Barn som vil flytte til pappa

[Gjest Guest]

Datteren til samboer har de siste årene sagt at når hun bare fyller 12 år skal hun flytte til pappa. Nå er hun 11 år og 7 mnd. Hun nekter å dra hjem igjen for å bo hos moren. Hun vil bo her nå.

Det er ikke jeg eller faren som har påvirket henne. Og dette er ikke et øyeblikks affekt av noe slag. Men selvsagt er hun hjertelig velkommen. Farens hjem er hennes hjem dersom hun ønsker det - uansett.

Brødrene er ikke like begeistret. Men vi har sagt at de får se hverandre 2 helger i måneden + alle feriene. Men forandring blir det jo både for dem og oss.

Hva ville du som mor sagt dersom dette var ditt barn som ville flytte til pappan sin?

Hadde du gått med på ditt barns ønske? Eller satt deg i mot?

Hva med barnetrygd?

Bidrag?

Dekking av reiseutgifter?

Slik jeg ser det for meg:

Eksen til samboer:

* mottar barnetrygd for 2 barn

* mottar bidrag for 1 barn

* betaler for guttene sin transport til oss

* betaler jentens transport til oss

Samboer:

* mottar barnetrygd for 1 barn

* betaler bidrag for 1 barn

* betaler for datterens transport hjem til moren

* betaler sønnene sin transport hjem etter endt samvær

Hva mener dere jenter?

Setter stor pris på innspill.

[mockinbird]

Oj, dette er ikke lett... har jenta pratet med mamma om dette? Eller har pappa tatt det opp med henne?

Når det gjelder bidrag, trygd, osv, dvs det økonomiske, mener jeg at det må da være det siste som blir fokusert på. Dessuten er det lover og regler som regulerer dette. Å flytte er en stor omveltning for mange, og vil innebære masse følelser hos dere alle. Jeg tror nok at jeg hadde blitt fortvilet hvis min lille hadde ville flyttet til pappan sin, men samtidig er det lovfestet at barns ønsker skal vektlegges i stor grad etter at barnet er fylt 12 år. Hva med å inviterer mamman og brødrene hjem til dere, eller at dere alle møtes hos mamma, slik at dere kan få istand en åpen kommunikasjon?

[Gjest allium]

Det er helt umulig å svare på hva jeg ville gjort hvis jeg var jentas mor, det kommer an på om jeg mente barnet hadde det bra hos far, og hva alternativet var. Men i min situasjon gikk jeg med på det.

Vær bare klar over at selv om barnet er fylt 12, kan hun ikke bestemme selv. Hvis mor nekter, blir det ingen flytting uten rettssak.

[Bønna]

Oj, dette er ikke lett

←

Ja, ikke sant. Så mye for likestillingen, altså.

[Gjest Violetta]

Ja, ikke sant. Så mye for likestillingen, altså. 

←

Hva i alle dager har dette med likestilling å gjøre?

[mockinbird]

Ja, ikke sant. Så mye for likestillingen, altså. 

←

? Nå skjønner jeg ikke helt? en flyting er ikke lett, hverken ene eller andre veien, og det har ingenting med like eller ulike-stilling å gjøre.

[Bønna]

? Nå skjønner jeg ikke helt? en flyting er ikke lett, hverken ene eller andre veien, og det har ingenting med like eller ulike-stilling å gjøre. 

←

Spørsmålet oppfatter jeg slik at det dreier seg om hvordan dere, som kvinne og mor, ville håndtert dette med at ett av deres barn ønsker å flytte til far. For meg virker det som om mange kvinner oppfatter det slik at de har en slags førsterett på barna. Hvilket i aller høyeste grad har noe å gjøre med lik eller ulik stilling.

[Gjest Violetta]

Spørsmålet oppfatter jeg slik at det dreier seg om hvordan dere, som kvinne og mor, ville håndtert dette med at ett av deres barn ønsker å flytte til far. For meg virker det som om mange kvinner oppfatter det slik at de har en slags førsterett på barna. Hvilket i aller høyeste grad har noe å gjøre med lik eller ulik stilling. 

←

Tror ikke du en forelder, uavhengig av om det er mor eller far, synes det er fælt om barnet som bor hos dem, ønsker å flytte til den andre forelderen? Eller er slike følelser forbeholdt far, fordi han er mann? Og er det likestilling?

[mockinbird]

Spørsmålet oppfatter jeg slik at det dreier seg om hvordan dere, som kvinne og mor, ville håndtert dette med at ett av deres barn ønsker å flytte til far. For meg virker det som om mange kvinner oppfatter det slik at de har en slags førsterett på barna. Hvilket i aller høyeste grad har noe å gjøre med lik eller ulik stilling. 

←

Nei, nei, nei, nei, nei.... Det er ikke lett fordi det er mange mennesker (kvinner og menn) med mange følelser involvert her. Det hadde vel ikke vært lettere om det var ei jente som ville flytte fra far til mor! Nå skal man ikke begynne å se spøkelser på høylys dag her! Men uansett beveger vi oss vel laaaaaangt unna trådstarters spørsmål her! (Som såklart burde skamme seg for at hun ikke skrev FORELDRE istedenfor mødre)

[Bønna]

(Som såklart burde skamme seg for at hun ikke skrev FORELDRE istedenfor mødre) 

←

Da hadde jeg heller ikke reagert.

[mockinbird]

Nei, nei, nei, nei, nei.... Det er ikke lett fordi det er mange mennesker (kvinner og menn) med mange følelser involvert her. Det hadde vel ikke vært lettere om det var ei jente som ville flytte fra far til mor! Nå skal man ikke begynne å se spøkelser på høylys dag her! Men uansett beveger vi oss vel laaaaaangt unna trådstarters spørsmål her! (Som såklart burde skamme seg for at hun ikke skrev FORELDRE istedenfor mødre)   

←

Sorry, glemte å vifte febrilsk med ironoflagget etter siste setning.

[Gjest Guest]

Når vi har en situasjon som tilsier hva vil mor si/gjøre/finne på - kan ikke jeg skrive en kjønnsnøytral tekst.

Men det er desverre et poeng at en del mødre finner seg selv (og sine medsøstre) som bedre skikket til å ha barna enn det motsatte kjønn.

Prøv å tenke konkret:

Hva ville du sagt/gjort dersom ditt barn ville flytte fra deg og til sin far?

Fra denne jentens mor har følgende argumenter kommet:

* det var mamma som byttet de fleste bleiene på deg da du var liten

* det var mamma som gav deg mest mat da du var liten

* det var mamma som tok deg med på svømmekurs-korps-fotball-etc

* pappa er bare sirkuspappa, hverdagen med ham vil være helt forferdelig

* vil du ikke savne pusen din da

* hva med gamle, syke mormor

* hva med korpset-fotball

* hva med alt mamma har gjort for deg

* hva med brødree dine - tenker du overhodet på noe som helst jente!

Resultat:

Vi har en jente her som gråter og er lei seg for hun vil ikke at moren skal tro at hun ikke er glad i mamman sin. Hun vil bare flytte til pappan fordi hun savner ham. Hun føler at mamman ikke har tid til henne. Hun orker ikke mer av mammas drittslenging om pappa. Som dere sikket skjønner er dette et bittert brudd hvor faktisk mor tok med seg barna og flyttet langt bort. Far gikk til rettsak - og ikke til å besvime av resultatet: mor fikk daglig omsorg.

Jenten har ingen venner der hun bor. Har skiftet skole av samme grunn, men nå er det langt til en venninne. En venninne er alt hun har, og de er ikke spesielt nære engang. I nabolaget blir hun mobbet fordi der bor jo hennes tidligere klassekamerater. Her har hun allerde en venninne som hun vil komme i klasse med. I tillegg har jeg en venninne med en datter på samme alder som allerede er brevvenninner.

Hun har en stebror og en halvbror her som hun ønsker å dele mer tid med. Hun vil fremdeles se sine brødre 2 ganger i måneden. I tillegg mamma like mye som hun har sett sin pappa de siste 4 årene. Grunnen til at mor har tatt med seg datteren på svømming/korps/fotball er jo fordi hun har hatt daglig omsorg. Far vil selvsagt følge datteren sin opp dersom hun bor her. Hun finner meg (stemor) som en hun kan snakke med. Men jeg er redd for å si noe negativt om moren, da det er hennes mor. Har selv et barn fra tidligere, og hadde blitt lei meg dersom det ble snakket negativt om meg der.

Dersom den tiden da mitt barn ønsker å bo hos sin far kommer; da skal han få lov etter vi har pratet gjennom det. Men ikke dersom han er sinna på meg og sier det i affekt. Jeg er av den oppfatning at har mine barn det bra - har jeg det bra. Jeg eier ikke mitt barn, men har det til låns en tid.

[Superlammet]

Hmm synes moren virker nokså ussel (unskyld uttryket) når hun sier slikt til ei 12 år gammel jente.. Håper ting ordner seg for dere!

[Gjest joppe]

Og jeg er slett ikke overasket over at det ENDA en gang er STEMOR som skriver og spør. Og at det etterhvert kommer frem at "mor er ustabil og flytta for å straffe far, barna lider og vil til pappa og mor bare gir dem dårlig samvittighet....les; uskikket som mor, ser ikke barnas behov for sine egne, bruker barna." Osv osv.

Gi meg en femmer for hvert sånt innlegg...

[Far til 2]

Valg av bosted etter et samlivsbrudd er og blir vanskelig. Ikke minst for barna selv. uansett uenighet/konflikt mellom foreldrene vil de fleste barn være glad i begge sine foreldre. Og jeg antar at de aller fleste foreldre kan ivareta et barn, uavhengig av hvilket kjønn foreldrene eller barnet har.

Bl.a. fordi barn tross alt er veldig glad i begge sine foreldre er jeg tilhenger av felles omsorg. En slik løsning krever imidlertid kort vei mellom foreldrene. Og ofte kan felles omsorg tilføre bedre kommunikasjon og mindre konflikter. Barn er tross alt det kjæreste man har.

Desverre er det utvilsomt slik at økonomien er basis for en del av de løsningene som blir realitet. Og med den forskjellen økonomien skaper kommer også konfliktene. Deretter kommer den begrensede kommunikasjonen. For noen er resultatet at barna altfor sjeldent treffer sin samværsforelder. Et savn som kan få konsekvenser etterhvert som barnet blir eldre og selv kan være med på å bestemme.

Barn KAN høres fra de er 7 år (f.eks. i en rettsak). Det betyr imidlertid ikke at vi bør overse barn i denne alderen selv om det ikke går så langt som til rettsak. Deretter skal det gradvis legges mer vekt på barnets ønske. Når de er 12 år skal det legges VESENTLIG vekt på hva barnet ønsker. I realiteten medfører dette at de fleste barn får gjennom sine ønsker fra de er ca 10 år og oppover. Men senest for noen uker side (slutten av mai ?) var det en høyesterettsdom som sa at datteren skulle flytte til far selv om barnet var imot dette (jenta var 12 år). Årsaken til domstolens krav var mors kritiske holdning til far.

Jeg har selv barn som over lengre tid har yttret sterke ønsker om å flytte til meg, og det er liten tvil om at de er hjertlig velkommen. Noe av årsaken til ønsket om å flytte er, som på lik linje med saken til trådstarter, at barnet ikke lenger ønsker skittkastingen om faren som kommer fra mor. Men også andre årsaker til flytting har kommet frem på et tidlig stadie. For å unngå ytterligere konflikt mellom ex'en og meg har jeg forsøkt å dempe barnas ønske noe. For noen månder siden dukket det imidlertid opp et nytt problem hvor et av barna i samtale med helsesøster hadde kommet med VELDIG STERKE ønsker om å flytte til meg. Dette kom overumplende på både meg og ex'en. Vi ble innkalt til et møte med helsesøster og lærere (jeg viste ikke da agenda på dette møtet). Under møtet kom det klart frem fra de andre deltagerene (untatt mor) om at barnet sansynligvis ville få gjennom sine ønsker om det endte med rettsak. Mor og jeg ble da enig om a vi skulle forsøke å utsette flyttingen slik at det ikke var basert på innfall fra barnet (selv om både mor og jeg har kjent til dette ønsket over lengre tid). Men jeg vet at det bare er snakk om kort tid før barnet eller barna flytter.

Mht saken trådstarter referer til vil jeg tro at barnet vil få større gjennomslag for sine ønsker om det blir fremsatt fra en 3.dje part som ikke er del i saken. Det vil i det minste gi mindre konflikter mellom foreldrene.

Saken til trådstarter (som er veldig lik min) kan være vanskelig å ta opp i et forum som dette når vi vet at valg av bosted er basert på tradisjoner og kjønn. Men uansett løsning er det viktig at barnet nå får fred mht den konflikten som tydligvis utspiller seg mellom foreldrene. Uten ro i saken vil det skape ytterligere problemer for barnet. Forsøk å skap tillit mellom mor og far. Det er kansje noe av det barnet savner mest.

[Bønna]

Og jeg er slett ikke overasket over at det ENDA en gang er STEMOR som skriver  og spør.

←

Hvorfor skulle du være det? Kvinner får som regel først øynene opp for ulikestillingen mellom menn og kvinner, i forhold til barna, når de ser situasjonen fra den andre siden, gjennom menn som står dem nært.

Gi meg en femmer for hver kvinne som mener at barna passer best sammen med mor, mot at jeg gir deg en femmer for hver kvinne som mener at far er like godt skikket som mor, og du går garantert personlig konkurs.

Endret 19. juli 2005 av Bønna

[Gjest sexysadie]

Jeg vet ikke om mange fyrer som hadde klart dagliglivet alene med barna. Det hadde blitt veldig mye "morn du" og "halla" når det kommer til slikt som kosthold og daglig stell.

[Gjest Guest]

Hovedinnlegger igjen.

Det jeg ville fram til i innlegget var at istedet for at mor reagerte med at "er det noe du har tenkt igjennom, vennen". Reagerte hun med sinne, sjalusi og fikk datteren til å føle seg lumpen. Men det er jo ikke til å unngå at i dette tilfellet vil mor "miste ansikt" fordi hun har gått grundig til verks i å svartmale sin eksmann til familie, skole, naboer etc. Barna vet det. Far vet det. Hva skal de nå tro siden jenten velger sin far? Barna har jo vært redde for faren, men som den gode mor hun har vært vil hun ikke ødelegge samværet.

Et annet aspekt er økonomi. Moren vil jo her tape økonomisk. Men vil hun egentlig det? I mange diskusjoner er jo et ynglingspoeng at det er ikke enkelt å få endene til å møtes, med andre ord: bidragsyter burde ytet mer. Her vil jo bidragsyter yte mer gjennom å ha daglig omsorg for sin datter.

Og jeg er slett ikke overasket over at det ENDA en gang er STEMOR som skriver og spør. Og at det etterhvert kommer frem at "mor er ustabil og flytta for å straffe far, barna lider og vil til pappa og mor bare gir dem dårlig samvittighet....les; uskikket som mor, ser ikke barnas behov for sine egne, bruker barna." Osv osv.

Gi meg en femmer for hvert sånt innlegg...

En femmer hver gang en stemor klager over sin manns eks? Kom med mer saklige argumenter takk! Jeg er både mor, stemor og har en stemor til mitt barn. Jeg ser mer nyanser enn "bare" fra en mors ståsted! Velger å ligge lavt i terrenget. Har ikke blandet meg inn i anliggener mellom min samboer og hans eks. Men såvidt jeg skjønner - dette er et anonymt diskusjonsforum som heter kvinneguiden. Kvinne og guid. Da er det kjekt med innspill fra andre kvinner -og menn.

Gi meg en femmer for hver kvinne som mener at barna passer best sammen med mor, mot at jeg gir deg en femmer for hver kvinne som mener at far er like godt skikket som mor, og du går garantert personlig konkurs.

Takk!

Jeg vet ikke om mange fyrer som hadde klart dagliglivet alene med barna. Det hadde blitt veldig mye "morn du" og "halla" når det kommer til slikt som kosthold og daglig stell.

Det er da en fryktelig generalisering som inneholder fordommer! Vet om enkelte menn som er mer huslig av seg enn venninner jeg har. Og de er ikke homoseksuelle (ikke det at det har noe med saken å gjøre da)

Hmm synes moren virker nokså ussel (unskyld uttryket) når hun sier slikt til ei 12 år gammel jente.. Håper ting ordner seg for dere!

Takk for forståelsen.Det er mitt inntrykk også. Men klart det kan ikke jeg eller faren si til jenten. Det er jo mamman hennes vi snakker om. Vi har bare sagt at mamma sa litt urettferdige ting fordi hun ble lei seg. Hun mente det ikke osv. Men jeg må innrømme at det er ikke koselig å trøste en hikstende 11år gammel jente som egentlig ikke vil såre noen, hun vil bare bo hos pappan sin. Hun liker mamman sin og dette er ikke en besluttning som ble tatt på 5 minutt eller 5 dager. Hun har snakket om dette i nesten 3 år. Det har vært en lang prossess. Pappan har ikke lagt press på henne. Ikke jeg heller.

Foreløpig setter mor seg på bakbena. Hun nekter datteren sin å bo hos pappa. Jenten har ikke ombestemt seg. Samboer er villig til å gå til sak om nødvendig. Håper det ikke er nødvendig da det kanskje vil vanskeliggjøre forholdet mellom mor/datter.

Min mening med å skrive her inne var at jeg ønsket innspill på hvordan løse dette best mulig. Få med nyangser som jeg kanskje overså. Være en best mulig støttespiller for min samboer og stedatter. Ikke mot mor. Men for det beste for datteren. Tusen takk for alle innspill. Setter pris på det om det er den ene eller andre veien. Da ser jeg at ingen er 100% enige den ene eller andre veien.

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Trådstarter igjen:

Her har det skjedd mye siden sist:

Mamman gikk med på at jenten fikk flytte etter mye forhandlinger.

Dagen etter barna kom hjem til mamma etter feire hos oss, kom retretten.

Jenten får ikke flytte hit likevell.

Hun har grått og ringt hit mange ganger daglig.

Mens moren kommer med flere krav som må innfris dersom jenten skal få flytte hit.

Hun vil:

* beholde bidraget som i dag.

* beholde barnetrygden

* vi ordner med transport for alle barnas samvær begge veier

* jeg (stemor) får ikke delta i datterens liv (skole, fritidsaktiviteter, kleskjøp, leksehjelp, kontakt med jentas venninner/foreldre etc)

* mor vil komme på kontrollbesøk og spørre ut datteren om hva som skjer her

Nå er det ikke lenge til skolestart, og ingen vet ikke noe enda.

Det med at pappan tar foreldresamtaler, er for oss logisk, men resten er bare provokasjon!

Jeg er en blanding mellom forbanna og fortvilet.

[Gjest Gjesta]

Hvorfor skal du, som stemor, gjøre dette til et økonomisk spørsmål?