Når flyttet du ut?

[Pasha]

var 19

[Gjest Turi]

Flyttet ut da jeg var 20. Hadde jeg hatt anledning hadde jeg blitt hjemme til jeg var 22, men måtte flytte pga. skole. Jeg betalte for meg den siste tiden hjemme, hadde studielån.

Skjønner at du føler det er trygt å bo hjemme siden du sliter. Men det er på tide at du tar litt tak i ting i stedet for å sitte hjemme og syns synd på deg selv og tenke på hvor ille alt er. Foreldrene dine har latt deg gjøre det lenge nå, og selv om moren din sin vinkling ikke var den beste har de nok et ønske om å se deg flytte ut, bli selvstendig og voksen. Alle foreldre ønsker det for barna sine, vet du - det er ikke fordi de ikke er glad i deg, for det er de helt garantert.

Jeg syns du burde prøve å få hjelp til å takle depresjonene dine. Og så MÅ du - selv om det kan føles uoverkommelig vanskelig - prøve å ta tak i livet ditt. Jeg tror nok at foreldrene dine kan leve fint med å ha deg i hus noen år til dersom du viser vilje til å komme deg retning fremover. De har tross alt vært støttende for deg i 8 myndige år allerede.

Kanskje var din mors utsagn litt frustrasjon over at du ser ut til å bli hjemme alltid? Du er nå så voksen at du faktisk - selv om du er barnet deres og selv om de elsker deg - kan være en slags "inntrenger" i deres voksenliv (ikke ta det ille opp da- for det er ikke vondt ment). Kanskje har de drømt om å bli alene igjen, og ha barn som kommer på besøk. Kanskje har de lyst til å reise, drikke vin, ha litt romantikk i hverdagen - ting de ikke kan gjøre når de skal ta hensyn til deg. Syns du ikke de har fortjent litt voksentid alene nå?

Jeg har aldri hatt depresjoner, så jeg skal være forsiktig med hva jeg sier, vet det. Prøver bare å gi deg et bilde av dine foreldres (mulige) situasjon. Jeg forventer at mitt barn flytter ut ved 20-årsalder om ikke hun er mitt i utdannelse akkurat da.

[Gjest Pecado]

Jeg var 16 når jeg flytta hjemmefra. Har i de senere årene vært plaget med depresjon, men har aldri vurdert å flytte hjem til min mor igjen.

Uansett hvor syk du er synes jeg faktisk at det ikke hører hjemme å leve på lommepenger fra din mor.

[Gjest Gjest]

Må dere nødt til å være som mamma dere også? Kom for å få litt støtte, men det kunne jeg vel se langt etter.

Jobber ikke, går ikke på skole. Er så lei meg og deprimert. Orker ikke gjøre noen tiltak, jeg sitter kun hjemme og tenker på hvor triste ting er

Unnskyld meg da, hvis jeg ikke er så perfekt som dere som flyttet ut før dere ble 20 dere har vel aldri sett depresjoner, dere!

←

Hårda bud her i livet jenta mi.

Blir litt irritert når jeg leser innlegget ditt.

Går du til behandling da??

Medisiner??

Tydelig at du er syk...............ja for du er som jeg var,du ser kun deg sjøl,tenker barnslig,er egosentrisk som små barn,at det er hele verden sin skyld.............hva med å fikse litt ting sjøl????

Ja det tar tid,men jeg har også levde med meg selv som syk og med en mann som er psykisk syk så jeg hvet at det er et slit.

Tror du ikke foreldrene dine også trenger et liv da??

Du er 25 år rett rundt hjørnet,er ikke foreldrene dine ferdig med å fø på deg? Oppdra deg?? fortelle deg hva du bør gjøre osv??

Ta kontakt med det offentlige da vel,eller gidder du ikke det heller??

Gi de litt space, livet demmes kretser nemlig ikke bare rundt deg.

Jeg har psykiske problemer som resten av søskenflokken min,vi ble sterkt misshandlet da vi var små,enten er de alkoholmissbrukere,pillemissbrukere,trygden,foresten jeg er trygdet selv,går til behandling på det 6 året,er alenemor,skilt,ble kastet ut hjemmefra før jeg var 16 år,bodde på gata i en bil,ble gravid,barnevernet tok ungen min.......................men for svarten livet går da videre.Jeg kjempet og etter 3 1/2 år flyttet han til meg.

Faren til ungen min banka meg opp ved barnevogna,jeg lå i en sølepytt etter div slag,jeg gråt og ønsket å dø,folk hang ut av vinduet og bare glana,barnefaren sto og lo av meg,så jeg vet hvordan det er og oppleve tøffe tak her i livet.

Du er kjempeheldig som hvet at du sliter,jeg har vært psykisk syk hele livet jeg,mitt første sammenbrudd hadde jeg som 12 åringe,så fikset hjernen min det sånn at jeg trodde at jeg var frisk til jeg var 29 år,da sprakk ballongen.

Jeg ba om hjelp og fikk det.

Idag er jeg 34 år,min eldste sønn blir 18 i februar, de 2 andre barna går på barneskolen,ja livet er hardet og brutalt.........................for idag er vi helt alene,foreldrene mine bor 5 min kjøring herfra,søsteren min bor 5 min unna også,mens de andre bor i et annet land eller på andre kanten av landet.

Få fingeren ut av ræva,det er ingen som tar vekk smerten og alt det vonde, det må du jobbe med selv,og så lenge du sitter hjemme så skjer det ingenting,det kan jeg love deg.

Du er faktisk megaheldig,du ser ikke hva du har rundt dge,du har et hjem,foreldre,en familie,mat på bordet.

Da jeg bodde i bil,så satt jeg og sov,visste aldri når jeg kunne ta meg en dusj,alle klærne mine hadde jeg i en svart søpplesekk,spiste kald boksemiddag med fingrene fordi jeg eide ikke en skei engang.

Du hakke tenkt på det at foreldrene dine pørver å fyre deg opp litt for å få deg til å tenke,og å bli litt engasjert.

Om metoden er så lur eller om den virker er jo en annen sak,men de kan ikke arresteres fordi de er uvitende heller.

Kanskje de i sin egen frustrasjon faktisk prøver å hjelpe deg??

Eller tror du at alle er ute etter å ta deg??

Også må ikke innleggsinnehaver eller andre tenke at jeg utleverte meg for å bli syntes synd på,dette gjøre ikke vondt lenger så jeg trenger ikke trøst,jeg ville få frem at man ikke er laene,hver historie og sykdom er unik,ingen er lik,men det er opp til hver enkelt og be om hjelp.

Så slutt å syt,du ligner på unga mine som går på barneskolen.

[Caramba]

Flyttet når jeg var 16 for å begyne på videregående, men jeg kommer fra et lite sted. Her i Oslo er det vel ikke så uvanlig å bo hjemme til man er ferdig med studier siden det er dyrt å både eie og leie.

Ta en prat med dine foreldre og se om dere kan komme frem til en løsning. Kanskje det er sunt for deg å komme deg ut hjemmefra? Særlig hvis dine foreldre ikke er så veldig støttende? Det er hvertfal veldig sunt å begyne å stå på egne ben, og en gang må du alikevel prøve deg alene. Lykke til!

[Hannemor]

Jeg var presis 19 år og 51 uker gammel da jeg flyttet hjemmefra og til Australia

[Gjest Lilleulv]

Jeg var 18 jeg. Følte det var på tide Bodde hjemme 4 mnd i våres etter et samlivsbrudd og det var lite gunstig. Jeg synes det er passe å flytte ut når man er 18-20, men forstår jo om folk bor hjemme lengre av forskjellige årsaker.

[Gjest Lilleulv]

PS jeg hadde depresjon i fjor jeg også, men jeg tror den hadde blitt verre om jeg skulle bodd hjemme da

[Gjest Gjesta]

Jeg var 17, og da flyttet jeg seksti mil for å gå på skole. Har aldri angret. Bodde hos mamma og pappa i tilsammen sju måneder etter det, siden har jeg bodd for meg selv.

[Nella]

Vixen da Var de to første jeg siktet til, glemte å takke deg for et saklig innlegg! :grine2:

Jeg skal flytte ut, når jeg blir klar for det! Nå lever jeg jo ennå på mammas lommepenger, jeg tror jeg er blitt litt for avhengig.

Null jobb, null leilighet Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne

←

Kan ikke se hva som var så utrolig negativt med innlegget jeg skrev. Spurte kun spørsmål for å få et bedre bilde.

Det er jo to forskjellige ting om du bor hjemme, tjener litt selv og hjelper til hjemme enn å sitte å tenke på hvor trist alt er hele dagen.

Siden du har depresjoner regner jeg med at du har et støtteapparat rundt deg som kan hjelpe deg med papirer og komme videre.

Hvis du prøver å se det litt fra moren din sin side også da, hun vet kanskje ikke så mye om depresjon, hun opplever bare at sitt barn på 25 sitter hjemme hele dagen uten noe tiltak og i tillegg må hun gi deg lommepenger for det fordi du må jo leve litt. Jeg skjønner da at hun kan oppfatte deg som lat da.

Sitte hjemme hele dagen å tenke på hvor trist ting er gjør nok ikke ting mindre trist akkurat. Håper du kan få litt hjelp, komme deg ut, få en jobb og fokusere på litt av alt det positive rundt også.

Det er mange med depresjoner i dag som er i jobb og klarer seg bra. Du kan klare det du også

Og ved å legge ut et innlegg her så kan du ikke bare forvente at alle er enige med deg. Sånn er det på et diskusjonsforum, her sitter det masse mennesker med masse forskjellige oppfattninger av ting.

Uansett, håper alt ordner seg for deg

[Svevende]

Jeg dro hjemmefra når jeg var 17 år, for å gå på folkehøgskole. Jeg kom hjem om sommeren og på høsten(når jeg hadde blitt 18)når skolen begynte igjen så flytta jeg sammen med en venninne. Etter det har jeg egentlig aldri bodd hjemme, bortsett fra en gang tidlig i 20årene, jeg bodde med samboeren min og leiligheta vår brant, så da flytta vi hjem til mine foreldre til vi fant ny leilighet, ca en måned! Det var veldig rart, vi satt nede på rommet mitt, og mora mi kom og banka på flere ganger om dagen og lurte på om vi ville komme opp og drikke kaffe! Hehe, vi ble helt sprø og rømte til den første og beste leiligheten vi fant-

[Arkana]

Jeg var 19 da jeg flyttet hjemmefra, da dro jeg til England for å studere.

[Gjest Gjesta]

Jeg var 19, og da flyttet jeg til London.

[Gjest gjest1]

Jeg var 18 år da jeg reiste som au pair til USA rett etter jeg var ferdig med videregående. Da jeg kom tilbake igjen, bodde jeg hjemme hos mine foreldre i 7 mnd. Jeg begynte å søke på jobber med en gang jeg kom hjem for å spare nok penger til å flytte ut. Etter ett år laaaangt vekke, så skulle min mor fortsatt bestemme hvortid jeg skulle komme hjem!!!! det var virkelig nok for meg! Jeg er såååå glad for at jeg bor for meg selv! Jeg har forresten en kamerat som bor hos sine foreldre enda og han er 29 år! Han gidder ikke å jobbe eller gjøre noe. Han er også drittlei av å høre fra venner og slekt at han må få fingeren ut og få en jobb, leilighet og ikke minst ett liv! Jeg må si at jeg ikke har så mye sympati for de som bor hjemme langt ut i 20 årene som ikke har jobb, ikke studerer og synes går i mot de og bare syter. Det er ikke alltid så lett for oss andre heller, men man må ta ett tak i seg selv av og til!

[Gjest Milah]

Jeg flyttet hjemmefra rett etter vgs, så jeg var 18 - nesten 19.

Aldri angret et sekund! Jeg hadde blitt gal om jeg skulle fortsatt å bo hjemme!

Endret 16. september 2005 av Milah

[Gjest Gjest]

Jeg flytet hjemmefra da jeg var 22, da var jeg ferdig med skolen og skulle begynne å jobbe 100%. Jeg er veldig glad for at jeg flyttet da for ellers hadde jeg vel aldri kommet meg ut. Jeg tro som mange andre her at det er godt for deg å begynne med babyskritt for å komme deg ut. Ihvertfall prøve å få deg en jobb og behandling om du ikke får det.

[asterix]

Vanlig eller ikke, normalt eller ikke, jeg hadde i hvertfall fått psykiske problemer om jeg hadde blitt boende lenger hjemme enn jeg gjorde. Jeg dro ut som utvekslingsstudent da jeg var 17 og har ikke bodd hjemme etter det.

[smil]

Jeg var 21 år da jeg flyttet hjemmefra, men følte meg på ingen måte tvunget ut av huset. Har venner som har passert 25 og som fortsatt bor hjemme av praktiske og økonomiske grunner.

[Gjest Madeline]

Jeg var 19 år.

[Thomasine]

Hårda bud her i livet jenta mi.

Blir litt irritert når jeg leser innlegget ditt.

Går du til behandling da??

Medisiner??

Tydelig at du er syk...............ja for du er som jeg var,du ser kun deg sjøl,tenker barnslig,er egosentrisk som små barn,at det er hele verden sin skyld.............hva med å fikse litt ting sjøl????

Ja det tar tid,men jeg har også levde med meg selv som syk og med en mann som er psykisk syk så jeg hvet at det er et slit.

Tror du ikke foreldrene dine også trenger et liv da??

Du er 25 år rett rundt hjørnet,er ikke foreldrene dine ferdig med å fø på deg? Oppdra deg?? fortelle deg hva du bør gjøre osv??

Ta kontakt med det offentlige da vel,eller gidder du ikke det heller??

Gi de litt space, livet demmes kretser nemlig ikke bare rundt deg.

Jeg har psykiske problemer som resten av søskenflokken min,vi ble sterkt misshandlet da vi var små,enten er de alkoholmissbrukere,pillemissbrukere,trygden,foresten jeg er trygdet selv,går til behandling på det  6 året,er alenemor,skilt,ble kastet ut hjemmefra før jeg var 16 år,bodde på gata i en bil,ble gravid,barnevernet tok ungen min.......................men for svarten livet går da videre.Jeg kjempet og etter 3 1/2 år flyttet han til meg.

Faren til ungen min banka meg opp ved barnevogna,jeg lå i en sølepytt etter div slag,jeg gråt og ønsket å dø,folk hang ut av vinduet og bare glana,barnefaren sto og lo av meg,så jeg vet hvordan det er og oppleve tøffe tak her i livet.

Du er kjempeheldig som hvet at du sliter,jeg har vært psykisk syk hele livet jeg,mitt første sammenbrudd hadde jeg som 12 åringe,så fikset hjernen min det sånn at jeg trodde at jeg var frisk til jeg var 29 år,da sprakk ballongen.

Jeg ba om hjelp og fikk det.

Idag er jeg 34 år,min eldste sønn blir 18 i februar, de 2 andre barna går på barneskolen,ja livet er hardet og brutalt.........................for idag er vi helt alene,foreldrene mine bor 5 min kjøring herfra,søsteren min bor 5 min unna også,mens de andre bor i et annet land eller på andre kanten av landet.

Få fingeren ut av ræva,det er ingen som tar vekk smerten og alt det vonde, det må du jobbe med selv,og så lenge du sitter hjemme så skjer det ingenting,det kan jeg love deg.

Du er faktisk megaheldig,du ser ikke hva du har rundt dge,du har et hjem,foreldre,en familie,mat på bordet.

Da jeg bodde i bil,så satt jeg og sov,visste aldri når jeg kunne ta meg en dusj,alle klærne mine hadde jeg i en svart søpplesekk,spiste kald boksemiddag med fingrene fordi jeg eide ikke en skei engang.

Du hakke tenkt på det at foreldrene dine pørver å fyre deg opp litt for å få deg til å tenke,og å bli litt engasjert.

Om metoden er så lur eller om den virker er jo en annen sak,men de kan ikke arresteres fordi de er uvitende heller.

Kanskje de i sin egen frustrasjon faktisk prøver å hjelpe deg??

Eller tror du at alle er ute etter å ta deg??

Også må ikke innleggsinnehaver eller andre tenke at jeg utleverte meg for å bli syntes synd på,dette gjøre ikke vondt lenger så jeg trenger ikke trøst,jeg ville få frem at man ikke er laene,hver historie og sykdom er unik,ingen er lik,men det er opp til hver enkelt og be om hjelp.

Så slutt å syt,du ligner på unga mine som går på barneskolen.

←

Ville bare gi deg en . Du har opplevd mere enn en person burde, men det virker som om du har klart deg bra...