Trenger tips ang stebarn

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det går ikke. Saken er lukket med at hvis jeg føler jenta er et irritasjonsmoment er det ikke vits å fortsette forholdet.

Han mener hun er for liten til å irettesettes noe særlig, og at pga foreldra ikke klemte han, vil han kose med henne slik. Han mener også at hun enda er liten nok til det..

Han mener jeg ikke klarer glede meg over å se dem kose, fordi jeg er ikke moren. " En mor hadde gledet seg over det" , sa han. " Du blir sjalu, det er typisk kvinner" .

Den frasen irriterte meg ekstremt. For jeg syntes det var kleint. Ble ikke sjalu. Ble flau. Flau over ungen som lå under pappa og klinte seg inntil han , mens han gjorde det samme. Det så feil ut, så feil at jeg ikke orket se på.

Men han synes det er ok. Da har jeg advart han, så får vi håpe hun ikke anklager han senere for ting og tang. Jeg vet nemlig at det kan komme, selv om det var bare kos. 

Og den babystemmen hun bruker mot han fra alle rom, og hvordan han løper til, dessverre ser jeg starten på ei jente som ikke vil forstå verden og at man ikke kan baby snakke seg til fordeler.

For hun tåler INGENTING. Bare et hint av kritikk så blir det fullt drama. Må gå på nåler her. 

Tanten hennes var på besøk. Hun fikk sagt at hun måtte tenke før hun pratet, da ble det så mye drama at tanten bare dro. Hun skulle spise middag. Men følte seg så skyldbetynget for det hun sa( grunnet reaksjonen på jenta) at hun dro.

Dette syntes jeg var ille.

Han var enig i det da, ikveld. Men han sa jo ikke noe!!! Lot henne slippe unna med det og var bare opptatt av å få henne blid igjen.

Uhørt for meg! 

Anonymkode: 4f594...2c2

Jeg også fikk høre at jeg var sjalu. Som deg var jeg ikke sjalu, men flau. Flau over at han oppførte seg som han gjorde, at han ikke visste og evnet bedre. Men at jeg var «sjalu» passet bedre inn i «historien» til eksmannen min, for han var livredd for at omverdenen, og ikke bare jeg, skulle skjønne at han ikke evnet bedre.

Igjen, det er mannen som er problemet. Men barnet er jo det du ser ting ikke fungerer optimalt med så ikke så rart at du blir oppgitt eller irritert på det. Men prøv og tenk at det er helt uskyldig, ikke så enkelt - jeg har vært der og vet og gjorde og sa ting jeg helst skulle ha kunne ta tilbake.

Hadde jeg forstått bedre før hadde jeg løpt ut av mitt forhold på et langt tidligere tidspunkt. I stedet tok jeg til meg kritikken, litt som du gjør. Kanskje det var galt med mine forventninger, grenser, at jeg ikke alltid orket å være med (jeg var knapt andre steder da datteren var hos oss, og etter at vi fikk barn var det jo umulig å dra avgårde - vårt barn var nemlig mitt ansvar alene (og faren klarte ikke mer/bedre)). 
Så beste rådet er vel å dra avgårde noen helger når hun er der, ansvarliggjør faren. Det tenker jeg flere ganger på at jeg skulle ha gjort i større grad - reist avgårde.. og aller helst ikke kommet tilbake.

 

Anonymkode: 6e118...76a

[Raven.Writingdesk]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror ikke hun synes jeg er slitsom. Er jeg som er sliten idag, på jobb, helt utslitt. Helt tappet for energi. Har stilt opp hele helgen og vært med uten stans på aktiviteter, og fikk kjeft da jeg uttrykte litt misnøye med enkelte ting. 

Det er han som er en utakknemlig dritt. Som ikke ser at jeg kan ikke utslette meg selv for å tekkes det ræva forholdet han har hatt til sin datter i flere år, og på mange vis enda har.

Han skal få oppdra henne videre i den stilen. Hun tåler jo allerede ca ingenting, blir sikkert bedre nå.

Og jeg skal være snill stemor som ikke har noen behov. Det er tydeligvis det som forventes av oss. Uansett hvilken situasjon vi kommer inn i, skal vi bare finne oss i alt, fordi vi er stemødre. 

 

Anonymkode: 4f594...2c2

Dette er bare tull og forakten du har for denne jenta skinner jo tydelig gjennom. 
 

Du og mange stemødre spør i slike tråder : «er dette normalt»?? også er det en smørbrødliste med barnet sine feil.

Det er som du og mange stemødre med deg forventer at barn kommer som en ferdig pakke, fri for feil. Og det at dere må forholde dere til barns adferd som er normalt men krever oppdragelse og korrigering er helt fjernt for dere. 

Om du er sliten av henne allerede nå, hvorfor i helvette fortsette å være i denne relasjonen? 
 

I slike tråder velger jeg alltid å se bildet fra barnets situasjon; her beskriver du en unge som åpenlyst ikke har de beste forutsetninger i livet. Og ut ifra det så er alt du beskriver av hennes adferd normalt. Du kan ikke sammelignet denne jenta med barn som bor i stabile hjem med begge bioforeldre som begge er ressurspersoner og gode oppdragere. 
 

28 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er jo faren som er problemet, barnet blir formet og faren lar henne utvikle seg på en unormal måte. Det er jo han som skal være forelderen og lære henne elementære ting (og moren selvfølgelig). De gjør barnet en bjørnetjeneste ved at særlig faren diller på denne måten.

Det minner meg dessverre om min eksmann og tidligere stedatter..

Og mannen din, faren til barnet, virker jo ikke å være grei med deg. Jeg ville satt meg ned med han en gang dere var alene, og barnet hos moren. Si noe om at du ikke vil blande deg i hans barneoppdragelse, og at du ikke er mor til barnet og tidvis trenger egentid og rom - kanskje særlig når hun er der. Du er ikke vant til å bo med barn.

Min eksmann var psykisk syk og tok derfor lite ansvar selv, for barn, hjem etc. For min del ble det klart, særlig etter vi fikk felles barn, at han jo ikke klarte/evnet eller hadde nødvendig omsorgsevne. Så på mange måter var han «unnskyldt», han klarte ikke bedre. Datteren hans er i dag en lite selvstendig jente på 17 år som sliter psykisk. Søt og god og omsorgsfull, men engstelig (noe hun var som barn også, husker eksmannen fortalte meg at fra barnehagealder så vokste de andre barna fra henne (mentalt) og hun søkte seg veldig til voksne for å «leke»/være trygg. Den dag i dag har hun nok begrenset med nettverk, stadig hos besteforeldrene på 70 år + på «samvær» i helger og ferier etc. Jeg må si jeg er bekymret for hvordan fremtiden hennes vil bli for ingen har forventninger eller «krav» til henne. Usigelig trist.

Har barnet venner i nærheten av der dere bor? Kan dere engasjere dere mer i hennes sosiale liv, invitere til overnattingsbesøk, tur til trampolinepark/kino el.l. med venninne etc. Hun høres ensom ut, det er jo - som du sier - ikke vanlig å søke den oppmerksomheten hjemme lenger - slik hun gjør. Min eksmann orket ikke tanken på at den lille søte jenta hans skulle bli stor og behandlet henne deretter (samme med moren), det høres ut som mannen din er samme sted. Han bør våkne opp - for han bidrar eventuelt til å ødelegge henne. 

Anonymkode: 6e118...76a

Dette synes jeg var et kjempebra innlegg. 
Jeg vet ikke om mannen til TS ikke klarer å akseptere at datteren blir større, men alle barn skal selvfølgelig stilles krav og forventninger til. Rammer skaper trygghet og forventninger skaper vekst.

Jeg synes ikke jenta skal avvises om hun søker nærhet og trygghet hos far. Å sitte på fanget er ikke nødvendigvis galt, men hun kan korrigeres i at «kosen» skjer på en annen måte når man er 13 enn når man er 3. Sitte i armkroken for eksempel, fremfor på fanget, og slutte med babyspråk. Det må man gi tilbakemelding om på en fin måte, sånn at barnet ikke opplever seg uelsket og avvist, om barnet har en forstyrret og ressurssvak mor, er det ikke unaturlig at det kanskje spiller mindre (regresjon) for å få ekstra trygghet og omsorg fra far. At det er kommet en ny voksenperson inn i barnets liv er også en faktor som gjør at barnet kan ha en fase med økt behov for trygging.  

[AnonymBruker]

2 timer siden, Raven.Writingdesk skrev:

Alt dette er normalt.
 

Det er normalt at unger ikke gidder hjelpe til, det er normalt at unger ikke liker middagen (spesielt om den er veldig sunn 😅🤪) det er normalt at de kan kjede seg og søke kontakt. 
 

Selv om dette er normalt er det den voksne sin jobb å oppdra barnet og sette grenser og krav. Hva kan man forvente av en 12-13 åring? Ikke straff barnet om det «feiler», gi heller (vennlige) påminnelser og masse skryt når barnet har gjort noe bra. 
 

Her ser man skillet mellom biologiske foreldre og steforeldre. Jeg ser flere i tråden nevne «diagnose» fordi hun snakker med babystemme. Det er å fra ting litt vel langt. Å snakke med babystemme er nok ikke så vanlig når man er 12 år, men å sitte i fanget, søke kos og kontakt er høyst normalt! Spesielt om hun har en ustabil mor! Og ja: en biologisk mor hadde nok «nytet synet» av sitt barn som gir og får hengivenhet og har et hyggelig øyeblikk med sin far. En stemor dog, vemmes tydeligvis, og makter ikke se på. Det er forskjellen og jeg skjønner godt at mannen din reagerer. 

Jeg er da stemoren som reagerte på hun som skrev hun kanskje var psykisk utviklingshemmet med å si: eyy ikke så sånn, det er hun ikke.

Jeg er helt enig med deg i at det er ikke riktig konklusjon.

Jeg tror mer hun er preget av å ha skilte foreldre, som var en giftig match både i ekteskapet og etterpå, utfra det jeg har blitt fortalt. Hørtes virkelig ikke bra ut. Forstår at min samboer har dårlig samvittighet. Forstår at hun vil være liten hos han.

Men jeg er skeptisk til kosing med unge jenter. Har selv ei venninne som hadde en kosete far, først i voksen alder klarte hun sette ord på at det hadde blitt for nærgående for henne og hun kuttet kontakten med han.  Jeg vet at de mest uskyldige ting kan bli galt. Det er derfor jeg reagerer. Synes det er risky business. 

Men for all del, hans valg. Men jeg liker det ikke, jeg hadde ikke gjort det selv med en 12 år gammel sønn og sånn er bare jeg. Hvis han ikke tåler en mening er han jo ikke riktig navla.

At jeg går ut av rommet og gjør unna noe klesvask når de koser på sofaen er vel en menneskerett? Er jeg ond stemor pga det?

Jeg vet godt jeg ikke er moren. Har hverken ønske eller behov for å være moren. Og heller ikke ønske om å være stygg, tvert om, vil bare ha fredelige og harmoniske dager når hun besøker. Da er et minimumskrav at jeg kan ha litt tid til egne ting når pappa skal bonde. Hva pokker er galt med det? De kan kose alt de vil, jeg synes han må gjøre det hvis han vil. Og har sagt nå at jeg synes det er risky, han får ta egen avgjørelse på det. Ok vil han hun skal være liten lengst mulig, vværsågod. Jeg skal ikke oppdra henne, det er hans oppgave.

Anonymkode: 4f594...2c2

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg også fikk høre at jeg var sjalu. Som deg var jeg ikke sjalu, men flau. Flau over at han oppførte seg som han gjorde, at han ikke visste og evnet bedre. Men at jeg var «sjalu» passet bedre inn i «historien» til eksmannen min, for han var livredd for at omverdenen, og ikke bare jeg, skulle skjønne at han ikke evnet bedre.

Igjen, det er mannen som er problemet. Men barnet er jo det du ser ting ikke fungerer optimalt med så ikke så rart at du blir oppgitt eller irritert på det. Men prøv og tenk at det er helt uskyldig, ikke så enkelt - jeg har vært der og vet og gjorde og sa ting jeg helst skulle ha kunne ta tilbake.

Hadde jeg forstått bedre før hadde jeg løpt ut av mitt forhold på et langt tidligere tidspunkt. I stedet tok jeg til meg kritikken, litt som du gjør. Kanskje det var galt med mine forventninger, grenser, at jeg ikke alltid orket å være med (jeg var knapt andre steder da datteren var hos oss, og etter at vi fikk barn var det jo umulig å dra avgårde - vårt barn var nemlig mitt ansvar alene (og faren klarte ikke mer/bedre)). 
Så beste rådet er vel å dra avgårde noen helger når hun er der, ansvarliggjør faren. Det tenker jeg flere ganger på at jeg skulle ha gjort i større grad - reist avgårde.. og aller helst ikke kommet tilbake.

 

Anonymkode: 6e118...76a

Irriterer meg over han, ikke henne. Han er så forbanna utakknemlig. Det er han jeg er irritert på.aldri ytret et skeivt ord til jenta.har vel strukket meg lenger enn ei biologisk mor hadde gjort. Det er jeg sikker på. har søsken og venninner med barn, vet hva de reagerer på. De hadde aldri funnet seg i mye av det jeg må finne meg i. Det er irritasjon over han som ikke irettesetter et barn på oppførsel hun burde være ferdig med. Så nei, er ikke irritert på henne. Kun han 

Anonymkode: 4f594...2c2

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Raven.Writingdesk skrev:

 

Jeg synes ikke jenta skal avvises om hun søker nærhet og trygghet hos far. Å sitte på fanget er ikke nødvendigvis galt, men hun kan korrigeres i at «kosen» skjer på en annen måte når man er 13 enn når man er 3. Sitte i armkroken for eksempel, fremfor på fanget, og slutte med babyspråk. Det må man gi tilbakemelding om på en fin måte, sånn at barnet ikke opplever seg uelsket og avvist, om barnet har en forstyrret og ressurssvak mor, er det ikke unaturlig at det kanskje spiller mindre (regresjon) for å få ekstra trygghet og omsorg fra far. At det er kommet en ny voksenperson inn i barnets liv er også en faktor som gjør at barnet kan ha en fase med økt behov for trygging.  

Her er jeg helt uenig med deg. Vanligvis synes jeg stemødre irriterer seg over altfor mye med sine stebarn, men dette er åpenbart en usunn dynamikk mellom far og datter - og det er IKKE datteren sin feil. At en far legger seg oppå sin 12-13 år gamle datter på sofaen for å "kose"  - ærlig talt! Hvordan hjelper det jenta å utvikle sin egen identitet?  At hun ikke kan hente seg et glass vann selv eller se på en serie uten selskap - har aldri hørt om noe sånt. Igjen så kommer mange trekkende med moren her - vi vet INGENTING om moren (bortsett fra at far sier hun er ustabil).

Jeg har sett noen eksempler på at fraskilte fedre nærmest er "forelsket" i sine tenåringsdøtre. En hadde massevis av bilder med de to tett omslynget på veggen  - og tilogmed som profilbilde på CVen sin. En annen hadde tatovert datterens navn på begge armene. Jeg sier ikke at det var/er seksuelt misbruk, men jeg mener faktisk det er et slags emosjonelt overgrep å nesten agere som datterens kjæreste. I familier med kun en voksen så kan normale korreksjoner på atferd i blant utebli og det stakkars barnet må både være baby og partner i en og samme person.  

Slik du, TS, beskriver denne relasjonen så er det åpenbart at det handler om fars behov og ikke datteren. Når faren i tillegg blir rasende hvis du uttrykker din mening eller trekker deg unna, så er det klart at det er far som er ustabil her. 

Anonymkode: eb9f6...a91

[AnonymBruker]

Har jenta ingen venner som kommer på besøk eller som hun selv er med i helgene eller på fritiden? Hvordan går det med henne på skolen? Trives hun der? 

Anonymkode: 7bae1...070

[Raven.Writingdesk]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er da stemoren som reagerte på hun som skrev hun kanskje var psykisk utviklingshemmet med å si: eyy ikke så sånn, det er hun ikke.

Jeg er helt enig med deg i at det er ikke riktig konklusjon.

Jeg tror mer hun er preget av å ha skilte foreldre, som var en giftig match både i ekteskapet og etterpå, utfra det jeg har blitt fortalt. Hørtes virkelig ikke bra ut. Forstår at min samboer har dårlig samvittighet. Forstår at hun vil være liten hos han.

Men jeg er skeptisk til kosing med unge jenter. Har selv ei venninne som hadde en kosete far, først i voksen alder klarte hun sette ord på at det hadde blitt for nærgående for henne og hun kuttet kontakten med han.  Jeg vet at de mest uskyldige ting kan bli galt. Det er derfor jeg reagerer. Synes det er risky business. 

Men for all del, hans valg. Men jeg liker det ikke, jeg hadde ikke gjort det selv med en 12 år gammel sønn og sånn er bare jeg. Hvis han ikke tåler en mening er han jo ikke riktig navla.

At jeg går ut av rommet og gjør unna noe klesvask når de koser på sofaen er vel en menneskerett? Er jeg ond stemor pga det?

Jeg vet godt jeg ikke er moren. Har hverken ønske eller behov for å være moren. Og heller ikke ønske om å være stygg, tvert om, vil bare ha fredelige og harmoniske dager når hun besøker. Da er et minimumskrav at jeg kan ha litt tid til egne ting når pappa skal bonde. Hva pokker er galt med det? De kan kose alt de vil, jeg synes han må gjøre det hvis han vil. Og har sagt nå at jeg synes det er risky, han får ta egen avgjørelse på det. Ok vil han hun skal være liten lengst mulig, vværsågod. Jeg skal ikke oppdra henne, det er hans oppgave.

Anonymkode: 4f594...2c2

To ting her: 

Først så skrev du i HI spørsmål om du var «nødt til å sitte å nyte» at de er omsorgsfulle//kjærlige med hverandre. Ut ifra det fremstår det som at du trekker deg unna og avviser situasjonen /distanserer deg fra situasjonen, noe du på en måte bekrefter her, via å kalle det for «risky buisniss»,. - tror du selv at du er sammen med en pedofil? For det er jo ordlagt du hår i retning av når du beskriver det som «risky».

Du påpeker jo også at det er dattera som søker kontakt hos far, ergo hun kan neppe sammenlignes med din venninne som har opplevd en pågående far. Her er det jenta som søker kontakt.

Jeg er enig i at hun kan korrigeres i å snakke babyspråk, men jeg ville vært ganske varsom med å insinuere at det er noe «incestiøst» over at en far lar jenta si på 12/13 år sitte i fanget.

Hadde du tenkt det samme om det var en mor som innimellom hadde jenta i fanget? 
Spesielt når dette er ei jente som har trøblete oppvekstvilkår. 
 

Ikke krisemaksimer eller sykeliggjør situasjonen, men ha heller en rolig samtale med mannen om at for jenta sin del bør hun møtes på en «aldersadekvat» måte. Jeg har selv barn i samme alder som tidvis kan lage rare lyder og endre stemmeleie. Ikke nødvendigvis til babyspråk, men mer «barnslig» enn hva barnet er. Mitt barn leker mye med ei annen jente som gjør dette ganske ofte, og det er typisk etter lek med denne jenta at det skjer. (Hun tar etter) Da korrigerer jeg bare. Det var mer av dette når hun var yngre og idag skjer det vel knapt overhodet, men igjen så er denne stedatteren din i en annen situasjon som gjør at det å virke litt mindre enn det hun egentlig er, gjør at hun føler hun får mer trygghet og omsorg. Leser man seg litt opp så er faktisk regresjon veldig vanlig hos barn etter en skilsmisse (og andre store endringer som kan oppleves utfordrende, eksempelvis en ny steforeldre) 

[AnonymBruker]

Når jeg var 13 så hadde jeg jobb, unngikk foreldrene mine som pesten og ville helst bare være alene eller ute med venner. Jeg kunne være hjemme alene i opp mot to uker(med tilsyn innimellom altså), og da holdt jeg orden i huset og laget helt greie middager hver dag. 

Og selv om jeg var i overkant selvstendig så høres ikke det du skriver normalt ut. 

Anonymkode: 2ecd7...7fa

[Raven.Writingdesk]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Her er jeg helt uenig med deg. Vanligvis synes jeg stemødre irriterer seg over altfor mye med sine stebarn, men dette er åpenbart en usunn dynamikk mellom far og datter - og det er IKKE datteren sin feil. At en far legger seg oppå sin 12-13 år gamle datter på sofaen for å "kose"  - ærlig talt! Hvordan hjelper det jenta å utvikle sin egen identitet?  At hun ikke kan hente seg et glass vann selv eller se på en serie uten selskap - har aldri hørt om noe sånt. Igjen så kommer mange trekkende med moren her - vi vet INGENTING om moren (bortsett fra at far sier hun er ustabil).

Jeg har sett noen eksempler på at fraskilte fedre nærmest er "forelsket" i sine tenåringsdøtre. En hadde massevis av bilder med de to tett omslynget på veggen  - og tilogmed som profilbilde på CVen sin. En annen hadde tatovert datterens navn på begge armene. Jeg sier ikke at det var/er seksuelt misbruk, men jeg mener faktisk det er et slags emosjonelt overgrep å nesten agere som datterens kjæreste. I familier med kun en voksen så kan normale korreksjoner på atferd i blant utebli og det stakkars barnet må både være baby og partner i en og samme person.  

Slik du, TS, beskriver denne relasjonen så er det åpenbart at det handler om fars behov og ikke datteren. Når faren i tillegg blir rasende hvis du uttrykker din mening eller trekker deg unna, så er det klart at det er far som er ustabil her. 

Anonymkode: eb9f6...a91

Jeg er enig i at hun skal korrigeres slik at det er en forventning av at hun oppfører seg aldersadekvat. Jeg har ikke fått med meg eksemplene du kommer med, (legge seg oppå henne og at hun ikke kan hente vann eller se en serie alene) - igjen: helt enig i at hun skal behandles aldersadekvat.

Eksemolet med å ha bilde av seg og datteren på CV’n er ganske ekstremt, med det sagt så er det da en overflod av mødre som har veggen full av seg selv og barna tett omslynget, men er det en far og hans datter er det mange som fortolker dette i værste mening.
 

Her bør man kanskje ha tunga rett i munnen og være varsom med at det ikke er egne fordommer man projiserer over på andre.. 

[AnonymBruker]

5 minutter siden, Raven.Writingdesk skrev:

Jeg er enig i at hun skal korrigeres slik at det er en forventning av at hun oppfører seg aldersadekvat. Jeg har ikke fått med meg eksemplene du kommer med, (legge seg oppå henne og at hun ikke kan hente vann eller se en serie alene) - igjen: helt enig i at hun skal behandles aldersadekvat.

Eksemolet med å ha bilde av seg og datteren på CV’n er ganske ekstremt, med det sagt så er det da en overflod av mødre som har veggen full av seg selv og barna tett omslynget, men er det en far og hans datter er det mange som fortolker dette i værste mening.
 

Her bør man kanskje ha tunga rett i munnen og være varsom med at det ikke er egne fordommer man projiserer over på andre.. 

Da bør du lese tråden før du beskriver fars oppførsel som normal. I motsetning til deg mener jeg det er faren og ikke jenta som skal korrigeres. 

Anonymkode: eb9f6...a91

[Lou Salome]

Jeg har en 12-åring som kan klenge mye på meg (eller faren), og gjerne vil sitte på fanget ol, for hun har et yngre søsken vi koser en del med, og hvorfor denne forskjellen? Hun kan også for eks legge seg ned på kjøkkengulvet og sutre og klage på: «sliiiiiten», som en treåring, dette har ikke skjedd de siste seks årene og nå er vi på en måte på’n igjen med trassalder, vi himler med øynene, men korrigerer vi, da blir det drama! Så jenta høres normal nok ut, hun. Det er hormoner og en skikkelig miks mellom stor og liten, der den lille-delen får for mye plass hos dere siden faren oppmuntrer det. 
Ingen ting av jentas oppførsel har noe med farens oppførsel mot deg å gjøre. Moren har null og niks med dette å gjøre. 
Du klager veldig her («så jeg er ond, gal stemor, jeg skal finne meg i alt»). Ingen her mener det. Alle her mener at forholdet ditt, og hvordan han er som partner og far til et særkullsbarn er problemet ditt. Ikke jenta. Du trengt tips til forholdet ditt, og kanskje dere bør gå til noe parterapi? 
Edit: andre foreldre med barn på samme alder og litt eldre forteller om mye av det samme, veldig barnslig oppførsel hjemme hos tenåringer som er «så store og voksne» borte.

Endret 24. august 2020 av Lou Salome

[AnonymBruker]

5 minutter siden, Lou Salome skrev:

Jeg har en 12-åring som kan klenge mye på meg (eller faren), og gjerne vil sitte på fanget ol, for hun har et yngre søsken vi koser en del med, og hvorfor denne forskjellen? Hun kan også for eks legge seg ned på kjøkkengulvet og sutre og klage på: «sliiiiiten», som en treåring, dette har ikke skjedd de siste seks årene og nå er vi på en måte på’n igjen med trassalder, vi himler med øynene, men korrigerer vi, da blir det drama! Så jenta høres normal nok ut, hun. Det er hormoner og en skikkelig miks mellom stor og liten, der den lille-delen får for mye plass hos dere siden faren oppmuntrer det. 
Ingen ting av jentas oppførsel har noe med farens oppførsel mot deg å gjøre. Moren har null og niks med dette å gjøre. 
Du klager veldig her («så jeg er ond, gal stemor, jeg skal finne meg i alt»). Ingen her mener det. Alle her mener at forholdet ditt, og hvordan han er som partner og far til et særkullsbarn er problemet ditt. Ikke jenta. Du trengt tips til forholdet ditt, og kanskje dere bør gå til noe parterapi? 
Edit: andre foreldre med barn på samme alder og litt eldre forteller om mye av det samme, veldig barnslig oppførsel hjemme hos tenåringer som er «så store og voksne» borte.

Jeger litt opptatt av å få frem at jeg ikke har onde hensikter, tvert om, vil hun skal komme masse og at vi kan ha det fint.

Jeg synes mange her overdriver. I mine øyner er det slik du sier, slites mellom barn og tenåring. Vet vel ikke helt hva hun er enda.

Jeg spurte også om meninger på kosen, fordi min første reaksjon var å reagere. Jeg synes det så feil ut, kan kan noe for sin reaksjon?  Jeg ble rett og slett litt uvel av det. Og slik reagerte jeg. Og ble lei meg over reaksjonen min. Og enda mer lei meg da han ble sint fordi jeg påpekte at man kanskje bør være litt forsiktig med sånt.

Jeg vokste selv opp med en kjærlig far, men tror ikke jeg satt på fanget lenger enn til 6-7 år. 12 var det fullstendig uaktuelt, og jeg tror det hadde vært sosialt selvmord blant venner om de hadde sett det eller hørt om det.

Men jeg var usikker på hva folk syntes, derfor jeg spurte. For kunne hende min reaksjon var feil, da jeg ikke har barn. Kan ikke noe om det, er helt fersk.

Så flertallet her reagerer som meg, og noe få synes det er helt greit. Det blir vel øyet som ser da. Og da tenker jeg han får gjøre det som han vil, men at jeg synes det er kleint og rart vedvarer jo. Jeg synes jo det. Tenker det må jeg få lov til. 

Anonymkode: 4f594...2c2

[AnonymBruker]

12 minutter siden, Lou Salome skrev:

Jeg har en 12-åring som kan klenge mye på meg (eller faren), og gjerne vil sitte på fanget ol, for hun har et yngre søsken vi koser en del med, og hvorfor denne forskjellen? Hun kan også for eks legge seg ned på kjøkkengulvet og sutre og klage på: «sliiiiiten», som en treåring, dette har ikke skjedd de siste seks årene og nå er vi på en måte på’n igjen med trassalder, vi himler med øynene, men korrigerer vi, da blir det drama! Så jenta høres normal nok ut, hun. Det er hormoner og en skikkelig miks mellom stor og liten, der den lille-delen får for mye plass hos dere siden faren oppmuntrer det. 
Ingen ting av jentas oppførsel har noe med farens oppførsel mot deg å gjøre. Moren har null og niks med dette å gjøre. 
Du klager veldig her («så jeg er ond, gal stemor, jeg skal finne meg i alt»). Ingen her mener det. Alle her mener at forholdet ditt, og hvordan han er som partner og far til et særkullsbarn er problemet ditt. Ikke jenta. Du trengt tips til forholdet ditt, og kanskje dere bør gå til noe parterapi? 
Edit: andre foreldre med barn på samme alder og litt eldre forteller om mye av det samme, veldig barnslig oppførsel hjemme hos tenåringer som er «så store og voksne» borte.

Jeg synes jo ikke det er rart han leier henne i byen. Eller legger armen rundt skuldrene hennes i byen. Gir klemmer, gir kyss på kinnet osv.

Men å sitte på fanget og ligge som et kjærestepar ville gjort på sofaen og stryke på hverandre, det synes jeg er rart. 

 

Anonymkode: 4f594...2c2

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeger litt opptatt av å få frem at jeg ikke har onde hensikter, tvert om, vil hun skal komme masse og at vi kan ha det fint.

Jeg synes mange her overdriver. I mine øyner er det slik du sier, slites mellom barn og tenåring. Vet vel ikke helt hva hun er enda.

Jeg spurte også om meninger på kosen, fordi min første reaksjon var å reagere. Jeg synes det så feil ut, kan kan noe for sin reaksjon?  Jeg ble rett og slett litt uvel av det. Og slik reagerte jeg. Og ble lei meg over reaksjonen min. Og enda mer lei meg da han ble sint fordi jeg påpekte at man kanskje bør være litt forsiktig med sånt.

Jeg vokste selv opp med en kjærlig far, men tror ikke jeg satt på fanget lenger enn til 6-7 år. 12 var det fullstendig uaktuelt, og jeg tror det hadde vært sosialt selvmord blant venner om de hadde sett det eller hørt om det.

Men jeg var usikker på hva folk syntes, derfor jeg spurte. For kunne hende min reaksjon var feil, da jeg ikke har barn. Kan ikke noe om det, er helt fersk.

Så flertallet her reagerer som meg, og noe få synes det er helt greit. Det blir vel øyet som ser da. Og da tenker jeg han får gjøre det som han vil, men at jeg synes det er kleint og rart vedvarer jo. Jeg synes jo det. Tenker det må jeg få lov til. 

Anonymkode: 4f594...2c2

Javel. Så han får gjøre som han vil. Er det også greit at han blir skikkelig rasende når du går ut av rommet eller uttrykker din mening? Du ser ikke at denne mannen ikke er helt god?

Anonymkode: eb9f6...a91

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Javel. Så han får gjøre som han vil. Er det også greit at han blir skikkelig rasende når du går ut av rommet eller uttrykker din mening? Du ser ikke at denne mannen ikke er helt god?

Anonymkode: eb9f6...a91

Nei det er ikke greit. Som sagt, har kommet frem til at jeg irriterer meg over han og ikke jenta.

Jeg er rett og slett sint på han i dag, og jenta er egentlig ikke del av dette. Hun er et barn og totalt uskyldig. Når hun spiller 6 åring er det kun far som kan be henne oppføre seg litt mer voksent.

Men far er åpen om at han vil hun skal være liten lengst mulig. Men jeg synes at det er en farlig vei, man blir ekstremt uselvstendig av det. Kjærlighet er en ting, det skal de få, men det er ikke å bygge opp under at de skal være barnslige lengst mulig. For da hemmes man i utviklingen, tror jeg. Du blir litt sånn hjelpeløs. Lære seg å ta ansvar.

F.eks å si nei til en dessert på restaurant, men når desserten meg og far skulle dele kommer, som hun takket nei til, så grabber hun desserten og spiser. Det synes jeg en 12 åring burde forstå at man ikke gjør. Da kan hun heller si: jeg fikk lyst på likevel, kan jeg også få? En 6 åring kan gjøre sånn og man kan synes det er søtt. Jeg synes en 12 åring er for stor til å miste alle hemninger pga en dessert.

Det er han som ikke irettesetter.

Det er han som har sagt vi skal oppdra henne sammen med kjører sololøp når det passer han.

Oppdragelse handler om å korrigere barn. For han er alle mine meninger kritikk 

Og da velger jeg i dag å melde meg helt ut. Han har satt standarden.

Så når hun kommer kan jeg følge med på lasset, så kan de bestemme alt. Det er slik han vil ha det.

 

Anonymkode: 4f594...2c2

[Raven.Writingdesk]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Da bør du lese tråden før du beskriver fars oppførsel som normal. I motsetning til deg mener jeg det er faren og ikke jenta som skal korrigeres. 

Anonymkode: eb9f6...a91

Ja enig i at far skal korrigeres, slik at han setter nye grenser for jenta (dermed «korrigerer» henne) mener ikke at TS skal korrigere jenta, om det ble oppfattet slik..

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

 

Så når hun kommer kan jeg følge med på lasset, så kan de bestemme alt. Det er slik han vil ha det.

 

Anonymkode: 4f594...2c2

Men da er du det som på engelsk heter en "enabler", altså en tilrettelegger. Da er du medskyldig. 

 

Anonymkode: eb9f6...a91

[Raven.Writingdesk]

26 minutter siden, Lou Salome skrev:

Jeg har en 12-åring som kan klenge mye på meg (eller faren), og gjerne vil sitte på fanget ol, for hun har et yngre søsken vi koser en del med, og hvorfor denne forskjellen? Hun kan også for eks legge seg ned på kjøkkengulvet og sutre og klage på: «sliiiiiten», som en treåring, dette har ikke skjedd de siste seks årene og nå er vi på en måte på’n igjen med trassalder, vi himler med øynene, men korrigerer vi, da blir det drama! Så jenta høres normal nok ut, hun. Det er hormoner og en skikkelig miks mellom stor og liten, der den lille-delen får for mye plass hos dere siden faren oppmuntrer det. 
Ingen ting av jentas oppførsel har noe med farens oppførsel mot deg å gjøre. Moren har null og niks med dette å gjøre. 
Du klager veldig her («så jeg er ond, gal stemor, jeg skal finne meg i alt»). Ingen her mener det. Alle her mener at forholdet ditt, og hvordan han er som partner og far til et særkullsbarn er problemet ditt. Ikke jenta. Du trengt tips til forholdet ditt, og kanskje dere bør gå til noe parterapi? 
Edit: andre foreldre med barn på samme alder og litt eldre forteller om mye av det samme, veldig barnslig oppførsel hjemme hos tenåringer som er «så store og voksne» borte.

👏🏼👏🏼👏🏼

[AnonymBruker]

38 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Når jeg var 13 så hadde jeg jobb, unngikk foreldrene mine som pesten og ville helst bare være alene eller ute med venner. Jeg kunne være hjemme alene i opp mot to uker(med tilsyn innimellom altså), og da holdt jeg orden i huset og laget helt greie middager hver dag. 

Og selv om jeg var i overkant selvstendig så høres ikke det du skriver normalt ut. 

Anonymkode: 2ecd7...7fa

Jeg var samme, likte å være selvstendig. Å snakke med babystemme til foreldra hadde nok blitt møtt med store øyner og sjokk. De hadde vel trodd jeg hadde klikket. 

Anonymkode: 4f594...2c2

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Men da er du det som på engelsk heter en "enabler", altså en tilrettelegger. Da er du medskyldig. 

 

Anonymkode: eb9f6...a91

Medansvarlig, heter det 😀

Anonymkode: 6e118...76a