Har du opplevd å være den usynlige?

[AnonymBruker]

Har en teori om at mange som er usynlige på skolen også er usynlige hjemme - stemmer dette for dere? Det stemmer for meg

Sykt hvor mye familie kan ha å si...

Anonymkode: c06cb...0dd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Har en teori om at mange som er usynlige på skolen også er usynlige hjemme - stemmer dette for dere? Det stemmer for meg

Sykt hvor mye familie kan ha å si...

Anonymkode: c06cb...0dd

Ja, usynlig hjemme også. Jeg lærte meg å være usynlig fordi når jeg hadde meninger eller sa noe så ble det ofte kritisert og noen ganger latterliggjort. Jeg fikk også kjeft på grunn av hvordan jeg var så tror det bidro til at jeg ble usynlig. På skolen ble jeg mobbet så da ønsket jeg også å være usynlig.

Så tror jeg lærte meg endel taktikker for å gjøre meg usynlig og det har jeg tatt med meg inn i voksenlivet. Ikke så bra siden jeg nå synes det er vanskelig å skulle ta mer plass og bli mer synlig. Jeg har fått det for meg at folk ikke kommer til å like meg eller ønske å høre hva jeg har å si.

Anonymkode: fc715...724

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Man kan velge å være offer. Eller velge å ikke være det…

Jada. Jeg er mellomste barnet. Som ble oppdratt til ikke å ta noe plass eller stjele oppmerksomhet. Den som alltid ble oversett og uteglemt. 
 

Men. Jeg valgte å ikke innta offer-rollen. Jeg har lært meg å ta plass. Det har ingen hensikt å skylde på hvor «dumme» alle andre og hele verden er. Den eneste som kan gjøre noe med min situasjon er meg selv. Jeg har valgt å ikke være en grå mus. Jeg kommer inn i et rom og roper «hallå folkens!». Hvis ingen legger merke til meg eller hører meg, er det jeg som må gjøre noe annerledes. 
 

Vi har alle en mulighet til å påvirke hvem vi vil være. Og klarer jeg, så klarer også andre. 

Anonymkode: 339b3...d46

Hvis alle skulle holdt på sånn så hadde det vært en kaotisk og bråkete verden. Jeg er ikke veldig usynlig selv, jeg er vel kanskje en mellomting tenker jeg. Men jeg må si jeg setter pris på de som er litt stille og tilbaketrukket, jeg prøver ofte å "se" de. Hadde blant anna ei på gamlejobben min, pleide å sette meg ned i blant med henne og småprate litt. Sånne mennesker gjør meg nemlig rolig og de er en deilig avkobling fra "brøleapene"

Anonymkode: 8bee0...65b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Ja, usynlig hjemme også. Jeg lærte meg å være usynlig fordi når jeg hadde meninger eller sa noe så ble det ofte kritisert og noen ganger latterliggjort. Jeg fikk også kjeft på grunn av hvordan jeg var så tror det bidro til at jeg ble usynlig. På skolen ble jeg mobbet så da ønsket jeg også å være usynlig.

Så tror jeg lærte meg endel taktikker for å gjøre meg usynlig og det har jeg tatt med meg inn i voksenlivet. Ikke så bra siden jeg nå synes det er vanskelig å skulle ta mer plass og bli mer synlig. Jeg har fått det for meg at folk ikke kommer til å like meg eller ønske å høre hva jeg har å si.

Anonymkode: fc715...724

Jeg hadde det helt likt. Det skulle ikke ha skjedd oss. Vi er blitt sterkere av det!

Anonymkode: c06cb...0dd

[AnonymBruker]

På ungdomsskolen. Kunne si/spørre om noe, fikk aldri svar. Venninner kunne bli spurt om de ville komme på fest uten at de som inviterte så på meg en gang. Var helt usynlig. Dette er en av mange ting hvorfor jeg har sterk angst og ikke tør å snakke i offentlighet i dag. 

Anonymkode: 82f5e...736

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

På ungdomsskolen. Kunne si/spørre om noe, fikk aldri svar. Venninner kunne bli spurt om de ville komme på fest uten at de som inviterte så på meg en gang. Var helt usynlig. Dette er en av mange ting hvorfor jeg har sterk angst og ikke tør å snakke i offentlighet i dag. 

Anonymkode: 82f5e...736

All sympati til deg! Blir oppriktig trist når jeg leser dette. 

Anonymkode: dd0f3...844

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 10.11.2021 den 20.50):

Har en teori om at mange som er usynlige på skolen også er usynlige hjemme - stemmer dette for dere? Det stemmer for meg

Sykt hvor mye familie kan ha å si...

Anonymkode: c06cb...0dd

Er nok ikke så usannsynlig at dette forekommer. 

Anonymkode: dd0f3...844

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 10.11.2021 den 21.08):

Hvis alle skulle holdt på sånn så hadde det vært en kaotisk og bråkete verden. Jeg er ikke veldig usynlig selv, jeg er vel kanskje en mellomting tenker jeg. Men jeg må si jeg setter pris på de som er litt stille og tilbaketrukket, jeg prøver ofte å "se" de. Hadde blant anna ei på gamlejobben min, pleide å sette meg ned i blant med henne og småprate litt. Sånne mennesker gjør meg nemlig rolig og de er en deilig avkobling fra "brøleapene"

Anonymkode: 8bee0...65b

Meget godt poeng! 

Anonymkode: dd0f3...844

[AnonymBruker]

Ja. Var usynlig hele oppveksten. Minste barnet. Vær stille, og for guds skyld ikke bli sint. Søstrene mine ignorerte alt jeg sa. Så ikke på meg, og latet som om jeg ikke hadde sagt noe. Helt til min svoger sa ifra, og da var jeg vel 17 år. 

Klarer fortsatt ikke si ifra, og bli sint  og nå er jeg 45. Fortsatt usynlig i de fleste sammenhenger. Forferdelig følelse.

Anonymkode: 22a3c...3f0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Ja. Var usynlig hele oppveksten. Minste barnet. Vær stille, og for guds skyld ikke bli sint. Søstrene mine ignorerte alt jeg sa. Så ikke på meg, og latet som om jeg ikke hadde sagt noe. Helt til min svoger sa ifra, og da var jeg vel 17 år. 

Klarer fortsatt ikke si ifra, og bli sint  og nå er jeg 45. Fortsatt usynlig i de fleste sammenhenger. Forferdelig følelse.

Anonymkode: 22a3c...3f0

Blir trist av å lese om din barndom. Det å hele tiden få sine følelser undertrykket, og sine tanker ignorert totalt, kan være en svært tung bør å bære. At det også i stor grad er med deg nå, sier noe om alvorligheten av dette. Sender over en klem fra meg til deg. 

Anonymkode: dd0f3...844

[AnonymBruker]

Cata skrev (På 10.11.2021 den 18.31):

Ja og nei. Jeg veksler mellom å være usynlig og (altfor) synlig.  

Det begynte allerede i barneskolen da de rett og slett leste meg opp med feil navn første skoledag. Er klar over at det ikke er "ekte usynlig", men jeg følte meg jo litt utenfor da de ikke en gang hadde fått navnet mitt rett. 

Siden ble jeg mer ekte usynlig. Som introvert er jeg elendig i sosiale situasjoner og dermed blir jeg temmelig usynlig. Stort sett plager det meg ikke men det var en tid i ungdommen da de andre i gjengen jeg hang litt sammen med på fritiden avtalte møter og fester og treff og jeg var naturlig ekskludert. Det var ingen selvfølge jeg skulle bli med og det var heller ikke noe "Cata, kommer du også?" Jeg vet det ikke var vondt ment, men de bare så meg ikke. 

I andre situasjoner, særlig faglige, så har jeg ofte vært altfor synlig og jeg er tydeligvis en av dem som folk husker når de først har møtt meg. Dessverre gav det seg aldri utslag i noe avansement på jobb selv om jeg stort sett har fått høre at jeg gjør jobben min bra, og til dels svært så bra. 

Kjedelig å høre at du ikke følte deg helt inkludert i ungdommen, og at du til dels enda kan kjenne på noen av disse elementene. Det kan være kjempefint å være selve midtpunktet i en forsamling, men i slike situasjoner du beskriver, forstår jeg godt at det kan kjennes ubehagelig.  

Anonymkode: dd0f3...844

[Lea]

Ja. Hele tiden. Føler jeg er helt usynlig.

[AnonymBruker]

Lea skrev (På 16.11.2021 den 1.51):

Ja. Hele tiden. Føler jeg er helt usynlig.

Kjedelig å høre! Har det vært slik hele veien? 

Anonymkode: dd0f3...844

[AnonymBruker]

Nei, dette har jeg aldri opplevd. Høres ikke godt ut. Men tenker det kommer når jeg passerer 50 en dag 🥲

Anonymkode: c407e...6e3

[AnonymBruker]

Jeg hadde det sånn siste halvåret på masteren. Både på universitetet og privat. Var en merkelig og kjip opplevelse. Men greia var at jeg ble usynlig og «annenrangs» ved siden av hun venninna ni jeg bodde og var mye sammen med hele tiden. Ikke at hun prøvde å dominere eller fryse meg ut, men ved siden av henne, ble jeg uinteressant og valgt vekk av de andre som møtte oss begge. Det var faktisk ganske drøyt og en merkelig dynamikk å oppleve. 

Anonymkode: a761d...26d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Jeg hadde det sånn siste halvåret på masteren. Både på universitetet og privat. Var en merkelig og kjip opplevelse. Men greia var at jeg ble usynlig og «annenrangs» ved siden av hun venninna ni jeg bodde og var mye sammen med hele tiden. Ikke at hun prøvde å dominere eller fryse meg ut, men ved siden av henne, ble jeg uinteressant og valgt vekk av de andre som møtte oss begge. Det var faktisk ganske drøyt og en merkelig dynamikk å oppleve. 

Anonymkode: a761d...26d

Det hørtes ut som en vond opplevelse! Håper det går greit med deg i dag. 

Anonymkode: dd0f3...844

[AnonymBruker]

Jeg dør inni meg fordi jeg har lyst til å være usynlig men får det ikke til. Skjønner ikke åssen dere får det til. Hater oppmerksomhet. Jeg kan jo ikke reagere på det heller for da blir jeg bare sett på som koko. 

Anonymkode: 66c6d...faf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Jeg dør inni meg fordi jeg har lyst til å være usynlig men får det ikke til. Skjønner ikke åssen dere får det til. Hater oppmerksomhet. Jeg kan jo ikke reagere på det heller for da blir jeg bare sett på som koko. 

Anonymkode: 66c6d...faf

Du skjønner at folk ikke blir fysisk usynlige, sant? Det er en kombinasjon av kroppsholdning, mangel på øyekontakt, unnvikenhet, innadvendthet, anonym klesdrakt.

Anonymkode: e5b09...b24

[AnonymBruker]

On 11/7/2021 at 9:51 PM, AnonymBruker said:

Jeg har opplevd å være den usynlige, kun én gang tidligere i mitt liv. Jeg hadde tilbragt 14 måneder på Rhuda-Øya, nær Seychellene, da det oppsto en mystisk situasjon. Rheepo, vår guide på øya, ba oss sitte i ring ved teltplassen. Han fortalte gamle sagn og skumle historier. Plutselig glapp beltet hans, og jumbo med to juveler falt til knehøyde. Jeg måpte, litt fordi jeg fikk lyst, men mest fordi jeg ble sjokkert. Etterpå tog jeg toget hjem, og da følte jeg meg litt usynlig fordi lyset hadde gått og jeg tenkte på hvor viktig lys egentlig er for at en vanlig menneskehjerne kan verifisere at ting faktisk eksisterer

Anonymkode: ab2b9...75d

Dette forsto jeg virkelig ingenting av…

Anonymkode: c9210...3ad

[AnonymBruker]

Ja, før. Men etter en stund sluttet jeg å bry meg 😌 Var noen fordeler. Hvis jeg var lei og ville hjem, så kunne jeg bare gå hjem! 😌

I vennegjengen var jeg den som ble minst sjekket opp og sett av gutter. Jeg observerte hvor lite guttene brydde seg egentlig, de ville bare ha utseende og sex. Så tok det mer som et kompliment at jeg ikke måtte oppleve skuespillet deres selv.

Anonymkode: 6fc94...e80