Dagen i dag er en grusom dag,

[reddelinnea]

Føler jeg er solbrent på innsiden jeg...

Har det vondt inne i meg.

Vondt og sårt og trist og masse smerter.

[reddelinnea]

Også vender livet meg vrangside ut..

Siden livet lissom ikke vil meg vell..

Jeg føler meg som en stor taper jeg..

[Hu i Svingen]

God natt Linnea. Har du greie foreldre som er der for deg?

*smører aftersun på innsiden til linnea*

[reddelinnea]

God natt Linnea. Har du greie foreldre som er der for deg?

*smører aftersun på innsiden til linnea*

←

Tusen takk for aftersunnen på innsiden

Jeg har et veldig vanskelig forhold til foreldrene mine ja.

Tør ikke å skrive hvorfor fordi da får jeg bare så dårlig samvittighet for å skrive negativt om andre...

[Hu i Svingen]

Det var trist å høre, Linnea. Særlig fordi du trenger noen å støtte deg til i den situasjonen du er i. Har du noen andre familiemedlemmer som du stoler på og kan betro deg til? Eller en venninne? Eller er du helt alene om det du tenker og føler inni deg? Hvis du er alene om det så skal du huske på at det er mange her som følger med deg og håper på at du etter hvert vil få det bedre. Jeg håper det kan være til hjelp for deg å betro deg til noen på nettet, selv om du ikke kjenner dem og de ikke kjenner deg. Jeg kjenner deg jo heller ikke, men jeg har lyst til å gi deg en kjempeklem og holde rundt deg og få deg til å føle deg litt tryggere, om enn bare en liten stund. Det går jo ikke, men jeg gir deg i hvert fall en nett-

Og en til:

Husk at du er anonym her, og at du kan skrive hva du vil uten at du trenger å få dårlig samvittighet for det. Tanken din er fri, selv om du ikke føler deg fri.

Enda en

[Fibonacci]

Her kommer en klem fra meg også:

[reddelinnea]

I dag har jeg krangla med familien som vanlig. Jeg krangler med dem hver dag, hele tiden. Er så lei meg fordi vi aldri er venner.

De er sinna på alt det jeg gjør. Fordi jeg bare er alene, og ikke klarer å leve et normalt liv. Foreldrene mine skammer seg over meg. Fordi jeg ikke er som alle andre mennesker. Men det er ikke så lett nei.

De maser om at jeg er 25 år, og må komme meg ut, og klare meg selv. Men jeg klarer ikke meg selv og da blir jeg så lei meg jeg. Fordi jeg ikke takler livet.

Også blir de sinna på meg? For alt det jeg gjør. Alt er feil det jeg gjør. Livet er bare feil for meg. Finner meg ikke tilrette noensteder jeg,.

[reddelinnea]

Jeg er bare så ulykkelig inne i meg. Trist hele tiden. Verdenen min har falt i grus. Det er bare så sort, så sort at jeg ikke kan se. Er så lei meg fordi det er ingen som liker meg. Jeg er nok den gale personen. Siden det må være noe galt med meg når foreldrene mine sier at de er flaue over meg? Og er lei av å ha meg der. At jeg gjør dem vondt siden jeg ikke klarer det som andre gjør. Jeg blir så såra og lei meg. Men jeg prøver å leve et normalt liv, men får det ikke til.

[reddelinnea]

Jeg vil så gjerne glede foreldrene mine ved at jeg klarer det som andre får til. Jeg vil bare få et liv. Jeg har ikke et liv nå. Føler meg bare død inne i meg. Lever lissom ikke. Er bare her med føler meg ikke levende lissom. Merkelig følelse. Også har jeg ingen som støtter meg heller. Siden de i familien er det bare vanskeligheter med, men det er min feil. Jeg passer bare ikke inn i familien lissom. Er ikke som de andre, og føler meg anderledes. Føler meg ikke velkommen i familien min.

[Hu i Svingen]

Klem!

[reddelinnea]

Det var trist å høre, Linnea. Særlig fordi du trenger noen å støtte deg til i den situasjonen du er i. Har du noen andre familiemedlemmer som du stoler på og kan betro deg til? Eller en venninne? Eller er du helt alene om det du tenker og føler inni deg? Hvis du er alene om det så skal du huske på at det er mange her som følger med deg og håper på at du etter hvert vil få det bedre. Jeg håper det kan være til hjelp for deg å betro deg til noen på nettet, selv om du ikke kjenner dem og de ikke kjenner deg. Jeg kjenner deg jo heller ikke, men jeg har lyst til å gi deg en kjempeklem og holde rundt deg og få deg til å føle deg litt tryggere, om enn bare en liten stund. Det går jo ikke, men jeg gir deg i hvert fall en nett-

Og en til:

Husk at du er anonym her, og at du kan skrive hva du vil uten at du trenger å få dårlig samvittighet for det. Tanken din er fri, selv om du ikke føler deg fri.

Enda en

←

Tusen takk for innlegget...

Jeg har ingen andre i familien nei. Ingen som støtter meg. Har ingen venner heller, takler bare ikke livet. Har ingen. Er så lei meg fordi jeg er så alene...

Det er bare terapautene mine som jeg snakker med. Men det blir lissom så rart siden de jobber med meg, og da er det lissom ikke venner. Det er jo jobben deres, og da har jeg ingen venner da.

Ingen jeg kan snakke med når livet vender meg ryggen..

[reddelinnea]

Her kommer en klem fra meg også:

←

Tusen takk for alle klemmene..

[Peony]

Her får du en til!

[reddelinnea]

Jeg er så redd for å skrive for mye om meg selv her inne, er så redd noen skal kjenne meg igjen, men hvis foreldrene mine eller noen i familien leser dette så vet de at det er meg. Håper ikke de finner det ut da. Finner denne siden og sånn.

Det er masse krangling med familien, mye mere enn dette jeg skrev her, men jeg får så dårlig samvittighet hvis jeg snakker negativt om dem jeg. Unnskyld meg..

Unnskyld..

[reddelinnea]

Nå gråter jeg. Tårene bare renner på. Fordi foreldrene mine ikke vil se meg mere, og sier at jeg må flytte til leiligheten min, men jeg tør bare ikke å flytte. Tør ikke å bo alene. Også maser de at jeg er 25 år, og de skammer seg over meg siden jeg ikke klarer å flytte, få familie og barn ol. De maser og krever så mye av meg. Men jeg takler ikke livet engang. Hvorfor skal jeg ha barn da? Jeg kan jo ikke ha barn når jeg ikke klarer meg selv.? Det skjønner jeg, men jeg forstår ikke hvorfor foreldrene mine maser om barn når jeg ikke har kjæreste engang? Det blir lissom så rart?

[reddelinnea]

Klem!

←

Tusen takk for klemmen hu i svingen

[reddelinnea]

Her får du en til! 

←

Dere er så snille som sender meg masse klemmer.

Tusen takk.

Tusen takk peony

[reddelinnea]

Jeg er bare så lei meg nå jeg. Er helt knust. Alt det jeg gjør er galt. Får ikke til livet jeg. Makter bare ikke mere. Er bare så kvalm og uvel hele tiden. Har lyst til å kaste opp, men jeg klarer ikke å kaste opp. Men egentlig er det værst å ikke klare å kaste opp fordi da får man kvalmen ut lissom. Kvalmen min bare hoper seg opp inne i meg. Er så kvalm at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre jeg. Ekkelt. Er så nervøs, kanskje det er derfor jeg er så kvalm?

[Cata]

Nei, det hørtes ikke noe greit ut å bli "kastet ut" av foreldrene dine. Men på den annen side - hvis dere ikke har noe greit forhold så kan det kanskje være like bra? Du har en egen leilighet, sier du. Hvilket forhold har du til den? Klarer du være der alene? Hvis ikke finnes det kanskje en eller annen omsorgsleilighet som du kunne få. Vet ikke helt hva det skal være, men et sted der du har egen leilighet mens det er folk rundt deg? Omtrent som eldrebolig, men forhåpentlig med yngre folk da.... Håper du skjønner hva jeg mener.

På en måte skjønner jeg foreldrene dine også. Når barna har passert 20 år med god margin så begynner man på sett og vis å innstille seg på at de skal flytte ut. Tror det er ren biologi og ikke at det nødvendigvis har noe med deg som person å gjøre. Men det setter jo deg i en knipe, da, hvis du ikke klarer å bo alene. Kan du snakke med problemet med terapeutene dine og høre om de har noe fornuftig å foreslå, kanskje?

Ellers er jeg enig med deg i at det er dumt av foreldrene dine å begynne å mase om dine eventuelle barn. Du har helt rett i at du først må skaffe deg en kjæreste før det er noe vits i at de maser med det. (Og jeg tror nok du ville passet deg sånn at det ikke kom barnebarn "før tida" selv om du hadde hatt en kjæreste.) Selv om du har angst, så tenker du i allfall klart.

[reddelinnea]

Nei, det hørtes ikke noe greit ut å bli "kastet ut" av foreldrene dine. Men på den annen side - hvis dere ikke har noe greit forhold så kan det kanskje være like bra? Du har en egen leilighet, sier du. Hvilket forhold har du til den? Klarer du være der alene? Hvis ikke finnes det kanskje en eller annen omsorgsleilighet som du kunne få. Vet ikke helt hva det skal være, men et sted der du har egen leilighet mens det er folk rundt deg? Omtrent som eldrebolig, men forhåpentlig med yngre folk da.... Håper du skjønner hva jeg mener.

På en måte skjønner jeg foreldrene dine også. Når barna har passert 20 år med god margin så begynner man på sett og vis å innstille seg på at de skal flytte ut. Tror det er ren biologi og ikke at det nødvendigvis har noe med deg som person å gjøre. Men det setter jo deg i en knipe, da, hvis du ikke klarer å bo alene. Kan du snakke med problemet med terapeutene dine og høre om de har noe fornuftig å foreslå, kanskje?

Ellers er jeg enig med deg i at det er dumt av foreldrene dine å begynne å mase om dine eventuelle barn. Du har helt rett i at du først må skaffe deg en kjæreste før det er noe vits i at de maser med det. (Og jeg tror nok du ville passet deg sånn at det ikke kom barnebarn "før tida" selv om du hadde hatt en kjæreste.) Selv om du har angst, så tenker du i allfall klart.

←

Tusen takk.

De foreldrene mine sier de aldri vil se meg mere. Og at jeg er den mest udugelige og fryktelige ungen. Helt grusom, sa de istad. Hører dette hver dag jeg. Men det er jo sant da. Siden jeg er grusom og fryktelig..

Men det er så sårt å høre det fra mine egne foreldre..