Dere med traumer og ptsd...

[AnonymBruker]

Brutalt ærlig, men det er en tilstand hvor jeg daglig håper at jeg skal dø. Det er noe jeg etter hvert har blitt vant med, og var en utvei da ting var jævli (da jeg ble utsatt for traumer daglig over en lang tidsperiode), men de siste årene har det blitt mer et ønske enn en utvei om ting blir for ille. Jeg fungerer, såvidt, men det er en god del dissosiasjon som skal til for å klare å takle relativt enkle gjøremål, og det tapper meg for all energi jeg har, som igjen resulterer i lange opphold enten i senga eller på psyk. avdeling. Det er vanlig for de fleste mennesker å måtte skape avstand fra følelser og annet for å gjøre enkelte ting, men for meg blir det en automatikk jeg helst skulle vært foruten i en del situasjoner.

Likevel så er jeg nå enda her, og skal jeg se tilbake så er det jo unektelig slik at jeg nok kommer til å være her en stund til. En av de positive punktene ved en innleggelse er at jeg som regel blir kjent med noen som har det litt på samme måte som jeg, men som finner en måte å takle det på som jeg kanskje ikke har vurdert eller prøvd. Litt som å lese noen inspirasjonshistorier her. Det er umulig å føle på håpet om å få det bedre, men "fornuften" forteller meg at klarer å henge i på en måte, og så lenge jeg gjør det er det jo også unektelig en mulighet for å få det bedre. Det er nok mer teraputene mine sine ord, enn hva jeg normalt selv klarer å kjenne, men jeg ser jo at det er sant, de gangene fornuften ikke blir helt overkjørt av de styggere sidene i hodet.

Anonymkode: 14568...d22

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Bare spekulasjoner her fra min side, men jeg vil bare nevne at det er veldig vanlig å ha tilleggsdiagnoser med PTSD, som alvorlig depresjon -> som soleklart kan føre til en tilstand hvor man ikke evner å gjøre husarbeid og andre trivielle gjøremål.

Jeg synes uansett ikke vi bør stille tvil ved andres diagnoser på den måten som du kanskje er inne på, men jeg håper jeg tolket deg feil der.

Anonymkode: 14568...d22

Som jeg skrev, det er ikke en del av PTSD å ikke klare å gjøre vanlig husarbeid. At man har tilleggsdiagnoser er en helt annen ting, men du skal være bra fysisk syk/skadet for ikke å evne å gjøre noe som helst husarbeid. Dersom man er deprimert bør man virkelig etterstrebe å ha det fint rundt seg. Det er ikke tvil om at man mår dårligere når man har det shabby rundt seg. Å la alt arbeid falle på samboer er på sikt veldig lite lurt, så småting som husarbeid må virkelig prioriteres. Å gå på butikken krever langt mer. Husarbeid kan utføres med musikk på øret for eksempel. Eller lydbok. Man trenger ikke vaske i flere timer, men en liten ting hver ukedag er noe man bør etterstrebe. Om det så bare er å ta ut av oppvaskmaskinen.

 

Og ja, jeg har tidligere hatt svært tunge depresjoner. Jeg er bipolar i tillegg. 

Anonymkode: b747b...349

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker said:

Har vært så nær ved at det raser sammen hvert sekund i lange perioder at jeg må sitte helt stille og overdøve med hjernedød TV eller annen drit for å ikke angripe meg selv innenfra. Daer husarbeid ja eller å ta en dusj umulig nærmest 

Men hvordan det går. Tja. Slite. Bra perioder. Generelt ikke. Det eksploderer inni meg om jeg ikke passer veldig godt på. Utmattende. Hele tiden redd.

Men er ikke en episode her men to tiår med ett hardt liv og alvorlig psykisk sykdom og overgrep. 

Godt på høre folk har blitt bedre ❤️

Anonymkode: faac8...a3e

Trist lesing, jeg kunne skrevet mye av det samme, med samme historikk, og det er på en måte litt godt å lese likevel. Hjernedød TV som jeg uansett ikke får så godt med meg fungerer som distraksjon, lydbok kan også til tider være effektivt (hører gjerne samme favorittbok opplest med en trygg og kjent stemme) for min del. Medisinering er en nødvendighet for min del, men det er klare begrensninger i hvor mye det hjelper.

Jeg kan gi råd til andre, som jeg selv ikke klarer å følge, men uansett, heng i, hold ut. Det blir sannsynlig aldri bra, men nyt de gode periodene for alt det går, og håp på at de vondere periodene går over så raskt som mulig. Støtt deg til alt du kan av hjelp du kan få, det være DPS, kommunal psykisk tjeneste og andre lavterskeltilbud. I gode perioder kommer jeg meg ned til en brukerdrevet kafe for psykisk helse i kommunen, og selv om jeg ikke klarer å snakke med noen der, så er vet jeg at jeg blir tatt godt imot, jeg blir forstått, og akseptert.

Aksept er forresten en enorm del av det terapien nå er rettet mot for meg, akseptere at jeg, og kroppen min, reagerer slik den gjør. I stedet for å bli forbannet på både den og meg selv, for å reagere slik jeg gjør.

Redselen kan til tider dempes med medikamenter, men det er ingen langvarig løsning, dessverre. Derfor prøver jeg å kun bruke slike medisiner når jeg virkelig "må", og jobber hardt med å finne balansen mellom å ikke slite meg ut, men samtidig klare daglige gjøremål som å dra på butikken eller være med familie eller annet selskap.

Eksplosjonen ligger alltid der, ventende, og noen ganger rakner det helt og det smeller. Da søker jeg hjelp utover de vanlige behandlingene, for da blir mine faste behandlere redde for hva som kan skje med meg. Det er ofte i form av innleggelse, eller intensiv oppfølging fra AAT, men sånn får det bare være - aksepter det også.

Ord er enkle, å gjøre det i praksis er en helt annen sak, men for meg, etter så mange behandlingstimer at jeg mistet oversikten utover de mange hundre timene som står oppført på helsenorge.no, så har jeg skjønt at jeg jo fremdeles er her, uansett hvor ille det blir i perioder.

Noen ganger blir man ikke bedre, men må akseptere hvorfor det er og blir sånn det er. Målet mitt er å få det til ordentlig, og slippe kritikeren som alltid er tilstede - eller i hvert fall dempe den, ved å akseptere at sånn er det, og behandle kritikeren som det skadde barnet den egentlig er.

Anonymkode: 14568...d22

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Som jeg skrev, det er ikke en del av PTSD å ikke klare å gjøre vanlig husarbeid. At man har tilleggsdiagnoser er en helt annen ting, men du skal være bra fysisk syk/skadet for ikke å evne å gjøre noe som helst husarbeid. Dersom man er deprimert bør man virkelig etterstrebe å ha det fint rundt seg. Det er ikke tvil om at man mår dårligere når man har det shabby rundt seg. Å la alt arbeid falle på samboer er på sikt veldig lite lurt, så småting som husarbeid må virkelig prioriteres. Å gå på butikken krever langt mer. Husarbeid kan utføres med musikk på øret for eksempel. Eller lydbok. Man trenger ikke vaske i flere timer, men en liten ting hver ukedag er noe man bør etterstrebe. Om det så bare er å ta ut av oppvaskmaskinen.

 

Og ja, jeg har tidligere hatt svært tunge depresjoner. Jeg er bipolar i tillegg. 

Anonymkode: b747b...349

Det er uverdig å diskutere hvorvidt en in gjøre husarbeide eller ikke.. 

om noen forteller deg de har PST og ikke fikser det så skal du klaske et kompendium på bordet forran dem å si : det står ikke her i diagnosen det skal være ett problem , så bare å gjøre litt nå og da. Opp oOg hopp

 

 

Anonymkode: faac8...a3e

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker said:

Som jeg skrev, det er ikke en del av PTSD å ikke klare å gjøre vanlig husarbeid. At man har tilleggsdiagnoser er en helt annen ting, men du skal være bra fysisk syk/skadet for ikke å evne å gjøre noe som helst husarbeid. Dersom man er deprimert bør man virkelig etterstrebe å ha det fint rundt seg. Det er ikke tvil om at man mår dårligere når man har det shabby rundt seg. Å la alt arbeid falle på samboer er på sikt veldig lite lurt, så småting som husarbeid må virkelig prioriteres. Å gå på butikken krever langt mer. Husarbeid kan utføres med musikk på øret for eksempel. Eller lydbok. Man trenger ikke vaske i flere timer, men en liten ting hver ukedag er noe man bør etterstrebe. Om det så bare er å ta ut av oppvaskmaskinen.

 

Og ja, jeg har tidligere hatt svært tunge depresjoner. Jeg er bipolar i tillegg. 

Anonymkode: b747b...349

Ingen konkurranse her, jeg ville bare legge til at det var veldig vanlig å ha tilleggsproblemer, som igjen enkelt kan forklare hvorfor tilstanden med husarbeid kan oppstå.

Selvfølgelig bør man etterstrebe gode ting, enten man er deprimert eller man er så redd at man går i full isolasjon, det gjør alltid vondt verre å ha det ille rundt seg - men jeg forstår godt vedkommende som skrev innlegget, og har vært der selv. Det er dog svært vanskelig å få til noe slikt for de fleste, når man er i en dyp depresjon, som er en vanlig følge av å få med PTSD/C-PTSD (ICD-11).

Selvfølgelig er det lite lurt å la alt falle på andre, men i enkelte tilstander så har det som er lurt eller ikke absolutt ingenting å si, det er noe man kan tenke aldri så mye, uten at man klarer å sette det ut i praksis. Man kan få aldri så mange gode tips, uten at det overhodet gir noe positiv effekt - tvert imot, det kan bare gjøre kritikeren i en selv enda sterkere, noe som igjen fører til enda mer hemming/lammelse.

Godt å høre at du har vært igjennom tunge depresjoner og likevel har et såpass positivt syn på ting, jeg håper det er et tegn på at du tross alt har klart deg på en måte, om du forstår.

Anonymkode: 14568...d22

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Det er uverdig å diskutere hvorvidt en in gjøre husarbeide eller ikke.. 

om noen forteller deg de har PST og ikke fikser det så skal du klaske et kompendium på bordet forran dem å si : det står ikke her i diagnosen det skal være ett problem , så bare å gjøre litt nå og da. Opp oOg hopp

 

 

Anonymkode: faac8...a3e

Ikke klag hvis man står der uten samboer en dag da. Det er en grense for hva andre mennesker holder ut over tid også. Å være sammen med en som er fysisk eller psykisk syk er virkelig tungt det også. Om man ikke engang klarer å ta ut av oppvaskmaskinen i løpet av en hel dag, ja da er man kanskje for syk til å være hjemme. Husarbeid kan føles som en unødvendig filleting, men i realiteten er det en enkel måte å vise partner at man vil bidra, og det er også viktig å ha det fint rundt seg for å føle seg bra. Mestring er også viktig, og å støvsuge ett rom bør være mulig. Ja, faktisk vil jeg si at hvis man ikke prøver å få til andre rutiner enn Netflix og sengen, så kommer man neppe til å bli friskere heller. 

Anonymkode: b747b...349

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Trist lesing, jeg kunne skrevet mye av det samme, med samme historikk, og det er på en måte litt godt å lese likevel. Hjernedød TV som jeg uansett ikke får så godt med meg fungerer som distraksjon, lydbok kan også til tider være effektivt (hører gjerne samme favorittbok opplest med en trygg og kjent stemme) for min del. Medisinering er en nødvendighet for min del, men det er klare begrensninger i hvor mye det hjelper.

Jeg kan gi råd til andre, som jeg selv ikke klarer å følge, men uansett, heng i, hold ut. Det blir sannsynlig aldri bra, men nyt de gode periodene for alt det går, og håp på at de vondere periodene går over så raskt som mulig. Støtt deg til alt du kan av hjelp du kan få, det være DPS, kommunal psykisk tjeneste og andre lavterskeltilbud. I gode perioder kommer jeg meg ned til en brukerdrevet kafe for psykisk helse i kommunen, og selv om jeg ikke klarer å snakke med noen der, så er vet jeg at jeg blir tatt godt imot, jeg blir forstått, og akseptert.

Aksept er forresten en enorm del av det terapien nå er rettet mot for meg, akseptere at jeg, og kroppen min, reagerer slik den gjør. I stedet for å bli forbannet på både den og meg selv, for å reagere slik jeg gjør.

Redselen kan til tider dempes med medikamenter, men det er ingen langvarig løsning, dessverre. Derfor prøver jeg å kun bruke slike medisiner når jeg virkelig "må", og jobber hardt med å finne balansen mellom å ikke slite meg ut, men samtidig klare daglige gjøremål som å dra på butikken eller være med familie eller annet selskap.

Eksplosjonen ligger alltid der, ventende, og noen ganger rakner det helt og det smeller. Da søker jeg hjelp utover de vanlige behandlingene, for da blir mine faste behandlere redde for hva som kan skje med meg. Det er ofte i form av innleggelse, eller intensiv oppfølging fra AAT, men sånn får det bare være - aksepter det også.

Ord er enkle, å gjøre det i praksis er en helt annen sak, men for meg, etter så mange behandlingstimer at jeg mistet oversikten utover de mange hundre timene som står oppført på helsenorge.no, så har jeg skjønt at jeg jo fremdeles er her, uansett hvor ille det blir i perioder.

Noen ganger blir man ikke bedre, men må akseptere hvorfor det er og blir sånn det er. Målet mitt er å få det til ordentlig, og slippe kritikeren som alltid er tilstede - eller i hvert fall dempe den, ved å akseptere at sånn er det, og behandle kritikeren som det skadde barnet den egentlig er.

Anonymkode: 14568...d22

❤️
Takk for medfølelse

Det samme tilbake ❤️
 

Jeg kjenner jeg tørster etter så mye mer. At livet skal bestå av noe mer.

Jeg vil så gjerne få bruke hodet mitt til det jeg vil, ikke bare å ikke kræsje.

å vel.. er det tid er det håp 😉❤️

Anonymkode: faac8...a3e

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ikke klag hvis man står der uten samboer en dag da. Det er en grense for hva andre mennesker holder ut over tid også. Å være sammen med en som er fysisk eller psykisk syk er virkelig tungt det også. Om man ikke engang klarer å ta ut av oppvaskmaskinen i løpet av en hel dag, ja da er man kanskje for syk til å være hjemme. Husarbeid kan føles som en unødvendig filleting, men i realiteten er det en enkel måte å vise partner at man vil bidra, og det er også viktig å ha det fint rundt seg for å føle seg bra. Mestring er også viktig, og å støvsuge ett rom bør være mulig. Ja, faktisk vil jeg si at hvis man ikke prøver å få til andre rutiner enn Netflix og sengen, så kommer man neppe til å bli friskere heller. 

Anonymkode: b747b...349

Jeg tror du bare må godta at du ikke skjønner..

Anonymkode: faac8...a3e

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Som jeg skrev, det er ikke en del av PTSD å ikke klare å gjøre vanlig husarbeid. At man har tilleggsdiagnoser er en helt annen ting, men du skal være bra fysisk syk/skadet for ikke å evne å gjøre noe som helst husarbeid. Dersom man er deprimert bør man virkelig etterstrebe å ha det fint rundt seg. Det er ikke tvil om at man mår dårligere når man har det shabby rundt seg. Å la alt arbeid falle på samboer er på sikt veldig lite lurt, så småting som husarbeid må virkelig prioriteres. Å gå på butikken krever langt mer. Husarbeid kan utføres med musikk på øret for eksempel. Eller lydbok. Man trenger ikke vaske i flere timer, men en liten ting hver ukedag er noe man bør etterstrebe. Om det så bare er å ta ut av oppvaskmaskinen.

 

Og ja, jeg har tidligere hatt svært tunge depresjoner. Jeg er bipolar i tillegg. 

Anonymkode: b747b...349

Du er jammen frekk som ikke klarer å se at andre plages på en annen måte enn deg. Jeg har KUN alvorlig ptsd, og klarer nesten ikke gjøre noe husarbeid. Det er fordi jeg er utmattet og i tillegg har problemer med å komme i gang med ting. Jeg dissosierer også mye, noe som er vanlig ved ptsd. Da går tiden uten at man får gjort noen ting. Den lille energien jeg har bruker jeg på barna og så mye jobb jeg klarer. Heldigvis har jeg en mann som forstår dette veldig godt. 

Ellers har ptsd gjort meg svært isolert fordi jeg vil unngå triggere. Dersom jeg skal være sosial en ettermiddag, er jeg sengeliggende dagen etter. Trenger mye hvile og stillhet. Har mye kramper og flashbacks. Traumeterapi har hjulpet meg mye! Før var jeg helt utenfor arbeidslivet og mye innlagt. Prøvd å ta livet mitt noen ganger.

Anonymkode: 4e65c...3a4

[AnonymBruker]

42 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Så utrolig fint å høre at behandling hjelper! Kan jeg få spørre hva slags type behandling som hjalp deg? Selv har jeg forsøkt mye, fra EMDR til tradisjonell psykoterapi, ISTPD, og selvfølgelig den første tilnærmingen når man har det vanskelig; kongitiv terapi, gruppeterapi og lignende.

Også veldig fint å høre at NAV spiller såpass på lag med deg, det gjorde de også med meg, noe som resulterte i at jeg klarte å fullføre bachelorgraden. Endte likevel i en uføretrygd, men dog, det var mye mestring og behandling i seg selv bare det å gå på universitetet, og ga meg noen fine år.

Håper virkelig det er løsningen for deg, og at du kommer tilbake til der du var før retraumatisering, og ikke minst jobber mye i terapien for å så godt som mulig unngå at det skjer igjen - eller i det minste finne den beste mulige måten å håndtere det på når det skjer.

Det er god inspirasjon i slike historier som din, selv om jeg nå sitter med en uføregrad forsøker jeg å kjøre meg hardt, og karre meg oppover når det kommer til arbeidsevne. Det virker som en evig berg-og-dalbane for min del, etter gode ti år i terapi. Jeg kan ikke si jeg har håpet, men mine behandlere har lovet meg å holde på håpet frem til jeg kan klare å føle det selv. Inntil videre kjører på så hardt jeg kan, men samtidig prøver å ikke overbelaste kropp og hode, som blir sterkt påvirket av tilstanden. 

Det at andre har større vansker enn deg, gjør det ikke enklere å håndtere hva du står i - i hvert fall føler ikke jeg det sånn, og strengt tatt, det kan man i grunn si om de aller fleste av oss uansett hvordan vi har det og hva vi strir med. Et eller annet sted er det mange som har det langt verre enn oss alle.

Håper studiene gir deg noe i nærheten av så mye de ga meg, og basert det lille grunnlaget du gir, så tror jeg virkelig det kan være noe som "kurerer" deg, i den grad det går an å si noe slikt. Og skulle du gå på en smell der, så vet du godt hvorfor; aksepter at det ble sånn, og tenk fremover, løpet er uansett ikke kjørt. Selv med en uføregrad kan du både studere og komme deg på bena igjen, så ikke gi opp.

Vet veldig godt det er meget enkelt å si, kontra å føle det, men hold på håpet!! ❤️ 

Anonymkode: 14568...d22

Tusen takk for hyggelig svar! ❤️

Så flott at du fikk lov til å studere av NAV. En bachelorgrad er en flott prestasjon, og det er nok sunt å få nye arenaer for mestring.

Det er imponerende at du klarte å gjennomføre, til tross for plagene dine!

Jeg har gått i samtaleterapi, med en behandler som er god på psykoedukasjon. Altså å forklare hvordan traumer og PTSD fungerer og hva som er vanlige symptomer. Og så fikk jeg anbefalt en bok om PTSD.

Er nok en teoretiker, og litt analytisk anlagt. Så jeg leser faglitteratur om PTSD og traumer så langt oppmerksomhetsspennet mitt rekker. Det er lettere å håndtere symptomene når jeg kan mer om diagnosen. Da klarer jeg å tenke: «Oi, det der trigget meg visst. Nå ble jeg fryktelig overaktivert». Før ville jeg kanskje fått panikk uten at jeg forsto hvorfor.

Har også forklart kjæresten min litt om hvordan PTSD fungerer, slik at han forstår at jeg reagerer på triggere, ikke på ham. Det gjør at jeg kan oppføre meg «rart» i perioder uten at det trenger å være konfliktsskapende. Har tidligere hatt to partnere som har blitt veldig hissige når jeg har blitt underaktivert, fordi de har følt at jeg stenger dem ute med vilje. Det å ha store relasjonelle konflikter har trigget meg enda mer, det ble en ond sirkel. 

Har lært meg at jeg kan jobbe med gjenstander for å motarbeide symptomene - f.eks. en varm tekopp i hånda når jeg er underaktivert. Da klarer jeg å komme meg relativt raskt tilbake i toleransevinduet mitt igjen. Så for meg har kognitiv terapi fungert litt, men psykoedukasjon har virkelig gjort den store forskjellen.

Har lest mye om EMDR, og synes at det høres spennende ut. Det høres ut som du har prøvd mange behandlingsformer. Har du lyst til å dele hva som har fungert for deg? Det kunne sikkert være nyttig for flere av oss! 🌼

Anonymkode: 4e63e...dd3

[AnonymBruker]

Ikke gjøre husarbeid :Tenk deg at hodet er ett minefelt. Det er krig der oppe. Misilene kommer mulig som tanker mulig ikke. Løsrevne setninger. Kaos av det som kalles følelser. Beskyldninger infame. En skal helst ikke diskutere. Da smeller det. Inne i hodet . Hva som gjør det værre kan være så mangt. Inpulset, ting en ser, å gå over gulvet. Oftes vet jeg ikke hva det er og vil helst sitte helt helt stille. Jeg kan gå ut av huset når det er planen. Så glad det går fint  Jeg kan ikke dusje. Vannet mot kroppen gjør verden innvendig til en tornado og jeg og følelse jeg ikke klarer føle river meg i filler Og det tar resten sv dagen å samle bitene. Så jeg dusjer ikke. Jeg vasker ikke gulv for også da stiger trykket, jeg vet ikke hvorfor men osv osv 

jeg lirker og prøver: nå kan jeg selv vaske badet om en på en litt rar måte..

Jeg trenger ikke legges inn. Innimellom er jeg ute på kafé 

dette er livet mitt. Og jeg dopet meg med tvn for å få litt fred. Jeg vil så mye mer. 
 

( og ja jeg vasker kroppen med klut og jeg får ikke flere timer hos psykolog akkurat nå)

bare ett eksempel på hvordan husarbeid kan bli vanskelig når det merkeligste er en trigget 😉 ( ikke meny som: å det er så synd på meg. )

Anonymkode: faac8...a3e

[AnonymBruker]

Meny = ment

❤️

Anonymkode: faac8...a3e

[AnonymBruker]

43 minutter siden, AnonymBruker skrev:

For meg er det er klart skille i livet mitt før og etter medisinering. Jeg kjempet lenge i mot og etterstrebet å prøve all annen form for behandling fremfor medikamentell. I et tiår hadde jeg det så vondt og så grusomt, fordi jeg var sta. En innleggelse måtte til før jeg skjønte det, jeg hadde nådd bunnen og var villig til å prøve alt, også medisiner. Det er en helt ny verden for meg. Fra å leve i total isolasjon med daglige panikkanfall og nattlige mareritt - til å fungere i jobb, ha meningsfulle sosiale relasjoner, kjøpe hus, gifte meg, og ikke minst, føle meg LYKKELIG. Jeg vet jeg er flatere i spekteret av hva jeg kjenner på av følelser, jeg vet jeg ikke er helt meg selv slik jeg kjente meg selv før, men hvem var egentlig det? Hun var jo bare redd, hele tiden. Jeg er evig takknemlig for at det finnes medisiner som en siste utvei, selv om jeg med all sannsynlighet må stå fast på de resten av livet. 

Anonymkode: fbd7c...3fd

Tusen takk for at du delte dette! 🌼

Fastlegen min har foreslått medisinering for å «flate ut» panikkanfallene mine. Det er visst en type antidepressiva. Jeg har vært litt skeptisk. Har brukt de siste månedene på å karre meg opp fra en mental grop med total isolasjon, og nå klarer jeg faktisk å glede meg over ting igjen. Det er kjærkomment å klare å føle glede igjen, og jeg er redd for å bli for «flat». Synes at det var ironisk at han foreslo medisinering nå, ettersom jeg tross alt er oppe av senga hele dagen, og håndterer de fleste daglige gjøremål så lenge jeg kan ta dem i mitt eget tempo.

Er det lov å spørre om det er antidepressiva du tar? Tar sjansen på å spørre deg ettersom du har skrevet som AB, men det er veldig greit dersom du ikke ønsker å svare! 

Anonymkode: 4e63e...dd3

[AnonymBruker]

33 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Selvfølgelig er det lite lurt å la alt falle på andre, men i enkelte tilstander så har det som er lurt eller ikke absolutt ingenting å si, det er noe man kan tenke aldri så mye, uten at man klarer å sette det ut i praksis. Man kan få aldri så mange gode tips, uten at det overhodet gir noe positiv effekt - tvert imot, det kan bare gjøre kritikeren i en selv enda sterkere, noe som igjen fører til enda mer hemming/lammelse.

Anonymkode: 14568...d22

+1

Anonymkode: 4e63e...dd3

[AnonymBruker]

Når det gjelder husarbeid, har jeg faktisk hatt god nytte av den appen som heter FlyLady.

Har ikke noe problem med å forstå at man kan ha perioder der man ikke orker noen ting, men den appen har hjulpet meg når jeg har begynt å få litt overskudd igjen. Da har hjemmet mitt vært ganske preget av at jeg har forsømt det, og man har jo ikke nødvendigvis overskudd til å ta et skippertak med en gang. 

Appen legger ikke lista så altfor høyt, og legger opptil gradvis progresjon og mestringsfølelse. Kanskje flere her inne kan ha nytte av den? Tror den var gratis, men det er så lenge siden jeg har brukt den at jeg ikke husker helt.

Anonymkode: 4e63e...dd3

[Brimi]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Kompleks PTSD. Brukt litt lengre tid på utdanning enn normert tid, men ikke krise. Er i full jobb, men trenger en del tid for meg selv. Jeg blir veldig sliten av å ta meg sammen, så når jeg er ferdig på jobb, så er det hjem til middag, pusle litt og kanskje se Netflix, og så er det tidlig sengen. De artige tingene legger jeg til helger og ferier, men lever definitivt et mer begrenset liv enn de fleste andre jeg kjenner. Å ikke gå på jobb for å orke mer selvrealisering eller hva jeg skal kalle det, er helt uaktuelt.

Hva i alle dager slags traumer er det du er utsatt for som ikke klarer å gjøre noe husarbeid? Det er ikke en del av PTSD å ikke evne å gjøre noe husarbeid. Dette bør du virkelig jobbe med, ellers tror jeg kanskje ikke du har en samboer i fremtiden.

Anonymkode: b747b...349

 

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ikke klag hvis man står der uten samboer en dag da. Det er en grense for hva andre mennesker holder ut over tid også. Å være sammen med en som er fysisk eller psykisk syk er virkelig tungt det også. Om man ikke engang klarer å ta ut av oppvaskmaskinen i løpet av en hel dag, ja da er man kanskje for syk til å være hjemme. Husarbeid kan føles som en unødvendig filleting, men i realiteten er det en enkel måte å vise partner at man vil bidra, og det er også viktig å ha det fint rundt seg for å føle seg bra. Mestring er også viktig, og å støvsuge ett rom bør være mulig. Ja, faktisk vil jeg si at hvis man ikke prøver å få til andre rutiner enn Netflix og sengen, så kommer man neppe til å bli friskere heller. 

Anonymkode: b747b...349

Hadde ikke trodd at jeg måtte utbrodere, men okei. Jeg har kompleks PTSD og kronisk dystymi (mild depresjon). Dette gjør at jeg tåler inntrykk, følelser (har affektfobi), aktivitet etc veldig dårlig (men jeg har blitt bedre de siste årene). Dvs jeg blir fort sliten, har mye muskelsmerter og er generelt utmattet. 

Samboeren min blir glad for det jeg klarer å gjøre. Burde nok ha skrevet at jeg klarer ikke vanlig husarbeid på den måten som friske mennesker gjør og ei heller fast over tid. Det tar jeg på min kappe. Samboeren min gjør mest husarbeid, men han gjør ikke alt. Vi har vært sammen i ti år og jeg har vært syk lenge før jeg møtte han. Han har selv sagt at han ikke bryr seg om hvor mye husarbeid jeg gjør/ikke gjør, så lenge det er ryddig hjemme. Tror ikke han kommer til å forlate meg pga manglende husarbeid for å si det sånn😜

Det største problemet mitt med f.eks det å "bare" støvsuge et rom er at jeg klarer ikke å bare ta et rom. Jeg tar alle, blir sliten, får vondt i kroppen og det husker både hodet og kroppen. Dermed blir det enda mer tiltak å gjøre det neste gang. Det gir ikke mestringsfølelse i det hele tatt.

 

Med det sagt, så prøver jeg jo. Har perioder hvor jeg klarer å vaske gulv, badet, kjøkken osv, men jeg får det ikke til på jevnlig basis. Nå har vi skaffet oss robotstøvsuger da, så slipper heldigvis det. Skal etterhvert få vaskehjelp også.

 

Jeg tåler mer og mer og har blitt utrolig mye friskere enn det jeg var, men det tar tid, tid og atter tid. 

 

[AnonymBruker]

20 minutter siden, AnonymBruker said:

Tusen takk for hyggelig svar! ❤️

Så flott at du fikk lov til å studere av NAV. En bachelorgrad er en flott prestasjon, og det er nok sunt å få nye arenaer for mestring.

Det er imponerende at du klarte å gjennomføre, til tross for plagene dine!

Jeg har gått i samtaleterapi, med en behandler som er god på psykoedukasjon. Altså å forklare hvordan traumer og PTSD fungerer og hva som er vanlige symptomer. Og så fikk jeg anbefalt en bok om PTSD.

Er nok en teoretiker, og litt analytisk anlagt. Så jeg leser faglitteratur om PTSD og traumer så langt oppmerksomhetsspennet mitt rekker. Det er lettere å håndtere symptomene når jeg kan mer om diagnosen. Da klarer jeg å tenke: «Oi, det der trigget meg visst. Nå ble jeg fryktelig overaktivert». Før ville jeg kanskje fått panikk uten at jeg forsto hvorfor.

Har også forklart kjæresten min litt om hvordan PTSD fungerer, slik at han forstår at jeg reagerer på triggere, ikke på ham. Det gjør at jeg kan oppføre meg «rart» i perioder uten at det trenger å være konfliktsskapende. Har tidligere hatt to partnere som har blitt veldig hissige når jeg har blitt underaktivert, fordi de har følt at jeg stenger dem ute med vilje. Det å ha store relasjonelle konflikter har trigget meg enda mer, det ble en ond sirkel. 

Har lært meg at jeg kan jobbe med gjenstander for å motarbeide symptomene - f.eks. en varm tekopp i hånda når jeg er underaktivert. Da klarer jeg å komme meg relativt raskt tilbake i toleransevinduet mitt igjen. Så for meg har kognitiv terapi fungert litt, men psykoedukasjon har virkelig gjort den store forskjellen.

Har lest mye om EMDR, og synes at det høres spennende ut. Det høres ut som du har prøvd mange behandlingsformer. Har du lyst til å dele hva som har fungert for deg? Det kunne sikkert være nyttig for flere av oss! 🌼

Anonymkode: 4e63e...dd3

Takk selv, det gjorde godt å lese fra deg nå ❤️ Studene var noe jeg faktisk mestret greit, i motsetning til mye annet i livet.

Jeg er selv en teoretiker/akademisk anlagt, og gjør som du beskriver, jeg leser gjerne faglitteratur om både diagnoser og ikke minst behandlinger. Det er en god ting synes jeg, men også en fare, da jeg selv får et grunnlag for å vurdere om jeg "når opp" i en behandlingsform, eller om jeg havner i gruppen det ikke fungerer godt for.

Særlig ISTDP så jeg på som et stort håp, og en behandlingsform jeg gjerne skulle gjort igjen/mer av, men det var dessverre et tidsbegrenset forskningsprosjekt som det kun gikk an å delta på én gang. Det går an å gå til det privatpraktiserende, psykologspesialisten som drev prosjektet driver i en by noen mil fra meg, men jeg har ikke økonomi til det. Innen litteraturen der  (ISTDP) er "Patricia Wallace" en av de store, og jeg har lest flere av hennes bøker om teamaet.

Jeg kjenner igjen det du skriver om forholdet til kjæresten/tidligere kjærester, bare at jeg selv har det med mine barn, og særlig min 18-åring, som på godt og vondt har måttet sette seg inn i dette for at han ikke skal tolke mitt "kroppsspråk" som en reaksjon ovenfor ham, og i stedet se det som en reaksjon på en trigger/en tanke/minne som kroppen reagerer på, og ikke som for eksempel sinne (anspent tinning/ansikt for eksempel, noe som skjer automatisk for meg i enkelte situasjoner og som nok gjør at jeg ser sint ut).

Gjenstander, særlig trygge gjenstander, er kjent for meg også. Jeg har en liten ball med "pigger", en gummiball med flere farger, som jeg fikk av en behandler for en årrekke siden. Den gir meg ulike sanseinntrykk, både syn og følelse av å holde på den kan ha en beroligende effekt, men i visse tilfeller får den kjørt seg litt vel også, så den begynner å synge på siste verset nå! Ballen hjelper meg til å dra meg tilbake til "her-og-nå".

Under en lang innleggelse så hadde vi minst en undervisning med psykolog i uken, det ga mye god lærdom og en flott arena for å stille spørsmål på en annen måte enn i ordinær terapisammenheng. Ser godt at det kan gi store fordeler om man takler det/er interessert på den måten.

Toleransevinduet er sterkt utvidet, men likevel så blir jeg både under og overaktivert på tilnærmet daglig basis, det er nok en evig kamp for noen av oss. Godt å høre at kognitiv terapi har fungert bra for deg! Her har det ikke vært veldig effektivt, men det har hjulpet med stabilisering og "daglige problemer" som stadig dukker opp - med andre ord, ingen form for kurering. Etter å ha lest flere bøker innen fagområdet så ser jeg hvorfor det stopper opp for min del (har hatt noen herlige behandlere som har lånt meg pensumbøkene sine). Der har jeg lest noe av Judith Beck, samt en norsk forfatter jeg ikke husker navnet på nå, men som har referert en god del behandlingssamtaler med etterfølgende kommentarer til behandlingen og hvordan det har gått med pas.

Ja, jeg vil gjerne dele mer om min erfaring med behandlingsformene jeg har vært igjennom, men nå ble det rett og slett litt mye for meg her, fikk inn noen andre meldinger som rett og slett satte meg ut, og jeg rakner litt her nå. Skal ta det opp igjen senere, for hvis mine erfaringer kan hjelpe andre så er det noe av det viktigste jeg kan gjøre.

Anonymkode: 14568...d22

[AnonymBruker]

I starten veldig dårlig det tok 4 år før jeg kom meg på beina igjen.

Kroppen sliter forsatte med diverse opplevelser og jeg kan bli super utmattet for tider. Men ellers så fungerer jeg som normalt

Anonymkode: 2079e...97e

[AnonymBruker]

19 minutter siden, Brimi said:

 

Hadde ikke trodd at jeg måtte utbrodere, men okei. Jeg har kompleks PTSD og kronisk dystymi (mild depresjon). Dette gjør at jeg tåler inntrykk, følelser (har affektfobi), aktivitet etc veldig dårlig (men jeg har blitt bedre de siste årene). Dvs jeg blir fort sliten, har mye muskelsmerter og er generelt utmattet. 

Samboeren min blir glad for det jeg klarer å gjøre. Burde nok ha skrevet at jeg klarer ikke vanlig husarbeid på den måten som friske mennesker gjør og ei heller fast over tid. Det tar jeg på min kappe. Samboeren min gjør mest husarbeid, men han gjør ikke alt. Vi har vært sammen i ti år og jeg har vært syk lenge før jeg møtte han. Han har selv sagt at han ikke bryr seg om hvor mye husarbeid jeg gjør/ikke gjør, så lenge det er ryddig hjemme. Tror ikke han kommer til å forlate meg pga manglende husarbeid for å si det sånn😜

Det største problemet mitt med f.eks det å "bare" støvsuge et rom er at jeg klarer ikke å bare ta et rom. Jeg tar alle, blir sliten, får vondt i kroppen og det husker både hodet og kroppen. Dermed blir det enda mer tiltak å gjøre det neste gang. Det gir ikke mestringsfølelse i det hele tatt.

 

Med det sagt, så prøver jeg jo. Har perioder hvor jeg klarer å vaske gulv, badet, kjøkken osv, men jeg får det ikke til på jevnlig basis. Nå har vi skaffet oss robotstøvsuger da, så slipper heldigvis det. Skal etterhvert få vaskehjelp også.

 

Jeg tåler mer og mer og har blitt utrolig mye friskere enn det jeg var, men det tar tid, tid og atter tid. 

 

Du trenger generelt ikke utbrodere, jeg må bare si det. Jeg tror vi er mange her som forstår deg, veldig godt, selv om noen skal krangle og konkurrere i hvem som har det verst/har diagnose x og y, og sånn og sånn. Hva du beskriver høres veldig kjent ut, og jeg tror det er noe mange kan identifisere seg med.

Godt å høre at du har en forståelsesfull samboer, og at dere får det til å gå greit med at du gjør det du kan, når du kan, og at det er aksept for at det varierer. Og ikke minst flott av deg at du har den viljen og pågangsmotet du har, det er langt i fra alltid lett å opprettholde den holdningen med å prøve, som du beskriver. Artig at hjelpemidler kan gjøre en endring, som støvsuger og ikke minst vaskehjelp. Tross alt, det høres ut som du har nok å stri med, og kan slike ting hjelpe så "go for it"!

Moro og inspirerende å høre at du blir friskere, selv om det tar tid. Det er dessverre sånn med en del av dette her, det er noe en del av oss er påført over lang tid, og da tar det ofte desto lenger tid å bli kvitt problemene/bli så frisk som mulig.

Anonymkode: 14568...d22

[Silva Pluvialis]

.

 

Endret 10. oktober 2022 av Tvillingsjel