Om min mening teller, så..

[AliceNextDoor]

Dagen i dag hadde akkurat de samme fargene som dagen i går, den er ikke spesielt viktig å huske og ingenting har vært av det ekstraordinære eller positive. Den har bare vært, og det har jeg og.
Dagen i dag trengte egentlig ikke skje fordi den var bare eksistens og å stå opp for å eksistere sammen med de andre som eksisterer rundt meg.

I dag hadde ikke jeg trengt eksistere, men det går ikke an å ta pause fra seg selv. Derfor må jeg bare følge med.

Og det er jeg egentlig god til.

[AliceNextDoor]

Egentlig kunne jeg nesten tenkt å legge ut et bilde fra her jeg sitter. Jeg sitter i et sofahjørne og ser på tv mens mamma lager sen lunsj på kjøkkenet. Det er litt småguffent ute, det gjemmes lett bak noen flortynne gardiner og varmen innenfor vinduet. Jeg sitter lunt med et pledd, jeg har ingen sokker på føttene, men fryser ikke. På gulvet ligger en lun og varm ullmatte sannsynligvis fra IKEA. Det er kommet opp noen hyller og noen av bøkene der kjenner jeg igjen fra en leilighet fra Østlandet et sted i en by med masse hus lik det jeg en gang bodde i. Etterpå skal jeg ut en tur på butikken, og det er ikke så vanskelig lengre selv om det er kaldt fordi Sølvreven står under en carport plugget til strøm så jeg både har varm kupé og varm motor når jeg starter. Praktisk og behagelig.
Og alt dette er mitt. Jeg kjenner en ro jeg har lengtet etter.

Men en ting mangler, og det skal begynnes på i dag.
Julepynt.

[AliceNextDoor]

I dag har jeg smilt mer enn jeg har grublet. Jeg er ingen ekspert på dette, men det må jo være en veldig god ting?

Det går i alle fall jeg for.

[AliceNextDoor]

Det er en stund siden siste gang jeg skrev her, og også siden siste innlegg. Er magien med dagboken min i ferd med å dø ut? Jeg er ikke helt sikker, men jeg er fremdeles glad i den.

Det har vært veldig mye som har skjedd i det siste, jeg har siste dagene vært litt syk. Ingenting dramatisk, bare feber og kvalm, og det har gått over. Jeg har også vært i karantene før det, det var heller ikke noe dramatisk. Vel, det vil si, timingen var litt dramatisk. Men alt er bra og det har gått greit.

Jeg sitter i en ny del av verden for meg, jeg liker den og jeg har det bra i den. Den inneholder også en del elementer jeg ikke har hatt på en god stund, og det er allikevel litt nytt og det er veldig godt.

Dette blir en hvit jul. Det er første gang på lenge siden at den er det i dobbel betydning.

[AliceNextDoor]

Julen er god, julen er vennlig. Jeg har det bra. Jeg har sovet godt, og har våknet til en ny dag i en ny hverdag som jeg stadig må klype meg selv i armen for å forstå at endelig er jeg her. Ute er det mørkt ennå, nabolaget er innpakket i kuldegrader og jeg kan kjenne lukten av nylig oppstarten vedfyring fra nabolaget. Jeg har selv vedovn nå, men jeg er ikke noe rutinert med handling av ved. Det høres sikkert veldig rart ut, men det gleder jeg meg til å ha som rutine. En ny del av hjemmekos.

Jeg har ikke drukket noe alkohol denne julen. Eller vinteren. Har vært langt enklere enn jeg trodde det skulle bli, og jeg kjenner jo helt klart at det gjør meg mye bedre fysisk og psykisk. Ville vært løgn å påstå at jeg ikke av og til savner det, men ikke nok til at det finnes behov eller fristelse. Det finnes derimot vage minner om kjipe stunder.

Den eneste planen for i dag; jeg vil ut og gå tur, og kjenne på frisk luft.

 

 

[AliceNextDoor]

Våknet brått av noe jeg ikke er helt sikker på hva det egentlig var for noe. Og nå får jeg ikke sove igjen. Plutselig lys våken uten noen god grunn for a være det. Ute er det mørkt og man ser veldig godt hvor kaldt det er. Synet av frosten på verandaen gjør det kaldt inni meg, men her er det kun lunt og varmt på rommet mitt.

I morgen venter egentlig ingenting, ikke annet enn at det et en ny dag i romjul hvor jeg skal gjøre mitt beste for å slappe av. Det er en kunstart jeg ikke er så veldig god på, og det får så være. Man kan ikke være god på alt.

Inni meg sloss roen sammen med kaoset og jeg har ennå ikke fått med meg hvem jeg lar vinne. Hjemmet mitt er merkelig strukturert. Nesten som en luftspeiling. Det mangler noe. Noe meg.

[AliceNextDoor]

Jeg koblet opp noe av det fineste jeg eier i dag. Platespilleren min. Har ikke akkurat letet så veldig etter platene mine, men helt tilfeldig fant jeg esken de var pakket ned i. Og da var dagen egentlig veldig bestemt at den skulle handle om musikk. Musikk er noe av det viktigste jeg har fordi uten musikk blir dagene rett og slett urimelige. Og så får man bære med meg om man synes jeg høres ut som en musikk-snobb, men jeg nyter veldig å høre musikk fra plater jeg må ta ut av etuiene sine og trykke play på slik at mekaniske prosesser settes i gang for å få signal til høytalerene mine. Høytalerene mine har en fin lyd, den er rik og den fyller rommet med noe bedre enn blåtann-høytalerene mine kan. Akkurat nå hører jeg stemmen til Joakim Berg som synger om Musikk Non Stop. Lyden blander seg med duftene av juletre og rester av julemiddag, det er endelig varme i vedovnen og den bringer lys, varme og atmosfære inn i rammen sammen med det andre. Alt til sammen skaper en ting jeg tror vi kan kalle idyll. Og jeg er avslappet. Jeg selv har vært ute i dag, det har vært friskt og det har vært godt.
For et lykkelig bilde jeg skaper. Det er utrolig at det går an å leve midt inni det bildet, men det gjør jeg. Jeg er mer og mer sikker på at denne hverdagen er blitt bra og at den hele tiden har vært min.

Jeg er fri.

[Slut]

Du skriver så bra! Du er veldig flink til å beskrive alt og man lever seg på en måte lett i det du skriver.. har du vurdert å skrive novelle eller noe artikkler til et blad/avis? Trur du hadde klart det med glans🥰

[AliceNextDoor]

Slut skrev (11 timer siden):

Du skriver så bra! Du er veldig flink til å beskrive alt og man lever seg på en måte lett i det du skriver.. har du vurdert å skrive novelle eller noe artikkler til et blad/avis? Trur du hadde klart det med glans🥰

Tusen takk for fine ord! :) Det har vært diskutert et par ganger før rundt det å skrive noe annet, jeg innrømmer å ha lekt med tanken, men føler at jeg ikke er strukturert nok i det hele tatt til å få det langt nok eller ekte nok når jeg må skape noe. Og, å få mellom perm det som er selvopplevd eller egne tanker er egentlig en veldig skummel utsikt. Jeg tror ikke det er helt for meg. Da er denne dagboken lettere, for den skriver jeg egentlig mest for meg selv. Og, så blir jeg veldig glad når jeg får tilbakemeldinger. Det leder meg til å komme i dialog, og det kan man ikke med for eksempel en novelle. :)

Jeg er litt døgnvill. Det siste døgnet har jeg våknet i tide og utide. Mamma og pappa er mer tilbaketrukket enn de var til å begynne med, og det er i og for seg helt ok. Men det er litt rart med nye vegger og vesentlig mer rom. Bare det å ha en ytterdør som leder ut til egen hage og innkjørsel fra en egen entre med plass til å kunne sitte ned og kle på seg sko, det er så absurd rart å føle på. Det føles ennå litt som å være på besøk. I går gikk jeg rundt huset sånn på ordentlig sammen med pappa, og siden alene. Tanken var å begynne danne seg et bilde om hvordan jeg vil ha det, men det er ikke så lett om vinteren. Det er ikke akkurat som å dekorere i Sims. Dessuten koster det penger. Pappa vitset med at jeg måtte skaffe meg en mann som kunne være med på utgiftene, jeg spøkte tilbake med at jeg hadde vært mer enn tilfreds med en mann som kunne ta seg av å arbeide med hagen. Det føles litt som å ha måtte bli voksen på en to tre mens jeg har vært i en slags dvale de ti siste årene. Paret ved siden av er nesten ti år yngre enn meg!  Da trøster jeg meg med de på motsatt side som er i femti-årene. Men, jeg skal ikke klage, er faktisk utrolig takknemlig og glad for dette.
Det er bare veldig skummelt.

Hvit jul. Ingen alkohol. Mamma og pappa har fått vin. Jeg insisterte, det skader meg mer om alle skal få et for dem unaturlig forhold til det hele bare fordi jeg ikke skal drikke alkohol. De skjønte det. Det er jeg glad for.
Mamma har fått pappa til å prate med meg om andre i familien med overdrevet sykelig forbruk. Vi er enige om at det ikke er helt det samme, selv om det er det. Jeg har ikke hatt behovet før jeg fikk en grunn for å søke trøst i rus. Så er det allikevel en dimensjon at det gjelder fort for de andre også. Men min trang handler mest om å flykte. Derfor må det erstattes med noe annet, det er jeg veldig klar på. Noe må ha fokuset mitt, og jeg har sagt helt klart ifra at det er tre ting som fungerer for meg. Musikken min, jobben min, og den biten som psykologisk sett sannsynligvis handler om mitt forhold til min trygghet; pappa og Porschene hans. Jeg vet at Sølvreven er min grounding og tilflukt istedet for alkolhol. Jeg har sagt klart fra til pappa at han må dele mer av de bilopplevelsene han alltid har valgt å ha med min onkel langt mer med meg. Ikke bare fordi det er "et middel", men også fordi jeg faktisk vil. Dette har jeg og han snakket om før, men med pappa er det viktig å opprettholde en tråd slik at det faktisk blir noe av. Pappa er veldig konservativ, og selv om jeg er ganske så sikker på at han er glad for at jeg møter han i den interessen så tror jeg nok ikke han ventet at hans datter skulle kunne ha akkurat den hobbyen. Meine papa.

Dagboken min har vært litt i tankene mine i det siste. Jeg har ikke skrevet like mye de to siste månedene som før, og det er ikke slik at jeg føler at jeg skylder den noe. Men det er greit å få satt ned ord her så jeg har noe å se tilbake på, for det gjør jeg ofte. Det er på en måte en slags blanding av referansebok, minnebok og huskelapp. Det å starte skrive her er noe av det lureste jeg har gjort i hele år, jeg håper det kan være litt klart at jeg hadde ikke fått til å være her jeg er nå uten denne. Den har vært til ekstrem hjelp, helt utrolig nok. Men så visste jeg veldig godt hva den skulle være for noe, lenge før jeg begynte skrive den. Snikleser fremdeles andres, det er noen jeg er blitt veldig glad i. Jeg er freidig nok og nevner @Daryl Dixon sin dagbok som en av de jeg leser ofte fordi det er slik en flott tone mellom de som bidrar og forfatteren selv. Det gjør godt å lese den. Den sammen med noen andre veier veldig opp for mye av det jeg oppfatter som rent tøv på KG, jeg merker meg spesielt de som stadig må være helten i sine egne fremstillinger.
Så har det også blitt noen vennskap her. Det er dessuten enkelte jeg kjenner fra før her også. Sammenfatningen av alt dette gjør at min egen dagbok og bruk av forumet er en fryktelig god arena for meg for å få bedre kontakt med hva jeg faktisk føler, for her får jeg skrevet ned egne tanker slik at jeg selv kan betrakte dem umiddelbart og lenge etterpå. Dernest kommer bidragene og innspillene fra andre. De er dobbelt så verdifulle for meg. Og så er det disse fire som jeg kjenner godt pluss de par andre som jeg begynner kjenne og allerede liker veldig godt. Bland alt dette sammen i en kopp, og da har du fått en mikstur som er det jeg beskriver når jeg forteller at dette var det beste jeg har gjort i år. Og på lenge.
Jeg er glad i dagboken min, den er med på å la meg få se at ja - min mening teller. Og det gjør så godt at jeg kan gråte av glede noen ganger.

Jeg sitter her i en sofakrok igjen, men denne gangen er både kroken og sofaen nye i livet mitt. Men, mine. Ute er det begynt å bli morgen, jeg har på meg den samme gamle røde silkenattkjolen som ikke er av silke som jeg har hatt mange ganger før mens jeg har skrevet her, sammen med en hvitgrå oversize genser (jeg tror den egentlig var helt hvit en gang, men i en konspirasjon mellom noe sort jeans og vaskemaskinen min så ble den mer gråish) og for anledningen store ullsokker på føttene. Ullsokkene fikk jeg til jul. TVen er på og har surret med TV2 Nyhetskanalen lenge nå, nesten som man skulle tro jeg pugget nyhetene. Jeg er klar for å få noe og spise og tenker tasse inn på kjøkkenet mitt som er en herlig blanding av de gamle tingene mine fra tiden jeg nettopp har avsluttet i den store orangerøde borgen min lengre sør, sammen med noen nye ting fra IKEA her i byen litt bortenfor der jeg nå bor. Verden er en rar plass, men det liker jeg egentlig.

Takk for at du leser. Du er fin. Inni og utenpå.
 

[Slut]

AliceNextDoor skrev (6 timer siden):

Tusen takk for fine ord! Det har vært diskutert et par ganger før rundt det å skrive noe annet, jeg innrømmer å ha lekt med tanken, men føler at jeg ikke er strukturert nok i det hele tatt til å få det langt nok eller ekte nok når jeg må skape noe. Og, å få mellom perm det som er selvopplevd eller egne tanker er egentlig en veldig skummel utsikt. Jeg tror ikke det er helt for meg. Da er denne dagboken lettere, for den skriver jeg egentlig mest for meg selv. Og, så blir jeg veldig glad når jeg får tilbakemeldinger. Det leder meg til å komme i dialog, og det kan man ikke med for eksempel en novelle.

Jeg er litt døgnvill. Det siste døgnet har jeg våknet i tide og utide. Mamma og pappa er mer tilbaketrukket enn de var til å begynne med, og det er i og for seg helt ok. Men det er litt rart med nye vegger og vesentlig mer rom. Bare det å ha en ytterdør som leder ut til egen hage og innkjørsel fra en egen entre med plass til å kunne sitte ned og kle på seg sko, det er så absurd rart å føle på. Det føles ennå litt som å være på besøk. I går gikk jeg rundt huset sånn på ordentlig sammen med pappa, og siden alene. Tanken var å begynne danne seg et bilde om hvordan jeg vil ha det, men det er ikke så lett om vinteren. Det er ikke akkurat som å dekorere i Sims. Dessuten koster det penger. Pappa vitset med at jeg måtte skaffe meg en mann som kunne være med på utgiftene, jeg spøkte tilbake med at jeg hadde vært mer enn tilfreds med en mann som kunne ta seg av å arbeide med hagen. Det føles litt som å ha måtte bli voksen på en to tre mens jeg har vært i en slags dvale de ti siste årene. Paret ved siden av er nesten ti år yngre enn meg!  Da trøster jeg meg med de på motsatt side som er i femti-årene. Men, jeg skal ikke klage, er faktisk utrolig takknemlig og glad for dette.
Det er bare veldig skummelt.

Hvit jul. Ingen alkohol. Mamma og pappa har fått vin. Jeg insisterte, det skader meg mer om alle skal få et for dem unaturlig forhold til det hele bare fordi jeg ikke skal drikke alkohol. De skjønte det. Det er jeg glad for.
Mamma har fått pappa til å prate med meg om andre i familien med overdrevet sykelig forbruk. Vi er enige om at det ikke er helt det samme, selv om det er det. Jeg har ikke hatt behovet før jeg fikk en grunn for å søke trøst i rus. Så er det allikevel en dimensjon at det gjelder fort for de andre også. Men min trang handler mest om å flykte. Derfor må det erstattes med noe annet, det er jeg veldig klar på. Noe må ha fokuset mitt, og jeg har sagt helt klart ifra at det er tre ting som fungerer for meg. Musikken min, jobben min, og den biten som psykologisk sett sannsynligvis handler om mitt forhold til min trygghet; pappa og Porschene hans. Jeg vet at Sølvreven er min grounding og tilflukt istedet for alkolhol. Jeg har sagt klart fra til pappa at han må dele mer av de bilopplevelsene han alltid har valgt å ha med min onkel langt mer med meg. Ikke bare fordi det er "et middel", men også fordi jeg faktisk vil. Dette har jeg og han snakket om før, men med pappa er det viktig å opprettholde en tråd slik at det faktisk blir noe av. Pappa er veldig konservativ, og selv om jeg er ganske så sikker på at han er glad for at jeg møter han i den interessen så tror jeg nok ikke han ventet at hans datter skulle kunne ha akkurat den hobbyen. Meine papa.

Dagboken min har vært litt i tankene mine i det siste. Jeg har ikke skrevet like mye de to siste månedene som før, og det er ikke slik at jeg føler at jeg skylder den noe. Men det er greit å få satt ned ord her så jeg har noe å se tilbake på, for det gjør jeg ofte. Det er på en måte en slags blanding av referansebok, minnebok og huskelapp. Det å starte skrive her er noe av det lureste jeg har gjort i hele år, jeg håper det kan være litt klart at jeg hadde ikke fått til å være her jeg er nå uten denne. Den har vært til ekstrem hjelp, helt utrolig nok. Men så visste jeg veldig godt hva den skulle være for noe, lenge før jeg begynte skrive den. Snikleser fremdeles andres, det er noen jeg er blitt veldig glad i. Jeg er freidig nok og nevner @Daryl Dixon sin dagbok som en av de jeg leser ofte fordi det er slik en flott tone mellom de som bidrar og forfatteren selv. Det gjør godt å lese den. Den sammen med noen andre veier veldig opp for mye av det jeg oppfatter som rent tøv på KG, jeg merker meg spesielt de som stadig må være helten i sine egne fremstillinger.
Så har det også blitt noen vennskap her. Det er dessuten enkelte jeg kjenner fra før her også. Sammenfatningen av alt dette gjør at min egen dagbok og bruk av forumet er en fryktelig god arena for meg for å få bedre kontakt med hva jeg faktisk føler, for her får jeg skrevet ned egne tanker slik at jeg selv kan betrakte dem umiddelbart og lenge etterpå. Dernest kommer bidragene og innspillene fra andre. De er dobbelt så verdifulle for meg. Og så er det disse fire som jeg kjenner godt pluss de par andre som jeg begynner kjenne og allerede liker veldig godt. Bland alt dette sammen i en kopp, og da har du fått en mikstur som er det jeg beskriver når jeg forteller at dette var det beste jeg har gjort i år. Og på lenge.
Jeg er glad i dagboken min, den er med på å la meg få se at ja - min mening teller. Og det gjør så godt at jeg kan gråte av glede noen ganger.

Jeg sitter her i en sofakrok igjen, men denne gangen er både kroken og sofaen nye i livet mitt. Men, mine. Ute er det begynt å bli morgen, jeg har på meg den samme gamle røde silkenattkjolen som ikke er av silke som jeg har hatt mange ganger før mens jeg har skrevet her, sammen med en hvitgrå oversize genser (jeg tror den egentlig var helt hvit en gang, men i en konspirasjon mellom noe sort jeans og vaskemaskinen min så ble den mer gråish) og for anledningen store ullsokker på føttene. Ullsokkene fikk jeg til jul. TVen er på og har surret med TV2 Nyhetskanalen lenge nå, nesten som man skulle tro jeg pugget nyhetene. Jeg er klar for å få noe og spise og tenker tasse inn på kjøkkenet mitt som er en herlig blanding av de gamle tingene mine fra tiden jeg nettopp har avsluttet i den store orangerøde borgen min lengre sør, sammen med noen nye ting fra IKEA her i byen litt bortenfor der jeg nå bor. Verden er en rar plass, men det liker jeg egentlig.

Takk for at du leser. Du er fin. Inni og utenpå.
 

Skjønner😊 Håper bare du fortsetter å skrive her så skal jeg fortsette å lese og kose meg med det❤

[AliceNextDoor]

Slut skrev (På 28.12.2021 den 12.15):

Skjønner😊 Håper bare du fortsetter å skrive her så skal jeg fortsette å lese og kose meg med det❤

Dere blir nok ikke kvitt meg her, hehe. Godt nyttår!

[AliceNextDoor]

Det ble enda en dag med mye mat, og jeg vet at jeg kommer til å måtte lide noe ekstra på Sats for disse utskeielsene. Men det er verdt det!

Fridagene begynner gå fort mot slutten, om kun få dager begynner en ny jobb og grunnlaget for en ny tilværelse. Det liker jeg. Det er mye som er så drastisk forandret fra hva det var for noen uker siden, det igjen er ganske skummelt. Men mest befriende. Ja, jeg har fremdeles mye vanskelige tanker og mye angst fra tid til annen. Men det går bra, det er liksom ikke så uventet eller oppslukende skummelt mer. Det er egentlig ganske spennende.

I natt får jeg allikevel ikke sove, det er ikke dumme tanker som holder meg våken. Men tanker. Jeg har kledd meg for natt, men sengen verken frister eller innbyr. Så jeg sitter i sofaen med masse puter og har et pledd jeg fikk til jul rundt meg. Ute er det litt vind, det er mørkt og det er vinter. Inne er det lunt og litt dunkelt lys. Det er stemningsfylt og koselig, og jeg er fornøyd.

Jeg har det bra.

[AliceNextDoor]

Jeg er utålmodig. Veldig. Nå vil jeg være ferdig med jul og feiring og kaker og sild og heller ha hverdag og jobb. Og alt det nye som venter neste uke som er det nye mitt. Det blir bra, det må det bare. For det har jeg bestemt meg for. 

 

[AliceNextDoor]

Det er deilig å være på plass! jeg har blitt utrolig godt tatt i mot på nye jobben, ganske sikker på at det blir veldig bra. En slags underlig følelse av ro ligger bak i hodet mitt og lager rare forvirringer, nesten redd for å nyte det.
Men det skal jeg.

[AliceNextDoor]

Hvordan kan det ha seg at alltid når ting blir bra så dukker det opp noe annet? Jeg føler meg som en billig kioskroman akkurat nå. Alt jeg vil er å ha litt harmoni og pusterom, men det skjer jo ikke. Det er som å hoppe fra fjelltopp til fjelltopp av nye dramatiske hendelser, det er som å konkurrere mot seg selv i en idrettsgren som kun handler om fart og bevegelse fra en situasjon til en annen.

Det er så nok!

[AliceNextDoor]

Det sies at Guds veier er uransakelige. Jeg tror ikke på Gud i noen grad, men at noens veier er uransakelige har jeg begynt å forstå. Det ville vært enkelt om det var en gud man kunne legge ansvaret hos for tilfeldighetene i livet er nesten vondere å akseptere. At det blir slik det blir er av og til direkte latterlig.

Men slik er det. Et liv forsvinner, sammen med det dør det ofte en historie. Et liv blir til, sammen med det kommer potensialet for noe nytt.
Og jeg er mer kryptisk enn jeg ser det er komfortabelt å lese, men det får være for jeg er ikke klar for å fortelle om hva som har skjedd. Og aller minst om det som skjer.

Jeg har det.. greit. I sjokk? Ikke helt. Sint? Delvis.
Jeg har hatt ok besøk av noen som bryr seg, det er og var veldig fint. Akkurat nå er jeg glad for tre ting jeg har. Familie. Venner. Og musikk.


"Things are't quite as they seem inside my domain
You can't know about everything, only pleasure and pain"
 

[AliceNextDoor]

Så var en del av livet mitt over. Så bokstavelig kan jeg si det. Min exmann er død, han tok sitt eget liv tett på kommende høring og rettsrunde. Det kan jeg si veldig mye om, for det føler jeg mye om. Men jeg har strevet veldig nå de siste dagene med å finne de rette ordene når jeg har snakket om det så jeg velger å si at jeg er glad det er over.

Og det er en sannhet med store sprik fordi det er jo ikke over. Nei, jeg får aldri mer trakasering fra den kanten og trenger heller ikke være redd for det, men jeg får aldri en dom heller hvor sannheten om hvordan han behandlet meg og skadet meg slik at jeg mistet fosteret som skulle blitt vårt barn. Det blir aldri noen konklusjon hvor han må stå til rette og en dommer stempler sannheten som faktisk. Jeg har på et vis mistet noen viktige år av livet mitt. Han har visket det vekk i en dramatisk hendelse som riktignok hadde en dyr pris; hans liv. Men det koster også meg mye, og jeg greier ikke føle noe sorg eller tristhet for det han valgte å gjøre nå.

Samtidig så er det altså en ny hverdag i en for meg ny verden hvor frykten min nå har mistet sitt største episenter.
Det er over. Man kan vel si at jeg er fri. Første verset til Raga Rockers stemmer merkelig godt.

Jeg er en båt uten anker, jeg har huet fullt av tanker. Og et hjerte som endelig banker for alt som jeg tror på.

Tenk det. Akkurat nå tror jeg på sommeren.

[Kvinnenavn]

AliceNextDoor skrev (9 timer siden):

Jeg er en båt uten anker, jeg har huet fullt av tanker. Og et hjerte som endelig banker for alt som jeg tror på.

Tenk det. Akkurat nå tror jeg på sommeren.

❤️ 

[AliceNextDoor]

Jeg sitter i stuen og har nesten alt lys av. Hører på Lisa Ekdahl som synger "så jag vill bara sitta här med benen i kors". Og det gjør jeg sammen med te og laptop. Men forskjellen er at Lisa ville sitte sånn fordi hun satt der med noen. Selv føler jeg meg liten og alene.
Men det går bra, for det går over.

"Jag vill inte förklara mig, vill inte stå upp förr mina ideal."
Men det må man av og til.

[AliceNextDoor]

Jeg satt og så på tv i går, og da dukket det opp en nyinnspilling med en av mine favorittserier fra da jeg var liten. Livet med Larkins. Og jeg synes ingenting om det de nå har laget, de nye skuespillerene var ikke i nærheten av det jeg husker som nettopp varmen i Livet med Larkins. Det var upersonlig og veldig masseprodusert. Og, det provoserte meg så mye at jeg var raskt på nettet for å bestille den gamle serien på DVD. Så kan de bare ha det så godt.