Dere med traumer og ptsd...

[AnonymBruker]

22 minutter siden, Brimi skrev:

...

Er sikker på at det er mange her inne som vil kjenne seg igjen i det du skriver om husarbeid. Personlig kjennetegner meg veldig igjen i det å gjøre for mye når jeg først setter i gang, og bli helt utmattet etterpå. 

Du er heldig som har en samboer som forstår plagene og symptomene dine - sånn er kjæresten min også. Men av erfaring vet jeg at det kan være vanskelig for folk å akseptere eller tro på at man er syk dersom man ikke ser det med det blotte øyet. 

Har en forelder som ringer meg i de verste periodene mine og ber meg om å ta meg sammen. H*n tror ikke på psykologer, og mener at jeg er feildiagnostisert. Jeg har jo aldri vært i noen krigssone, og kan ergo ikke ha PTSD. Dessuten er psykologi en pseudovitenskap, men lav vitenskapelig forankring. 😉 Jeg også til å havne utenfor arbeidslivet for godt dersom jeg ikke «skjerper meg», og så kommer utdannelsen og all arbeidserfaringen min til å være helt forgjeves, fordi ingen vil ansette noen som har vært langtidssykemeldt eller har nedsatt funksjonsevne. Etc, etc, etc. Har selvfølgelig nok angst i kroppen fra før, og det hjelper ikke å bli påført eksternt stress i tillegg. Noen mener visst alltid at man bare kan «ta seg sammen», og at utfordringer og helseproblemer dermed vil fordufte på mystisk vis... 🙄

Og det er utrolig fint å lese det går fremover med deg. Det kan være vanskelig å akseptere at det tar tid, men det er bra at du merker at du har en positiv progresjon. Jeg heier på deg! 🤘

Anonymkode: 4e63e...dd3

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Har en forelder som ringer meg i de verste periodene mine og ber meg om å ta meg sammen. H*n tror ikke på psykologer, og mener at jeg er feildiagnostisert. Jeg har jo aldri vært i noen krigssone, og kan ergo ikke ha PTSD. Dessuten er psykologi en pseudovitenskap, men lav vitenskapelig forankring.

Sukk. Bare.. sukk.

Jeg heier på deg, jeg!

Anonymkode: 14568...d22

[Gjest Alkoholist]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvor godt/dårlig fungerer dere i hverdagen? 

Anonymkode: 186c5...e5f

Det varierer veldig fra tid til annen. 

[AnonymBruker]

Når de følelsene faktisk får komme til, så går det i grus, jeg blir knust i biter, biter som sprer seg både hit og dit, som jeg ikke helt er trygg på at jeg klarer å lime sammen igjen. Jeg gjør nok det, men det kjennes ikke sånn ut her og nå. Tårene får renne, men de gir seg jo ikke. De bare renner, stemmen brister, det går ikke over.

Jeg må «skjerpe meg» (kritikeren som kjefter her) for å stoppe det. Jeg vet det blir sagt det er godt for kroppen og skal være bra for meg, men når skal det skje da? Når skal det stoppe, når skal følelsene jeg ikke klarer å holde unna bli til noe bedre? Det føles ikke ut som det blir bedre av å slippe de til, jeg vil heller tilbake til den desperate kampen med å holde de i sjakk, ved å skape distanser og distraksjoner. Det er så alt for vondt å kjenne på det som kommer, alt som har vært, alt som skjer i kroppen, kontrollen jeg mister og tristheten som kommer som en flodbølge.

Anonymkode: 14568...d22

[AnonymBruker]

Det gikk egentlig veldig bra. Fikk meg utdanning, mann, barn, bygde hus, fast jobb og hadde det generelt greit. 

Så kollapset alt. Ble sykemeldt, går til psykriater og psykolog. Har kompleks ptsd i tillegg til depresjon, generell angstlidelse og personlighetsforstyrrelser. Men blir bedre og bedre, så satser på at jeg klarer å komme meg tilbake til det vanlige livet igjen selv om legen og terapautene har sine tvil. 

Anonymkode: da8d0...821

[AnonymBruker]

Vil bare legge til litt litteratur, jeg blandet en forfatter fra studiene mine inn blant navnene jeg nevnte i tidligere innlegg.
Litt tilleggsinfo: I følge ICD-10 har jeg PTSD, etter ICD-11 vil jeg få diagnosen C-PTSD (kompleks PTSD).

Ikke spesifikk til PTSD, overhodet, men en bok innen fagområdet kongnitiv terapi. Den kan helt sikkert vært god for en del å lese, særlig hvis man ikke er en av de mest alvorlige tilfellene - for min del ga den meg god innsikt, men samtidig ble jeg sittende med en følelse av at "hadde det bare vært så enkelt".

"Sjef i eget liv - en bok om kognitiv terapi", av Ingvard Wilhelmsen
https://www.uib.no/fg/hds/67238/sjef-i-eget-liv-en-bok-om-kognitiv-terapi

Mer spesifikk mot traumebehandling (ISTDP) - dette er en behandlingsform jeg har stor tro på og som sannsynlig er den som har fungert best for meg:

"Intensive Short-Term Dynamic Psychotherapy: Theory and Technique" av Patricia C. Della Selva 
https://www.amazon.com/Intensive-Short-Term-Dynamic-Psychotherapy-Technique/dp/1855753022

"Lives Transformed: A Revolutionary Method of Dynamic Psychotherapy" av David Malan og Patricia C. Della Selva
https://www.amazon.com/Lives-Transformed-Revolutionary-Dynamic-Psychotherapy/dp/1855755114/ref=sr_1_1?dchild=1&qid=1593816235&refinements=p_27%3APatricia+C.+Della+Selva&s=books&sr=1-1&text=Patricia+C.+Della+Selva

En annen tilnærming, og ikke så tung fagbok som jeg kan anbefale:
"Mindfulness og medfølelse, En vei til vekst etter traumer" av Kathinka Thorne Salvesen og Malin Wästlund
https://www.modum-bad.no/nettbutikk/mindfulness-og-medfolelse/

De siste tre bøkene har hjulpet meg mye, og gitt meg mye læring innen hva jeg sliter med.

Anonymkode: 14568...d22

[Silva Pluvialis]

.

Endret 10. oktober 2022 av Tvillingsjel

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Uatskillelig said:

Jeg fikk diagnosen, F43. PTSD, kompleks type. 

For noen kan nok kognitiv terapi funke, men jeg har også hørt at den behandlingsformen ikke nødvendigvis er så effektiv for komplekse traumer ettersom kognitiv terapi henvender seg til tenkehjernen, og ikke til reptilhjernen og følelseshjernen. Dette kan gjøre at det ikke blir noe kobling mellom de ulike hjernehalvdelene. 

På Modum Bad fikk vi anbefalt boken «tilbake til nåtiden» som inneholder beskrivelser av KPTSD og symptomer, samt reguleringsøvelser. Den er basert på et 20 timers kurs fra Modum Bad klinikken i Oslo med fokus på komplekse traumer og dissosiasjon. 

 

Takk for tips, den boken skal jeg prøve! Er for øvrig henvist til Modum Bad for innleggelse (Vikersund), ser frem til det oppholdet, men er spent. Føler jeg har "kastet bort" litt vel mye av ressurser som andre kanskje kan ha mer nytte av enn meg, etter en årrekke i psykiatrien og en del opphold med flere behandlingsformer, samt flere behandlinger på ukentlig basis.

I forhold til ICD-10 vs 11, så blir C-PTSD en klarere diagnose, det kom kanskje litt uklart frem, men når vi tar den i bruk i Norge så blir det en tydeligere forskjell, noe som forhåpentligvis også påvirker behandlingsløpet.

"Diagnosekriteriene for posttraumatisk stresslidelse (PTSD)  har blitt supplert med en ny diagnose, complex PTSD . Flere forskere har skrevet om differensiering mellom PTSD og complex PTSD ."
https://www.helsebiblioteket.no/psykisk-helse/aktuelt/mye-nytt-i-icd-11

Se også https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC5774423/

"F43.1 Posttraumatisk stresslidelse [PTSD]" er etter boka diagnosen som blir satt i dag, som jeg selv har. Det blir lagt til tilleggsinformasjon, som kompeks type.

Håper det kan hjelpe flere i fremtiden, noe jeg vet mine behandlere også håper kan være et bedre utgangspunkt for mange som begynner behandling - altså å få mer korrekt og spesifikk diagnose.

Anonymkode: 14568...d22

[Silva Pluvialis]

AnonymBruker skrev (På 4.7.2020 den 1.08):

Takk for tips, den boken skal jeg prøve! Er for øvrig henvist til Modum Bad for innleggelse (Vikersund), ser frem til det oppholdet, men er spent. Føler jeg har "kastet bort" litt vel mye av ressurser som andre kanskje kan ha mer nytte av enn meg, etter en årrekke i psykiatrien og en del opphold med flere behandlingsformer, samt flere behandlinger på ukentlig basis.

I forhold til ICD-10 vs 11, så blir C-PTSD en klarere diagnose, det kom kanskje litt uklart frem, men når vi tar den i bruk i Norge så blir det en tydeligere forskjell, noe som forhåpentligvis også påvirker behandlingsløpet.

"Diagnosekriteriene for posttraumatisk stresslidelse (PTSD)  har blitt supplert med en ny diagnose, complex PTSD . Flere forskere har skrevet om differensiering mellom PTSD og complex PTSD ."
https://www.helsebiblioteket.no/psykisk-helse/aktuelt/mye-nytt-i-icd-11

Se også https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC5774423/

"F43.1 Posttraumatisk stresslidelse [PTSD]" er etter boka diagnosen som blir satt i dag, som jeg selv har. Det blir lagt til tilleggsinformasjon, som kompeks type.

Håper det kan hjelpe flere i fremtiden, noe jeg vet mine behandlere også håper kan være et bedre utgangspunkt for mange som begynner behandling - altså å få mer korrekt og spesifikk diagnose.

Anonymkode: 14568...d22

Så spennende at du har blitt henvist til Modum. Har du vært på utredningsopphold eller venter du på innkalling? 

Endret 10. oktober 2022 av Tvillingsjel

[AnonymBruker]

❤️

Anonymkode: 5feef...a69

[AnonymBruker]

Jeg trodde jeg hadde klart å bekjempe det, men så ble jeg samboer for første gang i livet mitt og alt kom tilbake i full styrke. Nå har jeg startet i terapi igjen, men har mistet troen på at jeg vil bli bra...

Anonymkode: 89b15...c9c

[AnonymBruker]

Det varierer veldig etter hvordan dagen er! Nå er jeg inne i en dårlig periode, sover alt for mye på dagen som gjør at jeg er lenge oppe om natten, det igjen fører til enda mer utmattelse, og når jeg er utmattet kommer marerittene og smertene... har en fysisk sykdom som er veldig smertefull, den og ptsd-en samarbeider ekstremt dårlig og trigger dessverre hverandre... 

På gode dager derimot kan jeg gjøre mye, om ikke den fysiske sykdommen stopper meg vel og merke🙈

Anonymkode: 06aa9...496

[AnonymBruker]

Ikke bra. Inne i meg er alt kaos. Tankekjør. Har vært syk i 2 år i tillegg, og legene klarer ikke å finne ut hva som feiler meg. Har nesten ikke vært utenfor hjemmet det siste året, fordi at kroppen rett og slett ikke klarer. Har vært sykemeldt 10 måneder det siste året, 10 besøk på legevakten, har gått på 25 forskjellige medisiner det siste året, vært til 12 forskjellige leger, inkludert 5 forskjellige spesialister. Har ikke særlig med venner, eller nettverk i det hele tatt, så jeg sitter hjemme alene dag etter dag. Hadde flere venner før, men alle har flyttet herfra, og vi har ikke særlig kontakt lenger. 

Skulle ønske at jeg hadde noen venner å treffe jevnlig, og snakke med. Jeg savner sånn å ha mennesker i livet mitt. Jeg klarer ikke å være alene. Jeg savner å kunne få en klem. Jeg savner kroppskontakt og det å kjenne varmen fra et annet menneske. Klarer ikke å slutte å tenke at det er jeg som har jaget de alle ut av livet mitt.

Har jevnlige panikkanfall. Angsten styrer og kontrollerer dagene nesten fullstendig. Sover lite. Spiser lite. Har gått ned 35 kg de siste to årene, uten trim og diett, og vekten går fortsatt nedover. Fastlegen min ba meg om å ikke komme tilbake, med mindre det var noe nytt. Psykologen min fortalte meg at hun blir så frustrert av meg. De få vennene jeg har er for opptatt med sine liv, så de har ikke tid til å hjelpe meg, selv etter at jeg spurte de.

Jeg drømte alltid om å gifte meg ung (tidlig 20-åra) og gjerne få 10 barn, for så å leve lykkelig resten av livet. Men et eller annet sted gikk det skikkelig til helvete.

Anonymkode: 427a0...ae8

[AnonymBruker]

18 minutter siden, Uatskillelig said:

Så spennende at du har blitt henvist til Modum. Har du vært på utredningsopphold eller venter du på innkalling? Jeg har vært på utredning og behandling der, så det er bare å spørre om du lurer på noe.  Når du kommer dit så vil jeg anbefale sjelesorg hos prest. Fantastisk omsorgsmenneske som ser alle for den de er uten å dømme. 💕

Det er bra at diagnosene har blitt differensiert, for det er forskjell på enkelttraume (type 1) og relasjonstraume (type 2) over lengre tid. Jeg har i tillegg til KPTSD en angstlidelse, og muligens også OCD. Alt har jo sitt opphav i traumene, men man får gjerne tilleggsdiagnoser og kromorbid problematikk ved gjentatte traumer i oppvekst. 
 

 

Venter på innkalling! Takk for at jeg kan spørre deg, det skal jeg gjøre <3! Nå venter jeg bare spent på hvordan det blir, jeg har såpass lang bakgrunn og prøvd ut såpass mange terpiformer at jeg føler det er en stor sjanse for at jeg ikke er mulig å behandle (for å sette det på spissen). DPS mener at de ikke har den rette behandlingsformen for meg, utover innleggelser for stabilisering fra tid til annen (har allerede vært igjennom en del der, fra EMDR til diverse generelle tilnærminger).

Samtidig føler jeg at jeg er en tapt sak. Jeg vet det er kamp om ressursene, og jeg mener oppriktig at på et punkt må det si stopp, jeg kan ikke ta plassene til andre som trenger det mer, eller som har en større sjanse for å bli friskere enn jeg har. Det er kjipt, men samtidig så er det såpass trangt om plassen på mange steder at jeg føler jeg kanskje bare må leve med hva jeg sliter med, og heller bruke den behandlingen jeg har i dag (psykolog, støttesamtaler hos psyk. sykepleier, samt psykomotorisk fysio) til stabilisering og bare å komme igjennom livet. En gang må jeg si stopp, men jeg har et lite håp om Modum Bad, har hørt så mye godt om det/de.

Takk for tips om prest, jeg gikk i flere år til studentpresten ved universitetet hvor jeg studerte, og det har vært noe av de beste samtalene jeg har hatt som har gått i dybden, men samtidig ikke på det "vanlige" pyskiatriske nivået.

Og ja, jeg ser frem til at vi setter ICD-11 som standard, det er bare et spørsmål om tid slik jeg har forstått det. Ikke at det nødvendigvis hjelper meg så mye, men jeg tror det kan gjøre en stor forskjell for mange som ikke er utredet.

Selv har jeg GAD (generalisert angstlidelse, som jeg selvfølgelig ønsker at skal forkortes "GAL" i stedet), samt tilbakevendene depressiv episode med moderat til alvorlig grad (eller noe i den duren), og dissosiativ lidelse (klar følge av grunnen til C-PTSD).

Og ja, det følger naturlig med flere diagnoser, noe en her tidligere i tråden ikke virker som forsto helt. For meg virker det som en selvfølge at det må bli sånn, når man har en slik bagasje med seg.

Takk for svar, det betyr mer enn du aner.

Anonymkode: 14568...d22

[AnonymBruker]

23 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg trodde jeg hadde klart å bekjempe det, men så ble jeg samboer for første gang i livet mitt og alt kom tilbake i full styrke. Nå har jeg startet i terapi igjen, men har mistet troen på at jeg vil bli bra...

Anonymkode: 89b15...c9c

Hold på troen for alt du kan. Jeg vet det ikke er lett, er selv i en posisjon hvor "avtalen" er at mine behandlere holder på troen for meg. Men håp er så vanvittig viktig, jeg ønsker så inderlig at ingen andre må miste det. Kanskje du ikke blir bra, men håp på å bli bedre i hvert fall! Fortsett behandling, bruk det for alt du kan! Jeg vet det er lett å si, jeg sliter som rakkern selv, men jeg unner ingen å ha det sånn.

Anonymkode: 14568...d22

[Humle Brumle]

Sånn her var det veldig veldig lenge:

Nå er det mer sånn:

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker said:

Ikke bra. Inne i meg er alt kaos. Tankekjør. Har vært syk i 2 år i tillegg, og legene klarer ikke å finne ut hva som feiler meg. Har nesten ikke vært utenfor hjemmet det siste året, fordi at kroppen rett og slett ikke klarer. Har vært sykemeldt 10 måneder det siste året, 10 besøk på legevakten, har gått på 25 forskjellige medisiner det siste året, vært til 12 forskjellige leger, inkludert 5 forskjellige spesialister. Har ikke særlig med venner, eller nettverk i det hele tatt, så jeg sitter hjemme alene dag etter dag. Hadde flere venner før, men alle har flyttet herfra, og vi har ikke særlig kontakt lenger. 

Skulle ønske at jeg hadde noen venner å treffe jevnlig, og snakke med. Jeg savner sånn å ha mennesker i livet mitt. Jeg klarer ikke å være alene. Jeg savner å kunne få en klem. Jeg savner kroppskontakt og det å kjenne varmen fra et annet menneske. Klarer ikke å slutte å tenke at det er jeg som har jaget de alle ut av livet mitt.

Har jevnlige panikkanfall. Angsten styrer og kontrollerer dagene nesten fullstendig. Sover lite. Spiser lite. Har gått ned 35 kg de siste to årene, uten trim og diett, og vekten går fortsatt nedover. Fastlegen min ba meg om å ikke komme tilbake, med mindre det var noe nytt. Psykologen min fortalte meg at hun blir så frustrert av meg. De få vennene jeg har er for opptatt med sine liv, så de har ikke tid til å hjelpe meg, selv etter at jeg spurte de.

Jeg drømte alltid om å gifte meg ung (tidlig 20-åra) og gjerne få 10 barn, for så å leve lykkelig resten av livet. Men et eller annet sted gikk det skikkelig til helvete.

Anonymkode: 427a0...ae8

❤️ Jeg klarer ikke gi deg noen gode råd, utover å prøve å ta kontroll, eller i det minste assistere, i din egen tearpi. Forsøk å lese deg opp i behandlingsformer, slik at du kan utnytte behandlingen din så godt som mulig, og ev. bytt psykolog om kjemien ikke er der. Det har jeg selv gjort ved et par tilfeller (langt forløp), både for min egen del og fordi andre kanskje kan utnytte plassen bedre.

Det gjør virkelig vondt å lese hva du skriver om det sosiale, om det å kunne få en klem, kroppskontakt og bare det å ha mennesker rundt seg. Jeg ønsker så at ingen må igjennom det, det er så vondt at det er umulig å sette ord på det for å beskrive det på en måte som "alle" kan forstå. Om det er noen trøst, om enn bare en mager en, så forstår jeg deg så alt for godt.

For min del har vi endt opp på en tungt medisinering, men det er ingen langstidsløsning det heller. Det kan fjerne en del av angsten, men det har mye bivirkninger, og ikke minst så mister det effekten over tid. 

Hold på håpet! Forsøk å gjøre tiltak, igjen, det er lett å si, men prøv alt du kan, å holde på noe av det sosiale, eller skape deg noe nytt. Det er så ufattelig viktig, men jeg ser jo basert på hva du skriver at du nok både vet det, og ser tungt på fremtiden.

Men en ting skal du vite, det er ikke din skyld. Uansett hvordan du vrir og vender på det, det er kanskje din sykdom som har "jaget" de rundt deg bort, men det er ikke din skyld, det er sykdommens skyld. Det er no forbanna dritt, ensomheten topper liksom kaka på mange måter, men prøv å hold fast på at det er ikke DEG, det er en sykdom. Noe du forhåpentligvis kan bli bedre av, og da vil det sosiale og annet følge etter. Det er aldri for sent, selv om det ofte kan se sånn ut. 

Anonymkode: 14568...d22

[Silva Pluvialis]

.

Endret 10. oktober 2022 av Tvillingsjel

[Jaybird]

15 minutter siden, Uatskillelig said:

Mange har nok prøvd veldig mye før de kommer dit, så du er nok ikke alene om det. Det som er så fint med å være der er at alle forstår alle, og ingen blir overrasket over noe av det man forteller, verken de ansatte eller pasientene. 

Du er ikke en tapt sak, men jeg forstår at du føler på motløshet. Det gjør jeg også. Jeg har vært syk hele livet, så jeg har heller egentlig ikke tro på at jeg kan bli frisk, men jeg fortsetter å kjempe allikevel. Det gjør du også når du tar skrittet mot å søke til MB. Det er modig gjort. Du tar ikke andres plass om du får plass på MB. Du får plass fordi de tenker at de kan hjelpe deg og har noe å tilby deg. 

Presten var helt spesiell, ja. Jeg savner henne virkelig. Helt nydelig person jeg ble svært knyttet til. Hun møtte meg på mitt mest sårbare. Fine, fine menneske. 💕

Trist å høre at du også har flere diagnoser, men det er ikke uvanlig for sånne som oss, dessverre. Håper du får god hjelp på MB. 💗

 

Jeg klarer ikke annet enn å la tårene renne, jeg knekker sammen, men jeg setter utrolig pris på hva du skriver. Jeg skal prøve å ta det med meg/til meg, selv om jeg føler meg alt annet enn modig. Jeg har vært innlagt i rundt et år tilsammen, og utrolig nok er de periodene de beste i mitt liv, samtidig som de er de verste.

Medmenneskene jeg har møtt der, enten det er psyk. akuttmottak eller planlagt innleggelse, har vist så stor forståelse og tillitt, gitt hjelp og ikke minst gitt muligheten til at jeg kunne hjelpe de andre pasientene ved å dele erfaringer har vært en kjempestor "glede", om man kan omtale det som det. Uten å kunne være der for andre, er jeg ingenting - absolutt ingenting.

Igjen, takk for svar. Det er så ufattelig trist, men samtidig så godt å se hva du skriver. ❤️ Ser virkelig frem til MB, jeg håper et opphold der kan utgjøre en reel forskjell for meg, slik som jeg følte jeg hadde vært hvis jeg kunne vært på to ISTDP-opphold (noe psykolog-spes. der var enig i sannsynligvis ville gjort meg godt - vært nærmere det store "gjennombruddet" som er en av hovedpoengene med den formen for terapi), men regler er regler, kun ett forsøk, åtte uker.

Jeg må bare igjen anbefale ISTDP, for de det passer for og som møter kriterene. Da jeg fikk den behandlingen var det et forskningsprosjekt, med god suksess-rate, jeg håper det har blitt/blir etablert som et fast tilbud (jeg var til slik behandling i ~2014).

Nå gir jeg f** i AB. Jeg er meg, sånn er det bare, ingen vits å legge noe bånd på det. Anonym nok er jeg sikkert fra før av, og om noen ikke liker meg, så får det være (lett å si, vanskelig å praktisere).

Takk!! ❤️ 

Endret 4. juli 2020 av Jaybird

[Silva Pluvialis]

Jaybird skrev (På 4.7.2020 den 2.17):

Jeg klarer ikke annet enn å la tårene renne, jeg knekker sammen, men jeg setter utrolig pris på hva du skriver. Jeg skal prøve å ta det med meg/til meg, selv om jeg føler meg alt annet enn modig. Jeg har vært innlagt i rundt et år tilsammen, og utrolig nok er de periodene de beste i mitt liv, samtidig som de er de verste.

Medmenneskene jeg har møtt der, enten det er psyk. akuttmottak eller planlagt innleggelse, har vist så stor forståelse og tillitt, gitt hjelp og ikke minst gitt muligheten til at jeg kunne hjelpe de andre pasientene ved å dele erfaringer har vært en kjempestor "glede", om man kan omtale det som det. Uten å kunne være der for andre, er jeg ingenting - absolutt ingenting.

Igjen, takk for svar. Det er så ufattelig trist, men samtidig så godt å se hva du skriver. ❤️ Ser virkelig frem til MB, jeg håper et opphold der kan utgjøre en reel forskjell for meg, slik som jeg følte jeg hadde vært hvis jeg kunne vært på to ISTDP-opphold (noe psykolog-spes. der var enig i sannsynligvis ville gjort meg godt - vært nærmere det store "gjennombruddet" som er en av hovedpoengene med den formen for terapi), men regler er regler, kun ett forsøk, åtte uker.

Jeg må bare igjen anbefale ISTDP, for de det passer for og som møter kriterene. Da jeg fikk den behandlingen var det et forskningsprosjekt, med god suksess-rate, jeg håper det har blitt/blir etablert som et fast tilbud (jeg var til slik behandling i ~2014).

Nå gir jeg f** i AB. Jeg er meg, sånn er det bare, ingen vits å legge noe bånd på det. Anonym nok er jeg sikkert fra før av, og om noen ikke liker meg, så får det være (lett å si, vanskelig å praktisere).

Takk!! ❤️ 

Håper du gråter fordi du er rørt, ikke lei deg. 💕 Du virker som et veldig fint menneske som har mye å gi til andre.

Endret 10. oktober 2022 av Tvillingsjel