Kutte ut folk som sliter psykisk, hvorfor?

[AmandaVI]

Kommer veldig an på. Hadde ei venninne som slet veldig med angst og antakeligvis en annen diagnose. Jeg anbefalte henne å få hjelp hos psykolog, men hun er en av de som tror hun vet så mye bedre enn fagfolk. I stedet brukte hun piller og hasj. Det ble hun krakilsk av. Hun begynte å kritisere alt jeg gjorde. Jeg drakk av feil kopp, satt på feil stol, brukte feil såpe og håndkle, det ble krise da jeg flyttet på en haug med klær for å få satt meg på et 'lovlig' sted og da jeg la et teppe over beina. Til slutt gadd jeg ikke mer og kuttet henne ut. Det virket ikke som om hun savnet meg så veldig, for hun tok ikke kontakt med meg igjen før tre måneder senere, da hun tok meg til side på jobben og beskyldte meg for å ha ødelagt sofaen hennes. Som hadde vært ødelagt siden før vi møttes. Og forlangte 15.000 i erstatning og truet med å dra inn lensmannen og namsmannen og andre skumle manner. Selvfølgelig fikk hun ikke et rødt øre. Det var synd at vennskapet vårt endte sånn, men det var jammen godt å bli kvitt alt det dramaet. 

[Anonymburker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Ikke nødvendigvis. Man kan risikere å bli syk selv. Min mor var psykisk frisk men endte opp psykisk syk til slutt pga min fars psykdom som bare ble værre og værre . Man kan ikke som frisk ha hovedansvaret for om ett menneske skal kutte seg ihjel, begå selvmord eller lignende. Vet du hvor mye energi det suger ut av en å være rundt ett menneske som oppfører seg på en slik måte og som mer eller mindre kun er negativ? De fleste av vennene mine erpsykisk syke og vi kan snakke mye om psykisk sykdom og det å slite de gangene vi møtes, men når det kun blir en part som krever oppmerksomhet og oppfører seg negativt og destruktivt hele tiden uten å være i stand til bedre perioder så blir det svært utmattende i lengden. Særlig når personen er negativ til alt  av psykiatri og behandling. Venner skal ikke være støttekontakter,ambulansesjåfør og psykolog på fulltid. Det går ikke.

Anonymkode: bbc6a...6db

Jeg vet veldig mye om det, faktisk.

[AnonymBruker]

19 timer siden, dainty skrev:

dere som gir blaffen i andres liv bør ikke være de samme som later som de er imot selvmord og for psykisk hjelp. Ikke alle får hjelp. Å ignorere enkelte, som meg selv, funker bare ikke. Da må man tåle konsekvensene det får.

Jeg gir ikke blaffen, men jeg har nok med min egen psykiske helse. Venner som trekker meg ned har jeg ikke energi til.

Anonymkode: 35d43...b7b

[AnonymBruker]

Jeg har en venninne som beskylder alle rundt seg for sin egen ulykke. Mens sannheten er at hun ikke behandler menneskene i livet sitt bra. 

Hun har flere diagnoser og sliter skikkelig, men hun krever at alle andre skal stille opp hele tiden, og beskylder oss for sin ensomhet. Hun er ensom fordi hun krever alt for mye, og tar det for gitt. Hun er i tillegg ekstrovert og alle samtaler dreier seg om hennes psyke, og hvor slemme alle andre er som lar henne være ensom. 

Hun går aldri i seg selv. Aldri. Selv om hun gjevnlig går til psykolog. 

Dette mennesket har spist meg opp i 10 år. Jeg har reddet henne fra selvmord flere ganger. Og har holdt ut med hennes selvsentrering og psykiske lidelser helt til nå. Hun spiller bevist på at jeg er snill, og lett sliter med dårlig samvittighet. Hun trykker meg ned hver gang hun har det dårlig, og det er ofte. Egentlig alltid.

Men nå har jeg fått nok av å leve for henne. Jeg kan ikke ha ansvar for et annet menneskes psyke.  Tar hun livet av seg er det faktisk ikke min feil. Så enkelt og brutalt er det. Og det tok meg 10 år og innse. Så mye jeg har gått glipp av i livet for å stille opp for henne. Men nå er det nok.

Og hun ser selvsagt bare på meg som en dårlig venninne, uansett hvor mye jeg har forklart at hun bruker meg opp, og ikke er snill mot meg. Hun mangler totalt empati til å sette seg inn i andres situasjon, og ser på seg selv som et evig offer for andre, som ikke stiller opp for stakkars henne. 

 

Anonymkode: f9270...a83

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har en venninne som beskylder alle rundt seg for sin egen ulykke. Mens sannheten er at hun ikke behandler menneskene i livet sitt bra. 

Hun har flere diagnoser og sliter skikkelig, men hun krever at alle andre skal stille opp hele tiden, og beskylder oss for sin ensomhet. Hun er ensom fordi hun krever alt for mye, og tar det for gitt. Hun er i tillegg ekstrovert og alle samtaler dreier seg om hennes psyke, og hvor slemme alle andre er som lar henne være ensom. 

Hun går aldri i seg selv. Aldri. Selv om hun gjevnlig går til psykolog. 

Dette mennesket har spist meg opp i 10 år. Jeg har reddet henne fra selvmord flere ganger. Og har holdt ut med hennes selvsentrering og psykiske lidelser helt til nå. Hun spiller bevist på at jeg er snill, og lett sliter med dårlig samvittighet. Hun trykker meg ned hver gang hun har det dårlig, og det er ofte. Egentlig alltid.

Men nå har jeg fått nok av å leve for henne. Jeg kan ikke ha ansvar for et annet menneskes psyke.  Tar hun livet av seg er det faktisk ikke min feil. Så enkelt og brutalt er det. Og det tok meg 10 år og innse. Så mye jeg har gått glipp av i livet for å stille opp for henne. Men nå er det nok.

Og hun ser selvsagt bare på meg som en dårlig venninne, uansett hvor mye jeg har forklart at hun bruker meg opp, og ikke er snill mot meg. Hun mangler totalt empati til å sette seg inn i andres situasjon, og ser på seg selv som et evig offer for andre, som ikke stiller opp for stakkars henne. 

 

Anonymkode: f9270...a83

Sånn var det for meg også med hun venninna jeg skrev om i innlegg nr 10 her. Aldri selvinnsikt, aldri hennes egen feil ( kunne fint dra ut på natta og ruse seg med fremmede menn forså å gi psykologen sin, nav og oss rundt henne skylda fordi "vi var så slemme at hun måtte ruse seg !". Hun kjeftet opp alle fordi hun ikke fikk innleggelser og ikke ble satt grenser for, og hun kjeftet opp alle for at hun ble innlagt og ble satt grenser for...

Faren hennes som hun bor hos til tross for at hun nærmer seg midten av tredveårene må fremdeles ringe rundt til diverse venner av henne ,institusjoner og legevakter minst en gang i uka for å prøve å få lokalisert henne vær eneste helg. Sånn var livet til meg og flere av mine venner i mange år, og til slutt så gikk det ikke mer. Vi kunne f.eks ikke gå og legge oss etter en fest selv om vi var dautrøtte og småfulle fordi hun alltid drakk til hun ble 3 år i hodet og hadde black out, fordi da kunne hun finne på å vandre ut av døra uten ytterjakke i jakt på mere alkohol,dop eller ett nach. Sist dette skjedde hadde hun sovnet i fylla ute i singlet og tights, og grunnen til at hun overlevde var at en mann som gikk tidlig morgentur med hunden sin fant henne i grøfta og fikk henne hentet med ambulanse. 

 Det å gå rundt livredd meg hjertet i halsen og konstant angst for at hun har funnet på noe er ikke noe man kan kreve at folk skal leve med, uavhengig om de er syke selv eller ei. Min venninne vet jeg oppfører seg likt fremdeles, og jeg er glad jeg har kuttet henne ut. 

Anonymkode: bbc6a...6db

[Gartnerinna]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Sånn var det for meg også med hun venninna jeg skrev om i innlegg nr 10 her. Aldri selvinnsikt, aldri hennes egen feil ( kunne fint dra ut på natta og ruse seg med fremmede menn forså å gi psykologen sin, nav og oss rundt henne skylda fordi "vi var så slemme at hun måtte ruse seg !". Hun kjeftet opp alle fordi hun ikke fikk innleggelser og ikke ble satt grenser for, og hun kjeftet opp alle for at hun ble innlagt og ble satt grenser for...

Faren hennes som hun bor hos til tross for at hun nærmer seg midten av tredveårene må fremdeles ringe rundt til diverse venner av henne ,institusjoner og legevakter minst en gang i uka for å prøve å få lokalisert henne vær eneste helg. Sånn var livet til meg og flere av mine venner i mange år, og til slutt så gikk det ikke mer. Vi kunne f.eks ikke gå og legge oss etter en fest selv om vi var dautrøtte og småfulle fordi hun alltid drakk til hun ble 3 år i hodet og hadde black out, fordi da kunne hun finne på å vandre ut av døra uten ytterjakke i jakt på mere alkohol,dop eller ett nach. Sist dette skjedde hadde hun sovnet i fylla ute i singlet og tights, og grunnen til at hun overlevde var at en mann som gikk tidlig morgentur med hunden sin fant henne i grøfta og fikk henne hentet med ambulanse. 

 Det å gå rundt livredd meg hjertet i halsen og konstant angst for at hun har funnet på noe er ikke noe man kan kreve at folk skal leve med, uavhengig om de er syke selv eller ei. Min venninne vet jeg oppfører seg likt fremdeles, og jeg er glad jeg har kuttet henne ut. 

Anonymkode: bbc6a...6db

Tusen takk for svaret ditt. Det er godt å få en tilbakemelding. For det gjorde vondt å sette ord på det.

Det høres veldig likt ut ja. Masse drama, ingen selvkontroll og en kynisk tankegang ovenfor andre. Ingenting noen gjør er noen gang bra nok. Og med gjevne mellomrom  finner hun på noe dramatisk, som skremmer og sårer alle rundt seg. Nesten som om hun er ute etter en type oppmerksomhet/sympati fra bekymrede venner, familie og instanser. For derretter å skylde sin oppførsel på oss, som ikke stiller opp nok, og lar henne bli syk. 

Skjønner at det er et rop om hjelp. Men denne personen blir ikke bedre uansett hvor mange timer jeg sitter på telefonen med henne i uka, og er hennes private "psykolog".  Eller  hvor mange ganger hun blir innlagt, eller etter diverse behandlinger. Gjengangeren er faktisk at hun blir dårligere. 

Nesten som om hun desperat prøver å forbli et offer, for da kan hun fortsette og oppføre seg som en drittsekk ovenfor alle rundt seg, uten å ha ansvar selv. For hun er jo bare psyk og traumatisert. 

Og hun blir bare værre jo eldre hun blir. Jeg blir så redd, skuffet, lei meg og såret. Og har vært det i så mange år. Hun kan finne på å beskylde meg for at hun har selvmordstanker feks. Når hun alltid har hatt det. Jeg kan få meldinger som tilsvarer 10-A4 sider om hvor dårlig jeg er som person., ut av det blå. Og jeg krangler så og si aldri med noen. Hun er den av mine venner som krever mest, får mest tid, og er desidert mest missfornøyd. 

Det er psykisk mishandling hun driver på med. Fordi hun mishandler seg selv, så gir ikke det rett til å mishandle andre. 

Måtte bare få det ut.  For sliter selvsagt med dårlig samvittighet. Men denne gangen er det slutt. Nok. Finito. 

 

 

[Gartnerinna]

5 minutter siden, Gartnerinna skrev:

Tusen takk for svaret ditt. Det er godt å få en tilbakemelding. For det gjorde vondt å sette ord på det.

Det høres veldig likt ut ja. Masse drama, ingen selvkontroll og en kynisk tankegang ovenfor andre. Ingenting noen gjør er noen gang bra nok. Og med gjevne mellomrom  finner hun på noe dramatisk, som skremmer og sårer alle rundt seg. Nesten som om hun er ute etter en type oppmerksomhet/sympati fra bekymrede venner, familie og instanser. For derretter å skylde sin oppførsel på oss, som ikke stiller opp nok, og lar henne bli syk. 

Skjønner at det er et rop om hjelp. Men denne personen blir ikke bedre uansett hvor mange timer jeg sitter på telefonen med henne i uka, og er hennes private "psykolog".  Eller  hvor mange ganger hun blir innlagt, eller etter diverse behandlinger. Gjengangeren er faktisk at hun blir dårligere. 

Nesten som om hun desperat prøver å forbli et offer, for da kan hun fortsette og oppføre seg som en drittsekk ovenfor alle rundt seg, uten å ha ansvar selv. For hun er jo bare psyk og traumatisert. 

Og hun blir bare værre jo eldre hun blir. Jeg blir så redd, skuffet, lei meg og såret. Og har vært det i så mange år. Hun kan finne på å beskylde meg for at hun har selvmordstanker feks. Når hun alltid har hatt det. Jeg kan få meldinger som tilsvarer 10-A4 sider om hvor dårlig jeg er som person., ut av det blå. Og jeg krangler så og si aldri med noen. Hun er den av mine venner som krever mest, får mest tid, og er desidert mest missfornøyd. 

Det er psykisk mishandling hun driver på med. Fordi hun mishandler seg selv, så gir ikke det rett til å mishandle andre. 

Måtte bare få det ut.  For sliter selvsagt med dårlig samvittighet. Men denne gangen er det slutt. Nok. Finito. 

 

 

Må bare legge til at det du beskriver like gjerne kunne vært min venninne.Godt og høre at du klarte og kutte henne ut. Hvor lenge siden er det? 

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Gartnerinna skrev:

Tusen takk for svaret ditt. Det er godt å få en tilbakemelding. For det gjorde vondt å sette ord på det.

Det høres veldig likt ut ja. Masse drama, ingen selvkontroll og en kynisk tankegang ovenfor andre. Ingenting noen gjør er noen gang bra nok. Og med gjevne mellomrom  finner hun på noe dramatisk, som skremmer og sårer alle rundt seg. Nesten som om hun er ute etter en type oppmerksomhet/sympati fra bekymrede venner, familie og instanser. For derretter å skylde sin oppførsel på oss, som ikke stiller opp nok, og lar henne bli syk. 

Skjønner at det er et rop om hjelp. Men denne personen blir ikke bedre uansett hvor mange timer jeg sitter på telefonen med henne i uka, og er hennes private "psykolog".  Eller  hvor mange ganger hun blir innlagt, eller etter diverse behandlinger. Gjengangeren er faktisk at hun blir dårligere. 

Nesten som om hun desperat prøver å forbli et offer, for da kan hun fortsette og oppføre seg som en drittsekk ovenfor alle rundt seg, uten å ha ansvar selv. For hun er jo bare psyk og traumatisert. 

Og hun blir bare værre jo eldre hun blir. Jeg blir så redd, skuffet, lei meg og såret. Og har vært det i så mange år. Hun kan finne på å beskylde meg for at hun har selvmordstanker feks. Når hun alltid har hatt det. Jeg kan få meldinger som tilsvarer 10-A4 sider om hvor dårlig jeg er som person., ut av det blå. Og jeg krangler så og si aldri med noen. Hun er den av mine venner som krever mest, får mest tid, og er desidert mest missfornøyd. 

Det er psykisk mishandling hun driver på med. Fordi hun mishandler seg selv, så gir ikke det rett til å mishandle andre. 

Måtte bare få det ut.  For sliter selvsagt med dårlig samvittighet. Men denne gangen er det slutt. Nok. Finito. 

 

 

Slik som du så har jeg også sittet mye på telefon og chat med min venninne da hun herjet på , men uansett hvor mye tid jeg brukte på henne eller prøvde å komme med forslag eller ordninger så hun kunne få det bedre så ble det aldri bra nok, og ett par dager etterpå så var det samme runddansen. Hun ville bare klage over hvor fælt hun hadde det, hvor udugelig alle andre rundt henne var osv, men viste null interesse for å ta i ett tak selv eller prøve å samarbeide med psykiatrien istedet for mot dem. Jeg tviler ikke på at hun har det forferdelig vondt, men det at hun har det vondt unnskylder ikke oppførselen hennes mot andre mennesker rundt henne. Det kan såklart være at hun ikke forstår det selv, men det er fortsatt ikke oss pårørende sin feil.

Det du beskriver fra din venninne ER psykisk mishandling. Og hun har ikke frikort på å mishandle andre fordi hun sliter seg. 

Jeg har begynt å tro at noen mennesker kan ikke bli hjulpet, særlig de som ikke klarer å ta imot eller nyttiggjøre seg hjelpen de blir tilbudt. Det er jævlig trist, men man kan ikke selv gå til grunne pga dårlig samvittighet og " det er jo så synd på han/hun ". Det høres ut som vi har vært bortpå de mennesker med ganske så lik problematikk , og jeg syns du på ingen måte skal ha dårlig samvittighet for at du ikke orker mer.

 

Anonymkode: bbc6a...6db

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Gartnerinna skrev:

Må bare legge til at det du beskriver like gjerne kunne vært min venninne.Godt og høre at du klarte og kutte henne ut. Hvor lenge siden er det? 

Husker ikke helt hvor lenge siden det er, men begynner å bli ett par år siden. Jeg følger henne fremdeles på instagram , og ser at hun holder på på samme viset både der og gjennom venner som har litt sporadisk kontakt med henne fremdeles

Anonymkode: bbc6a...6db

[Gartnerinna]

39 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Slik som du så har jeg også sittet mye på telefon og chat med min venninne da hun herjet på , men uansett hvor mye tid jeg brukte på henne eller prøvde å komme med forslag eller ordninger så hun kunne få det bedre så ble det aldri bra nok, og ett par dager etterpå så var det samme runddansen. Hun ville bare klage over hvor fælt hun hadde det, hvor udugelig alle andre rundt henne var osv, men viste null interesse for å ta i ett tak selv eller prøve å samarbeide med psykiatrien istedet for mot dem. Jeg tviler ikke på at hun har det forferdelig vondt, men det at hun har det vondt unnskylder ikke oppførselen hennes mot andre mennesker rundt henne. Det kan såklart være at hun ikke forstår det selv, men det er fortsatt ikke oss pårørende sin feil.

Det du beskriver fra din venninne ER psykisk mishandling. Og hun har ikke frikort på å mishandle andre fordi hun sliter seg. 

Jeg har begynt å tro at noen mennesker kan ikke bli hjulpet, særlig de som ikke klarer å ta imot eller nyttiggjøre seg hjelpen de blir tilbudt. Det er jævlig trist, men man kan ikke selv gå til grunne pga dårlig samvittighet og " det er jo så synd på han/hun ". Det høres ut som vi har vært bortpå de mennesker med ganske så lik problematikk , og jeg syns du på ingen måte skal ha dårlig samvittighet for at du ikke orker mer.

 

Anonymkode: bbc6a.

 

 

Endret 26. april 2020 av Gartnerinna

[Silva Pluvialis]

4 timer siden, Gartnerinna skrev:

Tusen takk for svaret ditt. Det er godt å få en tilbakemelding. For det gjorde vondt å sette ord på det.

Det høres veldig likt ut ja. Masse drama, ingen selvkontroll og en kynisk tankegang ovenfor andre. Ingenting noen gjør er noen gang bra nok. Og med gjevne mellomrom  finner hun på noe dramatisk, som skremmer og sårer alle rundt seg. Nesten som om hun er ute etter en type oppmerksomhet/sympati fra bekymrede venner, familie og instanser. For derretter å skylde sin oppførsel på oss, som ikke stiller opp nok, og lar henne bli syk. 

Skjønner at det er et rop om hjelp. Men denne personen blir ikke bedre uansett hvor mange timer jeg sitter på telefonen med henne i uka, og er hennes private "psykolog".  Eller  hvor mange ganger hun blir innlagt, eller etter diverse behandlinger. Gjengangeren er faktisk at hun blir dårligere. 

Nesten som om hun desperat prøver å forbli et offer, for da kan hun fortsette og oppføre seg som en drittsekk ovenfor alle rundt seg, uten å ha ansvar selv. For hun er jo bare psyk og traumatisert. 

Og hun blir bare værre jo eldre hun blir. Jeg blir så redd, skuffet, lei meg og såret. Og har vært det i så mange år. Hun kan finne på å beskylde meg for at hun har selvmordstanker feks. Når hun alltid har hatt det. Jeg kan få meldinger som tilsvarer 10-A4 sider om hvor dårlig jeg er som person., ut av det blå. Og jeg krangler så og si aldri med noen. Hun er den av mine venner som krever mest, får mest tid, og er desidert mest missfornøyd. 

Det er psykisk mishandling hun driver på med. Fordi hun mishandler seg selv, så gir ikke det rett til å mishandle andre. 

Måtte bare få det ut.  For sliter selvsagt med dårlig samvittighet. Men denne gangen er det slutt. Nok. Finito. 

 

 

Det er jo overhodet ikke greit at hun behandler deg og andre rundt så dårlig. Man skal aldri finne seg i å bli dårlig behandlet uansett hvor syk en person er. Da er det viktig at man setter grenser for seg selv. Man bør beskytte seg mot mennesker som kritiserer alle, skylder på andre, mangler selvinnsikt og mishandler. Slik skal man ikke ha det i et vennskap og da er det helt greit å bryte. Man skal aldri bli ødelagt og skadet selv. Det er viktig å huske på ❤️

 

Endret 27. april 2020 av Gorilla

[AnonymBruker]

Fordi man blir utslitt. 

Anonymkode: f5473...0d5

[AnonymBruker]

Helt ærlig, mennesker med psykisk sykdom trenger ofte så mye bekreftelse at et forhold er umulig.
 
 

Anonymkode: 7aeee...e6a

[AnonymBruker]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvis man ikke klarer å få en eneste venn så burde man kanskje se litt på sin egen oppførsel først og fremst. Selv jeg som er ufør og alvorlig psykisk syk og ikke har jobbet eller gått på skole på årevis har klart å skaffe meg noen få men nære venner.

Anonymkode: bbc6a...6db

Det er da ikke bare egen oppførsel som kan gjøre at man ikke greier å stifte nye vennskap. Jeg har 4 venner. 3 av de bor ikke i byen, en av de gjør det. Alle sammen har jeg et rolig, sunt og fint forhold til uten noen form for dramatikk. De har jo vært bekymret for meg fordi jeg har vært/er så syk, men jeg drar ikke de inn i det. Jeg er ikke dårlig mot de, jeg sender ikke meldinger om at hvis de ikke stiller opp så gjør jeg slik eller sånn, jeg spiller ikke på deres dårlige samvittighet og jeg har aldri noen sinne påstått at de er skyld i min ulykke. Vi krangler aldri (har faktisk aldri kranglet med de) og jeg har ikke brukt de som psykolog. De beskriver meg alle som en bra person og ei god venninne. Når vi er sammen er det en fin balanse mellom at jeg snakker om meg og ting som skjer i mitt liv, de som prater om eget liv og at vi prater om helt andre ting. 

Det er ikke min oppførsel som gjør at jeg ikke klarer å stifte nye vennskap. Jeg har ingen arena å gjøre det på og jeg har blitt så dårlig at det har gått sterkt ut over mine sosiale evner. Jeg har Asperger syndrom og unnvikende personlighetsforstyrrelse i tillegg til andre diagnoser og etter at jeg knakk helt sammen for noen år siden så har jeg gått tilbake i min sosiale utvikling. Som jeg tross alt har kjempet for å mestre helt siden jeg var et barn. 

Jeg synes det er uvitende og dømmende av deg å påstå at de som ikke klarer å bli kjent med nye folk ikke har en god oppførsel. At du har klart det gjør deg ikke bedre enn andre. 

Anonymkode: 326f7...37a

[AnonymBruker]

23 timer siden, n_97 skrev:

I mitt tilfelle avsluttet jeg relasjonen fordi jeg konstant måtte sette grenser for vedkommende, og personen prøvde stadig å pushe grensene. Vi kunne avtale hvordan vi skulle forholde oss til hverandre og når uken var omme hadde personen brutt avtalen. I tillegg ble jeg nedringt når vedkommende ville ha tak i med og ikke fikk tak i meg fordi jeg var bortreist for helgen feks. 

ah dette kjenner jeg igjen. blir gal av min deprimerte veninne som ikke klarer å holde seg unna tlf😭

Anonymkode: b2b12...600

[edwardnigma]

På 25.4.2020 den 17.32, Warrior skrev:

Skjønner den, selv om det er fælt å tenke på de som blir sittende alene. 

Tror ikke jeg hadde klart å kutte ut noen uansett.

Da er du heldig og har skikkelig venner.

Noen venner bare tar og tar og tar over flere år omtrent uten å gi noe tilbake.

Psykisk sykdom er ikke et frikort for å være en dårlig venn over lang tid.

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er da ikke bare egen oppførsel som kan gjøre at man ikke greier å stifte nye vennskap. Jeg har 4 venner. 3 av de bor ikke i byen, en av de gjør det. Alle sammen har jeg et rolig, sunt og fint forhold til uten noen form for dramatikk. De har jo vært bekymret for meg fordi jeg har vært/er så syk, men jeg drar ikke de inn i det. Jeg er ikke dårlig mot de, jeg sender ikke meldinger om at hvis de ikke stiller opp så gjør jeg slik eller sånn, jeg spiller ikke på deres dårlige samvittighet og jeg har aldri noen sinne påstått at de er skyld i min ulykke. Vi krangler aldri (har faktisk aldri kranglet med de) og jeg har ikke brukt de som psykolog. De beskriver meg alle som en bra person og ei god venninne. Når vi er sammen er det en fin balanse mellom at jeg snakker om meg og ting som skjer i mitt liv, de som prater om eget liv og at vi prater om helt andre ting. 

Det er ikke min oppførsel som gjør at jeg ikke klarer å stifte nye vennskap. Jeg har ingen arena å gjøre det på og jeg har blitt så dårlig at det har gått sterkt ut over mine sosiale evner. Jeg har Asperger syndrom og unnvikende personlighetsforstyrrelse i tillegg til andre diagnoser og etter at jeg knakk helt sammen for noen år siden så har jeg gått tilbake i min sosiale utvikling. Som jeg tross alt har kjempet for å mestre helt siden jeg var et barn. 

Jeg synes det er uvitende og dømmende av deg å påstå at de som ikke klarer å bli kjent med nye folk ikke har en god oppførsel. At du har klart det gjør deg ikke bedre enn andre. 

Anonymkode: 326f7...37a

Jeg ser jeg burde utdypet bedre i hovedinnlegget. Jeg mener ikke at man nødvendigvis oppfører seg dårlig, men mangler sosiale skills og derfor ikke får de resultatene man ønsker.  jeg mente også at hvis man ikke deltar på sosiale ting eller tar initiativ til å finne på ting ( slik at kontakten blir ensidig) så er det jo ikke rart at vennskapet ikke kommer. Det er selvfølgelig ikke ens egen feil om man er så syk at man ikke klarer å delta på noe sosialt eller holde på relasjoner, men da kan man ikke klandre andre da det i bunn og grunn kun er deg selv som i det hele tatt kan prøve å endre på det.

Du sier du ikke har noen arena å gjøre der på. Om du ikke oppsøker diverse arenaer hvor du kan prøve å bli kjent med folk så vil du heller ikke få venner. 

Anonymkode: bbc6a...6db

[Gjest Warrior]

37 minutter siden, edwardnigma skrev:

Da er du heldig og har skikkelig venner.

Noen venner bare tar og tar og tar over flere år omtrent uten å gi noe tilbake.

Psykisk sykdom er ikke et frikort for å være en dårlig venn over lang tid.

Ja det er ikke greit å være dårlig venn så skjønner folk kan gå lei hvis de hele tiden blir dårlig behandlet. Man skal selvfølgelig ikke bare ta og ta, men være god og snill tilbake også. Her er det jeg som sliter psykisk, og når jeg får raserianfall og skjeller ut vennene mine så får jeg alltid dårlig samvittighet etterpå for jeg er kjempeglad i mine venner og livredd for å miste de. De fortjener alt kjærlighet de kan få. Og mer enn det for de holder ut med meg.

Det jeg ikke synes er greit er de som bare kutter ut venner som sliter psykisk og kutter de ut kun for de har en diagnose. Når den som er syk ikke er slem og kald mot sine venner . Psykisk sykdom er tross alt noe en ikke kan noe for.

[AnonymBruker]

On 4/25/2020 at 5:07 PM, Warrior said:

Mener ikke å mase men jeg kjeder meg her på sykehus så håper det er greit jeg lager tråden. 

Lurer på hvorfor noen kutter ut sin egne venner/kjæreste som sliter psykisk? Det er jo ikke den personen sin feil at hun eller han sliter. Har ikke opplevd selv folk som kutter meg ut. Heldigvis. Har gode venner som er der for meg og det synes jeg alle fortjener. Får så vondt av de som opplever det. Har du opplevd det? Eller har du vært den som kutter ut noen som sliter? 

Det er ikke vennenes/kjærestens/ektefellens feil at at vedkommende sliter psykisk heller. Man må først og fremst ta hensyns til seg selv. Og om det blir for vanskelig og være nær en som sliter psykisk må man få ta avstand til personen uten å å ha dårlig samvittighet for det. 

Anonymkode: 65086...695

[AnonymBruker]

Altså i voksen alder så oppdaget min søster at jeg hadde noe som hun ikke hadde. Hun fikk ikke bare ta med seg mine ting heller. Den ene tingen kjørte hun på med bilen sin, med vilje og den andre tingen stjal hun. Sånt orker ikke jeg å ha i hus, spesielt ikke nå som barna begynner å bli større. 

Anonymkode: 56d6a...6d3