Trenger tips ang stebarn

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei det er ikke greit. Som sagt, har kommet frem til at jeg irriterer meg over han og ikke jenta.

Jeg er rett og slett sint på han i dag, og jenta er egentlig ikke del av dette. Hun er et barn og totalt uskyldig. Når hun spiller 6 åring er det kun far som kan be henne oppføre seg litt mer voksent.

Men far er åpen om at han vil hun skal være liten lengst mulig. Men jeg synes at det er en farlig vei, man blir ekstremt uselvstendig av det. Kjærlighet er en ting, det skal de få, men det er ikke å bygge opp under at de skal være barnslige lengst mulig. For da hemmes man i utviklingen, tror jeg. Du blir litt sånn hjelpeløs. Lære seg å ta ansvar.

F.eks å si nei til en dessert på restaurant, men når desserten meg og far skulle dele kommer, som hun takket nei til, så grabber hun desserten og spiser. Det synes jeg en 12 åring burde forstå at man ikke gjør. Da kan hun heller si: jeg fikk lyst på likevel, kan jeg også få? En 6 åring kan gjøre sånn og man kan synes det er søtt. Jeg synes en 12 åring er for stor til å miste alle hemninger pga en dessert.

Det er han som ikke irettesetter.

Det er han som har sagt vi skal oppdra henne sammen med kjører sololøp når det passer han.

Oppdragelse handler om å korrigere barn. For han er alle mine meninger kritikk 

Og da velger jeg i dag å melde meg helt ut. Han har satt standarden.

Så når hun kommer kan jeg følge med på lasset, så kan de bestemme alt. Det er slik han vil ha det.

 

Anonymkode: 4f594...2c2

Kom deg over det med desserten. Neste gang bestiller du og far hver deres. 
 

Ikke grei oppførsel, men heller ikke helt krise. 

Anonymkode: b750e...a24

[Raven.Writingdesk]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg var samme, likte å være selvstendig. Å snakke med babystemme til foreldra hadde nok blitt møtt med store øyner og sjokk. De hadde vel trodd jeg hadde klikket. 

Anonymkode: 4f594...2c2

Ja, Ok, og jeg røykte rulletobakk når jeg var 13 og hadde diverse ansiktspiercinger, noe som var normalt på det glade 80-90 tallet, men det er uansett ikke poenget her.. 

Endret 24. august 2020 av Raven.Writingdesk

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Men da er du det som på engelsk heter en "enabler", altså en tilrettelegger. Da er du medskyldig. 

 

Anonymkode: eb9f6...a91

Men jeg er jo ikke moren!! Det folk ikke forstår er at som steforeldre skal man gi og gi, opptil et visst punkt, hvor man kan få høre: du er jo ikke moren, du er jo ikke faren.

Det er som at vi skal forstå og strekke oss lenger enn foreldra selv. Vi skal ikke korrigere , men samtidig skal vi det. Vi skal aldri irritere oss, da er vi onde. Men barn kan være jævlig irriterende for alle.

Når barnet er irriterende skal vi ikke korrigere, men mindre vi har fått tillatelse.

Hvis vi korrigerer er barnet mye hardere mot oss, de kan dra stemor kortet.

Jeg tror folk ofte overser den veldig vanskelige rollen en steforeldre må tre inn i. Vi skal liksom være omsorgsperson, men ikke helt, bare noen ganger, når det passer. Og melder vi noen behov selv er vi sjalu, onde, selviske, liker ikke barnet. 

Veldig urettferdig. 

Anonymkode: 4f594...2c2

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Raven.Writingdesk skrev:

Ja enig i at far skal korrigeres, slik at han setter nye grenser for jenta (dermed «korrigerer» henne) mener ikke at TS skal korrigere jenta, om det ble oppfattet slik..

Hvis du har lest tråden, så ser du at faren er den grenseløse her. Han er åpen om at han ønsker at jenta skal  være liten lengst mulig. Han legger seg oppå henne og "kliner" på sofaen (TS sin beskrivelse). Jeg tror jenta bare svarer på fars forventninger. At han i tillegg blir rasende på TS når hun prøver å ha en samtale om dette eller trekker seg unna, og forventer at TS skal underholde en 12-13 åring døgnet rundt i ukesvis er bare skremmende. 

Hvis du finner deg i alt dette, TS, så viser du også jenta at kvinner ikke har noe de skulle ha sagt i sitt eget hjem. Har du tenkt på det?

Anonymkode: eb9f6...a91

[Raven.Writingdesk]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Men jeg er jo ikke moren!! Det folk ikke forstår er at som steforeldre skal man gi og gi, opptil et visst punkt, hvor man kan få høre: du er jo ikke moren, du er jo ikke faren.

Det er som at vi skal forstå og strekke oss lenger enn foreldra selv. Vi skal ikke korrigere , men samtidig skal vi det. Vi skal aldri irritere oss, da er vi onde. Men barn kan være jævlig irriterende for alle.

Når barnet er irriterende skal vi ikke korrigere, men mindre vi har fått tillatelse.

Hvis vi korrigerer er barnet mye hardere mot oss, de kan dra stemor kortet.

Jeg tror folk ofte overser den veldig vanskelige rollen en steforeldre må tre inn i. Vi skal liksom være omsorgsperson, men ikke helt, bare noen ganger, når det passer. Og melder vi noen behov selv er vi sjalu, onde, selviske, liker ikke barnet. 

Veldig urettferdig. 

Anonymkode: 4f594...2c2

Nei, jeg er fullstendig klar over at det er ekstremt vanskelig, og derfor blir jeg like oppgitt hver gang en steforeldre selv plutselig «sjokkert» har «oppdaget» dette.. 

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Men jeg er jo ikke moren!! Det folk ikke forstår er at som steforeldre skal man gi og gi, opptil et visst punkt, hvor man kan få høre: du er jo ikke moren, du er jo ikke faren.

Det er som at vi skal forstå og strekke oss lenger enn foreldra selv. Vi skal ikke korrigere , men samtidig skal vi det. Vi skal aldri irritere oss, da er vi onde. Men barn kan være jævlig irriterende for alle.

Når barnet er irriterende skal vi ikke korrigere, men mindre vi har fått tillatelse.

Hvis vi korrigerer er barnet mye hardere mot oss, de kan dra stemor kortet.

Jeg tror folk ofte overser den veldig vanskelige rollen en steforeldre må tre inn i. Vi skal liksom være omsorgsperson, men ikke helt, bare noen ganger, når det passer. Og melder vi noen behov selv er vi sjalu, onde, selviske, liker ikke barnet. 

Veldig urettferdig. 

Anonymkode: 4f594...2c2

Du skal ikke eller må ikke noe som helst av dette hvis du ikke ønsker det selv. Hvorfor skal samboeren din få bestemme hvordan du skal være?

Anonymkode: eb9f6...a91

[AnonymBruker]

Du er sammen med en mann som kontrollerer deg, og kjefter på deg om du ikke er med på min-lille-dulle-baby-skuespill.

Du har EN ting å gjøre; ikke la deg kontrollere. Du er ikke en dårlig stemor om du går og legger sammen klær mens de duller i sofaen. Du er ikke en dårlig stemor hvis du ikke vil se på film sammen med dem. Du er ikke en dårlig stemor om du tar den egentiden du ønsker. Du er ikke en dårlig stemor om du bestemmer over deg selv. Du er ikke en dårlig stemor om du går på badet uten å tenke på den stakkar stedatteren som kan føle seg sviktet.

Du må sette grenser, og ikke la deg kontrollere. Begynn NÅ! Det er ikke normalt at han skal bestemme over deg! At stedatteren oppfører seg slik kan være pga ting far og/eller mor gjør. Noe må gjøres. Å tvinge deg til å lystre far og datter er IKKE løsningen!!!

Anonymkode: 828f0...e4f

[AnonymBruker]

28 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kom deg over det med desserten. Neste gang bestiller du og far hver deres. 
 

Ikke grei oppførsel, men heller ikke helt krise. 

Anonymkode: b750e...a24

Det handler ikke om desserten. Kunne bare bestilt en ny.

Det er et eksempel av mange eksempler som viser et ervervet trekk hos barnet. Det er "meg først" mentaliteten. Hun ser ikke andre. Jeg synes en 12 åring skal begynne å se andre 

Jeg synes ikke hun skal bestemme alt vi skal se på, og sitte og boikotte underveis i filmen de få gangene vi presser frem et valg. " Det er kjedelig, jeg kjeder meg, filmen er dum" . Helt vanlige underholdende filmer.

Altså når et familiemedlem blir invitert på middag, men må dra pga ubehag rundt hennes ekstreme overreaksjon på en liten kritisk kommentar, da mener jeg det er gått for langt! 

Jeg kan da umulig ta feil? Hun viser ofte manglende respekt for andres følelser. Svarer besteforeldre med tullete svar som rett og slett er sårende. De er flinke til å le det vekk, men alt i alt synes jeg det ligger en utrolig stor mangel hos henne på å sørge for at andre rundt henne også blir ivaretatt. Jeg ser et veldig sterkt egenfokus og jeg tror ikke det er sunt og bra.

Kan hende hun bare er slik hos oss. At det er en slags søken etter å bli sett og hørt, da hun føler far har vært fraværende. Men da har det skjedd en forstyrrelse og den bør rettes opp i ved å oppdra henne etter normale normer nå. Empati er ekstremt viktig i det sosiale samfunnet vi lever i. 

Anonymkode: 4f594...2c2

[AnonymBruker]

Er en ting jeg er enig med far i. Du må klare å bli glad i jenta, like henne og godta henne for den hun er ellers så vil ikke dette fungere. Prøv å legge merke til de positive tingene med henne og kommenter på disse fremfor å være etter de negative. 
 

Om din fortalt for jenta eller far skinner gjennom like sterk på hjemmebane som her i tråden vil du fungere som en katalysator. Dersom hun merker at du ikke liker henne eller det hun driver med kommer oppførselen til å forsterkes. 
 

Ta deg gjerne litt egentid, men om egentiden egentlig handler om at du skjermer deg fra jenta så vil det mest sannsynlig gjøre jenta enda mer klengete grunnet usikkerhet. 
 

Kanskje det finnes foreldrekurs du og din mann kan delta på. 

Anonymkode: b750e...a24

[AnonymBruker]

Vil bare si at jeg vet hvordan du har det. Når jeg møtte min mann delte han seng med sin tolvåring og måtte bli med ungen inn på badet når h*n skulle dusje.... Situasjonen var veldig lik din. Jeg var så forelsket at jeg valgte å bli, jeg valgte å stå i alle kamper og jeg valgte å ta alle diskusjoner. Vi er fortsatt sammen og har i dag to egne barn som han heldigvis behandler svært annerledes enn stebarnet. Dvs. med ordentlig oppdragelse, krav, grenser og regler.

Hvis jeg kunne valgt igjen i dag så hadde jeg gått den gangen. Det har vært flere helvetesår. Men det lar seg gjøre hvis mannen din klarer å åpne øynene! Du har helt rett her og du må ikke gi deg. 

Og ikke minst, ikke glem deg selv i dette. Ta den egentiden du behøver med den største selvfølgelighet. Ikke vær redd for å si din mening uansett hva slags idiotiske ting han slenger tilbake til deg! Grunnen til at han gjør det bunner nok i at han innerst inne vet du har rett. Det er på en måte en selvforsvarsmekanisme. Prøv å ikke ta deg nær av det. 

Masse lykke til, uansett hva du velger å gjøre videre. Det blir ikke lett uansett, men det blir bedre med tiden ❤️ 

Anonymkode: 18752...714

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du er sammen med en mann som kontrollerer deg, og kjefter på deg om du ikke er med på min-lille-dulle-baby-skuespill.

Du har EN ting å gjøre; ikke la deg kontrollere. Du er ikke en dårlig stemor om du går og legger sammen klær mens de duller i sofaen. Du er ikke en dårlig stemor hvis du ikke vil se på film sammen med dem. Du er ikke en dårlig stemor om du tar den egentiden du ønsker. Du er ikke en dårlig stemor om du bestemmer over deg selv. Du er ikke en dårlig stemor om du går på badet uten å tenke på den stakkar stedatteren som kan føle seg sviktet.

Du må sette grenser, og ikke la deg kontrollere. Begynn NÅ! Det er ikke normalt at han skal bestemme over deg! At stedatteren oppfører seg slik kan være pga ting far og/eller mor gjør. Noe må gjøres. Å tvinge deg til å lystre far og datter er IKKE løsningen!!!

Anonymkode: 828f0...e4f

Jeg har stilt så jævlig opp, du aner ikke. Tok meg av henne to hele uker for en stund siden uten noe støtte fra han. Det er som at det eneste han aksepterer er at jeg sier: alt er greit.

Jeg er så drittlei det, men lagde ingen drama sist. Jeg ble så utslitt etter dag etter dag med: hva skal vi nå, hva skal vi nå, at jeg følte jeg ble utslettet. Når han kom på kveldene skulle jeg også delta.

Jeg sto på badet en stund og hun hamret på døren. Hvorfor er du der så lenge?? 

Jeg ba henne ta en tur ut alene, 10 min etterpå kom hun inn igjen og sa jeg måtte komme.

Hun ville ikke ha noe mat hjemme . Alt jeg foreslo av frokost var ikke godt nok. " Vi kan spise ute idag også". Jeg sa nei, vi kan spise her, da sa hun: jeg er ikke sulten likevel ( og ble sur) 

Jeg har aldri vært mor. Aldri vært stemor. Får ingen tips og råd av samboer. Tør ikke irettesette..

Vi var på butikker. På en butikk satte hun seg foran et speil og nektet gå ut. De butikkansatte reagerte. Hun bare satt der og tittet i speilet. Jeg måtte nesten dra henne ut. Så ble hun helt umulig på vei hjem. 

Vi måtte innom de samme butikkene hver dag, hvor de ansatte begynte kjenne oss igjen og beklager, men er redd de trodde vi var der for å stjele. For hun kjøpte aldri noe. Over 6 dager var vi på de samme butikkene. Prøvde pent å si at hun kjøper jo aldri noe, da ble hun irritert på meg og sa at det var dette hun ville og skulle. Begynte stå utenfor å vente 

Ble vi hjemme ble det bare mas . Hva skal vi, hva skal vi!

Alt av forslag på baking, sportslige aktiviteter osv ville hun ikke.

Jeg ble helt låst i to uker. Mistet helt hodet. Og kunne ikke få noe støtte hos samboer. Blir bare sint på meg. Er ganske fortvilet

Anonymkode: 4f594...2c2

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ikke 13 enda, men nærmer seg. Er det rart eller ikke? Tok det opp med samboer og han ble fly forbanna. Jeg måtte forstå at hun enda var liten. Jeg synes det er rart,men jeg er åpen for at jeg kan ta feil da jeg ikke er mor og ikke er veldig erfaren med barn. Jeg tenker på at det fort kan bli feil, derfor jeg sier det. De lå også inntil hverandre, han la seg over henne liksom og koste på kinnet..jeg hadde ikke syntes det var naturlig at pappa gjorde det da jeg var 12. Men igjen, jeg vil ikke være en bitch og søker bare meninger for å forstå om jeg bare burde holdt kjeft. 

 

Anonymkode: 4f594...2c2

Hun er ikke liten. Far bør rådføre seg med andre enn deg og få tilbakemeldinger på dette. Vet dere hvordan hun er hos mor?

Anonymkode: 6c43e...e14

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vil bare si at jeg vet hvordan du har det. Når jeg møtte min mann delte han seng med sin tolvåring og måtte bli med ungen inn på badet når h*n skulle dusje.... Situasjonen var veldig lik din. Jeg var så forelsket at jeg valgte å bli, jeg valgte å stå i alle kamper og jeg valgte å ta alle diskusjoner. Vi er fortsatt sammen og har i dag to egne barn som han heldigvis behandler svært annerledes enn stebarnet. Dvs. med ordentlig oppdragelse, krav, grenser og regler.

Hvis jeg kunne valgt igjen i dag så hadde jeg gått den gangen. Det har vært flere helvetesår. Men det lar seg gjøre hvis mannen din klarer å åpne øynene! Du har helt rett her og du må ikke gi deg. 

Og ikke minst, ikke glem deg selv i dette. Ta den egentiden du behøver med den største selvfølgelighet. Ikke vær redd for å si din mening uansett hva slags idiotiske ting han slenger tilbake til deg! Grunnen til at han gjør det bunner nok i at han innerst inne vet du har rett. Det er på en måte en selvforsvarsmekanisme. Prøv å ikke ta deg nær av det. 

Masse lykke til, uansett hva du velger å gjøre videre. Det blir ikke lett uansett, men det blir bedre med tiden ❤️ 

Anonymkode: 18752...714

Tusen takk for en veldig god og fin melding.

Det er et minefelt. Jeg tror det ligger mange sår hos han. En slags skyldfølelse over tapt tid, samtidig som han ble far altfor ung, og var nok ikke klar for det.

Han har innrømmet at dette er like vanskelig og uvandt for han, som for meg.

Jeg har jo vært ung jente, og vet jo mye om det. Derfor mener jeg han burde ha litt tillit til det jeg mener og sier.

Men dessverre har det blitt svært betent. Vanskelig å gå, da jeg trives veldig godt med han ellers. 

Anonymkode: 4f594...2c2

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er en ting jeg er enig med far i. Du må klare å bli glad i jenta, like henne og godta henne for den hun er ellers så vil ikke dette fungere. Prøv å legge merke til de positive tingene med henne og kommenter på disse fremfor å være etter de negative. 
 

Om din fortalt for jenta eller far skinner gjennom like sterk på hjemmebane som her i tråden vil du fungere som en katalysator. Dersom hun merker at du ikke liker henne eller det hun driver med kommer oppførselen til å forsterkes. 
 

Ta deg gjerne litt egentid, men om egentiden egentlig handler om at du skjermer deg fra jenta så vil det mest sannsynlig gjøre jenta enda mer klengete grunnet usikkerhet. 
 

Kanskje det finnes foreldrekurs du og din mann kan delta på. 

Anonymkode: b750e...a24

Men jeg er jo superpositiv! Er jo så positiv at jeg sliter meg helt ut. Er så positiv at de få gangene jeg blir litt irritert, merker han det så godt fordi det blir så kontrast. Er nok behagelig for han at jeg bare smiler og er enig i alt. Det er det han vil ha. Han vil også bare la jenta ture frem som en superegoist , for når hun får det akkurat som hun vil slipper han drama. Han hadde jo aldri klart å opprettholde dette hvis hun bodde fast hos oss. Da kunne han ikk jobbet eller gjort noe på egenhånd. Han kunne aldri sett på det han ville. Vi hadde blitt ruinert, pga pengeforbruk. 

Det er et slags luftslott. Vi skal liksom ta igjen for de dagene hun ikke er her. Årene de ikke fikk sammen. Vi skal sitte oppå hverandre og konstant være sammen. Hun skal få alle ønsker oppfylt. Vi skal ordne alt. Servere, hente og rydde.

Vi skal komme når hun roper og vi skal ikke irettesette noe. 

Det er slik han vil ha det. 

Jeg er jo kjempeglad i jenta! Vi har masse til felles. Men jeg må jo også ta vare på meg selv i dette. Livet mitt kan jo ikke stoppe å eksistere fordi hun kommer. Jeg kan jo ikke bli kjeftet på fordi jeg ønsker en time på en PC eller vil henge opp tøy.

 

Anonymkode: 4f594...2c2

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hun er ikke liten. Far bør rådføre seg med andre enn deg og få tilbakemeldinger på dette. Vet dere hvordan hun er hos mor?

Anonymkode: 6c43e...e14

Aner ikke. Vet ingenting. Mor er bare en stemme på en tlf for meg. Samboer liker henne ikke, holder det veldig kort og praktisk i kommunikasjonen. 

Anonymkode: 4f594...2c2

[AnonymBruker]

Slutt å unnskylde fars oppførsel overfor deg og overfor sin datter. Denne mannen er kontrollerende, ja en tyrann. Og han ødelegger sin datters liv.

Anonymkode: eb9f6...a91

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er stemor til ei på snart 13. Sliter litt med å finne min rolle. Pga dårlig samvittighet er far veldig opptatt av å please henne.

Far må jobbe med egne følelser og foreldreveiledning, gjerne i typ familierådgivning. Da kan de også ha samtaler med barnet, og gjerne deg også. Og kanskje fellesamtaler. Ta kontakt med psykisk helse for barn og familier (om det finnes i deres kommune) eller familievernkontoret, for å høre om de har tilbud.

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Uten noen forhåndsdømming. Spør dere som har hatt 12-13 åringer om noen meninger. Jeg kan utrolig lite om barn.

Vel nummer 1, når hun kommer bidrar hun ikke med noe. Vi må hente alt, fikse alt av mat, drikke og rydding. Selv om hun klarer mye av dette selv. Er det normalt å varte opp en 12-13 åring slik? Fikse ALT.

Det er normalt at 12-13 åringer ønsker å bli vartet opp på all slags mulig vis, og gjøre minst mulig selv. Det er derimot ikke sunt for barnet om foreldrene gjør alt for barnet, og ikke setter grenser og krav. Her trengs foreldreveiledning.

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hun spør konstant om underholdning. Med en gang ikke noe skjer krever hun underholdning. Jeg er ofte sliten etter jobb og har ting å ordne, men forsvinner jeg litt blir samboer irritert og sier jeg så sur ut da jeg gikk. Og hun maser, vi må noe hele tiden. Snakke hele tiden. 

Hun bestemmer alle programmer på tv.

Vi lager mat, hun sier ofte der var kjip mat og vil ikke ha. 
 

Normalt at tenåringer oppfører seg på den måten. Men igjen, far må sette grenser, rammer og krav til barnet. Hun kan ikke styre alt, selv om hun gjerne vil det. F.eks, om maten er kjip får hun gjerne lage en middag i uken der hun bestemmer. Om hun kjeder seg så kan hun finne på noe på egen hånd eller ta kontakt med venner, hun skal ikke måtte bli underholdet av foreldrene hele tiden lengre. Og hun kan ikke bestemme alle programmer på tven, men greit om dere finner noen felles program å se på. 

Og det jeg reagerer mest på her er at din samboer blir irritert om du forsvinner litt. Hvorfor i alle dager blir han det?
 

Hun snakker med babystemme til far og skal sitte i fanget hans hele tiden. Når de sitter sånn i sofaen og koser, går jeg og finner på noe annet. Blir kjeftet på etterpå av samboer.  Jeg bare blir sittende der og se rett uti lufta mens hun prater som en baby i fanget hans , og gidder liksom ikke bare sitte der.. går og gjør noe nyttig. Burde jeg sitte der å smile og "nyte synet"? 

Igjen, merkelig at din samboer reagerer når du går for å gjøre noe annet. Han får jo finne på noe med barnet selv da. Det er ganske tydelig at din samboer har behov for veiledning, dette er ikke normal oppførsel. Det er heller ikke rart barnet oppfører seg som en baby i fanget hans, når han selv oppfører seg som at hun er en baby. Det er uvanlig at en tenåring sitter i fanget på faren sin og snakker med babystemme, men sånn du beskriver hjemmesituasjonen, tenker jeg at det er en grunn til at hun gjør det. 

Hun klager hvis vi må gå mer enn 20 min. Ber om å bli bært, sitte på ryggen.

Da håper jeg at far ikke bærer henne, men ber henne om å gå selv.

Sier nei til f.eks en dessert ute på restaurant, for så å bare ta desserten jeg og samboer skulle dele og spiser den opp selv.

Far får sette grenser. Mulig hun vil dele dessert med sin far, og at hun blir sjalu over at dere deler dessert. Da går det jo an at du kjøper egen dessert, også får de to dele dessert.

Hvis jeg sier noe da, går det galt.

Jeg reagerer iblant litt og blir kjeftet på. Og jeg vil veldig gjerne lære meg å være tålmodig og forstå barn i den alderen.. er alt dette helt normalt i den alderen og at jeg må bare vise storsinn? Eller er dette litt vanskelige situasjoner? 

Vet samboer gjør sitt beste. Samme gjør jeg. Men jeg er jo ikke moren og ser det kanskje litt utenfra. Men kanskje dette er helt normalt. Let me know! 

Hvordan kan jeg ivareta meg selv og samtidig være tilstede. Jeg blir sliten av non stop program. Sier jeg noe til samboer blir han forbanna og hevder jeg irriterer meg over henne. Er kun snill og snakker med henne non stop. Synes jeg er ganske tilstede og storsinnet.

 

 

 

 

Anonymkode: 4f594...2c2

 

Anonymkode: 964e2...432

[AnonymBruker]

58 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Aner ikke. Vet ingenting. Mor er bare en stemme på en tlf for meg. Samboer liker henne ikke, holder det veldig kort og praktisk i kommunikasjonen. 

Anonymkode: 4f594...2c2

Kanskje mor reagerer på hvordan far er, og at han dermed er sint på henne også.

Anonymkode: 828f0...e4f

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror ikke hun synes jeg er slitsom. Er jeg som er sliten idag, på jobb, helt utslitt. Helt tappet for energi. Har stilt opp hele helgen og vært med uten stans på aktiviteter, og fikk kjeft da jeg uttrykte litt misnøye med enkelte ting. 

Det er han som er en utakknemlig dritt. Som ikke ser at jeg kan ikke utslette meg selv for å tekkes det ræva forholdet han har hatt til sin datter i flere år, og på mange vis enda har.

Han skal få oppdra henne videre i den stilen. Hun tåler jo allerede ca ingenting, blir sikkert bedre nå.

Og jeg skal være snill stemor som ikke har noen behov. Det er tydeligvis det som forventes av oss. Uansett hvilken situasjon vi kommer inn i, skal vi bare finne oss i alt, fordi vi er stemødre. 

 

Anonymkode: 4f594...2c2

Ja vi skal finne oss i alt mellom himmel jord, normalt eller ikke, og ikke ha noen stemme i det hele tatt. Siden vi trossalt ikke har noe med andres barneoppdragelse å gjøre. 
Men når det kommer til å 

-være der som støttende voksne

-lage mat (som oftest ikke er god fordi mamma lager bedre eller alltid lager det barna liker) 

-vaske klærne

-kjøre til og fra hvor de måtte ønske (venner, skolen, aktiviteter)

-huske når det er kamper 

-hjelpe til med lekser

-ta hensyn til de hvis man har egne barn (for de skal jo ikke ha samme oppdragelse under samme tak) 

-alltid huske at «stakkkars de har jo to hjem, de skal jo ikke måtte hjelpe til eller gjøre noe for fellesskapet da» Det må egne barn

-forstå deres mor på alle mulige måter og være imøtekommende uansett hvor mye hun prøver å ødelegge

-alltid legge egne behov til side fordi stebarnet kan føle at det er noe galt hvis man ønsker litt egentid (som man også ønsker om man har egne barn)

-foreldrene skal forme dem, men VI skal elske dem som det skulle være våre egne

Kunne sikkert ramset opp mer. 

Ja, sånn er livet å være stemor. Ofte en utakknemlig situasjon. 
Og mye fordi din partner ikke ser eller vil se hva som skjer rett foran nesa. 
 

Anonymkode: 6d1a7...9b7

[Raven.Writingdesk]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Far må jobbe med egne følelser og foreldreveiledning, gjerne i typ familierådgivning. Da kan de også ha samtaler med barnet, og gjerne deg også. Og kanskje fellesamtaler. Ta kontakt med psykisk helse for barn og familier (om det finnes i deres kommune) eller familievernkontoret, for å høre om de har tilbud.

Det er normalt at 12-13 åringer ønsker å bli vartet opp på all slags mulig vis, og gjøre minst mulig selv. Det er derimot ikke sunt for barnet om foreldrene gjør alt for barnet, og ikke setter grenser og krav. Her trengs foreldreveiledning.

 

Anonymkode: 964e2...432

Dette er et kjempebra svar. Her tar du tak i essensen. 

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja vi skal finne oss i alt mellom himmel jord, normalt eller ikke, og ikke ha noen stemme i det hele tatt. Siden vi trossalt ikke har noe med andres barneoppdragelse å gjøre. 
Men når det kommer til å 

-være der som støttende voksne

-lage mat (som oftest ikke er god fordi mamma lager bedre eller alltid lager det barna liker) 

-vaske klærne

-kjøre til og fra hvor de måtte ønske (venner, skolen, aktiviteter)

-huske når det er kamper 

-hjelpe til med lekser

-ta hensyn til de hvis man har egne barn (for de skal jo ikke ha samme oppdragelse under samme tak) 

-alltid huske at «stakkkars de har jo to hjem, de skal jo ikke måtte hjelpe til eller gjøre noe for fellesskapet da» Det må egne barn

-forstå deres mor på alle mulige måter og være imøtekommende uansett hvor mye hun prøver å ødelegge

-alltid legge egne behov til side fordi stebarnet kan føle at det er noe galt hvis man ønsker litt egentid (som man også ønsker om man har egne barn)

-foreldrene skal forme dem, men VI skal elske dem som det skulle være våre egne

Kunne sikkert ramset opp mer. 

Ja, sånn er livet å være stemor. Ofte en utakknemlig situasjon. 
Og mye fordi din partner ikke ser eller vil se hva som skjer rett foran nesa. 
 

Anonymkode: 6d1a7...9b7

Det er en ting som går igjen i stemortråder og det er spørsmålet om «er dette normalt», hvor det ramses opp alle de negative trekkene som faktisk er normalt for mange barn. Gjerne sykeliggjøres det, og dramatiseres noe voldsomt. Veldig ofte plasseres skyld for at barnet er slik, hos barnet selv. Ikke de voksne som faktisk har stått for oppdragelsen til barnet. 

Biologiske foreldre gjør også alt du nevner i den listen, hele tida.  100 % 
Sånn er det å være foreldre! Sånn er det å ha ansvar for barn.

Men barn som bor med begge foreldre slipper å forholde seg til voksne som kritiserer dem og anser dem som «unormale» for negativ adferd, og holder dem ansvarlig for at de «er sånn», uten å se på oppdragelsen som har ført dem dit. 

 Om man ikke ønsker rollen som oppdrager bør man ha en klinkende klar avtale og avklaring på dette før man flytter sammen.
 

Her har TS hatt ansvaret for jenta (alene?) i to uker, hvor hun åpenlyst forsøker å oppdra ut ifra «fars premisser», og selvfølgelig krakelerer det hele. Det er mye som er forstyrrende i det TS skriver, og det blir bare flere og flere eksempler på «dårlig adferd» hos dette barnet. Og igjen: så er det oppdragelsen som har ledet henne til å bli sånn som bør settes under lupen og kritiseres. Ikke barnet selv.