Ut av voldelig forhold. Kan vi med erfaring hjelpe?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 28.12.2021 den 22.18):

Jeg hadde heller ingen, og akkurat de samme tankene som deg. Men jeg klarte det, og det gjør du også. Det er ikke bra for ungene å være i dette. Det var en av grunnene til at jeg gikk, jeg skjønte at de ville bli med meg og at jeg nå kunne beskytte dem bedre ved å dra. 

I tillegg utviklet volden seg, den var ikke lenger bare i affekt og han sa aldri unnskyld. Når han kom flere timer etter at vi hadde «kranglet» og bare skulle si flere stygge ting til meg og spytte på meg, jeg tror jeg heller ville dø enn å fortsette å leve sånn.

Du kommer kanskje dit du også, men håper du kommer dit fortere enn meg. Jeg har ikke så mye liv igjen, og angrer forferdelig på at jeg ikke gikk før.

 

Anonymkode: eab32...1e9

Det er så vanskelig… Barna er så knyttet til han  De siste dagene nå tenker jeg bare på å kjøpe mitt eget hus… Hvordan jeg skal innrede det… Og hvor fint det skal bli… Men så blir jeg dratt tilbake av følelsen av at jeg aldri kommer til å klare det  

Anonymkode: 9b7a3...885

[AliceNextDoor]

Jeg har med vilje unngått denne tråden i det siste, dels fordi de tingene jeg har vært gjennom de siste månedene har krevd all min oppmerksomhet og dels fordi jeg har vært veldig veldig nede. Men det går bedre nå, jeg har lest litt her på hva dere har skrevet og jeg håper noen kanskje kan klare å finne litt støtte i det som skjer i min kant. Og så håper jeg virkelig at flere går fra sine partnere som utøver vold, uansett om den er av fysisk eller psykisk art. Jeg vet alt om hvor vanskelig det er og hvor usannsynlig tungt det føles. Jeg vet alt om hvor mye krefter du skal hente inni deg for å ta til deg motet bare for det første skrittet. Men jeg vet også at det er bare de første skrittene som gjør vondt. Resten er ganske greie. Ikke hele tiden, men stort sett.
Som jeg har fortalt før så tok det mange år før jeg skjønte at det ikke kom til å bli bedre. Det blir ikke det noensinne. Det gjelder for oss alle, vi kan ikke forandre "våre" menn. Det kan kun de selv, om de i det hele tatt er i stand til det. Og det kommer aldri aldri til å skje sammen med deg. For at det skal kunne skje så må en av faktorene være at du går. Så enkelt er det, så konkret tør jeg være og jeg vet jeg har mange andre pars historier med meg som bevis for at det er slik.
Jeg vet også at du ikke har noen grunn for å akseptere å ha det vondt. Ikke noen av oss som har vært i vonde forhold har noen grunn eller plikt til det. Uansett hvor alvorlig det er, du trenger ikke sitte veie opp og ned på om det er vondt nok. Du fortjener et forhold du er trygg i og hvor du føler deg lykke. Dette har du garantert hørt mange ganger før, og du vet det nok selv også.
Hva er det verste som kan skje om du går? I mitt tilfelle ble det trussler, forfølging, skadeverk og trakasering. Ja, jeg kan være helt ærlig på at han hadde utøvd mer vold mot meg om han hadde fått meg innen rekkevidde. Jeg hadde hemmelig adresse, det hjalp bare en periode. Slik er det. Jeg har hemmelig telefonnummer, det har vært en utfordring fordi det lager til mye spørsmål og annen problematikk. Slik er det bare. Han har funnet søkehistorikk fordi Google ikke er så anonymt som jeg en gang trodde, og jeg har vært direkte paranoid på nettet i lange perioder. Jeg bruker VNP-tjenester fremdeleles og har rett og slett brukt dette forumet som en katalysator for å tørre komme "ut". Kort og godt, mine opplevelser er ikke gode, det har vært et virkelig styr å gå fra han og han har laget til mye trøbbel. Jeg har vært utrolig utrygg og redd.

Men det hadde jeg vært om jeg hadde blitt også. Tenk litt på det. Det er faktisk bedre å være litt paranoid og se seg over skulderen av redsel for å bli utsatt for vold kontra å bli værende og være GARANTERT at jeg ble utsatt for vold. Det var den ene lille tankeboblen jeg måtte sette hull på for å få siste innspillet til at selvfølgelig skal jeg gå. Er det kanskje slik for deg også?

Det gjelder virkelig om dere har barn. Eller du har barn som ikke er hans. Vi lærer våre barn hva de skal akseptere i et forhold, så brutalt ærlig må vi kunne være. Døtre lærer indirekte mye lettere hva man må tåle for man er jo glad i mannen og så videre. Jeg er redd for at gutter lærer hva som er greit å gjøre mot sine kvinner. Jeg sier ikke at det alltid er slik, dette er ikke en generalisering. Det er bare et varsku om muligheten og sannsynligheten.
Det jeg vil poengtere som et faktisk element er at barna vet når deres mor eller far har det vondt. Barna lider med sine foreldre som lever i familier hvor vold, trussler og utrygghet er hverdagsfaktor.  Det er ikke ok, og vi kan aldri forlate foreldreansvaret med å ta barna ut av dette.

Jeg har flyttet vekk fra byen "vår" og kommet meg virkelig videre. Det er et drastisk grep, men jeg hadde også behov av å starte på nytt på grunn av den rusproblematikken jeg selv fikk ut av forholdet. Blanke ark og sånn. Det gir meg en slags blanding av forpliktelse til å gjøre det beste utav det som kommer og trygghet om å være borte fra steder og muligheter for at det blir noen vonde minner som oppsøkes. Jeg har tatt meg ut av den gamle historien.

Han er nå siktet for en rekke forhold og saken mot han skal atter en gang opp fordi han ble tatt på ferske spor etter å ha begått skadeverk på min eiendom rett etter å ha fremsatt skriftlige trussler. Han har gitt meg en gavepakke, kan man si, men det stresser allikevel. Jeg skal gjennom et voldsomt følelsesmessig sirkus med tanker rundt det å vitne og det å bli spurt ut av hans advokat i en rettsal. Forholdet vårt skal opp til høring, for å si det litt krokkete. Det koster mye av meg, men det må jeg rett og slett gjennomføre. Det har jeg akseptert, og jeg gruer meg. Men det er fremdeles en bagatell mot å fremdeles lever med han og volden.

Jeg har også kommet frem til at sannsynligheten for at andre menn opplever den skrekken jeg bor i meg og ser trekk som kan gjøre meg identifiserbar som en av de kvinnene som har levd med en av de mennene. Har for lengst sett trekkene til enkelte av de mennene som oppsøker meg, og det er alt for ofte manipulerende drittsekker som er heltene i sine egne historier; kort sagt narsissister med diverse andre trekk. Ut fra den erfaringen må jeg rett og slett se litt på hvordan jeg uttrykker meg og fremstiller meg i samtalle og møte med andre. Eller være klar over det og ikke utsette meg for flere slike forhold. Jeg må ha bedre smak i menn.

Vet ikke om dette innlegget ble helt det jeg hadde tenkt, det er fort mye tanker om kommer på en gang rundt dette temaet. Det frigjør mye følelser og det er et tema som gjør meg sint. Det har kostet meg viktige år av mitt unge voksne liv, og det er jeg veldig bitter for. På dette punktet kunne og burde jeg hatt en trygg familie lik andre i min vennekrets har. jeg føler at jeg nå har dårlig tid. Kan min historie eller jeg selv bidra til at noen andre kommer ut av det, så har det i alle fall hatt noen verdi å gå den veien jeg har gått. Kan vi gjøre oss sterkere og mer bevisste sammen, så vil jeg gjerne hjelpe til. Alle fortjener lykke, ingen fortjener vold.
Med håp om et godt nytt år for alle.
 

[Silva Pluvialis]

 

AnonymBruker skrev (På 10.5.2021 den 1.24):

Takk❤️

Anonymkode: b5914...073

Endret 3. oktober 2022 av Tvillingsjel

[AnonymBruker]

Gjenferdet skrev (10 minutter siden):

Er det noen flere her som kjenner savn etter den rusfølelsen idealiseringsfasene ga?

Nei - ikke sånn. Jeg har kommet fram til at jeg egentlig aldri elsket ham, men at han «overbeviste» meg. Jeg savner de bra tingene han gjorde og det at han fikk meg til å føle meg trygg. Men samtidig var han det som gjorde meg utrygg. Han visste alle hemmelighetene mine, men brukte de mot meg når han ble sint. 

Vi var sammen et halvt liv, og det jeg husker best fra forholdet er forakt. Hvordan han himlet med øynene når jeg snakket, den sarkastiske klappingen over hvor «flink» jeg var, hvordan han spyttet på meg. 

Jeg er for trøtt til å skrive mer nå, men jeg synes du er tøff, og alle dere andre også. Ingen fortjener vold, det er sant, men dypt inne i meg har jeg en stemme som insisterer på at alt var min egen feil. 

Anonymkode: eab32...1e9

[AnonymBruker]

Gjenferdet skrev (17 minutter siden):

 

 

 

(Meg over)

Jeg skrev anonymt den gang, men nå står jeg fram. Det var jeg som stod bak disse innleggene, og som var helt shaky før et avhør. Avhøret ble gjennomført i sommer, og politiet anerkjente forholdet som psykisk tortur. Likevel ble saken henlagt, enda jeg var svært preget og medtatt. Jeg kastet opp en av dagene i forveien og var helt ute av vater. Jeg ba fastlegen om innleggelse, men hun mente "at jeg ikke var så dårlig", tross blaff av tanker om å skade meg selv eller ta selvmord.

Saken har toppet seg for meg siden det har vært mindreårige inni bildet, svært små barn. Ikke våre, men noen i voldsutøvers familie. Det fremkom forstyrrende og graverende opplysninger, som ledet til at jeg var bekymret for at de små barna skulle utsettes for vold og seksuelle overgrep. Avslutningen for meg ble egentlig da jeg endelig fikk meldt ifra - i et helt annet land jeg ikke kjenner, gjennom hjelp av ambassaden. Det var også en årsak til at forholdet ble henlagt hos politiet. De kan ikke straffeforfølge et menneske som ikke er registrert i Norge.

For meg har hele dette marerittet som jeg ble viklet inn i som mindreårig blitt et nytt traume. Det nærmer seg 3 år siden bruddet, men jeg har fått meg en alvorlig knekk i tilliten til andre mennesker. Og like etter bruddet den gang falt jeg i klørne på enda en mann som ville utnytte meg. Sårbar og skjør som jeg var. Jeg fryktet for mitt eget liv, men han trakk seg unna da han så hvor redd jeg ble. Så i samme periode fikk jeg med meg to nye traumer, som om det ikke var nok med alle de andre fra barndommen og ungdomstiden. Og det stagnerte traumebehandlingen jeg fikk, og som jeg kanskje aldri får igjen fordi "jeg ikke hadde tilstrekkelig utbytte".

Jeg var mindreårig da jeg falt i klørne på min ex. Bare 17 år. Det er sakkyndige som tror han kan være psykopat, og jo mer jeg analyserer jo mindre tvil levner det. Og nå har jeg entret voksenlivet med enda en usikkerhet, mistroiskhet og redsel for menn. Han var min første, og til nå eneste, kjæreste. Jeg har ikke turt å involvere meg romantisk med noen siden. Jeg stoler ikke på andre mennesker, og er livredd for å oppleve det samme igjen. 

Og nylig havnet jeg i en vanskelig situasjon med noen venninner. Egentlig en helt uskyldig situasjon, men det var full alarm. Jeg gråt, spiste knapt, sov dårlig, drømte at folk brøt seg inn i leiligheten og var helt shaky. Kvalm, dårlig matlyst, anspent, redd og hadde tanker om å dø. Fordi noe som ble sagt minnet meg om den gang eksen hadde meg i et jerngrep og konstant manipulerte meg med at jeg "ikke var tilgjengelig nok".  Det trigget mishandlingen.

Noe av det jeg stusser på oppi dette er at jeg også savner exen. Han stod meg så forferdelig nær. Den intensiteten da han var god, den har jeg ikke opplevd med et annet menneske før. Han var min nærmeste fortrolige, den jeg delte alt med. Til og med det jeg skammet meg aller mest over, og som ingen andre vet. Da han var god speilet han meg til det ekstreme. Han anerkjente, trøstet, ga omsorg. Som om vi "var ett", sjelevenner, som om ingen forstod meg like godt som han.

Det seksuelle er det ikke mye jeg har utlevert på KG, men også der utfylte han meg. Han hadde tilsynelatende det samme tenningsmønsteret som meg. Vi testet det aldri ut, bare chattet om det, ettersom vi bodde i to forskjellige land og ikke hadde muligheten til å møtes. Jeg skammet meg, men han rommet skamfølelsen. Det er ikke et tenningsmønster jeg hadde turt å utlevere til andre, men jeg gjorde det til han fordi vi stod hverandre så ekstremt nær.

Jeg savner den ekstreme nærheten, fortroligheten, det å bli rommet uansett hva jeg fortalte. Da han var god var han så grenseløst god, og da han mishandlet meg så var han så grenseløst ond. Da han var god omfavnet han barndommen min, og da han var ond brukte han sårbarheten min imot meg. Så dobbel, men samtidig som jeg kjenner på traumereaksjoner etter å ha vært psykisk misbrukt, kjenner jeg også på en sårhet over det gode jeg også mistet.

"Det var ikke ekte", har noen sagt til meg. Og jeg vet det. Det var spill for galleri. Et skuespill, bare for å holde meg i garnet. Det seksuelle, antagelig også. Ikke om han ble opphisset av det samme, men han sa det for å ha meg på kroken. Uansett fantaserer jeg om ham hver gang jeg er opphisset, fordi vi tilsynelatende også hadde "perfekt" seksuell kjemi. En illusjon som ikke var forankret i virkeligheten. Han har antagelig løyet om mye for å få tilgang på min sårbarhet. Og likevel er det exen jeg tenker på hver gang jeg kjenner på seksuelle følelser. Hver gang dras jeg mot ham, og ingen andre.

Jeg savner exen, samtidig som jeg hadde fryktet for mitt eget liv om jeg hadde møtt han. Jeg sitter med traumereaksjoner og skakkjørt tillit til andre mennesker. Jeg tørr ikke å involvere meg med andre mennesker, fordi jeg er så skadet. Hvis en mann viser interesse uten om vennskap så er jeg kjapt ute med å si at jeg ikke er ute etter noe mer enn et vennskap. Mer klarer jeg ikke. Samtidig lengter jeg etter og kjenner et savn etter det gode han ga meg, som jeg vet at ikke var ekte, og som jeg dermed innser at ingen andre kan gi meg. Det var en illusjon, det var ikke ekte, men det var så godt og det var så anerkjennende. Så jeg tørr ikke å involvere meg, av frykt for å bli mishandlet igjen, samtidig som jeg ville følt at noe manglet om den samme gode intensiteten ikke var tilstede i et nytt forhold.

Er det noen flere her som kjenner savn etter den rusfølelsen idealiseringsfasene ga? Det er så mange doble følelser her. Jeg veksler mellom å elske og hate exen. En del av meg vil nok alltid være glad i ham, selv om han var voldelig, skadet meg og forårsaket en retraumatisering med påfølgende mer alvorlige tillitsproblemer.

Nå utleverer jeg meg selv kraftig, men ja. Takk til dere som bidrar i tråden. ❤️❤️ 

For ett sterk innlegg ❤️ Jeg er gift med ei som har vært igjennom det samme som deg, for meg som pårørende er det tøft, men jeg behandler denne damen som en dronning, så det finnes opp til flere mannfolk som vil elske å ære deg ❤️ 
 

stå på, du kjenner igjen de røde flaggene🙏

Anonymkode: b9c99...aca

[Silva Pluvialis]

.

Endret 3. oktober 2022 av Tvillingsjel

[AnonymBruker]

Anonymkode: 90c4e...126

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 1.1.2022 den 23.36):

Det er så vanskelig… Barna er så knyttet til han  De siste dagene nå tenker jeg bare på å kjøpe mitt eget hus… Hvordan jeg skal innrede det… Og hvor fint det skal bli… Men så blir jeg dratt tilbake av følelsen av at jeg aldri kommer til å klare det  

Anonymkode: 9b7a3...885

Du kan klare det 👊🏻Jeg lover 💚

Anonymkode: eab32...1e9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Du kan klare det 👊🏻Jeg lover 💚

Anonymkode: eab32...1e9

Knyttneven skulle vise styrke, håper ingen tolker den feil - stå på, alle. Det går an og det blir bedre. 

Anonymkode: eab32...1e9

[AnonymBruker]

Noen som har tips til meg som snart har rettssak? Er bare noen dager til, og jeg begynner å grue meg... 

 

 

Anonymkode: 4e7cc...992

[AnonymBruker]

Jeg har gått for lenge siden, men pepres av meldinger. Og han tar frem alle mulige episoder der jeg har virket som jeg vil ha han osv. Jeg husker jo episodene, husker at jeg var redd, husker at jeg vurderte hvordan jeg skulle legge det frem for at han ikke skulle bli sint. Og nå trekkes alt det frem som om jeg har brukt han med vilje, og holdt han varm. Jeg liker faktisk ikke tanken på at han skal si det rundt til folk. 

Jeg er sykt god på å si det rette, jeg har jo blitt trent i mange år av nettopp han! Jeg vet at han elsker om jeg virker sjalu. Jeg vet at han elsker å høre at jeg gjerne skulle hatt han der. Så da sier jeg jo sånt, fordi de siste årene i mitt liv har handlet om å gjøre han fornøyd, og det er ikke bare å skru av. Og så dras dette frem igjen nå, gang på gang, og jeg føler det er så ubehagelig. Jeg sliter med å håndtere det. 

Anonymkode: ad669...271

[AnonymBruker]

Kjære deg Ts❤ Jeg ble veldig lei meg over din vonde opplevelse i livet. 

Jeg vil bare si deg noen forhåpentlig trøstende/gode ord. Barnet til en nær venn av meg vokste opp i veldig like forhold, der mor ble stemplet som problemet og far var en tyran som lurte alle til å tro at han var perfekt når han egentlig var slem. Barnet valgte far og hans historie i mange år, og mor ga opp for å fokusere på resterende barn. Men når barnet ble voksen og plutselig over litt tid så forstod barnet den ekte sannheten og kom tilbake til mor som tyveåring. Jeg håper og tror at dette kan skje for deg også ❤ Du er sterk og det er ikke ofte jeg feller tårer av å lese noe, men det gjorde jeg når jeg leste din historie. Du er en sterk kvinne 💪

 

Anonymkode: 0964b...f9e

[AnonymBruker]

Det er lenge siden jeg har skrevet i denne tråden nå. Tenker ikke å skrive så mye, da jeg er redd det ikke skal være anonymt nok. 

Jeg er så sliten nå. Føler at barnas far leker med hodet mitt. Enten får jeg kjeft, eller så snakker han ikke med meg, eller så lyver han. 

Samarbeidet er så utrolig vanskelig. Jeg har heldigvis mye støtte rundt meg, men det er så tøft å stå i dette! 

Jeg håper at jeg klarer å gi barna den oppveksten de fortjener ❤️

Anonymkode: 42969...12f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Det er lenge siden jeg har skrevet i denne tråden nå. Tenker ikke å skrive så mye, da jeg er redd det ikke skal være anonymt nok. 

Jeg er så sliten nå. Føler at barnas far leker med hodet mitt. Enten får jeg kjeft, eller så snakker han ikke med meg, eller så lyver han. 

Samarbeidet er så utrolig vanskelig. Jeg har heldigvis mye støtte rundt meg, men det er så tøft å stå i dette! 

Jeg håper at jeg klarer å gi barna den oppveksten de fortjener ❤️

Anonymkode: 42969...12f

God klem fra meg, forstår deg så inderlig godt❤️Husk at du er verdifull og at hans gjerninger må han ta skammen for selv,jeg bestemte meg tidlig etter mitt brudd å tenke slik.jeg fikk traumeterapi,ba om det,det har virkelig hjulpet meg ❤️ om du vil det,eller ha samtaler med psykolog så snakk med din lege.Der e r hjelp og få,og du kan presisere til legen at det haster,om du føler det slik.I traumebehandling får man ut mye,griner mye,men blir ikke presset,d U velger selv hva du vil fortelle.ønsker deg alt godt videre,mist ikke motet.Hilsen hardt prøvd medsøster ❤️❤️ps jeg sa til legen at jeg trengte terapeut med tyngde og lang erfaring,det tok han i etterretning heldigvis.

Anonymkode: 4b573...a79

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

sa til legen at jeg trengte terapeut med tyngde og lang erfaring,det tok han i etterretning heldigvis.

Seriøst? Hvor bor du? Jeg har prøvd å få hjelp siden januar, dvs nå litt over ett år, men det finnes ikke. Dps kan ikke traumer, de private med driftstilskudd er ikke noe bra eller har fulle lister, og de vanlige private er en jungel ingen har oversikt over. 

«Traumeterapi» hadde ikke dps hørt om, en gang, og personen de kunne tilby meg var nyutdannet, ikke ferdig med praksis, null erfaring. 

Du er heldig! Jeg har resignert og ser at jeg kommer ikke til å få noe hjelp. 

Anonymkode: eab32...1e9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Samarbeidet er så utrolig vanskelig. Jeg har heldigvis mye støtte rundt meg, men det er så tøft å stå i dette! 

Jeg håper at jeg klarer å gi barna den oppveksten de fortjener ❤️

Skjønner deg veldig godt. Du er heldig som har støtte. Og barna dine er heldige som har deg. 

Samarbeidet er vanskelig her også (vi samarbeider ikke og har null kontakt), jeg ønsker egentlig ikke å verken se eller snakke med ham igjen. 

Anonymkode: eab32...1e9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Seriøst? Hvor bor du? Jeg har prøvd å få hjelp siden januar, dvs nå litt over ett år, men det finnes ikke. Dps kan ikke traumer, de private med driftstilskudd er ikke noe bra eller har fulle lister, og de vanlige private er en jungel ingen har oversikt over. 

«Traumeterapi» hadde ikke dps hørt om, en gang, og personen de kunne tilby meg var nyutdannet, ikke ferdig med praksis, null erfaring. 

Du er heldig! Jeg har resignert og ser at jeg kommer ikke til å få noe hjelp. 

Anonymkode: eab32...1e9

Dør i landet.så leit at de ikke gir hjelp.Keg har også hatt samtaler med Epitel på tlf.Google det.De kan kanskje rådføre deg.varm klem ❤️

Anonymkode: 4b573...a79

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Dør i landet.så leit at de ikke gir hjelp.Keg har også hatt samtaler med Epitel på tlf.Google det.De kan kanskje rådføre deg.varm klem ❤️

Anonymkode: 4b573...a79

Sør..

Anonymkode: 4b573...a79

[AnonymBruker]

Svarer alle dere ❤️ Husk at krisesenteret er et lavterskeltilbud. De har bare erfaring med våre traumer ❤️ Dit kan du få komme på kort varsel. 

Jeg har krisesenter og psykiater som jeg går til ukentlig. Men sitter likevel i et hjørne og gråter. Dette er så tøft. Må bare ta meg sammen før barna kommer hjem ❤️

Anonymkode: 42969...12f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Sør..

Anonymkode: 4b573...a79

Jeg bor også i sør. Har du vært så heldig å få komme til SPST? I så fall er jeg misunnelig!

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Svarer alle dere ❤️ Husk at krisesenteret er et lavterskeltilbud. De har bare erfaring med våre traumer ❤️ Dit kan du få komme på kort varsel. 

Jeg har krisesenter og psykiater som jeg går til ukentlig. Men sitter likevel i et hjørne og gråter. Dette er så tøft. Må bare ta meg sammen før barna kommer hjem ❤️

Anonymkode: 42969...12f

Kjenner igjen gråtingen. Er så lei av meg selv pga at det aldri stopper. 

Krisesenter hjalp ikke når det gjaldt terapi, og de understreket også at det ikke var deres rolle. 

Anonymkode: eab32...1e9