging, men i og med at kontaktlærer har så godt et forhold til han så ser ikke hun behovet. 

Anonymkode: 06b06...5d1

[Silva Pluvialis]

Jadzia skrev (På 28.1.2022 den 7.42):

Alle barn kan trigges av ting de kanskje ikke selv vet hva er. De bare får det vondt uten å forstå årsaken. Jeg har en gutt med adhd som er snill som et lam. To ganger har han angrepet voksne på skolen. Den ene gangen beit han en lærer til blods. Den andre gangen slo han. Han klarte ikke selv å fortelle hva som gjorde det. Han bare sa han var dum inni seg. Begynte å nøste med lærerne og hun han beit, hadde holdt han fast da han var sinna, så skjønte fort det var triggeren der. Den andre hadde kommet med en bemerkning på noe rett etter han hadde kranglet med vennen sin, så da toppet det seg fullstendig for han. 

Godt sagt.

 

Endret 3. oktober 2022 av Tvillingsjel

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Takk, jeg har enda ikke helt landet på hvordan jeg skal takle akkurat denne saken. Om jeg "bare" skal ta det opp med rektor og kontaktlærer eller om jeg skal ta det videre. Det synet av å se guttungen på den måten, og hvor ydmykende hele situasjon var er så opprørende! Jeg har mange ganger i løpet av hans 3 år på skolen etterspurt om de ser behov for at han trenger tettere oppfølging, men i og med at kontaktlærer har så godt et forhold til han så ser ikke hun behovet. 

Anonymkode: 06b06...5d1

Skjønner jeg godt ❤️ Synest det er krise at rektor fysisk holdt han nede og i tillegg gjorde at han gjorde det så lenge at du rakk å komme. Vitner om en utrolig mangel på kunnskap, metoder og vurderingsevne. Skremmende og fra et systemperspektiv burde denne rektoren fjernes.

Men skjønner godt det er en vanskelig vurdering, for en ønsker jo et godt forhold til skolen også. En ønsker å samarbeide, gjøre det beste for barnet. Og dessverre er ikke systemene perfekte og det hender en i stedet blir fremstilt som vanskelige foreldre. Men jeg tror det er bedre på lang sikt at slike saker blir meldt inn. Men er ikke bare bare å stå i en slik kamp. Kan en mulighet være å bruke episoden til å presse skolen til å sette på mer ressurser? 

Lykke til uansett hva du velger å gjøre. ❤️

Anonymkode: d9076...0f1

[AnonymBruker]

Fra en lærers perspektiv:

Noen ganger utagerende barn mer i skolen fordi det stilles mer krav til dem der (både faglig og sosialt). 

Jeg har selv hatt flere utagerende elever gjennom mine 10 år som lærer (jeg blir ofte satt inn i klasser med særlige utfordringer). Det har hendt at jeg har måtte holde elever når de er til fire for seg selv og/eller andre. Dette er selvsagt alltid SISTE utvei, og noe man prøver å unngå. Da hadde jeg heller gitt mulighet til at eleven kunne "rømme" fra skolen om mulig. Jeg ville bedt om hendelsesrapport for den gang rektor holdt barnet nede. 

 

Tiltak vi har satt inn på eksplosive elever er:

-Rask hjemsending når eleven viser visse mønster

-Ha et område eleven kan gå til når hen føler seg trigget

-Logging av alle hendelser og kommunikasjon med foreldrene etter hver episode

-Hyppige møter med foreldre

-Observasjon for å finne triggere og arebid for å redusere disse

-Større voksentetthet

-Elevsamtaler 

-Verktøysarbeid som hjelper eleven å sette ord på følelser, roe ned etc. Jeg har god erfaring med "De tre gode hjelperne" som brukes av bl.a. skoler, BUP og barnevern

 

Anonymkode: a151f...259

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Jeg kjenner meg igjen i en del av det du skriver ts, med min sønn på samme alder.

Med han så var ppt involvert de siste to årene han gikk i barnehagen, på grunn av at han hadde utfordringer i sosiale settinger. Helt siden han var veldig liten har han hatt et stort kontrollbehov, liker å bestemme og styre i lek, vanskeligheter med å regulere følelsene sine som resulterte i at når han ble sint så "svartnet" det for han, og han var overhodet ikke kontaktbar før han fikk roet seg ned. Dårlig impulskontroll også blant annet. Uheldigvis mistet han rett på den hjelpen når han gikk over til skole, da verken ppt eller barnehage så behov for å fortsette tiltak. 

Han har alltid slitt med de samme tingene hjemme inntil de siste par årene. Vi har alltid jobbet svært mye hjemme med å være konsekvent og tydelig, og møte hans behov på best mulig måte. Han går i 3.klasse nå, og fra han gikk i første klasse har vi merket stor framgang hjemme. Han får til å regulere følelsene sine i mye større grad og det er svært sjeldent han blir så sint at han mister kontroll. I motsetning til før så blir han da ikke utagerende i form av å ødelegge ting, slå, hyle og "klikke helt" (uten at jeg finner noe bedre måte å ordlegge meg), men nå kan han heller rope noen stygge gloser før han selv trekker seg tilbake på rommet sitt og gråter. Så tar det ikke mer enn et par minutter før han kommer ut og beklager seg for det dumme han sa og at han ikke mente det. Så klemmer vi, og snakker om det og vips så er alt i orden. Han klarer dermed å regulere seg. 

På skolen derimot går det ikke bra. Han har en fantastisk flott kontaktlærer som ser hans utfordringer og imøtekommer dem, og han føler seg utrolig trygg på henne. Men hun studerer, og er dermed en del borte fra jobb, og det merkes når han har andre voksne å forholde seg til. Kontaktlærer har siden første klasse imøtekommet hans utfordringer med f.eks det at han liker å bestemme, ved å ofte gi han valg slik at han føler han er med å bestemmer. Føler han det går dårlig ute i friminuttet får han være inne med henne og gjerne en annen elev. Synes han det er utfordrende å sitte foran, får han velge å flytte lenger bak i rommet. Vil han ta en luftepause fordi han er så sinna at han trenger å trekke seg litt tilbake, får han det. Osv. Dette fungerer tydeligvis flott for de, men de andre lærerne gjør ikke dette. 

Enkelte lærere har lenge påpekt at de også har sett mønster siden første klasse med at klassekamerater hans lett kan finne på å skylde på mitt sønn fordi han er et lett mål siden han har de utfordringene han har. Og at han ofte da blir sinna når han føler seg urettferdig behandlet. Og dette prøver de å følge med på, men ikke alltid lett å få med seg med mange barn i skolegården. 

Jeg måtte hente han fra skolen her om dagen fordi de ikke klarte å roe han ned, og det er veldig lenge siden det har vært en så stor episode. Da jeg ankom skolen var han inne på et rom med rektor og en mannlig lærer. Døren var helt åpen, og det passerte flere lærere og elever og fikk med seg hele spetakkelet når jeg var der. Han lå på bakken med rektor over seg når jeg ankom, rektor holdt han nede i bakken for å hindre han i stikke av eller kaste ting rundt seg. Han var gjennomvåt av svette, ildrød i ansiktet og gråt. Trengte bare 1 sekund øyekontakt for å se panikken i øynene hans (jeg vet fra han var liten at en trigger var å bli tatt på når han var i hetens øyeblikk), og med en gang han så meg, roet han seg. Han fortalte meg gråtkvalt at han skjemtes over at "alle" hadde sett på, og at han følte seg flau over å være der hvor andre kunne se han sånn der. Og det skjønner jeg innmari godt! 

Så vi sliter også på skolen, men jeg tror ene og alene at det største problemet der er at han får ikke en trygg og konsekvent tilværelse på skolen. At de imøtekommer han på forskjellige måter. 

Nå var vel ikke dette direkte til hjelp for din del, det eneste tipset jeg personlig har er å fortsette å være konsekvent hjemme. 

Anonymkode: 06b06...5d1

Uff. Dette er bare så trist. Blir oppgitt av at en rektor kan møte en elev på denne måten. Det værste er her er jo at skolen vet hva som funker, men bare en lærer gjør det konsekvent. Gi henne noe fint til jul og sommer. En blomsterbukett med et kort der du skriver at dere setter pris på henne. Eller te. Vis i hvertfall at dere ser at hun betyr noe.

Jeg hadde nok forfulgt denne episode  med rektor. Ugreit at 2 menn opptrer fysisk mot en elev, mens store deler av skolen kan se det. Av de lærerne som får det til, er det liten bruk av fysisk tvang.

Anonymkode: 53953...2b1

[Rosatoast]

AnonymBruker skrev (På 27.1.2022 den 14.24):

Takk for mange fine svar! Skolen sier de ikke har ressurser til å følge henne tett nok , de skulle være en ekstra i dag, allikevel ble det slag og spark til lærer.  

Bup kommer for å observere på skolen, men ikke før om over 4 uker,  og det virker ganske håpløst lenge til akkurat nå . 

Når de ikke orker mer så ringer de , så må jeg hente.  Jeg forstår selvfølgelig at de også står i en vanskelig situasjon,  de kan jo ikke tillate at de andre barna og voksne ikke er trygge på skolen.  

Anonymkode: 44ade...7f1

Dere har for så vidt krav på ekstra ressurser, så da må de ansette en ny assistent som kan være med datteren din. 

Stå på krava dine. Be om at PPT observerer henne på skolen, da skriver personen en type "logg-bok" med alt hun gjør og sier i klassen og utenfor, og de kan ta noen tester av henne for å se hvor hun står aldersmessig og faglig.  Her tenker jeg jenta trenger en som er med henne, som hun kan være trygg på - og da anbefaler jeg assistent. Dette måtte jeg selv ha på barne - og ungdomsskolen, og uten den assistenten hadde det gått virkelig galt, men her må du ta en kamp høres det ut som. Dere har fult ut krav på dette, men du må stå på krava dine og KREVE dette selv. Faren min tok kampen med skolen for meg, og det er jeg veldig takknemlig for i dag, hadde han ikke gjort det - hadde nok løpet vært kjørt for lenge siden. (Jeg ble feildiagnosert i tidlig alder, og heavy feilmedisinert, så jeg løp rundt  9 år og var rusa på sterke ADHD-medisiner)

Endret 30. januar 2022 av Rosatoast

[Hengebuksvinet]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Takk, jeg har enda ikke helt landet på hvordan jeg skal takle akkurat denne saken. Om jeg "bare" skal ta det opp med rektor og kontaktlærer eller om jeg skal ta det videre. Det synet av å se guttungen på den måten, og hvor ydmykende hele situasjon var er så opprørende! Jeg har mange ganger i løpet av hans 3 år på skolen etterspurt om de ser behov for at han trenger tettere oppfølging, men i og med at kontaktlærer har så godt et forhold til han så ser ikke hun behovet. 

Anonymkode: 06b06...5d1

Det er ikke nok at en lærer får det til. 

Jeg hadde nok bedt om en hendelsesrapport fra episoden med rektor. Og rapportert den videre oppover i systemet, hvis ikke han kunne melde noe som beroliget meg veldig.

Jeg tror at en del voksne trigger dårlig oppførsel blant elevene. Og ser at ofte menn er de som takler dårlig oppførsel dårligst, kanskje fordi at de er vant til å få respekt bare i kraft av å være mann. Når det er sagt er nok sønnen din enklere for kontaktlærer, enn for en som ikke har hatt tid til å bygge opp den trygge relasjonen.

Kontaktlærer kan ikke være tilgjengelig alltid. Har dere en handlingplan, som er kjent for alle involverte lærere? Gode sirkler er lette å forsterke, men det er dessverre også dårlige sirkler. Så her må skolen jobbe. Gjerne få inn ppt på systemnivå, for støtte.

[AnonymBruker]

Rosatoast skrev (10 timer siden):

Dere har for så vidt krav på ekstra ressurser, så da må de ansette en ny assistent som kan være med datteren din. 

Stå på krava dine. Be om at PPT observerer henne på skolen, da skriver personen en type "logg-bok" med alt hun gjør og sier i klassen og utenfor, og de kan ta noen tester av henne for å se hvor hun står aldersmessig og faglig.  Her tenker jeg jenta trenger en som er med henne, som hun kan være trygg på - og da anbefaler jeg assistent. Dette måtte jeg selv ha på barne - og ungdomsskolen, og uten den assistenten hadde det gått virkelig galt, men her må du ta en kamp høres det ut som. Dere har fult ut krav på dette, men du må stå på krava dine og KREVE dette selv. Faren min tok kampen med skolen for meg, og det er jeg veldig takknemlig for i dag, hadde han ikke gjort det - hadde nok løpet vært kjørt for lenge siden. (Jeg ble feildiagnosert i tidlig alder, og heavy feilmedisinert, så jeg løp rundt  9 år og var rusa på sterke ADHD-medisiner)

Takk for godt svar . Og du er sikker på at vi har krav på dette ? jeg skal ha med meg en person utenfra i neste møte med skolen, som vet mer om hva vi kan kreve . Akkurat nå så mener skolen at jeg som mor skal være med på skolen, sitte utenfor klasserommet og være den som observerer i friminuttene.  Jeg nekter å tro at dette er noe de kan kreve ? pg det vil jo heller ikke hjelpe saken noe. Det blir jo ikke noen naturlig situasjon når jeg er tilstede . 

Anonymkode: 44ade...7f1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Takk for godt svar . Og du er sikker på at vi har krav på dette ? jeg skal ha med meg en person utenfra i neste møte med skolen, som vet mer om hva vi kan kreve . Akkurat nå så mener skolen at jeg som mor skal være med på skolen, sitte utenfor klasserommet og være den som observerer i friminuttene.  Jeg nekter å tro at dette er noe de kan kreve ? pg det vil jo heller ikke hjelpe saken noe. Det blir jo ikke noen naturlig situasjon når jeg er tilstede . 

Anonymkode: 44ade...7f1

Høres veldig rart ut. De burde be PPT komme og observere. De kan hjelpe skolen å tilrettelegge og veilede lærerne. Du kan selv ta kontakt med PPT selv om det er skolen som ofte gjør det. 

Dere kan kreve at skolen lager en plan. Tror ikke dere kan kreve en ekstraressurs, men du kan kjempe for det og skolen skal tilrettelegge for at alle barn har et trygt miljø. Og da er en ekstra ressurs nyttig i mange tilfeller. Det er her det er nyttig med f.eks. PPT eller sosiallærer som kan være med å se hvilke situasjoner som er vanskelig for barnet, også så kan skolen gi barnet litt ekstra støtte der. Ikke alltid så mye som skal til og mye mindre ressurskrevende enn å hente inn barnet etter det er «kokt over».

Anonymkode: d9076...0f1

[AnonymBruker]

Vi har et barn i samme alder som sliter med det samme. Det som er tilsynelatende uprovosert vold i skolen. Det skjer med ujevne mellomrom.

Vi har diagnose satt allerede(kan være det er tilleggsvansker), vi har ppt, inspektører, lærere involvert i jenvlige samarbeidsmøter.  Selv om det skal være mye kompentente folk der, så føler jeg ofte at vi sitter og synser...personen fra PPT er vel den eneste som kan si noe som er faglig forankret. 

Jeg føler at skolen har en tendens til å henvende seg til oss foreldre for råd. Det er vanskelig å gi råd, når barnet er en helt annen hjemme enn på skolen.

og assistenter....hadde det bare vært hjelp i assistenter.... de er ofte halvsløve lærlinger som sitter i egne tanker og perler eller tegner. En ekstra voksen de kan bruke når de må sende barnet inn fra friminuttet, hvis det har skjedd en episode.

Jeg skulle gjerne hatt en assistent til mitt barn, med god kunnskap om diagnosen, og som virkelig var interessert i å lære barnet å kjenne. Som jobbet sammen med barnet på de områdene som er utfordrende for det.  En voksen som er i forkant, og som leser situasjoner og forebygger. En assistent som ble værende i jobben og som var tilstede både på skole og SFO/AKS.  En voksen som kunne se barnet vårt bak all utageringen. som kunne få en god relasjon til barnet vårt, sånn at de kunne snakke sammen. 

 

 

Anonymkode: 5eb0e...47a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Vi har et barn i samme alder som sliter med det samme. Det som er tilsynelatende uprovosert vold i skolen. Det skjer med ujevne mellomrom.

Vi har diagnose satt allerede(kan være det er tilleggsvansker), vi har ppt, inspektører, lærere involvert i jenvlige samarbeidsmøter.  Selv om det skal være mye kompentente folk der, så føler jeg ofte at vi sitter og synser...personen fra PPT er vel den eneste som kan si noe som er faglig forankret. 

Jeg føler at skolen har en tendens til å henvende seg til oss foreldre for råd. Det er vanskelig å gi råd, når barnet er en helt annen hjemme enn på skolen.

og assistenter....hadde det bare vært hjelp i assistenter.... de er ofte halvsløve lærlinger som sitter i egne tanker og perler eller tegner. En ekstra voksen de kan bruke når de må sende barnet inn fra friminuttet, hvis det har skjedd en episode.

Jeg skulle gjerne hatt en assistent til mitt barn, med god kunnskap om diagnosen, og som virkelig var interessert i å lære barnet å kjenne. Som jobbet sammen med barnet på de områdene som er utfordrende for det.  En voksen som er i forkant, og som leser situasjoner og forebygger. En assistent som ble værende i jobben og som var tilstede både på skole og SFO/AKS.  En voksen som kunne se barnet vårt bak all utageringen. som kunne få en god relasjon til barnet vårt, sånn at de kunne snakke sammen. 

 

 

Anonymkode: 5eb0e...47a

Jeg forstår deg så godt, og det hadde vært fantastisk, men dette er nok en utopi. Lærere er pedagoger, og utdanning/undervisning er vårt fagområde. Slik skolen er blitt, forventes vi å være supermennesker som skal fylle (og takle) oppgavene til en haug andre yrkesgrupper! I tillegg skal vi undervise og ha ansvar for mange elever. Det sier seg selv at det er en umulig oppgave. I tillegg er det lite ressurser og stadige kutt. Tvil ikke på at skolen vil ditt barns beste, men teori og mulig praksis er milevis fra hverandre! Assistentjobb er heller  ikke særlig attraktivt, og det er en krevende jobb å stå i. Det blir ofte "den vi får tak i som sier ja", siden alternativet er ingen assistent (og det må jo på plass siden eleven har krav på det..) Det er fortvilende, og jeg har hatt mang en kollega som har grått  på jobb fordi de føler seg så utilstrekkelige. Har vært der jeg også 😔 Jeg er veldig glad for at mine barn har klart seg gjennom skoletida uten noe spesielt, for jeg vet at det ikke er en selvfølge å få rett/nok hjelp. Selv er jeg i ny jobb, for jeg klarer ikke å ha en sånn jobb lenger (lærer). Det er til å få magesår av😞 Håper det løser seg til det beste for barnet ditt!

Anonymkode: c82fe...e1d