Har du opplevd å være den usynlige?

[AnonymBruker]

Ja, har alltid vært usynlig. Men det handler mest om andre, ikke om meg. De hører ikke etter, følger ikke med. Det er lov å være stille, jeg er bra nok. 

Anonymkode: 4a3e3...dfe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Ja, har en bedre jobb nå. Men fortsatt like usynlig når det kommer til forfremmelser og lønnsforhandlinger. Trivsel er jo også viktig, men også greit å føle seg verdsatt. 

Anonymkode: 625e3...169

Kjedelig å høre at det ikke er noen forbedring der. Håper du med tiden også får din bit av kaken, og føler du blir tilstrekkelig satt pris på. 

Anonymkode: dd0f3...844

[AnonymBruker]

Nå har jeg bevisst gått inn for å være "usynlig", men ja, jeg har mange ganger opplevd å være mer "usynlig" enn jeg har ønsket, og da spesielt i jobbsammenheng.

I min barndom var det likhetstegn mellom oppmerksomhet og kjeft, derfor gjorde jeg alt jeg kunne for ikke å stikke meg frem.
Dette tok jeg med meg inn i voksenverdenen.

Fremdeles er det slik at jeg angrer gresselig hvis jeg har vært sammen med mennesker, og fått oppmerksomhet fra dem.  Da føler jeg i ettertid at jeg har gjort noe galt, og venter på de negative konsekvensene.

På jobb derimot liker jeg å få en stille anerkjennelse for jobben jeg gjør, og resultatene jeg oppnår.  Det trenger ikke å være mye, men et "godt jobbet" av og til er viktig.
Hvis noen utnytter tilbakeholdenheten min ved å ta æren for det jeg har oppnådd på egen hånd sier jeg klart i fra. 

Anonymkode: 731d4...359

[AnonymBruker]

Jepp. Men tror det handler om vedkommende utøver hersketeknikk.

Det gjelder spesielt andre kvinner.

De kan stadig komme med slike stikk. 
Forbigåelse, «glemt» å innkalle meg til møter, snur litt skulder til når jeg setter meg med (vedkommende snur skulder fra meg og rettet seg mot andre). 
Sier såvidt hei til meg, men med engang en ny kvinnelig kollega trer inn i rommet så er det så voldsomt «heeeei» (med en slik overtenning/tilgjort  stemme). 
 

Jeg vet inderlig godt at dem legger merke til meg. Det er rett og slett mobbing (andre har lagt merke til dette også og har meldt i fra til lesesalen). Jeg selv syns det er nesten litt morsomt hvor langt enkelte kvinner kan gå.

Anonymkode: 7bf2c...28a

[AnonymBruker]

Jeg har ei venninne som er litt usynlig. Hun er stille som en mus, plutselig er hun der bare, snakker veldig lavt og rolig og er vanskelig å komme inn på. 

Har kjent henne i mange år, og det er først de siste par årene jeg føler hun har klart å "tre litt mer frem" og tørre å ta plass. Jeg vet hun ikke har hatt noe særlig nettverk eller venner oppigjennom, og hun er samtidig litt sjenert og vil helst ikke bli sett/hun kjenner det er ubehagelig og ha fokus rettet mot seg. Så her tror jeg det er delvis selvvalgt. 

Nå som hun er trygg på vår relasjon, er hun mye mer på og tør å være seg selv. 

Anonymkode: b6853...454

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jepp. Men tror det handler om vedkommende utøver hersketeknikk.

Det gjelder spesielt andre kvinner.

De kan stadig komme med slike stikk. 
Forbigåelse, «glemt» å innkalle meg til møter, snur litt skulder til når jeg setter meg med (vedkommende snur skulder fra meg og rettet seg mot andre). 
Sier såvidt hei til meg, men med engang en ny kvinnelig kollega trer inn i rommet så er det så voldsomt «heeeei» (med en slik overtenning/tilgjort  stemme). 
 

Jeg vet inderlig godt at dem legger merke til meg. Det er rett og slett mobbing (andre har lagt merke til dette også og har meldt i fra til lesesalen). Jeg selv syns det er nesten litt morsomt hvor langt enkelte kvinner kan gå.

Anonymkode: 7bf2c...28a

Sånne situasjoner er ubehagelige! Har du sagt fra om dette til din sjef?

Anonymkode: dd0f3...844

[TheHairyToothfairy]

omtrent hele perioden av tenårene mine. masse småsøsken med stort alderspenn mellom meg og eldste lillebror. det var ikke særlig tid til meg, og jeg fikk sysle med mine greier alene fordi jeg greide meg jo godt. samme situasjon ble det på skolen, jeg klarte meg alltid godt og var veldig utenpå fordi jeg aldri trengte hjelp. 
leverte inn prøver ingen så på, og fikk bra karakterer uansett - selv når jeg skrev stilene mine baklengs. 
 

[AnonymBruker]

SidFernwilter skrev (23 timer siden):

omtrent hele perioden av tenårene mine. masse småsøsken med stort alderspenn mellom meg og eldste lillebror. det var ikke særlig tid til meg, og jeg fikk sysle med mine greier alene fordi jeg greide meg jo godt. samme situasjon ble det på skolen, jeg klarte meg alltid godt og var veldig utenpå fordi jeg aldri trengte hjelp. 
leverte inn prøver ingen så på, og fikk bra karakterer uansett - selv når jeg skrev stilene mine baklengs. 
 

Håper det går bra med deg i dag. 

Anonymkode: dd0f3...844

[AnonymBruker]

Ja, jeg har opplevd og er fortsatt en av de usynlige. Kjipt, men sant.

Men jeg har innsett i en alder av 40 år, at det er jeg som gjør meg selv usynlig. Jeg har skjønt at når jeg sier en setning, men ingen hører det, så begynner en annen å si noe, midt i setningen - og alle hører det, så er det faktisk fordi jeg ikke har BRUKT STEMMEN TYDELIG NOK. Ikke fordi folk bevisst overser meg.

Anonymkode: f4f1e...9e1

[AnonymBruker]

Jeg tror jeg har rekorden i usynlighet: på videregående fikk jeg fravær for en time der jeg faktisk var til stede! Det var til og med i et vanlig klasserom der vi satt på faste plasser (kunne til nød forstått det hvis det var en time der vi ikke satt på faste plasser).

Anonymkode: 93d5b...da5

[AnonymBruker]

Man kan velge å være offer. Eller velge å ikke være det…

Jada. Jeg er mellomste barnet. Som ble oppdratt til ikke å ta noe plass eller stjele oppmerksomhet. Den som alltid ble oversett og uteglemt. 
 

Men. Jeg valgte å ikke innta offer-rollen. Jeg har lært meg å ta plass. Det har ingen hensikt å skylde på hvor «dumme» alle andre og hele verden er. Den eneste som kan gjøre noe med min situasjon er meg selv. Jeg har valgt å ikke være en grå mus. Jeg kommer inn i et rom og roper «hallå folkens!». Hvis ingen legger merke til meg eller hører meg, er det jeg som må gjøre noe annerledes. 
 

Vi har alle en mulighet til å påvirke hvem vi vil være. Og klarer jeg, så klarer også andre. 

Anonymkode: 339b3...d46

[TheHairyToothfairy]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Håper det går bra med deg i dag. 

Anonymkode: dd0f3...844

null stress, men jeg er ganske merket av å være den jeg har vært. 

[pia mater]

Var utenfor store deler av grunnskolen og deler av vgs. Sjeldent invitert med på noe, på gruppeoppgaver ble jeg satt sammen med en gruppe av lærer da ingen ville ha meg med og slikt. 

På jobb så er det kun fra sjefen jeg opplever det. Sjeldent anerkjennelse for jobben jeg gjør, aldri bra nok og fort nok. Er bare synlig de gangene det er noe som ikke er gjort, for da er det jeg som skulle ha ordnet opp i alt. 

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

lJeg tror jeg har rekorden i usynlighet: på videregående fikk jeg fravær for en time der jeg faktisk var til stede! Det var til og med i et vanlig klasserom der vi satt på faste plasser (kunne til nød forstått det hvis det var en time der vi ikke satt på faste plasser).

Anonymkode: 93d5b...da5

Det har skjedd meg og, engelsklæreren min på VGS ville stryke meg pga fravær.

Jeg hadde noe gyldig fravær fordi jeg var elevrådsleder, og den ene timen han påstod jeg var borte husker jeg godt fordi han ba meg om å være «støttelærer» da jeg var den beste i klassen i engelsk 🤣 Fikk ikke stryk da, men 6 🤷‍♀️

Lol.

Men endel av disse tingene har skjedd meg, og jeg føler meg ikke usynlig. 

Dog har jeg jo møtt enkelte man må DRA ordene ut av, og som virker å være veldig nærtakende på avbrytelser eller uenigheter. Jeg tenker da at man er ikke usynlig, men mangler selvtilliten til å hevde seg.

Noen her oppe nevner også «gidder ikke delta på lunch osv», vel - det merkes. Bidra litt naturlig, ta litt plass selv - ikke vent på stående applaus for at man deltar eller mener noe. Ikke bli sur om noen avogtil avbryter, lær å konversere i en litt engasjert flyt 🤷‍♀️

Eventuelt bytt jobb om man blir bevisst usynliggjort langt utover normalen for arbeidstakere flest. 

 

[TheHairyToothfairy]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Jeg tror jeg har rekorden i usynlighet: på videregående fikk jeg fravær for en time der jeg faktisk var til stede! Det var til og med i et vanlig klasserom der vi satt på faste plasser (kunne til nød forstått det hvis det var en time der vi ikke satt på faste plasser).

Anonymkode: 93d5b...da5

jeg hadde artig nok det eksakt motsatte. fikk ikke fravær selv om jeg ikke var der  koker man det ned så er det akkurat det samme, i grunnen. 

[Cata]

Ja og nei. Jeg veksler mellom å være usynlig og (altfor) synlig.  

Det begynte allerede i barneskolen da de rett og slett leste meg opp med feil navn første skoledag. Er klar over at det ikke er "ekte usynlig", men jeg følte meg jo litt utenfor da de ikke en gang hadde fått navnet mitt rett. 

Siden ble jeg mer ekte usynlig. Som introvert er jeg elendig i sosiale situasjoner og dermed blir jeg temmelig usynlig. Stort sett plager det meg ikke men det var en tid i ungdommen da de andre i gjengen jeg hang litt sammen med på fritiden avtalte møter og fester og treff og jeg var naturlig ekskludert. Det var ingen selvfølge jeg skulle bli med og det var heller ikke noe "Cata, kommer du også?" Jeg vet det ikke var vondt ment, men de bare så meg ikke. 

I andre situasjoner, særlig faglige, så har jeg ofte vært altfor synlig og jeg er tydeligvis en av dem som folk husker når de først har møtt meg. Dessverre gav det seg aldri utslag i noe avansement på jobb selv om jeg stort sett har fått høre at jeg gjør jobben min bra, og til dels svært så bra. 

[AnonymBruker]

Story of my life.. Har blitt oversett og fryst ut hele livet. Jeg er imøtekommende, raus, positiv, empatisk og egentlig godt likt, men virker som alle husker på alle andre og ikke på meg. Hvis jeg er i en bursdag er det ofte fordi jeg har bedt meg selv. Jeg har flyttet vekk fra mine søstre og barndomsvenner og har to svigerinner her (A og B) som har vært veldig til å ta vare på hverandre og «alle andre»..  Men meg bare overser de. Jeg har gått en ekstra mil for de (og andreJ mange ganger, føler det ikke betyr noe som helst. Feks stått på ifm deres bursdager, spesielt runde tall, mens mine bursdager har de ikke brydd seg om. Har prøvd å komme inn i venninneflokken deres, men det har ikke gått. Akkurat som de synes det er rart om jeg gir de blomster eller gjør noe godt for de, istedet for å bli rørt og glad, slik jeg blir hvis noen husker på meg..

For ett år år siden sa jeg at vi flytter til min hjemby, for jeg er så ensom her. Svigerinne A svarte OK, trakk på skuldrene og gikk. Svigerinne B fikk sjokk og begynte å gråte og har fra den dagen omfavnet meg og på en måte erkjent for seg selv at det er jo jeg som er hennes beste venn. Tror hun bare tok meg for gitt før. Nå husker hun på meg og spør stadig om vi skal ta en kaffe osv. Det rare var at da koronaen kom ble jeg en del av hennes «kohort» og litt tilfeldig ble vi 5 damer som ikke kjente hverandre så godt som møttes på kafé flere ganger. Pga korona kunne vi ikke inviterer andre, så vi ble en «gjeng». Dette har blitt mine beste venner. De husker på meg, er opptatt hvordan jeg har det osv. Jeg blir så rørt, er overhodet ikke vant med å bli elsket og anerkjent. Dette er nå også min svigerinne B’s beste venner, hu er ikke lenger noe sammen med den «gamle gjengen» til min svigerinne A. Hu har innrømmet at den «gamle gjengen» kun er venner i medgang, mens den «nye» er venner i tykt og tynt.

Det er selvsagt mye mer enn jeg skrev her. Men for meg ble dette redningen: gi slipp på de som overser deg og ikke bryr seg, si fra til en du tror kanskje vil bry seg - og det kan komme nye venner når man minst aner det.. ❤️❤️

Anonymkode: ead2b...971

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 7.11.2021 den 1.46):

Tenker både på sosiale situasjoner og jobbrelaterte saker. Har du på noe tidspunkt følt deg som "den usynlige"? I det legger jeg at man f. eks tilnærmet aldri blir invitert med på ting, til tross for at man har gjort et redelig forsøk på å bli en del av gjengen. Eller at man aldri får ros for sitt arbeid, og omtrent bli tatt som en selvfølgelighet. Uansett hvor mye du har jobbet, hva du har utrettet, eller hvor lang fartstid du har, blir du alltid forbigått til fordel for andre i køen for positiv omtale. 

Anonymkode: dd0f3...844

På ungdomsskolen var jeg veldig usynlig. Følte aldri at noen så meg hverken hjemme eller på skolen. Var veldig sjenert og usikker på meg selv, hadde venner men var liksom alltid «utenfor». På en veldig rar måte er jeg glad for det idag - selvom det preget meg i veldig mange år. Det å føle seg usynlig er ikke noe gøy, men det aller verste er om man ikke føler man fortjener noe bedre, og ikke tenker over det.  Slet lenge med dating pga det, fordi jeg aldri tenkte at «I’m the one». Tenkte alltid at det var noen andre som var bedre enn meg, fordi jeg alltid var så usynlig.

Føler det ikke sånn nå lenger, nå har jeg fått mer selvtillit og uttrykker meg sånn jeg ønsker. Det å ha levd som usynlig gjør at du får med deg ting rundt deg som andre kanskje ikke helt legger merke til - små detaljer  

Anonymkode: c06cb...0dd

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg tror jeg har rekorden i usynlighet: på videregående fikk jeg fravær for en time der jeg faktisk var til stede! Det var til og med i et vanlig klasserom der vi satt på faste plasser (kunne til nød forstått det hvis det var en time der vi ikke satt på faste plasser).

Anonymkode: 93d5b...da5

Jeg har opplevd at de sa det i et møte jeg var på, han er her ikke i dag.

Neivel 😄

Anonymkode: 625e3...169

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Man kan velge å være offer. Eller velge å ikke være det…

Jada. Jeg er mellomste barnet. Som ble oppdratt til ikke å ta noe plass eller stjele oppmerksomhet. Den som alltid ble oversett og uteglemt. 
 

Men. Jeg valgte å ikke innta offer-rollen. Jeg har lært meg å ta plass. Det har ingen hensikt å skylde på hvor «dumme» alle andre og hele verden er. Den eneste som kan gjøre noe med min situasjon er meg selv. Jeg har valgt å ikke være en grå mus. Jeg kommer inn i et rom og roper «hallå folkens!». Hvis ingen legger merke til meg eller hører meg, er det jeg som må gjøre noe annerledes. 
 

Vi har alle en mulighet til å påvirke hvem vi vil være. Og klarer jeg, så klarer også andre. 

Anonymkode: 339b3...d46

Dette er nok enklere sagt enn gjort. Jeg tror ikke folk ønsker å innta noen offerrolle, men når man har gått gjennom hele livet og sjeldent eller aldri opplevd å bli sett eller hørt så er det ikke bare å endre på det.

Hva konkret må man gjøre da hvis man kommer inn i et rom og ingen ser en?

Jeg skjønner at man kanskje oppfører seg på en måte som gjør at man er usynlig, men jeg misliker det at folk fremstiller det som at "det bare er å". For nei, ikke alle har samme utgangspunkt som deg og har andre opplevelser og erfaringer som gjør at man må gå andre veier enn det du har gjort.

Anonymkode: fc715...724