Folk som sutrer over ufrivillig barnløshet. Flere som synes det er latterlig.

[AnonymBruker]

40 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg forstår at det er vondt å ikke kunne bli gravid. Men det er IKKE et traume på lik linje med det Ts ramser opp. Man er trygg, man er ikke i fare. Folk bør lese seg opp før de bruker ordet traume i tide og utide. 

Anonymkode: b2027...b32

Jeg har opplevd overgrep flere ganger og jeg har opplevd mange år med grov mobbing. Jeg utviklet en traumelidelse på grunn av alt dette og var alvorlig psykisk syk og hjelpetrengende i en del år.

Likevel, det å være ufrivillig barnløs er den verste smerten jeg har opplevd. Det at jeg ikke kunne få barn var det verste med å være syk, og nå som jeg har vært frisk i flere år så oppleves det som ufattelig urettferdig at ting bare ikke for en gangs skyld kan ordne seg for meg. Jeg har hatt flere spontanaborter som har vært traumatiske. For meg er behovet for å få barn så stort at jeg ikke ønsker å leve uten. Jeg ser ingen mening med livet uten barn, og orker ikke å se alle rundt meg få barn etter barn mens det ikke klaffer for meg. Jeg kan så absolutt se sammenligningen med traumer.

Anonymkode: 89b5d...993

[AnonymBruker]

13 timer siden, Helgeline skrev:

Ikke latterlig i det hele tatt. Er jo litt det å formere seg som er meningen med livene våre, sånn biologisk sett.

Instinkter sitter dypt, og det å være ufrivillig barnløs er et traume på lik linje med de andre du ramser opp.

Må vel legge til jeg langtfra mener barnløses liv er meningsløse, før noen hopper på meg.

Å være ufrivillig barnløs er virkelig ikke er traume. 

Anonymkode: 16f4f...d78

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Å være ufrivillig barnløs er virkelig ikke er traume. 

Anonymkode: 16f4f...d78

Hva vet du om det? 

Anonymkode: 3d033...b6b

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Hva vet du om det? 

Anonymkode: 3d033...b6b

Mer enn Helgeline tydeligvis...

Anonymkode: 16f4f...d78

[Gjest Blondie65]

Jeg lurer på hvor langt de som mener at ditt og datt ikke er en menneskerett, whataboutism eller "de stakkars sultne barna i Afrika" osv. er villig til å strekke denne "slutt å sutre" kampanjen?

For det er vel da ikke lov å sutre heller hvis:

• barnet er sykt
• barnet dør

For tross alt så finnes det jo andre barn som har det verre, jordkloden er overbefolket og så videre.

Jeg synes også TS - som kun laget dette for å provosere - bør gå litt i seg selv og tenke over om det å trampe rundt på andres følelser er noe å leke med?

[AnonymBruker]

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er mange mennesker som er på flukt hver år. Mange mennesker som dør. Mange mennesker som mister foreldrene sine. Mange mennesker som blir utsatt for overgrep. Mange mennesker mister synet. Mange mennesker blir lamme.

Og noen rike mennesker i vesten sutrer over at de ikke får barn selvom alt annet er på plass. 

 

Anonymkode: 20873...642

Noen sutrer over at de er på flukt og blir utsatt for overgrep og mister synet og blir lam.
Noen sutrer over at de ikke får barn.
Noen sutrer over dem som sutrer og bruker tid og krefter til å lage konto>skrive innlegget>lese>kommentere>syte og klage.

Hvorfor er du så mye bedre enn alle andre TS?
 

Anonymkode: 86b84...81a

[Momma]

Det er en stor sorg å ikke kunne få de barna man ønsker seg. Det er skammelig å hevde at dette er det samme som å sutre.

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Ts her

Beklager jeg falt for fristelsen for å provosere. Satte det veldig på spissen. 

Ha en fin dag alle sammen.

Anonymkode: 20873...642

Neste gang du får denne trangen til å skrive provoserende (og for noen; sårende) innlegg på KG, så foreslår jeg å heller gå deg en tur eller rydde i skapene dine eller noe.

Anonymkode: 7753f...133

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Mer enn Helgeline tydeligvis...

Anonymkode: 16f4f...d78

Tydeligvis ikke... Hvem er vi som kan si at noe ikke oppleves traumatisk for noen andre? Du og jeg kan havne i samme bilulykke. Jeg opplever det ikke traumatisk, men du gjør det. Kan jeg da si at det ikke var traumatisk for deg? 

Anonymkode: 3d033...b6b

[AnonymBruker]

43 minutter siden, Pierre Gynt skrev:

Så først sier du at du forstår, men så forstår du ikke allikevel? Når nøyaktig er fristen ute for å prøve å få barn, mener du? Altså hvor grensa mellom at det er greit, siden det er et instinkt (dine ord), til å bli "bortkasta"? De som er i denne situasjonen tenker ett forsøk av gangen, ett år av gangen - kanskje er barnet rett rundt hjørnet - hvorfor skal man ikke prøve? De ønsker ikke å fylle livene sine med noe annet enn barn. Det er vel opp til dem om de ønsker å gå gjennom hormonbehandlingene knytta til ivf. De er tatt vare på av helsepersonell som vurderer og gir råd ut ifra de forutsetningene de har, og de fleste lykkes jo faktisk.

Jeg tenker grensa går når det blir altoppslukende og påvirker alle sidene av livet. Du bruker opp pengene dine/tar lån, parforholdet skranter, isolerer deg fra venner som har barn, ikke klarer å glede deg over andre ting i livet, er generelt trist og det å være ufrivillig barnløs plutselig er hele identiteten din. Folk må jo selvfølgelig prøve så lenge de vil, men jeg tror det er sunt for den mentale helsa å sette en grense for seg selv. Og heller jobbe med å akseptere situasjonen og komme seg videre med livet sitt.

Anonymkode: b2027...b32

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har opplevd overgrep flere ganger og jeg har opplevd mange år med grov mobbing. Jeg utviklet en traumelidelse på grunn av alt dette og var alvorlig psykisk syk og hjelpetrengende i en del år.

Likevel, det å være ufrivillig barnløs er den verste smerten jeg har opplevd. Det at jeg ikke kunne få barn var det verste med å være syk, og nå som jeg har vært frisk i flere år så oppleves det som ufattelig urettferdig at ting bare ikke for en gangs skyld kan ordne seg for meg. Jeg har hatt flere spontanaborter som har vært traumatiske. For meg er behovet for å få barn så stort at jeg ikke ønsker å leve uten. Jeg ser ingen mening med livet uten barn, og orker ikke å se alle rundt meg få barn etter barn mens det ikke klaffer for meg. Jeg kan så absolutt se sammenligningen med traumer.

Anonymkode: 89b5d...993

Når man har opplevd traumatiske hendelser tidligere, skal det mindre til for at framtidige hendelser oppleves traumatisk. Så sånn sett blir dette litt på siden.

Jeg vil si det du opplever nå er psykisk smerte, håpløshet, depressive symptomer og angst. For at det skal være et traume inkluderer det flashbacks, utrygghet, skvettenhet, man unngår å havne i liknende situasjon igjen (du hadde feks ikke turt å risikere en ny spontanabort). Mener ikke å redusere opplevelsen din, det er helt sikkert grusomt! Bare liker ikke den bruken av begrepet traume som blir veldig feil.

Anonymkode: b2027...b32

[draug 75]

Vel, TS, jeg skjønner perspektivet ditt, men etter å ha gått ut slik som du gjør, så bør du helst ta det med godt humør at du kommer for seint til bussen en regnværsdag i oktober, og blir dynket av vegsprut fra en lastebil slik at du må gå 500 meter hjem og skifte, slik at du akkurat ikke rekker neste buss, og dermed må ta drosje om du skal ha den minste sjans om å rekke intervjuet til drømmejobben.

Du har tross alt jobb som gir utkomme til mat og husvære for deg, sjøl om den er kjedelig, sjefen din er psykopat og kollegaen sur og asosial og bruker mesteparten av arbeidstida med å finne feil i arbeidet ditt.

Alt er altså egentlig bra, med andre ord.

[AnonymBruker]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har opplevd overgrep flere ganger og jeg har opplevd mange år med grov mobbing. Jeg utviklet en traumelidelse på grunn av alt dette og var alvorlig psykisk syk og hjelpetrengende i en del år.

Likevel, det å være ufrivillig barnløs er den verste smerten jeg har opplevd. Det at jeg ikke kunne få barn var det verste med å være syk, og nå som jeg har vært frisk i flere år så oppleves det som ufattelig urettferdig at ting bare ikke for en gangs skyld kan ordne seg for meg. Jeg har hatt flere spontanaborter som har vært traumatiske. For meg er behovet for å få barn så stort at jeg ikke ønsker å leve uten. Jeg ser ingen mening med livet uten barn, og orker ikke å se alle rundt meg få barn etter barn mens det ikke klaffer for meg. Jeg kan så absolutt se sammenligningen med traumer.

Anonymkode: 89b5d...993

Jeg syns det er litt forstyrrende at du sier du ikke ønsker å leve uten barn, at livet ikke har noen mening uten barn. Det er et meget uheldig utgangspunkt for å få barn. Du legger for mye ansvar for egen lykke på dette eventuelle barnet. Jeg ville gått til psykolog hvis jeg var deg. 

Anonymkode: b2027...b32

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Når man har opplevd traumatiske hendelser tidligere, skal det mindre til for at framtidige hendelser oppleves traumatisk. Så sånn sett blir dette litt på siden.

Jeg vil si det du opplever nå er psykisk smerte, håpløshet, depressive symptomer og angst. For at det skal være et traume inkluderer det flashbacks, utrygghet, skvettenhet, man unngår å havne i liknende situasjon igjen (du hadde feks ikke turt å risikere en ny spontanabort). Mener ikke å redusere opplevelsen din, det er helt sikkert grusomt! Bare liker ikke den bruken av begrepet traume som blir veldig feil.

Anonymkode: b2027...b32

Så du har bare laget deg din egen definisjon på traume-begrepet, og navigerer etter det? Greit nok, men det er ikke sånn verden fungerer.

https://www.psykologforeningen.no/publikum/informasjonsvideoer/videoer-om-psykiske-lidelser/hva-er-traumer-og-traumebehandling

Anonymkode: 7753f...133

[AnonymBruker]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er mange mennesker som er på flukt hver år. Mange mennesker som dør. Mange mennesker som mister foreldrene sine. Mange mennesker som blir utsatt for overgrep. Mange mennesker mister synet. Mange mennesker blir lamme.

Og noen rike mennesker i vesten sutrer over at de ikke får barn selvom alt annet er på plass. 

 

Anonymkode: 20873...642

Så ingen har lov til å ha det vondt hvis noen har det værre? Jeg er det dummeste jeg har hørt. Hvis man bruker den logikken så skal vi ikke syns synd på noe, men bare slenge fakta i tryne deres om at det er folk som har det mye verre. "Sorry, Kari, det er ikke synd på deg fordi mannen din er død, fordi i Afghanistan blir hele familier slaktet ned." 

Anonymkode: f3822...b85

[Pierre Gynt]

58 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker grensa går når det blir altoppslukende og påvirker alle sidene av livet. Du bruker opp pengene dine/tar lån, parforholdet skranter, isolerer deg fra venner som har barn, ikke klarer å glede deg over andre ting i livet, er generelt trist og det å være ufrivillig barnløs plutselig er hele identiteten din. Folk må jo selvfølgelig prøve så lenge de vil, men jeg tror det er sunt for den mentale helsa å sette en grense for seg selv. Og heller jobbe med å akseptere situasjonen og komme seg videre med livet sitt.

Anonymkode: b2027...b32

Hele premisset ditt for dette er at man i retrospekt av alt man har ofra, ikke lykkes med å få barn. Det ligger implisitt i det du sier om at man "kaster bort tid" - man lykkes altså ikke. 10 år med smerte oppleves ikke som bortkasta for de som lykkes. Kan man egentlig som utenforstående si at det man ofrer, ikke er verdt det, når den potensielle avkastninga kan oppleves som så vanvittig stor? Om jeg kan gå tilbake til min tid som ufrivillig barnløs, så vil jeg definitivt si at alt vi ofra, var verdt det. Det kosta oss mye, men vi fikk barn til slutt. Men allikevel så sitter du her og definerer grenser for hva andre mennesker bør ofre og ikke ofre, selv om det ikke engang berører deg.

Endret 3. august 2020 av Pierre Gynt

[AnonymBruker]

49 minutter siden, AnonymBruker said:

Når man har opplevd traumatiske hendelser tidligere, skal det mindre til for at framtidige hendelser oppleves traumatisk. Så sånn sett blir dette litt på siden.

Jeg vil si det du opplever nå er psykisk smerte, håpløshet, depressive symptomer og angst. For at det skal være et traume inkluderer det flashbacks, utrygghet, skvettenhet, man unngår å havne i liknende situasjon igjen (du hadde feks ikke turt å risikere en ny spontanabort). Mener ikke å redusere opplevelsen din, det er helt sikkert grusomt! Bare liker ikke den bruken av begrepet traume som blir veldig feil.

Anonymkode: b2027...b32

Nei, så absolutt ikke. Jeg tåler veldig mye mer enn de fleste andre jeg kjenner fordi jeg har gått igjennom tunge ting før. Jeg vil ikke utdype så mye i fare for å bli gjenkjent, men jeg har gått igjennom flere tunge ting det siste året som jeg bare har ristet av meg, mens jeg vet andre som går igjennom det samme lett knekker sammen av. Når jeg også ser hvor tungt andre tar hele koronasituasjonen mens det bare har vært en bagatell i livet mitt (ja, jeg ble også permittert), så ser jeg at jeg er sterkere enn folk flest.

Jeg vil også utdype at jeg ikke er i noen depressiv periode eller opplever angst. Jeg opplever meg selv som frisk og oppegående, men det å ikke få til å få barn er det tyngste jeg har opplevd. Jeg er likevel ikke syk eller deprimert.

Jeg ser dog så absolutt hva du mener med det siste avsnittet, og jeg er forsåvidt enig. Jeg kan se sammenligningen med traumer, og spontanabortene har opplevdes som traumatiske, men det er ikke helt på ptsd-nivå. Jeg skal unngå å bruke det begrepet (det var ikke jeg som brukte det i første omgang her, men jeg sa meg enig).

 

Anonymkode: 89b5d...993

[AnonymBruker]

58 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg syns det er litt forstyrrende at du sier du ikke ønsker å leve uten barn, at livet ikke har noen mening uten barn. Det er et meget uheldig utgangspunkt for å få barn. Du legger for mye ansvar for egen lykke på dette eventuelle barnet. Jeg ville gått til psykolog hvis jeg var deg. 

Anonymkode: b2027...b32

Hva er egentlig riktig grunnlag for å få barn? Det finnes ikke én eneste god grunn til å få barn som ikke er for ens egen skyld.

Jeg har masse fine ting i livet mitt, jeg er i stor grad lykkelig og elsker livet, men livet mitt mangler barn. Jeg vet det kommer til å bli kjempetøft i perioder, at jeg ikke kommer til å sove på flere år og at mange andre ting i livet må ofres, og at mangelen på søvn og energi vil gjøre at jeg føler meg mindre lykkelig til tider og sikkert lure på hvorfor jeg valgte å få barn. Likevel ønsker jeg meg barn og jeg vet jeg kommer til å bli en god mor. Lykken må jeg stå for selv når ungen sutrer og jeg ikke har sovet og alt føles dritt, og jeg har god trening i å finne lykken på de verste dagene.

Kun andre ufrivillig barnløse vil kunne sette seg inn i tankene jeg har, så jeg forventer ikke at en person på et forum som ikke har gått igjennom det samme som meg og som ikke kjenner meg kan forstå meg. 

Anonymkode: 89b5d...993

[AnonymBruker]

Men da kan egentlig ingen av oss klager over noe da, for det er jo alltid noen som har det verre. Jeg ble grovt seksuelt misbrukte fra jeg var 3 år, voldtatt regelmessig fra jeg var 5 år. Men det går jo strålende, for det er andre der ute som har det verre. Er det virkelig sånn du mener det er?

Og mennesker er svært forskjellige. Min bestevenninne, drømte om å få barn, helt siden hun var en liten jente. Det var hennes største ønske her i livet. Allerede fra barneskolen, i sløyd osv, så ble alt laget til baby, hun laget vugge, strikket lue, votter osv. Mens jeg kunne ikke brydd meg mindre, om jeg fikk barn eller ikke spilte liten rolle for meg. Så hadde det vist seg at vi var sterile, ville jo hun ha taklet det mye dårligere enn meg. For det spilte ingen rolle for meg. 

Anonymkode: 5c328...9a5

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hva er egentlig riktig grunnlag for å få barn? Det finnes ikke én eneste god grunn til å få barn som ikke er for ens egen skyld.

Jeg har masse fine ting i livet mitt, jeg er i stor grad lykkelig og elsker livet, men livet mitt mangler barn. Jeg vet det kommer til å bli kjempetøft i perioder, at jeg ikke kommer til å sove på flere år og at mange andre ting i livet må ofres, og at mangelen på søvn og energi vil gjøre at jeg føler meg mindre lykkelig til tider og sikkert lure på hvorfor jeg valgte å få barn. Likevel ønsker jeg meg barn og jeg vet jeg kommer til å bli en god mor. Lykken må jeg stå for selv når ungen sutrer og jeg ikke har sovet og alt føles dritt, og jeg har god trening i å finne lykken på de verste dagene.

Kun andre ufrivillig barnløse vil kunne sette seg inn i tankene jeg har, så jeg forventer ikke at en person på et forum som ikke har gått igjennom det samme som meg og som ikke kjenner meg kan forstå meg. 

Anonymkode: 89b5d...993

Jeg forstår godt at det må føles jævlig, men jeg drister meg ta til å spørre (selv om det sikkert blir veldig abstrakt): Hvis det viser seg at det til slutt ikke blir barn på deg etter x antall år med forsøk, kommer du da til å ta ditt eget liv? Tipper det er dette kommentaren om psykologhjelp bunner i.. 

Anonymkode: c0e77...113