Kakaoboka vol 3

[Kakaoen]

Fiora skrev (3 timer siden):

Det hørtes ut som en veldig hyggelig barselgruppe!  Blir nok gull verdt å ha noen hyggelige damer å sparre litt med i tiden som kommer! 

Kan det være at du er litt mellom barken og veden mtp fødsel også fordi du vet dette var din siste fødsel? Du får liksom ikke et forsøk til? Jeg merker i hvertfall at jeg har tenkt en del «sånn skal jeg gjøre neste gang, og det vil jeg prøve annerledes på lillebror/søster».

Synes det har blitt mindre liv i dagbøkene her bare siden vi ble gravide jeg! Virker som mange har falt av underveis, men folk finner vel andre kanaler å uttrykke seg gjennom 🤔 hvertfall glad vi har hatt hverandre hele veien, du har vært en utrolig god gravidmentor for usikre førstegangs ❤️

Lykke til videre med den lille gutten din, nyt øyeblikkene! Jeg kommer nok til å fortsette å luske rundt i bøkene fra tid til annen 😅

Jeg sliter definitivt med at dette er siste fødsel ja. Får ikke muligheten til å prøve igjen slik at jeg kan sitte igjen med en bedre opplevelse. Så det sitter langt inne å akseptere det. Heldigvis tenker jeg mindre og mindre på det.

Var fint å lese igjen den første dagboka jeg hadde til eldste. Hvilken rus jeg levde på etter den første fødselen og at jeg ville gjort det igjen med glede. At jeg lengtet tilbake til fødselen.. Helt andre følelser denne gangen, og det er utrolig rart hvordan ting kan endre seg. 
 

Ja det er kanskje mer liv i prøverdagbøkene? Jeg har ikke vært så mye innom de må jeg innrømme. Veldig koselig om du lusker rundt. Takk for at du har villet følge reisen min 😍 og å få tittelen gravidmentor 🥰 Blir rørt jeg altså  Godt min «visdom» kan brukes av andre  

[Fiora]

22 hours ago, Kakaoen said:

Jeg sliter definitivt med at dette er siste fødsel ja. Får ikke muligheten til å prøve igjen slik at jeg kan sitte igjen med en bedre opplevelse. Så det sitter langt inne å akseptere det. Heldigvis tenker jeg mindre og mindre på det.

Var fint å lese igjen den første dagboka jeg hadde til eldste. Hvilken rus jeg levde på etter den første fødselen og at jeg ville gjort det igjen med glede. At jeg lengtet tilbake til fødselen.. Helt andre følelser denne gangen, og det er utrolig rart hvordan ting kan endre seg. 
 

Ja det er kanskje mer liv i prøverdagbøkene? Jeg har ikke vært så mye innom de må jeg innrømme. Veldig koselig om du lusker rundt. Takk for at du har villet følge reisen min 😍 og å få tittelen gravidmentor 🥰 Blir rørt jeg altså  Godt min «visdom» kan brukes av andre  

Det kan jeg godt forstå, og den følelsen forsterkes nok av at du har så fine erfaringer fra før. Det er jo også noe av det som er så spennende med å sette barn til verden, hvert svangerskap og fødsel er jo helt unikt!

Utrolig at det finnes sånne fødsler. Må innrømme at jeg tenker daglig på hvor glad jeg er ferdig, selv om fødselen min egentlig var en fin opplevelse 

Jeg har hygget meg veldig med å følge deg! Håper du også tenker å droppe innom fra tid til annen, det er jo som du sier, man vil jo gjerne følge med videre! 😍

[Kakaoen]

Mer enn 6 uker siden fødsel. Nå er jeg offisielt ute av barselbobla, og nå kan jeg bade igjen! Ikke at jeg kommer til å gjøre det, men men  

Lille er blitt 6 uker og jeg føler vi er i gang med første utviklingssprang. Som vil si at soving, det er ikke like enkelt lengre.  Kroppen min sliter med å bære på han over lengre tid. Heldigvis trenger han ikke heftig byssing, men jeg er seriøst helt ødelagt i kroppen.
Her om dagen hadde jeg meg en liten meltdown fordi kroppen føles helt ødelagt etter svangerskapet. Jeg har så vondt i rygg, nakke og skuldre, kjernemusklaturen er borte, magemusklene er delt og jeg begynner å frykte at de ikke gror sammen igjen. Og det kjennes ut som at jeg er konstant støl i musklene uansett hva jeg foretar meg. I helgen har jeg kjent mer og mer på magen min og den har fortsatt denne bolledeigfølelsen midt på.. Søren ikke sikker på hva jeg skal gjøre nå altså  

Var på 6 ukers kontroll hos fastlegen for et par dager siden. Han sjekket blodtrykk, snakket om veien videre i forhold til diabetesen og jeg har "booket" meg ny spiral hos gynekolog. Heldigvis spurte han ikke noe om å sjekke underetasjen. Han er så sinnsykt kjekk, så det kjente jeg var helt OKAI!  
Det jeg dessverre har kjent litt på siste uka er symptomene på høyt blodsukker er tilbake. Det er en uro i kroppen jeg ikke helt kan forklare, men den kom når jeg nådde toppen blodsukkeret etter mat. Denne følelsen forsvant etter fødselen, men er tilbake igjen nå.
Jeg har jo bare spist det jeg ville etter lille ble født også. Så jeg har noen morgener målt fastende blodsukker! Og det er ALT for høyt  

Jeg føler at jeg har gått fra å være psykisk herpa etter fødsel til å nå være fysisk herpa.. Vet ikke hvor jeg skal begynne en gang. Det vondeste er at jeg kjenner på ekstremt mye SKAM rundt det å skulle ha diabetes type 2. For det skriker jo selvpåført lang vei. For mitt eget hode hadde det vært lettere å akseptere dia 1.. Selv om jeg vet inderlig godt at dia 2 er MYE lettere å leve med.
Så jeg må nok se om jeg denne uka klarer å leve litt sunnere og om det gir utslag på målingene. Hvis ikke så blir det å sende melding til legen og si at noe må gjøres nå, ikke om 2 mnd til slik anbefalingen fra sykehuset sier.

I løpet av denne uken hadde jeg lille til en osteopat som er god på å vurderer dette med tungebåndet. Jeg klarer virkelig ikke få det ut av hodet at det er noe som ikke stemmer. Lille kaver noe værre av og til når han spiser. Han klarer ikke holde vakumet, svelger luft, melka renner ut av munnen hans og han blir frustrert. Og leppene har skikkelig sugeblemmer etter spising. Jeg tenkte at jeg må bare få noen andre til å se på han, og si til meg at jeg holder på å bli kokko!! Hun vi var hos er veldig dyktig, og jeg hadde mellomste der noen ganger da han var i 2-3 års alderen. Men så ble ho gravid..
Uansett.. Viser seg at jeg IKKE er kokko. Han har fortsatt alt for stramt tungebånd, det såkalte bakre tungebåndet. Hun puttet en finger i munnen hans og viste meg hvordan han suger. Da kunne du se hvordan båndet strammer under tungen og at han ikke får til å løfte tungen så høyt som han skal.

Det var veldig godt å kjenne at magefølelsen min har rett. Samtidig blir jeg så forbanna også.. På ØNH og at de ikke kan mer om dette. Og at den første legen var så sykt negativ mot meg.  Og jeg merket at JM på helsestasjonen oppførte seg som at ho var litt lei av å høre meg snakke om det da jeg var på ettersamtale. Nå er jeg ekstremt var for hvordan folk møter meg og legger veldig fort merke til hvordan de reagerer.
Men jeg hadde rett da.. Og den stakkars gutten min ville aldri hatt sjans til å amme en gang. Nesten litt godt å vite. For det sårer litt når jeg treffer folk, drar frem flaska og de bare "fikk DU ikke til å amme"??? Er jo ikke meg det var noe galt med  
Uansett.. Nå må jeg undersøke å få fikset dette privat. Osteopaten kjente masse på lille og han var begynt å bli skikkelig stiv i nakken og bekken. Han har fått favorittside og begynner å bli skjev i hodeskallen. Så det har vi jobbet med nå i helgen.
Hun anbefalte å få klippet så fort som mulig. Så jeg må finne ut hvor det er kortest ventetid. En klinikk i Oslo, eller i Gøteborg..

 

Nå synes jeg det har vært MYE styr de siste to månedene.. Jeg har kjent på litt motløshet, følt meg tom og trist i perioder. Jeg har på en måte sagt til meg selv at jeg IKKE skal ha en fødselsdepresjon av dette. Aner ikke om det hjelper stort å bestemme seg for noe slikt.. Det som holder meg oppe er at jeg kjenner en ekstrem kjærlighet til lille. Kan ikke huske at jeg har vært så forelska i de to andre barna da de var baby. Er som at følelsene blir sterkere for hvert barn. Så jeg er heldig der..
Men er ganske lei motgang. Samtidig så ser jeg jo at jeg er blitt ganske sterk de siste 10 årene og jeg tåler MYE mer enn hva jeg gjorde da jeg ventet førstemann.
Denne uka som har vært har mannen vært bortreist med jobb. Så jeg har gjort ALT alene med tre barn.. Altså, litt selvskryt er vel lov?  Selv om jeg har nådd en ny dimensjon av sliten etter alle tre har sovnet for kvelden  

Endret 18. september 2022 av Kakaoen

[Ruskemor]

Enig i at det har blitt veldig rolig her inne, mye roligere enn hva det var for 6-12 måneder siden. 

Huff, så leit at det ser ut til at diabetesen er kommet for å bli. Men du må ikke tro at det er din feil, selvom det er type 2. Som jeg forøvrig har forstått ikke kalles det lengre. Det er rett og slett ikke din feil, du har vært uheldige.

Så bra du endelig ble trodd! Ingen ting er så frustrerende som når man ikke blir trodd, når man vet man har rett. Håper du finner et sted som kan fikse tungebåndet til mini fort.

Når det kommer til nedstemthet, depresjon osv så hjelper det dessverre ikke å bare si at man ikke ønsker å ha det sånn. Faktisk kan det utvikle seg i feil retning av at man ikke tar det seriøst, selvom det er tungt å ta tak i. Man venter ikke med å gå til legen hvis man har en brokken for. Det er egentlig ikke så annerledes med et hode som styrer tankene i feil retning. Det betyr heller ikke at man ikke er sterk eller flink. Det betyr bare at man trenger hjelp til å legge en provisorisk gips i hodet.

Jeg blir trist på dine vegne for at du ikke har hatt en enkel vei denne siste gangen med fødsel og barselstiden❤️ håper det blir bedre om ikke alt for lenge. 

[Kakaoen]

Ruskemor skrev (10 timer siden):

Enig i at det har blitt veldig rolig her inne, mye roligere enn hva det var for 6-12 måneder siden. 

Huff, så leit at det ser ut til at diabetesen er kommet for å bli. Men du må ikke tro at det er din feil, selvom det er type 2. Som jeg forøvrig har forstått ikke kalles det lengre. Det er rett og slett ikke din feil, du har vært uheldige.

Så bra du endelig ble trodd! Ingen ting er så frustrerende som når man ikke blir trodd, når man vet man har rett. Håper du finner et sted som kan fikse tungebåndet til mini fort.

Når det kommer til nedstemthet, depresjon osv så hjelper det dessverre ikke å bare si at man ikke ønsker å ha det sånn. Faktisk kan det utvikle seg i feil retning av at man ikke tar det seriøst, selvom det er tungt å ta tak i. Man venter ikke med å gå til legen hvis man har en brokken for. Det er egentlig ikke så annerledes med et hode som styrer tankene i feil retning. Det betyr heller ikke at man ikke er sterk eller flink. Det betyr bare at man trenger hjelp til å legge en provisorisk gips i hodet.

Jeg blir trist på dine vegne for at du ikke har hatt en enkel vei denne siste gangen med fødsel og barselstiden❤️ håper det blir bedre om ikke alt for lenge. 

Godt det ikke bare er jeg som synes at det er litt mer stille her. Synes egentlig det er utrolig kjipt, for det er så gøy med dagbøker som har mye liv. Har nå lest igjennom hele dagboken min fra da jeg fikk eldstemann og tiden etterpå. Den er på 110 sider  Og vi er vel ca 10 stk som skravler i vei.. Morsomt å lese i ettertid. Så anbefaler deg å beholde dagboken selv om du er perioder er lei av den!!

Nei jeg er jo enig at man ikke kan bestemme seg for å ikke bli deprimert. Men jeg føler det har hjulpet meg litt å dra meg unna det værste sorte hullet. Fikk fødselsdepresjon etter førstemann og har kjent på det i perioder etterpå. Så jeg vet i hvertfall om triks som hjelper litt. Som å komme meg ut og gå tur, få frisk luft og klarere tankene. Og å tvinge meg selv til å bli med på ting selv om noe annet frister mer. F.eks forrige uke ble jeg med på babysang, for å lufte meg litt. Var egentlig veldig sliten og hadde mest lyst til å ligge hjemme og spise sjokolade  Men sa ja fordetom.. Og det føltes jo bedre, selv om jeg ikke akkurat ble mindre sliten av det  

Jeg skal på helsestasjonen til fredag på 6 ukers kontroll for lille. Og da pleier de å ta opp dette i forhold til depresjon. Husker med de andre så måtte jeg fylle ut et skjema som liksom skulle si om jeg hadde depresjon eller ikke  Lurer på om de bruker sånt enda.. I perioder kjenner jeg virkelig at jeg er lei alle de små motbakkene.. Men så er det jo en del av livet også. I hvertfall mitt liv har alltid masse små motbakker.

 

Skulle liksom starte dagen bedre i dag, med trilletur til skolen og en sunn frokost da jeg kom hjem. Gjett hvem som klarte og trykke på STOPP knappen da alarmen ringte!! Jeg våknet av meg selv kl 08.. Ser på klokka og spretter opp av senga, banner og løper ned for å vekke ungene. Ganske imponert at jeg fikk de opp, de kledde seg, slukte frokosten, jeg lagde turniste til den ene ungen, mannen hadde heldigvis fikset den andre.. Ordnet kakao, kledd meg selv, baby i bilstolen, ut med alle sammen og kjør avgårde. 25 min etter vi stod opp ble de avlevert på skolen  

[Ruskemor]

Kakaoen skrev (1 time siden):

Godt det ikke bare er jeg som synes at det er litt mer stille her. Synes egentlig det er utrolig kjipt, for det er så gøy med dagbøker som har mye liv. Har nå lest igjennom hele dagboken min fra da jeg fikk eldstemann og tiden etterpå. Den er på 110 sider  Og vi er vel ca 10 stk som skravler i vei.. Morsomt å lese i ettertid. Så anbefaler deg å beholde dagboken selv om du er perioder er lei av den!!

Nei jeg er jo enig at man ikke kan bestemme seg for å ikke bli deprimert. Men jeg føler det har hjulpet meg litt å dra meg unna det værste sorte hullet. Fikk fødselsdepresjon etter førstemann og har kjent på det i perioder etterpå. Så jeg vet i hvertfall om triks som hjelper litt. Som å komme meg ut og gå tur, få frisk luft og klarere tankene. Og å tvinge meg selv til å bli med på ting selv om noe annet frister mer. F.eks forrige uke ble jeg med på babysang, for å lufte meg litt. Var egentlig veldig sliten og hadde mest lyst til å ligge hjemme og spise sjokolade  Men sa ja fordetom.. Og det føltes jo bedre, selv om jeg ikke akkurat ble mindre sliten av det  

Jeg skal på helsestasjonen til fredag på 6 ukers kontroll for lille. Og da pleier de å ta opp dette i forhold til depresjon. Husker med de andre så måtte jeg fylle ut et skjema som liksom skulle si om jeg hadde depresjon eller ikke  Lurer på om de bruker sånt enda.. I perioder kjenner jeg virkelig at jeg er lei alle de små motbakkene.. Men så er det jo en del av livet også. I hvertfall mitt liv har alltid masse små motbakker.

 

Skulle liksom starte dagen bedre i dag, med trilletur til skolen og en sunn frokost da jeg kom hjem. Gjett hvem som klarte og trykke på STOPP knappen da alarmen ringte!! Jeg våknet av meg selv kl 08.. Ser på klokka og spretter opp av senga, banner og løper ned for å vekke ungene. Ganske imponert at jeg fikk de opp, de kledde seg, slukte frokosten, jeg lagde turniste til den ene ungen, mannen hadde heldigvis fikset den andre.. Ordnet kakao, kledd meg selv, baby i bilstolen, ut med alle sammen og kjør avgårde. 25 min etter vi stod opp ble de avlevert på skolen  

Jeg er litt på tanken om å gi meg med dagboken, men samtidig så er det greit å skrive litt et sted. Burde definitivt vært flinkere til å kommentere hos andre da, det blir ikke mer aktivitet av at jeg ikke skriver i andre sine dagbøker. Blir sånn ringvirkning det der. Samtidig så har jeg trengt å få litt avstand fra alle som er, og blir gravid en stund. 

Det er bra du kjenner til mange av triksene for å ikke havne i en skikkelig spiral, og at de tar det opp på helsestasjonen. Bare fortsett å være med på ting og komme deg ut på tur. Det hjelper veldig.

Enkelte perioder av livet har definitivt flere motbakker enn andre perioder. Men som du sier livet har generelt endel motbakker. Tror de aller fleste kan kjenne seg igjen i det. 

Herlighet, man får virkelig blodpumpen i gang når sånt skjer! Kudos til deg som fikk 3 barn ut døren på 25 min👏👏

[Beautyblender]

Kakaoen skrev (På 18.9.2022 den 23.07):

 

Det var veldig godt å kjenne at magefølelsen min har rett. Samtidig blir jeg så forbanna også.. På ØNH og at de ikke kan mer om dette. Og at den første legen var så sykt negativ mot meg.  Og jeg merket at JM på helsestasjonen oppførte seg som at ho var litt lei av å høre meg snakke om det da jeg var på ettersamtale. Nå er jeg ekstremt var for hvordan folk møter meg og legger veldig fort merke til hvordan de reagerer.
Men jeg hadde rett da.. Og den stakkars gutten min ville aldri hatt sjans til å amme en gang. Nesten litt godt å vite. For det sårer litt når jeg treffer folk, drar frem flaska og de bare "fikk DU ikke til å amme"??? Er jo ikke meg det var noe galt med  
Uansett.. Nå må jeg undersøke å få fikset dette privat. Osteopaten kjente masse på lille og han var begynt å bli skikkelig stiv i nakken og bekken. Han har fått favorittside og begynner å bli skjev i hodeskallen. Så det har vi jobbet med nå i helgen.
Hun anbefalte å få klippet så fort som mulig. Så jeg må finne ut hvor det er kortest ventetid. En klinikk i Oslo, eller i Gøteborg..

 

DETTE gleder jeg meg til å høre mer om! Kjenner igjen noe av dette hos mi(som sikkert er HELT NORMALT (favorittkommentaren til hs på hs)). 

[Kakaoen]

Dagene løper og flyr.. Lille er snart 8 uker. For 8 uker siden lå jeg på obs posten og knaska igangsettingspiller  Har totalt glemt hva de heter! Det føles på en måte ut som det er lenge siden, og på den andre måten som at det var i går.

Vi var på 6 ukers kontroll med lille om fredag. Han har vokst 7 cm siden fødsel og lagt på seg rett over 2 kg!!  Vokser som bare det.
Han er så utrolig blid når han er våken og smiler til alle som får øyekontakt med han. Og noen ganger smiler han bare ut i lufta.. Nesten så vi lurer på hvem som går igjen i dette huset her som han kan se som vi ikke ser  
Han smilte masse til legen som sjekket han på kontrollen. Så fikk han Rota vaksinen, som han delvis gulpet opp igjen på buksa til HS  Karma ass.. Ho satt der og holdt han mens jeg fylte ut skjema for å se om jeg er deprimert. Noe jeg synes er så ufattelig teit. For jeg krysset av på at det meste er fint, men så er det spørsmål om hvor ofte man har grått siste uka. Og jeg gråter jo av ingenting! Samtidig så har jeg vært nesten alenemor de siste to ukene pga jobben til mannen. Og ene kvelden kom tårene når jeg var helt utkjørt, baby gråt og brødrene bare kranglet. Så jeg krysset jo av på at jeg hadde grått litt siste uka. Og HS leser bare over skjemaet og sier: ååå dette så fint ut. Var det noe mer du lurte på? Hvis ikke er vi ferdige for i dag.
Altså i mitt hodet burde ho mye heller ha tatt de spørsmålene muntlig med meg slik at jeg fikk lov å dele litt av hvordan man har det. For man kjenner jo veldig på at helsestasjonen er der for å se at babyen har det bra, noe som er veldig bra, men det er ingen som sjekker hvordan mamman har det!
Det er sikkert forskjell på HSer, men de jeg har hatt har vært av samme ulla. Jeg gir ganske fort opp, merker at her kommer jeg ingen vei  

Men men.. Det går jo egentlig ganske greit med meg. Selv om jeg har vært ekstremt sliten i det siste. Den følelsen av at alle musklene gjør vondt og at jeg har trent hardt uten at jeg har det!
Så jeg ble litt skeptisk. Var hos legen på 6 ukers kontroll og han sa vi sjekker langtidssukkeret ditt om 2 mnd og tar det derfra. Den ene kvelden da jeg la meg kjente jeg i hele kroppen at blodsukkeret kjentes høyt ut. Så dagen etterpå sjekket jeg fastende verdier. Og ja da.. Det var for høyt. Jeg målte flere dager etter hverandre og det ble høyere og høyere.. På det meste 9.7.. Det skal være under 7, da jeg var gravid skulle det være under 5.3.. Så da ble det en tur til legen igjen.
Så da kan vi vel konstantere at diabetes type 2 er et faktum! Har fått medisiner jeg skal prøve ut og se hvordan det går. Jeg ba om det selv også, for et tilnærmet lavkarbo kosthold er veldig vanskelig å få til når man er hjemme med en rutineløs baby  Noe legen forstod..
Det er virkelig blandede følelser rundt dette.. På den ene siden så var jeg veldig forberedt og nærmest visste at dette ville komme. Det var jo en del av "offeret" jeg valgte å gjøre for å få et barn til. På den andre siden.. SKAM! Fader jeg kjenner på skam. Har ikke lyst til å broadcaste dette for å si det slik. Føler dia 2 er en sykdom forbudet med tjukke, late mennesker og totalt selvforskyldt! Og når jeg tenker slik selv så tenker jeg at slik tenker andre også om meg  
Må ta tak i eget kosthold nå.. For 100 gang i livet.

Kroppen føles fortsatt ødelagt etter fødselen. Bekken, korsrygg og øvre del av ryggen. Er smerte å gå rundt og bære på baby.Og jeg tror jeg vet hvorfor. En ting er at kjernemuskulaturen er elendig, men jeg tror jammen meg at magemusklene mine har permanent reist fra hverandre  Det føles hult mellom de.. Så kiro anbefalte meg å dra til fysioterapeut for veiledning om opptrening. For jeg aner ikke hvor jeg skal begynne. Hva som er bra eller hva som kan gjøre vondt værre..
Jeg glemte jo seff å spør legen om det oppi all diabetespraten. Hadde til og med skrevet det ned!! Og kom på det da jeg kom ut på parkeringsplassen  

Nå sitter jeg og "bysser" på en baby i vippestolen. Greit å gjøre det slik for jeg orker ikke bære, og han er ikke interessert i å sovne av seg selv i senga si eller bare stille og rolig sove på fanget mitt
Vi har vært supersosiale de siste dagene og han har i dag vært ganske sliten etter et barseltreff på IKEA. Men det var veldig koselig. Jeg er et sosialt vesen, så liker å treffe folk. Og vips så får man nye venner for livet også 😄 

 

[Ruskemor]

Trist å høre at det ikke blir lagt mer vekt på mental helse. Kommunen har et lavterskeltilbud som er gratis hos kommune psykolog eller psykriatisk sykepleier. Så det er jo noe du kan vurdere hvis du kjenner at du burde snakket med noen. Må ha henvisning da, fra fastlege. Og man må be spesifikt om det.

Ang diabetes 2, det er IKKE din feil! Det er kroppen din som ikke klarer å håndtere insulinet. Du kunne nok ikke gjort noe annerledes. Jeg håper at med medisiner så vil det bli litt enklere.

vet du om diabetesen kan trekke seg helt tilbake igjen med tiden?

men syntes du skal vurdere henvisning til å snakke med noen. For det du går igjennom med å håndtere en baby som kom til verden litt mer kaotisk enn ønsket, og en kropp som ikke lengre samarbeider sånn som den gjorde før er grunn nok til å få snakket med noen.

psykiatriske sykepleiere prøver ikke nødvendigvis å fikse sånn som en psykolog. De er mer for å lytte og hjelpe med å finne løsninger.

[Kakaoen]

Ruskemor skrev (7 timer siden):

Trist å høre at det ikke blir lagt mer vekt på mental helse. Kommunen har et lavterskeltilbud som er gratis hos kommune psykolog eller psykriatisk sykepleier. Så det er jo noe du kan vurdere hvis du kjenner at du burde snakket med noen. Må ha henvisning da, fra fastlege. Og man må be spesifikt om det.

Ang diabetes 2, det er IKKE din feil! Det er kroppen din som ikke klarer å håndtere insulinet. Du kunne nok ikke gjort noe annerledes. Jeg håper at med medisiner så vil det bli litt enklere.

vet du om diabetesen kan trekke seg helt tilbake igjen med tiden?

men syntes du skal vurdere henvisning til å snakke med noen. For det du går igjennom med å håndtere en baby som kom til verden litt mer kaotisk enn ønsket, og en kropp som ikke lengre samarbeider sånn som den gjorde før er grunn nok til å få snakket med noen.

psykiatriske sykepleiere prøver ikke nødvendigvis å fikse sånn som en psykolog. De er mer for å lytte og hjelpe med å finne løsninger.

Ja det er et paradoks! For det med mental helse hos foreldrene er ganske så vektlagt ved første møte med HS. Men jeg merker jo at ho ikke har kompetanse til å luke ut de som trenger litt ekstra. Så om man ikke tørr si i fra så faller man fort utenfor når man har en slik HS. Altså ho er jo grei, for all del. Men jeg føler hun har litt hastverk med å bli ferdig med oss og sende oss ut. Opptatt av baby og om jeg har noen spørsmål. Er på en måte som at omsorgen for mor den stopper så fort hjemmebesøket fra JM er overstått..

Jeg vet de har slikt lavterskeltilbud. JM tilbydde med å bli henvist dit rett etter fødsel. Men jeg kjente bare at jeg ikke orket mer når det kom til oppfølging. Og nå så vet jeg ikke helt. Jeg er skikkelig sliten for tiden. Men jeg har ingen vonde følelser rundt babyen eller det å være mamma.  
Også er jeg sta som juling og skal liksom klare alt på egenhånd. Så da blir man jo utslitt..
Mannen kom hjem og sa at det blir fortsatt mye jobbing etter høstferien. Jeg har seriøst lyst til å legge meg ned og gråte pga det. For kroppen min kjenner på det å skulle være på HELE tiden! I natt har vi sovet veldig dårlig. Lille var tett i nesa, og da får ingen sove. 
Sitter her som en zombie og burde egentlig legge meg. Men jeg må vaske og sterilisere flasker først.. Noe jeg heller ikke har lyst til  
Mannen kom hjem, spiste litt mat, satte på oppvaskmaskinen og gikk og la seg  

Diabetesen kan nok reverseres ja. Men da må jeg gå ned 30 kg.. Så jeg har jo en stor jobb foran meg. Men det funker ikke disse ukene kjenner jeg. Og ikke vet jeg helt hvor jeg skal begynne. Første steg er vel å kutte sukkeret, så hvetemelet. Med andre ord, kutt alt som er vondt  

[Kakaoen]

Og det glemte jeg skrive @Ruskemor Jeg har til mandag endelig timen på sykehuset for ettersamtale om fødselen. Jeg føler på meg at jeg da får lagt fødselen bak meg skikkelig. Jeg merker jo at følelsene der er svakere, og jeg vet at jeg ikke skal oppsøke de igjen fordi jeg skal aldri føde igjen. Heldigvis og dessverre.. Må innrømme at jeg gruer meg skikkelig til den samtalen. Tenker på den hver dag. Tenker på hva jeg skal si, hvordan jeg kommer til å reagere osv.. også er jeg veldig veldig redd for at det skal dukke opp ei anna JM fordi ho jeg hadde ikke kunne komme. En ubegrunnet frykt sikkert. Men føler det er litt typisk min flaks.

Følte det slik da vi hadde utskrivningssamtalen. Mannen og jeg hadde opplevd det værste vi hadde vært med på og var ganske medtatte. Mens JM nærmest bagatelliserte det da ho gikk gjennom forløpet. For for henne var det vel en «vanlig» følelse. Så er nok derfor jeg er redd det dukker opp noen andre.. 

Og du.. Tusen takk for at du tar deg tiden til å svare i dagboka mi ❤️ Setter utrolig pris på det  unner deg virkelig alt godt. Du virker som er flott menneske 😍

[Ruskemor]

Kakaoen skrev (1 time siden):

Ja det er et paradoks! For det med mental helse hos foreldrene er ganske så vektlagt ved første møte med HS. Men jeg merker jo at ho ikke har kompetanse til å luke ut de som trenger litt ekstra. Så om man ikke tørr si i fra så faller man fort utenfor når man har en slik HS. Altså ho er jo grei, for all del. Men jeg føler hun har litt hastverk med å bli ferdig med oss og sende oss ut. Opptatt av baby og om jeg har noen spørsmål. Er på en måte som at omsorgen for mor den stopper så fort hjemmebesøket fra JM er overstått..

Jeg vet de har slikt lavterskeltilbud. JM tilbydde med å bli henvist dit rett etter fødsel. Men jeg kjente bare at jeg ikke orket mer når det kom til oppfølging. Og nå så vet jeg ikke helt. Jeg er skikkelig sliten for tiden. Men jeg har ingen vonde følelser rundt babyen eller det å være mamma.  
Også er jeg sta som juling og skal liksom klare alt på egenhånd. Så da blir man jo utslitt..
Mannen kom hjem og sa at det blir fortsatt mye jobbing etter høstferien. Jeg har seriøst lyst til å legge meg ned og gråte pga det. For kroppen min kjenner på det å skulle være på HELE tiden! I natt har vi sovet veldig dårlig. Lille var tett i nesa, og da får ingen sove. 
Sitter her som en zombie og burde egentlig legge meg. Men jeg må vaske og sterilisere flasker først.. Noe jeg heller ikke har lyst til  
Mannen kom hjem, spiste litt mat, satte på oppvaskmaskinen og gikk og la seg  

Diabetesen kan nok reverseres ja. Men da må jeg gå ned 30 kg.. Så jeg har jo en stor jobb foran meg. Men det funker ikke disse ukene kjenner jeg. Og ikke vet jeg helt hvor jeg skal begynne. Første steg er vel å kutte sukkeret, så hvetemelet. Med andre ord, kutt alt som er vondt  

Du vet å slite med det psykiske betyr ikke at man ikke trives i rollen som mamma, eller er en god mor. Se på det på denne måten. Du er fremdeles en god mor, og kan elske å være mamma selvom du har brukket foten. Det mentale er litt det samme, det er en brukken fot i hodet😅 man kan være sta, selvom man tar i mot hjelp. Og psykriatisk sykepleier kommer hjem til deg, så du slipper å reise noen steder. Det gjør akkurat det tilbudet litt enklere også.

Men det er bra du vet om tilbudet, også vil jeg jo tro at formen blir litt stigende hvis og når medisinene begynner å virke. 

Har du noen andre du kan høre med om du kan få litt avlastning? Sende de eldste til besteforeldre i noen dager i høstferien for eksempel. Så du bare har lillebror hos deg.

 

Så bra du har oppfølgingstimen nå, det vil jeg tro kan hjelpe endel for å sette punktum. 

Syntes du skal skrive ned noe av det du ønsker å spørre om, og fortelle. Sånn at hvis du står fast så kan du ta en kikk på lappen. 

Er utrolig trist når opplevelsen man har blir bagatellisert sånn. Det gjør til at man gjerne lurer på om det forferdelige man opplevde egentlig var så forferdelig. Det er så synd når det blir sånn.

Syntes det er så vondt å lese at ting har vært så vanskelig ❤️ det er liksom ikke måte på hvor tøft du skulle få det denne runden. Jeg håper at det blir bedre om ikke så veldig lenge❤️

[Kakaoen]

Ruskemor skrev (23 timer siden):

Du vet å slite med det psykiske betyr ikke at man ikke trives i rollen som mamma, eller er en god mor. Se på det på denne måten. Du er fremdeles en god mor, og kan elske å være mamma selvom du har brukket foten. Det mentale er litt det samme, det er en brukken fot i hodet😅 man kan være sta, selvom man tar i mot hjelp. Og psykriatisk sykepleier kommer hjem til deg, så du slipper å reise noen steder. Det gjør akkurat det tilbudet litt enklere også.

Men det er bra du vet om tilbudet, også vil jeg jo tro at formen blir litt stigende hvis og når medisinene begynner å virke. 

Har du noen andre du kan høre med om du kan få litt avlastning? Sende de eldste til besteforeldre i noen dager i høstferien for eksempel. Så du bare har lillebror hos deg.

 

Så bra du har oppfølgingstimen nå, det vil jeg tro kan hjelpe endel for å sette punktum. 

Syntes du skal skrive ned noe av det du ønsker å spørre om, og fortelle. Sånn at hvis du står fast så kan du ta en kikk på lappen. 

Er utrolig trist når opplevelsen man har blir bagatellisert sånn. Det gjør til at man gjerne lurer på om det forferdelige man opplevde egentlig var så forferdelig. Det er så synd når det blir sånn.

Syntes det er så vondt å lese at ting har vært så vanskelig ❤️ det er liksom ikke måte på hvor tøft du skulle få det denne runden. Jeg håper at det blir bedre om ikke så veldig lenge❤️

Det er rart hvor langt inne det kan sitte å be om hjelp selv altså.. Jeg har prøvd ved flere annledninger tidligere. Men hver gang jeg har vært hos legen så har jeg vært i bedre humør eller form, så da har jeg ikke klart å få det frem i det hele tatt..

Avlastning.. Ja det hadde vært no  Så kommer staheten igjen da! Neste uke er det høstferie. Og vi skal plutselig til Sverige en tur.
Rett og slett for å klippe tungebåndet til lille. Noe jeg har sykt blandede følelser rundt  Men da blir det en luftetur i det minste og mannen må ha FRI!!! Kjenner at det har dratt meg mest ned. At jeg gikk fra å være nedbrutt pga svangerskap, fødsel, ammeproblemer, tungebåndproblemer.. Til å føle meg mye bedre. Og så måtte mannen jobbe noe sinnsykt på et prosjekt. Boom "alenemor". Og det mye lengre enn han først hadde sagt til meg.

I dag var jeg totalt bunnskrapet. Mye vondt i bekkenet, søvnmangel, baby som ikke vil sove slik at vi kan sove sammen på dagen. Og finalen var en tur til tannlegen. Jeg HATER tannlegen (ikke selve legen, men det han gjør i munnen min!). Fikk skikkelig skrekken etter fjerning av visdomstenner og en rotfylling fra helvette da jeg gikk gravid med mellomste. Jeg visste at jeg har et hull nede, og jeg sliter med ising i tennene bak oppe. Sa til tannlegen hvor jeg kjenner det, og jeg har skikkelig skrekken for at han skal pirke borti det vonde området.
Det viser seg at jeg har et større hull helt bakerst på den bakerste jekselen. Jeg håpte bare det var ising der og ikke hull. Og når tannlegen kommenterer at det er dypt så kjente jeg at når klarer jeg ikke holde igjen lenger og tårene begynte å trille! Var vel en overload etter mange slitsomme uker.
Heldigvis er tannlegen min veldig sympatisk og grei. Han stoppet og sa at vi kunne sette opp en ny time til fiksing av hull og rens av tenner. For for meg er det lettere om jeg vet jeg skal borre, ikke å være clueless. Så tilbydde han meg Valium til neste gang. Og jeg sa JA   Har aldri prøvd det før, så dette kan jo bli spennende. Må bare finne en barnevakt som også kan kjøre meg til byen siden jeg skal bli ganske så dopet  

Så ja, dette var dagens høydepunkt. Etterpå har jeg vært zoombie som har servert ungene mine crappy mat fordi jeg ikke makter å lage noe annet fordi jeg er så sliten.. Jeg har revnet på de et par ganger i dag fordi jeg takler ekstremt dårlig å høre på at de krangler og at de er elendige på å gjøre det jeg ber de om. Som å skru av ipaden, pakke sekken, kle seg, sette seg i bilen, gå på badet for tannpuss osv.. Helt vanlige ting som vi gjør HVER dag.
Jeg er sååå lei av å være masete kjeftemamma fordi de ikke hører etter hva jeg sier. Er sikker på at stemmen min bare filtreres gjennom ørene dems. Så HJELP.. hva gjør jeg da. Liker ikke være sur masekjærring!!

[Ruskemor]

Kakaoen skrev (7 timer siden):

Det er rart hvor langt inne det kan sitte å be om hjelp selv altså.. Jeg har prøvd ved flere annledninger tidligere. Men hver gang jeg har vært hos legen så har jeg vært i bedre humør eller form, så da har jeg ikke klart å få det frem i det hele tatt..

Avlastning.. Ja det hadde vært no  Så kommer staheten igjen da! Neste uke er det høstferie. Og vi skal plutselig til Sverige en tur.
Rett og slett for å klippe tungebåndet til lille. Noe jeg har sykt blandede følelser rundt  Men da blir det en luftetur i det minste og mannen må ha FRI!!! Kjenner at det har dratt meg mest ned. At jeg gikk fra å være nedbrutt pga svangerskap, fødsel, ammeproblemer, tungebåndproblemer.. Til å føle meg mye bedre. Og så måtte mannen jobbe noe sinnsykt på et prosjekt. Boom "alenemor". Og det mye lengre enn han først hadde sagt til meg.

I dag var jeg totalt bunnskrapet. Mye vondt i bekkenet, søvnmangel, baby som ikke vil sove slik at vi kan sove sammen på dagen. Og finalen var en tur til tannlegen. Jeg HATER tannlegen (ikke selve legen, men det han gjør i munnen min!). Fikk skikkelig skrekken etter fjerning av visdomstenner og en rotfylling fra helvette da jeg gikk gravid med mellomste. Jeg visste at jeg har et hull nede, og jeg sliter med ising i tennene bak oppe. Sa til tannlegen hvor jeg kjenner det, og jeg har skikkelig skrekken for at han skal pirke borti det vonde området.
Det viser seg at jeg har et større hull helt bakerst på den bakerste jekselen. Jeg håpte bare det var ising der og ikke hull. Og når tannlegen kommenterer at det er dypt så kjente jeg at når klarer jeg ikke holde igjen lenger og tårene begynte å trille! Var vel en overload etter mange slitsomme uker.
Heldigvis er tannlegen min veldig sympatisk og grei. Han stoppet og sa at vi kunne sette opp en ny time til fiksing av hull og rens av tenner. For for meg er det lettere om jeg vet jeg skal borre, ikke å være clueless. Så tilbydde han meg Valium til neste gang. Og jeg sa JA   Har aldri prøvd det før, så dette kan jo bli spennende. Må bare finne en barnevakt som også kan kjøre meg til byen siden jeg skal bli ganske så dopet  

Så ja, dette var dagens høydepunkt. Etterpå har jeg vært zoombie som har servert ungene mine crappy mat fordi jeg ikke makter å lage noe annet fordi jeg er så sliten.. Jeg har revnet på de et par ganger i dag fordi jeg takler ekstremt dårlig å høre på at de krangler og at de er elendige på å gjøre det jeg ber de om. Som å skru av ipaden, pakke sekken, kle seg, sette seg i bilen, gå på badet for tannpuss osv.. Helt vanlige ting som vi gjør HVER dag.
Jeg er sååå lei av å være masete kjeftemamma fordi de ikke hører etter hva jeg sier. Er sikker på at stemmen min bare filtreres gjennom ørene dems. Så HJELP.. hva gjør jeg da. Liker ikke være sur masekjærring!!

Det høres ut vanvittig slitsomt ut❤️ jeg håper klipping av tungebånd funker, og at akkurat det blir litt lettere. 

Hurra for valium når tannlegen er skummel!! Hadde selv noen heftige runder i fjor hos tannlegen, og merker at jeg får litt hjertebank hver gang vi kjører forbi det kontoret. Jeg er ikke, eller har ikke vært redd for tannlege før. Så dette er noe helt nytt. 

Crappy mat er faktisk helt greit i en periode. Det er ikke krise, de er mett og fornøyd fokuser på det. Så blir det litt mer "vanlig" mat når du begynner å få fotfeste igjen❤️ 

I perioder av livet så blir det mer kjefting. Og er man selv på felgen så blir det som var normalt og ikke føltes så voldsomt, plutselig fryktelig slitsomt nå. 

Men det vil roe seg, den følelsen du sitter med vil roe seg. Selvom det ikke kjennes sånn ut akkurat nå, så blir det bedre med tiden❤️ 

 

 

[Kakaoen]

Ruskemor skrev (9 timer siden):

Det høres ut vanvittig slitsomt ut❤️ jeg håper klipping av tungebånd funker, og at akkurat det blir litt lettere. 

Hurra for valium når tannlegen er skummel!! Hadde selv noen heftige runder i fjor hos tannlegen, og merker at jeg får litt hjertebank hver gang vi kjører forbi det kontoret. Jeg er ikke, eller har ikke vært redd for tannlege før. Så dette er noe helt nytt. 

Crappy mat er faktisk helt greit i en periode. Det er ikke krise, de er mett og fornøyd fokuser på det. Så blir det litt mer "vanlig" mat når du begynner å få fotfeste igjen❤️ 

I perioder av livet så blir det mer kjefting. Og er man selv på felgen så blir det som var normalt og ikke føltes så voldsomt, plutselig fryktelig slitsomt nå. 

Men det vil roe seg, den følelsen du sitter med vil roe seg. Selvom det ikke kjennes sånn ut akkurat nå, så blir det bedre med tiden❤️ 

 

 

Jeg håper også ting bedres med å få tatt tungebåndet. Kjenner allerede frykten for å reise så langt og så vil ho ikke klippe det. Hater at dårlig erfaring gjør at jeg kjenner så ekstremt på det. Regner med du også har den erfaringa. Man forventer å bli avvist  

Tannleger ja.. er jo helt utrolig hvor lett det er å få skrekken der. For meg så er det pga dårlige opplevelser og smertefulle opplevelser tidligere. Selv om tannlegen er veldig flink så kommer panikken når jeg ligger der og får dårlig nytt. For meg hjelper det å roe meg ned i slike situasjoner om jeg får snakke, stille spørsmål, si noen teite kommentarer med dårlig humor, ser hva som skjer eller blir forklart hva som foregår. Og INGENTING av det funker hos tannlegen  

 

Ja det har vært noen heftig slitsomme uker. Heldigvis er det bare forbigående. Men jeg kjenner at det har vært mye å ta inn i det siste. Og når han jeg bor med kommer hjem kjempe sent, spiser mat og så går og legger seg.. mens jeg sitter som en zombie og vugger på baby så får jeg ikke pratet ordentlig med han heller! 
Og venninna mi som jeg pleier å gå «ventilering-tur» med har ikke hatt tid til å gå tur på en måned ca  

Men nå er det helg. I morgen skal jeg få meg et par timer egentid med en tur til frisøren  uten baby!! Trengs virkelig å få fiksa kråkereiret og jeg vurderer sterkt å klippe en god del! Bort med det som er slitt. Junior stod og børstet håret mitt her om dagen, hender han vil det  og sa jeg måtte fikse det bustete håret mitt  

Så skal vi på middag hos noen fra svømmeklubben som mannen har blitt kompis med. Blir sikkert koselig, eneste problemet er at kona i huset snakker kun spansk! Så jeg kjenner at det kan bli noen slitsomme timer!!! Jeg liker godt å treffe nye mennesker, men når man ikke kan føre en samtale… det blir så slitsomt. Så må innrømme at jeg gruer meg. Kunne gjerne bare sendt mannen og ungene, men han maser så om ikke jeg kan bli med 😭

[Ruskemor]

Kakaoen skrev (2 timer siden):

Jeg håper også ting bedres med å få tatt tungebåndet. Kjenner allerede frykten for å reise så langt og så vil ho ikke klippe det. Hater at dårlig erfaring gjør at jeg kjenner så ekstremt på det. Regner med du også har den erfaringa. Man forventer å bli avvist  

Tannleger ja.. er jo helt utrolig hvor lett det er å få skrekken der. For meg så er det pga dårlige opplevelser og smertefulle opplevelser tidligere. Selv om tannlegen er veldig flink så kommer panikken når jeg ligger der og får dårlig nytt. For meg hjelper det å roe meg ned i slike situasjoner om jeg får snakke, stille spørsmål, si noen teite kommentarer med dårlig humor, ser hva som skjer eller blir forklart hva som foregår. Og INGENTING av det funker hos tannlegen  

 

Ja det har vært noen heftig slitsomme uker. Heldigvis er det bare forbigående. Men jeg kjenner at det har vært mye å ta inn i det siste. Og når han jeg bor med kommer hjem kjempe sent, spiser mat og så går og legger seg.. mens jeg sitter som en zombie og vugger på baby så får jeg ikke pratet ordentlig med han heller! 
Og venninna mi som jeg pleier å gå «ventilering-tur» med har ikke hatt tid til å gå tur på en måned ca  

Men nå er det helg. I morgen skal jeg få meg et par timer egentid med en tur til frisøren  uten baby!! Trengs virkelig å få fiksa kråkereiret og jeg vurderer sterkt å klippe en god del! Bort med det som er slitt. Junior stod og børstet håret mitt her om dagen, hender han vil det  og sa jeg måtte fikse det bustete håret mitt  

Så skal vi på middag hos noen fra svømmeklubben som mannen har blitt kompis med. Blir sikkert koselig, eneste problemet er at kona i huset snakker kun spansk! Så jeg kjenner at det kan bli noen slitsomme timer!!! Jeg liker godt å treffe nye mennesker, men når man ikke kan føre en samtale… det blir så slitsomt. Så må innrømme at jeg gruer meg. Kunne gjerne bare sendt mannen og ungene, men han maser så om ikke jeg kan bli med 😭

Ja, har dessverre den erfaringen jeg også. Er så dumt når det er blitt sånn. For det hjelper liksom ikke å møte på en og annen hyggelig person.

Det er ikke kjekt når man er så redd at man ikke klarer å avlede seg selv. 

Når man går sånn og ikke egentlig får pratet med partneren eller "ventilerings venner" så har det en tendens til å koke over på et tidspunkt. Skal mannen din jobbe så mye i lang tid fremover? 

Blir deilig med frisørtime🥰 godt å bli stelt litt med! Kanskje du skal gå på kafé i tillegg? Slappe av med en kopp kaffe eller te, og et rundstykke. 

Haha, når guttungen sier man har kråkereir så er det nok veldig på tide med en klipp 😅

Ånei, det er så vanskelig når noen ikke snakker et felles språk😬 blir så kleint alt sammen, forstår godt du heller vil være hjemme. Jeg er også sånn som liker å bli kjent med folk, men når det blir store språkbarrierer så er det ikke så kjekt lengre.

[Kakaoen]

Jeg fikk kommet meg til frisøren @Ruskemor  klippet av minst 6 mnd hårvekst. Håret mitt vokser latterlig fort!! Stakk innom butikken og handlet i fred også.

Og da jeg kom hjem.. Hadde ungen søren meg sovet HELE tiden mens jeg var borte. Mannen var jo dødsfornøyd! Selvfølgelig, han hadde jo bare sittet på sofaen  

Helgen gikk greit. Overlevde lørdagen med masse god mat  

Og i går gikk vi tur i skogen, med lille i bæreselen. Sååå deilig, han sov hele veien, og så sinnsykt sliten i kroppen etterpå  

I morgen skal jeg på sykehuset for ettersamtalen. Fader jeg er nervevrak 🙈 Må lese igjennom fødselshistorien min her kjenner jeg. Jeg er jammen ikke sikker på hva jeg skal spør om en gang. Eller hva kommer JM til å spør om? Eller om det er ho som tok i mot lille som kommer.. Jeg håper virkelig det! Eller er det JM eller legen jeg gikk til i svangerskapet. Hodet mitt er fullt av tankekaos!! 

[Kakaoen]

Da har jeg vært på sykehuset for ettersamtalen.. Jeg var så sinnsykt nervøs at jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Mamma kom hit for å passe lille mens jeg dro til sykehuset. Hjalp veldig å vite at han hadde det greit hos henne i mens. Jeg følte jeg skulle spinne sirkler rundt meg selv da jeg stod på utsiden av kvinneklinikken.
Og da jeg kom inn på venterommet, som er det samme som alltid og fylt med gravide visste jeg ikke om jeg skulle gråte eller svime av  Jeg hater virkelig å være så nervøs  
Jeg satt der og hadde spisse ører i tilfelle jeg hørte noen i gangene som jeg kjente igjen. Synes jeg hørte ei svensk jordmor, hun som vendte lille og fikk han løs fra bekkenet. Og da begynte jeg nesten å gråte.

Og så kom jordmor og hentet meg. Og dessverre ble det som jeg fryktet Det var IKKE hun som hadde vært med oss under fødselen som kom. Var ei anna ei, utrolig koselig hun også altså, jeg hadde vært hos henne og tatt modningsakupunkturen. Så vi kjente jo hverandre litt  

Men det var vondt. Jeg kjente hjertet sank i brystet og skuffelsen feide over meg. Det viste seg at JM hadde reist tilbake til Danmark. Hun som hadde samtalen sa at hun ikke ante hvem denne jordmoren var en gang. Jeg sa at jeg var jo sikker på at hun hadde sagt til meg at hun hadde fått et års vikariat. Men det virker jo som at vi har misforstått hverandre eller at det ble endring i planene.
JM beklaget seg for hun synes jo egentlig at jeg burde ha pratet med JM som var der under fødselen. Og hun ringte opp til avdelingen for å dobbeltsjekke om JM jobbet der eller ikke. Men intet hell altså

Vi fikk i hvertfall gått gjennom fødselen og hun forklarte meg ut fra notatene hvorfor de har gjort slik som de hadde gjort. Og det viser seg at det var litt feil og mangler i partogrammet mitt. Som jeg visste fra før av.
Jeg fikk sagt at vi følte oss jo godt ivaretatt der oppe, men at ting fortsatt er ganske kaos oppi hodet mitt. Og at det er en sorg at det gikk som det gikk. Noe hun forstod.
Så jeg føler vel egentlig ikke at jeg fikk så mye ut av det som jeg ønsket. Hun sa at dersom jeg kjente at jeg trengte å bearbeide det mer så måtte jeg ta kontakt med fastlege eller kommune JM og få henvisning til familieveiledningstjenesten, eller en ny time på sykehuset.
Men jeg kjenner at det trenger jeg ikke. Men behovet for å snakke med hun som var med oss er fortsatt så ekstremt tilstede at det gjør vondt.
Jeg må vel gå for "tiden leger alle sår" varianten. Selv om jeg er mer fristet til å dra til Danmark bare for å få orden i dette   Kommer ikke til å gjøre det altså, men det frister. Pluss at Danmark er en nydelig plass  
Kjenner også det frister å sende ho en melding på Facebook.. JA, jeg har allerede FB stalket henne. Altså, hvem gjør ikke det liksom?   Men jeg tviler på at jeg kommer til å ta kontakt. Føler det er litt over grensen egentlig. Selv om jeg gjerne bare skulle sagt at jeg er takknemlig for at hun var der med oss.
Mulig jeg er rar, men jeg kjenner ofte det behovet om det har skjedd noe voldsomt i livet mitt hvor andre har stilt opp for meg  

Vel dette var kveldens skriblerier.. Selv om kanskje ingen leser denne halvdaue dagboka  
Lille er foressten allerede 2 mnd i dag!
Og jeg har fått unnagjort 1/3 nervepirrende hendelser i løpet av ei uke! Torsdag venter roadtrip for å klippe tungebåndet hans. Jeg gruer meg noe voldsomt til det også

[Kakaoen]

Tungebåndet og leppebåndet er nå klippet. Stakkars lille hylskrek utrøstelig i flere minutter. Han gråt og jeg gråt  

Men jeg fikk bekrefta det jeg trodde. Tungebåndet var veldig stramt. Samme med leppebåndet 😳 Jeg hadde aldri hatt sjans til å amme han og det er ikke rart produksjonen min ikke kom ordentlig i gang.

Nå sitter vi på hotellrommet i Gøteborg. Jeg har vært våken siden kl 4 og er utmattet. Lille har grått en god del, fått smertestillende, men vært veldig overstimulert og urolig. Fikk endelig byssa han i søvn og han ligger nå i fanget mitt urolig. Jeg kjenner jeg kunne sovnet sittende 😴😴 Har grått mange tårer. Når først krana skrus på så kommer det masse grums!

[Ruskemor]

Utrolig leit å høre at ikke JM som hjalp til var der for en samtale❤️

Instinktene dine var helt rett, og jeg syntes det er tragisk at dere måtte reise så langt for å få hjelp. Forhåpentligvis blir ting bedre fremover, og du vil få mer ro og hvile❤️