Har kunnet kontakt med mor, nå er hun syk...

[AnonymBruker]

Dere som mener at man skal tilgi og være tilstede uansett? Har dere selv barn dere har lite kontakt med? I såfall så bør dere endre dere nå og ikke forvente tilgivelse rett før dere skal dø uten å trenge å gjøre en innsats selv. 

Anonymkode: 2f06f...023

[Hulderen]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Jeg ble misbrukt av min far i mange år og fødte hans barn som 14-åring. Barnet var dødfødt pga misdannelser. Min far ble straffet og jeg mottok voldsoffererstatning og jeg kuttet all kontakt med han. Etter noen år ble han kreftsyk og da han lå for døden så ringte min bror og ville at jeg skulle komme. Jeg nektet, til tross for intens argumentasjon, og har ikke angret en dag. Tvert imot så hadde jeg ikke tilgitt meg selv hvis jeg skulle sitte der og la han dø i troen på at alt var tilgitt og i orden igjen. 

Anonymkode: b59f7...b95

Så utrolig ufølsomt av din bror! Han burde ha ventet med å kontakte deg til faren deres var død, og da sendt deg en gratulasjon for at han ikke lenger lever, så du slipper å frykte å støte på ham tilfeldig! Det er ikke alt som skal eller kan tilgis.

[Matas]

Tråden er ryddet for brukerangrep, innlegg skrevet av bruker som utgir seg for å være flere brukere, spekulasjoner, avsporinger og svar til dette. 

- Matas, mod. 

[AnonymBruker]

Pasienten velger hvem som er hennes nærmeste pårørende. Hvis du ikke ønsker å være det, er det en sak mellom deg og din mor, ikke mellom deg og pleiepersonell. 

Anonymkode: 2848b...b90

[Schadenfreude]

On 11/30/2020 at 10:26 PM, AnonymBruker said:

Hun bærte deg i sin mage i 9 måneder, skiftet dine bleier, matet deg, du holdt henne våken om nettene.... 

Sett deg i hennes situasjon, du er på sykehus og dine barn vil ikke høre om deg. 

Anonymkode: b30ec...edb

Man er ganske heldig om man kan tenke sånn. Det sier noe om at man ikke har opplevd omsorgssvikt, tenker jeg. 

Noen ting setter for dype spor. Å utsettes for opplevelser slik som TS og enkelte andre her i tråden har blitt, etterlater traumer og kan påvirke resten av livet deres. Å gjenoppta kontakten vil kunne gjøre de mer utsatt for retraumatising. Det er helt opp til hver enkelt om de klarer å gjenoppta kontakten eller ikke. 

Jeg kommer antagelig til å komme i samme situasjon som TS med mine foreldre i løpet av de neste årene. Derfor er jeg glad for gode tips her i tråden. Jeg har absolutt ingen dårlig samvittighet for å ikke ville stille opp for dem. De har fått så mange sjanser til å gjøre opp for seg opp igjennom årene, men de har aldri vist noen interesse med mindre de trengte noe av meg. 

Jeg vil de ikke noe vondt heller, og jeg håper de får adekvat hjelp og omsorg. Men jeg har jobbet alt for hardt for å overkomme en dårlig barndom til å utsette meg for dem igjen. 

TS: kondolerer så mye med familiemedlemmet! 

[AnonymBruker]

For å dra opp en litt gammel tråd... Har tenkt på deg TS, hvordan går det?

Anonymkode: 26816...b5c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

For å dra opp en litt gammel tråd... Har tenkt på deg TS, hvordan går det?

Anonymkode: 26816...b5c

Jeg har gitt opp og stiller opp litt. Jeg følger henne ikke til legetimer, for det makter jeg ikke, så hun har ikke fått en eneste undersøkelse siden hun ble innlagt. Men jeg gjør andre ting.. Hun blir ikke ivaretatt der hun er og har forfalt veldig. Jeg tror hun har blitt akutt dement, eller så er det delirium, for hun er helt borte. Jeg behandler henne nå som jeg ville behandlet hvilket som helst annet menneske som led. Hun gir lite uttrykk for å kjenne meg igjen. Vi prater ikke om personlige ting, hun nevner ikke mitt døde barn. Hun er bare en gammel dame, liksom. Vedkommende som brukte å ringe meg har sluttet eller er i karantene eller noe. Den nye personen er i det minste hyggelig og da er det lettere å bidra. Jeg innrømmer gladelig at jeg håper moren min dør snart, både for min del og hennes.

Anonymkode: 4676f...b95

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har gitt opp og stiller opp litt. Jeg følger henne ikke til legetimer, for det makter jeg ikke, så hun har ikke fått en eneste undersøkelse siden hun ble innlagt. Men jeg gjør andre ting.. Hun blir ikke ivaretatt der hun er og har forfalt veldig. Jeg tror hun har blitt akutt dement, eller så er det delirium, for hun er helt borte. Jeg behandler henne nå som jeg ville behandlet hvilket som helst annet menneske som led. Hun gir lite uttrykk for å kjenne meg igjen. Vi prater ikke om personlige ting, hun nevner ikke mitt døde barn. Hun er bare en gammel dame, liksom. Vedkommende som brukte å ringe meg har sluttet eller er i karantene eller noe. Den nye personen er i det minste hyggelig og da er det lettere å bidra. Jeg innrømmer gladelig at jeg håper moren min dør snart, både for min del og hennes.

Anonymkode: 4676f...b95

Uffda, så leit! Bra du klarer å sette noen grenser for deg selv i det minste! Internett-sympati og en klem til deg, så håper jeg at du kommer utav dette her med mer positive følelser enn negative!

Anonymkode: 26816...b5c

[SnartMammaLykke]

AnonymBruker skrev (På 25.11.2020 den 13.03):

Hvis moren din er syk, har du vurdert å være pårørende og med det få innsikt i testamentet hennes?

Hvis du arver mange millioner er det kanskje verdt det? 

Ser du at du er arveløs så kutter du kontakten igjen.

Anonymkode: 2631a...8ba

Er ikke mulig å gjøre noe arveløs. Man har pliktarv uansett. 

[Smeltemann]

AnonymBruker skrev (På 25.11.2020 den 8.38):

Jeg har kuttet kontakt med moren min. Nå har hun blitt syk og har oppført meg som nærmeste pårørende. Jeg er eneste barn og hun har lite kontakt med øvrig familie. Jeg har forstått det slik at hun har blitt kasteball i systemet og veksler for øyeblikket mellom korttidsplass på sykehjem og innleggelser på sykehus. 

Slik jeg har forstått det, så legger helsevesenet en stor del av ansvaret over på de pårørende. Jeg blir stadig ringt opp fordi de vil at jeg skal følge henne til legetimer, hente ting hun trenger og nå vil de sende henne hjem med tilsyn av hjemmesykepleie, noe de mener går fint fordi hun har trygghetsalarm og "en datter som bor i nærheten".

For det første er jeg drittlei oppringningene. Det er aldri samme person, så jeg må forklare igjen og igjen at jeg ikke har til hensikt å stille opp. Jeg forklarer aldri hvorfor vi ikke har kontakt, for det er en privatsak, men jeg gjør det klart at de ikke kan regne med meg.  Jeg føler da at de går inn for å gi meg dårlig samvittighet. Det siste var en undersøkelse på sykehus som ikke kunne gjennomføres hvis jeg ikke fulgte henne, fordi sykehjemmet hun for øyeblikket bor på ikke har mulighet for ledsager. Jeg nektet og da ble faktisk timen avlyst. Så sitter jeg der da, med dårlig samvittighet fordi dama ikke får nødvendig helsehjelp. Jeg har spurt om hvordan de gjør det med personer fikk ikke har pårørende, men det er visst ikke relevant for denne saken, da hun faktisk har en datter.

Selv om jeg har kuttet kontakt så er det ikke slik at jeg ønsker henne noe vondt. Jeg synes det er helt horribelt at hun ikke får nødvendig helsehjelp. Jeg kan ikke skjønne at det er lov å avlyse undersøkelser fordi pårørende ikke følger. Men jeg har ikke tid eller overskudd til å ta tak i dette. Jeg orker ikke å bruke energi på å klage eller gå til avisa eller hva man nå gjør i slike tilfeller. Så hva gjør jeg? Kan jeg "skille meg" fra moren min, slik at hun er uten pårørende på papiret?

 

Anonymkode: 4676f...b95

Skift tlfnr å sørg for at det ikke blir offentlig. 

Om de får tak i deg si at du ikke kjenner kvinnemenneske. 

Eller ta deg sammen å hjelp din mor.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Jeg har gitt opp og stiller opp litt. Jeg følger henne ikke til legetimer, for det makter jeg ikke, så hun har ikke fått en eneste undersøkelse siden hun ble innlagt. Men jeg gjør andre ting.. Hun blir ikke ivaretatt der hun er og har forfalt veldig. Jeg tror hun har blitt akutt dement, eller så er det delirium, for hun er helt borte. Jeg behandler henne nå som jeg ville behandlet hvilket som helst annet menneske som led. Hun gir lite uttrykk for å kjenne meg igjen. Vi prater ikke om personlige ting, hun nevner ikke mitt døde barn. Hun er bare en gammel dame, liksom. Vedkommende som brukte å ringe meg har sluttet eller er i karantene eller noe. Den nye personen er i det minste hyggelig og da er det lettere å bidra. Jeg innrømmer gladelig at jeg håper moren min dør snart, både for min del og hennes.

Anonymkode: 4676f...b95

Dette er jo som å lese om meg selv.. Min mor er i akkurat samme situasjon, men hun har mest sannsynlig en hjerneskade som følger av høyt alkoholforbruk.. Eller så er hun skadet av å ha levd i et skadelig forhold i mange år samt at hun alltid har vært veldig rar og merkelig.. 

Uansett, jeg forstår deg veldig godt. Jeg har tatt avstand fra min mor og har ikke dårlig samvittighet. Om hun dør snart faller jeg til ro med det for å si det slikt! Det har tatt meg lang tid å komme dit, men etter mange mange år med omsorgssvikt, neglekt, misbruk og skam er jeg ferdig med vedkommende. Neste gang de fra psykiatrien ringer meg skal jeg si at jeg ikke ønsker å være hennes nærmeste pårørende, men jeg skal være det helt til en rettsak blir ferdig mellom hun og far! 
 

De som ikke har vokst opp med slikt og har erfaring med veldig psykisk syke foreldre aner ikke hvordan dette er. De tror det bare handler om å være snill og behjelpelig, men de forstår ikke alt som ligger bak. 

Anonymkode: 220aa...683

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Jeg har gitt opp og stiller opp litt. Jeg følger henne ikke til legetimer, for det makter jeg ikke, så hun har ikke fått en eneste undersøkelse siden hun ble innlagt. Men jeg gjør andre ting.. Hun blir ikke ivaretatt der hun er og har forfalt veldig. Jeg tror hun har blitt akutt dement, eller så er det delirium, for hun er helt borte. Jeg behandler henne nå som jeg ville behandlet hvilket som helst annet menneske som led. Hun gir lite uttrykk for å kjenne meg igjen. Vi prater ikke om personlige ting, hun nevner ikke mitt døde barn. Hun er bare en gammel dame, liksom. Vedkommende som brukte å ringe meg har sluttet eller er i karantene eller noe. Den nye personen er i det minste hyggelig og da er det lettere å bidra. Jeg innrømmer gladelig at jeg håper moren min dør snart, både for min del og hennes.

Anonymkode: 4676f...b95

Selv om du ikke kan følge til time så har hun krav på nødvendige undersøkelser. Hvis du orker så er dette noe å ta opp med styrer... Det kan jo også være at sykehjemslege har vurdert at det ikke har hensikt med videre utredning, og at palliativ pleie er det beste.

Uansett er det leit å høre at det har blitt slik som det er. Håper det går greit med deg ❤️

Anonymkode: 2582d...12e

[AnonymBruker]

Smeltemann skrev (12 timer siden):

Skift tlfnr å sørg for at det ikke blir offentlig. 

Om de får tak i deg si at du ikke kjenner kvinnemenneske. 

Eller ta deg sammen å hjelp din mor.

Tips til neste gang: les hele innlegget før du kommenterer.
 

 

Anonymkode: 4676f...b95

[Smeltemann]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Tips til neste gang: les hele innlegget før du kommenterer.
 

 

Anonymkode: 4676f...b95

Om din mor er syk å kanskje ikke blir med i denne verden så lenge, så kan en av uke fra sine prinsipper. 

Ps har lest innlegget. 

[AnonymBruker]

Smeltemann skrev (3 timer siden):

Om din mor er syk å kanskje ikke blir med i denne verden så lenge, så kan en av uke fra sine prinsipper. 

Ps har lest innlegget. 

Så fint da, da har du fått med deg denne delen også?

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Jeg har gitt opp og stiller opp litt. Jeg følger henne ikke til legetimer, for det makter jeg ikke, så hun har ikke fått en eneste undersøkelse siden hun ble innlagt. Men jeg gjør andre ting.. Hun blir ikke ivaretatt der hun er og har forfalt veldig. Jeg tror hun har blitt akutt dement, eller så er det delirium, for hun er helt borte. Jeg behandler henne nå som jeg ville behandlet hvilket som helst annet menneske som led. Hun gir lite uttrykk for å kjenne meg igjen. Vi prater ikke om personlige ting, hun nevner ikke mitt døde barn. Hun er bare en gammel dame, liksom. Vedkommende som brukte å ringe meg har sluttet eller er i karantene eller noe. Den nye personen er i det minste hyggelig og da er det lettere å bidra. Jeg innrømmer gladelig at jeg håper moren min dør snart, både for min del og hennes.

Anonymkode: 4676f...b95

Som du ser, jeg har "tatt meg sammen"...

Hvis du leser litt mer i denne tråden ser du at det har lite med prinsipper å gjøre. Mer en form for overlevelse...

Anonymkode: 4676f...b95

[Smeltemann]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Så fint da, da har du fått med deg denne delen også?

Som du ser, jeg har "tatt meg sammen"...

Hvis du leser litt mer i denne tråden ser du at det har lite med prinsipper å gjøre. Mer en form for overlevelse...

Anonymkode: 4676f...b95

Har du barn?

[AnonymBruker]

Jeg forstår hvordan du har det❤️ 

Har selv en mor som er et vandrende psykiatrisk vrak! Hun snakker alltid om hvor negativt alt er, og hun snakker bare om seg selv. Hun skal snart bli bestemor for andre gang og hun bryr seg ikke. Dette er hennes eneste barnebarn, og hun var alvorlig syk ved forrige fødsel også.. Hun har fått flere ECT behandlinger da hun ikke taklet skilsmissen til faren min, noe som er helt urolig merkelig da han behandlet henne som søppel. Hun oppfører seg som en pubertal tenåring og overdramatiserer alt!

Sist vi snakket sammen fortalte hun meg om avføringen sin.. Sist gang etter dette snakket hun om at hun hadde fått slag men ifølge legen var det ingen tegn på noe slag.. 

Hun er ute etter sympati og i store doser. Hun har fått den beste hjelpen på jord av meg og samboer, og vi har Tilogmed pusset opp en leilighet hun skulle bo i. Vi betalte alt for henne og hun fikk dette i gave. Det tok en uke før hun prøvde å ta sitt liv igjen, og det var ingen glede over det vi hadde gjort for henne.. 

Jeg har kuttet alle følelsesmessige bånd til min mor, men det har tatt tid. Jeg har innsett at hun aldri har vært eller vil bli den moren jeg ønsket meg. Jeg håper hun finner fred snart, da jeg synes livet hun lever nå verken er godt for oss eller henne. Så ja, jeg håper hun dør snart! 

Jeg har minimalt med henne å gjøre, og jeg drar aldri å besøker henne med barna mine. Hun var heller ingen god mor for meg og søsknene mine når vi var små. Hun har drukket hele livet og godtok at far var voldelig mot oss barna hele livet uten å gripe inn! 
 

Du har full rett til å kutte kontrakten! 

Anonymkode: 220aa...683

[AnonymBruker]

Smeltemann skrev (28 minutter siden):

Har du barn?

 

AnonymBruker skrev (På 1.2.2021 den 18.47):

Jeg har gitt opp og stiller opp litt. Jeg følger henne ikke til legetimer, for det makter jeg ikke, så hun har ikke fått en eneste undersøkelse siden hun ble innlagt. Men jeg gjør andre ting.. Hun blir ikke ivaretatt der hun er og har forfalt veldig. Jeg tror hun har blitt akutt dement, eller så er det delirium, for hun er helt borte. Jeg behandler henne nå som jeg ville behandlet hvilket som helst annet menneske som led. Hun gir lite uttrykk for å kjenne meg igjen. Vi prater ikke om personlige ting, hun nevner ikke mitt døde barn. Hun er bare en gammel dame, liksom. Vedkommende som brukte å ringe meg har sluttet eller er i karantene eller noe. Den nye personen er i det minste hyggelig og da er det lettere å bidra. Jeg innrømmer gladelig at jeg håper moren min dør snart, både for min del og hennes.

Anonymkode: 4676f...b95

 

Anonymkode: 974f7...187

[Splittbinders]

Kirsebæra skrev (På 30.11.2020 den 23.02):

Jeg var 4 år, var med min far og stemor på cilja line over til Finland. Jeg var et utrygt barn, spesielt sammen med han. Raserianfall når som helst. Søsken hadde egen lugar. Jeg sov mellom far og stemor. Våkner på natten og har tisset meg ut. 

Han blir fly forbanna, kaller meg skitten løsunge (jeg er jo hans, så...?) Og så...truer meg å kaste meg over bord. Den sitter enda i meg. Ikke at han gav meg en fik over ansiktet, eller at jeg måtte sove i dusjen. Men trusselen om å bli kasta over bord. 

 

Kjære vene ❤️❤️❤️ 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 30.11.2020 den 21.05):

Denne tråden var bare trist å lese. Jeg hadde stillt opp. Blod er tykkere enn vann, og man har ikke disse foreldrene for alltid. 

Anonymkode: b7d22...409

For noen er «disse foreldrene» mishandlere og overgripere. 

Anonymkode: 387d2...bd4