Ut av voldelig forhold. Kan vi med erfaring hjelpe?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Lurt å skrive ned mens det pågår. Vil tippe at hjernen din vil oppføre seg litt annerledes da, og det vil bli lettere og lettere etter du har gjort det noen ganger å huske hvorfor du IKKE skal tilbake. Kanskje slutter også alle de fine minnene å komme, eller fremstå som like fine. 

Ja, det må de nok, men det er lett for å romantisere også. Særlig hvis man bare savner noen generelt, savner nærhet, savner det som aldri ble, det som ikke egentlig var, den man trodde eksen var (men som hen da ikke er), potensialet, forelskelsen... Det er mye som kan spille inn, og også lure deg. Også er det reelle fine ting også selvfølgelig. Sjelden noe er bare vondt/negativt/kjipt også. 

Det tenker jeg også. Eneste er at det har også fått meg fullstendig livredd for å risikere nytt forhold. Jeg har vært i to voldelige forhold på rad også da, og jeg begynner bare å føle at jeg ikke syns det er verdt risikoen.

Anonymkode: bef7f...8e4

Takk for gode råd, skal gå til innkjøp av bok for å skrive ned i.

Helt enig med deg, jeg har lagt i fra noe ønske å date, og om den tid kommer tviler jeg på. Er ikke akkurat betryggende å se noen bli forfulgt og drept etter kun noen måneder med dating. Nytter ikke å se tegnene og bryte opp tidlig da… 

Anonymkode: 873af...dac

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 4.1.2024 den 6.16):

Prøv å bevise at en ansatt i en eller annen offentlig etat er en psyko som mobber deg... lykke til med det. Min mor er et godt eksempel. Jobbet hele livet med voldsutsatte barn. Hun er totalpsykopat som har drevet grov omsorgssvikt og vold mot meg siden jeg ble født! Ingen ville trodd meg så jeg rømte allerede før jeg ble myndig. Kom meg unna for godt når jeg var nesten førti...

Anonymkode: 21f79...7d1

Samma erfaring. En overlege av en bror som psykisk mishandlet meg i årevis. Totalt blottet for empati og som fortsatt er sykt dyktig i jobben nettopp fordi han ikke føler som oss andre. Ironisk det der. Har kutta han ut selv.

Anonymkode: da5d7...e33

[AnonymBruker]

Jeg trenger hjelp... 

Jeg har levd med psykisk vold i 10 år. Har små barn, men ikke gift. 

På disse ti årene så har det vært samme mønster hele tiden. 

Ut av det blå, sint, slenger dritt, vrir om på sannheten, skaper sin egen virkelighet som får meg til å virke som tidenes verste person, presser meg så langt ned psykisk at jeg føler at jeg "står på kanten av stupet". Alt er min feil. 

Rett før jeg "faller utenfor" så snur han helt om. Innrømmer å ha oppført seg dårlig, lover å aldri gjøre det igjen. Viser kjærlighet, er omtenksom, viser forståelse. 

(de aller fleste gangene lar han meg også be på mine knær om at vi skal prøve på nytt, før han snur om) 

Så har vi en god periode. Kjærligheten blomstrer. Han kjøper blomster, og gjør alt han kan for at jeg skal ha det bra. 

Så plutselig er det noe galt igjen. Og hele greia begynner på nytt. 

Ofte bruker han barna for å straffe meg. Oppfører seg dårlig, ignorer de, viser ikke kjærlighet. Fordi han vet at det er noe som ødelegger meg helt. Han vet at det får meg til å gråte. Han vet at det får meg til å legge meg flat, fordi jeg ikke ønsker at barna skal oppleve det. 

Nå klarer jeg ikke mer. Jeg vil ut. Jeg har vært godtroende i 10 år. Trodd på at han skulle forandre seg. Men jeg innser nå at det ALDRI kommer til å skje. 

Jeg er totalt nedbrutt. Har ikke mer å gi. Vil bare ta med meg barna å reise vekk. 

Men han gjør det vanskelig.... 

Han sier selv at vi ikke kan være sammen. At vi aldri kommer til å få det bra, men han nekter meg å dra. Han har full kontroll. Bestemmer alt, til hver minste detalj. 

I dag begynte det igjen. Han driter i om unga er tilstedet, og krangler med glede forann de. Snakker dritt, null sensur. 

Jeg ba han slutte. At hvis han mente at det aldri kom til å bli bra, at det beste var at vi flyttet hver for oss. 

Jeg er helt på felgen. Klarer ikke å være den mamman jeg vil være for barna mine med han inne i bildet. 

Jeg sa at jeg ønsket at vi skulle være vennskapelig i prosessen, for å skåne barna mest mulig. Planlegge, og legge en plan for hvordan vi kunne gjøre det best mulig for barna i en vanskelig periode. 

Han sa da at det ikke kom på tale. At hvis jeg skulle gjøre det slutt så skulle han ignorere meg totalt. Han gidder ikke å planlegge flytting, salg av hus og prosessen. Han mener at hvis jeg skal gjøre det slutt, så får jeg ordne alt selv. Han vil ikke snakke med meg. 

Jeg prøver å fortelle han at dette handler om barna. Men han bryr seg fint lite. 

Det hele endte med at jeg igjen valgte å sette strek. For fredens skyld. Men i dag klarte jeg ikke holde fasaden. Jeg gråt og gråt. Jeg lot meg ikke kontrollere. 

Og det merket han nok, for nå er han sur igjen. Prøver å kontrollere meg. Han bestemmer når vi skal snakke, selvom jeg har sittet med en innlevering på skolen med deadline i kveld. Jeg tar en bachelor, som jeg også føler at han prøver å sette stopper for at jeg skal klare. Hver gang jeg har eksamen, innlevering, prøver - så skal han krangle. Uten unntak. 

Jeg får så vondt av barna våre. Vet ikke hva jeg skal gjøre lenger. De fortjener ikke dette. Hva i alle dager skal jeg gjøre? 

Skal jeg bare sette meg selv og mine behov til side, og dra på meg en maske resten av livet, for å skåne barna? Eller hva gjør jeg? 

Jeg opplever han som ganske ustabil når han er sint. Jeg er redd for hva han kan finne på. Klarer ikke sove om natten når han er sint, ligger våken. Det kan nesten virke som at han er i en slags psykose. Kommer ikke igjennom til han. Han driter i alt han til vanlig bryr seg om. Tenker bare på seg selv. Han har aldri slått meg, men han har "banet" vei med kroppen sin for å komme forbi i trappa når jeg prøvde å snakke med han engang. Jeg ble klemt mellom han og rekkverket. 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Kjenner ingen her. Liten familie, liten hjelp å få. De har nok med sitt eget. 

Hva gjør jeg? 

Anonymkode: 0754a...62b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Hva gjør jeg? 

Det du opplever er uten tvil vold, og det er heller ingen tvil om at dette må være veldig vanskelig å leve i ♥️

Jeg anbefaler å starte med å snakke med noen. Krisesenteret, familievernkontoret eller så kan du ringe VO-linjen https://www.volinjen.no - alt er gratis, alle har kompetanse og de vil hjelpe deg med å legge en plan og sortere ulike scenarioer. 

Når man lever med en mann som manipulerer og mishandler, slik som din, blir man ofte så redd at det er vanskelig å tenke klart. Og da kan man tenke at det ikke finnes en vei ut, selv om det gjør det. 

Anonymkode: eab32...1e9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Jeg trenger hjelp... 

Jeg har levd med psykisk vold i 10 år. Har små barn, men ikke gift. 

På disse ti årene så har det vært samme mønster hele tiden. 

Ut av det blå, sint, slenger dritt, vrir om på sannheten, skaper sin egen virkelighet som får meg til å virke som tidenes verste person, presser meg så langt ned psykisk at jeg føler at jeg "står på kanten av stupet". Alt er min feil. 

Rett før jeg "faller utenfor" så snur han helt om. Innrømmer å ha oppført seg dårlig, lover å aldri gjøre det igjen. Viser kjærlighet, er omtenksom, viser forståelse. 

(de aller fleste gangene lar han meg også be på mine knær om at vi skal prøve på nytt, før han snur om) 

Så har vi en god periode. Kjærligheten blomstrer. Han kjøper blomster, og gjør alt han kan for at jeg skal ha det bra. 

Så plutselig er det noe galt igjen. Og hele greia begynner på nytt. 

Ofte bruker han barna for å straffe meg. Oppfører seg dårlig, ignorer de, viser ikke kjærlighet. Fordi han vet at det er noe som ødelegger meg helt. Han vet at det får meg til å gråte. Han vet at det får meg til å legge meg flat, fordi jeg ikke ønsker at barna skal oppleve det. 

Nå klarer jeg ikke mer. Jeg vil ut. Jeg har vært godtroende i 10 år. Trodd på at han skulle forandre seg. Men jeg innser nå at det ALDRI kommer til å skje. 

Jeg er totalt nedbrutt. Har ikke mer å gi. Vil bare ta med meg barna å reise vekk. 

Men han gjør det vanskelig.... 

Han sier selv at vi ikke kan være sammen. At vi aldri kommer til å få det bra, men han nekter meg å dra. Han har full kontroll. Bestemmer alt, til hver minste detalj. 

I dag begynte det igjen. Han driter i om unga er tilstedet, og krangler med glede forann de. Snakker dritt, null sensur. 

Jeg ba han slutte. At hvis han mente at det aldri kom til å bli bra, at det beste var at vi flyttet hver for oss. 

Jeg er helt på felgen. Klarer ikke å være den mamman jeg vil være for barna mine med han inne i bildet. 

Jeg sa at jeg ønsket at vi skulle være vennskapelig i prosessen, for å skåne barna mest mulig. Planlegge, og legge en plan for hvordan vi kunne gjøre det best mulig for barna i en vanskelig periode. 

Han sa da at det ikke kom på tale. At hvis jeg skulle gjøre det slutt så skulle han ignorere meg totalt. Han gidder ikke å planlegge flytting, salg av hus og prosessen. Han mener at hvis jeg skal gjøre det slutt, så får jeg ordne alt selv. Han vil ikke snakke med meg. 

Jeg prøver å fortelle han at dette handler om barna. Men han bryr seg fint lite. 

Det hele endte med at jeg igjen valgte å sette strek. For fredens skyld. Men i dag klarte jeg ikke holde fasaden. Jeg gråt og gråt. Jeg lot meg ikke kontrollere. 

Og det merket han nok, for nå er han sur igjen. Prøver å kontrollere meg. Han bestemmer når vi skal snakke, selvom jeg har sittet med en innlevering på skolen med deadline i kveld. Jeg tar en bachelor, som jeg også føler at han prøver å sette stopper for at jeg skal klare. Hver gang jeg har eksamen, innlevering, prøver - så skal han krangle. Uten unntak. 

Jeg får så vondt av barna våre. Vet ikke hva jeg skal gjøre lenger. De fortjener ikke dette. Hva i alle dager skal jeg gjøre? 

Skal jeg bare sette meg selv og mine behov til side, og dra på meg en maske resten av livet, for å skåne barna? Eller hva gjør jeg? 

Jeg opplever han som ganske ustabil når han er sint. Jeg er redd for hva han kan finne på. Klarer ikke sove om natten når han er sint, ligger våken. Det kan nesten virke som at han er i en slags psykose. Kommer ikke igjennom til han. Han driter i alt han til vanlig bryr seg om. Tenker bare på seg selv. Han har aldri slått meg, men han har "banet" vei med kroppen sin for å komme forbi i trappa når jeg prøvde å snakke med han engang. Jeg ble klemt mellom han og rekkverket. 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Kjenner ingen her. Liten familie, liten hjelp å få. De har nok med sitt eget. 

Hva gjør jeg? 

Anonymkode: 0754a...62b

Jeg står i en ganske lik situasjon som deg og skjønner så inderlig godt den vonde følelsen du sitter med.

Samboeren min oppfører seg på helt lik måte og jeg har nå kommet frem til at jeg bare må ordne alt selv.

Jeg er usikker i begge våre situasjoner om samboeren våre egentlig har tenkt til at det skal være slutt eller om de bare sier slike ting fordi de tror at det skal få oss til å gi etter og fortsette som før.

Det er helt klart ikke bra for barn å vokse opp rundt ett så dysfunksjonelt forhold og det er motivasjonen min for å klare å gå ut av dette.

Har du økonomi/mulighet til å ta med deg barna og flytte ett annet sted?

Har du bedt han om å flytte ut?

Har du snakket med noen om situasjonen?

God klem til deg ❤️

Anonymkode: f7c17...f1c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 30.1.2024 den 22.59):

Jeg trenger hjelp... 

Jeg har levd med psykisk vold i 10 år. Har små barn, men ikke gift. 

På disse ti årene så har det vært samme mønster hele tiden. 

Ut av det blå, sint, slenger dritt, vrir om på sannheten, skaper sin egen virkelighet som får meg til å virke som tidenes verste person, presser meg så langt ned psykisk at jeg føler at jeg "står på kanten av stupet". Alt er min feil. 

Rett før jeg "faller utenfor" så snur han helt om. Innrømmer å ha oppført seg dårlig, lover å aldri gjøre det igjen. Viser kjærlighet, er omtenksom, viser forståelse. 

(de aller fleste gangene lar han meg også be på mine knær om at vi skal prøve på nytt, før han snur om) 

Så har vi en god periode. Kjærligheten blomstrer. Han kjøper blomster, og gjør alt han kan for at jeg skal ha det bra. 

Så plutselig er det noe galt igjen. Og hele greia begynner på nytt. 

Ofte bruker han barna for å straffe meg. Oppfører seg dårlig, ignorer de, viser ikke kjærlighet. Fordi han vet at det er noe som ødelegger meg helt. Han vet at det får meg til å gråte. Han vet at det får meg til å legge meg flat, fordi jeg ikke ønsker at barna skal oppleve det. 

Nå klarer jeg ikke mer. Jeg vil ut. Jeg har vært godtroende i 10 år. Trodd på at han skulle forandre seg. Men jeg innser nå at det ALDRI kommer til å skje. 

Jeg er totalt nedbrutt. Har ikke mer å gi. Vil bare ta med meg barna å reise vekk. 

Men han gjør det vanskelig.... 

Han sier selv at vi ikke kan være sammen. At vi aldri kommer til å få det bra, men han nekter meg å dra. Han har full kontroll. Bestemmer alt, til hver minste detalj. 

I dag begynte det igjen. Han driter i om unga er tilstedet, og krangler med glede forann de. Snakker dritt, null sensur. 

Jeg ba han slutte. At hvis han mente at det aldri kom til å bli bra, at det beste var at vi flyttet hver for oss. 

Jeg er helt på felgen. Klarer ikke å være den mamman jeg vil være for barna mine med han inne i bildet. 

Jeg sa at jeg ønsket at vi skulle være vennskapelig i prosessen, for å skåne barna mest mulig. Planlegge, og legge en plan for hvordan vi kunne gjøre det best mulig for barna i en vanskelig periode. 

Han sa da at det ikke kom på tale. At hvis jeg skulle gjøre det slutt så skulle han ignorere meg totalt. Han gidder ikke å planlegge flytting, salg av hus og prosessen. Han mener at hvis jeg skal gjøre det slutt, så får jeg ordne alt selv. Han vil ikke snakke med meg. 

Jeg prøver å fortelle han at dette handler om barna. Men han bryr seg fint lite. 

Det hele endte med at jeg igjen valgte å sette strek. For fredens skyld. Men i dag klarte jeg ikke holde fasaden. Jeg gråt og gråt. Jeg lot meg ikke kontrollere. 

Og det merket han nok, for nå er han sur igjen. Prøver å kontrollere meg. Han bestemmer når vi skal snakke, selvom jeg har sittet med en innlevering på skolen med deadline i kveld. Jeg tar en bachelor, som jeg også føler at han prøver å sette stopper for at jeg skal klare. Hver gang jeg har eksamen, innlevering, prøver - så skal han krangle. Uten unntak. 

Jeg får så vondt av barna våre. Vet ikke hva jeg skal gjøre lenger. De fortjener ikke dette. Hva i alle dager skal jeg gjøre? 

Skal jeg bare sette meg selv og mine behov til side, og dra på meg en maske resten av livet, for å skåne barna? Eller hva gjør jeg? 

Jeg opplever han som ganske ustabil når han er sint. Jeg er redd for hva han kan finne på. Klarer ikke sove om natten når han er sint, ligger våken. Det kan nesten virke som at han er i en slags psykose. Kommer ikke igjennom til han. Han driter i alt han til vanlig bryr seg om. Tenker bare på seg selv. Han har aldri slått meg, men han har "banet" vei med kroppen sin for å komme forbi i trappa når jeg prøvde å snakke med han engang. Jeg ble klemt mellom han og rekkverket. 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Kjenner ingen her. Liten familie, liten hjelp å få. De har nok med sitt eget. 

Hva gjør jeg? 

Anonymkode: 0754a...62b

Dette er jo helt forferdelig.

Jeg skjønner at det er kjempetøft, men du MÅ gå fra han.

Det med at han skal gjøre seg så vanskelig hvis det blir slutt kan være noe han sier for å prøve å skremme deg fra å gå. 

Du MÅ bort fra han uansett, og det kan jo hende han mykner etterhvert... Forhåpentligvis tar han til vettet når han skjønner at du mener alvor og han savner barna og slikt. 

Anbefaler det samme som hun over foreslår, snakk med VO-linjen, Krisesenter, Familievernkontor eller lignende. Barnevernet kan også gi råd/veiledning. Du må få hjelp! Ikke vær redd for å be om hjelp! 

Anonymkode: bef7f...8e4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 30.1.2024 den 22.59):

Jeg trenger hjelp... 

Jeg har levd med psykisk vold i 10 år. Har små barn, men ikke gift. 

På disse ti årene så har det vært samme mønster hele tiden. 

Ut av det blå, sint, slenger dritt, vrir om på sannheten, skaper sin egen virkelighet som får meg til å virke som tidenes verste person, presser meg så langt ned psykisk at jeg føler at jeg "står på kanten av stupet". Alt er min feil. 

Rett før jeg "faller utenfor" så snur han helt om. Innrømmer å ha oppført seg dårlig, lover å aldri gjøre det igjen. Viser kjærlighet, er omtenksom, viser forståelse. 

(de aller fleste gangene lar han meg også be på mine knær om at vi skal prøve på nytt, før han snur om) 

Så har vi en god periode. Kjærligheten blomstrer. Han kjøper blomster, og gjør alt han kan for at jeg skal ha det bra. 

Så plutselig er det noe galt igjen. Og hele greia begynner på nytt. 

Ofte bruker han barna for å straffe meg. Oppfører seg dårlig, ignorer de, viser ikke kjærlighet. Fordi han vet at det er noe som ødelegger meg helt. Han vet at det får meg til å gråte. Han vet at det får meg til å legge meg flat, fordi jeg ikke ønsker at barna skal oppleve det. 

Nå klarer jeg ikke mer. Jeg vil ut. Jeg har vært godtroende i 10 år. Trodd på at han skulle forandre seg. Men jeg innser nå at det ALDRI kommer til å skje. 

Jeg er totalt nedbrutt. Har ikke mer å gi. Vil bare ta med meg barna å reise vekk. 

Men han gjør det vanskelig.... 

Han sier selv at vi ikke kan være sammen. At vi aldri kommer til å få det bra, men han nekter meg å dra. Han har full kontroll. Bestemmer alt, til hver minste detalj. 

I dag begynte det igjen. Han driter i om unga er tilstedet, og krangler med glede forann de. Snakker dritt, null sensur. 

Jeg ba han slutte. At hvis han mente at det aldri kom til å bli bra, at det beste var at vi flyttet hver for oss. 

Jeg er helt på felgen. Klarer ikke å være den mamman jeg vil være for barna mine med han inne i bildet. 

Jeg sa at jeg ønsket at vi skulle være vennskapelig i prosessen, for å skåne barna mest mulig. Planlegge, og legge en plan for hvordan vi kunne gjøre det best mulig for barna i en vanskelig periode. 

Han sa da at det ikke kom på tale. At hvis jeg skulle gjøre det slutt så skulle han ignorere meg totalt. Han gidder ikke å planlegge flytting, salg av hus og prosessen. Han mener at hvis jeg skal gjøre det slutt, så får jeg ordne alt selv. Han vil ikke snakke med meg. 

Jeg prøver å fortelle han at dette handler om barna. Men han bryr seg fint lite. 

Det hele endte med at jeg igjen valgte å sette strek. For fredens skyld. Men i dag klarte jeg ikke holde fasaden. Jeg gråt og gråt. Jeg lot meg ikke kontrollere. 

Og det merket han nok, for nå er han sur igjen. Prøver å kontrollere meg. Han bestemmer når vi skal snakke, selvom jeg har sittet med en innlevering på skolen med deadline i kveld. Jeg tar en bachelor, som jeg også føler at han prøver å sette stopper for at jeg skal klare. Hver gang jeg har eksamen, innlevering, prøver - så skal han krangle. Uten unntak. 

Jeg får så vondt av barna våre. Vet ikke hva jeg skal gjøre lenger. De fortjener ikke dette. Hva i alle dager skal jeg gjøre? 

Skal jeg bare sette meg selv og mine behov til side, og dra på meg en maske resten av livet, for å skåne barna? Eller hva gjør jeg? 

Jeg opplever han som ganske ustabil når han er sint. Jeg er redd for hva han kan finne på. Klarer ikke sove om natten når han er sint, ligger våken. Det kan nesten virke som at han er i en slags psykose. Kommer ikke igjennom til han. Han driter i alt han til vanlig bryr seg om. Tenker bare på seg selv. Han har aldri slått meg, men han har "banet" vei med kroppen sin for å komme forbi i trappa når jeg prøvde å snakke med han engang. Jeg ble klemt mellom han og rekkverket. 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Kjenner ingen her. Liten familie, liten hjelp å få. De har nok med sitt eget. 

Hva gjør jeg? 

Anonymkode: 0754a...62b

Kjenner meg igjen i mye av det du skriver og er oppi tilnærmet det samme som deg. Psykisk og latent vold. Lange gode, ti» og med vidunderlige perioder, men vet aldri når det smeller igjen. Da først og fremst med vonde, grusomme ord som bryter meg ned. Han gjør det slutt nesten hver gang. ‘Orker ikke å leve med en kreftsvulst av et menneske’ som meg. Som aldri har elsket ham og bare lurt ham igjennom 9 år..Men han mener aldri noe av det han sier. Påstår han når alt er fint. At det er jo alt så forbaska fint også. Helt frem til nå. Jeg orker ikke en runde til. Klarer ikke å nyte de lange gode periodene, for jeg vet det bare er spørsmål om tid når han skal knuse meg igjen. Og ja, det skjer her også gjerne foran barna. Er han sint så mister han besinnelsen totalt. Mister alt filter. Kan til og med rope til meg imens ungene har venne på besøk.

 

Jeg brukte lang tid på å innse at situasjonen er alvorlig nok for krisesenter. Men det var fordi jeg ikke visste nok om det. Krisesenterleder er et lavterskel tilbud for oss som blir utsatt for alle former for vold. Og de vet at psykisk vold er vel så alvorlig som fysisk vold. Du velger selv hvor mye hjelp du ønsker. Kanskje vil du bare prate med dem på telefonen. Kanskje var praten så avslappet og inormativ  at du takker ja til møte for rådgiving. Du velger selv hvor mye hjelp du ønsker å ta i mot. Kanskje du bare kunne trengt et sted. En frisone å få gjort ferdig studiene? De vil også kunne skaffe deg egen gratis advokat og hjelpe deg med flytteprosessen. De kan også være behjelpelige med leilighet i en overgang.

Når dette er sagt, så videreformidler jeg bare info/rådgiving som VO-linjen har gitt meg. Jeg trenger fortsatt det lille ekstra sparket til å kontakte krisesenter selv. Så vet selv hvor vanskelig det er💔 Men det hjelper likevel å vite at vi er den rette målgruppen for deres hjelp. Kanskje du trodde som meg at krisesenter bare er for kvinner med psykopat menn som slår og truer med å drepe dem og at 95% er utenlandske kvinner fra en annen kultur der partnervold er mer vanlig. Men nei, krisesenteret er der også for sånne som OSS. Som holder på å miste oss selv, sakte men sikkert pga psykisk vold. De venter på vår telefon og de vil fortelle oss at der finnes hjelp og håp der ute. Ingen skal måtte ha det slik som dette.

Men om du likevel syns krisesenter høres skummelt ut, start med denne slik som jeg gjorde❤️

https://www.volinjen.no/vo-linjen/

Her vil du få samme type rådgiving som ved krisesenter, men kan være mer (helt) anonym og chatte fremfor å prate om du foretrekker det.

Anonymkode: 6d765...c1e

[AnonymBruker]

En ting meg har savnet i denne tråden og i historier fra kvinner som har levd i voldelige forhold generelt er mer snakk om de gode periodene. De som tross alt er det som gjør alt så forbaska vanskelig. Får oss til å føle oss heldige som har en mann som varter oss såpass mye opp og viser at han elsker oss på alle mulige vidunderlige måter. Slik at vi nesten begynner å tvile på at det ER VI som er de ustabile og som overdramatiserer alt. Ingen forhold er en dans på roser, sant?

Hadde flere snakket om det gode med forholdene, så hadde vi nok lettere klart å relatere oss til andres historier. Jeg brukte lang tid på å skjønne jeg hadde en historie med vold selv. Fordi alle forteller jo bare alt det fæle. Ingen sier noe om HVORFOR det var så vanskelig å forlate ham. Hvorfor de gode periodene var så vidunderlige at alt ble bra igjen umiddelbart. Og i starten var det som å bli nyforelsket igjen. ‘DER var den mannen jeg elsket- og fortsatt elsker tilbake»❤️

Så oppfordrer folk her til å fortelle litt om hvorfor nettopp din (psykisk) voldelige partner er så vanskelig å forlate? Hvorfor ga (gir) du ham nye sjanser igjen og igjen (og igjen) når du vet det garantert ikke vil bli bra og det voldelige vil skje igjen…og igjen.

Anonymkode: 6d765...c1e

[Trolltunge]

AnonymBruker skrev (På 30.1.2024 den 22.59):

Jeg trenger hjelp... 

Jeg har levd med psykisk vold i 10 år. Har små barn, men ikke gift. 

På disse ti årene så har det vært samme mønster hele tiden. 

Ut av det blå, sint, slenger dritt, vrir om på sannheten, skaper sin egen virkelighet som får meg til å virke som tidenes verste person, presser meg så langt ned psykisk at jeg føler at jeg "står på kanten av stupet". Alt er min feil. 

Rett før jeg "faller utenfor" så snur han helt om. Innrømmer å ha oppført seg dårlig, lover å aldri gjøre det igjen. Viser kjærlighet, er omtenksom, viser forståelse. 

(de aller fleste gangene lar han meg også be på mine knær om at vi skal prøve på nytt, før han snur om) 

Så har vi en god periode. Kjærligheten blomstrer. Han kjøper blomster, og gjør alt han kan for at jeg skal ha det bra. 

Så plutselig er det noe galt igjen. Og hele greia begynner på nytt. 

Ofte bruker han barna for å straffe meg. Oppfører seg dårlig, ignorer de, viser ikke kjærlighet. Fordi han vet at det er noe som ødelegger meg helt. Han vet at det får meg til å gråte. Han vet at det får meg til å legge meg flat, fordi jeg ikke ønsker at barna skal oppleve det. 

Nå klarer jeg ikke mer. Jeg vil ut. Jeg har vært godtroende i 10 år. Trodd på at han skulle forandre seg. Men jeg innser nå at det ALDRI kommer til å skje. 

Jeg er totalt nedbrutt. Har ikke mer å gi. Vil bare ta med meg barna å reise vekk. 

Men han gjør det vanskelig.... 

Han sier selv at vi ikke kan være sammen. At vi aldri kommer til å få det bra, men han nekter meg å dra. Han har full kontroll. Bestemmer alt, til hver minste detalj. 

I dag begynte det igjen. Han driter i om unga er tilstedet, og krangler med glede forann de. Snakker dritt, null sensur. 

Jeg ba han slutte. At hvis han mente at det aldri kom til å bli bra, at det beste var at vi flyttet hver for oss. 

Jeg er helt på felgen. Klarer ikke å være den mamman jeg vil være for barna mine med han inne i bildet. 

Jeg sa at jeg ønsket at vi skulle være vennskapelig i prosessen, for å skåne barna mest mulig. Planlegge, og legge en plan for hvordan vi kunne gjøre det best mulig for barna i en vanskelig periode. 

Han sa da at det ikke kom på tale. At hvis jeg skulle gjøre det slutt så skulle han ignorere meg totalt. Han gidder ikke å planlegge flytting, salg av hus og prosessen. Han mener at hvis jeg skal gjøre det slutt, så får jeg ordne alt selv. Han vil ikke snakke med meg. 

Jeg prøver å fortelle han at dette handler om barna. Men han bryr seg fint lite. 

Det hele endte med at jeg igjen valgte å sette strek. For fredens skyld. Men i dag klarte jeg ikke holde fasaden. Jeg gråt og gråt. Jeg lot meg ikke kontrollere. 

Og det merket han nok, for nå er han sur igjen. Prøver å kontrollere meg. Han bestemmer når vi skal snakke, selvom jeg har sittet med en innlevering på skolen med deadline i kveld. Jeg tar en bachelor, som jeg også føler at han prøver å sette stopper for at jeg skal klare. Hver gang jeg har eksamen, innlevering, prøver - så skal han krangle. Uten unntak. 

Jeg får så vondt av barna våre. Vet ikke hva jeg skal gjøre lenger. De fortjener ikke dette. Hva i alle dager skal jeg gjøre? 

Skal jeg bare sette meg selv og mine behov til side, og dra på meg en maske resten av livet, for å skåne barna? Eller hva gjør jeg? 

Jeg opplever han som ganske ustabil når han er sint. Jeg er redd for hva han kan finne på. Klarer ikke sove om natten når han er sint, ligger våken. Det kan nesten virke som at han er i en slags psykose. Kommer ikke igjennom til han. Han driter i alt han til vanlig bryr seg om. Tenker bare på seg selv. Han har aldri slått meg, men han har "banet" vei med kroppen sin for å komme forbi i trappa når jeg prøvde å snakke med han engang. Jeg ble klemt mellom han og rekkverket. 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Kjenner ingen her. Liten familie, liten hjelp å få. De har nok med sitt eget. 

Hva gjør jeg? 

Anonymkode: 0754a...62b

Noen få råd fra meg her. 

Ta opptak av hans krangler i det skjulte. Det er lov å ta opptak av samtaler man selv deltar i. Bevis for oppførsel kommer godt med senere. Han vil benekte og snu på alt slikt om du ikke har bevis, så skaff deg det. 

Ikke fortell ham datoer for viktige innleveringer og eksamener. 

Ta kontakt med lege og gjerne krisesenter. Legen kan være god støtte å ha personlig gjennom prosessen, krisesenteret kan gi deg gode råd. Om du har få å snakke med er det lurt med psykolog. 

Ligg litt lavt med planer om å forlate ham til du har en klar plan. 

Fortell familie og venner ærlig hva du står i. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Så oppfordrer folk her til å fortelle litt om hvorfor nettopp din (psykisk) voldelige partner er så vanskelig å forlate? Hvorfor ga (gir) du ham nye sjanser igjen og igjen (og igjen) når du vet det garantert ikke vil bli bra og det voldelige vil skje igjen…og igjen.

Jeg ble fordi: Han var som en stor unge som ikke klarte seg selv, og jeg fikk dårlig samvittighet når jeg tenkte på å gå. Han truet med å ta selvmord. Jeg måtte bli for å passe på ungene, han evnet ikke å gjøre det. Etterhvert var økonomien min helt ødelagt, og det også holdt meg som gissel.

I tillegg: Han kjørte meg overalt når det var glatt, laget kaffe til meg hver dag, han børstet håret mitt, lagde julestrømpe og påskeegg til meg, hadde mange samme interesser, var utrolig flink til å danse. Og så var det trygt å ha noen, å ikke være alene. Det føltes som han passet på meg. Alle utenfor sa at han var ekstremt snill. 

Anonymkode: eab32...1e9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

En ting meg har savnet i denne tråden og i historier fra kvinner som har levd i voldelige forhold generelt er mer snakk om de gode periodene. De som tross alt er det som gjør alt så forbaska vanskelig. Får oss til å føle oss heldige som har en mann som varter oss såpass mye opp og viser at han elsker oss på alle mulige vidunderlige måter. Slik at vi nesten begynner å tvile på at det ER VI som er de ustabile og som overdramatiserer alt. Ingen forhold er en dans på roser, sant?

Hadde flere snakket om det gode med forholdene, så hadde vi nok lettere klart å relatere oss til andres historier. Jeg brukte lang tid på å skjønne jeg hadde en historie med vold selv. Fordi alle forteller jo bare alt det fæle. Ingen sier noe om HVORFOR det var så vanskelig å forlate ham. Hvorfor de gode periodene var så vidunderlige at alt ble bra igjen umiddelbart. Og i starten var det som å bli nyforelsket igjen. ‘DER var den mannen jeg elsket- og fortsatt elsker tilbake»❤️

Så oppfordrer folk her til å fortelle litt om hvorfor nettopp din (psykisk) voldelige partner er så vanskelig å forlate? Hvorfor ga (gir) du ham nye sjanser igjen og igjen (og igjen) når du vet det garantert ikke vil bli bra og det voldelige vil skje igjen…og igjen.

Anonymkode: 6d765...c1e

Min mann var verdens snilleste og mest sjarmerende. Han var sjalu og kontrollerende på det området, men ellers var han så snill. Tok vare på meg, hjalp meg, vi gjorde alt sammen og var bestevenner. 
Jeg har flere gode minner enn dårlige minner. Hadde ikke volden eskalert til det ble livsfarlig så hadde jeg ikke gått.

Anonymkode: 873af...dac

[AnonymBruker]

Jeg hadde nok tatt han tilbake på et tidspunkt om han hadde oppsøkt hjelp og fått behandling over tid for traumer og PTSD. Jeg tror ikke at alle voldelige menn har PF eller får glede av å utøve vold. Finnes nok veldig mange voldsmenn der ute som ønsker å være en bra mann, men har traumer som gjør at de mister kontroll når dem føler seg urettferdig behandlet. Som reagerer på ting andre mennesker ikke reagerer på. Jeg skjønner veldig godt at man tror at man kan hjelpe dem, men jeg mener det er viktig å gå for sin egen trygghet. De trenger hjelp fra psykolog, ingen kjæreste kan hjelpe dem å reparere disse gamle sårene. 

Hører om menn som er voldelig og kontrollerende hvor dama blir utsatt for grov vold for manglende husarbeid osv… Som blir systematisk nedbrutt daglig.. Derfor slet jeg veldig med å stille krav om behandling eller gå. Tenkte jeg måtte provosere dette frem, siden han ellers var så tålmodig og snill. 

Jeg forstår alle som har disse tankene så godt ❤️ Utrolig sterkt å endelig klare å sette sin egen helse fremfor mannens og komme seg i trygghet, fordi jeg vet hvor vanskelig det er. 

Anonymkode: 873af...dac

[AnonymBruker]

Hei,

jeg har en liten baby, bor fortsatt sammen med faren. Han var snill og grei før fødsel, men viser noe tegn som er litt red flagg for meg. Han blir fort sint når han prøver å legge baby og den skriker. Han snakker veldig høyt og det kan hende at han smeller døren og skriker «drittunge». Derfor gjør jeg nå alt når det gjelder baby. Han er ugrei mot hunden, kniper han i ørene slik at han piper og kjeftet på han uten noen særlig grunn. Vi har (fortsatt) felles foreldreansvar, og jeg vil flytte så fort som mulig fra han. Samtidig trenger jeg pass til baby, der han må samtykke. Jeg føler at alt er så tungt og vanskelig og jeg må spille son alt er ok, helt til han samtykker og jeg kan melde flytting med baby. Griner hver eneste dag når jeg er alene. Er ikke fysisk vold (kanskje enda?) men jeg er så sliten og litt redd også. Lurer på om jeg skal ta en prat med helsestasjon ved neste baby kontroll.

Anonymkode: 721e5...fb8

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Hei,

jeg har en liten baby, bor fortsatt sammen med faren. Han var snill og grei før fødsel, men viser noe tegn som er litt red flagg for meg. Han blir fort sint når han prøver å legge baby og den skriker. Han snakker veldig høyt og det kan hende at han smeller døren og skriker «drittunge». Derfor gjør jeg nå alt når det gjelder baby. Han er ugrei mot hunden, kniper han i ørene slik at han piper og kjeftet på han uten noen særlig grunn. Vi har (fortsatt) felles foreldreansvar, og jeg vil flytte så fort som mulig fra han. Samtidig trenger jeg pass til baby, der han må samtykke. Jeg føler at alt er så tungt og vanskelig og jeg må spille son alt er ok, helt til han samtykker og jeg kan melde flytting med baby. Griner hver eneste dag når jeg er alene. Er ikke fysisk vold (kanskje enda?) men jeg er så sliten og litt redd også. Lurer på om jeg skal ta en prat med helsestasjon ved neste baby kontroll.

Anonymkode: 721e5...fb8

Slik skal du ikke ha det! Han er skadelig for både deg, barnet og hunden. Det høres lurt å ta kontakt med noen ja, helsestasjon men vil tro krisesenteret har ennå mer kompetanse på dette. Ville kontaktet dem, du kan være anonym i telefonen om du vil. Lykke til❤️

Anonymkode: aa8b2...766

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Hei,

jeg har en liten baby, bor fortsatt sammen med faren. Han var snill og grei før fødsel, men viser noe tegn som er litt red flagg for meg. Han blir fort sint når han prøver å legge baby og den skriker. Han snakker veldig høyt og det kan hende at han smeller døren og skriker «drittunge». Derfor gjør jeg nå alt når det gjelder baby. Han er ugrei mot hunden, kniper han i ørene slik at han piper og kjeftet på han uten noen særlig grunn. Vi har (fortsatt) felles foreldreansvar, og jeg vil flytte så fort som mulig fra han. Samtidig trenger jeg pass til baby, der han må samtykke. Jeg føler at alt er så tungt og vanskelig og jeg må spille son alt er ok, helt til han samtykker og jeg kan melde flytting med baby. Griner hver eneste dag når jeg er alene. Er ikke fysisk vold (kanskje enda?) men jeg er så sliten og litt redd også. Lurer på om jeg skal ta en prat med helsestasjon ved neste baby kontroll.

Anonymkode: 721e5...fb8

Dette er jo ikke greit, kom deg unna før det eskalerer! Det med hunden er ulovlig og dyremishandling, vær så snill og beskytt hunden!!!! Forferdelig å lese. At han gjør noe slikt mot et dyr er også talende, ofte begynner de som mangler empati/er psykopater og lignende med å skade/mishandle dyr, også eskalerer det videre og videre. Et stort rødt flagg altså!!! 

Det høres lurt ut å snakke med helsestasjonen. Du kan også kontakt f. eks. familievernkontoret. 
Masse lykke til, redd deg selv, babyen og hunden. ❤️ 

Anonymkode: bef7f...8e4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 3.2.2024 den 1.34):

En ting meg har savnet i denne tråden og i historier fra kvinner som har levd i voldelige forhold generelt er mer snakk om de gode periodene. De som tross alt er det som gjør alt så forbaska vanskelig. Får oss til å føle oss heldige som har en mann som varter oss såpass mye opp og viser at han elsker oss på alle mulige vidunderlige måter. Slik at vi nesten begynner å tvile på at det ER VI som er de ustabile og som overdramatiserer alt. Ingen forhold er en dans på roser, sant?

Hadde flere snakket om det gode med forholdene, så hadde vi nok lettere klart å relatere oss til andres historier. Jeg brukte lang tid på å skjønne jeg hadde en historie med vold selv. Fordi alle forteller jo bare alt det fæle. Ingen sier noe om HVORFOR det var så vanskelig å forlate ham. Hvorfor de gode periodene var så vidunderlige at alt ble bra igjen umiddelbart. Og i starten var det som å bli nyforelsket igjen. ‘DER var den mannen jeg elsket- og fortsatt elsker tilbake»❤️

Så oppfordrer folk her til å fortelle litt om hvorfor nettopp din (psykisk) voldelige partner er så vanskelig å forlate? Hvorfor ga (gir) du ham nye sjanser igjen og igjen (og igjen) når du vet det garantert ikke vil bli bra og det voldelige vil skje igjen…og igjen.

Anonymkode: 6d765...c1e

Jeg vet ikke om denne videoen er riktig for det du ønsker å snakke om og kanskje vite mer om, men generelt sett så anbefaler jeg Dr.Ramani på det sterkeste -let litt i videoene hennes, og andres. Det var veldig nyttig for meg å virkelig få kunnskap om emnet i allefall. Jeg er "fri" nå selv om det finnes folk som ser meg som et mulig offer om de får vite historien min. Men sånn er det, jeg er åpen likevel og snur bare ryggen til alle som viser seg å være på bærtur empati-messig. Orker ikke mer.

 

 

Anonymkode: ee9cb...88c

[AnonymBruker]

Ingenting er finere en å kunne hjelpe andre som står i en sånn situasjon..

 

kort fortalt: Har selv erfaring med å være i et voldelig forhold, gashlighting, kvelertak, psykisk vold, fysisk vold… Er så utrolig glad for at eg fant en måte å få han bort på, men da startet trusler og tlf terroren. Fikk anmeldt han sammen med flere andre offer.. Han er nå i forvaring.

 

 

Gjerne skriv om du ønsker eg skal sende melding privat om du trenger støtte eller noen å snakke med. 🫶🏼

 

Anonymkode: bd752...1f8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 31.1.2024 den 19.52):

Jeg står i en ganske lik situasjon som deg og skjønner så inderlig godt den vonde følelsen du sitter med.

Samboeren min oppfører seg på helt lik måte og jeg har nå kommet frem til at jeg bare må ordne alt selv.

Jeg er usikker i begge våre situasjoner om samboeren våre egentlig har tenkt til at det skal være slutt eller om de bare sier slike ting fordi de tror at det skal få oss til å gi etter og fortsette som før.

Det er helt klart ikke bra for barn å vokse opp rundt ett så dysfunksjonelt forhold og det er motivasjonen min for å klare å gå ut av dette.

Har du økonomi/mulighet til å ta med deg barna og flytte ett annet sted?

Har du bedt han om å flytte ut?

Har du snakket med noen om situasjonen?

God klem til deg ❤️

Anonymkode: f7c17...f1c

Etter en stor krangel her så endte det med at barna og meg dro til en venninne av meg.

Vi kom hjem uken etter og samboeren hadde da tatt med seg alle tingene sine og flyttet.

Det var en lettelse for å si det mildt.

Etter noen dager sto han på døren og insisterte på å komme inn, jeg nektet og etter mye frem og tilbake, endte det med at han dro.

Fikk melding i etterkant om at han ikke ønsker kontakt med barnet eller meg og ba meg om å ikke kontakte han mer, før jeg ble blokkert i alle kanaler.

Det er vondt og vanskelig men samtidig en lettelse å ikke måtte leve med han i det daglige.

Han har allerede begynt skittkastingen til familie og venner men heldigvis er det mange som har sett han for hvem han er.

 

Anonymkode: f7c17...f1c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Etter en stor krangel her så endte det med at barna og meg dro til en venninne av meg.

Vi kom hjem uken etter og samboeren hadde da tatt med seg alle tingene sine og flyttet.

Det var en lettelse for å si det mildt.

Etter noen dager sto han på døren og insisterte på å komme inn, jeg nektet og etter mye frem og tilbake, endte det med at han dro.

Fikk melding i etterkant om at han ikke ønsker kontakt med barnet eller meg og ba meg om å ikke kontakte han mer, før jeg ble blokkert i alle kanaler.

Det er vondt og vanskelig men samtidig en lettelse å ikke måtte leve med han i det daglige.

Han har allerede begynt skittkastingen til familie og venner men heldigvis er det mange som har sett han for hvem han er.

 

Anonymkode: f7c17...f1c

Ifht. det siste jeg har uthevet er det en ting som har hjulpet meg å høre ifbm. at min eks gjorde det:

"Ofre for mishandling snakker om hva de har blitt utsatt for, overgripere snakker om ofrene sine".

Altså, måten man ofte kan skille på hva som er "rett" er at du kan gjenkjenne en overgriper gjennom at vedkommende beskriver offeret, f. eks.: "Hun er helt fuckings syk i hodet", "eksen min var helt forjævlig, hun gjorde så jeg xxx og yyy", "hun er helt dum, hun fikk meg til å xxx og yyy" og alt mulig slikt. HVIS de først vedkjenner seg noe som helst/innrømmer noen som helst form for at forholdet ikke var bra, så har de alltid en eller annen forklaring på hvorfor offeret er skyld i det, hvordan offeret fortjente det, la opp til det selv eller blabla. 
 
Offeret derimot snakker gjerne om hva man ble utsatt for: "Han stengte meg inne på badet og voldtok meg", "han holdt meg opp etter veggen og spyttet meg i ansiktet" og "han lot meg ikke ha kontakt med familien, og slo meg hvis jeg prøvde å sende en melding uten å konferere med han først" osv. 

Jeg har syns det har vært til hjelp å høre det, og jeg. har også erfart at det stemmer så langt med mine opplevelser også.
Syns det er greit å være obs på, for har klart å styre unna noen menn som absolutt har vist seg verdt å styre unna gjennom å forstå at de er manipulerende og gir meg dårlige vibes nettopp fordi de gjør som over. 

Håper også det kan være en trøst for deg, og at de eksen din snakker til kanskje også er obs på det. ❤️ 

Anonymkode: bef7f...8e4

[AnonymBruker]

Takk for tips ang de " gode periodene" - har idag skrevet ned to ting som jeg stusser på.

( Har skrevet i denne tråden  før ) er sammen med en " godværs- samboer" dvs . Psykisk  vold/ materiell vold ca 2-4 gng  i året og så er han snill 90% av tiden  (så lenge det " ikke skjer noe han ikke liker")

Barna er glad i pappan sin og vi har det bra 90 % av tiden..som får meg til å tro jeg overdriver / er overfølsom.

 

Henselse før 14 feb:

Minus: kjøpe noe utstyr  til barna på en sportsbutikk pluss en " valentines" gave til han. Ble møtt av" kjeft "( gnisser tenner/ himling  med øynene) da han fikk se delvis kvittering  og  summen  var høyere enn hva vi avtalte . Var hemmelig  pga det var jo delvis  gave til han ... 

Pluss: han  fikk straks dårlig samvittighet  for han var så " kontrollerende" og fikk neste dag sjokolade/ klesplagg og overøst  med komplimenter for å bøte på skaden.

Minus: vi planla en utflukt med barna idag - museum  var stengt. Barna ble litt skuffa men ikke noe mer. Jeg fikk kjeft for dårlig  planlegging   av han og måtte glatte over for at "' søndagen " var ødelagt  ifølge  samboer.

Pluss:

Gikk tur i 1.5 time (alene )og kom tilbake  og han hadde snekret opp den tingen han har lovet å gjør i 4 uker .smilte og glatte over - laget dessert til middagen.

Hovedpoenget  er at den vonde klumpen i magen  som kommer hver gang han har " en dårlig  dag" og lar det gå utover meg. Blir ofte glemt  når det overøses  med ting og tang for å bøte på skaden.( får aldri noen unnskyld)

Får meg til å tenke jaja vi kan alle ha en dårlig dag / jeg inbilder meg ting/ jeg overdriver......men samtidig  er det vondt å bo i et hjem når man må gå på eggeskall .

Anonymkode: 87900...19f