My 600 lb life

[addict]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Litt skremmende holdning at psykisk syke alltid har et valg. Joda, men det er en underliggende grunn til at de ikke greier å ta de beste valgene. Har de alltid et valg kan jo deprimerte bare ta seg sammen, anorektikere kan jo bare spise mer, osv. Men vi vet jo at det ikke fungerer sånn.

Anonymkode: 90631...e9b

Jeg har selv slitt med både psykisk sykdom og overvekt.

 

Ja, jeg mener at på et visst punkt så må man ta tak. Jeg sier ikke at folk ikke er reelt syke. Og jeg sier ikke at det ikke er beinhardt. Jeg sier ikke at støtteapparatet er fullkomment. Men bestemmer du deg for å få hjelp så krever det en innsats og egenvilje. Det er ingen som kan gjøre jobben for deg, å forvente noe annet er jo veldig merkelig. Det du faktisk sier er jo at det er andre sitt ansvar å gjøre noe med problemet. Hva mener du de skal gjøre..? 

Endret 12. juli 2020 av addict

[addict]

8 minutter siden, Albbas skrev:

De fleste sitter jo alene eller med en "enabler" 24/7... Det går jo flere måneder mellom hver konsultasjon utenom psykoterapi (som de ikke får tilbud om før de har gått på trynet noen ganger). Oppfølgingen er ikke akkurat tett. At de blir lagt inn på sykehus med strikt diett er unntakstilfelle. 

Dr Now er jo enig med deg. Det nytter ikke å løse dette uten å ansvarliggjøre den det gjelder. De har jo et valg og så er spørsmålet hvordan man skal hjelpe pasientene til å bli i stand til å faktisk ta gode valg flere ganger, over tid. 

Dere som er sterkt uenige her, hvordan mener dere disse deltakerne burde behandles? Hva skal man gjøre med de som ikke er i stand til å velge riktig? 

(Jeg ser poenget til begge sider her, er bare nysgjerrig). 

Nå snakker jeg kun ut ifra de 2 episodene jeg har sett, og begge to ble innlagt i 1-6 mnd. På den tiden gikk de enten ikke ned selv om de ble servert en diett på 800 kcal eller gikk opp i vekt. Fordi de spiste mat utenfra. Han ene gikk vel opp 45 kilo. De møter ikke opp til legetimene for oppfølging heller, selv om de har flyttet til samme by hvor de mottar behandling. Man må selvsagt også asvarliggjøre de pårørende her. 

 

Det er helt sikkert mange flere episoder hvor de kunne fått bedre oppfølging. 

Endret 12. juli 2020 av addict

[Gjest Albbas]

1 minutt siden, addict said:

Nå snakker jeg kun ut ifra de 2 episodene jeg har sett, og begge to ble innlagt i 1-6 mnd. På den tiden gikk de enten ikke ned selv om de ble servert en diett på 800 kcal eller gikk opp i vekt. Fordi de spiste mat utenfra. Han ene gikk vel opp 45 kilo. De møter ikke opp til legetimene for oppfølging heller, selv om de har flyttet til samme by hvor de mottar behandling. Man må selvsagt også asvarliggjøre de pårørende her. 

 

Det er helt sikkert mange flere episoder hvor de kunne fått bedre oppfølging. 

Jeg tror de bare legger inn når det er livstruende der og da eller noe som må behandles (infeksjoner etc). Da er innleggelse nødvendig. Men de fleste er jo ikke der, og da er ikke innleggelse mulig fordi et sykehus ikke kan brukes som rehab... Og det eksisterer ikke tvangsinnleggelse for overspising på samme måte som for rus eller anoreksi. Derfor er det jo klin umulig å hjelpe uten at pasienten selv tar valget om å samarbeide. 

Jeg er egentlig imponert over en del av tilfellene, at ikke Dr Now gir opp tidligere. Han har jo ikke verktøyene for å hjelpe alle, men det tar lang tid før han gir seg, og han gir folk nye sjanser om og om igjen. Han gjør det vel sikkert fordi det er tv, men likevel... 

[Silva Pluvialis]

20 minutter siden, addict skrev:

Man har alltid et valg. Uansett. Ikke alle klarer å ta de valgene uten hjelp, men med fullt støtteapparat rundt deg og når faren din tar opp lån på huset for at du skal overleve og kunne motta den hjelpen så har man allerede tatt et valg om å få et bedre liv. Å da spise over 10 000 kalorier hver eneste dag og å le av ernæringsfysiologen og være sint på hjelpeapparatet fordi de mener ingen hjelper - det er et valg. 

 

Og imellom normalvektige og ekstreme så er det selvfølgelig mange nyanser av psykisk sykdom. Og jeg sier ikke det er ikke er reelle plager. Men man har likevel et valg. I den situasjonen de settes i når de skal få hjelp så trenger de jo bare å ligge i sengen til og med. De trenger ikke engang å gjøre noe selv. De settes ikke i utfordrende situasjoner ut over det å bare eksistere. 

Dette blir jo veldig forenklet, da.

Jeg så en film en gang med ei som hadde anoreksi, og hun åpnet seg opp om at hun følte seg som en falleferdig bygning. [Jeg er denne falleferdige bygningen som må pusses opp, men hvor skal jeg starte?], sa hun. 

Det er ikke bare å spise (anoreksi) eller bare å slutte å spise (overspising). Mange av disse pasientene har sluttet å spise eller overspist som en overlevelsesstrategi. Det er ikke bare å gi slipp på en mestringsstrategi, for det er en måte å beskytte seg mot seg selv og egentlig hele verden. Det er sånn de har klart seg, og de kan ikke klandres for det. 

Å si at de ikke trenger «å gjøre noe selv» blir jo helt feil. Uansett om de ligger i senga eller ei, så skal de bekjempe en avhengighet, stå imot tvangstanker, dra alle skjelettene ut av skapet, gi avkall på det som én gang beskyttet dem og reddet dem fra døden. 
 

 

[addict]

40 minutter siden, Uatskillelig skrev:

Dette blir jo veldig forenklet, da.

Jeg så en film en gang med ei som hadde anoreksi, og hun åpnet seg opp om at hun følte seg som en falleferdig bygning. [Jeg er denne falleferdige bygningen som må pusses opp, men hvor skal jeg starte?], sa hun. 

Det er ikke bare å spise (anoreksi) eller bare å slutte å spise (overspising). Mange av disse pasientene har sluttet å spise eller overspist som en overlevelsesstrategi. Det er ikke bare å gi slipp på en mestringsstrategi, for det er en måte å beskytte seg mot seg selv og egentlig hele verden. Det er sånn de har klart seg, og de kan ikke klandres for det. 

Å si at de ikke trenger «å gjøre noe selv» blir jo helt feil. Uansett om de ligger i senga eller ei, så skal de bekjempe en avhengighet, stå imot tvangstanker, dra alle skjelettene ut av skapet, gi avkall på det som én gang beskyttet dem og reddet dem fra døden. 
 

 

Ja selvfølgelig må de det, alternativet er jo å faktisk dø. Jeg sa ikke at det var lett. Men de må ta ansvar og gjøre den jobben selv. Jeg er ekstremt for å finner årsak og å jobbe med psyke, dette har jeg gjort de siste 12 årene av livet mitt selv, og selvfølgelig er det mye psyke bak denne ekstreme overvekten til de i programmet. Jeg skjønner også at jeg ikke har sett mer enn 2 episoder og ar vi derfor ikke nødvendigvis snakker om de samme menneskene. Personene jeg har sett, de vil ikke. De forventer å få servert en endring på sølvfat uten å gjøre en innsats og reagerer med å skylde på alle andre for de valgene de tar. Man kan ikke hjelpe en psykisk syk person uten at de ønsker endring. Det er nok mye av grunnen til at de halvhjertet prøver å hjelpe dem fysisk.

 

Det er heller ikke sånn at psykisk sykdom ikke er overvinnbart. Men selvfølgelig krever det en vilje og en innsats, og definitivt erkjennelse av at de selv er problemet til syvende og sist.

 

49 minutter siden, Albbas skrev:

Jeg tror de bare legger inn når det er livstruende der og da eller noe som må behandles (infeksjoner etc). Da er innleggelse nødvendig. Men de fleste er jo ikke der, og da er ikke innleggelse mulig fordi et sykehus ikke kan brukes som rehab... Og det eksisterer ikke tvangsinnleggelse for overspising på samme måte som for rus eller anoreksi. Derfor er det jo klin umulig å hjelpe uten at pasienten selv tar valget om å samarbeide. 

Jeg er egentlig imponert over en del av tilfellene, at ikke Dr Now gir opp tidligere. Han har jo ikke verktøyene for å hjelpe alle, men det tar lang tid før han gir seg, og han gir folk nye sjanser om og om igjen. Han gjør det vel sikkert fordi det er tv, men likevel... 

Det kan hende det er noe mer bak enn hva som vises på tv, men hun første ble innlagt i 4 mnd for å følge dietten og ikke fordi det var noe annet så vidt jeg fikk med meg. Han andre fikk vel hjerteinfarkt eller hva det var, og de måtte derfor få fortgang i saken. Likevel gikk han opp i vekt på sykehuset, selv etter han holdt på å stryke med. 

 

Jeg tipper at cash is king i disse tilfellene også. De må nok kunne betale for hjelpen de trenger. Jeg tror nok ikke nødvendigvis det er klinikken sin feil at de ikke får tettere oppfølging når de ikke er innlagt. Her er jo USA sin politikk og helsesystem sentralt, men det er en annen diskusjon. Hadde dette vært på plass fra start av så hadde de nok ikke kommet dit i utgangspunktet. 

[AnonymBruker]

Enten må de ta tak i det selv, eller så må de som hjelper dem- handler mat og serverer den ta ansvar. Jeg tror nok at though love i sånne situasjoner kan være mer effektivt enn "stakkars deg som er syk, du kan jo ikke noe for det". Jeg tror ikke folk kommer langt med den offermentaliteten. 

Anonymkode: b85bd...d8d

[Silva Pluvialis]

addict skrev (På 12.7.2020 den 15.22):

Ja selvfølgelig må de det, alternativet er jo å faktisk dø. Jeg sa ikke at det var lett. Men de må ta ansvar og gjøre den jobben selv. Jeg er ekstremt for å finner årsak og å jobbe med psyke, dette har jeg gjort de siste 12 årene av livet mitt selv, og selvfølgelig er det mye psyke bak denne ekstreme overvekten til de i programmet. Jeg skjønner også at jeg ikke har sett mer enn 2 episoder og ar vi derfor ikke nødvendigvis snakker om de samme menneskene. Personene jeg har sett, de vil ikke. De forventer å få servert en endring på sølvfat uten å gjøre en innsats og reagerer med å skylde på alle andre for de valgene de tar. Man kan ikke hjelpe en psykisk syk person uten at de ønsker endring. Det er nok mye av grunnen til at de halvhjertet prøver å hjelpe dem fysisk.

 

Det er heller ikke sånn at psykisk sykdom ikke er overvinnbart. Men selvfølgelig krever det en vilje og en innsats, og definitivt erkjennelse av at de selv er problemet til syvende og sist.

 

Det kan hende det er noe mer bak enn hva som vises på tv, men hun første ble innlagt i 4 mnd for å følge dietten og ikke fordi det var noe annet så vidt jeg fikk med meg. Han andre fikk vel hjerteinfarkt eller hva det var, og de måtte derfor få fortgang i saken. Likevel gikk han opp i vekt på sykehuset, selv etter han holdt på å stryke med. 

 

Jeg tipper at cash is king i disse tilfellene også. De må nok kunne betale for hjelpen de trenger. Jeg tror nok ikke nødvendigvis det er klinikken sin feil at de ikke får tettere oppfølging når de ikke er innlagt. Her er jo USA sin politikk og helsesystem sentralt, men det er en annen diskusjon. Hadde dette vært på plass fra start av så hadde de nok ikke kommet dit i utgangspunktet. 

Jeg tenker at en spiseforstyrrelse er et symptom på noe underliggende. Man kan ikke ta tak i spiseforstyrrelsen før man har gjort noe med de underliggende årsakene, og man har ofte ikke kapasitet til å ta seg av de underliggende årsakene med en alvorlig spiseforstyrrelse heller. Derfor er spiseforstyrrelser særs vanskelige å behandle.

Endret 9. oktober 2022 av Tvillingsjel

[AnonymBruker]

5 minutter siden, Uatskillelig skrev:

Jeg tenker at en spiseforstyrrelse er et symptom på noe underliggende. Man kan ikke ta tak i spiseforstyrrelsen før man har gjort noe med de underliggende årsakene, og man har ofte ikke kapasitet til å ta seg av de underliggende årsakene med en alvorlig spiseforstyrrelse heller. Derfor er spiseforstyrrelser særs vanskelige å behandle.

Jeg kjenner noen som har vært innlagt med anoreksi flere ganger og felles var at sykehuset fokuserte for mye på mat og vekt, og ikke hadde tid eller kompetanse nok til å ta seg av traumene også. Dette gjør at mange av disse pasientene blir svingdørspasienter nettopp fordi at man må ta tak i spiseforstyrrelsen for å jobbe med traumene, og traumene for å bli kvitt spiseforstyrrelsen.

For mange blir spiseforstyrrelsen en måte å ha kontroll og regulere følelser på. Jeg har en alvorlig angstlidelse som egentlig er en mestringsstrategi. Det går ikke an å behandle den uten å ta tak i traumene først, men så kommer jeg meg vel heller ikke videre hvis jeg ikke våger å rive ned den muren jeg har bygd opp for å beskytte meg mot hele verden. Så hvor skal man egentlig starte da når alt henger sammen? Man kan ikke starte med noe for da må man ta alt samtidig, og ingen klarer alt på én gang heller. Derfor blir ofte slike tilstander kroniske, dessverre...

 

 

Eksponeringsterapi er jo nettopp det å gjøre ting man er redd for, så dette kan være å spise mindre, eller å spise mer alt ettersom hva problemet er.

Å vente til psykiske problemer er løst har jo ikke folk tid til å de er alvorlig syke, og det hjelper nok heller ikke løse traumer om vanene ikke endres, for dette går jo ikke av seg selv. Det tar tid å læres seg å spise på nytt, det er ikke noe magisk som skjer om man lærer en psykisk konflikt. 

Anonymkode: b85bd...d8d

[Silva Pluvialis]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Eksponeringsterapi er jo nettopp det å gjøre ting man er redd for, så dette kan være å spise mindre, eller å spise mer alt ettersom hva problemet er.

Å vente til psykiske problemer er løst har jo ikke folk tid til å de er alvorlig syke, og det hjelper nok heller ikke løse traumer om vanene ikke endres, for dette går jo ikke av seg selv. Det tar tid å læres seg å spise på nytt, det er ikke noe magisk som skjer om man lærer en psykisk konflikt. 

Anonymkode: b85bd...d8d

Det er det som er med disse pasientene i serien: De trenger tid, men de har ikke tid fordi de står i fare for å dø når som helst. Jeg synes bare det viser hvor elendig helsevesenet og psykiatrien er i USA. Om de hadde fått hjelp av psykolog tidligere, så hadde det kanskje ikke gått så langt, så egentlig er det jo bare forferdelig trist. 
 

 

[AnonymBruker]

59 minutter siden, Uatskillelig said:

Det er det som er med disse pasientene i serien: De trenger tid, men de har ikke tid fordi de står i fare for å dø når som helst. Jeg synes bare det viser hvor elendig helsevesenet og psykiatrien er i USA. Om de hadde fått hjelp av psykolog tidligere, så hadde det kanskje ikke gått så langt, så egentlig er det jo bare forferdelig trist. 
 

 

Det er ikke så mye bedre her heller nødvendigvis, helsevesenet er IKKE flinke til å behandle overvekt som følge av psykiske problemer. Jeg har noen venner med sykelig fedme, de sliter psykisk, men får bare hjelp i periodene de sliter mest. Så snart den akutte fasen er over er det takk og farvel, du har ikke rett på mer psykolog men ring tilbake når du står i fare for selvmord igjen. Å spise seg i hjel kvalifiserer dessverre ikke... Slankeoperasjon kan de få da! 🙄 

Heldigvis har vi ikke helt samme matkultur i Norge som i USA, vi har andre priser og vi har litt andre familierelasjoner, ekstrem fedme er derfor ikke like vanlig som symptom på alvorlige psykiske lidelser. Men det er nok ikke fordi helsevesenet følger så mye bedre opp... 

Anonymkode: 2ff25...f9f

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er ikke så mye bedre her heller nødvendigvis, helsevesenet er IKKE flinke til å behandle overvekt som følge av psykiske problemer. Jeg har noen venner med sykelig fedme, de sliter psykisk, men får bare hjelp i periodene de sliter mest. Så snart den akutte fasen er over er det takk og farvel, du har ikke rett på mer psykolog men ring tilbake når du står i fare for selvmord igjen. Å spise seg i hjel kvalifiserer dessverre ikke... Slankeoperasjon kan de få da! 🙄 

Heldigvis har vi ikke helt samme matkultur i Norge som i USA, vi har andre priser og vi har litt andre familierelasjoner, ekstrem fedme er derfor ikke like vanlig som symptom på alvorlige psykiske lidelser. Men det er nok ikke fordi helsevesenet følger så mye bedre opp... 

Anonymkode: 2ff25...f9f

Har de vurdert for eksempel evjeklinikken?

Anonymkode: a570b...a1d

[Silva Pluvialis]

På 12.7.2020 den 19.02, AnonymBruker skrev:

Det er ikke så mye bedre her heller nødvendigvis, helsevesenet er IKKE flinke til å behandle overvekt som følge av psykiske problemer. Jeg har noen venner med sykelig fedme, de sliter psykisk, men får bare hjelp i periodene de sliter mest. Så snart den akutte fasen er over er det takk og farvel, du har ikke rett på mer psykolog men ring tilbake når du står i fare for selvmord igjen. Å spise seg i hjel kvalifiserer dessverre ikke... Slankeoperasjon kan de få da! 🙄 

Heldigvis har vi ikke helt samme matkultur i Norge som i USA, vi har andre priser og vi har litt andre familierelasjoner, ekstrem fedme er derfor ikke like vanlig som symptom på alvorlige psykiske lidelser. Men det er nok ikke fordi helsevesenet følger så mye bedre opp... 

Anonymkode: 2ff25...f9f

Det visste jeg ikke. Så trist å høre at det ikke er god nok hjelp å få i Norge heller for de som sliter med både overvekt og psykiske problemer. (!!)

 

[AnonymBruker]

On 7/11/2020 at 1:12 PM, Uatskillelig said:

Herlighet, den historien var jo helt ekstrem. Stakkars menneske. 

Jeg husker godt da han kom tilbake for veiing og han hadde gått opp 116 kg på 6 uker (!!) 

Hvordan i alle dager er det mulig? 
 

Hvilken episode var dette? (Med adopterte barn fra hjem med rusmisbruk)

Anonymkode: 1895f...f05

[AnonymBruker]

On 7/12/2020 at 3:22 PM, addict said:

Ja selvfølgelig må de det, alternativet er jo å faktisk dø. Jeg sa ikke at det var lett. Men de må ta ansvar og gjøre den jobben selv. Jeg er ekstremt for å finner årsak og å jobbe med psyke, dette har jeg gjort de siste 12 årene av livet mitt selv, og selvfølgelig er det mye psyke bak denne ekstreme overvekten til de i programmet. Jeg skjønner også at jeg ikke har sett mer enn 2 episoder og ar vi derfor ikke nødvendigvis snakker om de samme menneskene. Personene jeg har sett, de vil ikke. De forventer å få servert en endring på sølvfat uten å gjøre en innsats og reagerer med å skylde på alle andre for de valgene de tar. Man kan ikke hjelpe en psykisk syk person uten at de ønsker endring. Det er nok mye av grunnen til at de halvhjertet prøver å hjelpe dem fysisk.

 

Det er heller ikke sånn at psykisk sykdom ikke er overvinnbart. Men selvfølgelig krever det en vilje og en innsats, og definitivt erkjennelse av at de selv er problemet til syvende og sist.

 

Det kan hende det er noe mer bak enn hva som vises på tv, men hun første ble innlagt i 4 mnd for å følge dietten og ikke fordi det var noe annet så vidt jeg fikk med meg. Han andre fikk vel hjerteinfarkt eller hva det var, og de måtte derfor få fortgang i saken. Likevel gikk han opp i vekt på sykehuset, selv etter han holdt på å stryke med. 

 

Jeg tipper at cash is king i disse tilfellene også. De må nok kunne betale for hjelpen de trenger. Jeg tror nok ikke nødvendigvis det er klinikken sin feil at de ikke får tettere oppfølging når de ikke er innlagt. Her er jo USA sin politikk og helsesystem sentralt, men det er en annen diskusjon. Hadde dette vært på plass fra start av så hadde de nok ikke kommet dit i utgangspunktet. 

Jeg tror uenigheten her ligger i at menneskene som er med i programmet er like forskjellige som andre. Alle har sikkert en grunn til å spise som de gjør, og psykisk sykdom spiller en større eller mindre rolle i alle tilfellene. Jeg tror også at alle har et ønske om å gå ned i vekt. Men så har man de som oppfører seg ufyselig, og som fremstår som om de ikke gidder å gjøre "det som skal til". Da er det lett å tenke at det er et valg. Og for all del, det er det nok også, ihvertfall delvis. Jeg mener likevel at det er såpass sterke mønstre som har blitt etablert at disse valgene ikke alltid er frivillige. Litt sånn som personene som filmes i programmet Hoarders.

Jeg kjenner meg også igjen både fra et rusmisbrukers ståsted, og fra perspektivet til en som har slitt med bulimi. Man kan være fast bestemt på noe, planlegge og tilrettelegge for å klare det, men så handler kroppen mer eller mindre på automatikk. I de periodene jeg spiste mye og kastet opp etterpå husker jeg faktisk at det var en skikkelig aha-opplevelse å oppdage at jeg kunne si til meg selv "jeg vil ikke overspise idag, jeg har faktisk ikke lyst på X eller Y" (og virkelig mene det), mens jeg i samme øyeblikk kledde på meg for å gå i butikken og kjøpe X og Y. Samme med stoff. På et eller annet tidspunkt slutter det å handle om maten og blir først og fremst en mekanisme for et eller annet. Det er en fortvilt situasjon å være i - å føle at man ikke har kontroll over egen kropp (eller hode). 

Anonymkode: 1895f...f05

[Purple_Pixiedust]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror uenigheten her ligger i at menneskene som er med i programmet er like forskjellige som andre. Alle har sikkert en grunn til å spise som de gjør, og psykisk sykdom spiller en større eller mindre rolle i alle tilfellene. Jeg tror også at alle har et ønske om å gå ned i vekt. Men så har man de som oppfører seg ufyselig, og som fremstår som om de ikke gidder å gjøre "det som skal til". Da er det lett å tenke at det er et valg. Og for all del, det er det nok også, ihvertfall delvis. Jeg mener likevel at det er såpass sterke mønstre som har blitt etablert at disse valgene ikke alltid er frivillige. Litt sånn som personene som filmes i programmet Hoarders.

Jeg kjenner meg også igjen både fra et rusmisbrukers ståsted, og fra perspektivet til en som har slitt med bulimi. Man kan være fast bestemt på noe, planlegge og tilrettelegge for å klare det, men så handler kroppen mer eller mindre på automatikk. I de periodene jeg spiste mye og kastet opp etterpå husker jeg faktisk at det var en skikkelig aha-opplevelse å oppdage at jeg kunne si til meg selv "jeg vil ikke overspise idag, jeg har faktisk ikke lyst på X eller Y" (og virkelig mene det), mens jeg i samme øyeblikk kledde på meg for å gå i butikken og kjøpe X og Y. Samme med stoff. På et eller annet tidspunkt slutter det å handle om maten og blir først og fremst en mekanisme for et eller annet. Det er en fortvilt situasjon å være i - å føle at man ikke har kontroll over egen kropp (eller hode). 

Anonymkode: 1895f...f05

Det er så sant det siste du skriver. Jeg er også rusmisbruker og når jeg har hatt sprekker etter jeg var i behandling så har jeg gjerne vært flink til å stå i mot en lengre periode, men plutselig kobler jeg liksom bare ut og bare "gjør". Det krever enormt med innsats å avlære seg dette. Og avhengigheten (ruspersonligheten) lurer deg gang på gang. Klaaart man kan gjøre det EN gang. Klaaart man har kontroll. Osv osv. Det er ikke for ingenting at bare 2 av 10 fortsatt er rusfri 2 år etter behandling. Vi er ikke en gjeng latsabber som ikke klarer å ta gode valg for livene. Vi prøver for harde livet, men det er EKSTREMT krevende. På et helt annet nivå enn de som feks har hatt kun et sporadisk rusmisbruk. For dem ER det enklere å begynne å ta bedre valg. På samme måte tenker jeg angående om man er i den kategorien som de i serien eller om man er godt overvektig, men likevel langt fra det nivået. Jo mer alvorlig avhengigheten er, jo mer krever det å komme seg ned i vekt. Og jo mer krevende er det å holde seg der. 

Men det ER mulig.