Ut av voldelig forhold. Kan vi med erfaring hjelpe?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Vi har ikke flyttet fra hverandre, jeg har sagt at jeg i det minste vil vi skal ha hvert vårt soverom, han oppfører seg greit men noe rart og er fremdeles rundt meg selv om jeg egentlig har sagt jeg synes det er ubehagelig å være rundt ham. Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor han ikke av respekt for meg har dratt ut av huset for helgen. Han sier jeg ser sliten ut og at han vil hjelpe hvis han kan - jeg tror han prøver å manipulere meg noe nå - for jeg skal faan ikke ha hjelp av han når det er han som har forårsaker dette!!

Anonymkode: 7c236...ec8

Jeg kan virkelig forstå de som ikke klarer å dra for når han nå oppfører seg så forståelsesfull og elskverdig så tenkte jeg et lite øyeblikk «hva driver jeg med» men jeg skal ut!! Kan han prøve å fremstille meg som den «syke» for å overbevise om at han kan ha barna mer??

Anonymkode: 7c236...ec8

[Lærke]

Til dere som ikke er kjent med ‘Støttesenter for kriminalitetsutsatte’ : https://www.politiet.no/kontakt-oss/stottesenter-for-kriminalitetsutsatte/

Lavterskeltilbud som verken krever henvisning eller anmeldelse. Man kan også ringe anonymt, for den som har behov for det. 

[Psykiskvold]

Følg psykiskvold.no på Instagram, Facebook eller nettside. Kunnskap, råd og håp.

[AnonymBruker]

Har skrevet litt her før. Og kan komme med en oppdatering. 

Vi bor for tiden på krisesenteret.  Vet ikke om dette er så mye enklere. Har så lyst å gi opp! Jeg og barna savner hjemmet vårt. Barna sliter med den nye situasjonen og hverdagen. Også er det så mange ting som må ordnes. Føler meg hjemløs og hjelpesløs. Nesten så jeg angrer. Syns det er så endelig å feks leie ett sted å bo, men det må jo gjøres. 

Anonymkode: 74734...e1a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Har skrevet litt her før. Og kan komme med en oppdatering. 

Vi bor for tiden på krisesenteret.  Vet ikke om dette er så mye enklere. Har så lyst å gi opp! Jeg og barna savner hjemmet vårt. Barna sliter med den nye situasjonen og hverdagen. Også er det så mange ting som må ordnes. Føler meg hjemløs og hjelpesløs. Nesten så jeg angrer. Syns det er så endelig å feks leie ett sted å bo, men det må jo gjøres. 

Anonymkode: 74734...e1a

♥️ Det blir bedre. Om du har et nettverk, så bruk det. Heier på deg. 

Anonymkode: eab32...1e9

[AnonymBruker]

Jeg har skrevet her før; har tatt oppgjør med mannen i terapi og har endelig klart å sette ord på det; fysisk vold mot barna og psykisk vold mot oss alle (forferdelig sinne).

han er fryktelig lei seg. Sier han allerede har endret seg og har blitt med i parterapi og skaffet seg en psykolog selv. Villig til å gjøre hva som helst for meg. Jeg vil ut jeg nå. Føler meg litt fanget av at han nå oppriktig har (?) endret adferd og jeg går likevel, men jeg elsker ham ikke lengre. Jeg elsket ham så utrolig høyt en gang, men det vitret bort hver gang han dro barna inn på rommet holdt dem fast skrek på dem trykket dem ned i madrassen og forlangte respekt og dyttet meg bort når jeg forsøkte å stoppe ham. Eller hver gang jeg har unngått å si hva jeg vil i frykt for å gjøre ham sinna. Alle drømmene/ønskene mine som er lagt på hulla fordi jeg har prøvd å holde alle oppe
 

Har sagt jeg vil skille meg. Men det er så vondt å splitte en familie som nå for aller første gang kunne hatt en sjanse. Men jeg er så preget av alt, tror det er første gang jeg har tenkt at han kan være i stand til å passe på dem uten at jeg passer på - kanskje det er derfor jeg klarer å gå først nå. Men det er fryktelig vondt å ikke skulle se barna mine hver dag

Anonymkode: 7c236...ec8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Men det er fryktelig vondt å ikke skulle se barna mine hver dag

Det høres ut som at de bør være mest hos deg. Ungene må være traumatiserte. 

Anonymkode: eab32...1e9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 2021-10-24 den 20.37):

Jeg har skrevet her før; har tatt oppgjør med mannen i terapi og har endelig klart å sette ord på det; fysisk vold mot barna og psykisk vold mot oss alle (forferdelig sinne).

han er fryktelig lei seg. Sier han allerede har endret seg og har blitt med i parterapi og skaffet seg en psykolog selv. Villig til å gjøre hva som helst for meg. Jeg vil ut jeg nå. Føler meg litt fanget av at han nå oppriktig har (?) endret adferd og jeg går likevel, men jeg elsker ham ikke lengre. Jeg elsket ham så utrolig høyt en gang, men det vitret bort hver gang han dro barna inn på rommet holdt dem fast skrek på dem trykket dem ned i madrassen og forlangte respekt og dyttet meg bort når jeg forsøkte å stoppe ham. Eller hver gang jeg har unngått å si hva jeg vil i frykt for å gjøre ham sinna. Alle drømmene/ønskene mine som er lagt på hulla fordi jeg har prøvd å holde alle oppe
 

Har sagt jeg vil skille meg. Men det er så vondt å splitte en familie som nå for aller første gang kunne hatt en sjanse. Men jeg er så preget av alt, tror det er første gang jeg har tenkt at han kan være i stand til å passe på dem uten at jeg passer på - kanskje det er derfor jeg klarer å gå først nå. Men det er fryktelig vondt å ikke skulle se barna mine hver dag

Anonymkode: 7c236...ec8

Jeg tror faktisk det beste for barna her er både at du skiller deg, dere flytter sammen bort og så må du ta samværsordningen via retten siden barnas beste bør være i fokus. 

Jeg håper du ser hvor alvorlig dette egentlig er, både for barna og for deg. Egentlig hadde det beste vært om han, iallefall for en periode ikke var med barna en liten stund sånn at de kunne finne ro og trygghet. 

Samværet bør dere ta via retten, for å få ditt på det rene. Ikke godta samvær uten tilsyn, fordi barnas beste er å føle seg trygge rundt han. Og det tviler jeg på de gjør per i dag. Egentlig burde han vært anmeldt, samtidig som jeg ikke tror du er helt der enda, men det burde han. 

Håper det kommer en snarlig løsning for dere med tanke på å flytte fra hverandre snarest, evt at han bor en annen plass frem til dere har funnet en løsning på boforhold og samvær og alt. For barna trenger ro, trygghet og stabilitet. Det hjelper ikke at han "gjør alt" og "har forandret seg". Det _FØLES_ fremdeles utrygt for dere alle. 

God klem, er stolt av deg både for at du har tatt det opp i parterapi og at du har sagt du vil skilles. Neste steg er å komme dere vekk. Blir det vanskelig å bo sammen, flytt en periode på krisesenter - helt ærlig, det var det beste jeg gjorde en periode når jeg gjorde det slutt med min. Mye hjelp og støtte å få, døgnet rundt. 💜💜

Anonymkode: 8039e...e29

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg tror faktisk det beste for barna her er både at du skiller deg, dere flytter sammen bort og så må du ta samværsordningen via retten siden barnas beste bør være i fokus. 

Jeg håper du ser hvor alvorlig dette egentlig er, både for barna og for deg. Egentlig hadde det beste vært om han, iallefall for en periode ikke var med barna en liten stund sånn at de kunne finne ro og trygghet. 

Samværet bør dere ta via retten, for å få ditt på det rene. Ikke godta samvær uten tilsyn, fordi barnas beste er å føle seg trygge rundt han. Og det tviler jeg på de gjør per i dag. Egentlig burde han vært anmeldt, samtidig som jeg ikke tror du er helt der enda, men det burde han. 

Håper det kommer en snarlig løsning for dere med tanke på å flytte fra hverandre snarest, evt at han bor en annen plass frem til dere har funnet en løsning på boforhold og samvær og alt. For barna trenger ro, trygghet og stabilitet. Det hjelper ikke at han "gjør alt" og "har forandret seg". Det _FØLES_ fremdeles utrygt for dere alle. 

God klem, er stolt av deg både for at du har tatt det opp i parterapi og at du har sagt du vil skilles. Neste steg er å komme dere vekk. Blir det vanskelig å bo sammen, flytt en periode på krisesenter - helt ærlig, det var det beste jeg gjorde en periode når jeg gjorde det slutt med min. Mye hjelp og støtte å få, døgnet rundt. 💜💜

Anonymkode: 8039e...e29

Takk 💜💜

men hvordan kan jeg «forsvare» å ta barna bort fra en pappa som nå er rolig, har tatt grep - han har hatt flere måneder uten episoder og han ber meg om tilbakemelding jevnlig om han er ufin/går over streken. Han har fokus på å gjøre opp for seg - skaffe hjelp til både barn og meg. Og er innforstått med at det nå blir skilsmisse. Er det utopi å tenke at det var dette som skulle til for at han skulle bli en god far? At han virkelig tar tak i problemene sine? Når sier man at fortid er fortid - man fikser det som må fikses og så ser man fremover? Jeg er så usikker på hvor stor konflikt jeg skal gjøre meg klar for ift samvær - for fra hans ståsted har han tatt ansvar og gjør det han kan for å forhindre at det skjer igjen.

Anonymkode: 7c236...ec8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Han har fokus på å gjøre opp for seg - skaffe hjelp til både barn og meg

Det er vel og bra, men for å gjøre opp for seg bør han faktisk melde seg selv til politiet. Han bør også selv skjønne at han ikke kan ha noe særlig samvær akkurat nå. 

Anonymkode: eab32...1e9

[AnonymBruker]

Det er så mange sterke her inne i tråden. Jeg føler meg dermed litt svak, siden jeg fortsatt er i forholdet. Kjenner meg veldig igjen i det hun over skriver, at det er vanskelig å gå, når de endelig virker å forstå, og snart er det ett år siden den mer alvorlige hendelsen, men ser at han fremdeles har et usunt reaksjonsmønster rundt sinne. Denne tråden har blitt som en ventilasjon jeg ikke kan gjøre med andre, selv om jeg har tatt kontakt med alle institusjoner som finnes nå egentlig. Og han og jeg får behandling. Likevel føler jeg ikke at jeg får lov å være meg. I går utrykket jeg noe misnøye over at noe jeg skulle hjelpe han med, var en større oppgave enn det jeg ble spurt om, noe som gikk ut over mine planer. Dermed utrykte jeg dessverre litt frustrasjon i form av «men jeg skulle jo …… etterpå», da blir han irritert på meg, lurer på hvorfor jeg alltid skaper drama, at jeg er egoistisk at jeg lager styr, diskusjonen blir dratt ut av proposjoner og jeg forsvarer meg for alt mulig, og alt jeg sier blir vridd rundt, så vi kommer ut av det opprinnelige problemet. Jeg prøver etter en stund å prate rolig om hvorfor jeg var frustrert, at jeg følte at min tid ikke ble respektert, og det var frustrerende. Han blir noe roligere, men så kommer han med noen stikk tilbake, og så har vi det gående. Da klarer han å så at han både går til sinnemestring og fvk for meg, så da bør jeg se at han bruker av sin tid. Han sier han har tvilt mange ganger på om han bør gå til disse tingene, da det er psykisk belastende for han. Dette får meg til å tvile på motivasjonen hans. Er den sann? Beklager mye surr, må også utelate detaljer for å ikke bli kjent igjen. 

Anonymkode: 067f6...81f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er så mange sterke her inne i tråden. Jeg føler meg dermed litt svak, siden jeg fortsatt er i forholdet. Kjenner meg veldig igjen i det hun over skriver, at det er vanskelig å gå, når de endelig virker å forstå, og snart er det ett år siden den mer alvorlige hendelsen, men ser at han fremdeles har et usunt reaksjonsmønster rundt sinne. Denne tråden har blitt som en ventilasjon jeg ikke kan gjøre med andre, selv om jeg har tatt kontakt med alle institusjoner som finnes nå egentlig. Og han og jeg får behandling. Likevel føler jeg ikke at jeg får lov å være meg. I går utrykket jeg noe misnøye over at noe jeg skulle hjelpe han med, var en større oppgave enn det jeg ble spurt om, noe som gikk ut over mine planer. Dermed utrykte jeg dessverre litt frustrasjon i form av «men jeg skulle jo …… etterpå», da blir han irritert på meg, lurer på hvorfor jeg alltid skaper drama, at jeg er egoistisk at jeg lager styr, diskusjonen blir dratt ut av proposjoner og jeg forsvarer meg for alt mulig, og alt jeg sier blir vridd rundt, så vi kommer ut av det opprinnelige problemet. Jeg prøver etter en stund å prate rolig om hvorfor jeg var frustrert, at jeg følte at min tid ikke ble respektert, og det var frustrerende. Han blir noe roligere, men så kommer han med noen stikk tilbake, og så har vi det gående. Da klarer han å så at han både går til sinnemestring og fvk for meg, så da bør jeg se at han bruker av sin tid. Han sier han har tvilt mange ganger på om han bør gå til disse tingene, da det er psykisk belastende for han. Dette får meg til å tvile på motivasjonen hans. Er den sann? Beklager mye surr, må også utelate detaljer for å ikke bli kjent igjen. 

Anonymkode: 067f6...81f

Noe jeg merker på meg selv er at jeg går nærmest og venter på at det skal skje noe - og dermed tolker jeg alt han gjør og sier i negativ retning. Det er jo heller ikke sunt for ham for han føler jo aldri at han gjør noe riktig om dagen. Han har lagt seg fullstendig flat og det gjør det nesten enda vanskeligere å gå, jeg føler meg nesten dum som har laget så mye styr om dagen. Så er det folk rundt meg som må minne meg på helvette vi har vært igjennom. Tenker mye på Cycle of abuse - har du lest om det? https://www.healthline.com/health/relationships/cycle-of-abuse#the-cycle
Akkurat nå er det anger eller reconsilliation, prat om unger og hvordan de evt kan tåle en skilsmisse - han gjør hva som helst for å holde familien samlet, han elsker meg og ungene osv osv 

men du - slik du beskriver det over så høres det ut som om han er på vei inn i et dårlig mønster igjen - har du barn? Har du tenkt lenge på å gå?

Anonymkode: 7c236...ec8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Takk 💜💜

men hvordan kan jeg «forsvare» å ta barna bort fra en pappa som nå er rolig, har tatt grep - han har hatt flere måneder uten episoder og han ber meg om tilbakemelding jevnlig om han er ufin/går over streken. Han har fokus på å gjøre opp for seg - skaffe hjelp til både barn og meg. Og er innforstått med at det nå blir skilsmisse. Er det utopi å tenke at det var dette som skulle til for at han skulle bli en god far? At han virkelig tar tak i problemene sine? Når sier man at fortid er fortid - man fikser det som må fikses og så ser man fremover? Jeg er så usikker på hvor stor konflikt jeg skal gjøre meg klar for ift samvær - for fra hans ståsted har han tatt ansvar og gjør det han kan for å forhindre at det skjer igjen.

Anonymkode: 7c236...ec8

Det er jo ingenting å forsvare når han allerede har gått over streken såpass mange ganger at dere sliter. Dere trenger ro og stabilitet over flere år på å komme dere igjen. Det er jo også derfor jeg anbefaler at man kontakter flere instanser for at både du, far og barna skal få det hele og nyanserte bildet av dette. 

Hva har han gjort for å ta grep? Meldt seg på sinnemestringskurs hos atv f.eks? Meldt seg selv til politiet? Snakket, forklart, unnskyldt seg til deg og barna med hjelp fra abup/barnepsykolog eller lignende? Forklart til psykologen til barna hva han har gjort som kan være grunnen til at barna sliter? Din psykolog og hvorfor du sliter? Gjort opp for seg for dere i det hele tatt? Eller "bare" endret seg? 

Som du selv skriver, om cycle of abuse, de kan fint "forstå" over en periode at de har trådd over grensen og prøver å vise at de kan forandre seg. Men hvor lang tid går det før den boblen evt sprekker? Vet du det? Vet han det? Tror ingen her kan gi et rett eller galt svar på det for vi kjenner hverken han, deg, hvor lenge dette har pågått og i hvilken grad han nå innser at det han har gjort har vært ufattelig vondt og galt gjort. 

Det er lurt å involvere/ha kontakt med andre instanser i det her, for å sørge for at barna blir godt ivaretatt.

Barnevernet kan bistå med støtte, evt være tilsyn for barna en periode (ikke over lengre tid uten dom på samvær med tilsyn) de ønsker heller at man søker hjelp enn at man blir meldt for å si det sånn. De ønsker bare å hjelpe, ikke å ødelegge en familie mer. 

Krisesenteret har mange gode personer som kan støtte opp rundt en vanskelig tid, man må ikke bo der for å få samtalehjelp og støtte, evt at de kan bistå i kontakt med andre personer. 

Psykologene deres kan jo bare gjøre så som så, støtte dere osv, men de har meldeplikt til barnevernet ved mistanke om vold. Så er lurt å være ærlig og søke hjelp selv heller enn at de melder. 

Støttesenter for kriminalitetsutsatte, fordi dere har vært gjennom noe som er kriminelt. 

Går an å kontakte Stine Sofie Senteret og søke om opphold der. Alt av utgifter til opphold og den maten de gir blir dekket, mulig reise også tror jeg. Et 5-6 dagers opphold med forståelse og støtte for deg og barna. 

Abup kan bistå med å forklare dere forståelsen av traumene barna har vært gjennom og hvordan de kan bygges opp igjen, mulig de må gjennom ulike former for terapi. De er også der for å hjelpe foreldre å skape båndet tilbake i familier, hjelper med foreldrerollen og hvordan barn kan oppfattes Vs hvordan de egentlig har det. 

Anbefaler at du og han går på cos-kurs, hver for dere helst. 

Det å "forsvare" hvorfor barna ikke skal være med han, tja si det? At de skal føle trygghet og stabilitet. Som jeg har prøvd å forklare så er det jo ikke sånn at selv om volden og sinnet er "borte" og han tar tak at dere ikke kjenner på usikkerheten i huset? "Hvor lang tid tar det før det smeller?" 

(leste litt fort gjennom ditt innlegg og ser at du skriver han har tatt mye tak) 

Likevel, når det kommer til usikkerheten rundt samværet og han, så tar du samværssaken til retten og får en barnesakkyndig til å hjelpe dere med å finne ut hva som er til det beste for barna. Selv om han har forandret seg mye, så betyr ikke det at han er en "god far" for evig og alltid. Sånne ting som dette tar tid, barna trenger tid. Barna trenger å føle seg forstått av han, de trenger å gjenskape et godt bånd til sin far. Og det får man ikke ved 1 unnskyldning og et løfte om at "nå har jeg skjerpet meg". 

Jeg forstår at du ønsker og håper at det var dette som skulle til, at nå skal ting bli bedre, nå er han en god far, nå gjør han ditt og datt.. Og den følelsen forstår jeg SÅ godt. Jeg bare håper du tar med deg fornuften og gjør det du kan for at barna fortsatt skal være godt ivaretatt av far, selv når dere ikke bor sammen mer. At du forstår at dette ikke er gjort i en håndvending, at barna trenger tid, tid og mer tid. 

Og det med at "fortid er fortid", vel.. Det er jo ikke fortid enda. Dere lever fortsatt sammen, han spør om han reagerer på "riktig" måte (underforstått at han ikke er helt stabil i hvordan man bør være), barna sliter med traumer, du sliter med traumer.

Fortid er den dagen dere ikke lenger lever i frykt for hva som kan skje. Fortid er den dagen dere føler dere trygge i nærheten av han. Fortid er den dagen dere føler at dere ikke lever i en tåke, dere kan forutsi at dagen blir god, dere kan være dere selv uten å tenke at dere skal bli angrepet. Fortid er den dagen du føler du kan gi slipp på alt du har holdt innestengt i så lang tid, la masken falle og bare føle deg trygg, varm og elsket av deg selv. 

Ting tar tid 💜 beklager for evt rotete innlegg 😅

God klem 💜

Anonymkode: 8039e...e29

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Det er så mange sterke her inne i tråden. Jeg føler meg dermed litt svak, siden jeg fortsatt er i forholdet. Kjenner meg veldig igjen i det hun over skriver, at det er vanskelig å gå, når de endelig virker å forstå, og snart er det ett år siden den mer alvorlige hendelsen, men ser at han fremdeles har et usunt reaksjonsmønster rundt sinne. Denne tråden har blitt som en ventilasjon jeg ikke kan gjøre med andre, selv om jeg har tatt kontakt med alle institusjoner som finnes nå egentlig. Og han og jeg får behandling. Likevel føler jeg ikke at jeg får lov å være meg. I går utrykket jeg noe misnøye over at noe jeg skulle hjelpe han med, var en større oppgave enn det jeg ble spurt om, noe som gikk ut over mine planer. Dermed utrykte jeg dessverre litt frustrasjon i form av «men jeg skulle jo …… etterpå», da blir han irritert på meg, lurer på hvorfor jeg alltid skaper drama, at jeg er egoistisk at jeg lager styr, diskusjonen blir dratt ut av proposjoner og jeg forsvarer meg for alt mulig, og alt jeg sier blir vridd rundt, så vi kommer ut av det opprinnelige problemet. Jeg prøver etter en stund å prate rolig om hvorfor jeg var frustrert, at jeg følte at min tid ikke ble respektert, og det var frustrerende. Han blir noe roligere, men så kommer han med noen stikk tilbake, og så har vi det gående. Da klarer han å så at han både går til sinnemestring og fvk for meg, så da bør jeg se at han bruker av sin tid. Han sier han har tvilt mange ganger på om han bør gå til disse tingene, da det er psykisk belastende for han. Dette får meg til å tvile på motivasjonen hans. Er den sann? Beklager mye surr, må også utelate detaljer for å ikke bli kjent igjen. 

Anonymkode: 067f6...81f

Han går der for deg? Ja, viser jo at motivasjonen hans ikke er helt sunn egentlig. For han virker sint på deg for at du "tvinger han" til å dra dit, fordi det er belastende for HANS psyke å gå dit.. Når det er belastende for DIN psyke hvordan han reagerer. Dette høres ikke bra ut sånn sett. Og at han tviler at han må gå dit viser jo at han enda ikke innser hvilke problemer han har. Han gjør det for deg, for at du skal bli fornøyd. Han gjør det ikke for å bli bedre, mer sånn "javel, jeg får gå dit da, er du fornøyd nå?" og ikke "jeg innser at jeg har et problem og min måte å være på ovenfor deg er ikke sunn og jeg ønsker å jobbe med dette for at jeg skal ha det godt og for at vi sammen skal ha det godt". 

Han legger mye skyld over på deg. Og at du skal gjøre ting for han som går ut over din tid er jo en måte å holde deg under kontroll på. For han ser at du ikke setter ned foten og sier at "jeg kan hjelpe deg i 15 min så skal jeg gjøre mitt" og godta det. Nei, her skal du gjøre mye for han fordi han gjør jo "så mye" for deg. 

Jeg tror du burde gå litt i tenkeboksen. Nå har det gått 1 år siden "den mer alvorlige hendelsen". Hva har han gjort for deg, hvor langt har han kommet i løpet? Er han "bedre" eller faller mye tilbake i gamle spor? Hvor godt har du det? Klarer du å bære deg selv og reagere uten å frykte hva som kommer? Kjenner du at dette er et godt forhold med tillit og kjærlighet der du kan føle deg trygg på hvordan du blir behandlet og snakket til? Hvis du sa mye nei nå, prøv å snu litt på det. Hva kan du selv gjøre for å ha det godt? Fortsette å håpe på bedring, endring? De fleste mennesker må ha egen vilje og evne til å forandre seg ut fra sin egen motivasjon. Ikke fra andres. 

Hva slags liv har DU lyst til å ha? Hva slags liv ønsker du å se tilbake på? Og har du det per nå? 

Styrke og styrke, det er ikke alltid det handler om å være sterk. Noen ganger handler det om at ting skjer til rett tid, at man finner det smutthullet for å komme seg ut, man finner det mennesket som hjelper deg, man har fått nok, man klarer til slutt å innse hvordan man har det og finner ut av at livet kan bli bedre. Det handler ikke alltid om styrke, men at tid og sted plutselig treffer "NÅ" ER MIN TID TIL Å GÅ. 

Du er sterk nok, du er god nok, og du kan bli godt tatt vare på når du en dag finner ut av hvordan du ønsker at ditt liv skal være. God klem 💜

 

Anonymkode: 8039e...e29

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Han går der for deg? Ja, viser jo at motivasjonen hans ikke er helt sunn egentlig. For han virker sint på deg for at du "tvinger han" til å dra dit, fordi det er belastende for HANS psyke å gå dit.. Når det er belastende for DIN psyke hvordan han reagerer. Dette høres ikke bra ut sånn sett. Og at han tviler at han må gå dit viser jo at han enda ikke innser hvilke problemer han har. Han gjør det for deg, for at du skal bli fornøyd. Han gjør det ikke for å bli bedre, mer sånn "javel, jeg får gå dit da, er du fornøyd nå?" og ikke "jeg innser at jeg har et problem og min måte å være på ovenfor deg er ikke sunn og jeg ønsker å jobbe med dette for at jeg skal ha det godt og for at vi sammen skal ha det godt". 

Han legger mye skyld over på deg. Og at du skal gjøre ting for han som går ut over din tid er jo en måte å holde deg under kontroll på. For han ser at du ikke setter ned foten og sier at "jeg kan hjelpe deg i 15 min så skal jeg gjøre mitt" og godta det. Nei, her skal du gjøre mye for han fordi han gjør jo "så mye" for deg. 

Jeg tror du burde gå litt i tenkeboksen. Nå har det gått 1 år siden "den mer alvorlige hendelsen". Hva har han gjort for deg, hvor langt har han kommet i løpet? Er han "bedre" eller faller mye tilbake i gamle spor? Hvor godt har du det? Klarer du å bære deg selv og reagere uten å frykte hva som kommer? Kjenner du at dette er et godt forhold med tillit og kjærlighet der du kan føle deg trygg på hvordan du blir behandlet og snakket til? Hvis du sa mye nei nå, prøv å snu litt på det. Hva kan du selv gjøre for å ha det godt? Fortsette å håpe på bedring, endring? De fleste mennesker må ha egen vilje og evne til å forandre seg ut fra sin egen motivasjon. Ikke fra andres. 

Hva slags liv har DU lyst til å ha? Hva slags liv ønsker du å se tilbake på? Og har du det per nå? 

Styrke og styrke, det er ikke alltid det handler om å være sterk. Noen ganger handler det om at ting skjer til rett tid, at man finner det smutthullet for å komme seg ut, man finner det mennesket som hjelper deg, man har fått nok, man klarer til slutt å innse hvordan man har det og finner ut av at livet kan bli bedre. Det handler ikke alltid om styrke, men at tid og sted plutselig treffer "NÅ" ER MIN TID TIL Å GÅ. 

Du er sterk nok, du er god nok, og du kan bli godt tatt vare på når du en dag finner ut av hvordan du ønsker at ditt liv skal være. God klem 💜

 

Anonymkode: 8039e...e29

Dette innlegget var perfekt på alle måter. Signerer hvert ord 💕

Anonymkode: eab32...1e9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 31.3.2021 den 17.52):

Bra du setter igang en slik tråd, men er det virkelig slik at det ikke finnes noe som helst form for støtte å få? Jeg kan absolutt ingenting. Trodde man hadde krisesentere eller andre former for hjelp?

Anonymkode: 025dc...839

Støtte er det men du må ville ta i mot den støtten selv

Anonymkode: e0866...5f9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 3.6.2021 den 18.18):

Hvordan blir man et «helt» menneske igjen etter et brudd med en som bedrev finurlig psykisk manipulering i flere år? Da mener jeg gaslighting, systematisk nedbryting, perioder der han var verdens snilleste, perioder der han fikk meg til å føle meg totalt verdiløs, nektet fysisk nærhet, sa ting for å trykke meg ned, var lystløgner, fortalte at andre hatet meg osv. Holdt på å ta livet mitt fordi jeg oppriktig trodde jeg ikke hadde noen verdi. Så fant jeg ut at han var utro i tillegg, (han lurte dem også, forøvrig. Han sa til dem at han var singel).

(Forrige eks gjorde noe lignende, men det var ikke så ille som dette. Han var også utro, i flere år.)

Jeg klarte å flytte ut, heldigvis! Selv om jeg har det mye bedre nå, sliter jeg vanvittig med det jeg har gått gjennom. Kjemper for å ikke bli bitter og hate menn osv. Nekter å la ekser ha såpass mye makt over meg at jeg blir til en person jeg ikke liker.

Men hvordan kommer man seg over noe sånt?

Anonymkode: 2b034...71c

Så grusomt det må ha vært for deg  Hvordan går det med deg nå? Fikk du hjelp fra noen?

Anonymkode: 28d15...9a4

[AnonymBruker]

Her står det mye om gaslighting. Det er nok viktig for ofre for psykisk mishandling å ha kunnskap om det de mishandlerne gjør, for å lettere kunne forstå hva de holder på med når de bryter ned sitt offer.

 

 

Anonymkode: 28d15...9a4

[Totorino]

Hvis dere kan engelsk har jeg lært veldig mye fra denne siden.

@dueiermegikke på Instagram og

boka "Why does he do that" av Lundy Bancroft. 

Dere er så sterke alle sammen! 

 

 

[AnonymBruker]

Her er to tråder som inneholder mye viktig informasjon i forbindelse med vold i relasjoner:

 

Anonymkode: 28d15...9a4