Dere med traumer og ptsd...

[AnonymBruker]

Det går nok ikke så bra. Jeg er ufør, men det er grunnet flere fysiske sykdommer. Jeg har vært treningsnakoman, siden jeg var et lite barn, det er sånn jeg har fått ut så mye sinne og frustrasjon. Og det eneste jeg følte hjalp. Men da jeg ble fysisk syk, så klarte jeg ikke det lenger. Før så både jobbet jeg, studerte, giftet meg, fikk barn. 

Nå er jeg i 40 årene, og bor alene med mine tenåringer, en av de voksen. Og jeg isolerer meg vel fra verden. Har 2 venninner jeg møter en sjelden gang, og en søster jeg møter 2-3 ganger i året. Barna er takk og pris så store, at nå vil de være med venner. Og jeg gjør det jeg kan for å skjule hvordan jeg har det. Og så lenge ikke noe utenom det vanlige skjer, og jeg bare har det trygt og godt her hjemme. Så går det jo bra. Men samtidig vet jeg jo alt jeg går glipp av. Det å finne meg kjæreste orker jeg ikke tanken på engang. Jeg vet og at ved den minste ting, så takler jeg det svært dårlig. Går rett i krisemodus for de minste ting. Og havner fort der at jeg tenker jeg skal ta livet mitt. 

Anonymkode: 5c89c...7a0

[Jaybird]

40 minutter siden, Uatskillelig said:

Håper du gråter fordi du er rørt, ikke lei deg. 💕 Du virker som et veldig fint menneske som har mye å gi til andre. Helt enig i at det er vakkert å kunne hjelpe andre. Jeg går selv til støttesamtaler på smso, og kunne tenke meg å ta noe utdanning innenfor psykisk helse én dag og jobbe der - og da hjelpe noen til å gå samme vei jeg går nå.  ❤️

Jeg håper også MB gjør en forskjell i livet ditt. Jeg skulle gitt mye for å få et til opphold. Ett år siden jeg var der nå. 💕

Hva er ISTDP? Det finnes så mange forskjellige typer behandlinger nå. Skal starte opp med mentaliseringsbasert terapi til høsten. Har tidligere gått i faseorientert traumebehandling med innslag av metakogntiv terapi. 😊
 

Jeg har lyst til å svare at det fordi jeg er rørt, men helt ærlig, jeg er nesten så nærme bunn nå som jeg noen gang har vært i løpet av disse årene, så det er en god blanding av både omsorg for deg og andre her i tråden, og fordi jeg er lei meg over at vi blir satt i en sånn situasjon.

Uff, jeg skulle så ønske du ikke var der du er, ingen fortjener, eller i det hele tatt burde være i nærheten av noe som heter smso. ❤️ Det er bare trist. Jeg skulle så ønske du ikke var der. Så fint å høre hva du sier om MB, det høres ut som det har gjort mye for deg!

Verden er bare ikke rettferdig, men ja, hvis jeg kan hjelpe andre med mine erfaringer og mine råd (hvis jeg har noen), så gir det meg såpass at jeg kan leve videre.

Sommerferie hos behandlere som jo naturlig nok ble slik at det blir tre uker uten noe oppfølgingen gjør nok situasjonen litt verre enn til vanlig, men jeg har jo vært igjennom dette noen år nå. Nå kjenner jeg at jeg synes veldig synd på meg selv, det misliker jeg sterkt, kritikeren i meg får veldig mye plass og mener jeg skal riste det av meg. Grunnen til tristheten er vanskelig å plassere annerledes.

Selv er jeg utdannet "nok", i den grad at jeg klarte å fullføre en it-bachelorgrad med ledelse og org.psyk (skole ga meg mye mestring, god "behandling" så lenge det varte, mange bekreftelser på at jeg "duger"), men jeg deler ditt ønske om å ta flere fag, ev. utdanning innen psykisk helse. Det er nok utenfor rekkevidde nå, så i stedet leser jeg en del fagbøker innen områdene jeg føler er relevant for meg, og som interesserer meg, som ISTDP.

Ja, det er mange behandlinger når, mange spesialtilpasset ulike former for traumer (på godt og vondt). Metakognitiv terapi har jeg ikke vært borti, men etter hva jeg leser kort lurer jeg på hvordan det skiller det seg fra kognitiv terapi?

ISTDP, som på norsk er "intensiv korttids dynamisk psykoterapi", er en relativt ny form for terapi som er litt kontroversiell. Veldig kort fortalt, det kan beskrives som å angripe strupen på årsaken til symptomene etter alvorlige traumer (noe dårlig forklart midt i natten, men se gjerne tidligere innlegg om litteratur innen området, ev. søk det litt opp). Det dreier seg veldig mye om å ha kontakt med følelser, kjenne og beskrive de, når en som pas. snakker om hva en har blitt utsatt for. Psykomotorisk fysioterapi er en del av behandlingen, men også såpass intensive og hyppige timer med psykolog at man blir innlagt under hele behanldingsløpet på grunn av mulige reaksjoner som måtte komme på ettermiddag/kveldstid (slik var det i hvert fall den gang jeg var innom det).
 
Bernt Langvasbråten var spesialisten som jeg hadde mest med å gjøre under ISTDP-terapien, tror navnet hans i et søk gir mye informasjon. Det er hardt og brutalt, svært mye terapi på kort tid, men formen har en svært gode tall når man ser på hvor vellykket den er for pasientene.

Det hele endte med en høy uføregrad for min del, hvor jeg prøver å jobbe så mye som mulig (rådgiver i kommune). Det gir meg i hvert fall litt mestringsfølelse når jeg klarer å jobbe, og i periodene jeg er helt nede har jeg en sjef som har stor fortsåelse og gir meg mulighet til å ta igjen tapt arbeidstid - men jeg må jo innrømme at det å fullføre graden, for å så bli uføretrygdet like etterpå var et enormt nederlag. Jobben gir meg i hvert fall muligheten til å bidra til gode offentlige tjenester i en stor kommune, noe jeg både er stolt over og setter enormt pris på.

Nå utleverer jeg hva som i grunn er alt for mye av meg selv, men i håp om at det kan motivere i hvert fall en eneste sjel, så er det verdt det.

Beklager om det ble et litt rotete svar.

Endret 4. juli 2020 av Jaybird

[AnonymBruker]

Utrolig trist at dere har det sånn. Men er sjokkert over at mange velger å få barn og drar de inn i sykdommen . Så utrolig egoistisk. De blir preget av dette og kanskje for livet selv om dere tror dere kan skjule det. 

Anonymkode: 7b8ac...d5a

[AnonymBruker]

59 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Utrolig trist at dere har det sånn. Men er sjokkert over at mange velger å få barn og drar de inn i sykdommen . Så utrolig egoistisk. De blir preget av dette og kanskje for livet selv om dere tror dere kan skjule det. 

Anonymkode: 7b8ac...d5a

Det er litt ironisk at du skriver dette. Er det noen som er gode på konsekvenstenkning og engster seg for situasjoner man ikke kan håndtere, er det nettopp oss med PTSD. Jeg tror ikke det er mange av oss som får barn uten å tenke oss grundig om.

Har ellers noen kommentarer til det du skriver:

For det første er det ikke sikkert at alle med PTSD som har barn var innforstått med at de hadde eller kom til å få diagnosen da de ble foreldre. 

For det andre er ikke det en sykdom, men en tilstand. En tilstand som har varierende alvorlighetsgrad og symptomtrykk. Det er en tilstand som i mange tilfeller er forbigående, eller der man kan klare å leve godt med symptomene.

For det tredje kan PTSD arte seg veldig annerledes enn det man kanskje har sett på film eller i populærkulturen. Det er ikke alle som er oppfarende eller aggressive. For min del fremstår jeg tidvis som stressa, tidvis som fraværende og tidvis som veldig sliten. Men det gjelder også de fleste småbarnsmødre jeg kjenner.

Jeg må innrømme at da jeg først fikk diagnosen, tenkte jeg «nå kan jeg aldri få barn». Psykologen min var uenig, han mente at diagnosen ikke var uforenlig med det å bli en god forelder.

Har også snakket med en sosionom i kommunen, som følger opp småbarnsfamilier med utfordringer. Hun mente at jeg hadde gode omsorgsevner, og at det ikke var noe som tilsa at jeg ikke burde få barn. Men at jeg kunne få litt ekstra oppfølging av jordmor ifm. graviditet og fødsel, ettersom det er ekstra utfordrende for mange med PTSD. Det gjelder spesielt de av oss som har vært utsatt for seksuelle overgrep.

For min egen del ser jeg at jeg har mindre kapasitet enn det som er vanlig, og at jeg kanskje ikke kan jobbe fulltid dersom jeg har små barn. Har en stabil og snill partner, som ønsker seg barn på sikt. Han har stor kapasitet, er stabil og har selv jobbet med barn. Selv er jeg flink til å prate om følelser, og er veldig observant på andres behov. Jeg tror at vi ville ha gode forutsetninger for å klare dette sammen. Men jeg vil vente til jeg har kommet lengre med behandlingen og har fått enda mer trening i å regulere stressreaksjoner.

Anonymkode: 4e63e...dd3

[AnonymBruker]

Vil også legge til at jeg er oppdratt av en mor som slet med alvorlig angst og spiseforstyrrelse. Det fortalte hun meg da jeg var 25 år, og jeg hadde ikke merket noen ting. Hun var flink til å trygge meg, og var veldig opptatt av at jeg skulle få et normalisert forhold til min egen kropp. Det lyktes hun godt med!

Tror heller ikke at hennes problemer har påvirket søsknene mine, de vet sannsynligvis like lite som det gjorde.

Ja, barn som har foreldre med psykiske utfordringer kan få tilknytningsvansker. Det kan for eksempel være problematisk med en småbarnsmor som dissosierer veldig mye. Men det er en vurdering som må være opp til den enkelte å ta, eventuelt i samråd med helsepersonell.

Men dersom man ikke er veldig hardt rammet av PTSD, har bevissthet rundt egne symptomer, gode omsorgsevner, støttende omgivelser og evne til å forstå barnets behov, ser jeg ingen grunn til at barnet kommer til å ta noen skade.

Anonymkode: 4e63e...dd3

[Silva Pluvialis]

Jaybird skrev (På 4.7.2020 den 3.04):

Jeg har lyst til å svare at det fordi jeg er rørt, men helt ærlig, jeg er nesten så nærme bunn nå som jeg noen gang har vært i løpet av disse årene, så det er en god blanding av både omsorg for deg og andre her i tråden, og fordi jeg er lei meg over at vi blir satt i en sånn situasjon.

Uff, jeg skulle så ønske du ikke var der du er, ingen fortjener, eller i det hele tatt burde være i nærheten av noe som heter smso. ❤️ Det er bare trist. Jeg skulle så ønske du ikke var der. Så fint å høre hva du sier om MB, det høres ut som det har gjort mye for deg!

Verden er bare ikke rettferdig, men ja, hvis jeg kan hjelpe andre med mine erfaringer og mine råd (hvis jeg har noen), så gir det meg såpass at jeg kan leve videre.

Sommerferie hos behandlere som jo naturlig nok ble slik at det blir tre uker uten noe oppfølgingen gjør nok situasjonen litt verre enn til vanlig, men jeg har jo vært igjennom dette noen år nå. Nå kjenner jeg at jeg synes veldig synd på meg selv, det misliker jeg sterkt, kritikeren i meg får veldig mye plass og mener jeg skal riste det av meg. Grunnen til tristheten er vanskelig å plassere annerledes.

Selv er jeg utdannet "nok", i den grad at jeg klarte å fullføre en it-bachelorgrad med ledelse og org.psyk (skole ga meg mye mestring, god "behandling" så lenge det varte, mange bekreftelser på at jeg "duger"), men jeg deler ditt ønske om å ta flere fag, ev. utdanning innen psykisk helse. Det er nok utenfor rekkevidde nå, så i stedet leser jeg en del fagbøker innen områdene jeg føler er relevant for meg, og som interesserer meg, som ISTDP.

Ja, det er mange behandlinger når, mange spesialtilpasset ulike former for traumer (på godt og vondt). Metakognitiv terapi har jeg ikke vært borti, men etter hva jeg leser kort lurer jeg på hvordan det skiller det seg fra kognitiv terapi?

ISTDP, som på norsk er "intensiv korttids dynamisk psykoterapi", er en relativt ny form for terapi som er litt kontroversiell. Veldig kort fortalt, det kan beskrives som å angripe strupen på årsaken til symptomene etter alvorlige traumer (noe dårlig forklart midt i natten, men se gjerne tidligere innlegg om litteratur innen området, ev. søk det litt opp). Det dreier seg veldig mye om å ha kontakt med følelser, kjenne og beskrive de, når en som pas. snakker om hva en har blitt utsatt for. Psykomotorisk fysioterapi er en del av behandlingen, men også såpass intensive og hyppige timer med psykolog at man blir innlagt under hele behanldingsløpet på grunn av mulige reaksjoner som måtte komme på ettermiddag/kveldstid (slik var det i hvert fall den gang jeg var innom det).
 
Bernt Langvasbråten var spesialisten som jeg hadde mest med å gjøre under ISTDP-terapien, tror navnet hans i et søk gir mye informasjon. Det er hardt og brutalt, svært mye terapi på kort tid, men formen har en svært gode tall når man ser på hvor vellykket den er for pasientene.

Det hele endte med en høy uføregrad for min del, hvor jeg prøver å jobbe så mye som mulig (rådgiver i kommune). Det gir meg i hvert fall litt mestringsfølelse når jeg klarer å jobbe, og i periodene jeg er helt nede har jeg en sjef som har stor fortsåelse og gir meg mulighet til å ta igjen tapt arbeidstid - men jeg må jo innrømme at det å fullføre graden, for å så bli uføretrygdet like etterpå var et enormt nederlag. Jobben gir meg i hvert fall muligheten til å bidra til gode offentlige tjenester i en stor kommune, noe jeg både er stolt over og setter enormt pris på.

Nå utleverer jeg hva som i grunn er alt for mye av meg selv, men i håp om at det kan motivere i hvert fall en eneste sjel, så er det verdt det.

Beklager om det ble et litt rotete svar.

❤️

Du er sterk som gjør det beste ut av dagene. Skjønner at det føltes som et nederlag å bli uføretrygdet, men jeg tenker ikke at det er noe nederlag, men heller en styrke. Du får styrke ekstra nå til å kjempe for det som virkelig betyr noe: At du skal få det bedre med deg selv. Ingenting er viktigere enn det. At du jobber det du kan står det respekt av. ❤️

Endret 10. oktober 2022 av Tvillingsjel

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

 

Men dersom man ikke er veldig hardt rammet av PTSD, har bevissthet rundt egne symptomer, gode omsorgsevner, støttende omgivelser og evne til å forstå barnets behov, ser jeg ingen grunn til at barnet kommer til å ta noen skade.

Anonymkode: 4e63e...dd3

Da bør man vel kunne være ute i arbeidslivet også?

Anonymkode: f8dcd...d70

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Da bør man vel kunne være ute i arbeidslivet også?

Anonymkode: f8dcd...d70

Dette tenker jeg og. Hvis man mener man greier å fungere så bra og skjule det så godt at ungene ikke blir påvirket så bør man  kunne jobbe også. Men jeg tror helst det er at man ikke vil innse at man på orker barna sine negativt. 

Anonymkode: 7b8ac...d5a

[Brimi]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er sikker på at det er mange her inne som vil kjenne seg igjen i det du skriver om husarbeid. Personlig kjennetegner meg veldig igjen i det å gjøre for mye når jeg først setter i gang, og bli helt utmattet etterpå. 

Du er heldig som har en samboer som forstår plagene og symptomene dine - sånn er kjæresten min også. Men av erfaring vet jeg at det kan være vanskelig for folk å akseptere eller tro på at man er syk dersom man ikke ser det med det blotte øyet. 

Har en forelder som ringer meg i de verste periodene mine og ber meg om å ta meg sammen. H*n tror ikke på psykologer, og mener at jeg er feildiagnostisert. Jeg har jo aldri vært i noen krigssone, og kan ergo ikke ha PTSD. Dessuten er psykologi en pseudovitenskap, men lav vitenskapelig forankring. 😉 Jeg også til å havne utenfor arbeidslivet for godt dersom jeg ikke «skjerper meg», og så kommer utdannelsen og all arbeidserfaringen min til å være helt forgjeves, fordi ingen vil ansette noen som har vært langtidssykemeldt eller har nedsatt funksjonsevne. Etc, etc, etc. Har selvfølgelig nok angst i kroppen fra før, og det hjelper ikke å bli påført eksternt stress i tillegg. Noen mener visst alltid at man bare kan «ta seg sammen», og at utfordringer og helseproblemer dermed vil fordufte på mystisk vis... 🙄

Og det er utrolig fint å lese det går fremover med deg. Det kan være vanskelig å akseptere at det tar tid, men det er bra at du merker at du har en positiv progresjon. Jeg heier på deg! 🤘

Anonymkode: 4e63e...dd3

Jeg tror det er helt normalt å gjøre for mye når man er syk, uavhengig om det er PTSD eller f.eks kreft. Man vil jo så gjerne klare det alle andre klarer. Men så må vi huske på at vi tross alt er syke og da er det faktisk greit om man ikke klarer alt. Det kommer etterhvert som man blir bedre😊

Det har ikke alltid vært sånn. Dessverre måtte samboeren føle på utmattelse og angst selv før han klarte å ha forståelse for hvordan jeg har det. Godt å høre at samboeren din også har forståelse 😊 For de ER vanskelig å forstå når man ikke har vært der selv. 

Off, synd foreldrene dine ikke klarer å forstå 😔 Dessverre er det en vanlig misoppfatning at man må ha vært i krig for å få diagnosen PTSD. Har du prøvd å gi de litteratur som kan hjelpe for dem å forstå? 

Takk! Jeg heier på deg og alle andre i tråden her😊 For vi er sterke, uavhengig hva andre sier💪 Selv om det ikke føles sånn ut akkurat nå, så blir det bedre! Og ofte er endringene så små at vi ikke legger merke til dem.

[AnonymBruker]

Jeg fikk ptsd etter jeg hadde fått barn. Jeg skal ærlig si at jeg ikke har vært en perfekt mor for dem. Men har fått mye hjelp, og barnas far er heldigvis fantastisk og gjør omtrent alt. Jeg må innrømme at jeg ikke ville fått barn om jeg visste hvor syk jeg skulle bli. Jeg er jo ikke slem eller sint osv. Men jeg er fjern, utmattet og mye på sykehus. Jeg håper ikke det vil påvirke dem altfor mye negativt, og jeg bruker hver eneste lille dråpe energi på dem. Prøver også å skjerme de mest mulig. Men absolutt, personlig føler jeg ikke man burde velge å få barn om man er så dårlig som meg.

Anonymkode: 4e65c...3a4

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg fikk ptsd etter jeg hadde fått barn. Jeg skal ærlig si at jeg ikke har vært en perfekt mor for dem. Men har fått mye hjelp, og barnas far er heldigvis fantastisk og gjør omtrent alt. Jeg må innrømme at jeg ikke ville fått barn om jeg visste hvor syk jeg skulle bli. Jeg er jo ikke slem eller sint osv. Men jeg er fjern, utmattet og mye på sykehus. Jeg håper ikke det vil påvirke dem altfor mye negativt, og jeg bruker hver eneste lille dråpe energi på dem. Prøver også å skjerme de mest mulig. Men absolutt, personlig føler jeg ikke man burde velge å få barn om man er så dårlig som meg.

Anonymkode: 4e65c...3a4

Det blir jo selvfølgelig noe helt annet. Man kan jo virkelig ikke forutse at man blir syk

Anonymkode: 7b8ac...d5a

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Da bør man vel kunne være ute i arbeidslivet også?

Anonymkode: f8dcd...d70

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Dette tenker jeg og. Hvis man mener man greier å fungere så bra og skjule det så godt at ungene ikke blir påvirket så bør man  kunne jobbe også. Men jeg tror helst det er at man ikke vil innse at man på orker barna sine negativt. 

Anonymkode: 7b8ac...d5a

Dere leste kanskje ikke innlegget mitt skikkelig?

Det står ikke at jeg ikke kan jobbe dersom jeg får barn, men at jeg kanskje ikke vil klare å jobbe fulltid i småbarnsperioden.

PTSD gir konsentrasjonsproblemer og kan medføre sterk utmattelse, så det er ikke gitt at jeg vil klare å ha små barn og 100% stilling samtidig, selv om jeg blir bedre igjen. Det er veldig mange mødre som jobber redusert stilling i småbarnsperioden, selv om de ikke har medisinske tilstander som tilsier at de har nedsatt kapasitet. 

Har tidligere klart å være i full jobb, til tross for diagnosen. Har valgt å ikke søke uføretrygd, fordi jeg gjerne vil bidra i samfunnet så langt jeg klarer.  

Synes det er rart at dere mener å vite at jeg vil påvirke barna mine negativt, når dere aldri har truffet meg. Jeg skriver også i innlegget mitt at jeg har diskutert saken med helsepersonell, som har gitt uttrykk for en helt annen vurdering.

Jeg skjønner at PTSD-diagnosen kan virke forvirrende for utenforstående, men jeg foreslår at dere setter dere inn i hva det innebærer før dere gjør vurderinger av ukjente menneskers arbeids- og omsorgsevne på et internettforum. Takk!

Anonymkode: 4e63e...dd3

[AnonymBruker]

Jeg fikk også barn etter jeg ble syk, men jeg ser i ettertid at jeg var syk før jeg fikk de, men ikke slik som nå. Jeg ville aldri fått barn hvis jeg hadde vist at jeg kom til å bli så syk som dette, mine og har heldigvis en flott far, jeg var en kjempegod mor med god utdanning å god jobb å stabil og god inntekt, men nå er alt raknet å livet er helt forJævlig. 

Anonymkode: 22fc4...b7c

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dere leste kanskje ikke innlegget mitt skikkelig?

Det står ikke at jeg ikke kan jobbe dersom jeg får barn, men at jeg kanskje ikke vil klare å jobbe fulltid i småbarnsperioden.

PTSD gir konsentrasjonsproblemer og kan medføre sterk utmattelse, så det er ikke gitt at jeg vil klare å ha små barn og 100% stilling samtidig, selv om jeg blir bedre igjen. Det er veldig mange mødre som jobber redusert stilling i småbarnsperioden, selv om de ikke har medisinske tilstander som tilsier at de har nedsatt kapasitet. 

Har tidligere klart å være i full jobb, til tross for diagnosen. Har valgt å ikke søke uføretrygd, fordi jeg gjerne vil bidra i samfunnet så langt jeg klarer.  

Synes det er rart at dere mener å vite at jeg vil påvirke barna mine negativt, når dere aldri har truffet meg. Jeg skriver også i innlegget mitt at jeg har diskutert saken med helsepersonell, som har gitt uttrykk for en helt annen vurdering.

Jeg skjønner at PTSD-diagnosen kan virke forvirrende for utenforstående, men jeg foreslår at dere setter dere inn i hva det innebærer før dere gjør vurderinger av ukjente menneskers arbeids- og omsorgsevne på et internettforum. Takk!

Anonymkode: 4e63e...dd3

Det var vel ikke til deg spesifikt, men på mer generelt grunnlag. 

Anonymkode: 7b8ac...d5a

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Utrolig trist at dere har det sånn. Men er sjokkert over at mange velger å få barn og drar de inn i sykdommen . Så utrolig egoistisk. De blir preget av dette og kanskje for livet selv om dere tror dere kan skjule det. 

Anonymkode: 7b8ac...d5a

Jeg fikk barn da jeg jobbet 100%, og fungerte svært bra. Og selv om jeg nå sliter, så skjermer jeg barna for det. Og vet at er det noe jeg har fått til her i livet, så er det og være en god mor. Eldste barnet mitt er 19 år, og ofte så takker hun meg, for alt jeg har gjort for henne, og hvor god mor jeg er. Barna mine har fått kjærlighet og trygghet i bøtter og spann. Dette fikk jeg aldri selv som barn. Derfor ble det jo ekstra viktig for meg å gi barna mine mye av det. 

Og jeg er ufør fordi jeg er fysisk syk. For meg og min PTSD, hadde det faktisk vært best om jeg var fysisk frisk, og kunne ha jobbet ca 50%, og ellers holdt på med en del fysisk trening. Da fungerer jeg best.

Anonymkode: 5c89c...7a0

[Silva Pluvialis]

.

Endret 10. oktober 2022 av Tvillingsjel

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Uatskillelig skrev:

Dere som har PTSD etter menneskeskapte traumer, har dere også angst for menneskene som utsatte dere for traumene? 

Det spiser meg så opp å være så i beredskap. Livredd for å møte dem igjen. Jeg er redd for å bli funnet, for å bli oppsøkt og for å bli ringt opp. Jeg må ha skjult telefonnummer, og må passe på at de ikke finner ut hvor jeg bor eller at jeg bor alene i det hele tatt. Tar jeg buss, drar på kjøpesenteret eller går i gatene så er jeg så redd at jeg begynner å unnvike nå.. Går omveier fra sentrum fordi jeg føler de er over alt. Føler meg ikke trygg noe sted. Finner de ut hvor jeg bor så må jeg flytte. Får de tak i telefonnummer så må jeg bytte. Har folk rundt meg som må ‘skjule meg’ for at jeg ikke skal bli oppsøkt igjen. Politiet kan ikke gjøre noe fordi de mener at de folkene ikke er farlige siden det er så lenge siden. Har etterspurt sperret adresse, men får det ikke siden livet mitt ikke er i fare. Er bare angst. 

Gleder meg så til de er borte, men det er nok lenge tid.. 😢

 

Har det absolutt akkurat sånn! Unngår så mange steder nå:( Bare at jeg ikke har noe rasjonell grunn for det, for det hadde ikke vært farlig for meg nå. Men jeg syns det høres ut som du har reel grunn til å frykte personene, når faktisk politi er inni bilde og du må ha hemmelig adresse.

❤️

Anonymkode: 4e65c...3a4

[Silva Pluvialis]

AnonymBruker skrev (På 4.7.2020 den 19.54):

Har det absolutt akkurat sånn! Unngår så mange steder nå:( Bare at jeg ikke har noe rasjonell grunn for det, for det hadde ikke vært farlig for meg nå. Men jeg syns det høres ut som du har reel grunn til å frykte personene, når faktisk politi er inni bilde og du må ha hemmelig adresse.

❤️

Anonymkode: 4e65c...3a4

Grusomt å ha det sånn 💕

Hva hjelper deg for å håndtere det? 
 

Endret 10. oktober 2022 av Tvillingsjel

[Silva Pluvialis]

AnonymBruker skrev (På 3.7.2020 den 22.15):

For meg er det er klart skille i livet mitt før og etter medisinering. Jeg kjempet lenge i mot og etterstrebet å prøve all annen form for behandling fremfor medikamentell. I et tiår hadde jeg det så vondt og så grusomt, fordi jeg var sta. En innleggelse måtte til før jeg skjønte det, jeg hadde nådd bunnen og var villig til å prøve alt, også medisiner. Det er en helt ny verden for meg. Fra å leve i total isolasjon med daglige panikkanfall og nattlige mareritt - til å fungere i jobb, ha meningsfulle sosiale relasjoner, kjøpe hus, gifte meg, og ikke minst, føle meg LYKKELIG. Jeg vet jeg er flatere i spekteret av hva jeg kjenner på av følelser, jeg vet jeg ikke er helt meg selv slik jeg kjente meg selv før, men hvem var egentlig det? Hun var jo bare redd, hele tiden. Jeg er evig takknemlig for at det finnes medisiner som en siste utvei, selv om jeg med all sannsynlighet må stå fast på de resten av livet. 

Anonymkode: fbd7c...3fd

Hvilke medisiner tar du? 

Endret 10. oktober 2022 av Tvillingsjel

[AnonymBruker]

40 minutter siden, Uatskillelig skrev:

Grusomt å ha det sånn 💕

Hva hjelper deg for å håndtere det? 

Vi var i kontakt med politiet én gang for å forhøre oss om hemmelig adresse, men det var uaktuelt siden jeg ikke lever i noe fysisk trussel nå. Vet det bare er angst. Så tar saken i egne hender ved å være forsiktig med adresse/telefonnummer/sosiale medier. Jeg kan ikke la adresse ligge åpent på nett, og telefonnummeret er sperret. 
 

For meg hjalp emdr mye. Nå er det tydeligere for meg hva jeg faktisk er redd for, og det er liksom ikke helt kaos lenger. Og så er det jo det å ikke unngå da, igjen og igjen.

Anonymkode: 4e65c...3a4