Trenger tips ang stebarn

[Jessic_a]

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ikke 13 enda, men nærmer seg. Er det rart eller ikke? Tok det opp med samboer og han ble fly forbanna. Jeg måtte forstå at hun enda var liten. Jeg synes det er rart,men jeg er åpen for at jeg kan ta feil da jeg ikke er mor og ikke er veldig erfaren med barn. Jeg tenker på at det fort kan bli feil, derfor jeg sier det. De lå også inntil hverandre, han la seg over henne liksom og koste på kinnet..jeg hadde ikke syntes det var naturlig at pappa gjorde det da jeg var 12. Men igjen, jeg vil ikke være en bitch og søker bare meninger for å forstå om jeg bare burde holdt kjeft. 

 

Anonymkode: 4f594...2c2

Jeg vet ikke hva som er normalt men akkurat det der hadde aldri skjedd hos meg. Selv var jeg ferdig med den type samsoving første året på barneskolen 

[Nymerïa]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet ingenting.

Vi har hatt det fint sammen. Kun rundt dette datter styrer det oppstår problemer.

Forstår vel nå hvorfor flere religioner anbefaler en partner og en familie 

Tror det er vanskelig å få slike forhold til å fungere .

Ble så tom og passiv bare. Føler meg tømt. Hvorfor skal alt være så vanskelig. Er det ikke bare å gjøre de rette tingene. Mennesker er så kompliserte. Er lei det. 

Anonymkode: 4f594...2c2

Ofte er det bare å gjøre de rette tingene. Det innebærer å velge en skikkelig mann. Det har du ikke gjort. Du har valgt, og velger hver dag en mann som svikter sitt eget barn, er emosjonelt umoden, har raseriproblemer og jeg mener også du skrev i en post at dere er begge ruinert på grunn av datteren. Dette valget er du i din fulle rett til å ta og nå lever du med konsekvensene. Du virker ikke spesielt fornøyd, men det er faktisk din fulle rett å velge et liv som gjør deg misfornøyd.

Du kan når som helst ta veska di og gå fra denne mannen. Stedatteren din er ikke så heldig. Hun har min sympati.

[Lønnesirup01]

Det er jo et ord for når barn og tenåring begynner å gå bakover i alder: regresjon. Det er som regel en reaksjon på noe.

Jeg har selv vært med på dette da det var en skilsmisse i min utvidede familie, og deres barn plutselig begynte å tisse i sengen igjen, og kunne veksle mellom krakilske utbrudd og ekstremt "kosete" oppførsel. Hun ville nok underbevisst bli tatt vare på, og visste ikke annen måte enn å bli lite barn igjen. Da faren fikk kjæreste var hun ikke redd kjæresten skulle ta morens plass, men hennes plass. Så hun gjorde seg enda mindre. Da skilsmissen ble et faktum, begge foreldre hadde vært flere runder på familievernkontoret samt psykolog hver for seg, forbedret det seg. Nå ønsker hun stort sett å sitte på rommet med mobilen og chatte med venner, synes foreldre er dust og bare vil være eldre enn hun er. For det er jo normalen for trygge barn.

Det høres ut som denne familien har en del problemer. Farens raserianfall mot deg sier jo sitt.

Her ville jeg konkludert med at du har sagt ditt, og takket for meg. Det er alltid synd å forlate noen som ikke klarer å oppdra sitt barn, vel vitende om at det blir verre, men dette er ikke egentlig ditt ansvar, eller noe du engang kan gjøre noe med. 

[Edie]

Ryddet for brukerdebatt og svar til dette.

Edie, adm.

[AnonymBruker]

Min stedatter var helt lik som din! Satt i fanget til faren sin og snakket med baby stemme. Krevde underholdning hver time. Ville ha oss begge på rommet sitt hel til hun sovnet. Hun var med meg hele tiden, over alt. Jeg var dødslisten, og fikk aldri alene tid. Følte nesten at noen «kvelte» meg fikk ikke puste. Kunne ikke engang gå på do alene, helt ærlig. Hun ventet på meg foran døra. 

Og jeg var livredd å såre mannen min eller henne, tørte ikke åpne munnen min engang.

Det ble helvette etterhvert, og jeg ble så sliten av alt, at jeg ble deprimert til slutt. Måtte ta sykemelding og gå til psykolog. 
Og der var det nok for meg.  Men det var litt for sent.

Jeg ber deg å sette grenser før det blir til helvette,  og ikke la henne utnytte deg. 
Hvis samboeren din kjefter på deg, så støtter han deg ikke. Si rett ut det du mener.

Hun er så pass stor at hun klarer å tåle sannheten.

Er du lei av at hun går etter deg? Si rett ut! «jeg vil være alene nå, ok?»

Sitter hun på fanget og snakker babyspråk, så sier du rett ut til jenta, du er stor jente, hvorfor bruker du babyspråk?

Hvis mannen din kjefter på deg på grunn av det, så sier du at du ikke tåler dette!! 
Hvis du ikke gjør noe nå, så blir du syk av dette eller går fra han.

Anonymkode: 108cd...ed8

[AnonymBruker]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Vel nummer 1, når hun kommer bidrar hun ikke med noe. Vi må hente alt, fikse alt av mat, drikke og rydding. Selv om hun klarer mye av dette selv. Er det normalt å varte opp en 12-13 åring slik? Fikse ALT.

Hun spør konstant om underholdning. Med en gang ikke noe skjer krever hun underholdning. Jeg er ofte sliten etter jobb og har ting å ordne, men forsvinner jeg litt blir samboer irritert og sier jeg så sur ut da jeg gikk. Og hun maser, vi må noe hele tiden. Snakke hele tiden. 

Hun bestemmer alle programmer på tv.

Vi lager mat, hun sier ofte der var kjip mat og vil ikke ha. 

Hun snakker med babystemme til far og skal sitte i fanget hans hele tiden. Når de sitter sånn i sofaen og koser, går jeg og finner på noe annet. Blir kjeftet på etterpå av samboer.  Jeg bare blir sittende der og se rett uti lufta mens hun prater som en baby i fanget hans , og gidder liksom ikke bare sitte der.. går og gjør noe nyttig. Burde jeg sitte der å smile og "nyte synet"? 

Hun klager hvis vi må gå mer enn 20 min. Ber om å bli bært, sitte på ryggen.

Sier nei til f.eks en dessert ute på restaurant, for så å bare ta desserten jeg og samboer skulle dele og spiser den opp selv.

Hvis jeg sier noe da, går det galt.

Jeg reagerer iblant litt og blir kjeftet på. Og jeg vil veldig gjerne lære meg å være tålmodig og forstå barn i den alderen.. er alt dette helt normalt i den alderen og at jeg må bare vise storsinn? Eller er dette litt vanskelige situasjoner? 

Vet samboer gjør sitt beste. Samme gjør jeg. Men jeg er jo ikke moren og ser det kanskje litt utenfra. Men kanskje dette er helt normalt. Let me know! 

Hvordan kan jeg ivareta meg selv og samtidig være tilstede. Jeg blir sliten av non stop program. Sier jeg noe til samboer blir han forbanna og hevder jeg irriterer meg over henne. Er kun snill og snakker med henne non stop. Synes jeg er ganske tilstede og storsinnet.

 

 

 

 

Anonymkode: 4f594...2c2

Har en flink 13 åring, hun må stå opp selv, lage matpakke, ordne seg frokost og komme seg til skolen på sykkel selv.

Hun må ta ut av oppvaskmaskinen en gang pr. dag. Hun støvsuger rommet en gang i uka og må brette endel av sine klær og legge de i system i kommode. Hun må skifte på senga hver 14 dag selv.

Hun må dekke bordet annen hver dag og hjelpe til med å pakke ut matvarer etc. 
Hun får 50,- i ukepenger.

Hun sykler til fritidsaktivitet 2-3 ganger i uka og fikser alt av lekser selv og har TV på rommet. I stua er det fred og ro. Hun sitter selvsagt ikke på fanget.

Hun spiser det hun får servert, hjemmelaget husmannskost. 

I tillegg har hun to kroniske sykdommer og vi er endel på sykehuset.

Og selvsagt er hun høflig og hyggelig og forventer ingen oppvartning og hun er blid, glad og takknemlig.

Etter min mening har du ett stort problem og dere vil nok ha behov for noe hjelp for å kommer dere videre. 

Anonymkode: 72649...8d4

[AnonymBruker]

Orker bare lese første og siste side her. Så mye drittinnlegg!

Dette er jo rimelig tydelige reaksjoner på skilsmissen og pappas nye kjæreste, altså forhold jenta har null kontroll over og antagelig ikke ønsket seg. De voksne rota det til. Hun er et barn og hun reagerer uten dype, gjennomtenkte motiver. Forslag om å «si det rett ut til henne» når DU er misfornøyd er ekstremt dårlige råd. Ikke få henne til å føle seg slem eller uønsket-!

Alle som ramser opp i det uendelige om sine fantastisk flinke barn på samme alder: seriøst??? Ta dere en bolle!

Ts, du virker litt umoden og uerfaren. Er du ganske ung? Jeg mener, jeg er ikke skilsmissebarn, men jeg har jo vært tolv år en gang for lenge siden og kan tenke meg inn i situasjonen og ulike følelser og reaksjoner man kan få.

Hun er nok opptatt av å få bekreftelse fra far, at han er glad i henne selv om foreldrene har skilt lag. At hun sitter på fanget og aldri går på rommet f eks vil gå over, dette er en fase. Fra tolv til fjorten går man gjennom en rivende utvikling f eks. Men har hun venner der far bor? Kanskje litt av problemet er at hun ikke har noen venner der og derfor kjeder seg litt og er avhengig av deres selskap?

Anonymkode: 553e6...763

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Orker bare lese første og siste side her. Så mye drittinnlegg!

Dette er jo rimelig tydelige reaksjoner på skilsmissen og pappas nye kjæreste, altså forhold jenta har null kontroll over og antagelig ikke ønsket seg. De voksne rota det til. Hun er et barn og hun reagerer uten dype, gjennomtenkte motiver. Forslag om å «si det rett ut til henne» når DU er misfornøyd er ekstremt dårlige råd. Ikke få henne til å føle seg slem eller uønsket-!

Alle som ramser opp i det uendelige om sine fantastisk flinke barn på samme alder: seriøst??? Ta dere en bolle!

Ts, du virker litt umoden og uerfaren. Er du ganske ung? Jeg mener, jeg er ikke skilsmissebarn, men jeg har jo vært tolv år en gang for lenge siden og kan tenke meg inn i situasjonen og ulike følelser og reaksjoner man kan få.

Hun er nok opptatt av å få bekreftelse fra far, at han er glad i henne selv om foreldrene har skilt lag. At hun sitter på fanget og aldri går på rommet f eks vil gå over, dette er en fase. Fra tolv til fjorten går man gjennom en rivende utvikling f eks. Men har hun venner der far bor? Kanskje litt av problemet er at hun ikke har noen venner der og derfor kjeder seg litt og er avhengig av deres selskap?

Anonymkode: 553e6...763

Enig i at noe her virker vel hardt. Jeg har jo over en god stund skapt en relasjon til henne og hun sier hun er veldig glad i meg. Vi har våre interne ting som bare meg og hun deler, vi er vel en bra match på mange ting, som interesser og slikt noe.

Jeg er veldig skuffet over meg selv, som synes enkelte trekk ved henne er litt små irriterende. Det er ikke en situasjon jeg liker. Jeg synes ikke HUN er irriterende, men enkelte ting hun gjør, stor forskjell !

Jeg veksler mellom å synes hun er ei skjønn jente, til å tenke at noen nå være så snill og fortelle henne at nå driter hun seg ut. Å gå rundt i leiligheten med skrikende babystemme og rope på papa fra alle rom og gjøre seg liten og late som hun er så beklemt er noe jeg forbinder med veldig små barn. Og  når han løper til slik, så forsterker han det. Kan hende fordi jeg er ei ganske tøff dame selv, så synes jeg hun burde få seg litt guts nå. Jobbe mot å bli litt mer moden. Ligge i fanget på pappa i trusa, jeg synes det ser så innmari rart ut. Jeg kan ikke noe for det. Hun tør ikke engang bestille en is over en isdisk. Det er utrolig sen utvikling i mine øyner. 

Jeg synes ikke det er noe poeng å ta folk fordi de har velfungerende barn. De som skriver om sine 12 åringer her inne som tar litt ansvar og bidrar, mener jeg har gjort en god jobb. Jeg synes selv det er en selvfølge å f.eks kunne rydde av tallerkenen sin etter middag. Og hjelpe til. Når du er hele 12 år. 

Hun vil ikke ha venner hos oss, bor fast hos mor og mener det er nok venner. Så hun har planer om å sitte oppå oss i uoverskuelig fremtid. 

Mulig hun er opptatt av å få bekreftelse ja. Han har nok ikke vært den mest bekreftende, han kan dedikere seg helt iblant og gå all in, men andre ganger som da jeg og hun var alene i to uker, valgte han jobben foran henne. Det reagerte hun nok på. Kanskje derfor hun var så klengete denne gangen, for det var virkelig helt ekstremt. Jeg var så utslitt etter besøket at hele kroppen gikk i vranglås. Orket ingenting . Det var sånn konstant mas og et lydnivå som rett og slett sleit meg ut. Jeg misliker sutring, blir irritert av sutring fra unge barn som egentlig har det som plommen i egget, da jeg vet mange barn sliter forferdelig rundt omkring i norske hjem. Hun får all verdens av oppfølgning og kjærlighet hos oss, synes vel dette begynner minne om bortskjemthet. Også er hun slik at hvis pappa kritiserer en minste ting lager hun masse styr. Hun styrer han, for jeg vet veldig godt at mye irriterer han og av det hun gjør. Ser det på ansikt og kroppsspråk. Men han gjør feil når han ikke irettesetter dårlig oppførsel. Det er en kamp han bør ta mener jeg. Ikke bare holde ut på besøkene, fordi han ikke må leve med det non stop. Synes han svikter.

Jeg er i starten av 30 årene, men veldig lite erfaring med barn. Jeg har aldri vært hun som liker barn, så da er erfaringen så som så. Men prøver så godt jeg kan. Jeg er jo her og diskuterer fordi jeg faktisk bryr meg. Og ikke liker denne siden av meg selv, hvor jeg blir litt irritert over enkelte ting. Ønsker ikke være irritert, for jeg tror det er det siste hun trenger.

 

Anonymkode: 4f594...2c2

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har en flink 13 åring, hun må stå opp selv, lage matpakke, ordne seg frokost og komme seg til skolen på sykkel selv.

Hun må ta ut av oppvaskmaskinen en gang pr. dag. Hun støvsuger rommet en gang i uka og må brette endel av sine klær og legge de i system i kommode. Hun må skifte på senga hver 14 dag selv.

Hun må dekke bordet annen hver dag og hjelpe til med å pakke ut matvarer etc. 
Hun får 50,- i ukepenger.

Hun sykler til fritidsaktivitet 2-3 ganger i uka og fikser alt av lekser selv og har TV på rommet. I stua er det fred og ro. Hun sitter selvsagt ikke på fanget.

Hun spiser det hun får servert, hjemmelaget husmannskost. 

I tillegg har hun to kroniske sykdommer og vi er endel på sykehuset.

Og selvsagt er hun høflig og hyggelig og forventer ingen oppvartning og hun er blid, glad og takknemlig.

Etter min mening har du ett stort problem og dere vil nok ha behov for noe hjelp for å kommer dere videre. 

Anonymkode: 72649...8d4

Fantastisk flott lesning. Dette er oppdragelse jeg støtter! 

Anonymkode: 4f594...2c2

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Min stedatter var helt lik som din! Satt i fanget til faren sin og snakket med baby stemme. Krevde underholdning hver time. Ville ha oss begge på rommet sitt hel til hun sovnet. Hun var med meg hele tiden, over alt. Jeg var dødslisten, og fikk aldri alene tid. Følte nesten at noen «kvelte» meg fikk ikke puste. Kunne ikke engang gå på do alene, helt ærlig. Hun ventet på meg foran døra. 

Og jeg var livredd å såre mannen min eller henne, tørte ikke åpne munnen min engang.

Det ble helvette etterhvert, og jeg ble så sliten av alt, at jeg ble deprimert til slutt. Måtte ta sykemelding og gå til psykolog. 
Og der var det nok for meg.  Men det var litt for sent.

Jeg ber deg å sette grenser før det blir til helvette,  og ikke la henne utnytte deg. 
Hvis samboeren din kjefter på deg, så støtter han deg ikke. Si rett ut det du mener.

Hun er så pass stor at hun klarer å tåle sannheten.

Er du lei av at hun går etter deg? Si rett ut! «jeg vil være alene nå, ok?»

Sitter hun på fanget og snakker babyspråk, så sier du rett ut til jenta, du er stor jente, hvorfor bruker du babyspråk?

Hvis mannen din kjefter på deg på grunn av det, så sier du at du ikke tåler dette!! 
Hvis du ikke gjør noe nå, så blir du syk av dette eller går fra han.

Anonymkode: 108cd...ed8

Veldig godt å høre at det ikke bare er meg.

Jeg er nok et godt stykke unna sykemelding enda, tror ikke jeg havner der, men den emosjonelle belastningen er ganske stor . Jeg føler at jeg liksom skal vike og ofre meg selv på alt, idet hun tråkker inn døra .

Jeg har jo ikke sviktet jenta .

Jeg bor jo også i det hjemmet og har rett til å sette grenser ..

Det er jeg som må ordne  og fikse til alt før hun kommer.. jobber fulltid.

Det er jeg som må vaske tusen flekker etter besøk. 

Jeg betaler 50% på alt av tøy og utstyr vi kjøper sammen.

Det er jeg som må slippe alt for å være omsorgsperson når samboer må på jobb.

I helgen hadde jeg arbeid jeg skulle hatt gjort, da jeg gikk for å jobbe litt kom samboer og sa: skal du virkelig jobbe nå?? (Anklagende.)

Det er som at jeg slutter å eksistere som person. Det føles som vi skal ta imot ei dronning som gjør at hverdagen og alt jeg vanligvis gjør må vike.

For meg er hun jo en vanlig 12 åring, og jeg forventer at hun kan være hos oss på vanlige premisser snart. At vi ikke er en underholdningskomite som skal lage til helg etter helg fullspekket med aktiviteter alla ferieaktiviteter, kun spise ute, dyre kafebesøk og ørten shoppingturer.

Synes ikke det er bra at hun tenker at besøk hos far en er slags økonomisk gevinst for henne hvor hun kan styre og stelle som hun vil. Synes hun bør kunne komme og bare henge her hjemme . Spise hjemmelaget mat. Kunne dra herfra uten flere nye gensere og bukser. er ikke det ganske viktig?? 

 

Anonymkode: 4f594...2c2

[AnonymBruker]

Jeg har ikke lest alle svarene, bare sporadisk.

Først: Hele oppførselen hennes er nok resultat av bruddet kombinert med alder. Hun vil være liten, hun vil være søt. Min 12åring prøver seg også med babystemme innimellom, hvis hun skal be om noe hun tror hun får nei til. Jeg har forklart at jeg får helt noia av babystemme, så den stemmen får nei til alt. Uten unntak. Derfor stopper jeg henne underveis, og spør om det er denne stemmen hun vil bruke. Hun slutter alltid. Vi snakkker innimellom om dette om å bli eldre, og at det følger mye fint med.  Mer ansvar og mer mestring. Får lov til mer. Men klart, det err rart  for dem å ikke være søte små barn lengre.

Leste noen i starten v tråden som mener at hun er tilbakestående. Min 14åring trenger også mer mental stimuli enn de to andre barna mine (12 og 16). Han er klart evnerik (testet av ppt) og har bare en overaktiv hjerne. Dette er selvfølgelig noe som preger hele familien. I starten reagerte jeg som deg, frustrert over ønsket om å bli underholdt. Men så lærte vi at det ikke er underholdning det er snakk om, det er mental stimuli. Han må bruke hodet. Ettersom vi ha jobbet systematisk med dette, har vi fått ham mer over på nyttige ting og mindre på serier på tv. Han ser tv da, men stort sett voksnere serier (elsker Big Bang Theory) eller dokumentarer, eller Brille og Huskestue. Ser lærerike ting på YouTube. Spiller Fortnite (det er gull, holder hodet opptatt og konsentrert på en bra måte). Og så trener han. Fysisk aktivitet kan erstatte hjerneaktivitet, så nå som han trener tre ganger i uken i tillegg til to dager gym i uken, er han roligere. Men vi er også tydelige på at han kan ikke få alt i fanget. Han må underholde seg selv, finne ting å være opptatt av. 

Prøv å utfordre jenta. Hvis hun er smart (hun manipulerer faren lett, så det er ikke umulig at hun er det) så trenger hun noe å bryne seg på. Skolen er kanskje lett. Det meste av barneprogrammer er tanketomt tøv for en 12åring, selv om det holder øynene opptatt. Mestring og oppnåelse av mål utløser dopamin i hjernen på en mye sunnere måte enn mange andre ting i samfunnet. 
Jeg ville jobbet litt for å finne ut av dette, og etterhvert gjort henne mer selvstendig. Men først trenger hun hjelp. Behandle henne som en 14åring, 

Anonymkode: 39677...485

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har ikke lest alle svarene, bare sporadisk.

Først: Hele oppførselen hennes er nok resultat av bruddet kombinert med alder. Hun vil være liten, hun vil være søt. Min 12åring prøver seg også med babystemme innimellom, hvis hun skal be om noe hun tror hun får nei til. Jeg har forklart at jeg får helt noia av babystemme, så den stemmen får nei til alt. Uten unntak. Derfor stopper jeg henne underveis, og spør om det er denne stemmen hun vil bruke. Hun slutter alltid. Vi snakkker innimellom om dette om å bli eldre, og at det følger mye fint med.  Mer ansvar og mer mestring. Får lov til mer. Men klart, det err rart  for dem å ikke være søte små barn lengre.

Leste noen i starten v tråden som mener at hun er tilbakestående. Min 14åring trenger også mer mental stimuli enn de to andre barna mine (12 og 16). Han er klart evnerik (testet av ppt) og har bare en overaktiv hjerne. Dette er selvfølgelig noe som preger hele familien. I starten reagerte jeg som deg, frustrert over ønsket om å bli underholdt. Men så lærte vi at det ikke er underholdning det er snakk om, det er mental stimuli. Han må bruke hodet. Ettersom vi ha jobbet systematisk med dette, har vi fått ham mer over på nyttige ting og mindre på serier på tv. Han ser tv da, men stort sett voksnere serier (elsker Big Bang Theory) eller dokumentarer, eller Brille og Huskestue. Ser lærerike ting på YouTube. Spiller Fortnite (det er gull, holder hodet opptatt og konsentrert på en bra måte). Og så trener han. Fysisk aktivitet kan erstatte hjerneaktivitet, så nå som han trener tre ganger i uken i tillegg til to dager gym i uken, er han roligere. Men vi er også tydelige på at han kan ikke få alt i fanget. Han må underholde seg selv, finne ting å være opptatt av. 

Prøv å utfordre jenta. Hvis hun er smart (hun manipulerer faren lett, så det er ikke umulig at hun er det) så trenger hun noe å bryne seg på. Skolen er kanskje lett. Det meste av barneprogrammer er tanketomt tøv for en 12åring, selv om det holder øynene opptatt. Mestring og oppnåelse av mål utløser dopamin i hjernen på en mye sunnere måte enn mange andre ting i samfunnet. 
Jeg ville jobbet litt for å finne ut av dette, og etterhvert gjort henne mer selvstendig. Men først trenger hun hjelp. Behandle henne som en 14åring, 

Anonymkode: 39677...485

Bruddet er jo da 7 år siden, og slik jeg forstår var min samboer stort sett på jobb da han bodde med moren. Ønsket ikke være hjemme. Dessverre ble barnet eneste grunn til å holde sammen, da min samboer hadde tenkt å gå fra moren rett før hun sa hun var gravid. Jeg tror han hadde veldig lite følelser for henne, var hans første kjæreste og han har forklart at det idag var ei dame han hadde avskydde fra første stund. 

Det har vært mye krangling. Og jeg vet at min samboer mistrivdes med å bli far så tidlig, da det satte kjepper i hjulene for å kunne utvikle karriere og seg selv.

Mye mulig han ubevisst har overført disse følelsene til sin datter. Det vet jeg at han har.

Du gir mange gode tips , men kjenner at skal jeg fikse opp i hennes skilsmisse traumer? Det er vel ikke min jobb? 

Anonymkode: 4f594...2c2

[AnonymBruker]

Du må gå ifra denne ustabile og urimelige mannen!

Anonymkode: eb9f6...a91

[regine]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Det er jeg som må ordne  og fikse til alt før hun kommer.. jobber fulltid.

Det er jeg som må vaske tusen flekker etter besøk. 

Jeg betaler 50% på alt av tøy og utstyr vi kjøper sammen.

Det er jeg som må slippe alt for å være omsorgsperson når samboer må på jobb.

I helgen hadde jeg arbeid jeg skulle hatt gjort, da jeg gikk for å jobbe litt kom samboer og sa: skal du virkelig jobbe nå?? (Anklagende.)

 

Anonymkode: 4f594...2c2

Hvorfor finner du deg i å gjøre alt dette? dette er jo FARs jobb! ikke din. 

Det største problemet i denne saken er jo faktisk FAR. Det er HAN som oppfører seg dårlig overfor jenta si (er ikke hjemme når hun har samvær eller duller med henne som om hun var bitteliten), han utnytter deg og han kjefter på deg hvis du vil gjøre dine ting når jenta er der. 

Du gjør jo deg selv til offer og slave for en dust av en mann. HAN har det naturligvis som plommen i egget nå, både en å dele utgiftene til SITT barn med og en som er husholderske og rydder og ordner både for han og hans barn. OG som tar over det emosjonelle samværet med barnet som far altså ikek greier å oppdra. 

Du har faktisk et valg og det valget består jo i å sette tydelige og klare grenser for hva din rolle skal være. Hvis du vil være husholderske og pengebok, så fortsetter du som nå, hvis ikke tar du en tydelig og åpen prat med mannen om hvordan du vil ha det. Hvis du ikke er villig til å sette grenser for deg selv, så må du jo bare fortsette å leve med denne situasjonen. 

Og nei, det er egentlig ikke jenta som er problemet, det er FAREN. Det er HAN du bør være irritert på, fordi det er han som har sviktet totalt i sin rolle som oppdrager. 

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Enig i at noe her virker vel hardt. Jeg har jo over en god stund skapt en relasjon til henne og hun sier hun er veldig glad i meg. Vi har våre interne ting som bare meg og hun deler, vi er vel en bra match på mange ting, som interesser og slikt noe.

Jeg er veldig skuffet over meg selv, som synes enkelte trekk ved henne er litt små irriterende. Det er ikke en situasjon jeg liker. Jeg synes ikke HUN er irriterende, men enkelte ting hun gjør, stor forskjell !

Jeg veksler mellom å synes hun er ei skjønn jente, til å tenke at noen nå være så snill og fortelle henne at nå driter hun seg ut. Å gå rundt i leiligheten med skrikende babystemme og rope på papa fra alle rom og gjøre seg liten og late som hun er så beklemt er noe jeg forbinder med veldig små barn. Og  når han løper til slik, så forsterker han det. Kan hende fordi jeg er ei ganske tøff dame selv, så synes jeg hun burde få seg litt guts nå. Jobbe mot å bli litt mer moden. Ligge i fanget på pappa i trusa, jeg synes det ser så innmari rart ut. Jeg kan ikke noe for det. Hun tør ikke engang bestille en is over en isdisk. Det er utrolig sen utvikling i mine øyner. 

Jeg synes ikke det er noe poeng å ta folk fordi de har velfungerende barn. De som skriver om sine 12 åringer her inne som tar litt ansvar og bidrar, mener jeg har gjort en god jobb. Jeg synes selv det er en selvfølge å f.eks kunne rydde av tallerkenen sin etter middag. Og hjelpe til. Når du er hele 12 år. 

Hun vil ikke ha venner hos oss, bor fast hos mor og mener det er nok venner. Så hun har planer om å sitte oppå oss i uoverskuelig fremtid. 

Mulig hun er opptatt av å få bekreftelse ja. Han har nok ikke vært den mest bekreftende, han kan dedikere seg helt iblant og gå all in, men andre ganger som da jeg og hun var alene i to uker, valgte han jobben foran henne. Det reagerte hun nok på. Kanskje derfor hun var så klengete denne gangen, for det var virkelig helt ekstremt. Jeg var så utslitt etter besøket at hele kroppen gikk i vranglås. Orket ingenting . Det var sånn konstant mas og et lydnivå som rett og slett sleit meg ut. Jeg misliker sutring, blir irritert av sutring fra unge barn som egentlig har det som plommen i egget, da jeg vet mange barn sliter forferdelig rundt omkring i norske hjem. Hun får all verdens av oppfølgning og kjærlighet hos oss, synes vel dette begynner minne om bortskjemthet. Også er hun slik at hvis pappa kritiserer en minste ting lager hun masse styr. Hun styrer han, for jeg vet veldig godt at mye irriterer han og av det hun gjør. Ser det på ansikt og kroppsspråk. Men han gjør feil når han ikke irettesetter dårlig oppførsel. Det er en kamp han bør ta mener jeg. Ikke bare holde ut på besøkene, fordi han ikke må leve med det non stop. Synes han svikter.

Jeg er i starten av 30 årene, men veldig lite erfaring med barn. Jeg har aldri vært hun som liker barn, så da er erfaringen så som så. Men prøver så godt jeg kan. Jeg er jo her og diskuterer fordi jeg faktisk bryr meg. Og ikke liker denne siden av meg selv, hvor jeg blir litt irritert over enkelte ting. Ønsker ikke være irritert, for jeg tror det er det siste hun trenger.

 

Anonymkode: 4f594...2c2

Til det første jeg uthevet: du seksualiserte dette veldig. Det så jeg også i tidligere innlegg, at du framhevet at hun satt på fanget hans, og skrev noe om at han la seg over henne og ga henne en klem e.l. Det er VELDIG rart av DEG å seksualiserte dette - ja, det er det du gjør når du skriver slik-! Hva slags forhold hadde du til din egen far? Jeg satt på fanget til både mamma og pappa helt til jeg rett og slett ble for stor i størrelse, en sjelden gang sikkert når jeg var tolv også.

 

til det siste jeg uthevet: Men du har da vært barn-! Husker du ikke noe fra din egen barndom og tidlige ungdom? Har du ikke lest avisartikler og bøker, sett filmer?

Anonymkode: 553e6...763