Sjalu på at kjæresten har barn fra før. Et tabu? Flere som føler det sånn?

[Gjest Alterego666]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Jeg tenker det er hardt og vanskelig å stå i den situasjonen at man må velge - enten bli med en mann man elsker og forbli ufrivillig barnløs, eller gå fra den man elsker. 

Slik tolker jeg det. Skjønner ikke at det er noe rart å råde en fortvilet kvinne til å stå for sine ønsker.

Det er bra å ha integritet og stå for sine preferanser og prinsipper.

Å betingelsesløst kreve noe av sin partner representerer -etter min mening- en varm kjærlighet hvor man bygger hverandre opp.

Det er forskjell på å være sterk og å være steil.

Da er det -igjen etter min mening- bedre å innse at man er inkompatible og ta konsekvensen av det.

Verden er full av barnløse menn som gjerne vil elske en kvinne og gi henne barn.

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Alterego666 said:

Det er bra å ha integritet og stå for sine preferanser og prinsipper.

Å betingelsesløst kreve noe av sin partner representerer -etter min mening- en varm kjærlighet hvor man bygger hverandre opp.

Det er forskjell på å være sterk og å være steil.

Da er det -igjen etter min mening- bedre å innse at man er inkompatible og ta konsekvensen av det.

Verden er full av barnløse menn som gjerne vil elske en kvinne og gi henne barn.

Men om hun vil ha egne barn blir det på en måte betingelsesløst å stå på sine prinsipper. 

Det finnes ingen mellomting. De kan få et barn, eller ikke. Om hun sier hun ønsker seg barn, kan han ønske det samme eller ikke. 

Da kan hun velge å forbli ufrivillig barnløs for ham. Eller ikke. 

Akkurat på dette vil det være hard tror jeg. Jeg tolket brukerens ordlegging å være hard som at man informerer om sine behov, så står man i det og går om han ikke er med på det. 

Ingen skal måtte forbli ufr barnløs pga at kjæresten ikke vil. Da må man være litt hard og gå, selv om det er vondt 

Anonymkode: bbc73...0cc

[Anonymous 91]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Er ts forelder til det barnet kjerraten har? 

Hvorfor må hun være like glad i begge barna? Jeg har lært på KG at man må for all del ikke tro man er mor til stebarnet. Hvordan skal ts da elske stebarnet som om hun var det? 

Anonymkode: bbc73...0cc

Fordi det er viktig å ta hans barn til seg som sitt eget.  

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Anonymous 91 said:

Fordi det er viktig å ta hans barn til seg som sitt eget.  

Er det? 

Har man lov til det? Jeg har forstått det sånn at man skal stille opp, men vokte seg for å gjøre noe som tråkker mor på tærne. Man skal for all del ikke tro man er mor. 

Hvordan skal man da ta barnet til seg som sitt eget? 

Anonymkode: bbc73...0cc

[Gjest Alterego666]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Men om hun vil ha egne barn blir det på en måte betingelsesløst å stå på sine prinsipper. 

Det finnes ingen mellomting. De kan få et barn, eller ikke. Om hun sier hun ønsker seg barn, kan han ønske det samme eller ikke. 

Da kan hun velge å forbli ufrivillig barnløs for ham. Eller ikke. 

Akkurat på dette vil det være hard tror jeg. Jeg tolket brukerens ordlegging å være hard som at man informerer om sine behov, så står man i det og går om han ikke er med på det. 

Ingen skal måtte forbli ufr barnløs pga at kjæresten ikke vil. Da må man være litt hard og gå, selv om det er vondt 

Anonymkode: bbc73...0cc

Jeg liker ikke å gi konkrete råd, men hadde jeg vært i samme situasjon ville jeg sterkt vurdert å gå heller enn å presse en uvillig partner til å få barn med meg. 
Igjen: Verden er full av menn som er fulle av kjærlighet og gjerne ønsker barn.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Jeg føler med deg. Jeg er i akkurat samme båt og disse følelsene får man ekstremt mye pepper for inne. 
 

Min mann har et barn fra tidligere forhold hvor av vi har en kjempe fin tone og samarbeid sammen alle lag. Det at du skal få barn med han skulle egentlig bare mangle. Du skal være hard og kreve dine ønsker. Dersom han ikke vil ha flere barn fordi han har fra før så må du være forberedt på å dra. Min mann kranglet lenge når jeg tok opp at jeg ønsket barn. Jeg fikk hverken ja eller nei og det virket til han bare kjøpte seg tid og dro den i det lengste. Et barn mer er skummelt og mye ansvar og han har vært gjennom kostnadene en gang. Men ønsket han ikke en mer (siden jeg har ingen barn fra før og skal selvfølgelig ha minst et av mitt eget) så ja da kunne han være rettferdig og være ærlig om det så kunne jeg ha muligheten til å få det med en annen som faktisk ønsket familie med meg. Når jeg satte foten ned der og gan skjønte jeg var bestemt så myknet han likevel opp og vi har nå baby på vei og han gleder seg like mye. 
 

Poenget er at det å ha en felles baby hjelper faktisk veldig på disse sjalusi følelsene. Det er fortsatt ekkelt å tenke på at han har laget barn med en før meg og har allerede vært gjennom dette med en annen. At den gleden av å ha sitt første barn. Det er ikke noe vi har sammen. Jeg får mitt første. Han får en men har hatt det en gang før allerede. De gode nyheter er at gleden av å bli gravid er like sterk hver gang hos alle par uansett om det er slik situasjon eller ikke. Han vil elske barnet deres like mye som den første om ikke mer. Det er noe med at den yngste alltid er mest bortskjemt fordi den får mest kjærlighet og omsorg lengst. Det er derfor eldre søsken pleier å være sjalu på de yngre som kommer for de stjeler showet. 
 

Du høres ut som du nylig er blitt sammen med din partner. Disse følelsene er ikke der i begynnelsen for da er fokuset din partner og det dere har. Så kommer realiteten og andre steg i forholdet hvor fokus blir å skape familie. Så innser du han har hatt dette med noen allerede. Det gjør veldig vondt ja. Men jeg kan av erfaring si at det blir bedre. Og når su har kommet lenger inn i forholdet så vil disse sjalusi følelsene fortsatt være der dessverre. Jeg tror det alltid vil være der. Men det blir noe dempet. Og er han villig til å ha barn med deg og dere begynner å skape deres eget, så vil du tenke annerledes. Jeg tenker nå heller i den retning at jeg er glad jeg er med en som har hatt denne erfaringen. Det gir en trygghetsfølelse oppi de usikkerhetene som du får i kroppen når du blir gravid med tanke på hvordan det vil gå når baby kommer. 

Anonymkode: 019b6...0d0

Så du presset mannen din til å få barn med deg, fordi du var sjalu på stebarnet? 🙄

Anonymkode: d31c9...706

[Anonymous 91]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Er det? 

Har man lov til det? Jeg har forstått det sånn at man skal stille opp, men vokte seg for å gjøre noe som tråkker mor på tærne. Man skal for all del ikke tro man er mor. 

Hvordan skal man da ta barnet til seg som sitt eget? 

Anonymkode: bbc73...0cc

Ja jeg synes da det. Hvordan tror du hans barn vil føle det om hun ikke er like glad i det ,som sitt eget? 

Har ingenting med å skulle tro man er mor til barnet.  Men å være like glad i barnet som om det SKULLE være sitt eget. 

Man skal ikke forskjellsbehandle de feks.  

Jeg hadde aldri ville vært sammen med noen som ikke hadde vært like glad i barna jeg har fra før.  De skal behandles likt som felles barn. 

Endret 21. oktober 2021 av Anonymous 91

[AnonymBruker]

Det som er irriterende ved stebarn er moren som styrer faren. Forhold ryker pga av sjalu x til far. 

Anonymkode: 01fa6...fc2

[AnonymBruker]

9 minutter siden, Anonymous 91 said:

Ja jeg synes da det. Hvordan tror du hans barn vil føle det om hun ikke er like glad i det ,som sitt eget? 

Har ingenting med å skulle tro man er mor til barnet.  Men å være like glad i barnet som om det SKULLE være sitt eget. 

Man skal ikke forskjellsbehandle de feks.  

Jeg hadde aldri ville vært sammen med noen som ikke hadde vært like glad i barna jeg har fra før.  De skal behandles likt som felles barn. 

Jeg er kvinne, så for meg vil et stebarn eventuelt ha en mor fra før. Som selvsagt er mammaen til det barnet, og jeg skal vokte meg for å tråkke på hennes tær. 

Si at jeg også får et barn, som kun har meg som mamma. 

Selvsagt vil det bli annerledes. Jeg vil kjenne det nye barnet fra unnfangelsen. Følge det på legetime og måtte gå på foreldremøter i barnehage og på skolen. Selvsagt vil jeg måtte ta et helt annet ansvar for et eget barn, enn et barn som allerede har to foreldre som gjør alle foreldreting. 

Jeg tror det avhenger av alder også. Møter man stebarnet som støttenåring blir det neppe den samme relasjonen som eget barn. 

Jeg forstår godt at du ønsker din mann skal elske særkullsbarnet ditt akkurat like mye som fellesbarnet. Kanskje gjør han det. Det er fint. 

Men du kan ikke diktere at det er slik i alle familier. Jeg tror ikke følelser kan styres. For er det viktigste at alle barna er inkludert og føler seg like mye verdt. 

(jeg er selv vokst opp med en steforelder, og har ingen illusjoner om at kjærligheten til meg var lik som til mine småsøsken. Tenker at det er litt unaturlig. Det var likevel en god relasjon hvor jeg alltid var behandlet fair. Jeg fikk f eks masse gaver fra en annen familie som søsknene mine ikke fikk gaver fra. Om steforelder og stefamilien skulle behandlet meg helt likt på noe så banalt som gaver ville jeg fått mer enn småsøskne. Det ville også blitt feil. Selv som tenåring skjønte jeg at det er bare tull å late som om jeg ikke hadde en annen forelder også. ) 

Anonymkode: bbc73...0cc

[Anonymous 91]

AnonymBruker skrev (53 minutter siden):

Jeg er kvinne, så for meg vil et stebarn eventuelt ha en mor fra før. Som selvsagt er mammaen til det barnet, og jeg skal vokte meg for å tråkke på hennes tær. 

Si at jeg også får et barn, som kun har meg som mamma. 

Selvsagt vil det bli annerledes. Jeg vil kjenne det nye barnet fra unnfangelsen. Følge det på legetime og måtte gå på foreldremøter i barnehage og på skolen. Selvsagt vil jeg måtte ta et helt annet ansvar for et eget barn, enn et barn som allerede har to foreldre som gjør alle foreldreting. 

Jeg tror det avhenger av alder også. Møter man stebarnet som støttenåring blir det neppe den samme relasjonen som eget barn. 

Jeg forstår godt at du ønsker din mann skal elske særkullsbarnet ditt akkurat like mye som fellesbarnet. Kanskje gjør han det. Det er fint. 

Men du kan ikke diktere at det er slik i alle familier. Jeg tror ikke følelser kan styres. For er det viktigste at alle barna er inkludert og føler seg like mye verdt. 

(jeg er selv vokst opp med en steforelder, og har ingen illusjoner om at kjærligheten til meg var lik som til mine småsøsken. Tenker at det er litt unaturlig. Det var likevel en god relasjon hvor jeg alltid var behandlet fair. Jeg fikk f eks masse gaver fra en annen familie som søsknene mine ikke fikk gaver fra. Om steforelder og stefamilien skulle behandlet meg helt likt på noe så banalt som gaver ville jeg fått mer enn småsøskne. Det ville også blitt feil. Selv som tenåring skjønte jeg at det er bare tull å late som om jeg ikke hadde en annen forelder også. ) 

Anonymkode: bbc73...0cc

Jeg dikterer ingenting.  Jeg sa kun hva jeg  mente er riktig.   

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Så du presset mannen din til å få barn med deg, fordi du var sjalu på stebarnet? 🙄

Anonymkode: d31c9...706

Jeg var bestemt på at dersom han ikke ville ha minst et barn mer, siden jeg ikke har fra før, så får jeg skape familie med noen andre. Det var uaktuelt for meg å forbli i forholdet og akseptere et barnløst liv. Til tross for hvor høyt jeg elsker han overalt på jord. Man må være hard for å kunne stå for sine ønsker. For det er virkelig ikke enkelt følelsemessige. Det tok meg ett år å ta meg sammen og kreve mine ønsker. 
 

Da kunne han vurdere hva han ville gjøre med livet sitt. Han bestemte seg for å satse på oss og få et barn mer. Det er jeg glad for. Nå gleder han seg som en unge til baby kommer og vi snakker om alt vi ønsker å skape sammen til vi blir gamle sammen. 
 

Er jeg urimelig eller fornuftig som stod for mitt?

Anonymkode: 019b6...0d0

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Jeg var bestemt på at dersom han ikke ville ha minst et barn mer, siden jeg ikke har fra før, så får jeg skape familie med noen andre. Det var uaktuelt for meg å forbli i forholdet og akseptere et barnløst liv. Til tross for hvor høyt jeg elsker han overalt på jord. Man må være hard for å kunne stå for sine ønsker. For det er virkelig ikke enkelt følelsemessige. Det tok meg ett år å ta meg sammen og kreve mine ønsker. 
 

Da kunne han vurdere hva han ville gjøre med livet sitt. Han bestemte seg for å satse på oss og få et barn mer. Det er jeg glad for. Nå gleder han seg som en unge til baby kommer og vi snakker om alt vi ønsker å skape sammen til vi blir gamle sammen. 
 

Er jeg urimelig eller fornuftig som stod for mitt?

Anonymkode: 019b6...0d0

Synes det er helt fair å si du ønsker deg barn. Han fikk velge å bli med på det eller ikke. 

Dette ville vært akkurat det samme uavhengig av barn fra før eller ikke. Du møter en mann du blir glad i. Om en av dere vil ha barn, må den andre velge om dette er noe de vil være med på eller ikke. 

Anonymkode: bbc73...0cc

[AnonymBruker]

Anonymous 91 skrev (På 21.10.2021 den 8.09):

Da er mitt spørsmål. Er Du like glad i barnet hans, som det skulle vært ditt eget? Får dere barn sammen er det jo viktig at du er like glad i begge barna.

 

Jeg har to barn fra før. Min samboer har ingen men han er like glad i dem. Og nå venter vi en sammen. 

Og det er klart en forelder er like glad i barna sine.

Foe noe bullshit at man må være like glad i stebarn som det var sitt eget. Man MÅ ingenting. Så lenge man liker hverandre og er innstilt på å behandle hverandre bra så er det ikke mer som skal kreves. Kjærlighet og bånd skal bygges og det vil komme av seg selv. Man kan ikke tvinge slikt. Hvordan kan du si det kreves av en stemor som ikke har poppet det menneske fra underlivet sitt?

 

Anonymkode: 019b6...0d0

Ryddet for brukerdebatt og krenkende innhold. Perelandra, mod. 

Endret 22. oktober 2021 av Perelandra

[AnonymBruker]

12 minutter siden, Anonymous 91 said:

Jeg dikterer ingenting.  Jeg sa kun hva jeg  mente er riktig.   

Da misforstod jeg innlegget ditt. Jeg forstod deg nemlig slikyat du mente alle bør ha det på den måten. 

Anonymkode: bbc73...0cc

[Anonymous 91]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Foe noe bullshit at man må være like glad i stebarn som det var sitt eget. Man MÅ ingenting. Så lenge man liker hverandre og er innstilt på å behandle hverandre bra så er det ikke mer som skal kreves. Kjærlighet og bånd skal bygges og det vil komme av seg selv. Man kan ikke tvinge slikt. Hvordan kan du si det kreves av en stemor som ikke har poppet det menneske fra underlivet sitt?

 

Anonymkode: 019b6...0d0

Ryddet for brukerdebatt og krenkende innhold. Perelandra, mod. 

Min samboer elsker ungene mine like mye som det kommende barnet. Så der tar du rimelig feil.  Du kan ikke uttale deg om noe du ikke vet noe om

Ryddet for brukerdebatt. Perelandra, mod. 

Endret 22. oktober 2021 av Perelandra

[Anonymous 91]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Da misforstod jeg innlegget ditt. Jeg forstod deg nemlig slikyat du mente alle bør ha det på den måten. 

Anonymkode: bbc73...0cc

Nei nei. Jeg mener det er riktig for meg og mine barn.  Hva andre gjør er opp til dem. Her får mine barn gaver fra svigers og den familien.  Så de får heldigvis likt.

[AnonymBruker]

Anonymous 91 skrev (2 timer siden):

Da er mitt spørsmål. Er Du like glad i barnet hans, som det skulle vært ditt eget? Får dere barn sammen er det jo viktig at du er like glad i begge barna.

 

Jeg har to barn fra før. Min samboer har ingen men han er like glad i dem. Og nå venter vi en sammen. 

Og det er klart en forelder er like glad i barna sine.

Nei, jeg vil jo selvsagt ikke være like glad i barnet han har med en annen kvinne som det vi evt. får sammen. Det sier seg jo selv. Tror nok det du skriver om at det er viktig at jeg er like glad i begge barna er totalt urealistisk for de aller fleste. Men mange liker kanskje å si det, fordi det er politisk korrekt.

Men jeg behandler selvfølgelig barnet hans bra, og det er jo ikke noe feil med barnet.

Anonymkode: 4c175...764

[Anonymous 91]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Nei, jeg vil jo selvsagt ikke være like glad i barnet han har med en annen kvinne som det vi evt. får sammen. Det sier seg jo selv. Tror nok det du skriver om at det er viktig at jeg er like glad i begge barna er totalt urealistisk for de aller fleste. Men mange liker kanskje å si det, fordi det er politisk korrekt.

Men jeg behandler selvfølgelig barnet hans bra, og det er jo ikke noe feil med barnet.

Anonymkode: 4c175...764

Jeg synes man bør være det men det er min personlige mening og den kan ingen ta ifra meg.

 

Vi får heller bare være uenige.  Jeg har min mening og du har din

[AnonymBruker]

Kan forstå at du føler det sånn, men det der med at du ønsker han skal bli mer glad i deres barn enn det han har fra før høres bare giftig ut. Der tippet du liksom over fra normale menneskelige følelser til personlighetsforstyrrelse.

Anonymkode: 3ef2b...88e

[Rosatoast]

Vil du ha et barn med han bare for å se om sjalusien forsvinner? 

Og hvorfor spør du om kjæresten kommer til å være glad i det nye barnet? Det er jo en selvfølge at foreldrene er glad i barnet.. Utfra det du skriver syntes jeg faktisk du høres veldig umoden og forvirret ut.