Om min mening teller, så..

[AliceNextDoor]

Dette er første setningen jeg skriver i noen slags dagbok. 

Jeg har smuglest andre dagbøker her på forumet i timevis i det siste, og tenkte at nå kan vel også jeg være litt på og skrive litt selv. Jeg er ikke særlig vant til å skrive om meg selv eller noe jeg gjør, men jeg har hatt et utrolig behov for å få ut litt av det som har skjedd med meg de siste årene. Ikke for oppmerksomhet, sånn egentlig. Men for å få fortelle det slik det har vært, slik ingen egentlig har hørt etter på.
Så får vi se.

Jeg er 36 år, bor alene i en liten leilighet hvor jeg har vinduer ut over en travel gate i en av Norges byer. Ikke mange er inne hos meg, jeg har sjeldent besøk og av mange grunner har jeg ikke navnelapp på ringegreien nede ved hoveddøren. 
Dette er min borg.
Jeg er ikke ensom, men jeg er alene. Det krever sitt, men det er også godt. I mange år var jeg fanget i et hus og et forhold hvor jeg riktignok ikke hadde noen murer rundt meg eller bånd som fysisk holdt meg fast, men uansett hvor hard dagen kunne bli så returnerte jeg alltid. Inntil en dag, hvor jeg begynte skjønne at snart må jeg gå. Eller dø. Det siste var uaktuelt. 

Jeg er utrolig dysfunksjonell. Altså, når jeg er meg. Når jeg er hun jeg er på jobb så er jeg løsningsorientert, informativ og flink til å lytte til andre mennesker. Det er jobben min, det. Men hjem eller andre plasser der jeg er meg, så er jeg urolig og på søken etter noe jeg ikke vet hva er. Jeg har rus. Og problematikk rundt den, og jeg har også skjønt den klisjeen at jeg ikke har noe kontroll over den. Men jeg har funnet en mellomvei, det er ikke slik at jeg er ute og kjører i rus eller møter opp på jobben med spy på toppen og vinflaske i vesken. Det er ingen alkohol på mitt kontor. Ingen grunn til moralprekener og bekymring, altså. Jeg greier meg. 

Jeg har ingen katt, men har lyst på. Men da må jeg ha et hus med hage, og da må jeg ha en dør på første etasje og vinduer andre kan se inn. Det vil jeg ikke. Jeg kjøpte en gang en undulat, men reagerer altså på fjær. Kjempestas. Så nå har jeg bare meg, men det er greit så lenge ingen andre har meg. Og hybelkaniner. 
Egentlig ønsker jeg meg en hund som kan bjeffe og passe på, men også liker kos. Men de må gå tur, og jeg er ikke særlig strukturert når jeg er hjemme. Og store hunder med store snuter som kan bjeffe stort, de liker ikke små leiligheter med blomstersofa. 

I dag har jeg sittet og kikket på døren og tenkt at jeg egentlig vil ut selv om været er lumsk. Men dørstokkmilen har vært dum, og da blir jeg barnslig og er dum tilbake. Så i dag har jeg sittet med en flaske vin og netthandel. Jeg har sneket litt på dette forumet også, og bestemte meg egentlig klokken syv at jeg vil ha dagbok. Det tar bare litt tid med meg, så nå er klokken over to, og plutselig var det ikke så vanskelig å skrive. Det kan være vinen som gjør meg kreativ, det kan være at jeg bobler over. 

Sånn. Det var jo ikke så verst? Skrekk og gru, jeg skal faktisk trykke på "start nytt emne". 

 

[AliceNextDoor]

Føler meg litt amatør, for jeg hadde aldri trodd det kunne være så skummelt ETTER at man har skrevet noe om seg sev til masse fremmede på et forum. Men det var det. Ikke sånn ekkelt, men litt sånn tenk om noen kjenner meg etc.
Men hva så? Sjansen er jo minimal, jeg treffer jo ingen lengre. Jeg må våge litt, tenker jeg,

Jeg har ikke fått sove i natt, dels fordi jeg har litt sånn skrekkblandet fryd over å bruke pc slik som jeg gjør nå. Herregud så barnslig å tenke sånn. Men der er jeg. Og dels fordi været er helt sært, jeg sliter med bihulebetennelse og er tom for spray. Og så maser de sørens måkene noe forferdelig. 

Idag har jeg det egentlig bra. Hører på musikk og daffer meg, mens jeg svarer på litt jobbmail. Lurer på om jeg skulle skaffet meg en TV igjen? Lurer på om sånt kan leveres på døren? Lurer på om jeg skal finne det ut.

[AliceNextDoor]

Third time is the charm. 
Dagen er snart over, ute i gaten er det ennå mennesker på veg noe sted - men ikke fullt så mange av de er på veg til jobb som det var tidligere i dag. 
Vinduet er åpent, luften er trykkende og naboen har stekt løk. Jeg har vært ute en tur tidligere i kveld og handlet. Før likte jeg ikke gå på butikken fordi jeg assosierte det med bare stress og telling av kroner. Nå er det lettere. Faktisk litt koselig. Dessuten har de Maryland cookies der. 

Det er hjemmekontor på gang i morgen også, rett og slett fordi jeg ikke har det så bra. Alt er jo bra, jeg har det ikke vondt. Men jeg har mye tanker og da går det mye tid før jeg får tid til å gjøre det jeg skal gjøre. Da er hjemmekontor like greit, jeg skal uansett ikke ha noen møter med noen som ikke kan gjøres over Teams. 
Det er rart hvor naturlig Teams har blitt, egentlig. Før epidemien så var det ikke engang en tanke å bruke det der jeg jobber, det må være slik for mange andre også. 

Jeg er rastløs også, jeg har lyst til å reise noe sted. Mest til mamma, men det får vente litt til. Jeg vil ut, men ikke for enhver pris. Kanskje jeg skal ta en biltur på landet i morgen, i bilen har jeg jo til og med air condition.. 
Men nå skal jeg bare sitte med bena i kors her og høre på varmen utenfor mens jeg nerder med Netflix og min nye erobring; nettforum. 

[AliceNextDoor]

Det ble en rar natt. Fikk ikke sove. Planen var å kose meg litt mer breezers, det blitt vin også, og så høre på musikk og stillhet om hverandre samtidig som jeg multitasket med litt forum her. Slik ble det ikke, et eller annet skjedde og jeg ble opptatt med å gjøre unna litt jobbting. Og det er jo bra. Godt for meg! 

Jeg er i grunnen merkelig våken nå, men det er bare hodet som lyver til kroppen - jeg er trett. Nå må jeg bare stramme meg opp nok til å tussle inn på soverommet og legge meg ordentlig. 

Ute er været rart. Vinduet er åpent, Jeg sitter i sofakroken min og hører på Münchener Freiheit som jeg strengt tatt har hørt på hele livet (fars favorittsang) og har på meg ullsokker som klør. 
I dag har vært en god dag. Det ble natten også. 

[AliceNextDoor]

Denne dagen ble bare py. Og jada, det er min skyld, jeg var ikke i seng før fuglene begynte brøle i buskene og trærne, og jeg var virkelig i fin stil der jeg sovnet på magen og siklende på puten. Som nevnt så driver jeg og leker eksorsist med en bihulebetennelse av den ugreie sorten. Ge-ni-alt, meg selv. Jeg fortjener en high five midt i pannen for den. Så hadde jeg glemt at jeg hadde en avtale med en håndtverker som skulle se på et av vinduene mine fordi det trekker og er pungtert. Det vinduet er selvfølgelig på badet, og der så det ikke ut. Der så det ut som en 16 år gammel jente hadde fått hybel og delte den med et meksikansk fotballag og fjorten flyvertinner. Så skippertak i verdensklasse har blitt begått her idag, og så skulle selvfølgelig gamle gubben rett over gangen klage på en sykkel som står nede ved trappen på første etasje, som ikke tilhører meg, men en annen fyr som bor en etasje over meg. Det mener gamle Hr. E at den kan jo jeg nevne for han i tredje neste gang jeg ser ham, noe som jeg ikke gjør annet enn i trappen og utenfor i felleshagen. Men Hr. E spør dernest om ikke sykkel-fyren bruker være innom leiligheten min, i alle fall i helgene - noe han absolutt ikke er. Sånn rent bortsett i Hr. Es overbevisning hvor alle som er yngre enn ham tydeligvis har seg med hverandre uansett. Jeg repliserte til han at det er like ofte menn inne hos meg som han selv feirer 30. februar. Da peker Hr. E inn døren min på tømreren (heter det det når de fikser vindu?) og sier "enn han der da?" Jeg stønnet og sa at det var en håndtverker og at han mest sannsynlig var homo. Jeg lukket døren og gikk inn igjen, tømreren (vi sier det er det han er, jeg har en god feeling) hadde hørt deler av dialogen i entreen og spurte meg hvordan jeg visste han var homo. Jeg pekte på regnbue-klistermerket hans på kassen til borreskrudrillmaskinen hans og sa også noe om at han var den første jeg hadde møtt som ikke glante på meg mens jeg vandret BH-løs i trøye og rosa nesten gjennomsiktig pysjbukse i liksom-silke fra Kina. Han lo og sa jeg var glup. 

I morgen skal jeg sikkert le av det, mer sannsynlig til helgen. Men nå, nå skal jeg sove. De truer med jobb i morgen. Jeg, jeg vil seile avgårde med Captain Morgan, slik som vår alles fylla-helt Garth synger om. Skip å hoi og god natt 🌈

Endret 7. juli 2021 av strapaziert

[AliceNextDoor]

Operasjon mislykket døgnrytme, dag en million. 
Klokken er nå rett før fem, jeg skal på jobb om noen timer og kunne gjerne tenkt meg å sovet frem til det var gunstigst å stå opp, men slik ble det ei. 
Jeg sitter på kjøkkenet akkurat nå, dusjet, sminket, stelt, påkledd, te, brødskiver med kokt skinke og Brelett, P2 på radio (jeg er en 90 år gammel dame noen ganger) og ingen rene sokker. Og en chromebook med forum og dagbok. Skal jeg skrive i dagboken nå? Allerede? Ja, det skal du, det var jo gøy. Så her er jeg. 
Det er egentlig mest gøy å kjenne på egen reaksjon over å dele noe som åpenbart er en enveiskommunikasjon til noen jeg ikke vet hvem er som heller ikke vet hvem jeg er. Nå høres jeg sikkert patetisk ut, slik får det være, men det var litt grei antenne ut for å tømme følelser i ensomhet. 
For ja, jeg er ensom, og det irriterer meg. Jeg vil ikke være ensom, jeg vil være sosial. Blant andre mennesker. Samme alder. Yngre. Eldre. Jeg vil ut til lydene jeg hører fra gaten, jeg vil være sammen med andre enn bare mine kollegaer på jobben. 
Men jeg får ikke til for også der er dørstokkmilen omtrent på lengde med ekvator. 
Av og til dagdrømmer jeg mye, oftest basert på mennesker jeg ser rundt i hverdagen. Jeg lever meg inn i situasjonene jeg ser dem i, og undrer meg på hvem de er og hva som gjør at de er der de var da jeg så dem. Sånn som sist helg, da møtte jeg en kvinne ikke veldig mye yngre enn meg som satt og gråt i en trapp langs fortauet. En del av meg vil så gjerne vite hva det er for noe, og en annen del av meg vil ikke annet enn sloss for henne. Men, så er jo tingen, gråter hun fordi noen har vært stygg med henne? Gråter hun fordi hun har mistet noe? Gråter hun fordi det er vanskelig å komme hjem? Eller gråter hun fordi hun selv har gjort noe mot noen andre? Mulgihetene er mange, og jeg kommer aldri til å få vite. Ikke er det viktig for meg heller. Jeg merker allikevel at jeg plukker lettere opp inntrykk fra de som har det vanskelig enn de som har en bra dag. Og jeg sloss mellom om det er den profesjonelle meg som bryr seg eller om det er hun jenten jeg selv har vært så mange ganger som har sittet og grått i fremmede trapper fordi det var vanskelig å dra hjem samtidig som det ble proposjonalt vanskeligere etterhvert som jeg halte tiden ut. 
Så istedet for å se på de som har det vanskelig så burde jeg kanskje se på de som er oppriktig lykkelige.
I dag så jeg et par i butikken hvor hun stod og kjeftet og var ufin med en av de ansatte i butikken. Hun kranglet om en garantitid som var gått ut, og alle andre var dumme fordi det var jo ikke hennes feil at den var gått ut. Etc. Han stod et stykke bak og så ut som han hadde lyst til å være en helt annen plass enn akkurat der med henne. Han var ikke noen superpen mann, men han var definitivt ikke uattraktiv heller. Han så ut som han hadde sett verre problemer i verden enn en dum garanti, og tankene mine lurer kjapt på hvorfor han velger å være der. Flauheten lyste av han. Hva er historien til paret? De virket der og da som den mest åpenbare motsetning av hverandre som ikke skulle kunne resultere i et par. Situasjonen fikk meg til å forestille han som en tålmodig og oppofrende mann med all tid i verden, bare partneren ble fornøyd. Jeg tiltrekkes snille tålmodige menn som ikke er så høye på seg selv. Der og da kunne jeg tatt han med meg hjem for å krype inn i tankene hans og lære meg alt om den tålmodige "han", nyte av det og se hva som skal til å få en slik kar til å smile og trives. 
Jeg har tenkt nettopp på akkurat det i hele dag før jeg la meg. Når jeg våknet så var han også noe av det første jeg tenkte på. Om han sov godt sammen med partneren sin. Om hun hadde fått han til å smile. Eller om han fremdeles var oppgitt og flau over henne. Hun bør bare ha vært grei med han, ellers skal jeg sende henne onde tanker. 
Men på den annen side, jeg har aldri hatt et langvarig såkalt normalt forhold. Min siste mann kastet nuggets på jenten i kassen på den lokale McDonalds der vi bodde. Da var jeg den flaue, kanskje det er normalen? 
Tro hva han heter? 

[AliceNextDoor]

Sliiiiten liiiten meg. 

Masse frem und tilbake idag, men det har egentlig ikke gjort noen ting. Bare fint å være aktiv og få utrettet litt. Været er litt py, det kunne godt vært litt mindre lummert. Har nesten konstant gått med vannflaske, dessverre bestemte den seg for å lekke i sekken slik at jeg fikk masse våte papirer og våt notatbok. Men, det tørket fort. Det jeg ikke kan skjønne er hvorfor alle slike flasker skal begynne lekke, hva i all verden gjør jeg feil? Nesten bedre å kjøpe Imsdal. 
Nå sitter jeg i stuen min igjen med dere på skjermen og nyter noen skiver med brød og en smøreost jeg aldri mer skal kjøpe. Etterpå skal jeg titte litt etter en tv, jeg har tenkt på det noen måneder da leste et sånt felleskriv til blokken jeg bor i om tv-tilbudet vi har her. Nå har jeg ikke sett på tv på lenge, har ikke supersavnet det egentlig. Men samtidig hadde det vært litt greit med nyheter og litt sånne hyggelige programmer. 90-åringen i meg husker jo til og med programmer som Norge Rundt og Der Ingen Skulle Tru At Nokon Kunne Bu. Jeg vil se sånt. ja, jeg er rar. Og, så savner jeg å lete etter fjernkontrollen, jeg husker det som et glimrende innspill for å rydde i stuen. 
Og, la meg innrømme at VH1 er en god grunn for meg også. 😁

[Gjest Emet]

Dette var som å lese en novelle! 😃 Du skriver så pent og beskrivende ☺️ 

[AliceNextDoor]

Emet skrev (12 minutter siden):

Dette var som å lese en novelle! 😃 Du skriver så pent og beskrivende ☺️ 

Tusen tusen takk for fine ord! ❤️
Min mor påstår jeg er en skravler, det er mulig det er noe i det. Men jeg liker å skrive, og forsøker å fatte meg i korthet, æresord! 😇

[Gjest Emet]

strapaziert skrev (1 minutt siden):

Tusen tusen takk for fine ord! ❤️
Min mor påstår jeg er en skravler, det er mulig det er noe i det. Men jeg liker å skrive, og forsøker å fatte meg i korthet, æresord! 😇

Jeg blir glad om du ikke fatter deg i korthet hvertfall 😊 Jeg titter innom i ny og ne for å hilse på  

[AliceNextDoor]

Emet skrev (5 timer siden):

Jeg blir glad om du ikke fatter deg i korthet hvertfall 😊 Jeg titter innom i ny og ne for å hilse på  

❤️

[AliceNextDoor]

Jeg fikk ikke helt sove, så jeg gikk ut en tur. Leiligheten min er veldig fort tett av tung luft, luftpumpen er ikke spesielt glupt plassert. Flott på vinteren, helt ubrukelig på varme sommere. Somre? Sommeren? (Hva heter det egentlig?)
Jeg pyntet meg egentlig ikke, men ville ikke være slaskete selv om jeg gikk alene. Jeg liker å se hvordan ting forandrer seg fra uke til uke, man kan si at jeg leker meg veldig med hvordan andre har det. Det er spesielt en gate jeg liker veldig godt, den er sånn koselig trang med biler parkert langs ene siden av veien, høye gjerder og masse trær mellom husene. Det er vedig nasjonalromantisk anno 2021, med trampoliner i noen hager og lukten av fuktig gress. Her og der titter kattepuser frem fra gjerdene og ser skeptisk på meg før de piler avsted, nesten reddere enn fuglene. I kveld var ikke noen spesiell annerledes kveld, men man ser forandringer her og der. Et hus synes jeg er veldig fint, det er tydelig at det bor en familie der. De har masse leker i hagen og bryr seg ikke om å rydde så mye. Det er klart for å fortsette leken for barna neste dag. Det liker jeg. De har en stor sort bil med flere enn fem seter, jeg tror det er en Ford. På den er det sånn klistermerke med strekmenner som skal forestille familien. Der står det også fornavn på barna. Det er nesten som jeg kjenner dem, men jeg har nesten aldri sett de som bor der. 
Lengre borte bor det en eldre mann, han er kanskje 60ognoe. Han har jeg hilst på, han pleier være ute i hagen og holde på med et eller annet, eller så sitter han bare i hagestolen noen ganger. Han var ikke der i dag, og rart nok med det så blir jeg litt skuffet da. Han hilser alltid og jeg har bestemt meg for at han er kjempekoselig. Jeg vet hva han heter, han har koselig navn også. I enden av gaten er et hus som er gjort om til flere leiligheter. Det liker jeg ikke. Huset ser miserabelt ut. Det er bygget på her og der for å utnytte plassen. Det er nesten ingen plen, bare flere boder og sykler utenfor. Det står alltid to arbeidsbiler der. Alltid skitne. I mine tanker burde arbeidsbiler være så rene som praktisk mulig, de er tross alt reklame for firmaet, og jeg innrømmer at jeg tenker at de er slubberter til jobben sin når de ikke holder bilen ren. 
Min bil er nesten alltid ren, men jeg er vel egentlig en slubbert. Jeg mener ikke være det, men det er vanskelig å få timene til å strekke til når man grubler så mye som jeg kan finne på å gjøre. 
Nå skal jeg legge meg, jeg har drukket te, børstet tennene, fått på meg nattøy og kjenner det var helt rett med frisk luft før seng. Et innlegg her ble dette døgnets siste gjøremål, selv om det ikke var så meget så ble det gjort. 
Natten er blid. 

[AliceNextDoor]

11. innlegget mitt i denne dagboktingen på veldig få dager. Betraktninger? Jo, jeg liker det. Det er faktisk en mal for hva jeg har LYST til å gjøre i løpet av dagen, og det trengte jeg egentlig. La meg være ærlig om at jeg har sittet i en litt stor boble etter at alt har falt litt på plass litt etterhvert de siste årene. Det har vært kaos, og det er pittelitt kaos igjen fremdeles å bryne seg på. 
Da jeg først kom hit så kom jeg med noen IKEA-poser med ting, en ny madrass og en ny pute. Leiligheten var så og si tom, det stod en sofa her og et blomsterbord. Det var det. Jeg fikk hjelp av en kollega med å frakte hjem et spisebord og stol tok jeg med meg fra en brukthandel. Jeg hadde ikke mye, og var veldig usikker på hvordan jeg skulle ha råd til alt. Leiligheten var hjelp av min far da de fikk innsikt i hvordan jeg har levd årene før jeg forlot min ex, den er ikke overfancy og det er ingen vits i å forsøke få den til å se ut som en instragam-flat. Men det er en trygg og god leilighet. Jeg er veldig glad i den. 
Etterhvert som jeg har ordnet opp i kredittgjeld, levd på diverse varianter av nudler og rett-i-koppen så har det blitt greit. Jeg har alt jeg trenger, og jeg er endelig sånn at jeg føler jeg er voksen. Det har tatt litt tid. Nesten ny bil har jeg også, jeg kommer meg rundt selv om den verken er fancy eller noe vidunder. Jeg spiser greit når jeg trenger det nå, kjøleskapet er ikke lengre så tomt som det brukte være. Men jeg er sparsom. Det er dyrt å leve singel i Norge. 
Jeg bruker selv snakke om å sette kortsiktige mål før man setter langsiktige. Det prøver jeg å gjøre selv, men så feiler jeg på hva jeg egentlig har som langsiktig mål?
Vil jeg ikke ha et nytt forhold snart?
Skal jeg fortsette å bo her, eller trenger jeg det landelig slik som jeg en gang ønsket før? 
Rus? Hva vil jeg egentlig der?

Etc. 

Som et kortsiktig mål er det fabelaktig å kunne bruke denne, det hadde jeg ikke ventet, men jeg hadde et håp. En dagbok er rett og slett et veldig fint redskap for å ha vareopptelling for dagen, trenger ikke skrive alt jeg tenker for det klarer jeg å resonere over mens jeg skriver. 
Og, det betød litt å få tilbakemelding. Det gjorde godt, det forventet jeg ikke. Takk! 

Nå skal jeg straks dra bortom jobben, den glemte jeg å nevne i opptellingen min her nå. Den er jeg veldig glad i. Der får jeg lov til å mestre. Jeg har egentlig lagt litt planer om å rømme etter jobb, uken har vært litt hulter til bulter følelsesmessig og ble sånn sett veldig kort. Men langhelg var planlagt fra før, avspasering er en fin ting. 
Egentlig vil jeg hjem en tur til mamma, men det får vente. Og pappa, da. 
Mein kleiner lustiger Papa ❤️

[AliceNextDoor]

Helgen gikk fort når man satte kursen ut. Jeg har prøvd være spontan og ikke ha så mye mål, det var både godt og utfordrende. Det ble utfordrende fordi jeg ikke hadde tenkt på at de fleste er ute og ferierer i Norge nå. Veiene er jo overfylte av personer som neppe kan være veldig vant med å være på bilferie. Jeg hadde et slags overnattingsmål, men tenkte jo ikke på at det var en ide å sjekke om de var fullbooket, og det var de jo. Det neste er at jeg ikke er vant med å ha elbil. Jeg hater den. Den laget til mye krøll med å vente i kø for å få lade og slikt. Og den er rett og slett ikke like behagelig som den gamle bilen min. Men sånt er bagateller, jeg har spist is og jordbær og reker og mer is. Og så har jeg snakket med mennesker jeg ikke aner hvem er, det var deilig å være noen andre enn meg for noen minutter og halvtimer.
Men det er ikke slik at jeg kan slå av angsten. For den kom etterpå.
Som i et av disse ladeøyeblikkene. Den følelsen av å sitte fast og ikke kunne bevege seg uten å havne i et større trøbbel med å gå tom. Jeg kan ikke helt sette ord på det, men det er som om noe inni meg imploderer og vil suge meg inn i et tomt rom. Jeg føler for å rømme, men fryser, og det er ingenting umiddelbart å rømme fra. Og så blir jeg sint på meg selv fordi jeg føler at jeg er så dum.
Jeg visste jo at det kom til å komme, men denne gangen var jeg stanhaftig på to ting jeg ikke skulle gjøre. Rus. Eller bli sittende i det "vakumet" når jeg fryser til og ikke greier røre meg. Ja, jeg har sittet og grått for meg selv, men bestemte meg for å heller ta den.
Jeg gjør det fordi jeg er så utrolig gjennomført lei av å være ensom. Jeg orker ikke sitte alene og ikke våge være blant "de andre". Hver eneste dag sitter jeg og hører på folk som går forbi i gaten min og ler og har det fint sammen med andre. Jeg har mistet nesten alle de jeg brukte være sammen med før. Ingen ringer og jeg ringer ingen. Ingen meldinger. Ikke noe. Bare med kollegaer og da er det alltid jobb. Jeg orker ikke mer av det. Noe må skje, ellers skjer aldri noe.
Og jeg har fått mersmak på det jeg har smakt på nå. Og jeg bruker dere som leser her litt til å øve på. Det er rart med det at man må jo jammen øve på å snakke med andre.
 

[AliceNextDoor]

Jeg har ikke så mye å fortelle i dag, annet enn at jeg har hatt en fin dag. Det har vært en sånn vanlig dag som ikke ble helt vanlig til sist. Men ikke nok uvanlig til å gå i historieboken min over fantastiske superdager hvor jeg vant i lotto og møtte drømmemannen samtidig som verden sluttet fred med seg selv og alle fikk utdelt katter. Ikke helt der. Men der har vært en knall dag hvor jeg følte meg fin da jeg dro til jobb, og følte meg fin og flink når jeg dro fra jobb. Så følte jeg meg veldig superflink når jeg gikk ut av butikken uten å handle noe sjokolade eller annet fanteri. Den stilen har jeg holdt i hele dag, og da er jeg til og med stolt av meg selv. Ikke har jeg gjort noe rus og ikke har jeg drukket. (Det skal vi komme tilbake til).
Og det beste! Dette er nesten helt utrolig. Jeg fikk et kompliment idag om at jeg var fin, ikke akkurat noe vanlig for meg, og det mest utrolige er at jeg greide si takk på en avbalansert måte uten å vitse eller feie det vekk på noe vis.
Du kan tro at da var jeg stolt.

Nå, nå skal jeg ha en liten en fra skapet med de sinte flaskene. (jeg sa jeg skulle komme tilbake til det!)
Sov godt! Og du? Du er fin!

[AliceNextDoor]

I dag er jeg skikkelig lat, jeg bryter veldig med prinsippet som jeg ellers står bombesterkt på. Skal du først gjøre noe, så gjennomfører man og gjør det så godt man klarer. Jeg fordrar ikke unnasluntring og unødvendig utsettelse. Men, så kommer sånne dager som idag hvor jeg havner på mitt ideologiske skråplan og rett og slett ikke har ork, krefter, energi og så videre. I dag er en sånn dag hvor kjøkkenbenken min ser ut som det bor en familie på fire her. Hvor jeg ikke har dratt vannet av glasspanelene i dusjen. Hvor nattøy fremdeles ligger på gulvet på badet.
Det er ikke slik at jeg tar det så tungt, jeg vet det ordner seg og at jeg i morgen vasker alle flater og kaster søppel og så videre. Men det irriterer å bli så sliten, spesielt fordi jeg er mer opptatt av å være irritert på å ikke forstå hvorfor jeg blir så sliten. Det er ikke sånn at jeg har hatt så forferdelig mye å gjøre, og jeg har hatt en god natt søvn.
Men! Jeg tenker mye. Jeg har vært veldig utfordrende med meg selv nå i flere uker, hele dette forumet er et av de store testene på hva jeg greier og orker. Så jeg kan gjerne være med på at alt slikt selvfølgelig koster krefter. Samtidig har jeg det gøy, det er deilig å erobre tilbake meg selv slik planen alltid har vært. Og samtidig merker jeg hvor utrolig paranoid jeg er. Sosiale medier er en sånn greie, jeg synes det er utrolig vanskelig. Det er nemlig ikke slik at jeg egentlig har så mange venner som ikke også var venn med min ex. Og jeg orker ikke støte borti særlig mye som har med han å gjøre, alt det der gjør utrolig vondt fremdeles. Jeg gjør alt jeg kan for å ikke se eller høre mer av han og det som omgås det som var vårt. Det blir som å finne opp et nytt sted og miljø som er meg, og det er ikke så lett. Så klart, det går mye energi der, også bare på å tenke på alt. Og også ikke tenke på alt.
Men jeg har det bra. Det har vært fine dager og jeg nyter å røre på noe jeg tror er normalen.

Men aller størst er ensomheten.

[AliceNextDoor]

Ble en kort dag på jobb. Jeg sliter ikke ofte med smerter under mens, men denne gangen skulle det være en sånn dum runde. Så nå skal jeg være hjemme i dag, og av erfaring blir det sannsynligvis en litt annerledes dag i morgen også. Men i løpet av dagen må jeg faktisk innom for et par formaliteter som jeg ikke har hjerte til å ikke få gjort.
Naboen min tvers over gangen er hjemme, han hører på radio og støvsuger. Han er en litt sær eldre mann med stramme meninger og ikke veldig flink til korte samtaler. Kan være litt plagsomt å høre ham legge ut om hans siste priskupp i dagligvarebutikken og stadig tale om at melk godt kan drikkes etter datostempling. Men til hans forsvar så er han tross alt stort sett velmenende og ønsker fikse opp i det meste. Jeg tror han har lite eller ingen familie, det er sjeldent han har besøk.
Over meg er det også liv, der bor det en mann som har et barn innom veldig ofte. Det er ikke sånn annenhver helg og uke, men allikevel ganske jevnlig. Det er ikke mye tvil om at det er far og sønn, for de ser ut som to kopier av hverandre. Han er en hyggelig person, men veldig veldig stille av seg. Jeg liker egentlig veldig godt når han har besøk, da blir det alltid mer liv i etasjen over meg. Tvers over for han bor en annen mann, jeg har nevnt han før og sykkelen hans. Jeg har av og til lurt litt på hvorfor han bor her, for jeg tror han tjener ganske godt. Ja, det er ikke noe rønne vi bor i, men heller ikke det jeg ser for meg som førstevalg for en mann som tjener greit og bor relativt alene. Men kanskje han er en sånn nøktern og fornuftig mann, og sånt forstår ikke jeg for jeg er ingen av de delene. Nøktern, fornuftig eller mann. Så jeg mangler grunnlaget, jeg ser den.
Under meg er det en leilighet som har stått tom siden jeg flyttet hit. Den har eier, men de har jeg aldri sett eller hørt. De bor i alle fall ikke der. Ved siden av den igjen er det en annen kvinne, rundt ti år eldre enn meg. Hun er ganske hyggelig, og jeg tror hun og jeg har en felles interesse av flasker med godt i. Hun er alltid hjemme, og vet egentlig alt som skjer i gaten vår. Veldig stereotyp. Men jeg liker henne, egentlig liker jeg hele gården jeg bor i og de som er her. Vi er et pittelite samfunn her midt i gaten mellom flere like hus. Mon tro hvordan det ser ut i nabohusene våre?
Men nå skal jeg slenge meg i sengen og synes synd på meg selv. Skulle hatt en tv.

[AliceNextDoor]

Denne dagen kan vi godt stryke fra kartet, historien og minnet.
Jeg har fått en lang sint mail fra ex. Med masse svada og trussler. Det tok meg noen timer å kontakte Politi etc. Jeg virkelig hater hvor mye den personen klarer å vippe meg av pinnen. Kan ikke forstå at vi en gang delte noe som helst sammen.
Drittfyr. Og alt er jo min skyld. Det trodde jeg på en gang, men det biter ikke lengre. Heldigvis.

[AliceNextDoor]

Det skjedde plutselig mye på en gang. Fikk tv i hus akkurat i tide til å kunne følge med på oversvømmelsene og flom i Tyskland. Det er helt forferdelig, samtidig som jeg gjerne skulle vært sammen med familie så er det også veldig godt å slippe være der nå. Jeg er helt forferdet over hvor dramatisk det har blitt.

Ex gjorde meg en kjempetjeneste ved å sende sinnamail til jobbmailadressen min. Det er også noe som gjør meg urolig, men samtidig er det nå ute i lyset på et vis. Nå er flere involvert og hjelper, og det er godt.

Ellers har jeg det bra. Røk dessverre på litt pulver i helgen, jeg både skammer meg og hadde det greit med det. Antar det meste her i verden har to sider, også egne følelser.

[AliceNextDoor]

Hei. Det er bare meg.
I dag har jeg gått en lang veg fra jobb og hjem. Ikke fordi jeg måtte, men fordi jeg ville. Det var greit å få litt luft, det var greit å se andre mennesker jeg ikke trenger forholde meg til eller gjøre noe for eller med eller noe som helst. Jeg har rett og slett vært turist mellom A og B som denne gangen er jobb og hjem. Og jeg liker det i grunnen godt, det er som et privat teater å se hvordan dagene utarter seg i det som er mitt nærområde. Man ser jo noen av de sammen menneskene igjen, og jeg liker å spekulere på hvordan andre personer lever og hvorfor de er der de er.
Det er fordi jeg funderer vel så mye på meg selv og hvorfor jeg er der eller her der jeg er. Og ikke minst var.
Sannsynligvis fordi det ultimate spørsmålet fødes av nettopp disse tingene, det der med hvor jeg skal.

Jeg aner virkelig ikke, og det er slik at det er først de siste månedene jeg har begynt å akseptere at det er i grunnen helt greit. Hvorfor må man ha en sånn stor plan på alt?

Jeg er stolt av at jeg greide planlegge hva jeg skulle ha på meg idag, jeg. Spesielt fordi jeg føler meg fin. Man kan alltid pynte seg litt siden noen insisterer på at livet er en fest.
I dag føler jeg ikke en gang for å feste med rus.
Selv om en liten hyggelig Breezer hadde vært noe, for kosens og hyggens skyld.

Hygge er dagens ord.