Ut av voldelig forhold. Kan vi med erfaring hjelpe?

[AnonymBruker]

For å starte med de fine tingene. Samboeren min er kjærlig og viser at han elsker meg hver eneste dag. Både i ord og handlinger. Varter meg opp. Han er en fantastisk far til barna våre. De betyr alt for ham og han viser kjærlighet og omsorg for dem hver dag. Følger dem opp i alt. Nesten mer enn meg.

Vi har vært sammen i 8 år og samarbeider godt med det meste av økonomi, husarbeid og barneoppdragelse. Få store krangler i det daglige. Ingen av oss er særlig sosiale og har det fint i tosomheten. 

Før jeg traff samboeren min var jeg glad i festlivet. Jeg datet en del og drakk nok litt for mye alkohol. Ihvertfall i faresonen for å utvikle misbruk. Da jeg traff samboeren min var vi stormende forelsket fra første stund. Jeg turte likevel ikke håpe på at det skulle bli oss. Hadde brent meg på så mange flørter ‘som spilte kjærester’, men egentlig bare var ute etter en ting. Tenkte også at han som skulle bli min samboer var for bra for meg. ‘Above my league’. Og jeg tenkte innerst inne det ikke ville vare. Til og med den dagen vi bestemte oss for å bli et par, så klarte jeg ikke å legge vekk tanken på at dette ikke var seriøst og ikke ville vare. Jeg trodde egentlig ikke på kjærligheten. I denne prosessen ca 2 mnd inn i forholdet, traff jeg eksen min, som jeg enda hadde hatt litt kontakt med og hadde sex med ham. Jeg var altså utro. Og har ingen unnskyldning for det. Det var forkastelig gjort.
Samboeren  min fant ut etter noen måneder da han hadde snoket på telefonen min, både facebooken min og mail. Alt. Han så da også at jeg hadde flørtet med andre på chat. Bare helt uskyldig flørting/høflighet, men likevel. Sammenlagt ble det nok mye og han ble selvfølgelig fortvilet og rasende. Og få kan bli så rasende som ham. Han kunne også tidligere bli fysisk dytte og slenge meg i bakken o.l. Men det er lenge siden han har gjort nå.

Vi jobbet med dette leeenge. Og jeg trodde vel egentlig at dette nok hadde skadet forholdet for livet. Et tillitsbrudd som ikke kunne repareres. Arr som ikke kunne gro.

Selvoppfyllende profeti.

Men sakte men sikkert gikk det seg til utrolig nok, til tross for at forholdet var relativt ferskt.

For å bygge opp tillit igjen måtte jeg slette jeg alle gamle flørter. Jeg ga ham passordet på mobilen min formå sikre ham at jeg ikke hadde noen hemmeligheter for ham. Jeg gikk aldri på fest uten ham og det skjedde bare ved et par få anledninger. Jeg sluttet nesten helt å drikke. Barna kom fortløpende de neste årene og anledningene og lysten på fest og alkohol har sjeldent meldt seg.

Likevel skjer det en gang i blant og da får jeg ikke lov av samboeren min. Pga fortiden. Jeg må med andre ord straffes for handlingene mine i all framtid. Nå er det 8 år siden utroskapen. Han har aldri tenkt å la meg få prøve vise ordentlig tillit igjen. Kan telle på 5 fingre hvor ofte jeg har fått dratt på festlige anledninger med venner i løpet av de siste 7 årene. 3 av dem med alkohol. Alle gangene måtte jeg melde underveis og være hjemme senest 24-00.30. Og da kommer det helt an på hvem jeg får møte. Jeg får IKKE under noen omstendigheter gå på byen. Ikke konsert om det er i byen eller med alkohol. Antagelig fordi jeg kan treffe gamle flørter der.
Jeg tørr nesten ikke en gang lengre å spør om å få bli med på festligheter for da blir det så dårlig stemning. Gjerne i lang tid etterpå.

I år har jeg allerede blitt invitert på 3 ting jeg inderlig skulle ønske jeg fikk gå på. Ene er en reunion fest, med klassen fra videregående. En 40 årsdag og Elton John konsert i påsken. Jeg har bare såvidt turt å nevne dette for samboer. At jeg ønsker sterkt å bli med. Ble selvfølgelig blankt avvist. Får svar som ‘føler du virkelig at du fortjener det?!» eller  ‘hva tror du svaret blir på det?!’ Gjerne etterfulgt av at jeg er utakknemlig mht alt han gjør for meg. Og så går  han gjerne sint ut av rommet og er ofte sur lenge etterpå. Da hvis jeg har svart. Legger jeg det bare død, kan det hende han snur og blir fort blid igjen.

Når jeg skriver dette går det virkelig opp for meg hvor kontrollerende han er. Jeg føler på mange måter jeg lever som en muslimsk kvinne som ikke får gå ut kveldstid av respekt for mannen sin. 

Eneste sosiale han aksepterer jeg får delta i er kafe o.l venninnetreff dagtid. Med en gang det blir sent kveldstid stresser han eller misliker det, selv om han nølende går på det. Så lenge det ikke er fest med alkohol.
Føler likevel oftest det ikke er verdt å spørre pga hans stress og litt dårlig stemning. I tillegg har jeg blitt mer og mer usosial av ‘isolasjonen, så mister lysten selv også.

Har flere ganger tenkt jeg ikke kan leve i et så kontrollerende forhold. Men så tenker jeg på alt det gode i forholdet. Så og si alt annet er jo helt enormt fint. På alle andre områder føler jeg at jeg har vunnet i Lotto med kjærligheten. Alt han gjør for meg og barna. Hver dag. Han er min hverdagshelt. Han har til og med skiftet jobb og gått ned i lønn bare for å få mer tid med meg og  barna. Han tar sin del av husarbeidet, det tredje skiftet, sexen er topp. Alt er egentlig veldig bra. Utenom dette ene store avviket. At jeg ikke er 100% fri med ham. Pga mine feil i fortiden. Føler meg rett og slett litt satt i husarrest. På livstid. Bare at jeg ofte glemmer det fordi det ikke er så ofte jeg blir invitert ut på ting. Men hver gang det skjer, blir jeg minnet på det. Og det føles kvelende.

Vet ikke helt hva jeg vil med innlegget…som jeg ser plutselig ble veldig langt.

Tror jeg trenger litt råd og tips til hva jeg bør gjøre. Hvordan jeg kan løse dette. Vil jo ikke miste denne fantastiske mannen, men tror heller ikke jeg klarer å leve under så kontrollerte forhold i lengden. Samtidig blir jeg jo også usikker på om han ha rett. Kanskje jeg fortjener å bli litt kontrollert pga mine svakheter fra fortiden? Hvor jeg ofte drakk meg for full, flørtet og var utro?  På denne måten får jeg jo derimot aldri mulighet til å vise at jeg har forandret meg. 

Anonymkode: 3ed8e...087

[AnonymBruker]

Glemte å nevne noe relevant. Jeg nekter aldri samboer å gå ut på noe. Syns selv det er viktig å få luftet seg litt å ta en fest en gang i blant, fra et travelt småbarnsliv. Han går likevel sjeldent ut selv. Tror selv han kjenner på det blir feil. Når han er så streng med meg. Det har likevel hendt og da har det noen ganger endt med at han har blitt svært full og kommet veldig sent hjem. Lengre enn avtalt på forhånd. Men jeg lager ikke samme store nummeret ut av det. 

Noen ganger har vi også blitt invitert sammen på fest. Da har vi gjerne planlagt dette i god tid og jeg har gledet meg, men så har det typisk blitt avlyst i siste liten fordi samboer ikke vil dra likevel. Og da får jeg jo selvfølgelig heller ikke lov.

Anonymkode: 3ed8e...087

[AnonymBruker]

Perfekt med kontrollerende: dette er selvmotsigende. 

Det du bør gjøre er å snakke med ham. Spørre om han mener at du skal straffes for resten av livet i deres forhold for det du gjorde den gangen. At du fremdeles forstår at det du gjorde var forkastelig, men at du reagerer på noen ting han gjør nå, og at du trenger at dere sammen finner nye og bedre løsninger for hvordan dere kan ha det sammen. At du ikke er fornøyd med ting. 

Snakk med ham, finn løsninger sammen. Si hvilke behov du har, lytt til hans behov, inngå kompromisser. Om dere ikke finner ut av det sammen ta noen timer hos samlivsterapeut. 

Anonymkode: 365eb...a53

[AnonymBruker]

Her måtte vi øve masse for å bygge opp tilliten igjen. I starten fikk jeg skape rammene når mannen skulle ut for å være trygg nok. Han overholdt de avtalene vi lagde, sendte snap, ringte, svarte hvis jeg ringte og kom hjem i fin tid. Jeg hadde det helt jævlig de første gangene, stresset, hjertebank og klarte absolutt ikke sove. Etterhvert som jeg ble tryggere, ble mitt behov mindre og mindre for å vite hvor han var og hvem han var sammen med. 

Er ganske sikker på at om jeg hadde låst han inne, ville jeg fortsatt slitt med mistillit og utrygghet når han skulle ut. 

Anonymkode: be840...f67

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Perfekt med kontrollerende: dette er selvmotsigende. 

Det du bør gjøre er å snakke med ham. Spørre om han mener at du skal straffes for resten av livet i deres forhold for det du gjorde den gangen. At du fremdeles forstår at det du gjorde var forkastelig, men at du reagerer på noen ting han gjør nå, og at du trenger at dere sammen finner nye og bedre løsninger for hvordan dere kan ha det sammen. At du ikke er fornøyd med ting. 

Snakk med ham, finn løsninger sammen. Si hvilke behov du har, lytt til hans behov, inngå kompromisser. Om dere ikke finner ut av det sammen ta noen timer hos samlivsterapeut. 

Anonymkode: 365eb...a53

Ja jeg er klar over at det er selvmotsigende. Var vanskelig å finne en god overskrift. Prøvde bare å si som i teksten. Han er perfekt på alle andre områder enn denne biten. Og jeg er usikker på hvor mye denne boten egentlig betyr for meg. Om jeg er villig å ofre forholdet for den friheten. Jeg kjenner særlig på det nå når barna begynner å bli litt større og vi har mer overskudd til å finne på ting utenom familieting.

Har hatt noen samtaler med ham om dette kan du si. Sånn ca hver gang jeg blir invitert på noe. Det er snakk om 2-3 ganger i året. Har sagt det du nevner. Jeg har beskrevet det som kvelende og at jeg ikke føler meg fri. Da blir han bare rasende og referer til min oppførsel fra tidligere. Bruker sinne og hevet stemme som hersketeknikk. Dette får meg til å ikke orke å ta opp diskusjonen med ham.

Kompromissene har vært som nevnte få tilfeller der jeg har fått gått ut, uten alkohol og hjemme senest kl 24.

Har ved store langvarige konflikter ønsket time hos familievernkontoret, men så fant vi ut av det. Kommuniserer stort sett godt. Utenom akkurat på dette området. Her har han nesten nulltoleranse dor forhandling. Og rådgiving hos familieterapeut er uaktuelt for  ham.

Jeg har derimot vurdert å bestille time  hos familievernkontoret og få,det alene om så. Lufte problemstillingen der. Nysgjerrig på hva de sier om saken og gir for noen råd videre. Time der vil nok uansett bli aktuelt før evt brudd. Om vi kommer dit igjen.

Anonymkode: 3ed8e...087

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Her måtte vi øve masse for å bygge opp tilliten igjen. I starten fikk jeg skape rammene når mannen skulle ut for å være trygg nok. Han overholdt de avtalene vi lagde, sendte snap, ringte, svarte hvis jeg ringte og kom hjem i fin tid. Jeg hadde det helt jævlig de første gangene, stresset, hjertebank og klarte absolutt ikke sove. Etterhvert som jeg ble tryggere, ble mitt behov mindre og mindre for å vite hvor han var og hvem han var sammen med. 

Er ganske sikker på at om jeg hadde låst han inne, ville jeg fortsatt slitt med mistillit og utrygghet når han skulle ut. 

Anonymkode: be840...f67

Takk for at du delte din erfaring på andre siden. Ja jeg skjønte godt han trengte kontrollen og tiden fra start. Men det er nok nettopp dette det handler om, som du beskriver. Han har ikke turt og orket å øve seg. Dermed har mistilliten stagnert. Tilliten og følelsene han henger fortsatt igjen fra sviket i starten av forholdet😔

Anonymkode: 3ed8e...087

[AnonymBruker]

Du beskriver at dere har et godt forhold ellers, og han høres jo egentlig ut som en fin fyr. Skjønner at dette har vært traumatisk for han, og det å slippe deg fri vil slippe fram noen demoner og være ekstremt ubehagelig for han. Og ingen vil gjøre det ubehagelig for seg selv om man ikke må. Men, ta det fra meg som har stått på andre siden selv, du fortjener frihet. Du fortjener å finne på ting ilag med venner. Du fortjener en pustepause og å bare være deg selv. Straffen her er synonymt med noen grunnleggende mangler i forholdet, trygghet og tillit. Opplevde selv det som urettferdig at mannen skulle ut å ha det gøy, mens jeg skulle sitte hjemme med panikkanfall. Men jeg er så glad og takknemlig for at vi jobbet oss gjennom det, og at forholdet vårt er mye nærmere hverandre idag. Noe av det viktigste han gjorde var å la meg gang på gang snakke om hvordan jeg opplevde det når han var ute. Han visste tydelig at han ikke hadde glemt, og at jeg var viktig. Han ble aldri lei eller mente jeg måtte bli ferdig med det, men var tilstede gjennom hele prosessen. Etterhvert gikk det seg fint til, og er aldri noe jeg tenker på i det daglige mer

Anonymkode: be840...f67

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Du beskriver at dere har et godt forhold ellers, og han høres jo egentlig ut som en fin fyr. Skjønner at dette har vært traumatisk for han, og det å slippe deg fri vil slippe fram noen demoner og være ekstremt ubehagelig for han. Og ingen vil gjøre det ubehagelig for seg selv om man ikke må. Men, ta det fra meg som har stått på andre siden selv, du fortjener frihet. Du fortjener å finne på ting ilag med venner. Du fortjener en pustepause og å bare være deg selv. Straffen her er synonymt med noen grunnleggende mangler i forholdet, trygghet og tillit. Opplevde selv det som urettferdig at mannen skulle ut å ha det gøy, mens jeg skulle sitte hjemme med panikkanfall. Men jeg er så glad og takknemlig for at vi jobbet oss gjennom det, og at forholdet vårt er mye nærmere hverandre idag. Noe av det viktigste han gjorde var å la meg gang på gang snakke om hvordan jeg opplevde det når han var ute. Han visste tydelig at han ikke hadde glemt, og at jeg var viktig. Han ble aldri lei eller mente jeg måtte bli ferdig med det, men var tilstede gjennom hele prosessen. Etterhvert gikk det seg fint til, og er aldri noe jeg tenker på i det daglige mer

Anonymkode: be840...f67

Takk for det nydelige svaret som viser forståelse for begge sider. Ikke minst at delte din erfaring❤️

Samboer får lett panikkanfall han også😔 Han har nok hatt det utrolig vondt de gangene han slapp meg ut.

Sikkert helt fra starten i forholdet også da han ikke turte å hindre meg og samtidig så jeg var flørtende mot andre. Han har beskrevet det selv også. At disse følelsene og panikken som dukker opp igjen med en gang det er snakk om en fest. Så han greier bare ikke å gi slipp. Fordi det er for ubehagelig.
 

Hvordan ville du gått fram for å forklare samboeren min at han må sakte men sikkert gi meg friheten tilbake? Få ham til å være like tøff og modig som deg? For å vise og bevise at han kan stole på meg helt og fullt nå?

Anonymkode: 3ed8e...087

[Gjest Spritzx]

35 minutter siden, AnonymBruker said:

Takk for det nydelige svaret som viser forståelse for begge sider. Ikke minst at delte din erfaring❤️

Samboer får lett panikkanfall han også😔 Han har nok hatt det utrolig vondt de gangene han slapp meg ut.

Sikkert helt fra starten i forholdet også da han ikke turte å hindre meg og samtidig så jeg var flørtende mot andre. Han har beskrevet det selv også. At disse følelsene og panikken som dukker opp igjen med en gang det er snakk om en fest. Så han greier bare ikke å gi slipp. Fordi det er for ubehagelig.
 

Hvordan ville du gått fram for å forklare samboeren min at han må sakte men sikkert gi meg friheten tilbake? Få ham til å være like tøff og modig som deg? For å vise og bevise at han kan stole på meg helt og fullt nå?

Anonymkode: 3ed8e...087

Unnskyld meg, men er han fangevokteren din?

Og du nevner fysisk misbruk tidligere? Det er da like ille som utroskapen din.

Hva skjer om du drar ut, uten hans tillatelse? Du er et voksent menneske.. skal han fysisk stanse deg? Jeg ville forsøkt, bare for å se hva som skjer og for å finne ut om han er så "perfekt" egentlig...

Om han fremdeles ikke klarer å stole på deg, så skjønner jeg faktisk ikke hvorfor dere fortsatt er i et forhold, du skal ikke måtte få tillatelse av partner til å gå ut av huset, uansett hva du har gjort av feiltrinn før. Han må faktisk velge å enten stole på deg eller ikke

[AnonymBruker]

Tror du ikke det er en grunn til at han ikke vil på Familievernkontoret..?

Anonymkode: 2d628...bdc

[AnonymBruker]

Han er voldelig hvis han føler for det, og du fokuserer på at du vil på fest?

Du lever i et voldelig forhold, å lese om hvordan du havnet der er som å se meg selv da jeg havnet i et sånt. Jeg var usikker, søkte oppmerksomhet og bekreftelse over alt, hadde ingen selvtillit, hadde ingen mål eller mening i livet. 5 år etter forholdet er jeg en litt annen person, jeg har jobbet hardt og blitt sterkere. 

Du vet hva de sier, når du ikke vet hva du vil, så finner du en som vil det for deg. 

Anonymkode: bd66f...6d1

[tjuva]

4 hours ago, AnonymBruker said:

For å starte med de fine tingene. Samboeren min er kjærlig og viser at han elsker meg hver eneste dag. Både i ord og handlinger. Varter meg opp. Han er en fantastisk far til barna våre. De betyr alt for ham og han viser kjærlighet og omsorg for dem hver dag. Følger dem opp i alt. Nesten mer enn meg.

Vi har vært sammen i 8 år og samarbeider godt med det meste av økonomi, husarbeid og barneoppdragelse. Få store krangler i det daglige. Ingen av oss er særlig sosiale og har det fint i tosomheten. 

Før jeg traff samboeren min var jeg glad i festlivet. Jeg datet en del og drakk nok litt for mye alkohol. Ihvertfall i faresonen for å utvikle misbruk. Da jeg traff samboeren min var vi stormende forelsket fra første stund. Jeg turte likevel ikke håpe på at det skulle bli oss. Hadde brent meg på så mange flørter ‘som spilte kjærester’, men egentlig bare var ute etter en ting. Tenkte også at han som skulle bli min samboer var for bra for meg. ‘Above my league’. Og jeg tenkte innerst inne det ikke ville vare. Til og med den dagen vi bestemte oss for å bli et par, så klarte jeg ikke å legge vekk tanken på at dette ikke var seriøst og ikke ville vare. Jeg trodde egentlig ikke på kjærligheten. I denne prosessen ca 2 mnd inn i forholdet, traff jeg eksen min, som jeg enda hadde hatt litt kontakt med og hadde sex med ham. Jeg var altså utro. Og har ingen unnskyldning for det. Det var forkastelig gjort.
Samboeren  min fant ut etter noen måneder da han hadde snoket på telefonen min, både facebooken min og mail. Alt. Han så da også at jeg hadde flørtet med andre på chat. Bare helt uskyldig flørting/høflighet, men likevel. Sammenlagt ble det nok mye og han ble selvfølgelig fortvilet og rasende. Og få kan bli så rasende som ham. Han kunne også tidligere bli fysisk dytte og slenge meg i bakken o.l. Men det er lenge siden han har gjort nå.

Vi jobbet med dette leeenge. Og jeg trodde vel egentlig at dette nok hadde skadet forholdet for livet. Et tillitsbrudd som ikke kunne repareres. Arr som ikke kunne gro.

Selvoppfyllende profeti.

Men sakte men sikkert gikk det seg til utrolig nok, til tross for at forholdet var relativt ferskt.

For å bygge opp tillit igjen måtte jeg slette jeg alle gamle flørter. Jeg ga ham passordet på mobilen min formå sikre ham at jeg ikke hadde noen hemmeligheter for ham. Jeg gikk aldri på fest uten ham og det skjedde bare ved et par få anledninger. Jeg sluttet nesten helt å drikke. Barna kom fortløpende de neste årene og anledningene og lysten på fest og alkohol har sjeldent meldt seg.

Likevel skjer det en gang i blant og da får jeg ikke lov av samboeren min. Pga fortiden. Jeg må med andre ord straffes for handlingene mine i all framtid. Nå er det 8 år siden utroskapen. Han har aldri tenkt å la meg få prøve vise ordentlig tillit igjen. Kan telle på 5 fingre hvor ofte jeg har fått dratt på festlige anledninger med venner i løpet av de siste 7 årene. 3 av dem med alkohol. Alle gangene måtte jeg melde underveis og være hjemme senest 24-00.30. Og da kommer det helt an på hvem jeg får møte. Jeg får IKKE under noen omstendigheter gå på byen. Ikke konsert om det er i byen eller med alkohol. Antagelig fordi jeg kan treffe gamle flørter der.
Jeg tørr nesten ikke en gang lengre å spør om å få bli med på festligheter for da blir det så dårlig stemning. Gjerne i lang tid etterpå.

I år har jeg allerede blitt invitert på 3 ting jeg inderlig skulle ønske jeg fikk gå på. Ene er en reunion fest, med klassen fra videregående. En 40 årsdag og Elton John konsert i påsken. Jeg har bare såvidt turt å nevne dette for samboer. At jeg ønsker sterkt å bli med. Ble selvfølgelig blankt avvist. Får svar som ‘føler du virkelig at du fortjener det?!» eller  ‘hva tror du svaret blir på det?!’ Gjerne etterfulgt av at jeg er utakknemlig mht alt han gjør for meg. Og så går  han gjerne sint ut av rommet og er ofte sur lenge etterpå. Da hvis jeg har svart. Legger jeg det bare død, kan det hende han snur og blir fort blid igjen.

Når jeg skriver dette går det virkelig opp for meg hvor kontrollerende han er. Jeg føler på mange måter jeg lever som en muslimsk kvinne som ikke får gå ut kveldstid av respekt for mannen sin. 

Eneste sosiale han aksepterer jeg får delta i er kafe o.l venninnetreff dagtid. Med en gang det blir sent kveldstid stresser han eller misliker det, selv om han nølende går på det. Så lenge det ikke er fest med alkohol.
Føler likevel oftest det ikke er verdt å spørre pga hans stress og litt dårlig stemning. I tillegg har jeg blitt mer og mer usosial av ‘isolasjonen, så mister lysten selv også.

Har flere ganger tenkt jeg ikke kan leve i et så kontrollerende forhold. Men så tenker jeg på alt det gode i forholdet. Så og si alt annet er jo helt enormt fint. På alle andre områder føler jeg at jeg har vunnet i Lotto med kjærligheten. Alt han gjør for meg og barna. Hver dag. Han er min hverdagshelt. Han har til og med skiftet jobb og gått ned i lønn bare for å få mer tid med meg og  barna. Han tar sin del av husarbeidet, det tredje skiftet, sexen er topp. Alt er egentlig veldig bra. Utenom dette ene store avviket. At jeg ikke er 100% fri med ham. Pga mine feil i fortiden. Føler meg rett og slett litt satt i husarrest. På livstid. Bare at jeg ofte glemmer det fordi det ikke er så ofte jeg blir invitert ut på ting. Men hver gang det skjer, blir jeg minnet på det. Og det føles kvelende.

Vet ikke helt hva jeg vil med innlegget…som jeg ser plutselig ble veldig langt.

Tror jeg trenger litt råd og tips til hva jeg bør gjøre. Hvordan jeg kan løse dette. Vil jo ikke miste denne fantastiske mannen, men tror heller ikke jeg klarer å leve under så kontrollerte forhold i lengden. Samtidig blir jeg jo også usikker på om han ha rett. Kanskje jeg fortjener å bli litt kontrollert pga mine svakheter fra fortiden? Hvor jeg ofte drakk meg for full, flørtet og var utro?  På denne måten får jeg jo derimot aldri mulighet til å vise at jeg har forandret meg. 

Anonymkode: 3ed8e...087

Jeg tenker at han burde legge fortiden bak seg. Her har du virkelig gjort alt du kan for å vise deg tilliten verdig. 

Kanskje dere burde komme dere til parterapi? Det tror jeg kunne vært en løsning. For det er ikke greit å staffe deg i evigheter for en feil du gjorde for 8 år siden. 

Jeg kan si at jeg og min samboer (kvinne), hadde noen sprell i begynnelsen av forholdet vårt, brøyt avtale om å være eksklusive blandt annet.   Dette er vell gode 10 år siden tenker jeg. Men jeg kan ikke straffe henne for dette.    1, enten så aksepterer jeg at det har skjedd, å velger å gi henne ny tillit. Eller 2, kunne jeg ikke klart å gi henne ny tillit, så burde jeg lagt forholdet på is når jeg fant ut av hva som hadde skjedd. 

Du kan ikke leve i ett sosialt fengsel pga dette.  Hadde du hatt en historie med å være utro fra flere tidligere forhold, pult rundt alle veier, notorisk utro, ja da kunne jeg forstått han litt mer, men bare litt. Han valgte selv å begjolde forholdet deres, og da må han akseptere at han ikke kan kontrollere deg på denne måten, det er bare svært urimelig. 

Masse lykke til ❤️. 

Skriver via fruen til konto her, men send gjerne en pm, hvis du vil jeg skal utdype, eller komme med noen andre tips. 

[Fremmed fugl]

Det korte svaret.

Sånn kan det ikke fortsette i det uendelige. Dere må få det bedre sammen, ellers blir det bare et trist slutt på historien om dere. Det har gått så lang tid, at metoden om at tiden skal fikse dette... den er brukt opp.

Som jeg leser historien om din samboer, så er det enn mann som fant drømmedama. Som var så verdifull helt tidlig i forholdet at han ikke sa ifra om ting som han ikke likte. Det at du var i hvert fall litt over middels grenseløs med alkohol, flørt, og fest. I den perioden var det nok for han mye opp og ned med utrygghet og bekymringer. Som økte på frem til han snoket på mobilen din. Drømmedama har knullet en annen. Men du var fortsatt drømmedamen. Han ønsket å ha deg, han ønsket å stå igjennom. Han bebreide seg selv. Han hadde vært en svak mann som ikke hadde passet bedre på deg. Utroskapen ble også hans. Men dette skal aldri skje igjen. Han skal ikke miste drømmedama. Absolutte urokkelig regler, beskytter han mot angsten. Han står for øvrig på som du beskriver det. Han skal være den perfekte mannen, pappaen og familiefaren. 

Syns det er opplagt hvorfor du vil slitte med å få han på parterapi. Han vet at terapeuten kommer se at hans regler er helt urimelige. Men han kan nå ikke se for seg et liv uten disse reglene. Så da tar han å vasker litt mer tøy, bli oppmann på fotballaget til barna, klipper plenen, er superhyggelig med svigermor og kjøper blomster til deg. Det kan han, det gir mening og kontroll.

Ok, er sånn jeg leser mannen din. Kan ha bommet litt.

Det svært positive, som gjør at det er håp, det er at han ikke har disse reglene på grunn av en sykelig personlighet. Tvert mot, så beskriver du at han nok var over middels tolerant frem til han oppdaget utroskapen.

Er ikke lett å gi noe klokt råd. Men tror han trenger ekstern hjelp. Men mer som coach enn terapi.

Kan du snakke med han om at det må være godt for han å slippe fri fra dette? Er helt sikkert ubehagelig for han når du "ber", nok så gruer han seg til at du kommer å be.... 

... finn noen forslag på dem som kan hjelpe han. Søk på nett etter ulike tilbud, ring å snakke med dem.

Lykke til uansett.

[AnonymBruker]

Fremmed fugl skrev (1 minutt siden):

Det korte svaret.

Sånn kan det ikke fortsette i det uendelige. Dere må få det bedre sammen, ellers blir det bare et trist slutt på historien om dere. Det har gått så lang tid, at metoden om at tiden skal fikse dette... den er brukt opp.

Som jeg leser historien om din samboer, så er det enn mann som fant drømmedama. Som var så verdifull helt tidlig i forholdet at han ikke sa ifra om ting som han ikke likte. Det at du var i hvert fall litt over middels grenseløs med alkohol, flørt, og fest. I den perioden var det nok for han mye opp og ned med utrygghet og bekymringer. Som økte på frem til han snoket på mobilen din. Drømmedama har knullet en annen. Men du var fortsatt drømmedamen. Han ønsket å ha deg, han ønsket å stå igjennom. Han bebreide seg selv. Han hadde vært en svak mann som ikke hadde passet bedre på deg. Utroskapen ble også hans. Men dette skal aldri skje igjen. Han skal ikke miste drømmedama. Absolutte urokkelig regler, beskytter han mot angsten. Han står for øvrig på som du beskriver det. Han skal være den perfekte mannen, pappaen og familiefaren. 

Syns det er opplagt hvorfor du vil slitte med å få han på parterapi. Han vet at terapeuten kommer se at hans regler er helt urimelige. Men han kan nå ikke se for seg et liv uten disse reglene. Så da tar han å vasker litt mer tøy, bli oppmann på fotballaget til barna, klipper plenen, er superhyggelig med svigermor og kjøper blomster til deg. Det kan han, det gir mening og kontroll.

Ok, er sånn jeg leser mannen din. Kan ha bommet litt.

Det svært positive, som gjør at det er håp, det er at han ikke har disse reglene på grunn av en sykelig personlighet. Tvert mot, så beskriver du at han nok var over middels tolerant frem til han oppdaget utroskapen.

Er ikke lett å gi noe klokt råd. Men tror han trenger ekstern hjelp. Men mer som coach enn terapi.

Kan du snakke med han om at det må være godt for han å slippe fri fra dette? Er helt sikkert ubehagelig for han når du "ber", nok så gruer han seg til at du kommer å be.... 

... finn noen forslag på dem som kan hjelpe han. Søk på nett etter ulike tilbud, ring å snakke med dem.

Lykke til uansett.

Eeeeh... han er voldelig og kontrollerende, ts er ikke mer drømmedame enn en hvilken som helst usikker jente som er lett å lede. Når man slår og tar kontrollen over et annet menneskes liv så er vi egentlig forbi familievernkontoret, vi burde være på politikontoret. 

Men så lenge ts ikke tror dette er feil eller ser hele han for den han er, så vil dette fortsette.

Den mest perfekte mann er ikke perfekt så lenge man er redd for å trigge ham til å slå. Da er han bare en voldelig jævel som fremstår som snill fordi hans dårlige sider er så dårlige at selv en middels dag er fantastisk. 

Her har en både ta og barn som går på nåler tipper jeg  

Anonymkode: bd66f...6d1

[AnonymBruker]

Fremmed fugl skrev (6 minutter siden):

Det korte svaret.

Sånn kan det ikke fortsette i det uendelige. Dere må få det bedre sammen, ellers blir det bare et trist slutt på historien om dere. Det har gått så lang tid, at metoden om at tiden skal fikse dette... den er brukt opp.

Som jeg leser historien om din samboer, så er det enn mann som fant drømmedama. Som var så verdifull helt tidlig i forholdet at han ikke sa ifra om ting som han ikke likte. Det at du var i hvert fall litt over middels grenseløs med alkohol, flørt, og fest. I den perioden var det nok for han mye opp og ned med utrygghet og bekymringer. Som økte på frem til han snoket på mobilen din. Drømmedama har knullet en annen. Men du var fortsatt drømmedamen. Han ønsket å ha deg, han ønsket å stå igjennom. Han bebreide seg selv. Han hadde vært en svak mann som ikke hadde passet bedre på deg. Utroskapen ble også hans. Men dette skal aldri skje igjen. Han skal ikke miste drømmedama. Absolutte urokkelig regler, beskytter han mot angsten. Han står for øvrig på som du beskriver det. Han skal være den perfekte mannen, pappaen og familiefaren. 

Syns det er opplagt hvorfor du vil slitte med å få han på parterapi. Han vet at terapeuten kommer se at hans regler er helt urimelige. Men han kan nå ikke se for seg et liv uten disse reglene. Så da tar han å vasker litt mer tøy, bli oppmann på fotballaget til barna, klipper plenen, er superhyggelig med svigermor og kjøper blomster til deg. Det kan han, det gir mening og kontroll.

Ok, er sånn jeg leser mannen din. Kan ha bommet litt.

Det svært positive, som gjør at det er håp, det er at han ikke har disse reglene på grunn av en sykelig personlighet. Tvert mot, så beskriver du at han nok var over middels tolerant frem til han oppdaget utroskapen.

Er ikke lett å gi noe klokt råd. Men tror han trenger ekstern hjelp. Men mer som coach enn terapi.

Kan du snakke med han om at det må være godt for han å slippe fri fra dette? Er helt sikkert ubehagelig for han når du "ber", nok så gruer han seg til at du kommer å be.... 

... finn noen forslag på dem som kan hjelpe han. Søk på nett etter ulike tilbud, ring å snakke med dem.

Lykke til uansett.

Takk for det lange fine svaret ditt. Det var så sterkt og nydelig skrevet at jeg fikk tårer i øynene♥️ Tror du traff blink  i analysen din av samboeren min basert på min beskrivelse.  
Takk for gode råd på toppen.

Ja, jeg er helt enig at han bør snakke med noen. Helst sammen. Men får jeg han ikke med finner jeg noen å snakke med alene og håper han gjør det samme.

Problemet er at jeg gruer meg sånn hver gang jeg føler jeg må ta opp tema. Han blir så rasende og det kan være langvarig. Tungt å stå i når man forsøker å ha det greit i et familieliv.

Så da er det lettere å fortrenge det og bevare gleden og harmonien i heimen.

Anonymkode: 3ed8e...087

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Eeeeh... han er voldelig og kontrollerende, ts er ikke mer drømmedame enn en hvilken som helst usikker jente som er lett å lede. Når man slår og tar kontrollen over et annet menneskes liv så er vi egentlig forbi familievernkontoret, vi burde være på politikontoret. 

Men så lenge ts ikke tror dette er feil eller ser hele han for den han er, så vil dette fortsette.

Den mest perfekte mann er ikke perfekt så lenge man er redd for å trigge ham til å slå. Da er han bare en voldelig jævel som fremstår som snill fordi hans dårlige sider er så dårlige at selv en middels dag er fantastisk. 

Her har en både ta og barn som går på nåler tipper jeg  

Anonymkode: bd66f...6d1

Og dette var eksempel på en skikkelig overanalysering🙈 Ikke rart det fort oppstår drama på kg.

Selv om han kontrollerende betyr det verken at han slår eller vi går på nåler rundt ham hjemme. Han har ved noen anledninger første årene av forholdet, dyttet og lagt meg i bakken i kampens hete når krangelen har eskalert. Men det er mange år siden sist og han sluttet helt med dette etter at jeg satt foten ned og beskrev det han gjorde og alvoret i det. Han tok tak i det og klarte det uten ekstern hjelp. Jeg går heller ikke rundt og er redd for at det skal skje igjen. Selv om jeg syns selve sinnet og raseriet hans er ubehagelig.

 

Anonymkode: 3ed8e...087

[AnonymBruker]

Det er vel bare til å dra dit du vil? Hva skjer da? 

Du er vel ikke innelåst. For meg høres det ut som et barn som ikke får lov til noe. 

Anonymkode: 1ef6d...766

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

Takk for det lange fine svaret ditt. Det var så sterkt og nydelig skrevet at jeg fikk tårer i øynene♥️ Tror du traff blink  i analysen din av samboeren min basert på min beskrivelse.  
Takk for gode råd på toppen.

Ja, jeg er helt enig at han bør snakke med noen. Helst sammen. Men får jeg han ikke med finner jeg noen å snakke med alene og håper han gjør det samme.

Problemet er at jeg gruer meg sånn hver gang jeg føler jeg må ta opp tema. Han blir så rasende og det kan være langvarig. Tungt å stå i når man forsøker å ha det greit i et familieliv.

Så da er det lettere å fortrenge det og bevare gleden og harmonien i heimen.

Anonymkode: 3ed8e...087

Jeg må bare si igjen, du burde be han bli med på parterapi, og er han ikke villig til det for å endre på dette. Så vil jeg si at forholdet er over og ut. Evt så velger du å leve i dette forholdet med de satte regler. 

Han er emosjonell voldelig og kontrollerende..     Du skriver til noen her at hvis han ikke vil bli med til samtaler, så vil du prate med noen og du håper han gjør det samme.    Det kommer han ikke til å gjøre, det vet du også innerst inne. Vil du ha det sånn som dette resten av livet ditt? Bare for å bevare gleden og harmonien?  Ps, spør og snakk med vennene dine, for jeg kan garantere at de snakker om dette og din mann seg i mellom uten at du vet det. Mest sansynlig fordi dem er bekymret, men ikke nok til å ta det opp med deg.

Lykke til. 

Anonymkode: c4474...81c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Og dette var eksempel på en skikkelig overanalysering🙈 Ikke rart det fort oppstår drama på kg.

Selv om han kontrollerende betyr det verken at han slår eller vi går på nåler rundt ham hjemme. Han har ved noen anledninger første årene av forholdet, dyttet og lagt meg i bakken i kampens hete når krangelen har eskalert. Men det er mange år siden sist og han sluttet helt med dette etter at jeg satt foten ned og beskrev det han gjorde og alvoret i det. Han tok tak i det og klarte det uten ekstern hjelp. Jeg går heller ikke rundt og er redd for at det skal skje igjen. Selv om jeg syns selve sinnet og raseriet hans er ubehagelig.

 

Anonymkode: 3ed8e...087

Så du er ikke redd han skal slå igjen? Flott! Da kan du jo bare gå på alle festene dine, da er det jo ikke noe problem? Hva er problemet da? Ja han blir litt sur og sint, men det får han bare tåle, han er jo ikke voldelig mer så. 

Anonymkode: bd66f...6d1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ps, spør og snakk med vennene dine, for jeg kan garantere at de snakker om dette og din mann seg i mellom uten at du vet det. Mest sansynlig fordi dem er bekymret, men ikke nok til å ta det opp med deg.

 

Har ingen slike nære og fortrolige venner lengre. Mistet kontakten med de fleste i løpet av de siste årene etter jeg møtte samboer. Særlig etter pandemien. Dette har mye sannsynlig sammenheng med samboers kontrollerende oppførsel som gjør at det blir slitsomt å delta på sosiale ting kveldstid. Som jo egentlig er den eneste anledningen til å treffe dem pga jobbing og barn. Og de har nok kanskje snakket litt tidligere ja. Men tror nok de fleste har glemt meg litt.

Får dekket en del sosialt på jobb i det minste.

Anonymkode: 3ed8e...087