Ut av voldelig forhold. Kan vi med erfaring hjelpe?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Ja den episoden var særlig ille. Han dyttet ikke, han slengte meg i bakken slik at jeg mistet pusten pga magen😣 Det var en krangel han eksploderte. Jeg er liten og hadde liten mage og har tenkt at det var medvirkende til at han ikke hadde større sperre fra å gjøre dette på det tidspunktet.  Han tenkte rett og slett ikke. Uten at det selvfølgelig er noen unnskyldning.

Denne episoden førte til at jeg nevnte det for jordmor på kontroll som var noen dager etterpå. Fortalte at samboer kunne ha problemer med sinnemestring og ville ha råd. Da koblet hun med en gang familievernkontoret på banen. De ville ha ham på sinnemestringsskurs, men han nektet.  Han ville heller ikke samtale der.
 

Dette ble nok uansett en oppvekker for ham, for han skjerpet han seg veldig og det skjedde ikke igjen. Det er 4 år siden nå.

Anonymkode: 3ed8e...087

Dette blir egentlig bare verre og verre.... 
Han hadde ikke sperre fordi du er liten?? Altså, jo mindre du er jo mer voldelig kan han være? 
Du sier det ikke er noen unnskyldning, samtidig sitter du å forsvarer han mot absolutt alt vi sier. Du sitter å lager unnskyldninger for alt, for at det er "din feil". Du provoserte, du er liten, du motsa, du gjorde feil, du gjorde feil, det var din feil. Når skal du innse at det er HANS feil at han faktisk kunne tatt livet av deg og ditt ufødte barn? Det finnes INGEN, absolutt INGEN unnskyldning for å være voldelig mot sitt ufødte barn! 

Og det var en vekker for han, derfor nekter han gå på sinnemestring, eller ta en samtale etter han har mistet besinnelsen så kraftig at han har satt sitt ufødte barn i livsfare?
Hadde det vært en vekker for han, og han hadde angret, så hadde han tatt i mot hjelp. 

Anonymkode: e8801...f43

[AnonymBruker]

Unnskyld meg! Du må spørre om LOV for å dra på ting? Spørre om lov til å gå på konsert/byen ol? 
OG du godtar svaret hans når det er nei?
Nei, vet du hva. I en familie, et samboerskap, ekteskap så er man fortsatt frie mennesker. Selvsagt må det passe med resten av flokken om man skal ut en kveld. Men at en part i et forhold skal nekte den andre å finne på noe med venner bare fordi, er helt uhørt.
Enten må han tilgi deg for det du gjorte for endelig mange år siden, eller så må han la deg gå. Det der er ikke noe fruktbart forhold

Anonymkode: 51735...874

[Gjest Mysticgirl]

Kjære deg, du er en voksen person med din egen vilje og fri til å bestemme selv hva du gjør.

Han er alt for kontrollerende. Jeg skjønner at han er redd for at du vil være utro igjen, men det kunne du vært på dagtid også om du vil. Om du ønsker det, får du det til uansett, men det er jo han du vil ha og bare han du vil være med. Du må forklare han at det er slik det er og at han må gi slipp på kontrollen, for det kommer ikke til å gå å ha det slik resten av livet.

Du må sette foten ned og ha dine egne meninger og gjøre som du selv vil. Han kan ikke bestemme over deg ! Det vil til slutt tære så mye på deg, at du til slutt går likevel, og det er vel ikke det han vil? Han må slippe fortiden og se fremover, han kan ikke straffe deg for fortiden.

Du må tørre å stå på ditt og si ifra ❤️ 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Unnskyld meg! Du må spørre om LOV for å dra på ting? Spørre om lov til å gå på konsert/byen ol? 
OG du godtar svaret hans når det er nei?
Nei, vet du hva. I en familie, et samboerskap, ekteskap så er man fortsatt frie mennesker. Selvsagt må det passe med resten av flokken om man skal ut en kveld. Men at en part i et forhold skal nekte den andre å finne på noe med venner bare fordi, er helt uhørt.
Enten må han tilgi deg for det du gjorte for endelig mange år siden, eller så må han la deg gå. Det der er ikke noe fruktbart forhold

Anonymkode: 51735...874

Da fikk jeg sendt en lang mail til ham. Tror jeg har fikk med alt. Mye inspirert av svar fra tråden her. Jeg har nevnt volden og brukt hans feiltrinn i fortiden til sammenligning. Som eksempel på at dette jo ikke er noe jeg straffer ham for slik han straffer meg fortsatt i dag. At jeg tilgir ham og gir ham tillit. Ser fremover.

Til dette snudde han på det og mente jeg brukte disse eksemplene (det våset) for å manipulere HAM for å få viljen min.

Videre fokuserte han nå mest på hvor vanskelig jeg er i hverdagen. At jeg prioriterer meg selv og jobben min fremfor familien. At feks det at jeg jobber mye natt, og har problemer med å snu døgnet er eksempel på det. At jeg velger å sove vekk deler av dagen fremfor å være med ungene mine osv osv.

Jeg jobbe hardt med dette og gjør så godt jeg kan. Livet mitt består kun av familien min. Jeg jobber bare 75% og gjør det meste av det daglige husarbeidet. Er med barna så mye som mulig inni mellom husarbeid og middag. Henter og leverer i barnehagen og har lange morgener med dem hjemme når jeg har fri. Drøyer også mye husarbeid til etter ungene har lagt seg for å få mer tid sammen med dem. Jeg gjør aldri noe sosialt utenom familien og jobb. 

Jeg reflekterer høyt nå, for han får meg til å tvile sterkt på meg selv. Jeg prøver å forstå hvorfor han ser på meg som så selvsentrert. Prøver å forstå hva som er manipulasjon/hersketeknikk og hva som stemmer. Jeg er sikkert ikke lett å leve med når jeg har så utfordrende døgnrytme, men jeg prøver å jobbe med det så hardt jeg kan.

 

Nå er han så sint at han sier han vil gjøre det slutt. Det er ikke første gangen han sier det, så kan aldri vite om han mener det.   Om han gjør det slutt fordi jeg går i dette selskapet slik jeg ønsker. Til og med når jeg sier jeg skal være edru og hjemme til kl 24. Ja da er han så urimelig at det får bare være slik. Selv om jeg er utrolig fristet til nok en gang avlyse alle ønsker og planer. Bare for å få fred og at alt skal bli så bra igjen som det er størsteparten av tiden sammen med ham. Da vet jeg derimot at jeg fortsatt må leve etter hans strenge rammer og vet ikke om jeg orker det heller. Bare tanken på at det alltid blir husbråk om det dukker opp en bursdag eller konsert.

Jeg går til psykiater en gang i blant for noe helt annet. Til henne har jeg alltid sagt at forholdet til samboer er veldig bra, men at jeg ønsker hjelp hos henne bla fordi han er så misfornøyd med meg på mange områder. Jeg har bla derfor fått utredning og prøver nå ut noen medisiner. 

Har aldri nevnt noe for henne om kontrolleringen hans og de negative sidene hans. Nå lurer jeg på om jeg burde fortalt henne det neste gang jeg skal der. Da må jeg jo fortelle alt fra start, også om min utroskap. Er redd det blir tøft. Men vil gjerne vite hva hun tenker om måten han driver med denne kontrolleringen. Om hun syns jeg burde hørt på ham og beholdt roen og harmonien i forholdet eller om jeg ikke burde finne meg i det. Aner ikke hva hun ville sagt rundt disse tingene. Og aner ikke om det er passende å ta opp dette tema når jeg egentlig går til henne for noe helt annet.

Alternativet er at jeg bestiller time hos familievernkontoret, selv om jeg må gå alene. De er jo spesialister på tema som dette og nysgjerrig på hva de ville svart som nøytrale. De får jo bare min side av historien, så jeg må prøve å fremstille saken fra hans vinkel så godt jeg klarer ut i fra slik jeg forstår det. For å kunne få et ærlig svar og gode råd.

Hva ville dere gjort, tatt det opp med psykiater eller bestilt time hos familievernkontoret hvor jeg måtte gått alene?

Anonymkode: 3ed8e...087

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Da fikk jeg sendt en lang mail til ham. Tror jeg har fikk med alt. Mye inspirert av svar fra tråden her. Jeg har nevnt volden og brukt hans feiltrinn i fortiden til sammenligning. Som eksempel på at dette jo ikke er noe jeg straffer ham for slik han straffer meg fortsatt i dag. At jeg tilgir ham og gir ham tillit. Ser fremover.

Til dette snudde han på det og mente jeg brukte disse eksemplene (det våset) for å manipulere HAM for å få viljen min.

Videre fokuserte han nå mest på hvor vanskelig jeg er i hverdagen. At jeg prioriterer meg selv og jobben min fremfor familien. At feks det at jeg jobber mye natt, og har problemer med å snu døgnet er eksempel på det. At jeg velger å sove vekk deler av dagen fremfor å være med ungene mine osv osv.

Jeg jobbe hardt med dette og gjør så godt jeg kan. Livet mitt består kun av familien min. Jeg jobber bare 75% og gjør det meste av det daglige husarbeidet. Er med barna så mye som mulig inni mellom husarbeid og middag. Henter og leverer i barnehagen og har lange morgener med dem hjemme når jeg har fri. Drøyer også mye husarbeid til etter ungene har lagt seg for å få mer tid sammen med dem. Jeg gjør aldri noe sosialt utenom familien og jobb. 

Jeg reflekterer høyt nå, for han får meg til å tvile sterkt på meg selv. Jeg prøver å forstå hvorfor han ser på meg som så selvsentrert. Prøver å forstå hva som er manipulasjon/hersketeknikk og hva som stemmer. Jeg er sikkert ikke lett å leve med når jeg har så utfordrende døgnrytme, men jeg prøver å jobbe med det så hardt jeg kan.

 

Nå er han så sint at han sier han vil gjøre det slutt. Det er ikke første gangen han sier det, så kan aldri vite om han mener det.   Om han gjør det slutt fordi jeg går i dette selskapet slik jeg ønsker. Til og med når jeg sier jeg skal være edru og hjemme til kl 24. Ja da er han så urimelig at det får bare være slik. Selv om jeg er utrolig fristet til nok en gang avlyse alle ønsker og planer. Bare for å få fred og at alt skal bli så bra igjen som det er størsteparten av tiden sammen med ham. Da vet jeg derimot at jeg fortsatt må leve etter hans strenge rammer og vet ikke om jeg orker det heller. Bare tanken på at det alltid blir husbråk om det dukker opp en bursdag eller konsert.

Jeg går til psykiater en gang i blant for noe helt annet. Til henne har jeg alltid sagt at forholdet til samboer er veldig bra, men at jeg ønsker hjelp hos henne bla fordi han er så misfornøyd med meg på mange områder. Jeg har bla derfor fått utredning og prøver nå ut noen medisiner. 

Har aldri nevnt noe for henne om kontrolleringen hans og de negative sidene hans. Nå lurer jeg på om jeg burde fortalt henne det neste gang jeg skal der. Da må jeg jo fortelle alt fra start, også om min utroskap. Er redd det blir tøft. Men vil gjerne vite hva hun tenker om måten han driver med denne kontrolleringen. Om hun syns jeg burde hørt på ham og beholdt roen og harmonien i forholdet eller om jeg ikke burde finne meg i det. Aner ikke hva hun ville sagt rundt disse tingene. Og aner ikke om det er passende å ta opp dette tema når jeg egentlig går til henne for noe helt annet.

Alternativet er at jeg bestiller time hos familievernkontoret, selv om jeg må gå alene. De er jo spesialister på tema som dette og nysgjerrig på hva de ville svart som nøytrale. De får jo bare min side av historien, så jeg må prøve å fremstille saken fra hans vinkel så godt jeg klarer ut i fra slik jeg forstår det. For å kunne få et ærlig svar og gode råd.

Hva ville dere gjort, tatt det opp med psykiater eller bestilt time hos familievernkontoret hvor jeg måtte gått alene?

Anonymkode: 3ed8e...087

Ta det opp med psykiater i første omgang, så kan hun råde deg videre. Du må gjøre noe nå, slik kan du ikke leve livet ditt. Din samboer er så langt fra perfekt som det bare går an. 

 

Anonymkode: 7cfdc...47c

[Gjest Spritzx]

14 minutter siden, AnonymBruker said:

Da fikk jeg sendt en lang mail til ham. Tror jeg har fikk med alt. Mye inspirert av svar fra tråden her. Jeg har nevnt volden og brukt hans feiltrinn i fortiden til sammenligning. Som eksempel på at dette jo ikke er noe jeg straffer ham for slik han straffer meg fortsatt i dag. At jeg tilgir ham og gir ham tillit. Ser fremover.

Til dette snudde han på det og mente jeg brukte disse eksemplene (det våset) for å manipulere HAM for å få viljen min.

Videre fokuserte han nå mest på hvor vanskelig jeg er i hverdagen. At jeg prioriterer meg selv og jobben min fremfor familien. At feks det at jeg jobber mye natt, og har problemer med å snu døgnet er eksempel på det. At jeg velger å sove vekk deler av dagen fremfor å være med ungene mine osv osv.

Jeg jobbe hardt med dette og gjør så godt jeg kan. Livet mitt består kun av familien min. Jeg jobber bare 75% og gjør det meste av det daglige husarbeidet. Er med barna så mye som mulig inni mellom husarbeid og middag. Henter og leverer i barnehagen og har lange morgener med dem hjemme når jeg har fri. Drøyer også mye husarbeid til etter ungene har lagt seg for å få mer tid sammen med dem. Jeg gjør aldri noe sosialt utenom familien og jobb. 

Jeg reflekterer høyt nå, for han får meg til å tvile sterkt på meg selv. Jeg prøver å forstå hvorfor han ser på meg som så selvsentrert. Prøver å forstå hva som er manipulasjon/hersketeknikk og hva som stemmer. Jeg er sikkert ikke lett å leve med når jeg har så utfordrende døgnrytme, men jeg prøver å jobbe med det så hardt jeg kan.

 

Nå er han så sint at han sier han vil gjøre det slutt. Det er ikke første gangen han sier det, så kan aldri vite om han mener det.   Om han gjør det slutt fordi jeg går i dette selskapet slik jeg ønsker. Til og med når jeg sier jeg skal være edru og hjemme til kl 24. Ja da er han så urimelig at det får bare være slik. Selv om jeg er utrolig fristet til nok en gang avlyse alle ønsker og planer. Bare for å få fred og at alt skal bli så bra igjen som det er størsteparten av tiden sammen med ham. Da vet jeg derimot at jeg fortsatt må leve etter hans strenge rammer og vet ikke om jeg orker det heller. Bare tanken på at det alltid blir husbråk om det dukker opp en bursdag eller konsert.

Jeg går til psykiater en gang i blant for noe helt annet. Til henne har jeg alltid sagt at forholdet til samboer er veldig bra, men at jeg ønsker hjelp hos henne bla fordi han er så misfornøyd med meg på mange områder. Jeg har bla derfor fått utredning og prøver nå ut noen medisiner. 

Har aldri nevnt noe for henne om kontrolleringen hans og de negative sidene hans. Nå lurer jeg på om jeg burde fortalt henne det neste gang jeg skal der. Da må jeg jo fortelle alt fra start, også om min utroskap. Er redd det blir tøft. Men vil gjerne vite hva hun tenker om måten han driver med denne kontrolleringen. Om hun syns jeg burde hørt på ham og beholdt roen og harmonien i forholdet eller om jeg ikke burde finne meg i det. Aner ikke hva hun ville sagt rundt disse tingene. Og aner ikke om det er passende å ta opp dette tema når jeg egentlig går til henne for noe helt annet.

Alternativet er at jeg bestiller time hos familievernkontoret, selv om jeg må gå alene. De er jo spesialister på tema som dette og nysgjerrig på hva de ville svart som nøytrale. De får jo bare min side av historien, så jeg må prøve å fremstille saken fra hans vinkel så godt jeg klarer ut i fra slik jeg forstår det. For å kunne få et ærlig svar og gode råd.

Hva ville dere gjort, tatt det opp med psykiater eller bestilt time hos familievernkontoret hvor jeg måtte gått alene?

Anonymkode: 3ed8e...087

Ja du bør ABSOLUTT fortelle henne det. Det vil være veldig nyttig for en psykiater å få hele bildet av situasjonen din, uansett hva den "egentlige" grunnen til at du går der er. Tror nok hun kommer til å reagere, og forhåpentligvis hjelpe deg til å se situasjonen for hva den egentlig er. Vis henne gjerne mailen mellom deg og samboer.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Videre fokuserte han nå mest på hvor vanskelig jeg er i hverdagen. At jeg prioriterer meg selv og jobben min fremfor familien. At feks det at jeg jobber mye natt...

Nå er han så sint at han sier han vil gjøre det slutt. Det er ikke første gangen han sier det...

Anonymkode: 3ed8e...087

Obs: Hvis det blir slutt må du kanskje endre jobb til en annen turnus. Jeg ville sjekket det med en gang om jeg var deg, muligens søkt andre jobber allerede nå. 

Anonymkode: 4a9a4...3e8

[Oslodamen]

Ja, du må fortelle psykiateren din om alt sammen så fort som mulig. Han virker enormt manipulerende, så du trenger noen friske øyne på din situasjon.

I tillegg bør du begynne å skrive ned alt som har skjedd og alle episoder fremover.  Da vil du få klarere for deg hva som foregår, hva som er kontrollering og manipulering, og hva som er helt normal bekymring og omsorg.

Det er selvfølgelig totalt og fullstendig irrelevant om du har en mild psykisk lidelse, jobber natt av og til og ikke er absolutt perfekt som menneske. Det gjør deg ikke selvsentrert og egoistisk at du ønsker å være litt sosial. Derimot gjør det ham selvsentrert og egoistisk - og psykisk voldelig - at han nekter deg dette! 

Jeg har selv vært i forhold med en manipulerende mann. Det tok meg en stund å forstå hva som foregikk, fordi jeg, liksom deg, begynte å tvile på om det kanskje var min skyld eller at jeg overreagerte, misforsto eller husket feil. Det som hjalp meg var å begynne å skrive ned ting, pluss at jeg leste meg opp på manipulasjon for å kunne gjenkjenne strategiene han brukte og forstå hva som skjedde. Her er en link til noen artikler som hjalp meg:

https://www.dinevibber.no/2009/01/manipulerende-mennesker-del-1-kjennetegn/

https://www.dinevibber.no/2009/01/manipulerende-mennesker-del-2-taktikk-og-metode/

https://www.dinevibber.no/2009/01/manipulerende-mennesker-del-3-hvordan-forsvare-seg/

[AnonymBruker]

Siden jeg ikke har noen nære og fortrolige venner eller familie å dele dette med, får KG det😔

Her er siste meldingsutvekslingen mellom samboer og meg. Jeg trenger et objektivt syn på hvor gale dette egentlig er.

Samboer:

Du har ingen begrensninger, det e slutt.
Så enkelt e det.
Jeg er møkk lei av å måtta leve som en slave etter deg og din døgnrytme og særheter. Du er ett egoistisk og selvopptatt menneske som setter deg selv foran alt aent. Til og med dine egne barn. Null vilje til å gjør en innsats for å gjør noe for de om det e bittelitt vanskelig. Tilstelninger, foreldremøter og bursdager. 
Og nå er jeg møkk lei av å måtta ha denne samtalen om igjen og om igjen og å måtte høre at jeg er for streng fordi du e en kreftsvulst av ett menneske.

Det e slutt.

Så håper jeg du flytte ut så fort som mulig så vi andre kan få ett normalt liv.

Du får ha lykke te videre i livet, det blir garantert uten meg.

Meg:

«Dette du skrive nå e jo rett og slett ikkje sant. Du skildrer jo en helt annen person. Jeg er jo kun hjemme med familien. Alt eg gjør omtrent i hverdagen er for familien. Du prøve å sette meg i bås med ‘X&X’ bare fordi jeg vil på EN fest?! Du lager din egen virkelighet 10 ganger verre enn den e.

Jeg gjør jo like mye som deg med ungene. Både bursdager, foreldremøter og tilstelninger?! Du kan ikke tilegne meg masse dårlige egenskaper bare fordi eg har en litt rar døgnrytme og ikke kan delta på en ting i blant fordi jeg jobber natt?!

Familien betyr alt for meg og det vet du.

Dette var det jeg skrev om i mailen. Hvordan du kan skifte om fra elsk til hat på et knips. I går var det ikke måte på gode ord og hvor mye du elsket meg. Til tross for at du visste jeg aktet å gå på den festen. Så sendte jeg deg en ærlig mail og du skiftet om totalt med sterkt hat».

Samboer:

«Du bryr deg ikke om familien din. En fest du egentlig ikke kunne gå på fordi du skulle på jobb.  Julefrokost i bhg kunne du ikke delta på fordi du skulle jobbe natt, men fest- null problem. 
 

Meg: «Det er helt normalt at folk bytter vakter for sånne anledninger. Ikke vreng mer nå.»

Samboer: «Du har all frihet i verden til å gjøre hva du vil. Men det blir uten meg i livet ditt. Jeg tvinger deg ikke til å være sammen med meg.

Jeg glemmer aldri hvor ondskapsfull du har vært mot meg.

Så dra te helvete, du e den største feilen eg har gjort.
Ett uelskelig menneske som nyter å såre andre.»

Meg: «Skjerp deg. Dette er psykisk manipulering de’luxe.

Ska jeg ramse opp absolutt alle voldsepisodene med deg? Har skrevet detaljert ned hver eneste en Sendte det til deg på mail for 2 år siden, men du fortrengte det vel og leste det aldri.

Og dette er psykisk vold. Og det er heller 8kke første gangen. Samme mønsteret hver gang vi har en stor krangel.du blir så ond at det finnes ikke ord. De stadige truslene om å gjøre det slutt og ‘kaste meg ut. Du vet hvordan du skal bryte meg ned totalt og du gjør det når du får panikk over noe du ikke føler du har kontroll på.»

Samboer: «Jeg vil ikke leve mer sammen med det. Jeg føler meg dum som har gått og klamret meg til håpet om at ting skal bli bedre. Og jo mer jeg tenker tilbake, jo mer innser jeg at jeg har vært en idiot som holdt ut så lenge.

Men nå er jeg på jobb og må jobbe. Blokkerer deg nå.»

 

Da han kom hjem fra jobb later han som ingenting. Kanskje bare litt mer alvorlig enn ellers, men ellers som før. Prater vanlig og vennlig til meg. Planlegger å finne på familieting med barna og meg i helga. Planlegger fremover som om vi fortsatt skal være sammen.. Jeg oppfører meg også normalt/nøytralt, men alvorlig mot ham.

Og dette er mønsteret hans. Antagelig gjorde han det ikke slutt. Jeg er likevel heller ikke sikker på om han gjorde det bare for barnasskyld. Og det er såfall bra. Jeg har flere ganger sagt vi skal ta alle diskusjon rundt dette skriftlig formå verne barna. Fordi han ikke klarer å la være å brøle/rope foran barna.

Antagelig er strategien hans at jeg skal bli så lettet over at han er blid igjen og at jeg skal droppe festen for å få fred. Slik det alltid har endt med.

Men jeg har bestemt meg for å holde løpet ut denne gang. 
 

Det går derimot virkelig opp for meg nå at jeg faktisk er redd. Jeg er livredd for hver dag som nærmer seg festen og jeg gruer meg til å si at jeg akter å gå når han nå forventer at jeg avslyser. Jeg tenker han garanter kommer til å sabotere på et vis. Ikke la meg sove etter nattevakten natten før feks. Eller nekte meg å komme hjem etter festen.

Jeg er redd for psykisk vold. Men jeg skal innrømme at jeg nå også er redd for fysisk vold. Fordi jeg aldri har nektet å følge regelen hans om å la være å gå på noe han ikke ‘godkjenner’. Jeg vet derfor ikke sikkert hvordan han vil reagere denne gang. Når jeg ser hvor sint han blir bare ved at jeg nevner det, så tørr jeg ikke tenke på hvor sint og panikk han kan få om jeg sier i mot ham og drar likevel. Vet faktisk ikke hva han kunne funnet på å gjort.

Jeg innser nå at denne tråden kanskje burde vært flyttet over i ‘vold i parforhold’ tråden😔

 

Anonymkode: 3ed8e...087

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Siden jeg ikke har noen nære og fortrolige venner eller familie å dele dette med, får KG det😔

Her er siste meldingsutvekslingen mellom samboer og meg. Jeg trenger et objektivt syn på hvor gale dette egentlig er.

Samboer:

Du har ingen begrensninger, det e slutt.
Så enkelt e det.
Jeg er møkk lei av å måtta leve som en slave etter deg og din døgnrytme og særheter. Du er ett egoistisk og selvopptatt menneske som setter deg selv foran alt aent. Til og med dine egne barn. Null vilje til å gjør en innsats for å gjør noe for de om det e bittelitt vanskelig. Tilstelninger, foreldremøter og bursdager. 
Og nå er jeg møkk lei av å måtta ha denne samtalen om igjen og om igjen og å måtte høre at jeg er for streng fordi du e en kreftsvulst av ett menneske.

Det e slutt.

Så håper jeg du flytte ut så fort som mulig så vi andre kan få ett normalt liv.

Du får ha lykke te videre i livet, det blir garantert uten meg.

Meg:

«Dette du skrive nå e jo rett og slett ikkje sant. Du skildrer jo en helt annen person. Jeg er jo kun hjemme med familien. Alt eg gjør omtrent i hverdagen er for familien. Du prøve å sette meg i bås med ‘X&X’ bare fordi jeg vil på EN fest?! Du lager din egen virkelighet 10 ganger verre enn den e.

Jeg gjør jo like mye som deg med ungene. Både bursdager, foreldremøter og tilstelninger?! Du kan ikke tilegne meg masse dårlige egenskaper bare fordi eg har en litt rar døgnrytme og ikke kan delta på en ting i blant fordi jeg jobber natt?!

Familien betyr alt for meg og det vet du.

Dette var det jeg skrev om i mailen. Hvordan du kan skifte om fra elsk til hat på et knips. I går var det ikke måte på gode ord og hvor mye du elsket meg. Til tross for at du visste jeg aktet å gå på den festen. Så sendte jeg deg en ærlig mail og du skiftet om totalt med sterkt hat».

Samboer:

«Du bryr deg ikke om familien din. En fest du egentlig ikke kunne gå på fordi du skulle på jobb.  Julefrokost i bhg kunne du ikke delta på fordi du skulle jobbe natt, men fest- null problem. 
 

Meg: «Det er helt normalt at folk bytter vakter for sånne anledninger. Ikke vreng mer nå.»

Samboer: «Du har all frihet i verden til å gjøre hva du vil. Men det blir uten meg i livet ditt. Jeg tvinger deg ikke til å være sammen med meg.

Jeg glemmer aldri hvor ondskapsfull du har vært mot meg.

Så dra te helvete, du e den største feilen eg har gjort.
Ett uelskelig menneske som nyter å såre andre.»

Meg: «Skjerp deg. Dette er psykisk manipulering de’luxe.

Ska jeg ramse opp absolutt alle voldsepisodene med deg? Har skrevet detaljert ned hver eneste en Sendte det til deg på mail for 2 år siden, men du fortrengte det vel og leste det aldri.

Og dette er psykisk vold. Og det er heller 8kke første gangen. Samme mønsteret hver gang vi har en stor krangel.du blir så ond at det finnes ikke ord. De stadige truslene om å gjøre det slutt og ‘kaste meg ut. Du vet hvordan du skal bryte meg ned totalt og du gjør det når du får panikk over noe du ikke føler du har kontroll på.»

Samboer: «Jeg vil ikke leve mer sammen med det. Jeg føler meg dum som har gått og klamret meg til håpet om at ting skal bli bedre. Og jo mer jeg tenker tilbake, jo mer innser jeg at jeg har vært en idiot som holdt ut så lenge.

Men nå er jeg på jobb og må jobbe. Blokkerer deg nå.»

 

Da han kom hjem fra jobb later han som ingenting. Kanskje bare litt mer alvorlig enn ellers, men ellers som før. Prater vanlig og vennlig til meg. Planlegger å finne på familieting med barna og meg i helga. Planlegger fremover som om vi fortsatt skal være sammen.. Jeg oppfører meg også normalt/nøytralt, men alvorlig mot ham.

Og dette er mønsteret hans. Antagelig gjorde han det ikke slutt. Jeg er likevel heller ikke sikker på om han gjorde det bare for barnasskyld. Og det er såfall bra. Jeg har flere ganger sagt vi skal ta alle diskusjon rundt dette skriftlig formå verne barna. Fordi han ikke klarer å la være å brøle/rope foran barna.

Antagelig er strategien hans at jeg skal bli så lettet over at han er blid igjen og at jeg skal droppe festen for å få fred. Slik det alltid har endt med.

Men jeg har bestemt meg for å holde løpet ut denne gang. 
 

Det går derimot virkelig opp for meg nå at jeg faktisk er redd. Jeg er livredd for hver dag som nærmer seg festen og jeg gruer meg til å si at jeg akter å gå når han nå forventer at jeg avslyser. Jeg tenker han garanter kommer til å sabotere på et vis. Ikke la meg sove etter nattevakten natten før feks. Eller nekte meg å komme hjem etter festen.

Jeg er redd for psykisk vold. Men jeg skal innrømme at jeg nå også er redd for fysisk vold. Fordi jeg aldri har nektet å følge regelen hans om å la være å gå på noe han ikke ‘godkjenner’. Jeg vet derfor ikke sikkert hvordan han vil reagere denne gang. Når jeg ser hvor sint han blir bare ved at jeg nevner det, så tørr jeg ikke tenke på hvor sint og panikk han kan få om jeg sier i mot ham og drar likevel. Vet faktisk ikke hva han kunne funnet på å gjort.

Jeg innser nå at denne tråden kanskje burde vært flyttet over i ‘vold i parforhold’ tråden😔

 

Anonymkode: 3ed8e...087

Kjenner bare jeg har såå lyst å droppe denne festen. Mister jo helt lysten. Tenker det ikke er verdt det. Slik det alltid har endt med etter slike kamper. Men kjenner samtidig på at jeg må holde ut og gjennomføre, av prinsipp. Jeg klarer ikke å ha det slik mer. Jeg må få friheten tilbake. De 1-3 ganger året det i det hele tatt blir aktuelt.

Dette ble mye skriving fra meg. Men ser på det som dagboknotater og terapi. Og føler det letter trykket å kunne dele det med noen selv om det er anonymt i et forum.

Anonymkode: 3ed8e...087

[AnonymBruker]

Du kan nok finne mye støtte i den store tråden, men samtidig så er det greit med en egen tråd nå også.

Og jeg skal råde deg til en ting jeg ikke har anbefalt andre tidligere. Men du bør ringe ett krisesenter eller lignende for å få råd og hjelp til dette. Med tanke på barna, så må du komme deg bort, og ut i fra mailene så tviler jeg på at han slipper dere uten en kamp. Og den kampen kan du ikke ta alene når du går rundt og er livredd bare fordi du har tenkt gå på en fest mot hans vilje. Du må ha hjelp, og av noen som vet hvordan slike personer er.

For ja, du må faktisk gå fra han!

Anonymkode: e8801...f43

[AnonymBruker]

Enig med forrige, du bør ha en medsammensvoren i dette nå - en som ikke er samboeren din. Kontakt krisesenter. Send mailene videre til en venninne du stoler på. 

Anonymkode: d1d97...794

[Gjest Spritzx]

43 minutter siden, AnonymBruker said:

Kjenner bare jeg har såå lyst å droppe denne festen. Mister jo helt lysten. Tenker det ikke er verdt det. Slik det alltid har endt med etter slike kamper. Men kjenner samtidig på at jeg må holde ut og gjennomføre, av prinsipp. Jeg klarer ikke å ha det slik mer. Jeg må få friheten tilbake. De 1-3 ganger året det i det hele tatt blir aktuelt.

Dette ble mye skriving fra meg. Men ser på det som dagboknotater og terapi. Og føler det letter trykket å kunne dele det med noen selv om det er anonymt i et forum.

Anonymkode: 3ed8e...087

Når du drar til festen, kan du få noen til å komme til deg slik at dere kan dra derifra sammen? 

En ting er 1000% sikkert, og det er at denne mannen ikke er fantastisk på noen som helst måte. Hvem kaller noen andre for en "kreftsvulst"? Det er faktisk helt sykt.

Ta alle råd du har fått her, kontakt krisesenter, dokumenter alt som skjer og som blir sagt og skrevet. Lykke til.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Du kan nok finne mye støtte i den store tråden, men samtidig så er det greit med en egen tråd nå også.

Og jeg skal råde deg til en ting jeg ikke har anbefalt andre tidligere. Men du bør ringe ett krisesenter eller lignende for å få råd og hjelp til dette. Med tanke på barna, så må du komme deg bort, og ut i fra mailene så tviler jeg på at han slipper dere uten en kamp. Og den kampen kan du ikke ta alene når du går rundt og er livredd bare fordi du har tenkt gå på en fest mot hans vilje. Du må ha hjelp, og av noen som vet hvordan slike personer er.

For ja, du må faktisk gå fra han!

Anonymkode: e8801...f43

Verste er at jeg har vært inne på tanken om krisesenter tidligere. Men det har skremt meg at jeg må registrerte personlige opplysninger for å få time der.

Da jeg fortalte et nært familiemedlem (forelder som jobber i barnevernet) om at jeg hadde delt med jordmor at samboer slet med sinnemestring, fikk jeg vite at dette var en stor tabbe. Hun ble skikkelig opprørt og sa at dette ville være ‘prikk’ i det offentlige og hos barnevernet. Ble det stor konflikt ut av dette og jeg skulle slitt enda mer psykisk i framtiden kunne vi risikert å miste barna begge to. Samtidig anbefalte hun at samboeren min gikk privat for å få hjelp med sinnemestring. Fordi de ikke har samme taushetsplikt som det offentlige.
Dette har skremt meg og dermed blitt skikkelig redd for hva jeg kan dele med offentlige instanser. Både familievern og krisesenter er vel offentlige instanser som ikke nøler med å melde saker videre.

Jeg er redd for at om han føler seg truet eller krenket nok er han villig til å bruke alle midler og overdrive sine beskrivelser av meg. Når han gjør det til meg, kan jeg bare tenke på hvordan disse historiene vil bli fortalt til alle for å sanke støtte. Det vil fort bli stygt.

Nå kvernet tankene her. Jeg føler meg skikkelig fanget og føler ikke jeg kan komme ut av det uten at det blir katastrofalt.

Jeg elsket virkelig denne mannen og klarte å sette skylapper på alle de vonde sidene hans. Kun se de gode.

Til og med da jeg skrev HI elsket jeg ham om og det strålte igjennom hvordan jeg forsvarte ham.

Men nå er jeg bare redd ham og tror jeg har mistet alle følelsene mine for ham.

Anonymkode: 3ed8e...087

[AnonymBruker]

Spritzx skrev (39 minutter siden):

Når du drar til festen, kan du få noen til å komme til deg slik at dere kan dra derifra sammen? 

En ting er 1000% sikkert, og det er at denne mannen ikke er fantastisk på noen som helst måte. Hvem kaller noen andre for en "kreftsvulst"? Det er faktisk helt sykt.

Ta alle råd du har fått her, kontakt krisesenter, dokumenter alt som skjer og som blir sagt og skrevet. Lykke til.

Har tenkt tanken på om jeg skal få ham til å love i forkant at han ikke lager opprør før jeg drar eller når jeg kommer hjem. Og ha som backup om å få overnatte hos et familiemedlem eller venn. Si at jeg kommer til å gjøre det om han ikke kan love å la meg være i fred. Tenker jeg da vil vise ham melding med familiemedlem om overnatting som bekrefter at jeg snakker sant. Så han ikke dikter opp en ny utroskapshistorie.
Og så kommer jeg mest sannsynlig til å bytte nattevakten i forkant også fordi jeg vet han garantert ikke vil la meg sove etter den. Ihvertfall ikke mer enn ett par timer.

Må,planlegge dette i detalj, men jeg SKAL gjennomføre denne gang. Og skal prøve å glede meg over det også. Det er mange gamle og kjære venner på denne festen som jeg har helt mistet kontakten med de siste 8 årene. Skal bli så fint å treffe dem igjen.

Anonymkode: 3ed8e...087

[AnonymBruker]

Bytt nattevakten før, men "dra på jobb" som vanlig - og så drar du hjem til venninne eller noen i familien og sover istedet, og hjem igjen på morran "etter jobb". 

Anonymkode: d1d97...794

[AnonymBruker]

Perfekt og kontrollerende hører ikke sammen i samme setning. 

Anonymkode: 21493...3c9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Bytt nattevakten før, men "dra på jobb" som vanlig - og så drar du hjem til venninne eller noen i familien og sover istedet, og hjem igjen på morran "etter jobb". 

Anonymkode: d1d97...794

Ja, vær lur, ts.

Anonymkode: 4a9a4...3e8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 6.1.2023 den 15.34):

Det du beskriver er veldig vanlig hos de som lever med vold, og kalles reactive abuse/reaktiv vold. Google begrepet og se om du kjenner deg igjen. Nei, det er ikke du som er den stygge. ❤️ Det er en vanlig forsvarsmekanisme.

Anonymkode: aa8b2...766

Jeg takker for svarer ditt, googlet litt nå også. Kjenner fortsatt jeg er usikker på dette.. Eller jeg er jo helt sikker på hva jeg har blitt utsatt for i flere år, men siste halve året er det nesten motsatt. Jeg føler et hat som er nesten uforståelig, jeg er ikke et menneske som hater noen 😔 Jeg veksler hele tiden mellom hva som er viktigst for meg og barna, om vi skal holde ut en periode eller hva. Og jeg selv føler meg så ustabil, at jeg noen ganger ppplever at han er flinkest med ungene. Selv om jeg vet at det kun er i korte perioder når jeg har tilrettelagt for han.

 

Jeg gav opp alt for å prøve på nytt, står alene nå, har løyet til helsepersonell og alt sammen om hvor bra ting har vært 😔 Har ikke mulighet til å flytte selv før tidligst om halvannet år, eneste sjansen er å få han til å flytte, men det skjer ikke. Nå babler jeg her også, er bare så lei meg i dag..

Anonymkode: ad669...271

[AnonymBruker]

Allerede etter de første innleggene dine, tenkte jeg at han mannen er ikke helt god. Men nå som du har fortalt mer og ordrett sitert ham, ser jeg jo at dette er virkelig ille! 

Jeg håper du også ser dette tydeligere nå. Merker at du skriver på en litt annen måte, og at du ikke bortforklarer ham like mye. Kjempebra!

Ikke bruk så mye energi på å forstå hvorfor han sier eller gjør det han gjør. Selvom du kan tenke og håpe at det er en logikk der, så vil du antagelig ikke finne den. Mannen har et forvrengt syn på det meste, det er ikke til noe nytte å grave i hans syke fornuft. Antagelig vil man aldri kunne forstå det fullt ut. 

Prøv heller å forstå alt det du selv står i nå, slik at du kan hjelpe deg selv ut!

Innse det at du er utsatt for repetativ psykisk vold/mishandling, gaslighting og psykisk kontroll, at det har utviklet seg et svært usunt mønster der du ber om/gjør noe-han truer/blir sint/lager regler-du tilpasser deg-han later som ingenting-du blir forvirret og gjør det ikke igjen. Han har også hatt grove fysiske utbrudd mot deg og det ufødte barnet i magen.

Slik skal ikke et forhold være! Faktisk finnes det ikke noen type relasjon som skal være slik.

Hvordan ville du reagert dersom alt du forteller og legger fram, hadde kommet fra noen andre? Enten som betroelser fra venninne eller som innlegg her. 

Har du en god kollega eller venninne, søster, nabo...? Du trenger støtte nå, som kan lytte til deg og hjelpe deg å balansere alt som skjer. Oppsøk krisesenteret så snart du kan, ikke tenk så mye mer, bare gjør det!

Jeg har erfart mye av det samme, en samboer som trykket meg ned, kalte meg stygge ting, manipulerte og fikk meg til å tvile på alt. Han var som din mann, en psykisk mishandler som holdt meg nede bl.a med truende ordbruk, gaslighting og langvarig silent treatment.

Evig glad og lettet over at jeg kom meg vekk. Unner deg det samme. Lykke til!

Anonymkode: e1a6a...167