Har du opplevd å være den usynlige?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 25.11.2021 den 1.53):

Ja, før. Men etter en stund sluttet jeg å bry meg 😌 Var noen fordeler. Hvis jeg var lei og ville hjem, så kunne jeg bare gå hjem! 😌

I vennegjengen var jeg den som ble minst sjekket opp og sett av gutter. Jeg observerte hvor lite guttene brydde seg egentlig, de ville bare ha utseende og sex. Så tok det mer som et kompliment at jeg ikke måtte oppleve skuespillet deres selv.

Anonymkode: 6fc94...e80

Håper du har det betraktelig bedre i dag!

Anonymkode: dd0f3...844

[AnonymBruker]

Dytt

Anonymkode: dd0f3...844

[Maestro]

Ja, som daglig leder. Meen men. Daglig ledere er jo mennesker de og. God tilbakemelding, godt sammenarbeid, godtatt på jobb er viktig - uavhengig av stilling. 😊

[AnonymBruker]

Ja. Jeg likte å være usynlig. Heller usynlig enn å få negativ oppmerksomhet. 

Anonymkode: 66c6d...faf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 7.11.2021 den 1.46):

Tenker både på sosiale situasjoner og jobbrelaterte saker. Har du på noe tidspunkt følt deg som "den usynlige"? I det legger jeg at man f. eks tilnærmet aldri blir invitert med på ting, til tross for at man har gjort et redelig forsøk på å bli en del av gjengen. Eller at man aldri får ros for sitt arbeid, og omtrent bli tatt som en selvfølgelighet. Uansett hvor mye du har jobbet, hva du har utrettet, eller hvor lang fartstid du har, blir du alltid forbigått til fordel for andre i køen for positiv omtale. 

Anonymkode: dd0f3...844

Jepp.. hele oppveksten min var slik. Fra 1. klasse til ferdig videregående. 

Anonymkode: 66618...be1

[AnonymBruker]

Skaff dere hjelp! Noen kan ha god nytte av ganske enkle midler. Gå til en coach, psykolog, et kurs i mindfullness, presentasjonsteknikk (kan man ofte få via jobb) - mange veier til mål. Men det trengs å trene litt, få litt mer tro på seg selv, For mange bunner det i dårlig selvtillit og/eller sjenanse, og det er virkelig aldri for sent å styrke seg på det området. Noen blomstrer opp i syttiåra, faktisk!

Veldig dype traumer er noe annet, men å lære seg å navigere i livet, noen tekniske verktøy for å overkomme sjenanse, osv, kan hjelpe helt UTROLIG mye!

 

Anonymkode: 0ac85...ad1

[AnonymBruker]

Jeg også har alltid vært usynlig. Folk jeg har møtt husker meg ikke og jeg har ofte blitt utelatt.

Har kanskje noe med mobbing i ungdomsårene å gjøre tror jeg. Har jo prøvd å "gjemme" meg for å unngå negativ oppmerksomhet.

Anonymkode: 3272d...026

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 9.11.2021 den 8.39):

I min barndom var det likhetstegn mellom oppmerksomhet og kjeft, derfor gjorde jeg alt jeg kunne for ikke å stikke meg frem.
Dette tok jeg med meg inn i voksenverdenen.

Fremdeles er det slik at jeg angrer gresselig hvis jeg har vært sammen med mennesker, og fått oppmerksomhet fra dem.  Da føler jeg i ettertid at jeg har gjort noe galt, og venter på de negative konsekvensene.

Takk for at du deler. Her kjente jeg meg godt igjen, har bare aldri satt det i sammenheng.

Anonymkode: 43595...2a6

[AnonymBruker]

Lea skrev (På 16.11.2021 den 1.51):

Ja. Hele tiden. Føler jeg er helt usynlig.

Da ligner du vel mer på det usynlige barnet enn Lille My? 

Anonymkode: 43595...2a6

[AnonymBruker]

Det er sikkert ikke alltid medingen, men man kan føle seg usynlig når man blir glemt. Og spesielt når man er eneste og fra før av er sjenert. For da er det ikke alltid like lett å si i fra. 

Jeg var i bryllup en gang. En av få single. Letet etter plassen min og fant den ikke. Ingen stoler ledig. Ga beskjed til bruden. Hun virket egentlig litt care. Jeg kjente kun de i familien jeg var der sammen med. Tenkte kanskje det kunne ordne seg med en plass på samme bord, men de skviste meg inn på et bord med bare ukjente. Virket som alle andre satt på bord med minst 2-3stk de kjente fra før. 

Har opplevd å bli glemt flere ganger ved gruppeinndeling. Opplevde på skolen at grupper ofte ble satt sammen slik at man var på gruppe med noen man var venn med også, ikke bare tilfeldig. Jeg ble ofte satt på gruppe med vennegjenger alene (hadde egne venner i klassen og de ble alltid satt sammen). Vanskelig å få innpass som sjenert da. 

Det er slike småting man legger merke til. Jeg er veldig obs selv på å ikke glemme noen. Det koster ikke så mye å dobbeltsjekke bordplassering, sjekke at alle er invitert på et arrangement osv. 

Det som er rart er ofte at de samme blir glemt, selv om det bare virker som små forglemmelser. Men for de som ofte blir glemt så blir det lagt merke til.

Anonymkode: 1c797...d5d

[AnonymBruker]

Dytt

Anonymkode: dd0f3...844

[AnonymBruker]

Jeg var usynlig på skolen og er fortsatt usynlig i familien men på jobben er jeg veldig populær (grei mot folk og alltid inkludert i alt sosialt og alle hører alltid på meg i jobbsammenheng). Jeg har endret meg veldig, blitt utadvendt og veldig inkluderende. Familien ser meg vel fortsatt som den jeg ar før så for dem er jeg fortsatt usynlig men det spiller ingen rolle for meg

Anonymkode: 82a5b...e0f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg var usynlig på skolen og er fortsatt usynlig i familien men på jobben er jeg veldig populær (grei mot folk og alltid inkludert i alt sosialt og alle hører alltid på meg i jobbsammenheng). Jeg har endret meg veldig, blitt utadvendt og veldig inkluderende. Familien ser meg vel fortsatt som den jeg ar før så for dem er jeg fortsatt usynlig men det spiller ingen rolle for meg

Anonymkode: 82a5b...e0f

Jeg var ekstremt sjenert før og derfor ble jeg  usynlig. Jeg har jobbet meg ut av sjenansen.

men mens jeg var usynlig så jeg hvor ekstremt viktig det var at folk var inkluderende så nå som jeg ikke lengre er sjenert så er jeg veldig inkluderende, fordi det er så viktig. Så nå blir jeg godt likt overalt egentlig  

Anonymkode: 82a5b...e0f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 7.11.2021 den 1.46):

Tenker både på sosiale situasjoner og jobbrelaterte saker. Har du på noe tidspunkt følt deg som "den usynlige"? I det legger jeg at man f. eks tilnærmet aldri blir invitert med på ting, til tross for at man har gjort et redelig forsøk på å bli en del av gjengen. Eller at man aldri får ros for sitt arbeid, og omtrent bli tatt som en selvfølgelighet. Uansett hvor mye du har jobbet, hva du har utrettet, eller hvor lang fartstid du har, blir du alltid forbigått til fordel for andre i køen for positiv omtale. 

Anonymkode: dd0f3...844

Hele livet, og dessverre fant jeg ut at jeg derfor kommer like langt om jeg gjør minimalt. Har begynt å jobbe for meg selv i tillegg til den faste. Kommer aldri noen vei i corp. life, men vet hva jeg har i meg og kan oppnå, så da får en jobbe under radaren som den ensomme ulven man er og spare energien der en uansett blir oversett og glemt

Anonymkode: ca183...62c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 9.9.2022 den 12.15):

Ja. Jeg likte å være usynlig. Heller usynlig enn å få negativ oppmerksomhet. 

Anonymkode: 66c6d...faf

Enig. Fikk også beskjed om å ikke stikke meg ut. Ikke være frekk. Være en del av den grå masse. Ikke rope. Ikke ditt og ikke datt

Anonymkode: ca183...62c

[AnonymBruker]

Dytt

Anonymkode: dd0f3...844

[Maskinfører]

Yepp har det spesielt når politikerne snakker 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 24.11.2021 den 22.21):

Dette forsto jeg virkelig ingenting av…

Anonymkode: c9210...3ad

Er nok noen som har tatt for mye Møllers tran der😂

Anonymkode: 4474f...4a0

[Maestro]

Nei, heller synlig og grovt mobbet i mange år. 🤦 

Men med alder ble jeg mer trygg og selvsikker, så tok mer plass. Og det var bare positivt. Var og med en guttegjeng, så litt rappkjefta ble jeg og 😂 

Men! Sliter jeg, har vondt, er psykisk dårlig DA blir jeg oversett! 🤦🤦🤦 Eller at det bare ikke synes hos meg. Var psykotisk lenge for lenge siden, de kjefta på meg at jeg var syk, men de så ikke HVOR syk jeg faktisk var. Neida, så joda sånn kan det gå 😂

[AnonymBruker]

Ja, jeg har alltid vært "den usynlige". Både sosialt, på jobb, på trening, alle veier. 

Jeg er stille og rolig, og litt sjenert og beskjeden av meg. 

På jobb blir jeg ofte glemt i innkallinger. Det er vanlig at man får gaver ved store anledninger som få barn, runde dager, etc. Da jeg fikk barn, fikk jeg ingenting. Da jeg ble 40, fikk jeg et "gratulerer med dagen, da", men ikke verken gave, ballonger, taler, kake, som alle de andre får. 

Anonymkode: 3ff49...f1f