Gå til innhold

Kutte ut folk som sliter psykisk, hvorfor?


Fremhevede innlegg

Skrevet
På 26.4.2020 den 20.55, AnonymBruker skrev:

Hvis man ikke klarer å få en eneste venn så burde man kanskje se litt på sin egen oppførsel først og fremst. Selv jeg som er ufør og alvorlig psykisk syk og ikke har jobbet eller gått på skole på årevis har klart å skaffe meg noen få men nære venner.

Anonymkode: bbc6a...6db

Rart. Jeg er hyggelig og grei mot de fleste, men jeg har ikke èn god venn. Hva gjør jeg galt?

I dag kan man argumentere med at jeg ikke er særlig sosial utenfor jobb, men det var ikke tilfelle på ungdomsskolen eller videregående, som det ikke ble en eneste varig relasjon ut av. Jeg var aldri stygg mot noen, bortsett fra de som yppet seg mot meg.

Videoannonse
Annonse
AnonymBruker
Skrevet
12 timer siden, Purple_Pixiedust skrev:

Jeg er også sånn at jeg ikke vil være til bry. Jeg blir glad for å hjelpe andre, men klarer ikke spørre andre om å selv få hjelp. Så det at alle med borderline er kravstore og som suger energi ut av sine venner stemmer ikke. 

Mine foreldre har hatt det tøft. Ikke fordi jeg har vært kravstor eller ufin mot dem, men fordi de flere ganger har fryktet for livet mitt (og nei jeg har aldri truet med å ta livet mitt). 

Jeg tenker at hvis du tørr å be om hjelp så vil du forhåpentligvis bli hørt. Du har jo ikke vært mye innlagt og er absolutt ikke det (nedsettende beskrivelse) man kaller svingdørspasient. Det er for øvrig jeg, men nå gjør ikke jeg ting for å få oppmerksomhet og de vet at når jeg ber om hjelp så er jeg nødt til å få det. Jeg blir tatt på alvor mye fordi jeg ikke truer med å ta livet mitt og at jeg aldri har skadet meg eller gjort halvhjertede selvmordsforsøk kun for å bli innlagt. Når jeg er dårlig (har tilbakevendende depressiv lidelse) så trenger jeg hjelp for å unngå at det går galt. Og da får jeg det. 

Tusen takk for svar ❤️ 

Kjenner jeg ble glad, og ikke minst beroliget av å  lese det du skriver. Har også tilbakevendende depressiv lidelse og har opplevd at de to innleggelsene jeg hadde var til veldig god hjelp. 

Kjenner meg igjen i det at foreldre er bekymret, for de ser jo at man ikke har det bra, og uansett hvor mye man forsøker å skjule eller dekke over, så skjønner de jo.

Det blir jo slik at man har dårlig samvittighet bare fordi man er syk, selv om man ikke kan noe for det og jobber hardt for å bli bedre. Ingen vil at mor eller far skal ha det vondt pga dem, akkurat som omvendt.

Når jeg ble innlagt første gang og spurt om selvmordstanker eller planer svarte jeg nei. Jeg husker jeg tenkte noe sånn som " hvorfor spør de om det? Tror de at jeg svarer ja? Selvsagt svarer jeg ikke ja, da vil de jo hindre meg" eller noe sånt. Heldigvis fortalt jeg dem dette i etterkant, og jeg tenker at jeg bør si i fra på et tidligere tidspunkt hvis det blir en neste gang.

Ikke meningen å kuppe tråden til ts, men igjen, tusen takk ♥️

For å svare deg ts, når det gjelder venner og psykisk sykdom. Selv har ingen venner kuttet meg ut, har heller ikke oppleve konflikter. Men noen har forsvunnet på veien, det handler ikke om vilje tror jeg, men det er vanskelig å være venn når man er syk, og det å holde kontakt blir dessverre en "belastning". Det er selvsagt litt trist, men slik er livet, og jeg tror det samme hadde skjedd dersom det var noe annet som gjorde livssituasjon så forskjellig. 

Må innrømme jeg også synes det er vanskelig å forholde meg til de vennene jeg har fått sent og der vi delte ting jeg ikke lenger har, som karriere feks. Da ble det til jeg jeg lot kontakten bare dø ut over noen år.

Ellers føler jeg meg veldig heldig, jeg har veldig gode venner, som jeg har kjent i mange mange år. Da gjør det ikke noe om vi ikke snakkes på noen mnd, det har skjedd før jeg ble syk også, man har det travelt med studier, jobb og barn kanskje, det er naturlig for meg. Men slike venner er gull verdt da man kan ta opp tlf etter 6 mnd og praten er like lett og naturlig ♥️

Jeg har selv et nært familiemedlem som har rusproblemer, og det er vanvittig tungt. På mange måter skulle jeg ønske jeg kunne kuttet kontakten, men jeg vil eller greier det ikke. Jeg hadde nok ikke kunnet beholde et vennskap med noen som (uansett grunn) pusher grenser, jeg har problemer med å sette grenser og blir syk av slike ting. Jeg forstår godt at folk kutter ut venner som gjennom mange år gir så store bekymringer at det går ut over livskvaliteten. For det gjør det, ikke bare litt heller. 

En kollega av meg (når jeg var i jobb) var en utrolig omsorgsfull jente, sånn type "mor Theresa", hum ble i perioder bombardert med meldinger fra en venninne som enten skulle ta livet av seg,  sendte bilder av selvskading, beskyldte henne for all mulig slags ting og å si at det gikk ut over jobben er en underdrivelse. Hun brukte mye tid på å hjelpe og støtte. Også sammen med foreldrene til den som var syk, men ingenting hjalp.

Dette var altså en nyutdannet ung jente i 20 årene i sin første jobb, som sikkert var skummelt i utgangspunktet. Å da skulle forholde seg til slikt over mnd eller år er umulig. 

Regner med at de fleste som er så syk, ser dette i etterkant. 

Den viktigste jobben man har her i livet er tross alt å ta vare på seg selv. Uten det kan du ikke hjelpe andre på en god måte.

 

 

 

Anonymkode: df378...c49

AnonymBruker
Skrevet

Rett og slett fordi det blir for mye. 

Anonymkode: 04185...f0f

  • 4 måneder senere...
Skrevet

Jeg har kuttet ut ei venninne som slet psykisk. Hun var veldig dårlig og orket ikke ha noe tlf kontakt eller møtes særlig ofte. Det var veldig koselig de gangene vi møttes og pratet men det var usikkerheten min som stoppet det tror jeg. Jeg har borderline og sliter en del psykisk selv, og var veldig dårlig den tiden før jeg kuttet henne ut. Jeg ble dårligere av å ha kontakt med henne fordi vi påvirket hverandre negativt uten å egentlig gå inn for det i måten vi snakket og var på. Det ble en slags konkurranse om å ha det verst. I tillegg truet hun ofte med å ta sitt eget liv og jeg satt maktesløs igjen og var livredd for å miste henne. Samtidig trigget det meg til å gjøre det samme. Jeg tenker på henne den dag i dag, 4 år etter jeg sist snakket med henne og har forsøkt å ta opp kontakten igjen uten hell.

Skrevet

jeg har angst og depresjoner, og sliter selv med psykisk syke folk hvis de prøver å innvadere meg. er grenser for hvor mye jeg orker; være seg psykoser eller depresjoner som får dem til å oppføre seg på den måten. jeg har i tillegg ME, og en del rekke andre ting som tapper meg. hvorfor skal jeg bruke det lille jeg har av energi så andre får tømt seg? har noen få gode venner som jeg trives med; der går det begge veier. har brukt for mye av livet på å «please» desse andre.

Anonymkode: b2b12...600

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...