Hvordan ble 2021 for deg som sliter psykisk? Og hvordan ser utsiktene for 2022 ut?

[Anonymburker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

2021 gikk greit. Jeg hadde kjempefine gode arbeidskollegaer og jobber som jeg trivdes med. Er vikar. Jeg har gått på antidepressiva siden 2017 og i 2021 var første gangen jeg følte at jeg kunne slutte på de. Men så kom det en dårlig periode tidlig høst og jeg måtte avbryte seponieringen. Jeg mår bra nå igjen og håper det holder seg så jeg kan slutte i 2022. Jeg er kronisk depressiv men jeg ønsker å kunne håndtere mine følelser på en bedre måte enn medisin, og så vil jeg ha barn og vil ikke gå på antidepp som gravid. Jeg har også mye angst men også den har blitt mye bedre gjennom eksponering og at jeg har jobbet mye med min selvfølelse og hvordan jeg styrer mine tanker. Så 2022 ser lyst ut! 

Anonymkode: 08b15...843

 

Laraa skrev (23 minutter siden):

Jeg ble henvist til psykomotorisk fysioterapeut. Jeg forsto at mye av det fysiske jeg sliter med som pusteproblemer og nummenhet, hodepine samt massiv angst og følelsen av å være utrygg, kan ha mye sammenheng med at jeg opplevde mye fysisk vold og psykisk vold i mange år og fastlegen henviste meg til dps. Jeg håper 2022 er året hvor jeg kan legge ting bak meg gjennom behandling. Jeg håper også at corona gir seg tilstrekkelig til at mange tiltak permanent forsvinner. Corona har vært bensin på bålet for angsten og depresjonen som allerede har preget livet mitt i en negativ retning 

Ønsker dere begge lykke til og alt det beste for 2022!❤️ Hilsen ts.

[AnonymBruker]

2020 var egentlig ganske greit år. Fikk kjæreste rett før pandemien og ble dumpa rett før jul så gikk 2021 litt vondt i møte.
Går til psykolog fast for å jobbe igjennom hvorfor jeg er som jeg er. En del issues i barndommen som i og for seg ikke er av en alvorlig karakter, men mer psykisk. Går til psykolog for jeg har lav selvverd og lnsker ikke å overføre det på sønnen min. 
 

2021 begynte litt dårlig men var litt sånn fuck it etter å ha bli dumpet. Fikk kontakt igjen med en ff som gjorde at jeg kom over bruddet ganske greit og egentlig burde jeg ha gjort det for lenge siden. Begynte å date litt og fikk besøk fra en topp fyr trodde jeg. Vi hadde det kjempefint en del ganger og trodde virkelig det ville bli noe, men fant ut han bare var yte etter sex. Tok det nesten verre enn bruddet i jula. Han hadde solgt hva vi kunne være og livene våre utrolig bra. Jeg er glad i sex og har hatt en del ons men dette var første gangen jeg faktisk følte meg brukt. 
 

Jobb har tatt mye tid og gikk på en smell med å jobbe sinnsykt mye overtid. 
prøvde å date litt på sommeren og trodde jeg hadde møtt den beste personen noen sinne. Vi hadde en så dyp connection både mentalt og fysisk. Pga avstand ble det for vanskelig for begge. 
 

merker at det å være alenemamma 100%, jobbe 150%, mye ekstra ting på skolen har tatt på. Pandemi, restriksjoner, familie jeg egentlig burde styre unna, men samtidig er avhengig av sliter meg ut.

Går 2022 veldig dystert k møte. Har liksom ikke tro på noe. Mangler motivasjon for jobb og sliter med en sjef som ikke skjønner jobben min eller skjønner meg. Mye ekstra oppfølging på skolen. Det at restriksjoner vil vare i mange mnd gjorde at jeg falt skikkelig sammen idag.  Føler jeg må kjempe på så mange arenaer i livet hele tiden. Ingenting kan bare gå seg til. 
Eneste omtrent som aldri i prinsippet har vært et problem er skole da jeg gikk på det eller jobb. Faglig sett. 
 

nå er jeg langt nede og vet liksom ikke helt hva jeg skal gjøre for å komme meg opp. Vet jeg må ta tak og styre livet mitt men syns det er vanskelig. 

Anonymkode: 370ff...2cf

[Anonymburker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

2020 var egentlig ganske greit år. Fikk kjæreste rett før pandemien og ble dumpa rett før jul så gikk 2021 litt vondt i møte.
Går til psykolog fast for å jobbe igjennom hvorfor jeg er som jeg er. En del issues i barndommen som i og for seg ikke er av en alvorlig karakter, men mer psykisk. Går til psykolog for jeg har lav selvverd og lnsker ikke å overføre det på sønnen min. 
 

2021 begynte litt dårlig men var litt sånn fuck it etter å ha bli dumpet. Fikk kontakt igjen med en ff som gjorde at jeg kom over bruddet ganske greit og egentlig burde jeg ha gjort det for lenge siden. Begynte å date litt og fikk besøk fra en topp fyr trodde jeg. Vi hadde det kjempefint en del ganger og trodde virkelig det ville bli noe, men fant ut han bare var yte etter sex. Tok det nesten verre enn bruddet i jula. Han hadde solgt hva vi kunne være og livene våre utrolig bra. Jeg er glad i sex og har hatt en del ons men dette var første gangen jeg faktisk følte meg brukt. 
 

Jobb har tatt mye tid og gikk på en smell med å jobbe sinnsykt mye overtid. 
prøvde å date litt på sommeren og trodde jeg hadde møtt den beste personen noen sinne. Vi hadde en så dyp connection både mentalt og fysisk. Pga avstand ble det for vanskelig for begge. 
 

merker at det å være alenemamma 100%, jobbe 150%, mye ekstra ting på skolen har tatt på. Pandemi, restriksjoner, familie jeg egentlig burde styre unna, men samtidig er avhengig av sliter meg ut.

Går 2022 veldig dystert k møte. Har liksom ikke tro på noe. Mangler motivasjon for jobb og sliter med en sjef som ikke skjønner jobben min eller skjønner meg. Mye ekstra oppfølging på skolen. Det at restriksjoner vil vare i mange mnd gjorde at jeg falt skikkelig sammen idag.  Føler jeg må kjempe på så mange arenaer i livet hele tiden. Ingenting kan bare gå seg til. 
Eneste omtrent som aldri i prinsippet har vært et problem er skole da jeg gikk på det eller jobb. Faglig sett. 
 

nå er jeg langt nede og vet liksom ikke helt hva jeg skal gjøre for å komme meg opp. Vet jeg må ta tak og styre livet mitt men syns det er vanskelig. 

Anonymkode: 370ff...2cf

Håper 2022 blir bedre enn du frykter😃

[Anonymburker]

Er det noe jeg er blitt flinkere på så er det å sette pris på små ting. God mat/drikke, komme hjem og kunne slappe av helt alene, ta en løpetur, se en film osv..

I dag har nok vært den tyngste dagen i 2022 så langt med en del tunge tanker. Den lille triggeren i dag var at jeg så meg selv i et vindu på gata i byen og så hvor gammel jeg så ut i ansiktet. Min neste tanke var da "ikke rart jeg er evig singel, og aldri kommer til å få barn". "Alt er for sent, jeg er for gammel" osv.. Litt etter litt kom det tanker om at det er best å dø.

MEN; heldigvis tillot jeg ikke at tankekjøret tok overhånd slik at de dro meg helt ned til bunnen. Noe som ofte har vært tilfelle tidligere. Jeg klarte stort sett å la tankene kun være nettopp det, og la de fare forbi. De varte riktignok nesten hele dagen og det påvirket selvfølgelig humøret mitt. Men gir jeg tankene for mye plass, tar de overhånd og til slutt blir de overveldende og jeg kan virkelig bli nedfor med hyperventilering og suicidale tendenser.

Jeg har de samme problemene i livet i 2022 som jeg hadde i 2021, 2020 og 2019. Og mange år før det. På mange måter virker problemene fremdeles uløselige og at ting er kjørt, men hvis jeg i alle fall bare klarer å takle det bedre følelsesmessig er jo det noe, i det minste.

[AnonymBruker]

Rainstorm skrev (På 28.12.2021 den 2.31):

Takk for tråden. Spennende å lese, og fint å høre om noen som har håp for de kommende årene. ❤️ 

Og så var det sprøtt å se tilbake på dette året!

Jeg har hatt det utrolig tøft i det siste, og faktisk tenkt på å gi opp, men når jeg ser på hvor jeg var for bare et år siden og hvor jeg er nå så innser jeg at jeg har kommet ekstremt langt dette året! 💪 😯 Mange ting som har vært en kamp har nå fått en slags oppklaring, som gjør at jeg kan jobbe mer målrettet med det, eller at jeg får en mer stabil livssituasjon som gjør at jeg endelig kan repareres og hvile, i stedet for å alltid slukke branner! Livet er fortsatt en sabla hardt kamp, jeg KJENNER bare kampen, men jeg ser at årevis med knallhard jobbing har ført til gode endringer. Og kanskje disse endringene kan være det som gjør at 2022 endelig kan bli "et godt år" (mitt første!). #håpefull

I 2021: 

• Fikk endelig OCD-diagnose etter å ha vært feildiagnostisert i et tiår
• Begynte hos traumespesialist, som også er bevisst OCD-diagnosen min
• Greide å avslutte et langvarig og destruktivt forhold
• Har åpnet meg mer opp både IRL og på nett (anonymt) om hvor skadelig og traumatiserende barndommen min var, har fått øyeblikk der jeg har trodd på at jeg faktisk har venner som bryr seg om meg
• Flyttet fra en fæl bolig, til et sted jeg stortrives, og regelmessig føler meg privilegert for å bo
• Opererte, og endte med det 5 år med sterke kroniske smerter (Hallelujah!!!😭)
• Fått familien mer på avstand, slik at jeg ikke støtt retraumatiseres av kontakten

I 2022 håper jeg: 

• At en stabil bosituasjon, og fravær av mye destruktive relasjoner, og sterke kroniske smerter vil gjøre at jeg kan få bukt med betennelsestilstanden jeg har i kroppen, med smerter og svakhet/trøtthet, og få tid/stabilitet/ro til å fokusere på å reparere kroppen rett og slett
• At behandlingen mot OCD vil gjøre at jeg får effekt av traumebehandlingen og kan "bli hel" og lære meg å leve med traumene, og faktisk ikke må være dissosiert fra meg selv og følelsene mine hele tiden
• At jeg vil få mer enn noen få øyeblikk der jeg kjenner kontakt til andre mennesker, til naturen og til meg selv
• At jeg vil greie å gråte ut noe av smerten fra livet, og dermed også kjenne på glede over livet her og nå
• At jeg vil få dager der OCD ikke dominerer, vet ikke om det er lov å håpe at innen 2022 er omme er OCD en bitteliten del av livet mitt 😭

Godt nytt år til alle sammen! 

Så flott å høre! Kan jeg spørre hva du var feildiagnostisert med, og om det var du eller behandleren din som tok initiativet til å utrede for OCD?

Anonymkode: ed749...f17

[Anonymburker]

Starten på 2022 har mentalt sett vært bra, slik jeg forventet etter en bra avslutning på 2021. Et eller annet gjør at jeg føler ting er annerledes enn før.

Mer ro og likegyldighet til ting jeg ikke får gjort noe med. Ting ordner seg etter hvert og i sitt eget tempo, er slik jeg tenker. Jeg har hatt massevis av tunge tanker, men forskjellen er at jeg ikke har latt de gå over i negative følelser.

Håper dere andre også har hatt en bra start på 2022.

Hilsen TS.

[Gjest Ghostface]

Det ser ut som at jeg gir opp i 2022, også.

[Anonymburker]

Ghostface skrev (1 minutt siden):

Det ser ut som at jeg gir opp i 2022, også.

Hvorfor? Det var jo veldig tidlig å gi opp.

[Gjest Ghostface]

Anonymburker skrev (1 minutt siden):

Hvorfor? Det var jo veldig tidlig å gi opp.

Fordi jeg kommer nok til å stå fast med ting i livet i stedet for å komme videre.

[Gjest AprilRyan]

Jeg hadde en veldig fin jul og en fin nyttårsfeiring, men så kom hverdagen igjen og det har ikke vært lett. I jula var jeg med familien og merket hvor mye jeg savner å ha folk litt nærmere. Jeg vurderer derfor å flytte nærmere familien min, men er ganske usikker enda. 

Jeg skal prøve litt til her, men det er flere andre positive ting hvis jeg flytter også så tenker mye på det. 

Det er jo mulig at ting kan bli enklere om det nå åpner mer og mer opp og at man kan ha en litt mer normal hverdag. Flyttet jo hit midt i pandemien og da var det ganske vanskelig å gjøre normale ting på grunn av nedstenginger. Ble sittende mye hjemme og sånt. 

Jeg er også bekymret for alle urolighetene rundt i verden. Får litt angst av det også. 

[Anonymburker]

Ghostface skrev (11 minutter siden):

Fordi jeg kommer nok til å stå fast med ting i livet i stedet for å komme videre.

Veldig likt slik jeg har tenkt i mange år. Jeg kommer liksom heller aldri videre. Derfor har jeg bare bestemt meg for å leve mer i nuet og la ting skje sin naturlige gang.

For hver gang jeg har tenkt at nå skal jeg gjøre det og det slik at livet mitt ordner seg, så har det endt med skuffelse fordi jeg ikke klarer det.

Da er det lettere å være tilfreds og likegyldig med det man faktisk har. Mindre følelser rundt ting, rett og slett.

Endret 16. januar 2022 av Anonymburker

[Gjest Ghostface]

Anonymburker skrev (4 minutter siden):

Veldig likt slik jeg har tenkt i mange år. Jeg kommer liksom heller aldri videre. Derfor har jeg bare bestemt meg for å leve mer i nuet og la ting skje sin naturlige gang.

For hver gang jeg har tenkt at nå skal jeg gjøre det og det slik at livet mitt ordner seg, så har det endt med skuffelse fordi jeg ikke klarer det.

Da er det lettere å være tilfreds og likegyldig med det man faktisk har. Mindre følelser rundt ting, rett og slett.

Jeg også har blitt svært likegyldig og følelsesløs. Derfor forventer jeg ikke noe av årene som kommer. Det bare er som det er.

[AnonymBruker]

On 12/27/2021 at 11:42 PM, Anonymburker said:

Hva med dere andre? Hvordan ble 2021 for deg, og hvordan ser du på mulighetene for 2022?

Forferdelig. Bor alene i utlandet, og har vært sengeliggende i 2,5 år grunnet helseproblemer. Fyller 45 til høsten, og har 0 familie, og 0 personer i mitt nettverk. 

Det positive er at jeg endelig har fått svar på hva som er problemet, og vi starter forhåpentligvis snart med behandling, som de sier skal gjøre meg frisk. Men jeg vet ikke foreløpig noe om tidsperspektivet her, så det er mulig at hele året går med på rehabilitering, for alt jeg vet, før jeg eventuelt kan komme meg ut og bli kjent med folk, og få meg venner og nettverk igjen. 

Inntil det så blir det Netflix, Amazon Prime, og myyye nedlastinger. Skal aldri ligge i en sofa og se på TV igjen så lenge jeg lever, så snart jeg kommer meg på beina igjen. Tror jeg kommer til å få angstanfall om jeg prøver. 

Anonymkode: 574f0...b09

[Purple_Pixiedust]

Har tradisjon tro blitt veldig deprimert på nyåret. Jeg var mer optimistisk for noen uker siden, men nå er det bare helt mørkt og jeg fungerer dårlig. 

Tvinger meg tilbake til rutinene nå for å bekjempe depresjonen, men det er fryktelig fryktelig tungt. Likevel vet jeg jo at det er eneste vei ut av det. Men det er jo vanskelig å se for seg at dette skal bli et bra år da. 

Endret 17. januar 2022 av Purple_Pixiedust

[Anonymburker]

Ghostface skrev (20 timer siden):

Jeg også har blitt svært likegyldig og følelsesløs. Derfor forventer jeg ikke noe av årene som kommer. Det bare er som det er.

Ser den. Jeg forventer heller ingenting i årene som kommer. Jeg har på en måte gitt opp, men med et positivt sinn. I alle fall foreløpig.

Jeg har innsett at jeg ikke noen gang blir bra nok til å finne kjæreste eller få barn. Verken utseende, personligheten, egenskapene eller utdanning/lønnen min er bra nok. Hva jeg føler om det kommer ikke til å forandre fakta, så hvorfor gidde å bli deprimert pga det?

Mange tenker sikkert jeg er passiv og har gitt opp, og at det er negativt. Men det føles bedre å bare gi slipp. Ikke trakte etter urealistiske mål og bare bli skuffet. Bare la livet bli til etter hvert som man går. Å ha mottoet "hvis det er meningen, så skjer det", er bra.

 

[Gjest Ghostface]

Anonymburker skrev (51 minutter siden):

Ser den. Jeg forventer heller ingenting i årene som kommer. Jeg har på en måte gitt opp, men med et positivt sinn. I alle fall foreløpig.

Jeg har innsett at jeg ikke noen gang blir bra nok til å finne kjæreste eller få barn. Verken utseende, personligheten, egenskapene eller utdanning/lønnen min er bra nok. Hva jeg føler om det kommer ikke til å forandre fakta, så hvorfor gidde å bli deprimert pga det?

Mange tenker sikkert jeg er passiv og har gitt opp, og at det er negativt. Men det føles bedre å bare gi slipp. Ikke trakte etter urealistiske mål og bare bli skuffet. Bare la livet bli til etter hvert som man går. Å ha mottoet "hvis det er meningen, så skjer det", er bra.

 

Når man er ufør og sitter fast i eget liv, er det ikke mange muligheter. Velger å være realistisk fremfor drømmende.

[Anonymburker]

Ghostface skrev (3 timer siden):

Når man er ufør og sitter fast i eget liv, er det ikke mange muligheter. Velger å være realistisk fremfor drømmende.

Hva er det du ikke har i livet som du ønsker deg?

[Gjest Ghostface]

Anonymburker skrev (19 timer siden):

Hva er det du ikke har i livet som du ønsker deg?

Aner ikke. Er jo her alene, så hadde vært kjekt med folk, men skjønner det er vanskelig da voksne folk allerede har sin faste vennegjeng. Savner også å være produktiv og være i gang med noe som før i tiden.

[AnonymBruker]

Gått inn i 2022 med psykose sier legen.

Anonymkode: ce3f3...555

[Anonymburker]

Ghostface skrev (På 18.1.2022 den 19.34):

Aner ikke. Er jo her alene, så hadde vært kjekt med folk, men skjønner det er vanskelig da voksne folk allerede har sin faste vennegjeng. Savner også å være produktiv og være i gang med noe som før i tiden.

Ja, vanskelig å få venner i voksen alder så har ikke noen råd der. Nå har jeg på en måte akseptert at jeg ødela livet mitt i 20-årene, hvor jeg egentlig skulle lagt grunnlaget for hele resten av livet, både hva gjelder vennekrets og utdanning.