Når flyttet du ut?

[Gjest Gjest]

Jeg skiller meg ut endel her tror jeg. Jeg er 24 og flyttet ut for en måned siden. nå skal det sies at jeg har vært gjennom flere store operasjoner som har kommet med svært jevne mellomrom, noe som har ført til at jeg har hatt behov for hjelp rundt meg. Dessuten har jeg jobbet hos moren min og hun jobber på samme eiendommen som de bor. Har aldri betalt for meg hjemme, men har ikke levert kvitteringer med krav om tilbakebetaling dersom jeg har kjøpt middag med kortet mitt f.eks.

Her jeg bor nå betaler de husleien, regninger osv. Sikkert mange som hyler og skriker nå, synes det er helt hårreisende og sånn. Men jeg har lite penger selv. Jeg går på skole, har div. verv som tar tid (sakspapirer etc). + jobber hos moren min. Når jeg får mer stabil inntekt vil jeg også betale mer selv. Men har stått for mye av alt til leiligheten, dog har mor og far bidratt mye der og. Hvis foreldre har mulighet til å hjelpe sine barn ser jeg ikke helt hvorfor de skal la være. Det er jo i denne fasen i livet man trenger økonomisk hjelp. Når jeg blir førti og har hus og jobb og barn er ikke bistand fra foreldrene særlig aktuelt lenger.

Til trådstarter: Jeg burde nok også flyttet hjemmefra før. Tror ikke foreldrene dine har lagt deg for hat, men alle foreldre ønsker jo at barna er mest mulig selvstendige (normale foreldre gjør vel stort sett det ihvertfall). Det finnes ordninger hvor du kan få penger, utover det er jeg av den oppfatning at litt jobbing aldri har skadet noen. Gjør noe her i livet, du blir sikkert bedre av det. Å mestre øker selvtilliten vet du. Kom deg opp av sofaen og gjør noe, begynn på et kurs, hva som helst. Jeg skjønner godt at foreldrene dine ønsker du kan gjøre noe. Ved å vise at du tar litt initiativ kan det kanskje bedre situasjonen?

[jubajuba]

Du er...var det 25 år, bor hjemme, er deprimert og ser mørkt på livet. Og dine foreldre er møkk lei av å ha deg der.. Hm, kanskje, og kanskje ikke. Jeg vil tro din mor tyr til såpass tøffe ord for å få deg til å forstå at du må begynne å gjøre noe med livet ditt. Skal du bo hos mamma og pappa når du er 30, 35 eller 40? Tiden går vet du. Den venter ikke på deg. Livet derimot står klart. Jeg har selv slitt med depresjoner, jeg vet hvor du er i så måte. Men den eneste som kan hjelpe deg videre i livet og ut av alt som er vanskelig er du selv. Fortell din mor, på en skikkelig måte hvordan du føler det. Bestill, eller få hjelp til å bestille en time hos fastlegen din. Bestill en dobbelttime. Så får du god tid og får ikke følelsen av at du må stresse. Deretter bestiller du time hos trygdekontor/sosialkontor og forsøker å få til en ordning med arbeidstrening i første omgang. Og ikke si at du ikke kan, ikke vil, ikke klarer. For det gjør du. Jeg har slitt med sosialangst, og veien ut av det er lang. Det tar små skritt. Jeg er nå godt voksen med snart voksne barn. Blant annet en sønn som nettopp er flytttet hjemmefra. Han er snart atten. Og jeg må innrømme at jeg har ikke lyst til at han skal flytte hjem igjen. Det er koselig å ha ham på besøk, men jeg er glad for at han har begynt å få sitt eget liv. På vei ut av redet. Som barn skal. Du og kan når du har fått ditt eget lille krypinn, med dine møbler, dine ting, dine bilder, dine kjøkkensaker, ditt liv, dra hjem på besøk til dine foreldre. Overnatte der. Men du skal ikke bo der. Det er ikke slik verden er. Du må kjempe dine slag på egen hånd. Og det klarer du. Jeg flyttet hjemmefra da jeg var 16, har i flere år vært alene med tre barn, og noen ganger forekommer tilværelsen seg uoverkommelig. Men det kommer en ny dag i morgen. Den kan alltid bli bedre enn dagen i dag. Det spørs bare hva du selv legger i det.

Kom i gang. Få deg en hybel, sosialstønad, og ditt eget liv og din egen økonomi. Det har du krav på i dagens samfunn. Vær stolt av deg selv. Du vil helt sikkert oppdage at du blir sterkere og tryggere dag for dag. Å leve sitt eget liv kan være veien ut av din depresjon og det beste du kan gjøre.

Lykke til...og en stor klem til deg.... Og gå og gi en til din mamma fordi hun er glad i deg og har utvist deg stor tålmodighet... Og for din egen del...mødre skal klemmes på...

[Juicy_girl]

Hei!

Jeg flyttet hjemmefra som 17 åring. Gikk på skole samtidig. Jeg slet med dårlig råd og fikk ikke vært med på alt som var gøy!

Men jeg er så stolt av at jeg klarte meg selv.

Det er utrolig deilig å bo for seg selv. Jeg kunne aldri flyttet hjem igjen selv om mamma og pappa er verdens snilleste

Jeg syns du skal kontakte aetat og melde deg som arbeidsledig. Det fins oxo støtte å få. Du har antageligvis krav på dette siden du har psykiske problemer.

Det er veldig mange som sliter med det samme som deg. Ikke fortvil.

Spør moren din om hjelp til å søke etter det i kommunen. Mulig du får dekket leie til bolig.

Lykke til

Og ikke minst grattis med dagen

[Immature]

Vixen da Var de to første jeg siktet til, glemte å takke deg for et saklig innlegg! :grine2:

Jeg skal flytte ut, når jeg blir klar for det! Nå lever jeg jo ennå på mammas lommepenger, jeg tror jeg er blitt litt for avhengig.

Null jobb, null leilighet Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne

←

Det første du må gjøre er å slutte å tenke negativt; ikke rull deg rundt i din egen møkk, for å sette ting på spissen.

Begynn i det små; for hver negative tanke du tenker, så må du tenke to positive. Etterhvert får du snudd humøret ditt, ettersom du garantert kommer til å se på ting med andre øyne.

En annen ting er at det er nok ikke bra for deg å bo hjemme når dine foreldre så klart viser at de ønsker deg ut. Som du sier så svekker det selvtilliten din.

Jeg synes du skal ta deg selv i nakken, og starte med å sjekke OM du får noe form for stønad, og om det er muligheter for å få bostøtte, pga. din sykdom og situasjon.

Dersom du (noe jeg håper du gjør) går til psykolog, så få han/henne til å hjelpe deg med dette.

Så skal du se at ting ordner seg etterhvert!

[Gjest Gjest_Ida_*]

Innlegget er fjernet.

Er du journalist eller lignende og ønsker å bruke forumet i jobb- eller studiesammenheng, må du ta kontakt med Gry (red), for finne en løsning i samråd med henne.

liv - mod.

Endret 7. oktober 2005 av liv

[Rio]

Du burde kanskje gjøre noe aktivt for å få hjelp med problemene dine? For du har vel kanskje egentlig lyst å flytte hjemmefra virker det som? Jeg fylte 21 jeg flytta, det er et år siden. Mamma og pappa ville nok sikkert hatt meg boende for alltid siden det er så stille i huset nå

[Gjest gjest1]

Jeg var 16 da jeg flyttet ut..

Vist du vli flytte kan du feks. ta kontakt med kommunens sosionom el psykiatrisk sykepleier. Sdien du sliter mye med psyken (regner med at du går til behandling) så har du krav på medisinsk rehablitering og de fleste kommuner har dagtilbud flere dager i uken, sånn at du slipper å ha ingen ting å gjøre mens du er for dårlig til å jobbe eller studere. Lykke til!

[Twigi]

Jeg flyttet hjemmefra for å studere da jeg var 19, og har ikke bodd hjemme siden (men er alltid velkommen på besøk )

Nå har min eldste flyttet hjemmefra for å studere. Han vil alltid være velkommen hit hvis han trenger det, men jeg vil aldri akseptere å ha en voksen unge som bor hjemme uten å bidra noe som helst. Enten har man jobb, og betaler for seg, eller så studerer man og hjelper til hjemme som alle andre familiemedlemmer. En voksen "unge" som bor hjemme uten jobb eller studier - vel, skal man ha lommepenger så får man jamen hjelpe til hjemme!

Men for å gi deg noen konstruktive innspill: Når du ikke har noe å gjøre, så blir det vanskelig å ta tak i tilværelsen - alt kan liksom utsettes en dag til. Men jeg tipper at du ligger hjemme i sofaen og får med deg alt for mange såpeoperaer..... og sikkert spiser alt for mye sukker. Nå gjetter jeg bare, men jeg vet av egen erfaring at høyt sukkerforbruk gjør deg mer deprimert (og mer tiltaksløs).

Nå provoserer jeg sikkert noen av dere med depresjoner, men jeg har vanskelig for å akseptere at så mange mennesker kan gjemme seg bak en "depresjon", og dermed være fritatt for å gjøre noe med det. "Det går ikke an å bare ta seg sammen" sier mange. Går det virkelig ikke an? Kan man ikke begynne i det små - gå en tur i skogen i det fine høstværet, vaske et kjøkkenskap, spise et knekkebrød i stedenfor en sjokolade - og på den måten sakte men sikkert få en bedre tilværelse?

Du kan ihvertfall ikke regne med at noen andre gjør det for deg, så du må nok ta tak i livet ditt selv.

Lykke til - det er mulig å få det bedre!

[Gjest Raga]

...

Endret 22. august 2006 av Selene