Ut av voldelig forhold. Kan vi med erfaring hjelpe?

[AnonymBruker]

Jeg kjenner jeg sliter ekstremt med å ta imot hjelp fra folk. Jeg er helt alene her jeg bor, har ikke familie eller "gamle" venner i nærheten. Men jeg har blitt kjent med noen nye folk som har tilbudt med å hjelpe med ting bla. med tanke på flytting, men jeg tenker automatisk at INGEN vil gjøre noe bare for å være snill. De vil forvente det dobbelte tilbake og bli sure om jeg ikke tilbyr det. Derfor sier jeg nei til absolutt alt av hjelp og ordner heller ting selv.

Eksen brukte det ekstremt mye mot meg. Han gjorde "snille" ting som jeg ikke ba om. Så hadde han plutselig forventninger til min oppførsel fordi han "hadde vært så snill". Om jeg ikke oppførte meg som han ville, ble han sint og aggressiv. Etter hvert ble bare det at han var nøytral og ikke sint, regnet som at han "var så snill", og jeg var visst respektløs om jeg ikke leste tankene hans og gjorde som han ønsket uten at han skulle trenge å si noe. Han kunne oppføre seg nøytral/småsur, så brukte jeg litt for lang tid på badet, så ble han sint/aggressiv og sa at "nå har jeg vært snill mot deg så lenge, men når du er respektløs på den måten, må du ta konsekvensene".

Det var så psykisk slitsomt, og den kjenner jeg at jeg sliter med fortsatt. Jeg tenker at det ikke finnes folk som faktisk gjør snille ting uten baktanker. Kanskje det ikke gjør det heller? Gjør det det? Jeg aner ikke.

Jeg må fortsatt ha LITT med ham å gjøre pga. salget. Nå har han tilbudt seg å "hjelpe til" med å klargjøre huset vårt for overtakelse. Jeg orker bare ikke… Jeg bryr meg ikke om hva som skjer. Jeg har i hvert fall sagt til megler at de IKKE må gi ham den nye adressen min hvis han spør. Skal nevne det for flyttebyrået også tilfelle han er her når jeg flytter. Han er ikke ekstremt kontrollerende, men jeg tenker det er tryggest at han ikke vet hvor jeg bor. Han har også sagt at han skal flytte til nabobyen en time unna, så det blir UTROLIG deilig om jeg slipper å møte ham på matbutikk og treningssenter og sånn.

Anonymkode: e9812...7d1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

For mange år siden hørte jeg om ordet desillusjonert, å miste sine illusjoner. Jeg skjønte ikke helt hva det betydde. For 6 måneder siden kom jeg ut av et 12 år langt voldelig forhold og  ordet desillusjonert gir absolutt mening nå. Hele verden er snudd om. Verden er snudd helt opp ned. Hva jeg trodde var sant er usant, hva jeg trodde var usant er sant. Hva jeg trodde jeg alltid ville skjønner jeg nå ingenting av. Jeg vet knapt hvem jeg er. 

 

Anonymkode: 85087...e04

Kjenner meg veldig igjen og føler med deg❤️i den prosessen du er i nå er det mye tanker og "sjokk" i hodet.Husk at prosessen med å bli deg selv/at du K a N være deg selv er vel like korrekt å si ,den er allerede startet.Nå detter brikkene på plass.kan være godt å skrive gjennom en slik prosess,styrn vil komme,ta godt vare på deg selv,stå opp for deg selv og søk(traume?) hjelp om du trenger.snakk med en pålitelig venn.Få det ut..Gooo klem ❤️ og husk: det B L i R bedre etterhvert.hilsen medsøster ❤️

Anonymkode: 4b573...a79

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Kjenner meg veldig igjen og føler med deg❤️i den prosessen du er i nå er det mye tanker og "sjokk" i hodet.Husk at prosessen med å bli deg selv/at du K a N være deg selv er vel like korrekt å si ,den er allerede startet.Nå detter brikkene på plass.kan være godt å skrive gjennom en slik prosess,styrn vil komme,ta godt vare på deg selv,stå opp for deg selv og søk(traume?) hjelp om du trenger.snakk med en pålitelig venn.Få det ut..Gooo klem ❤️ og husk: det B L i R bedre etterhvert.hilsen medsøster ❤️

Anonymkode: 4b573...a79

Styrke vil komme..

Anonymkode: 4b573...a79

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Er absolutt en sorgprosess for meg. Jeg har uendelig skam over å ha latt meg behandle som dritt så lenge og latt meg lure til at det var den ENESTE måten jeg kunne leve på. Sorg over alle årene jeg har kastet bort. Følelsen av å ikke vite hva jeg vil med livet, for alt jeg trodde jeg ville har vist seg i virkeligheten å være giften i mitt liv. Det eneste jeg vet er at jeg ikke vil ha livet jeg hadde, men hva slags liv jeg vil ha det vet jeg ikke. 

Anonymkode: 85087...e04

Skammen skal du legge på den som behandlet deg❤️det er i K K e din feil!!!!goo klem ❤️

Anonymkode: 4b573...a79

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Skammen skal du legge på den som behandlet deg❤️det er i K K e din feil!!!!goo klem ❤️

Anonymkode: 4b573...a79

Den som behandlet deg dårlig.

Anonymkode: 4b573...a79

[AnonymBruker]

.

Anonymkode: 85087...e04

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 23.4.2022 den 14.42):

Kjenner meg veldig igjen og føler med deg❤️i den prosessen du er i nå er det mye tanker og "sjokk" i hodet.Husk at prosessen med å bli deg selv/at du K a N være deg selv er vel like korrekt å si ,den er allerede startet.Nå detter brikkene på plass.kan være godt å skrive gjennom en slik prosess,styrn vil komme,ta godt vare på deg selv,stå opp for deg selv og søk(traume?) hjelp om du trenger.snakk med en pålitelig venn.Få det ut..Gooo klem ❤️ og husk: det B L i R bedre etterhvert.hilsen medsøster ❤️

Anonymkode: 4b573...a79

Takk! Jeg går til psykolog. Sjokket da det gikk opp for meg at jeg ikke trengte å leve i et voldelig forhold var helt enorm.  Det høres så rart ut, for man måtte jo ha visst at man ikke trengte å leve i et voldelig forhold. Men i de siste 12 årene så har jeg ikke ett sekund tenkt på at det var et alternativ.

Nå går jeg til psykolog for å prøve å bli kvitt skammen og prøve å "finne meg selv". For akkurat nå virker alt så meningsløst. Min voldelige samboer tok ALT fra meg. Jeg skulle ikke ha venner, jeg skulle ikke ha hobbyer, jeg skulle ikke ha kontakt med familien min. Og jeg lot meg lure trill rundt til å tro at det var for mitt eget beste.

Det er helt utrolig hva man klarer å lure seg selv til når man først har blitt isolert fra alle andre enn den voldelige kjæresten. Og skammen er total når man skjønner at man har latt seg lure.  Jeg er helt satt ut, jeg trodde jeg hadde bedre dømmekraft enn dette. Men det hadde jeg jo ikke.

Anonymkode: 85087...e04

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Takk! Jeg går til psykolog. Sjokket da det gikk opp for meg at jeg ikke trengte å leve i et voldelig forhold var helt enorm.  Det høres så rart ut, for man måtte jo ha visst at man ikke trengte å leve i et voldelig forhold. Men i de siste 12 årene så har jeg ikke ett sekund tenkt på at det var et alternativ.

Nå går jeg til psykolog for å prøve å bli kvitt skammen og prøve å "finne meg selv". For akkurat nå virker alt så meningsløst. Min voldelige samboer tok ALT fra meg. Jeg skulle ikke ha venner, jeg skulle ikke ha hobbyer, jeg skulle ikke ha kontakt med familien min. Og jeg lot meg lure trill rundt til å tro at det var for mitt eget beste.

Det er helt utrolig hva man klarer å lure seg selv til når man først har blitt isolert fra alle andre enn den voldelige kjæresten. Og skammen er total når man skjønner at man har latt seg lure.  Jeg er helt satt ut, jeg trodde jeg hadde bedre dømmekraft enn dette. Men det hadde jeg jo ikke.

Anonymkode: 85087...e04

Så godt å høre at du får hjelp ❤️ det blir slik når man blir manipulert,har vært i dine sko.Du er i K K e dum,husk det!!!Det kan sje hvem som helst,det er slik de er mot andre,og det er veldig vanskelig å gjennomskue,de har mange sider.Nå er du endelig frii ❤️❤️❤️❤️vær god mot deg selv❤️❤️gooo klem ❤️

Anonymkode: 4b573...a79

[AnonymBruker]

Jeg har akkurat kommet ut av et 14 år langt voldelig forhold å bor nå fortiden med barna mine på krisesenter , fy søren så tøft dette er, jeg har mest lyst å legge meg ned å gråte som et lite barn men jeg må være sterk for barna min å meg selv, jeg skal ikke la meg knekke nå. Glad jeg så denne tråden for her var det masse tips å oppmuntrende råd å hente. 

Anonymkode: f1f5a...231

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har akkurat kommet ut av et 14 år langt voldelig forhold å bor nå fortiden med barna mine på krisesenter , fy søren så tøft dette er, jeg har mest lyst å legge meg ned å gråte som et lite barn men jeg må være sterk for barna min å meg selv, jeg skal ikke la meg knekke nå. Glad jeg så denne tråden for her var det masse tips å oppmuntrende råd å hente. 

Anonymkode: f1f5a...231

Det er helt forferdelig og vanskelig ❤️ Min erfaring var at dagene gradvis ble bedre når jeg bodde på krisesenteret ❤️ 

Anonymkode: 42969...12f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 28.4.2022 den 19.22):

Det er helt forferdelig og vanskelig ❤️ Min erfaring var at dagene gradvis ble bedre når jeg bodde på krisesenteret ❤️ 

Anonymkode: 42969...12f

Jeg angrer så jævlig, jeg kommer ikke til å gå tilbake til han for jeg vet hva han er i stand til, men jeg savner han å vil prate med , jeg bil vite hva han tenker å jeg vil at han skal hjelpe meg å ta rett valg, jeg vet dette høres helt sykt ut men jeg føler meg å revet i to. Jeg vil ha tilbake hjemmet mitt, jeg vil ha tilbake livet mitt . Men sannheten er jo at jeg får jo livet mitt tilbake nå men alt er så fjernt å usikkert å skummel. Fader altså jeg har det helt jævlig. 

Anonymkode: f1f5a...231

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (47 minutter siden):

Jeg angrer så jævlig, jeg kommer ikke til å gå tilbake til han for jeg vet hva han er i stand til, men jeg savner han å vil prate med , jeg bil vite hva han tenker å jeg vil at han skal hjelpe meg å ta rett valg, jeg vet dette høres helt sykt ut men jeg føler meg å revet i to. Jeg vil ha tilbake hjemmet mitt, jeg vil ha tilbake livet mitt . Men sannheten er jo at jeg får jo livet mitt tilbake nå men alt er så fjernt å usikkert å skummel. Fader altså jeg har det helt jævlig. 

Anonymkode: f1f5a...231

Jeg har kjent mye på det samme.. Selv nå kan jeg føle at jeg savner, ikke forholdet eller noe, men savner flyten når det var bra, men det var jo ikke ekte.. 

Anonymkode: 42969...12f

[AnonymBruker]

Til dere som har vært utsatt for vold å har fått sønner med den mannen, hvordan er forholdet til sønnen deres? Min sønn er veldig lik faren sin både i utseende å væremåte. Når min sønn blir verbal å utagerende så blir jeg redd å fryser til, dette ødelegger mitt forhold til sønnen min, jeg får angst av å være sammen med han i tilfelle han skal bli sint eller noe. Jeg klarer å forholde meg rolig enda men han blir jo større å større, han er nå like høy som meg. Merker at jeg gir veldig fort etter på hva han vil. 

Anonymkode: f1f5a...231

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Til dere som har vært utsatt for vold å har fått sønner med den mannen, hvordan er forholdet til sønnen deres? Min sønn er veldig lik faren sin både i utseende å væremåte. Når min sønn blir verbal å utagerende så blir jeg redd å fryser til, dette ødelegger mitt forhold til sønnen min, jeg får angst av å være sammen med han i tilfelle han skal bli sint eller noe. Jeg klarer å forholde meg rolig enda men han blir jo større å større, han er nå like høy som meg. Merker at jeg gir veldig fort etter på hva han vil. 

Anonymkode: f1f5a...231

Min sønn er samme, har samme reaksjon som pappaen sin, bruker vold og sinne mot småsøsken, det er helt grusomt. Jeg snakker mye med han om det men det hår ikke alltid inn dessverre.. Jeg og blir trigget 😔

Anonymkode: 7c236...ec8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Min sønn er samme, har samme reaksjon som pappaen sin, bruker vold og sinne mot småsøsken, det er helt grusomt. Jeg snakker mye med han om det men det hår ikke alltid inn dessverre.. Jeg og blir trigget 😔

Anonymkode: 7c236...ec8

Føler med deg, veldig vanskelig situasjon 😞

Anonymkode: f1f5a...231

[AnonymBruker]

Jeg trenger virkelig noen gode råd da jeg er i en vanskelig situasjon..

jeg har vært sammen med min mann i 15 år og som fleste forhold så har det vært en Berg og dalbane..  Han er fra ett annet land og jeg herfra. I starten dreide konfliktene seg om savnet etter familien i hjemlandet.. han prøvde å gi meg dårlig samvittighet hver gang… 

Årene gikk og jeg ble alvorlig syk (da hadde vi vært gift i 4-5 år). Jeg ble diagnostisert med sykdommen Systemisk sklerose (samme sykdom som Gunhild Stordalen). Legene sa jeg kom til å dø men etter ett halvt år på sykehuset så snudde det seg. Det ble en lang rehabiliteringsår da jeg måtte lære å gå på nytt og alt måtte trenes opp. Ifølge min mann var han tilstedet daglig og overbeviste meg om at han var det. Jeg tenkte at jeg ikke kunne ha så dårlig hukommelse men jeg fant ihvertfall ut at han løy. (Lest sykehusdagbok). Han ble deprimert og brukte tiden på å drikke alkohol. Det er noe han har innrømmet etterpå. I min rehabiliteringsfase fant jeg ut at han var utro.. det var ett sjokk for meg men dette innrømmet han aldri. 
 

Etter noen år ble jeg gravid og da mente han at jeg hadde ligget med en annen mann og lurt han triller rundt. Med null støtte gikk jeg gjennom svangerskapet. Når barnet ble født støttet han helt og fullt. Det var fortsatt mye konflikter om hvor dårlig mamma jeg var og han kunne si til min familie at de burde lære meg å bli en god mor. Det var sårende men jeg peller det av meg. Igjen finner jeg ut at han er utro.. noe han selvfølgelig ikke innrømmer og legger igjen skylden på den andre kvinnen.

 

Idag er situasjonen helt grusom. For noen uker siden var det skikkelig psykisk terror der han skrek og hadde en lang liste over ting jeg skal gjøre (som å ikke gå ut uten hans tillatelse, ikke snakke med mannfolk, skulle jeg bruke tlf så skulle høytaler være på osv osv ). Det ender opp med at han tar tlf og hacker inn på mine kontoer og byttet passord. Jeg kommer meg ut av situasjonen ved at jeg får tilgang fra min datters iPad og får min venninne til å ringe politiet. Det hele ender opp med mekling og enda mere konflikter det beskyldningene er på meg. Igjen gir han meg dårlig samvittighet . Jeg sitter i saksa og sliter med å gi slipp. Er det en normal oppførsel fra meg eller har jeg begynt å bli gal??

han vil selge huset og mener at jeg har sagt det. Men det er det ikke. Jeg er livredd for ensomheten og dele omsorgen for vår datter selvom jeg vet han er flink far når han først er tilstedet i noen minutter. 
 

har du råd og tips så del gjerne. Blir ting bra om jeg forlater han og starter på nytt ? Jeg føler en form for sorg og det er en grusom følelse.

Anonymkode: 3f482...8fe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg trenger virkelig noen gode råd da jeg er i en vanskelig situasjon..

jeg har vært sammen med min mann i 15 år og som fleste forhold så har det vært en Berg og dalbane..  Han er fra ett annet land og jeg herfra. I starten dreide konfliktene seg om savnet etter familien i hjemlandet.. han prøvde å gi meg dårlig samvittighet hver gang… 

Årene gikk og jeg ble alvorlig syk (da hadde vi vært gift i 4-5 år). Jeg ble diagnostisert med sykdommen Systemisk sklerose (samme sykdom som Gunhild Stordalen). Legene sa jeg kom til å dø men etter ett halvt år på sykehuset så snudde det seg. Det ble en lang rehabiliteringsår da jeg måtte lære å gå på nytt og alt måtte trenes opp. Ifølge min mann var han tilstedet daglig og overbeviste meg om at han var det. Jeg tenkte at jeg ikke kunne ha så dårlig hukommelse men jeg fant ihvertfall ut at han løy. (Lest sykehusdagbok). Han ble deprimert og brukte tiden på å drikke alkohol. Det er noe han har innrømmet etterpå. I min rehabiliteringsfase fant jeg ut at han var utro.. det var ett sjokk for meg men dette innrømmet han aldri. 
 

Etter noen år ble jeg gravid og da mente han at jeg hadde ligget med en annen mann og lurt han triller rundt. Med null støtte gikk jeg gjennom svangerskapet. Når barnet ble født støttet han helt og fullt. Det var fortsatt mye konflikter om hvor dårlig mamma jeg var og han kunne si til min familie at de burde lære meg å bli en god mor. Det var sårende men jeg peller det av meg. Igjen finner jeg ut at han er utro.. noe han selvfølgelig ikke innrømmer og legger igjen skylden på den andre kvinnen.

 

Idag er situasjonen helt grusom. For noen uker siden var det skikkelig psykisk terror der han skrek og hadde en lang liste over ting jeg skal gjøre (som å ikke gå ut uten hans tillatelse, ikke snakke med mannfolk, skulle jeg bruke tlf så skulle høytaler være på osv osv ). Det ender opp med at han tar tlf og hacker inn på mine kontoer og byttet passord. Jeg kommer meg ut av situasjonen ved at jeg får tilgang fra min datters iPad og får min venninne til å ringe politiet. Det hele ender opp med mekling og enda mere konflikter det beskyldningene er på meg. Igjen gir han meg dårlig samvittighet . Jeg sitter i saksa og sliter med å gi slipp. Er det en normal oppførsel fra meg eller har jeg begynt å bli gal??

han vil selge huset og mener at jeg har sagt det. Men det er det ikke. Jeg er livredd for ensomheten og dele omsorgen for vår datter selvom jeg vet han er flink far når han først er tilstedet i noen minutter. 
 

har du råd og tips så del gjerne. Blir ting bra om jeg forlater han og starter på nytt ? Jeg føler en form for sorg og det er en grusom følelse.

Anonymkode: 3f482...8fe

Gå. Fort som f ! 

Slet og leeenge  med å forlate faren til mine barn, han ble også klin gæren på slutten. Jeg hadde det så tungt og var så mye Lei meg, da jeg endelig tok valget følte jeg meg så fri! Kjærlighetssorgen hadde jeg mens vi fortsatt var sammen, gråt aldri over bruddet etter vi gjorde det slutt.

Barn skal ikke vokse opp med dette.  Han manipulerer deg til å tro at det er du som er gal. Noen minutter som god far gjør ikke opp for dette. 

Han er heller ingen god far som behandler familien sin på denne måten.

Anonymkode: d964f...aa6

[AnonymBruker]

8 uker siden bruddet. Han oppfører seg ganske bra, vi samarbeider og kommuniserer fint. Han spiste middag med oss ved overlevering for noen dager siden - når vi er i den situasjon får jeg alltid dårlig samvittighet, Tvilen kommer og jeg tenker på at jeg bør bli sammen med ham igjen - selv om han ikke sier noe slikt. Jeg glemmer det vonde fullstendig, kan nesten ikke huske noen av episodene klart nå. Men mår han drar merker jeg at jeg blir mer meg selv igjen. Jeg skylder på meg selv for å ikke ha gode nok grenser - føler at hvis jeg hadde vært «strengere» med ham hadde han ikke vært voldelig i så mange år (jeg tror det er bare tull men jeg er faktisk ikke sikker) Er dette traumebånd/medavhengig? Jeg vil jo ikke være sammen med ham men en stor del av meg tenker jeg bør

Anonymkode: 7c236...ec8

[AnonymBruker]

On 5/6/2022 at 6:58 PM, AnonymBruker said:

8 uker siden bruddet. Han oppfører seg ganske bra, vi samarbeider og kommuniserer fint. Han spiste middag med oss ved overlevering for noen dager siden - når vi er i den situasjon får jeg alltid dårlig samvittighet, Tvilen kommer og jeg tenker på at jeg bør bli sammen med ham igjen - selv om han ikke sier noe slikt. Jeg glemmer det vonde fullstendig, kan nesten ikke huske noen av episodene klart nå. Men mår han drar merker jeg at jeg blir mer meg selv igjen. Jeg skylder på meg selv for å ikke ha gode nok grenser - føler at hvis jeg hadde vært «strengere» med ham hadde han ikke vært voldelig i så mange år (jeg tror det er bare tull men jeg er faktisk ikke sikker) Er dette traumebånd/medavhengig? Jeg vil jo ikke være sammen med ham men en stor del av meg tenker jeg bør

Anonymkode: 7c236...ec8

Helt typisk at han oppfører seg bra etter bruddet. Eksen min gjorde det samme, vi ble sammen igjen, men jeg var svært forsiktig. en han oppførte seg fantastisk, så jeg trodde han hadde endret seg, så vi kjøpte hus og fikk hund sammen (heldigvis ikke noe større enn det!), og så ble han mye verre enn han noen gang hadde vært, men da var det også mye vanskeligere å dra. Det kan nok være noe tramebånd der, ja. 

Vært slutt i snart fire måneder og han har vært ute i to. Det er så deilig! Han var innom for å hente noen ting i dag, og jeg bare satte alt i garasjen og låste dørene. Han planlegger heldigvis å flytte til nabobyen i løpet av den neste måneden, og det er en måned til jeg skal flytte inn i nytt hus. Har heldigvis ikke sett noe særlig til ham, men blir deilig å kunne kutte absolutt alt av kontakt.

Anonymkode: e9812...7d1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (50 minutter siden):

Helt typisk at han oppfører seg bra etter bruddet. Eksen min gjorde det samme, vi ble sammen igjen, men jeg var svært forsiktig. en han oppførte seg fantastisk, så jeg trodde han hadde endret seg, så vi kjøpte hus og fikk hund sammen (heldigvis ikke noe større enn det!), og så ble han mye verre enn han noen gang hadde vært, men da var det også mye vanskeligere å dra. Det kan nok være noe tramebånd der, ja. 

Vært slutt i snart fire måneder og han har vært ute i to. Det er så deilig! Han var innom for å hente noen ting i dag, og jeg bare satte alt i garasjen og låste dørene. Han planlegger heldigvis å flytte til nabobyen i løpet av den neste måneden, og det er en måned til jeg skal flytte inn i nytt hus. Har heldigvis ikke sett noe særlig til ham, men blir deilig å kunne kutte absolutt alt av kontakt.

Anonymkode: e9812...7d1

Opplevde du også at du «glemte» hva som har skjedd? Hjernen min er helt mush nå og jeg klarer ikke en gang å huske hvorfor jeg dro på krisesenter eller dro fra ham 

Anonymkode: 7c236...ec8